Page 1



Pippi Langstrømpe går til sjøs



ASTRID LINDGREN Pippi Langstrømpe går til sjøs Illustrert av Ingrid Vang Nyman Oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand


Astrid Lindgren Originaltittel Pippi Långstrump i Söderhavet Oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand © Opprinnelig utgave Astrid Lindgren og Ingrid Vang Nyman, Saltkråkan AB Første gang utgitt i 1948 av Rabén & Sjögren, Stockholm. Første gang utgitt i Norge i 1948 av N.W. Damm & Søn AS. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47766-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Illustrasjoner: Ingrid Vang Nyman Omslagsillustrasjonen er restaurert av Björn Hedlund med hjelp av Pelle Sundqvist Omslagsdesign: Cappelen Damm AS, Torill Beritsdatter Gaarder Sats: Cappelen Damm Satt i 12/18 pkt. ITC New Baskerville og trykt på 130 g Munken lynx Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 For more information about Astrid Lindgren, see www.astridlindgren.com. All foreign rights are handled by Saltkråkan AB, Lidingö, Sweden. For more information, please contact info@saltkrakan.se. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestem­ melser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplar­ fremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Pippi muntrer opp tante Laura. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Pippi finner en spunk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Pippi ordner spørrekonkurranse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Pippi får et brev. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Pippi går om bord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Pippi går i land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Pippi snakker fornuft med en hai. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Pippi snakker fornuft med Jim og Buck. . . . . . . . . . . . . . . . 83 Pippi blir lei av Jim og Buck. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Pippi forlater Kurrekurreduttøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Pippi Langstrømpe vil ikke bli stor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121



PIPPI BOR FORTSATT I VILLA VILLEKULLA

D

en lille, lille byen så veldig vakker og hjemme­ koselig ut med brosteinsgater, lave små hus og blomster­bed rundt husene. Alle som kom dit tenkte sik­ kert at dette må være et rolig og fredelig sted å bo. Men det var ikke så mange severdigheter å besøke. Bare et par ting. Et folkemuseum og en gammel gravhaug. Det var det eneste. Ja, det fantes én ting til. De som bodde i den lille byen hadde ordentlig og tydelig satt opp skilt til dem som ville se på severdighetene. Til folkemuseet sto det med store bokstaver på ett skilt, og så var det ei pil under. Til gravhaugen sto det på et annet skilt. Det var ett skilt til. Og på det sto det:

–7–


Det skiltet hadde blitt satt opp ganske nylig. I det siste hadde det nemlig ganske ofte hendt at folk kom og spurte etter veien til Villa Villekulla, ja, faktisk mye oftere enn de spurte etter veien til folkemuseet og grav­haugen. En vakker sommerdag kom en mann kjørende til den lille byen i bilen sin. Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem. Han tutet kraftig i bilhornet da han kjørte gjennom gatene i den lille byen, sånn at folk skulle høre at han kom. Da den fine herren fikk øye på skiltene, gliste han bredt. – Til folkemuseet, jo, jeg takker, sa han for seg selv. – Så morsomt skal jeg ikke ha det. Til gravhaugen, leste han på et annet skilt. – Dette blir visst bare bedre og bedre. – Men hva i all verden er det der for noe tull, sa han da han fikk øye på det tredje skiltet. – Til Villa Villekulla … for et navn! Han tenkte seg om en stund. En villa kunne vel ikke være en severdighet på samme måte som et folke­museum og en gravhaug. Det må være en annen grunn til at noen –8–


har satt opp dette skiltet, tenkte han. Til slutt kom han på en god forklaring. Villaen var naturligvis til salgs. Skiltet var satt opp for å vise vei for sånne som kanskje ville kjøpe huset. Den fine herren hadde lenge tenkt at han skulle skaffe seg et hus i en liten by der det ikke var så bråkete som i storbyen. Han skulle naturligvis ikke bo der hele tiden, men nå og da skulle han reise dit og hvile seg. I en liten by ville det også være mye lettere for andre å se hvilken særdeles fin og fornem mann han egentlig var. Han bestemte seg for straks å dra og se på Villa Villekulla. Det var bare å følge retningen på pila. Han måtte kjøre helt til utkanten av den lille byen før han fant det han lette etter. Og der – på en veldig falleferdig hage­ grind – sto det risset inn med rød penn:


Innenfor grinda lå en overgrodd hage med gamle mosegrodde trær og uklipte gressplener og masse blom­ ster som fikk vokse akkurat som de ville. Innerst i hagen lå et hus, oi, oi, oi, for et hus! Det så ut som om det skulle ramle sammen når som helst. Den fine herren stirret på huset, og plutselig stønnet han litt. Det sto en hest på verandaen! Og den fine herren var ikke vant til at det sto hester på verandaer. Det var derfor han stønnet. På verandatrappa, midt i det flommende solskinnet, satt tre små barn. Hun som satt i midten var ei jente med masse fregner i ansiktet og to røde fletter som sto rett ut. En søt, lyshåra liten jentunge i blårutete kjole og en velkjemmet gutt satt på hver sin side av henne. Og på skulderen til den rødhåra jenta satt en marekatt. Den fine herren tenkte seg om. Han måtte vel ha kommet feil? Ikke noe menneske kunne vel tenke på å selge et så falleferdig hus? – Hør her, unger, ropte han, – er denne elendige kåken virkelig Villa Villekulla? Jenta i midten, hun med det røde håret, reiste seg og kom fram til grinda. De andre to trasket langsomt etter. – Kan du ikke snakke, sa den fine herren før den rød­ håra jenta hadde rukket fram. – Er denne rønna virke­ lig Villa Villekulla? – 10 –


– La meg tenke etter, sa den rødhåra jenta og rynket panna tankefullt. – Folkemuseet – nei! Gravhaugen – nei! Nå har jeg det, ropte hun. – Det er Villa Villekulla. – Svar som folk, sa den fine herren og gikk ut av bilen. Han bestemte seg for at han i hvert fall kunne kikke litt nærmere på stedet. – Man kunne selvsagt rive kåken og bygge et nytt hus, mumlet han for seg selv. – Å ja, la oss begynne med det samme, ropte den rød­ håra jenta og rev straks vekk et par planker fra gavlen på huset. Den fine herren hørte ikke på henne. Han var over­ hodet ikke interessert i småbarn, og nå hadde han dess­uten fått noe å tenke på. Selv om hagen var over­ grodd, så den faktisk veldig innbydende og hyggelig ut i solskin­net. Hvis man bygde nytt hus og klippet gress­ plenene og ryddet gangstiene og plantet ordentlige blomster, så kunne til og med en veldig fin herre bo der. Den fine herren bestemte seg for å kjøpe Villa Villekulla. Han kikket rundt seg for å finne flere ting han kun­ne forbedre. De gamle mosegrodde trærne måtte selv­sagt bort. Han glodde surt på ei breistammet, knudrete eik som strakte greinene sine utover taket på Villa Villekulla. – Den der hogger jeg ned, sa han bestemt. – 11 –


Den lille søte jenta med den blårutete kjolen skrek til. – Å, Pippi, hørte du, sa hun med redd stemme. Den rødhåra jenta øvde seg ubekymret på å stupe kråke på hagestien. – Som sagt – den gamle råtne eika hogger jeg ned, sa den fine herren til seg selv. Den lille jenta i den blårutete kjolen strakte bønn­ fallende hendene mot ham. – Å, nei, ikke gjør det, sa hun. – Det er … det er et så fint tre å klatre i. Og så er det hult, sånn at man kan være inne i det. – 12 –


– Dumheter, sa den fine herren. – Jeg klatrer ikke i trær, kan du vel skjønne. Den velkjemmede gutten kom bort han også. Han så urolig ut. – Ja, men, det vokser brus i det treet, sa han bedende. – Og sjokolade også. Hver torsdag. – Hør her, barn, jeg tror at dere har sittet litt for lenge i solskinnet, sa den fine herren. – Det går visst trill rundt i hodene deres. Men det har jo ikke jeg noe med. Jeg har tenkt å kjøpe dette stedet. Kan dere si meg hvor jeg treffer eieren? Den lille blårutete jenta begynte å gråte, og den vel­ kjemmede gutten løp bort til den rødhåra jenta som fortsatt stupte kråke. – Pippi, sa han, – hører du ikke hva han sier? Hvorfor gjør du ikke noe? – Gjør ikke jeg noe, sa den rødhåra jenta. – Her hol­ der jeg på å stupe kråke for harde livet, og så kom­mer du og sier at jeg ikke gjør noe. Stup selv, så får du se hvor lett det er! Hun reiste seg og gikk bort til den fine herren. – Mitt navn er Pippi Langstrømpe, sa hun. – Og dette er Tommy og Annika. Hun pekte på lekekameratene sine. – Er det noe vi kan hjelpe til med? Et hus som skal rives eller trær som skal hogges eller noe annet som må forandres? Bare si ifra! – 13 –