Assistenten

Page 1



S.K. Tremayne

Assistenten Oversatt av Tore Aurstad


S.K. Tremayne Originalens tittel: The Assistent Oversatt av Tore Aurstad Copyright © S.K. Tremayne 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-66000-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sitater er hentet fra følgende utgivelser: Speil, Elektra på Asaleastien, Pappa, Døden & Co., Bimøtet og Mannequinene i München, gjendiktet av Henning Kramer Dahl i Sylvia Plath: Birøkterens datter (Oslo, 1986). Alm, Barnløs kvinne, Pappa og Lady Lazarus, gjendiktet av Liv Lundberg i Sylvia Plath: Lady Lazarus (Oslo, 1986). Forfatterens merknad Takk til Faber & Faber for tillatelse til å sitere fra Samlede dikt av Sylvia Plath. Jeg må også takke min agent, Egenie Furniss, og redaktørene mine, Jane Johnson og Sarah Hodgson, for deres sedvanlige klokskap og innsikt. Jeg vil også gjerne uttrykke takknemlighet overfor min elskede kone, Star, for at hun så ofte løste problemer og kom med forslag underveis.


1

Jo Er du kvinne, mann, annet? Tja, den var lett nok. Riktignok hadde jeg en merkelig begeistring for rugby i tiårsalderen, og som tolvåring ville jeg så gjerne bli astronaut, samtidig som jeg hadde en vag, men forurettet følelse av at bare gutter kan bli ekte astronauter, men i dette tilfellet er jeg temmelig sikker. Mens dagslyset i rommet glir over i grått, bøyer jeg meg nærmere den lysende dataskjermen og klikker: kvinne Er du heterofil, homofil, bifil, annet? Jeg nøler. Nøler lenge. Ikke for at jeg er i tvil angående min seksuelle legning, jeg er bare usikker på hva annet skal bety i denne sammenhengen. Hva er dette fjerde alternativet innenfor seksuell legning? Tiltrukket av spøkelser? Ponnier? Møbler? Min kjære, elskede mor kan bli merkelig oppspilt når hun leser blader om interiørdesign. Men nå er det vel neppe hennes demografiske gruppe denne nettsiden henvender seg til. På den annen side, her jeg sitter ved datamaskinen i skumringen, ville jeg faktisk ha likt å ha et fjerde alternativ eller et femte eller, pokker heller, syttiåtte valgmuligheter. For hvis jeg skal være kritisk, må det kanskje sies at de valgene jeg har tatt hittil i livet, muligens ikke har vært helt optimale: skilt, barnløs, nesten hjemløs i en alder av trettitre. Men her sitter jeg og glor på startsiden til et datingnettsted med en lei følelse av ufortjent flaks, i en elegant leilighet i NordLondon, i stukkaturdelen av Camden, der bydelen umerkelig glir over i Primrose Hills virkelige georgianske prakt i 5


fem etasjer. Vel vitende at jeg sitter her kun fordi min rike venninne, Tabitha, syntes synd på sin nyskilte, så å si blakke gamle universitetsvenninne. Men kjære deg, kan du ikke ta gjesterommet? Jeg bruker det ikke stort … Jeg tror det var den avslappet rause tonen hennes da hun la fram dette pokker heller-tilbudet på en pub i Belsize Park, den blaserte uanstrengtheten hennes, som overrumplet meg. Jeg ble straks usigelig takknemlig og enda gladere i Tabitha – morsom, snill, sjenerøs, verdens beste bestevenn – samtidig som jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet og misunnelse. Her sitter jeg altså og ser ut av vinduet mens det mørkner ute. Og betrakter speilbildet av mitt eget ansikt. La gå, i kanskje ett minutt eller to var jeg veldig misunnelig. En sak som knapt betydde noe for venninnen min – vær så god, ta gjesterommet, et ordentlig koselig sted å bo – var så avgjørende og vanskelig for meg, mens hun knapt enset den følelsesmessige forskjellen. Det skyldes at Tabitha Ashbury allerede eier. Tabitha Ashbury kommer også til å arve. Jeg er veldig glad i henne, men hun har aldri forstått hvordan det er å ikke ha det på den måten i London. Jeg, derimot, jeg er ikke bare generasjon leie, jeg er generasjon har bare råd til å leie steder med stor risiko for knivran. Og det ser ikke ut til at det kommer til å endre seg med det første, for jeg er frilansjournalist. Jeg er blitt frilansjournalist i en tid da ordet frilans er blitt en eneste stor spøk i seg selv: Greit, jeg vet at vi nå for tiden stort sett må skrive fritatt for all lønn, men hvor er lansen min? Skal vi delta i turneringer også? Men dette karrierevalget var – tross alle utfordringer – en av mine bedre beslutninger. Jeg elsker arbeidet. Oppdragene er varierte og interessante, og iblant kan jeg unne meg å tenke at jeg kanskje har forandret verden ørlite til det bedre – når jeg har avslørt en skandale, fortalt en brukbar historie, fått en fremmed til å humre i et par sekunder over en setning jeg kan ha brukt seks timer på å få til riktig. Et lite 6


glimt av menneskelig glede som ikke ville ha eksistert om jeg ikke hadde gjort mitt beste. Det håper jeg, i alle fall. Jeg vender blikket mot dataskjermen igjen og prøver å konsentrere meg om noe annet. Jeg har et sted å bo (om enn takket være flaks), jeg har jobb (om enn dårlig betalt), men jeg har ingen bedre halvdel. Og jeg begynner å merke fraværet. Men kanskje nettdatingens trolldom kan skaffe meg en ny mann, som en digital gammel alvekone med en tryllestav av gnistrende algoritmer. Jeg besvarer spørsmålet: heterofil Med ett lyser skjermen opp og trer enda sterkere fram. Den feier meg inn i en verden der det strømmer på med varme bilder av slik det kunne ha vært: grelt lykkelige bilder av følelsesmessig og erotisk tilfredshet, med vakre, leende par som sitter tett i tett. Her er et smilefjes, en ung kinesisk kvinne som nipper til rødvin med en slank arm om en hvit mann med hvite tenner og nok skjeggstubb til å være maskulin, uten å se ut som om han kommer rett fra fengsel; her er de pene hvite og svarte homofile gutta som holder hverandre i hånden mens de sminker hverandre med rødmaling i ansiktet før et karneval; her er det eksepsjonelt velholdte eldre paret som fant kjærligheten tross alt – og som nå av en uforklarlig grunn bruker all tid på å glise mens de står på rulleski. Og alle disse lykkelige tusen takk, Cupid-folkene lover meg noe som er så mye bedre enn utsikten gjennom de store, høye, svarte skyvevinduene i denne millionkåken i London, der jeg ser ut på den isnende kalde, regntunge midtvinterskumringen klokka tre om ettermiddagen. En verden der det begynner å bli så kaldt og mørkt at de hissige, røde bremselysene på bilene, fanget i stillestående kø, utålmodige, dunstende i travle Delancey Street, lyser som røde djeveløyne innhyllet i viktoriansk smog. Jeg vender oppmerksomheten mot en av Tabithas hjemmeassistenter, som står på den spesialbygde eikereolen langs sideveggen i den elegante stua der det er elegant høyt under 7


taket. Alt i Tabithas leilighet er så elegant og smakfullt at det hender jeg sier til henne at jeg kanskje skal kjøpe for eksempel en plastnisseklokke i lavprissjappa på Parkway for å «muntre opp litt», og så sitter jeg der dønn alvorlig helt til hun tar spøken, og så ler vi begge. Jeg elsker å bo sammen med Tabitha. Den formen for dypt rotfestet felles humor, det er kanskje noe man bare opplever med en bestemt type gammel venn? Eller en perfekt elsker. «Electra, hvordan blir været i London i kveld?» Øverste del av den svarte hjemmeassistenten lyser opp til svar, et skinnende grønt og safirblått diadem. Med den lett pompøse, noe storesøsteraktige stemmen, stemmen til en bror eller søster som har gått på en fisefin skole, svarer hun: «Kveldens værvarsel for Camden Town viser på det laveste én grad celsius. Det er seksti prosent sjanse for regn etter midnatt.» «Takk skal du ha, Electra.» «Det er derfor jeg er her!» Simon og jeg hadde en eldre, billigere versjon av disse hjemmeassistentene med smartvarme og smartbelysning, men Tabitha har de nyeste modellene som har alle funksjoner: Google Home, Amazon Echo, Microsoft et-ellerannet – hele hurven. De står rundt omkring i leiligheten – det er seks–sju av dem – og svarer på spørsmål, forteller anstrengte, dårlige vitser, opplyser om pundkursen mot dollaren, kommer med siste nytt om jordskjelv i Chile. De justerer også nøyaktig temperaturen i hvert rom, bakgrunnsbelysningen på soverommene og sannsynligvis mengden champagne (massevis, årgangsvin, Tabithas alt sammen) i det stilrene, praktfulle, to og en halv meter høye stålkjøleskapet, der det går an å oppbevare et par lik i stående stilling og fortsatt ha plass til økologisk hasselnøttmelk. Det ironiske er at Tabitha knapt bruker den fantastiske teknologien i smarthjemmet sitt, eller drikker spirulinasmoothien og hasselnøttmelken sin, for den saks skyld, for 8


hun er så å si aldri her. Enten er hun utenlands, i forbindelse med jobben som produsent for naturprogrammer på tv, eller så oppholder hun seg i forloveden Arlos herlige historiske hus i Highgate, som er enda staseligere enn her. Han har sannsynligvis apparater som er så avanserte at de kan invitere nøyaktig de rette vennene på spontane og vellykkede trekanter. Jeg savner sex. Jeg savner også Tabithas selskap. Da jeg flyttet inn, hadde jeg håpet å få se mer til henne. Jeg tror at jeg iblant bare savner selskap. Og det er kanskje en av grunnene til at jeg til min store overraskelse faktisk liker de digitale hjemmeassistentene. Hjelperne. Det hender at jeg tuller og tøyser med maskinene bare for å få høre en annen stemme enn min egen: Hvordan er været i Ecuador, hva gjør vi her, er det greit å se på mykporno mens jeg spiser ferdigdipp? Jeg tror at disse dingsene på en måte er som kjæledyr, sjarmerende og nyttige, men verken plagsomme eller krevende: hunder som ikke trenger å luftes, men som gjerne henter tennisballer eller tøfler eller «bladene» – som moren fremdeles sjarmerende nok kaller sin kjære daglige dose trykte nyheter. Iblant frykter jeg at hun muligens blir blant de siste menneskene på kloden som sier: «Har du lest bladene?», før hele generasjonen hennes forsvinner og karrieren min ramler utfor stupet. Nok om det. «Electra, skal jeg for faen i helvete fortsette med å skrive denne profilen?» «Det vil jeg helst ikke svare på.» Hah! Der er hun i gang igjen, med stemmen til den pertentlige, fornuftige, velutdannete storesøsteren jeg aldri har hatt – som misliker banning. Mitt eneste søsken på ordentlig er en eldre bror. Han bor i Los Angeles, der han jobber i filmindustrien og er gift med en pratsom advokat og har en herlig liten sønn, Caleb, som jeg elsker. Og så vidt jeg vet, går det meste av tiden hans med til møter og bassengfester, der de snakker om at filmer har fått «grønt lys» eller har 9


havnet i «utviklingshelvete» – i stedet for faktisk å lage filmer. Jeg skulle gjerne ha sett at han faktisk lagde filmer, for jeg skulle gjerne ha sett at han lagde en film eller tv-serie skrevet av meg. En dag. En vakker dag. Jeg ser det som den eneste veien ut av denne blindveien av et yrke jeg har havnet i, enda så godt jeg liker det. Nå for tiden er pengene i film og tv. I alle fall ikke i journalistikk. Nylig fant jeg ut at jeg har rundt 600 pund i oppsparte midler, bokstavelig talt ikke mer enn 600 pund, som står på en eller annen dyrebar sparekonto. De sier at man bare er to måneders uteblitt lønn fra å bo på gaten. Det vil si at jeg risikerer å havne der ute, i kulden, om rundt ti dager hvis banken skulle få nok av alle overtrekkene mine. Derfor sluker jeg ivrig hver eneste lærebok i manusfaget som jeg kommer over, jeg leser om vendinger, igangsettende hendelser, cliffhangere og treaktsstrukturer skrevet av eksperter som Syd Field og Robert McKee. Likevel har hvert eneste manus hittil gått i vasken, hvert mysterium og hvert drama har manglet mysterium og drama, men jeg har nå tenkt å fortsette uansett. For hva annet kan jeg egentlig gjøre? I et fleipete humør vender jeg meg mot eikehylla. «Electra, få et forslag til en genial film.» «Jeg er ikke sikker.» «Electra, du er faen meg helt udugelig.» Stillhet. «Beklager at jeg bannet, Electra. Det var bare på tull.» Hun reagerer ikke. Hun viser ikke engang det blågrønne lysbåndet. Det var rart. En teknisk svikt? Eller har jeg virkelig fornærmet henne denne gangen? Jeg tviler på det. Det er ganske vanskelig å såre følelsene til en sylinder som består av plast og silisiumbrikker. Så da bør jeg vel bare slutte å kaste bort tiden og fortsette med denne nettdatingprofilen. Tilbake til tegnebordet. Jeg skal tegne meg selv. På nettet. Fornavn? 10


Jo Egentlig er det Josephine, men jeg forkortet det til Jo da jeg var tenåring fordi det virket kulere. Og jeg står ved tenåringsbeslutningen. Men vil det få menn til å tro at jeg er maskulin? I så fall er de idioter og uinteressante for meg. Jo Jo Ferguson Alder? Tja? Skal jeg? Niks. Jeg vet om noen kvinner på min alder – og menn – som har begynt å slå av et par år på Tinder og Grindr og PantsonFire, men det føler jeg ikke noe behov for. Jeg er trettitre, snart trettifire. Og fornøyd med det. Jo da, jeg er over den første rosenrøde ungdommen, men ikke akkurat klar for å komposteres ennå. Jeg merker fortsatt at menn snur seg for å ta en kikk når jeg går motsatt vei. 33 Bosted? London Postnummer? Den var vrien. For alle som kjenner de kompliserte klassesignalene, de usynlige sosiale feromonene som Londons postnumre avgir på subtilt vis, kan mitt nåværende postnummer, NW1, gi inntrykk av at en person på min alder er rik, eller kanskje rik og bohemaktig. En som vanker på Engineer pub sammen med skuespillere og reklamemoguler. Enten det eller er alenemor og dopselger. Men jeg er ikke NW1. Jeg er verken dopbruker eller bohem. Jeg er fortsatt snarere N12, North Finchley, der jeg inntil nylig bodde sammen med eksmannen min, Simon, i en gjennomsnittlig og helt klart leid treroms leilighet med fuktproblemer og grei bussforbindelse til trivelige Muswell Hill. Og enda dypere i meg finnes den ekte Jo, jenta som har vokst opp helt nede i SE25, Thornton Heath, et stykke gudsforlatt, sjaskete ytre London, «der du aldri er mer enn to minutter unna en kebabsjappe», en forstad så obskur at den er ukjent selv for andre forstadsboere, som til det kjed11


sommelige lirer av seg forutsigbare spøker som: Trenger jeg visum for å dra dit? Så ja, jeg er i bunn og grunn enten 25 eller 12 – men for øyeblikket er jeg, takket være ren, skjær flaks, en 1-er. Hva engster jeg meg for? NW1 «Electra, hva er klokka?» «Klokka er sytten tretti.» Sytten tretti? Jeg har sittet her i en time, kanskje to – men har ikke kommet lenger enn til å oppgi navn, kjønn, alder og adresse. Jeg sukker oppgitt og klikker meg videre. OKCupid-skjermen skifter farge til en dus akvamarin, kanskje fordi spørsmålene begynner å bli mer pikante. Søker du: 1 Treff? 2 Nye venner? 3 Kortvarig forhold? 4 Langvarig forhold? Og nederst går det an å krysse av for Er du åpen for et ikke-monogamt forhold?. Au da. Noe i meg har lyst til å svare slik på det siste spørsmålet: Jeg var det i alle fall, for det er sannheten. Men det blir utvilsomt for sannferdig: Det var jeg som begynte, det var jeg som tente den lange, bedrøvelige lunten som førte til skilsmisse. Jeg innledet det hele med morsomme, sexy Liam, bartender og aspirerende skuespiller. I begynnelsen var Liams tilnærmelser helt uskyldige, noen tilfeldige komplimenter om artiklene mine på Twitter fra en fyr jeg aldri hadde truffet. Så ble vi venner på Facebook og kamerater på Instagram og WhatsAppers, og etter bare noen dager med nettprat sendte jeg denne stilige, morsomme, underholdende fyren utallige sexy meldinger og nakenselfier, mest fordi jeg kjedet meg, fordi ekteskapet gikk på tomgang, fordi jeg var dum, fordi det var gøy selv om jeg visste at det var galt – så jeg kan neppe bebreide Simon, mannen min, for at han innledet et forhold til Polly, den trivelige sykepleieren, etter 12


at han fikk greie på mitt tre måneder lange virtuelle sidesprang. Senere har jeg fått høre at Polly ikke liker meg noe særlig. Jeg er eksen som har en litt for stor rolle i Simons liv. Men hva kan jeg gjøre med det? Hun gjør rett i å mislike meg. Det er i alle fall fullt forståelig. Tungsinnet kommer over meg. Sammen med minner og skyldfølelse. Her jeg sitter og ser på OKCupid på dataskjermen, føler jeg med ett at den stiller for mange spørsmål. Hva blir det neste den vil vite? Hva føler du overfor faren din? Jeg bøyer meg fram og setter maskinen i dvalemodus. Som å klappe en katt som umiddelbart døser av. Jeg får heller avslutte profilen senere. Jeg trenger luft, mørke, frihet. «Electra, jeg går en tur opp til Primrose Hill.» Den blå ringen danser til svar. Den spinner fort rundt, og så enda fortere, som om det bor noe inni maskinen. Noe forrykt og rasende. Helt klart levende. Er det meningen at den skal oppføre seg slik? Det er urovekkende – men jeg er ikke helt vant til teknologien ennå. Jeg må lese manualen på nettet. Det er sikkert meningen at den skal reagere slik. Det blå lyset slutter å rotere. Slokner og blir svart. Jeg griper kåpen, går ut på kjøkkenet og lager meg en kopp varm kaffe. Så tar jeg med meg koppen og begir meg ut. Jeg trenger de endeløse gatenes anonymitet. Den store og likegyldige byen. Jeg elsker Londons størrelse nettopp av den grunn, at byen er så enorm. Ingen bryr seg om hvem du er. Ingen vet om hemmelighetene dine.