Anita (53)

seg, og da jeg så bort på Rossellini, smilte han oppmuntrende og en smule forlegent, lik en far som gifter bort datteren sin til en kriminell.

Og hva er dette andre De vil hente ut, monsieur Pasolini?

Utstrålingen Deres, auraen. Alt De har opparbeidet av styrke og innsikt. Hele uttrykket Deres er – forstå meg rett – barbarisk.

Selv hundene ble stille, de trykket seg ned på teppet og lå der som to krøllete flekker, en hvit og en sort, som om denne fremmede med det finmeislede ansiktet og de mørke brillene øvde en slags makt over dem. Han satte seg, men reiste seg snart igjen. Veltrent og ledig i kroppen, men rastløs.

Jeg setter pris på at De verdsetter min arbeidsetos. Som barn fikk jeg den i stedet for dukker.

Madame, sa Pasolini uten å ta blikket fra meg.

Det er bare én ting jeg vil ha avklart, sa jeg. Dette barbariske ordet Deres, innebærer det vulgariteter som dem Silvana Mangano ble utsatt for i Teorema ? Jeg er en ærbar kvinne, og jeg ser ikke helt hvorfor De ville degradere en som meg.

Nei, nei, madame Callas, forsikret han, ingenting promiskuøst.

Monsieur Pasolini klarer det kunststykke å nærmest rope lavmælt, han sverget sågar ved sin mor. Det sa ikke lite, glapp det ut av Rossellini, og stemningen løste seg noe opp. Til slutt spurte den galante Tosi, mirakelmannen med stoffer og kostymer: Jeg ser at chiffonblusen er byttet ut en mer tidsriktig poncho?

Vi brast i latter, alle sammen. Jeg tok den på for å virke mer ledig. Skal si stemningen lettet, jeg kunne alt lukte sagmugg i manesjen. Filmmediet er nytt for meg, men jeg er fremdeles en sirkushest.

De er Medea, konstaterte monsieur Pasolini.

Da skjedde det noe underlig. Han kom bort til meg og 32