Alexander Løken De døde ser deg

For Liv hadde også mareritt. Hadde hatt det så lenge hun kunne huske. Stemmer i natten, som hvisket, tryglet, jamret, gråt og raste. Skyggeaktige skikkelser som gjemte seg i mørke hjørner av soverommet. Men i motsetning til marerittene til Mia, var skikkelsene som åpenbarte seg for Liv, høyst virkelige.

Et skarpt elektronisk pling brøt stillheten. Liv skvatt til.

Nettbrettet hennes lå på sengen. Skjermen lyste blålig.

Alle vennene hun chattet med på nettsamfunnet Oculink, var som regel logget av på denne tiden av døgnet.

Selv internett var ensomt klokken fire om morgenen.

Hun krysset rommet og slengte seg ned på den uoppredde sengen med et stønn.

Hun redde aldri opp lenger. Hun husket heller ikke om hun hadde dusjet i morges. Eller om hun hadde brukt den hvite singleten mer enn én dag. Joggebuksa hadde hun i hvert fall gått med i ukevis.

Hun grep nettbrettet og fant veien til Oculink med pekefingeren. Noen hadde sendt henne en venneforespørsel. Hun kikket nysgjerrig på profilbildet. En ganske ung mann, men eldre enn Liv og vennene hennes. Han hadde tykt, blondt hår, og mørke øyebryn. En fremmed.

«Everest Brox,» leste hun lavt.

For et navn. Men det hørtes på en måte kjent ut.

Ansiktet hans også. Hun nølte litt. «Hvorfor ikke …?» mumlet hun.

Med et trykk aksepterte hun venneforespørselen. Så lukket hun Oculink og åpnet nettleseren isteden. Søvnig hoppet hun fra nettside til nettside, før hun begynte forfra igjen. Fingrene gikk automatisk. Hun hadde ikke sovet på flere netter. Og i forrige uke hadde hun knapt gjort annet. Hun kunne skylde på sykdommen, men hun 20