Alene med vidda

Jeg hadde gått i tretten timer, og kunne se inn til Lågar-ós. Der lå elver og vann innover – og nye vassdrag og sjøer over et umåtelig område. Det gikk en stor uro gjennom dalen, en strøm; en sterk luftning med eim av sne og fjell. Jeg hadde hørt det skulle være slik når isdemningen ved Lågar-ós springer.

Nå gikk veien rett ned til bua. Den lille hytten strittet imot, ville ikke åpnes med en rusten og stor jernnøkkel. Noe hang igjen; en duft, et skymt av ifjor.

Et kraftig dunk og døren gikk opp – det nye året blåste inn.

Jeg orket ikke fyre i ovnen eller bryte opp matkassen. Rullet bare reinsmutten ut og krøp nedi, en genser over hodet. Klokken var to om natten, og det var den første juni.