Aleksander Gamme Turen jeg aldri glemmer

TUREN JEG ALDRI GLEMMER

FOTO: THOR ANDRÉ FLØTRE

TUREN JEG ALDRI GLEMMER Aleksander Gamme (red.)

INNHOLD Aleksander Gamme Ansikt til ansikt med Etiopias stammer Side 8

Aleksander Myklebust Nordnorsk eventyr Side 40

Ralph Høibakk Sta menn på Stetind Side 64

Birgit Ryningen og Vibeke Thiblin Judotrening blant burkaer og kalasjnikover Side 76

Gjermund Thorson Nordskar En brutal livserfaring – fra toppen til bunns og til topps igjen Side 94

Per Roger Lauritzen Fra fyr til fyr i robåt Side 110

4

Robert Mosen og Matilde Jacobsen På tur med pulk langs grensesømmen Side 122

Lars Nessa og Lars Ringnes Hodejakt i Kirgisistan Side 114

Kristin Folsland Olsen Pingvinkjærlighet Side 160

Håkon Vang Aas På tur i Nordens siste villmark Side 184

Ole Kristian Rønningen Den gamle kanovei – i Helge Ingstads og Hjalmar Dales fotspor fra Store Slavesjø til Elgsjøen Side 204

Gro Jeanette Nilsen Utfordrende ferie på hesteryggen Side 230

Johnny Haglund Kannibaler og ukjente jungelstammer Side 242

5

FORORD Turen jeg aldri glemmer er mer enn de fine turhistoriene. Vi som har jobbet frem denne boka, har hatt et sterkt og brennende ønske om å samle, omfavne og dyrke de uforglemmelige opplevelsene som for alltid har brent seg inn i minnet. Med slike vyer kunne vi ikke starte med å begrense oss. Fellesnevneren for disse historiene er at de handler om å være på tur.

De store opplevelsene har mange komponenter – drømmen, planleggingen, forventningene, slitet, risikoen, overraskelsen, mestringen ... Vi skal ikke glemme utsikten heller, hvis den var fin. Opplevelsen har mange ingredienser og må nytes i små porsjoner. Helst mange. Det er jo aller helst ute på eventyr vi sanker opplevelser.

Og innimellom plukker vi med oss noen vakre juveler som vi bærer med oss hele livet.

I skrivende stund er jeg på reise i Marokko med familien. Fra duvende seiling gjennom Gibraltar, til fjell og ørken sørøst i landet, før vi på ny skal entre seilbåten og forhåpentligvis fortøye et sted på Kanariøyene. Det er nok av minner. Og øyeblikk.

Men ikke først og fremst på grunn av naturen. Eller havnene. Eller bølgene. Eller solnedgangene. De minnene svinner med tidens tann.

Livet er de menneskene du møter, ble jeg engang fortalt. Og det var nettopp menneskene vi traff underveis, som gjorde Etiopia-reisen til et uforglemmelig eventyr for Thor André og meg.

Flere av de andre har også vært på eventyr langt av gårde. Aller lengst dro Baffin Babes, som danset med pingviner i Antarktis, og Johnny Haglund som besøkte eksotiske stammer på den sagnomsuste jungeløya Ny Guinea. Gjermund og to kamerater syklet fra landsby til landsby i Sikkim i Himalaya, mens fetterne Lars og Lars har en helt annen historie fra Himalaya, de har vært på jakt i Kirgisistan med et helt spesielt mål for øye …

Birgit og Vibeke dro til Afghanistan for å lære gatebarn – også jenter – judo i Kabul. De kom tilbake med minner om sterke møter med krig, menn med makt, kvinnediskriminering og lokale ritualer. Den rutinerte padleren Ole Kristian, som i årevis har reist til Canada med kanoen sin og padleglade venner, forteller her om den mest minneverdige turen – de fulgte i Helge Ingstads kjølvann hele veien til Elgsjøen, med boka Pelsjegerliv som guide.

6

FOT O: THO R AN DRÉ FLØ TRE

Men man trenger ikke reise langt. Norge har alt, enten man velger å gjøre turen til fots, på ski, til hest eller i robåt. Klatrepioneren Ralph Høibakk har hentet frem historien om den første vinterbestigningen av nasjonalfjellet Stetind. Per Roger og Ivar Otto har rodd Gokstadfæring på Sørvestlandet, Aleksander M. har vandret i det høye nord, mens Håkon og Bersven prøvde fiskelykken i grensetraktene mot Sverige.

Gro Jeanette klarte å oppfylle sin drøm om lange turer på hesteryggen til tross for alvorlig sykdom, mens samboerparet Matilde og Robert sa opp jobbene sine og solgte leiligheten for å gå Norge på langs. Vi har fått være med på den første biten, langs svenskegrensen, som de gikk på ski, med pulk og hund.

Det er en stor ære å få lov til å presentere, på rad og rekke, en så heftig samling med uforglemmelige eventyr. Et fantastisk univers av øyeblikk. Tusen takk til alle skribenter og bidragsytere for at dere har delt dem med oss.

Jeg er overbevist om at historiene i boka faller i smak. Ta den med på hodeputa eller på tur, les den stykkevis eller glupsk, lån den bort eller gi den videre i gave – ja, bruk den og les den akkurat slik du vil. Så håper jeg du tar i mot stafettpinnen og fortsetter jakten på egen hånd. På eventyrene. På opplevelsene. På øyeblikkene.

Og ja, forresten. Denne boka ville aldri ha sett dagens lys uten redaktøren, Gro Stangeland. Etter at vi hadde plukket ut bidragene i fellesskap, er det hun som har holdt i alle løse og faste tråder for å samle dette til en fantastisk bok.

Marrakesh, 27. januar 2016 Aleksander Gamme

7

2013 Tien Shan, de himmelske golde og uberørte fjellene mellom øst og vest. Kirgisistan, fattig på fornuftig industri, men rik på dydig natur, ville geiter og hjertevarme mennesker. Kirgiserne, avmålt muslimske, tradisjonelt nomadiske, fredfulle og gjestfrie. I Djengis Khans rike skal vi jakte på den mytiske Siberian Ibex.

Lars Flatø Nessa

Lars Hetland Ringnes

Født: 1979 Hjemsted: Nessa I Ryfylke Yrke: Anestesisykepleier

Født: 1977 Hjemsted: Tangen Yrke: Industriklatrer og student

Tynn og sterk alpinist. Leder av Rogaland Alpine Redningsgruppe. Var første nordmann på K2, sammen med Cecilie Skog i 2008. Ga tidlig opp en talentløs fotballkarriere til fordel for et meningsfullt liv I fjellet. Bor ved sjøen med kone og barn.

Sterk industriklatrer, offshorearbeider og mastergradsstudent i utdanningsvitenskap. Djerv storviltjeger som helst jakter sammen med konge­puddelen «Bella». Er kjent som en mandig skikjører og avspent storveggsklatrer. Tar gjerne en røyk i godt lag.

Fetterne Lars og Lars vokste opp som brødre med fri oppdragelse på hvert sitt småbruk i Ryfylke. Oppfostret på knekkebrød med Nugatti, hardt arbeid, uteliv og tjuvjakt.

Takket være utenlandske hodejegere har ibex-bestanden i Karakol hatt en årlig økning på 5 prosent.

146

Guiden tar med to ekstra hester, i tilfelle noen skulle være så uheldig å skyte to ibex.

Du har sett den før. Ibexen er stjernetegnet steinbukken. Og ulikt andre stjernetegn er steinbukken like grasiøs, dominant, egenrådig og uoppnåelig i virkeligheten som den higer etter å fremstå i kunsten. Selv de mest pompøse malerier og beskrivelser kan ikke måle seg med dette dyrets fremtreden i sitt naturlige element, langt hinsides menneskets tåleevne.

Da Kirgisistan omsider kom ut av sovjettåka i 1991, skulle landet gå tunge økonomiske tider i møte. Den premature republikken hadde spesialisert seg på eksport av ull, gull, uran og kull. Da 98 prosent av landets eksportmarked lå i det tidligere Sovjet, ble de nødt til å omstille seg nærmest over natten da dette ble liggende brakk. Samtidig som kontrollen på det meste i samfunnet var diktatorisk, ble viltbestanden forvaltet mer vilkårlig. Tyvjakt, eller det vi hjemme så stolt kaller matauk, var utbredt, noe som førte til en uproduktivt forvaltet stamme. En forretningsidé basert på pengesterke vestlige jegeres vilje til å bla opp svimlende summer for å kunne sikre seg hodet på en geit, ble

det som snudde steinbukkstammens negative trend.

Tyvjegerene havnet på forvalternes lønningslister, som guider for moderne hodejegere, og fikk samtidig ansvar for å se etter dyrene i de syv jaktfrie månedene.

I Karakol har markedsliberalismen, avlet fram av mammon og snobberi, påført steinbukkstammen en årlig fem prosent vekst. Åtte hundre løyver på steinbukk blir frigitt fra det kirgisiske autokratiet årlig, hvorav halvparten blir solgt til utenlandske jegere. Vi har sikret oss to av disse, og har blitt henvist til den 45 000 kvadratkilometer store Naryn-regionen, i størrelse tilsvarende Finnmark fylke.

Utvinning av mineraler er angitt som uøkonomisk etter murens fall, og følgelig for lengst overtatt av kinesiske entreprenører. Naryn-regionens befolkning bestående av 99 prosent etniske kirgisere lever hovedsakelig av jordbruk, noe som fordrer en delvis nomadisk livsførsel. Generasjoner av kunnskap om fjellet og dets rytmer skal komme oss til gode, siden våre utnevnte guider alle har levd store deler av livet over tregrensen.

147

En flokk geiter og kje danser oppover fjellsiden. Ikke veldig interessant for norske hodejegere.

107 kilo «Flåklypa-Ludvig» De første dagene i Tien Shan-fjellene bare koser vi oss.

Solen varmer fortsatt godt i slutten av oktober. Blygt konsumerer vi landskapet mens vi blir fraktet rundt i fjellene på hesteryggen. Nonchalant speider vi etter store steinbukker mens vi røyker Lucky Strike og akklimatiserer oss til den store høyden. Problemet er bare at vi ikke får øye på noen store bukker. Flokker av geiter og kje er det mengder av, men mangel på snø gjør at bukkene fortsatt holder seg høyt til fjells og derfor er vanskelige å finne. De majestetiske, lyse Marco Polosauene er lettere å oppdage, og også å jakte på, ifølge Kaiyrbek, vår felles guide disse dagene. Kaiyrbek er en noe klossete figur som med sine 107 kilo og altfor store militærstøvler fremstår som Flåklypa-Ludvigs kirgisiske, vernepliktige kloning. Om han er mørkredd på høylys dag, vites ikke. Hodelykten som døgnet rundt pryder hodet hans, er en gave fra oss.

148

Sikkert er det i alle fall at Kaiyrbek hverken har høydeskrekk eller er fartsredd. Kaiyrbek er hestemann, og ethvert spor av klønete adferd forsvinner idet han entrer hesteryggen. Helt siden det gamle Hellas' dager har det hersket en forestilling om at rytterne fra de store fjellene og steppene langs Silkeveien har hatt ferdigheter som ikke var helt av denne verden. At rytterne faktisk var en del av hesten, gjenspeiler seg i kartene over området fra middelalderens Europa (Mappa Mundi), hvor skapninger som var halvt mann, halvt hest, er inntegnet. Hesten blir styrt ved å flytte på kroppsvekten, og dyrene blir presset både opp, ned og på tvers av 40 graders helninger, gjerne i hastigheter som grenser til galopp.

Endrer taktikk Lydig følger vi guidene de første dagene, trofast underlagt prinsippet om alltid å stole på guiden. Ethvert jakt-

område, art, jaktform og lands kultur har sitt særpreg, og det er alltid de lokale jegerne som kjenner jakten best. Det er først etter noen dager vi er blitt såpass varme i trøya at vi – for å øke våre sjanser – bestemmer oss for å endre taktikk.

De største bukkene gjemmer seg i de høyeste og bratteste fjellpartiene, hvor selv ikke hestene kommer fram. Planen gikk derfor ut på å overbevise guidene om at nordmenn er et barskt og hardført folkeslag som hverken har problemer med høyde, bratte fjell eller streng kulde. Kirgiserne hadde hittil kun sett oss på hesteryggen og ble selvsagt veldig skeptiske. Men etter å ha skrytt på oss fjellklatreerfaring og høye fjell som Denali, Kilimanjaro og K2 lot det til at de ville gi oss en sjanse. Hestene ble tjoret fast i et tornekratt, og med rifle på ryggen la vi i vei. Fallhøyden for oss nordmenn var selvsagt stor, da vi i motsetning til de lokale kirgiserne ikke bor i slike høyder. Det går imidlertid an å kompensere for dette ved hjelp av rolig akklimatisering og et rikholdig utvalg av piller. Overraskende nok var

det vår kjære Kaiyrbek som først knakk sammen. Blå om leppene og med høyre hånd plassert engstelig over venstre side av brystet, lå han til stadighet på ryggen i ura og gispet etter luft. Den kjederøykende kirgisiske unggutten hadde møtt sine overmenn, og vi ble lovet stor steinbukk.

Noen dager tidligere hadde Norbek, røykende på syltynne sigarillos, kjørt oss til en fremskutt jaktleir på en gresslette hvor tre dype daler møtes. Midt på den åpne sletten står en gammel militærlastebil parkert, sannsynligvis for godt. Planet er innredet med seks køyer, en vedovn full av sprekker og en kjøkkenbenk hvor guidene kan tilberede den daglige middagen, bestående av gammel steinbukk og poteter. Norbek er sjefguide i leiren, og benytter anledningen til å sette oss inn i jakten og kulturen i disse bortgjemte fjellene.

Det blir fort klart for oss at det ikke er noe latmannsliv å jakte på steinbukk. Revelje klokken 04:00 og 13–14 timer lange dager er regelen. Dansken som hadde vært der tidligere i høst, hadde nektet å skyte en rekordbukk

Ibexen ser også med 8 x forstørring. Så det er muligheter for at Lars og ibexen får sett litt på hverandre.

149

er sliten.

Alpinisten prøver å skjule at han guide hviler når han kan. god en at r rere onst dem Kaiyrbek

Norbek skaper koselig stemning med knusktørr okseve d.

første dagen, nettopp fordi det var den første dagen.

Resultatet ble åtte fullendte dager med blodig hoste og melkesyre, og en liten steinbukk den siste dagen.

«Stol alltid på guidene», bebuder Norbek.

I åtte år tjenestegjorde Norbek som skarpskytter for de sovjetiske styrker i de ugjestmilde utpostene Armenia, Afghanistan og Angola. Stolt trekker han fram sin gamle russiske halvautomatrifle, armert med teip og et magasin som rommer en uant mengde kuler. Insisterende legger han ut om hvordan han uten videre problemer med denne avliver ulv på opptil tusen meters hold. Videre er han nysgjerrig på hvor våre grenser går. 300 meter? Dere har jo kikkertsikter!

Det sto nok så som så til med matstellet for de sovjetiske soldatene i Afghanistan på 1980-tallet. Norbek

150

forteller levende om hvordan han skjøt Markhor-geiter for å skaffe noen etterlengtede kjøttslintrer til kosten.

Hornene brydde han seg ikke om, noe som er helt naturlig når en er tæret av sult, etter en pinefull afghansk vinter. Like fullt river han seg nå i sine siste rester av sølvgrått hår når han forteller at slike troféer går for et sekssifret antall dollar i dagens marked.

Røykelag vs. Alpinistlag Den fjerde dagen når vi omsider toppene, og får ganske riktig kontakt med store steinbukker. Der, 460 meter unna, ligger de to bukkene vi har drømt om.

Det eneste problemet er hvordan i all verden vi skal komme på skuddhold? Da det blir klart at vi skal prøve å vente og se om bukkene finner det for godt å trekke

oppover, er det godt å kle på seg tykke dunjakker av aller dyreste merke. Kaiyrbek har naturligvis ikke sett for seg at det skal bli tid til venting i fjellet, og har hverken vindtett eller isolerende bekledning med seg.

Etter hvert blir jeg selv kald under dunjakka, men i dette barske miljøet unnlater jeg konsekvent å blottlegge mine svakhetstegn og greier å kontrollere den lette skjelvingen. Den lyse blåfargen rundt Kaiyrbeks lepper skyldes ikke lenger luftmangel, men generell nedkjøling, da vi timer senere bestemmer oss for å gjøre et fremstøt mot bukkene.

Når steinbukken blir skremt, flykter den alltid oppover. Hverken dens naturlige fiender, ulven og snøleoparden, eller herda norske jegere vil da kunne holde følge med dem. Planen går derfor ut på å sende en av guidene rundt for å støkke dyrene, mens vi skal ligge igjen skrått overfor dem og satse på at de kommer styrtende innenfor skuddhold. Kaiyrbek foretrekker klemmende brystsmerter og åndenød fremfor mer frysing, og legger villig av gårde på sitt sedvanlige keitete vis.

Lenge før alle er kommet i posisjon, skjer det som alle har fryktet. Store militærstøvler greier å utløse utallige små snø- og steinskred som setter fart i de gamle bukkene i helt motsatt retning av hva vår vanntette plan har forutsett. Nok en gang kommer vi ridende inn i leiren lenge etter mørkets frembrudd, slitne, kalde og litt skuffa. Vi samler raskt sammen noe tørket yakoksemøkk og fyrer opp så ovnen bak i militærlastebilen gløder. Mens Kaiyrbek i lyset av sin nye hodelykt skor hestene for morgendagens strabaser, prøver de hardkokte norske jegerne å få i seg middagen. Lite væske og tynn luft bidrar til at appetitten ikke er helt på topp. I all hemmelighet må derfor både blodfortynnende og smertestillende tabletter hentes fram fra medisinskrinet før vi kan skyfle innpå dagens rett.

For å øke jegernes odds blir det den femte dagen besluttet å dele larsene i to grupper: Røyke-Lars og Alpinist-Lars. Som leder av røykelaget tar Kaiyrbek tre avgjørelser. For det første skal de heretter bruke hest.

Tar en bare nok sovemedisin, er det fullt mulig å sove seks mann bak i en lastebil.

151

160

PINGVINKJÆRLIGHET Tekst og foto: Kristin Folsland Olsen

161

2012 På den forblåste øya Sør-Georgia i Sørishavet lever alle i harmoni. Pingviner, elefantseler – og tre Babes med ski på beina.

Baffin Babes I 2006 gikk Vera Simonsson, Ingebjørg Tollefsen og Kristin Folsland Olsen over Svalbard på ski som «Jenter på langs». Etter den 30 dager lange ekspedisjonen fra sør til nord på Spitsbergen fikk jentene virkelig smaken på polarlivet, og bestemte seg for å dra på ny tur. I 2009 ble teamet forsterket med Veras lillesøster Emma Simonsson. Kvartetten tok navnet Baffin Babes, og jentene gjennomførte en 80 dager lang skitur på Baffin Island. Det ble både bok og NRK-dokumentar om turen.

I 2012 ble Baffin Babes redusert til en trio da Ingebjørg bestemte seg for å holde fortet hjemme i Tromsø. Babesa byttet ut isbjørner mot pingviner, og nord mot sør. Kursen ble satt mot den sagnomsuste eventyrøya Sør-Georgia.

Det er lett å få nye venner på Sør-Georgia!

Her koser jeg meg sammen med kongepingvin­kyllinger på Salisbury Plain.

162

Kristin Folsland Olsen

Emma Simonsson

Vera Simonsson

Født: 1981 Hjemsted: Drammen/Henningsvær Yrke: Skribent, fotograf og foredragsholder.

Byjenta fra Drammen hadde hverken nådd flyet, husket soveposen eller funnet frem over bre og fjell, hadde det ikke vært for de andre babesa. Heldigvis kan alt læres! Kristin lader batteriene utendørs, gjerne i et telt på toppen av et fjell. Et av dyreelskerens største øyeblikk i livet var da en elefantselunge på Sør-Georgia krøp frem og kysset henne på hånda. Ekte kjærlighet lever evig!

Født: 1983 Hjemsted: Härnösand, Sverige / Henningsvær Yrke: Sosionom i barnevernet.

Foredragsholder.

På fotballbanen hjemme i Härnösand fikk Emma kallenavnet «no mercy» av motstanderne. Lillesøster Simonsson er kjent for å gi alt og lar seg ikke affisere av om pulken veier dobbelt så mye som henne, eller om hun må brøyte vei gjennom en halvmeter med snø.

Emma har et brennende engasjement for de mest utsatte i samfunnet og har jobbet både med gatebarn i Lima og flyktninger i Göteborg.

Født: 1981 Hjemsted: Härnösand, Sverige / Rødven, Rauma Yrke: Driver Vega Expeditions, som arrangerer foto- og skireiser med båt på Svalbard. Foredragsholder.

Under oppveksten i den frisinnede familien Simonsson løp Vera naken rundt i skogen og lærte at det ikke finnes noen begrensninger. Den innstillingen har ført henne rundt kloden, som guide på steder som Antarktis, Svalbard, Asia, Grønland og Sør-Georgia. På seilturen til Sør-Georgia kjøpte Vera en stor gård over satellittelefon, og bondefrua og tobarnsmoren sjonglerer nå settepoteter mellom geitehold, bleieskift, oppussing – og selvfølgelig planlegging av neste sesong som ekspedisjonsleder på båt på Svalbard.

163

Baffin Babes på nye eventyr

Vilje og lyst

Det starter med et smell.

– Bæng!

– Det der skal vel ikke skje, sier jeg spørrende til Emma, som sitter og klamrer seg fast til relingen. Idet båten gjør første vending opp mot vinden, ryker tauet som skal holde bommen på plass. Det var det som smalt. Nå styrer vi i sirkler like utenfor Port Stanley mens kaptein Darrel Day ligger på rygg på styrhustaket og febrilsk forsøker å feste et nytt tau til bommen som slår ukontrollert fra side til side bare centimeter over ansiktet hans.

Vi har knapt satt vår fot i en seilbåt før, Emma og jeg. Vera har litt mer erfaring, men er langt fra utlært matros. Nå skal vi seile 800 nautiske mil over verdens røffeste havområde. Fire–fem døgn på åpent hav ligger foran oss. Allerede etter tre minutter med seilet oppe skjer dette.

– Ja, ja. Vi får se om vi kommer til Sør Georgia, sier Emma lakonisk. – Det blir i hvert fall et eventyr!

På Baffin Island var vi fire på laget, Ingebjørg Tollefsen, Emma Simonsson, Vera Simonsson og meg selv.

På Sør-Georgia ville vi kun bli tre. Ingebjørg meldte beklagelig nok pass. Hun ville prioritere jobb, hundekjøring, venner og kjæreste i Tromsø. Vi forsøkte alle tre å overtale henne, men Ingebjørg ville ikke. Da går det ikke. En av de viktigste ingrediensene på en ekspedisjon er å ville. Vera, Emma og jeg ville. Vi ville som bare pokker!

Vi bestemte allerede på flyturen hjem fra Baffin Island i 2009 at vi skulle på tur sammen igjen. Etter å ha tilbrakt 80 dager på ski på den canadiske øya i det høye nord visste vi at vi måtte ha mer. Mer av turlivet. Vi ville ha flere fullspekkede dager med fjell og frihet, frisk luft og felleskap. Vi ønsket oss flere netter side om side, innhyllet i hver vår kokong innenfor en tynn teltduk, et eller annet spektakulært sted på kloden.

Det var Vera som kom med forslaget.

– Sør Georgia, sa hun. Og så fortalte hun om den lille øya med spisse tinder og mektige brefronter som velter ut i havet. – Det er en av de vakreste plasser på jord. Dessuten er det pingviner der.

Idet Vera sa ordet «pingvin», var jeg solgt.

Jeg hadde ikke lest bøkene om Shackleton og hans strabaser, eller om de norske hvalfangerne som slaktet ned hele hvalbestanden i Sørishavet. Jeg visste egentlig ingenting om Sør-Georgia da Vera brakte ideen på banen. Det spilte ingen rolle. Det var pingviner der. Klart vi skulle dit! Klart Baffin Babes skulle til Sør-Georgia og danse med pingviner!

164

Papirmølle Vera har guidet flere sesonger på cruisebåt i Antarktis og på Sør-Georgia, så hun hadde gode kontakter og mye kunnskap om så vel området som formaliteter rundt en reise dit. Det skulle komme godt med. For maken til papirmølle for å få dra på skitur har jeg ikke opplevd! Det er britene som styrer Falklandsøyene og Sør-Georgia, og britene er glad i papirarbeid. Vi måtte skrive søknad med nøyaktig rutebeskrivelse, sikkerhetsplan og miljøplan. Vi måtte overbevise myndighetene om at vi hadde tilstrekkelig med erfaring og kunnskap til å gjennomføre turen på en hensynsfull og sikker måte. Både med tanke på oss selv og det sårbare miljøet på øya. Det var en god følelse da godkjenningen omsider ble signert og stemplet.

Det er litt styrete, men også forståelig, med alle disse formalitetene for å komme seg på tur. Det er jo mye lettere og mye friere å bare stikke ut døra hjemme i Norge, og labbe rundt i den fantastiske naturen vi har her. Og det er klart at jeg gjør det òg. Men det er noe med det å benytte de mulighetene som åpner seg. Noe av det vanskeligste med ekspedisjoner, vil jeg påstå, er det å skulle ta seg fri fra hverdagslivet og gi seg tid til lengre turprosjekter. Og enda vanskeligere er det å finne gode turkompiser som kan ta seg fri akkurat samtidig som en selv, og som ønsker å gjøre de samme prioriteringene. Og jo eldre man blir, desto større blir den utfordringen. Man har flere forpliktelser og flere bånd som gjør det verre å rive seg løs. Jeg var så heldig å ha disse to fine babesa ved min side, og vi var alle rimelig løsslupne.

r viser vei.

Lekne delfine

Vi kaster loss i Port Stanley og setter kursen mot Sør-Georgia.

Vera er ved godt mo t.

På bøljan blå Nå er alt bare hav. Og albatrosser og litt lite vind. Men akkurat nok til å drive oss sakte fremover på solglinsende bølger, uten at vi behøver å ta motoren i bruk.

For en liten stund siden kom en flokk med delfiner og lekte foran båten. Wow! Det var virkelig en mektig opplevelse å få se dem her midt ute på havet. Her hvor de bor. Det var som om sjøsjuken forsvant da delfinene svømte sammen med oss. Etter at de tok farvel, kom kvalmen tilbake, og alt innholdet i magesekken ble snart vrengt over båtripa.

Nå sitter jeg her på vakt. Jeg er en ubrukelig vakt.

Sammen med fire fotografer som skal på foto-tur har vi chartret denne 60 fot lange seilbåten ved navn «Icebird», med mannskap. For å få tillatelse til å gå på ski på Sør-Georgia må man av sikkerhetshensyn ha en båt standby under hele oppholdet. Tanken er at alle skal hjelpe til på overfarten. Jeg er aldeles hjelpeløs og gjør virkelig ikke et snev av nytte her jeg ligger i fosterstilling og spyr galle og synes synd på meg selv. Det er ikke mye tak i mine turvenninner heller. Vi spyr om kapp mens timene snirkler seg altfor sakte avgårde.

– Det ruller så mye at det ikke går an å tenke, sier Emma. – Tankene ruller bare omkring i skallen.

165