Aleksander Gamme 12 eventyr og et badekar by Cappelen Damm AS

12 eventyr og et badekar

ALEKSANDER GAMME

FO R OP UN PL DE EV RL EL IG SE E R

BOK

12 eventyr og et badekar

INNHOLD Greatest hits – Volum II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 3 land – 2 ski – 1 blånisse . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 King Kong . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Nisser og troll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Spinnvilt sirkus på Bridge Day . . . . . . . . . . . . . . 64 Oppdrag Nansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Rollebytte i Tien Shan

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

108

Birkebeineren – 800 år etter . . . . . . . . . . . . . . . 118 Drømmen om Hollywood

. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

134

Broad Peak – den standhaftige kjempen . . . . . . 154 Eksperiment på kokablader . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Prosjekt Dronning Maud Land . . . . . . . . . . . . . . . 186 Iran – bak fasaden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 Mjøsa på langs – i «Tubtanic» . . . . . . . . . . . . . . 244

st e s a n r ø t s s n e d r e v I På eventyr.

d ka sse.

Greatest hits - Volum II Det er uaktuelt å la popverdenen ha enerett på alt som er tøft. Så her er den, andre bok i kategorien «Aleksanders greatest hits – volum II. Med nesten uforholdsmessig mye «unreleased material». Nå er kanskje ikke å utgi bøker like tøft som å slippe plater. Jeg vet ikke, jeg har aldri forsøkt det siste. Men jeg kan ikke se for meg at det er helt det samme. Bokbransjen har noen rocka idealer, men de fremstår som sjeldenheter i en ellers nerdete bransje. Det er lite sex, drugs og rock’n roll på lanseringsfestene, iallfall de jeg har vært på. Ingen hyler og griner og gråter i ekstase på en bokkveld heller. Både redaktør og forlag hadde garantert trukket alle lovord og kontrakter om jeg hadde stått på scenen, smashet bøkene i gulvet og trampet på dem. Nei, det er for lite rock’n roll bak tastaturet. En ting er å skrive bøker, i stedet for å være på tur. En annen ting er å skrive bøker med småbarn uten barnehageplass. Og når mor skal pusse opp huset til det ugjenkjennelige. Prøv det du! Så nå er det nok. Nå er det slutt på å gnikke på gamle minner i stedet for å skape nye. Og om jeg mot formodning skulle finne på å skrive en ny bok, så får du leve med comebacket. Både Rolling Stones og A-ha gjør det jo annethvert år. Årstallene bakover har en tendens til å feste seg i hukommelsen i form av hvilke turer jeg gjorde i løpet av de respektive årene. Noen år er fullstappet, med flere hundre reisedøgn til alskens utposter og krinkelkroker i verden. Andre år er litt slunkne, hvor jeg tydeligvis har hatt hendene fulle på hjemmefronten. I og med at jeg sjelden skriver dagbok når jeg er hjemme, har jeg stadig oftere tatt meg selv i å gnage på blyanten og lure fælt på hva jeg egentlig holdt på med i all den tiden mellom turene. Det var sikkert viktig nok, for av og til møter en seg selv i døra, og må tjene penger til livets opphold. Og det var sikkert alskens småturer, trening, kino,

fest, familie, romanser, og alt det andre en triviell hverdag består av. Mye av det husker jeg jo, når jeg tenker meg om. For dette er også opplevelser. Men med tidens tann svinner de, som alt annet. Falmer og gulner, til de er vage minner som viskes ut i sanden. Oppskriften på uforglemmelige øyeblikk har mange komponenter. Drømmen. Planleggingen. Forventningene. Slitet. Risikoen. Kameratskapet. Overraskelsen. Mestringen. Og så videre. Og ja da, vi skal ikke glemme utsikten heller, hvis den var fin. Men så dukker det opp, dette bildet, av oss, en familie på tre, snart fire. En lat morgen i en stor og varm seng, med en liten glad og rampete bylt som hikster og hyler av latter når hun blir kilt eller tullet med. For en smittende glede. Og for et uforglemmelig øyeblikk. Den viktigste ingrediensen – kanskje du allerede har gjettet det. Det er menneskene på din vei som setter dypest spor og gjør øyeblikk uutslettelige. For å oppsummere det kort – livet er de menneskene du møter. Så sørg for å ta godt vare på dem. Både menneskene, drømmene og øyeblikkene! Da gjenstår bare å ønske god reise. Gjennom et spredt utvalg av mitt liv – volume II. Så håper jeg, som alltid, at boka inspirerer til å blåse friskt liv i nye drømmer. Invester tid og ressurser i deg selv. Eller sagt på en mer folkelig måte: få ut finger’n! Og ja, forresten. Som forrige gang, takk til redaktør Gro Stangeland som sammen med Sissel Holt Boniface har skrudd sammen dette mesterverket (kremt). Og en enda større takk til kjæreste Cecilie og lille Vilja for å ha latt pappa sitte oppe om natta og skrive. Love ya all! Aleksander Gamme Oslo, 4. august 2016

3 LAND – 2 SKI –

1 BLÅNISSE 2005: A

FORU ND E R L IGE O PPL

SA EVEL

MELA N D I I

g an gen. lt ville h a et sprø tt s A lt va r ikke l annet utg an g o g Trom om på m in fø ike nytt, like s spunkt d enne b itt se g s to år tid li g rste lan gtur g pennend e, like nord vi fa st, o g d e st ere. Men even jennom Finnm Pulk. D lle d ra me g ut erke m innene tyrlysten h a d a rk b li lan gt en vanskeli ge på et nytt k fra d et ma g iskd e en rå o g tø f fere, m ø rkopp fø lgeren. Dap ittel med U e sti gen, s bruta l livser ere, ka ld ere – enne turen sk lf d i gvis d om lærte me fa r in g, man ge o g står se g so ulle g h uplisere m s ved gjat gylne ø ye b likakk oppover på e nt a k e l s k i k ke n e. ød ven

SER

Nordpolen eller Sydpolen hadde vært tøft. I stedet tvang budsjettet meg til å ta Nord kalotten nærmere i øyesyn nok en gang. Kursen holdes rett østover – gjennom nord områdene i Sverige og Finland. Med nisselua tredd nedover ørene satte jeg kursen mot øst langt der nord – gjennom et gudsforlatt skogshelvete hvor ungdommen har rømt, dørene er gjenspikret, og folk drikker seg i hjel. Alt var med andre ord duket for et herlig og annerledes eventyr.

På´n igjen Det er nesten teoretisk umulig at det fryser is i ukesbarten min. Men det gjør det i dag. Når snørra fryser på innpust, er det rundt tyve blå. Når barten min fryser, derimot, da nærmer det seg tredve. Overraskende kaldt, får en si. Ansiktsmaske på og hetten over nisselua. Frostdisen henger tungt over isen, som et avventende jærtegn på hva skjebnen vil ta meg gjennom denne gangen. Med utgangspunkt i Narvik burde det være mulig å følge en del løyper gjennom Sverige og Finland, for til slutt å lande i Kirkenes. Det som var starten forrige gang, blir slutten nå, og en ring er på en måte sluttet. Uten at det ligger noen slags kjettersk symbolikk i det. Med en drøy måned til rådighet vil det være nytteløst å gå hele veien. Så er heller ikke det noe mål i seg selv. Atter en gang skal opplevelsene stå i fokus, ikke distansen. Det virket håpløst å spenne på skia i selve Narvik, så Ulf og jeg hoppet på bussen og trykket på knappen da jeg fant det for godt. Det var utenfor en bedrøvelig camping ved svenskegrensen. Også denne gangen ble jeg en dag forsinket med å komme meg av gårde. Narvik by night med lokale representanter fra Ankenes er en såpass krevende aktivitet at det var nødvendig med en dag ekstra for å komme seg til hektene igjen. Kroppen nekter for at den har dratt pulk tidligere, men for de små og få grå er det som om Vinter odysséen ble avsluttet i går. Der jeg går og titter på

skituppene, popper minnene opp. Håndbak med snøskavler, de evige monologene med Ulf, alle gangene jeg rotet meg bort i håpløst terreng. Eller tråkket gjennom isen. Jeg vet at jeg neppe kommer unna det denne gangen heller. Det er vanskelig å lese av en fandenivoldsk kneik eller ugrei fartsdump på oversiktskartet jeg fant på Esso-stasjonen i Narvik – med målestokk 1 : 700 000! Det går opp for meg at det i grunnen er et privilegium å være fullstendig naiv og uvitende om hva slags strabaser og slit som venter en. Nå er det annerledes – jeg vet det altfor godt nå. Denne gangen må jeg styre motivasjonen i en annen retning. I løpet av den første dagen tenker jeg mye på det. Hvilken strategi skal jeg velge? Min faste følgesvenn Ulf Pulk er fylt ukritisk til randen. Turplanleggingens gudfar, Roald Amundsen, ville vridd på seg magekramper over mine forberedelser. Tidsklemma får ta skylden for at altfor mye har gått på slump. Nå har jeg da også en god porsjon erfaring. Men det er allikevel et eksperiment litt på kanten – vil det få farlige konsekvenser? Jeg slår iallfall camp tidlig første dagen. Greit å ha litt lys for å lese bruksanvisningen på det nye teltet.

▶ Når snørra fryser på innpust, er det rundt tyve blå. Når barten min fryser, derimot, da nærmer det seg tredve.

FORUNDER LIGE OPPLEVELSE R

SAMELAND

Improvisering av verste sort Våkner midt på svarte natta, men slumrer et par timer. Temperaturen har steget merkbart, og en frisk bris blafrer i teltduken. Begynner å sortere og organisere meg. Stormbag, tøybag, kjøkkenpose og diversepose. Teiper føtter og smelter vann. Det er befriende å være i gang. Stikker hodet ut av teltet. Solen er i ferd med å lage hull i skylaget og lyser opp det iskalde teppet av fokksnø som driver forbi meg. Første ukesetappe blir å følge Torneträsk og elveisen nedover mot Kiruna. Over 300 kvadratkilometer paddeflat innsjø åpenbarer seg østover. – Oi oi oi, det er medvind!! Dette kan bli en helt ekstraordinær start! Kiten ligger og skriker under pulktrekket. Snart er den oppe og flyr. Langs skogfaret slåss jeg mot en hissig turbulens, styrer svakt utover. Vinden blir jevnere, men øker kraftig i styrke. Kiten må flys rett over meg, og de voldsomme kreftene rister meg

flere ganger av isen. Det øker på. Vinden er altfor kraftig! Den hissige humla kaster meg rundt som en flyfille med fjellski. GPS-en noterer flere booster over 30 km/t. Skrekkblandet fryd. Fy flate!!! Full fokus på å holde skiene i riktig retning. Det verker allerede i leggene. Sikten er elendig, og skavlene er skumle. Den ene tanken som albuer seg fram i brasken, er soleklar: Du må gjøre noe, dette er idioti! En fiks ide dukker opp. Jeg snurper kiten på midten for å redusere det voldsomme draget. Genialt, tenker jeg. Sjelden har jeg vært mer korttenkt. For en brøler! På et blunk låser den spinnende jævelen alt av styreliner. Fullstendig fastlåst mellom pulk og kite og uten evne til å styre kiten suser jeg over Torneträskvannet. Helt og holdent overlatt til naturkreftene. Før eller senere stuper jeg på trynet og blir slept som et mørbanket kadaver de neste to dagene. Hva i helvete gjør jeg nå? Desperasjonen har krøpet godt innunder hår-

FORUNDER LIGE OPPLEVELSE R

SAMELAND

▴ Å være alene på tur har både fordeler og ulemper.

Forresten, hvem sa at det var enkelt med selvutløser?

◀ Gruvebyen Kiruna kan neppe skjønnmales til å være

arktisk oase. Men byen står iallfall overfor en oppsikts vekkende operasjon. Store deler av byen skal flyttes for å utvinne jernmalmen under byens nåværende sentrum.

røttene idet jeg iverksetter en høyst uordinær og risikabel operasjon. I en durabelig hastighet lykkes jeg omsider med å frikoble meg ved å hekte den spinnende kiten direkte på pulkdraget. Så starter den store James Bond-scenen: å hale meg selv, meter for meter, oppover linene. Ett feilskjær, og jeg smeller i isen. Og pulken med all mat, telt og livsviktig utstyr forsvinner i løpet av sekunder. Bye bye. Vaklevoren på tynne fjellski nærmer jeg meg den spinnville humla. Etter en kort brytekamp går jeg seirende ut av ringen. Lettet, men fullstendig utkjørt, lover jeg å gi fornuften vetorett framfor fikse ideer på resten av turen.

Tyr til flaska Pulktrekkingen er et brutalt sjokk for kroppen. Det verker raskt i både skuldre, rygg og akilles. Før forrige tur hadde jeg iallfall vært ute og luftet både Ulf og skiene, men det rakk jeg ikke denne gangen. Tisseflaske er derimot på plass. Den kan dessverre ikke veie opp mot mangelen på noe vettugt å plugge i øra. En velfylt mp3-spiller med alskens musikk, lydbøker og språkkurs ligger igjen hjemme på skrivebordet. Den ville rett og slett ikke fungere. Snart har alle duppeditter funnet fast plass i lommer, pulk og telt. Den gode følelsen av kontroll får meg i godt humør. Allikevel merker jeg at humøret også er avhengig av framdriften på kartet. Jeg vet at jeg er nødt til å holde igjen i begynnelsen. En betennelse kan komme raskt og vil kunne sette en rask stopper for hele turen. Jeg legger en struktur på dagene, hvor klokkeslettene 5,7 og 9 blir elementære. Stå opp kl. 7, være ute og gå kl. 9. Sette camp kl. 5 og være i posen kl. 7.

OPPDRAG NANSEN

OPPLEV E R L IG E FORUND

2 0 1 5: A v og t

spurt om å il d ukker d rø mmejo for b a rn o g uvære pro gra mled er i en bben opp. Å bli tigst, je g sku n gd om er selv fø lgeli g s stor N R K-satsin g trettenårin ge lle få forbered e o g treneta s. Men aller vik At Oppd ra g r til å d ra på en ekspe opp fire fanta stiske forh ånd . Me N ansen skulle bli popud isjon til Nordpolen. på foreld renen at en hel ny genera sjo lært, ante me g på d et h ad d e je sine om å få trekke pun un gd om skulle ma se S uper, o g sp g ald ri forestilt me g. E lk o g sove ute i telt, For et fanta sesielt Erika, Eli a s, Jo h a n stor takk til N R K n tisk eventyr — o g et minnne o g Jo h annes. e for livet.

N ORDPOLE N

ELSER

FOTO: NRK, BØRGE OUSLAND OG ALEKSANDER GAMME

– Hvordan i all verden kan de gå i Nansens fotspor, de er jo borte for lenge siden? Målet med Oppdrag Nansen var å få barn og unge til å forstå de store sammenhengene mellom klimaendringer og jordens utvikling, med tydelige koblinger til Nansens oppdagelser. Dette er beretningen om fire 13-åringer og deres historiske ekspedisjon til Nordpolen.

En smak av alvor I dag har vi planlagt å dra på skattejakt. Arktisk skattejakt. Og den beste skatten som finnes, er ikke gull, men godteri. Gravd ned litt under snøen og merket på GPS-en. Vi er midt i første treningsopphold på Svalbard, og vi har fremdeles en lang vei å gå. Som for eksempel med å passe tiden. Teamet har fått beskjed om å være klare kl. 11.00. Skodd med ski og ferdigpakket pulk. Da klokka tikker inn, er guttene i rute, mens jentene ennå ikke har fått festet pulkbagen på pulken. Å holde tiden er viktig på polfarerskolen. Alle må kunne følge tiden på ekspedisjon, og ikke minst kunne vekke seg selv om morgenen. Av den grunn har teamet til og med fått kjøpe klokker på NRKs regning. Erika og Johanne har imidlertid klart kunststykket å finne to klokker uten alarmfunksjon. – OK, siden dere ikke klarer å holde tiden, skal dere pakke ned soveposen også, alle sammen. – Jammen ... – Alle!

van ger. Erika G jelsvik, Sta e og la ge mat. gn te e, rn tu å er ik L

Kollektiv avstraffelse er effektivt. Utnyttet i de verste tortursituasjoner og fangeleire. Og i Oppdrag Nansen. Og det er ikke uten grunn at jeg velger soveposepakking. Jeg vet inderlig godt at det er deres største irritasjon å få den store soveposen ned i det trange trekket. Med tykke votter. Før vi legger ut på tur, vil jeg kjøre en drill. Å pakke pulken er enkelt. Men å pakke pulken slik at du raskt finner kritisk viktig utstyr, det er noe helt annet. – På med maske og goggles, klokka startes nå! Fire minutter senere gjør vi opp status. Elias har maske og goggles på, full kontroll. Johannes også, selv om masken lå dypt nede i pulken og tiden strakte seg i lengste laget. Erika har ikke funnet goggles, men hevder at masken er stivfrossen og befinner seg et eller annet sted. Hun har mest sannsynlig rett. Johanne fant heller ikke masken sin, men har iallfall goggles i pannen. Vi oppsummerer med at

N GEIR EVENSE FOTO: NRK /

Jo h anne Jer ijæ fotb all, turne orvg i, Kirkenes. L iker å sp ille ta b ild er i n atu ren. FOTO: NRK

/ GEIR EVEN

SEN

E LIG ER SER ND VEL U E R L FOOPP

LEN DPO R O N

det er smart å ha stormkit’et raskt tilgjengelig om været skulle overraske. Hadde jeg i tillegg sagt simsalabim, måtte de tro jeg var trollmann. Jeg samler teamet for en siste peptalk. Planen er å si noen smarte ord om at det er lurt å planlegge å være klar ti minutter før tiden. Siden alt tar lengre tid enn forventet i vinterkulda. Men det rekker jeg aldri.

▴ NRK-teamet, fra venstre: produsent Håvard Gulldahl, fotograf Ingeborg Jacobsen, fotograf Per Einar Grønmo og regissør Mattias Høyem.

Børge Ousland - eksp og vår tids største po ed isjonsleder la rh elt.

h ad d e ald r i te en er d le am gr ro P A leksand er. polen tid li gere o g syntes d et b. vært på Nord b ivirkn in g av å være på job var en hy ggelig

osj øen M r o f n fors utecenen o g o r T , k i Breiv , tr ives på s s e n n a t Jo h la ge mab a ll. å r e k i t L ye fo sp iller m :N FOTO

RK / G

E IR E

VENS

El i a s D speid in g,a mli, Bergen. Dr iv dykkin g, r e ollesp ill or med turn, g forskn in g. FOTO:

NRK / G

EIR EVE

NSEN

Ned fra fjellet Sarkofagen (500 moh.) angriper en hissigpropp av et stormkast som pisker gjennom leiren. Om ikke fra klar himmel, så i iallfall i overkant uventet. Ingen rekker en gang å klø seg i hodet over hva som skjer. Det er tilløp til både panikk og kaos. Kreftene er voldsomme. Johannes snubler framover og går ned for telling. Erika blåser ned i spagaten. Elias får en plugg i hodet. Leiren er i løpet av sekunder snudd på hodet og blitt til en slagmark. Lagteltet vibrerer i løse luften etter en liten håndfull plugger, som en pulserende glassmanet. En bag flyr av gårde, tett etterfulgt av et flaksende liggeunderlag. Det tar atskillige sekunder før jeg ristes ut av min bedagelige programlederrolle, klar for å ta ansvar for situasjonen. – Erika og Johanne, bort til lagteltet og hjelp de voksne. Elias og Johannes, bort og sikre deres egne telt! Ord blir raskt til handling. Ski stables, og pulkene samles. Stor og liten hiver seg over de blafrende teltdukene til barduneringen er forsterket. Fullt kaos. Et herlig kaos. For det skjer noe særdeles vesentlig

i disse øyeblikkene da moder jord herjer ordentlig med oss. Lek blir til innsikt. Nøling omsettes i driftig initiativ. Umodne tanker smis til ansvarlig handling. Dette er i høyeste grad alvor, og de nonchalante holdningene blåser rett på sjøen. Alle er lydige soldater med et felles mål: å redde leiren og hverandre. Akkurat der, akkurat da, gløder hele teamet av etterlengtet mestring. Og for første gang skulle jeg gjerne hatt medaljer å dele ut. Elias gliser mellom basketakene. Han digger å endelig få prøve seg i de heftige forholdene. – Det er litt macho, det er her, smiler han. Kampen mot uværet fortsetter utover dagen og ettermiddagen. Jeg er sjeleglad. Dette er det beste som har hendt oss. Jeg behøver ikke lenger true med illevarslende scenarioer om hva som kan skje om vottene blåser vekk på Nordpolen. De kommer aldri mer til å ta lett på barduneringen, legge fra seg skiene på bakken eller la utstyr ligge og slenge. Nå forstår alle alvoret. Trodde jeg.

E LIG ER SER ND VEL U E R L FOOPP

LEN DPO R O N

▴ Moden nedfallsfrukt mot Norges nye helter. Knockout etter et halvt minutt etter målgang på Ullevålseter etter orienteringsøvelse.

▶ Treningen startet med to allsidige uker i Nordmarka. Av

mange utfordringer var kanskje flåtebyggingen en av de mest krevende. Her er Erika og flåtekonstruktørsjef Elias ute på vellykket tokt etter vannprøver. ◀ Basecamp under Sarkofagen på Svalbard, et stykke bak

Nybyen. Et perfekt utgangspunkt for trening, og utsatt for hissige fallvinder ned breen.

Iskald utfordring Oppdrag Nansen-teamet ble valgt ut høsten 2014. I oktober gjennomførte vi den første uka med opptak. Det ble en særdeles regnfull, men variert og artig opplevelse for alle, i Oslos nære villmark. Etter denne perioden har Johannes, Johanne, Erika og Elias, etter hvert kjent som Team JEJE, mottatt ulike oppgaver og treningsprogram å følge hjemme gjennom vinteren.

Kalenderen viser april måned, og vi er tilbake på Svalbard. Det er tid for de siste forberedelsene og å prikke inn toppformen, før Nordpolen venter. – Hææ?? Er jeg den eneste som har ligget på sofaen hele påsken? Jammen, de har jo lagt ut nye serier på Netflix ... både OITNB og Orphan Black. Erika står med én fot opp bak nakken og prøver

MJØSA PÅ LANGS FOTO: PETTER NYQUIST OG ALEKSANDER GAMME

– I «TUBTANIC»

FORUN DERLIG EV E OPPL

MJØSA

ELSER

forh old til t i t r o k å s er i live, er æss. Og så opp ford rer i v n e id T 2 0 1 5 : er d ød e, sa A rne N voksen ald er. Vi h a tid en v i ke mer. Spesielt i a sjonens stø rste o. h an til å le ord a lib i fra en a v nre er reinsp ikka mor med and re å gj ø re tin g som b a kate gor ien d ette lille tenkere for utv ilsomt i d enne til å være tota lt For d et erland er. Vi tok oss tid d et med at Næss eventyret e. Og kan b anke i b org leke mer. u fornu fti g rett. Vi b ø r v irkeli h a d d e h elt

Å skvulpe rundt på Mjøsa i egenbygd farkost må være selve definisjonen på sommeridyll. Men vi trodde vel strengt tatt aldri på det. At det var mulig å padle Norges største innsjø på langs i et lite eggeskall. Iallfall ikke med værmeldingen fra helvete. Men en skal ikke under vurdere å dra på tur helt uten annen mål og mening enn å ha det gøy. Og for to småbarns fedre med eventyrlyst, handlet den siste ferieuken sommeren 2015 om én eneste ting. Reinspikka moro. – Hvem var det som hadde denne ideen da? Det aner vi i grunnen ikke. En kunne komme i skade for å tro at ideen var et resultat av småbarnsfedre som bare gikk hjemme og tråkket. Det vil vi avkrefte først som sist. Å padle i badekar har stått på en liste i mange år. Sammen med en rekke andre merkverdige turprosjekter av kortere varighet. Antakeligvis ble listen forfattet en gang vi innså at vi ikke alltid kunne ødsle med måneder til å dra på tur. Så da bestemte vi oss. En uke med moro, kun for fedre. Og det er det som er så fint med Petter. Det er ikke noe «om» og «hvis» og vass. Vi bare spikrer datoene i kalenderen og drar. Slik var det med Broad Peak i 2010. Og med Las Vegas på langs i 2011. Søndag kveld har vi telefonplanleggingsmøte. For en gangs skyld er vi tidlig ute, mener vi selv. Det er faktisk en hel uke til vi skal kaste loss. I morgen hente badekar, og starte snekringen på tirsdag. Vi er også enige om at det bør være en smal sak å skaffe badekar. På Finn.no ligger 46 stykk under «gis bort». Jeg faller for et turkisblått, men det står i Tønsberg. De fleste viser seg å befinne seg et godt stykke utenfor Oslo. Og ja, vi må ha den tradisjonelle formen, med standard mål 70 x 160 cm. For vi kan jo ikke padle i et hjørnebadekar. Og selv om det hadde vært staselig, har vi heller ikke bruk for et kromforgylt boblebad til 18 500 kroner. Dette er tross alt en lavbudsjettur på hell av sommerferien. Eller pappapermen om du vil. Og så bør vi nok ha hvert vårt. Det er mulig vi kunne klart oss med bare ett badekar, men da blir turen av en annen karakter. Vi er glad i hverandre, men det får da være grenser.

246

De som er ivrige etter å bli kvitt badekaret sitt, er åpenbart ikke av rasen som svarer raskt på meldinger. Mon tro om det er en sammenheng? Neste morgen har vi få valg. Vi bestemmer oss for å ta de første og nærmeste. Petter får plukket opp ett på Bekkestua. Og så får vi full klaff også i Vestby. – Det er litt møkkete, sier norskpakistaneren beskjedent og peker oss i retning den uflidde hagen sin. – Det er ikke så nøye, smiler vi. Vi stapper 200 kroner i hånda hans og bærer vekk. På vei tilbake diskuterer vi hvor fint det hadde vært med seil. En halvtime senere står vi i en støvete oppgang på Carl Berner og ringer på hos en fyr som pusher parasoller. – Dere får to for 500. – Sorry, vi trenger bare én. Her er 300! Vi er stolte eiere av to badekar og en parasoll.

▶ Verftet som bygget «Tubtanic», holder til i en nyinnflyttet opp

kjørsel på Hellerud. Det ble en fin anledning til å hilse på naboene.

▾ Grunnkonstruksjonen begynner å se dagens lys. Nå gjenstår

bare resten: seil, ror, mast og gallionsfigur. Til slutt er farkosten så full av skruer at den kan karakteriseres som en stålbåt.

MJ Ø SA

LIGE NDER FORU LEVELSER OPP

Med andre ord, snart i mål med det viktigste. Noe plank, beslag og skruer fra Maxbo, så snekrer vi rammeverk neste dag. Petter er bekymret for vannklaringen og kjøper en rekke vannkanner som vi plasserer under farkosten. Knoll og Tott er i gang. Drillen freser jevnt og rammeverket tar raskt form. Utover kvelden setter vi på lyset utenfor garasjen. Jeg titter halvnervøst på klokka da Petter begynner å bore hjørnefester i badekarene. Mon tro om vi overdøver flyene på Gardermoen? Det er under en måned siden vi tok over huset etter pertentlige Braastad. Det er ikke fritt for at naboene kaster noen nysgjerrige blikk mot byggeplassen foran garasjen. – De nye naboene er på plass, kjære. De virker … koselige. Vi løfter doningen opp på bukker, plasserer karene i rammeverket og skrur alt sammen. Og med en siste snekkerdag med profesjonell hjelp, noe som vi karakteriserer som grov juks, har vi faktisk både kjøl og ror på plass. Men løsningen tenkte vi ut selv, altså.

Musikk Tel Arbe Mandag kveld løfter vi «Tubtanic» stolt opp på hengeren og sikter mot Lillehammer. For å nedjustere risikoen for motorstopp har vi klinket til med en Avis leiebil. Petter lurer på om det må være et sørgående sig i Mjøsa, i og med at Lågen renner inn i nord og Vorma renner ut i sør. Jeg har plasket nok i Mjøsa til å kunne betvile et særlig merkbart sig, men er enig i at det høres enklest ut å padle NEDOVER på kartet. Vi kan jo alltids ta god rennafart litt oppi Lågen! Værmeldingen har beslutningsvegring. At det er overhengende fare for store nedbørmengder utover uka, får bare være. Det er vinden som er interessant nå. Yr.no sier skiftende vindretning, men stadig dreier pila i retning nordlig. Men pytt, 2–3 sekundmeter er jo ingen vind å regne med for et tankskip som «Tubtanic». Så på en måte var vi vel enige om å starte fra nord. Og godt var det. For det var den største brøleren på hele turen.

247