Page 1


Astrid Rosenfeld

Adams arv Oversatt av Astrid Nordang, MNO


Astrid Rosenfeld Originalens tittel: Adams Erbe Oversatt av Astrid Nordang, MNO Copyright © 2011 by Diogenes Verlag AG Zürich All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36913-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou | Handverk Forfatterportrett: Bernd Fischer Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 The translation of this work was supported by a grant from the Goethe-Institut which is funded by the German Ministry of Foreign Affairs.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Maria Paola Rosenfeld, Detlef Rosenfeld og Dagmar Rosenfeld


I Edward


Begynner man å fortelle fordi tanken på at alt bare skal forsvinne, er uutholdelig? Amy, jeg ønsker å fortelle deg alt. Du er i England nå, og jeg vet ikke om, eller hvor ofte, dine tanker streifer meg. Men jeg klarer ikke å glemme deg. Her, på disse sidene, skal også en iskald februarnatt reddes fra å forsvinne. Amy, du og jeg, vi er bare en liten del av et hele. For dette er egentlig Adams historie, men min og Adams historie er flettet i hverandre oppe i en loftsleilighet. Av Adam har jeg arvet øynene, munnen, nesen, samt en papirbunke som aldri nådde sin opprinnelige mottaker. Amy, noen ganger tenker jeg at jeg først måtte møte deg for å kunne nærme meg arven min. De sa bestandig at faren min var død, men det som skjedde, var ganske enkelt at han forlot mor. Det er ikke engang riktig å si at han forlot henne, for de var aldri ordentlig sammen, de kjente hverandre knapt. For å være helt nøyaktig lå de sammen bare én gang. Og da mor kunne fastslå at hun var gravid, var faren min for lengst tilbake i hjemlandet. Jeg var åtte år gammel da en av mors venninner overbe9


viste henne om at det var usedvanlig viktig for min mentale utvikling at jeg erfarte sannheten om mitt opphav. Jo før, jo bedre. Sannheten rommet ikke stort. Faren min het Søren eller Gøren og kom fra Sverige eller Danmark eller Norge. Noe mer kunne ikke mor huske. «Vesle Eddy, faren din er sikkert en veldig flott fyr, og den kvelden vi … da du … vel, hvorom allting er … Vi likte hverandre svært godt, svært.» Varianten med den døde faren hadde alltid gitt meg mer enn den om den flotte Søren eller Gøren fra Skandinavia. Selv om min unnfangelse ikke kunne tilskrives gjensidig kjærlighet mellom to mennesker, men snarere den frigjørende virkningen som to iskalde flasker med Gorbatsjov-vodka gir, var jeg et ønsket barn. Helt fra hun var fjorten var det ingenting mor hadde ønsket seg mer enn en baby. Hun hadde rundet tretti allerede da den skandinaviske spermaen hjalp henne med å få oppfylt ønsket. I svangerskapets fjerde måned – faren min hadde da forlatt Berlin – sa hun opp jobben i bokhandelen og flyttet tilbake til foreldrene. Venninnene fikk vondt av den stakkars Magda Cohen, som måtte gi opp karrieren og selvstendigheten til fordel for den voksende bastarden i magen. Lenge forsøkte de å overtale henne til å fortsette å arbeide også etter at hun fikk barn. Men Magda Cohen var kvinnebevegelsens Antikrist. Hadde hun funnet en å gifte seg og få barn med, ville ikke engang tanken på å skaffe en jobb ha streifet henne. En solrik ettermiddag i mars presset Magda meg ut og kalte meg Edward, etter en av hovedpersonene i favorittromanen hennes av Jane Austen. Denne vårdagen så jeg ut som alle andre babyer, men med årene ble likheten stadig større. Adams øyne, Adams munn, Adams nese. Jeg likte best å leke foran kakkelovnen i stua. Den var hvit med smijernssnirkler, og øverst satt det tre lubne engler 10


som smilte mildt til hverandre og holdt hender. Ved siden av ovnen sto en kasse full av biler. Jeg elsket bilene mine, jeg anså meg selv for å være spesialist og ville bli noe med biler når jeg ble stor, i likhet med de fleste seksåringer, antar jeg. Jeg var virkelig ikke noe spesielt barn. Og i samme øyeblikk som jeg lot den gylne Jaguaren, juvelen i samlingen min, brase inn i den hvite Mustangen, hørte jeg et hulk fra bestefar. Han satt på gulvet bak meg. Det var forvirrende nok i seg selv, for bestefar Moses satt som regel i sofaen eller på en stol, aldri nede på tregulvet. Også disse tårene i øynene. Jeg la armene rundt ham, men han skjøv meg ømt vekk og strøk meg over hodet med en skjelven hånd. «Adam,» sa han. «Bestefar?» Han stønnet eller sukket. «For mange år siden satt det en guttunge her som så ut akkurat som deg. Han hadde ingen biler, derimot tinnsoldater. Han het Adam og var lillebroren min.» «Hvor er han nå?» Moses svarte ikke. «Hvor er soldatene hans?» «Soldater dør tidlig.» Han tørket seg i ansiktet med hånden. «Edward, la oss be til vår ene Gud og be om at du bare har arvet Adams ytre, ikke hans vesen.» Bestefar ba stadig vekk til ’vår ene Gud’, gikk regelmessig i synagogen i Pestalozzistraße og sverget til mat tilberedt på koshervis. Bestemor og mor ba nesten aldri, gikk bare en sjelden gang i synagogen og spiste det de selv hadde lyst på. Vi satt på gulvet. Bestefars hebraiske bønner lød som mekringen til en geit. Han er jo helt besatt, tenkte jeg, da tårene igjen rant nedover kinnene hans. Men omsider kom mor hjem og satte en stopper for seansen. «Pappa? Hva er det dere holder på med?» «Vi ber, på grunn av Adam,» svarte jeg, da bestefar fremdeles snakket til sin ene Gud som i transe. 11


Mor sukket, tok bestefar i armen og trakk ham opp. «Kom, pappa.» Han lot seg villig føre vekk. Mustangen gikk i stykker. Jeg kastet den tilbake i kassen og tok ut en Land Rover, som nå skulle utfordre den gylne Jaguaren. Den hadde selvfølgelig ikke kjangs, aldri i livet om jeg noensinne ville la Jaguaren tape. Antakelig glemte jeg hele saken med Adam med det samme, men den kvelden spiste ikke bestefar med oss. Han ble værende inne i biblioteket, som vi kalte det loftsværelset som hørte til leiligheten vår. Det var ikke et ordentlig bibliotek. Det sto riktignok en hylle der med bøker i, men for det meste brukte vi dette enorme værelset, dit en vindeltrapp førte opp, til lagerrom. Gamle kofferter, utrangerte møbler man av sentimentale grunner ikke greide å skille seg av med, esker med fotografier, klær, vogga mi. En masse skrot. Moses Cohen, bestefaren min, tilbrakte mye tid i biblioteket. På grunn av stillheten, sa han. Jeg fikk bare gå opp dit en sjelden gang. På grunn av støvet, sa bestemoren min, Lara Cohen. Vi satt altså ved kjøkkenbordet alle tre, og bestemor strakte hals. Hun hadde en lang svanehals som hun var fryktelig stolt av. «Hva er det med Moses?» spurte hun mor. «Adam,» lød det enkle svaret. Omas hals dreide nå i min retning. «Jeg har jo bestandig håpet at han skulle vokse det av seg, men …» «Han kommer nok ut av det,» sa mor. Lara Cohen slo opp en latter. Latteren hennes var alltid dødelig presis, kort og knapp. Den kom ikke fra magen eller hjertet, den var som utropstegnet på tastaturet. En tast man trykket på, og ferdig med det. «Magda, kjære, din far tenker mer på de døde enn på de levende, hvis du forstår hva jeg mener.» Bitterhet klang med i stemmen. 12


«Er Adam død?» ville jeg vite. «Det får vi da håpe.» Latteren hennes igjen. «Mamma, ikke si sånt foran vesle Eddy.» «Er han død?» maste jeg. «Vi sier det slik, Edward, han fortjener å være død. Han var et dårlig menneske, han …» «Mamma, slutt nå, er du snill.» «Ødela han noe?» «Å ja, både bestemoren sin og moren sin.» «Mamma!» Mor smelte neven i bordet, noe hun ellers aldri gjorde. «Magda kjære, det er da ingen grunn til å ødelegge møblementet av den grunn.» Mor reiste seg og ryddet av bordet, selv om vi ennå ikke var ferdige med å spise. Jeg hadde fått blod på tann, det var ikke hver dag man hørte om noen som ødela både sin mor og sin bestemor. Bestemor tok på seg kåpen og tok avskjed, hun skulle på konsert eller i teater. Det hendte at mor ble med henne, noe bestefar aldri gjorde. Det hørte i det hele tatt til sjeldenhetene at han forlot leiligheten. Den natten ble jeg liggende våken. Jeg hørte bestemor komme tilbake, så ble det stille. Bare ovenpå knirket det i gulvplankene. Det var dette øyeblikket jeg hadde ventet på. Jeg snek meg ut av rommet, gikk opp vindeltrappen og åpnet døren. Moses satt i en gammel stol med en oppslått bok i fanget, men han leste ikke, han stirret bare rett fremfor seg. Jeg stilte meg ved siden av ham, strøk hendene over lenet og skrapet i setet for å få oppmerksomhet. Bestefar smilte trist. «Burde ikke du sove nå, Eddy?» «Jeg får ikke sove.» «Det forstår jeg, det hender ofte at jeg heller ikke får sove.» Og før blikket hans stivnet til igjen, før han rakk å glemme min tilstedeværelse, trakk jeg ham i ermet. «Bestefar, fortell meg om Adam.» Det tok lang tid før han begynte å snakke. Han fortalte 13


om Hitler og krigen, og at man som jøde hadde fått utdelt spesielt dårlige kort, og at hele familien hadde hatt planer om å utvandre. Til det trengte de papirer som var fryktelig dyre. Og like før avreisedagen forsvant Adam med hele familieformuen. De hadde riktignok papirene, men så å si ingenting utenom det. Moren og bestemoren til Moses og Adam ble igjen i Berlin, ville ikke være med til England. «Jeg tror de ventet på at Adam skulle komme tilbake. Men han kom aldri tilbake.» «Bestemor har sagt at han ødela dem. Hvordan greide han det, hvis han ikke var der i det hele tatt?» «Man kan ødelegge en hel del ved ikke å gjøre visse ting.» «Så han gjorde det egentlig ikke?» «Ikke direkte.» Her begynte hele greia å kjede meg, og jeg lot bestefar bli alene igjen i loftsværelset. Til Lara Cohens ergrelse hadde Magda verken arvet skarpsindigheten eller svanehalsen hennes. Ifølge bestemor hadde mor en svak vilje, og hun var altfor sentimental. Og mens bestemor, selv om hun ikke lenger var av de yngste, utførte et dusin tillitsverv og la for dagen en betydelig kulturell interesse, hadde ikke Magda Cohen en eneste hobby og ikke den minste peiling på kunst. Mozart, Elvis eller Roland Kaiser, kioskromaner, Goethe eller Thomas Mann, hun delte alt inn i to enkle kategorier: liker eller liker ikke. Nobelprisvinner meg her og der. Hun smakte ikke engang forskjell på billig musserende og ekte champagne. Men var det noe hun likte, kjente tilbedelsen ingen grenser. Var det noe hun likte, var det av hele sitt hjerte. Min mor kunne elske. Magda hadde mange venninner. Samtlige anså mor for å være enfoldig, likevel kom de ofte på besøk, og vel inne i stua rant de over med det de hadde på hjertet, for Magda hadde tid og var en god tilhører. Jeg tror de undervurderte mor alle som én. 14


Den første mannen hun presenterte meg for, var Hannes fra Wedding. Han var i alle fall den første jeg kan huske. Hannes var slakter og seks år yngre enn mor, som nærmet seg faretruende de førti. Men mor hadde fremdeles noe ungpikeaktig ved seg, en type uskyld hun aldri skulle miste. Hannes satt i stua vår og smilte like fårete som de lubne steinenglene på ovnen. Uansett samtaleemne hevet han bestandig øyebrynene i forbløffelse. Alt lot til å overraske ham. «Hannes, vil De ha en kopp kaffe til?» Utsagnet gjorde Hannes paff. «En slakter, så spennende, Magda,» sa bestemor etter at Hannes hadde forlatt leiligheten. Mor overhørte morens skarpe kommentarer, eller kanskje hun ikke lenger enset brodden i dem. Bestefar ytret seg overhodet ikke, men trakk seg tilbake til loftsværelset. «Vesle Eddy, likte du Hannes, da?» spurte mor med så mye håp i stemmen at jeg ikke kunne annet en å svare «ja», selv om jeg ikke hadde noen formening om den skjeggete slakteren. Hannes inviterte mor og meg til middag neste kveld, og da ble grunnproblemet i dette temmelig ferske forholdet blottlagt. Vi var alle tre uskikket til å bedrive småsludring. Mor var en erfaren tilhører, jeg var et barn, og det eneste Hannes kunne snakke om var kjøtt. Men han holdt tilbake i mors nærvær, «når det er damer til stede,» som han sa. Etter å ha gitt til beste et par setninger om hvordan man fremstiller blodpølse, fikk stillheten dominere rundt bordet. Jeg følte meg ansvarlig for kvelden, i hvert fall delvis, da det var jeg som hadde insistert på pizza og vi derfor spiste hos en italiener som egentlig var gresk. Det kan jo hende alt ville vært enklere i et steakhouse. Kanskje en saftig biff ville gjort Hannes så oppglødd at han likevel fortalte litt om slaktingens viderverdigheter. Så jeg spurte ham: «Har du noen gang skutt på et dyr?» Ikke for annet enn å bryte tausheten. 15


«Ja.» «På et rådyr også?» Jeg tenkte på faren til Bambi. «Å ja, et digert ett også.» «Spiste du det?» «Ja, det gjorde jeg.» Han lo og magen hans disset. «Jeg liker ikke rådyr, det smaker som harsk myr.» Nå var Hannes i sitt rette element og forklarte oss hvorfor vilt kunne ha en noe stram smak. Det hadde sammenheng med kjønnsmodning og med noe annet jeg ikke lenger kan huske, fordi jeg ikke lenger hørte etter. Jeg tegnet med voksfargene som den italienske grekeren hadde lagt på bordet sammen med en tegneblokk. De møttes bare to ganger etter denne kvelden. Det var Hannes som forlot mor. Slik alle menn før eller siden hadde forlatt henne. Hun var alltid beredt til å tømme kalken til bunns, hvor bitter eller smakløs den enn var. Jeg var åtte og var nå klar over sannheten om mitt skandinaviske opphav da nestemann dukket opp. Det var på den tiden det virkelig gikk utfor med bestefar. Han forlot nesten ikke loftsværelset lenger. Han sov til og med der oppe. Jo mer forvirret og elendig Moses ble, desto strengere lot bestemor til å bli, hun hadde jo bestandig vært en hard negl. En gang han kom ned vindeltrappen med vaklende skritt, hørte jeg henne si: «Vask deg, det lukter ikke godt av deg. Ta deg sammen, Moses.» Han svarte ikke, så bare rett på henne, så trist at en kunne bli rent svimmel. Han snudde og gikk ovenpå igjen. Oma lot meg ikke besøke ham i biblioteket. «Edward, du er gammel nok til å forstå at oppsynet ditt gjør ham svært opprørt. Hvis han har lyst til å se deg, kan han jo komme ned. Ikke sant?» Men det hendte at jeg, når Lara Cohen ikke var hjemme, brøt forbudet hennes. Da satt bestefar for det meste i den gamle stolen, eller han sto ved vinduet. Når jeg banket på, stakk hodet inn døren og ba om å få komme inn, smilte han. 16


«Tippoldemoren din bodde her oppe en gang, min bestemor.» Få år etter krigens slutt hadde besteforeldrene mine reist tilbake til Berlin med sin vesle datter Magda. Den gang fantes det ingen mur, men man hadde allerede rukket å dele byen. Gården, som hadde motstått samtlige bombeangrep, befant seg i den amerikanske sektoren. Etter mye frem og tilbake ble Moses atter den rettmessige eieren til familieleiligheten. Lara ville heller flytte til søsteren sin i England, men bestefar lengtet etter sitt gamle hjem. Etter det som hadde vært hjemme. «Din tippoldemor var en stolt kvinne. Og den hun var aller mest glad i, var Adam.» Bestefar strøk meg over hodet, og jeg, Edward, forsvant i fortiden hans. Den sympatien som så langt hadde lyst opp bestefars øyne, forvandlet seg til vrede. Han så ikke lenger meg, men Adam, den elskede, den forhatte broren. Nedenunder hørte jeg skrittene til bestemor og rev meg løs derfra. Lettet. Dette med Adam begynte å gå meg på nervene. Genene til Søren eller Gøren hadde sviktet fullstendig. Det skandinaviske arvegodset hadde kapitulert betingelsesløst overfor Adams nedadgående linje. Før mors nye dukket opp fikk vi kabel-tv og piano. Bestemor mente det var på tide at at barnebarnet hennes lærte seg et instrument. Men det var mor som klimpret på tangentene hver dag. «Å, så fint det ville vært virkelig å kunne det,» sa hun. Det falt nemlig aldri Magda Cohen inn at det lå innenfor det mulig gjennomførbare. For alle andre, ja, men ikke for henne. Jeg var overhodet ikke interessert i pianoet. På bestemors befaling marsjerte jeg likevel tappert av sted til fru Nöff, pianolærerinnen min. Hun hadde langt, svart hår med grå hårstrå i som falt flatt ned på skuldrene. Hun så gammel ut, til tross for at hun var yngre enn mor. Fru Nöff hadde en bart som irriterte meg noe voldsomt, og uansett hvor mye jeg forsøkte, greide ikke la være å stirre 17


på den. Hun var den eneste kvinnen jeg noen gang hadde møtt som hadde bart. Hun avsluttet den første pianotimen med følgende ord: «Du finnes ikke musikalsk, Eduard. Intet gehør. Ingen følelse.» Jeg nikket og la tjuetre mark i hånden hennes. I begynnelsen gjorde jeg henne oppmerksom på at jeg het Edward og ikke Eduard, men det ga jeg før eller siden opp. I Nöff-leiligheten, to rom, en gammel gård, lå det en eim av tapte drømmer, og da mener jeg det bokstavelig. De lukter. Umiskjennelig. Nöff var plaget av store humørsvingninger. Det hendte, når hun var i godt humør, at hun laget te, den smakte piss. Med rom i til henne. Uten til meg. Så fortalte hun om sin tid ved konservatoriet i Wien. Og når romen begynte å virke, hentet hun frem en gammel avisartikkel med tittelen Christina Nöff. Det nye vidunderbarnet? Det interesserte meg midt i ryggen hva som sto der. Men hver eneste gang studerte jeg det dårlig gjengitte svart-hvittfotoet for å finne ut av om hun hadde bart da hun var femten år også. Etter den andre lille tekoppen med rom uten te var ikke talestrømmen hennes lenger til å stanse, det var Chopin meg her og Chopin meg der. «Og en gang var det en sånn nyrik skomaker …» Hun tenkte seg om. «Hva het han nå igjen?» Hun stønnet, opprørt over sin egen dårlige hukommelse. «Nå ja, det kan være det samme, denne skomakeren oppfordret i alle fall Chopin til å sette seg ved klaveret og sa: ’De trenger jo ikke spille så lenge, kjære Dem. Bare klimpre litt la-la-la, så man ser hvordan det gjøres.’ Like etter inviterte Chopin denne skomakeren til en diner, og etter middagen overrakte han ham en hammer, nagler, skolær og en gammel sko, og sa: ’Kjære Mester, vil De være så snill å gi oss en liten demonstrasjon? De trenger jo ikke å såle hele skoen. Bare slå litt bom-bom-bom, så man ser hvordan det gjøres.’» Fru Nöff smilte. Og måten hun lo på fikk meg til å tro at hun 18


hadde vært til stede under denne dineren. «Typisk Chopin, altså,» sa hun og la hodet på skakke. «Typisk ham.» Det tok lang tid før det gikk opp for meg at Chopin var en for lengst avdød komponist, og ikke min pianolærerinnes beste venn. Når Nöff var i dårlig humør, snakket hun overhodet ikke, lyttet bare til den begredelige klimpringen min. Stilltiende lot hun meg forstå at hun foraktet meg på det dypeste, og gjerne skulle ha kappet av alle ti fingrene mine. Jeg gjorde ingen storartede fremskritt, men kunne da dra en vals for moren min etter tre måneders undervisning. I motsetning til fru Nöff var mor dypt imponert over ferdighetene mine. «Vesle Eddy, hør her.» Oppglødd og skjelven trykket hun ned tangentene. «Er det riktig?» «Mmm, ja, ikke så verst,» svarte jeg kritisk. Sannheten var at hun spilte bedre enn meg, men det ville hun aldri i verden ha trodd på. Mor ville bare trodd at jeg gjorde meg morsom på hennes bekostning. Det var bestemor som inviterte Hannes’ etterfølger hjem til oss: Herr professor doktor Strombrand-Rosselang. Jeg aner ikke hva han het til fornavn, har aldri visst det, for selv om mors liaison med denne herren varte i noen måneder, holdt han på De-formen. Både til mor og til meg. «I dag ettermiddag kommer herr professor doktor Strombrand-Rosselang til kaffe,» sa bestemor og smilte. «Er han lege?» ville jeg vite. «Ja.» «Er bestefar syk?» «Selvfølgelig ikke. Herr professor doktor StrombrandRosselang er gynekolog.» Jeg vet ikke helt hvor mange åtteåringer som er klar over hva en gynekolog er. Jeg visste det i alle fall ikke. «En gynekolog undersøker kvinner, Edward, han er en kvinnelege,» forklarte bestemor utålmodig. Mor og jeg fikk vite at bestemor og herr professoren 19


hadde møttes i en eller annen veldedighetsorganisasjon, at herr professoren var ugift og at herr professoren på det dypeste beklaget at han ikke selv hadde barn, samt at herr professoren ivret etter å bli kjent med mor og meg. «Magda, professor doktor Strombrand-Rosselang er en aldeles vidunderlig mann. Utdannet. Bereist. Amusant.» Bestemor strakte på sin lange svanehals, så på meg og sa nok en gang, med ettertrykk, så det skulle gå inn: «En helt aldeles vidunderlig mann.» Professoren var diger, og først halvveis oppe på skallen vokste det grå hår, som han lot henge halvlangt ned. Pannen gikk over i en diger, glinsende flate. Sart roséfarget, med en masse blå årer på kryss og tvers. Han snakket atlfor tydelig og altfor høyt. Og kanskje var det for å demonstrere hele sitt kunnskapsregister at han hoppet fra det ene temaet til det andre: Attentatet på pave Johannes Paul II, som hadde rystet ham i hans innerste. Boligprisene i Florida, som gjorde ham avsindig opprørt. Wagner, som han forgudet. Margaret Thatcher, som han mente var suspekt. Før han omsider endte opp med livmoren. Mens bestemor kunne følge hans utlegninger uten å anstrenge seg, og nå og da skjøt inn en bemerkning eller et spørsmål, skyflet mor og jeg i oss kaker. «Det er dette spørsmålet doktoravhandlingen min beskjeftiger seg med,» avsluttet han sin tale om livmoren. Et kremt, før han så på mor: «Frøken Cohen, De har fantastiske hender. Fantastiske.» Mor rødmet, og bestemor smilte tilfreds. Et helt sekund var det stille. Nå var det opp til mor å si noe. «Er det ikke merkelig å skulle se inn i kvinners indre hver eneste dag?» spurte hun, i stedet for å takke for komplimenten. Hektiske flekker kom til syne på bestemors svanehals. «Jeg mener, da er jo ingenting hemmelighetsfullt lenger, da må det jo …» «Magda …» avbrøt bestemor. «Nei, nei, fru Cohen, frøken Cohen har fullstendig rett. Skjeden som opphissende begjærsobjekt er gått tapt for 20


meg. En hånd vekker større romantisk klang i meg enn noen vagina.» Med ett sto Moses i stua. Ingen hadde hørt ham komme. Bestemors blikk vandret fra den krøllete skjorten hans til de viltvoksende skjeggstubbene. «Jeg ville bare ta meg noe å spise,» sa bestefar. «Jeg ante ikke at vi hadde besøk.» Bestemor presenterte herrene for hverandre, men sørget for at de ikke rakk å utveksle selv den minste høflighetsfrase før hun befalte meg å følge bestefar samt kake opp på loftsværelset. Da vi var kommet opp, satte han seg i lenestolen sin og pirket litt i kaken. «Jeg visste faktisk ikke at vi hadde besøk,» sa han halvt til seg selv, halvt til meg, men egentlig mest til bestemor, som ikke kunne høre ham fordi hun satt en etasje under oss. Til Lara Cohens lettelse ba professoren om å få se mor igjen før han tok avskjed den dagen. «Er han ikke vidunderlig?» spurte bestemor utmattet og lykkelig. Mor trakk på skuldrene, og denne åpenbare likegyldigheten fikk noe i bestemor til å eksplodere. Hennes vanligvis så kontrollerte stemme gikk i fistel: «Magda, hva er det du venter på? Du er ingen ungpike lenger. Denne professoren er det beste som kan skje deg. Du kan da ikke bli værende her bestandig heller, og Edward trenger en far.» Det gikk gradvis opp for meg at bestemor ville bli kvitt oss. «Det kunne jo være at jeg også hadde lyst til å gjøre noe med resten av livet mitt.» Og hun tilføyde at hun mest av alt ønsket å selge leiligheten og flytte til England. «Hva med pappa?» «Din far ville ha godt av endelig å forlate dette fordømte landet, denne fordømte byen og denne fordømte leiligheten. Vi skulle aldri ha kommet tilbake. Forgiftede minner, forgiftede.» 21


«Men han er da for gammel, du kan da ikke dra ham …» «Det holder nå,» sa bestemor, reiste seg, tok kåpen sin og forlot leiligheten. Mor stirret i gulvet, hun sukket. Deretter, bare for å ha noe å gjøre, ryddet vi av bordet og vasket opp med et latterlig alvor. Da alt var skinnende rent, hentet mamma to tallerkener til oss, og så spiste vi opp resten av kaken. Vi ble kvalme, men fortsatte likevel å stappe søtsakene i oss. I dyp konsentrasjon. Bløtkaken var borte, men nå var serviset nok en gang skittent. Langsomt og omhyggelig gjorde vi oss ferdige med oppvask nummer to. Og så var det faktisk ikke mer vi kunne gjøre. Vi ble stående på kjøkkenet som to utsatte hunder som ventet på at eieren skulle komme tilbake. Med den forskjell at vi ikke ventet på noe bestemt. Tre dager senere banket herr professor doktor Strombrand-Rosselang på døren vår for å ta med mor ut. «Blomster til fru Cohen, blomster til frøken Cohen og sjokolade til avkommet,» sa han og overrakte gavene med et kort bukk. «Herr professor, det var da aldeles ikke nødvendig.» Bestemor strålte. «For noen fortryllende blomster. Fortryllende.» Professoren bukket nok en gang. Bestemor og jeg ble stående på terskelen og se etter dem der de forsvant ned trappen. Mor snudde seg en siste gang og smilte trist. Jeg ville løpe ned og hente henne, men før jeg fikk flyttet så mye som en fot, dro bestemor meg inn i leiligheten og låste døren. «Så, la oss håpe på det beste,» sa hun. Bestemor og jeg spiste på kjøkkenet. For å feire dagen hadde hun laget livretten min, nudelsuppe. Men denne kvelden var det like mye urinsmak på suppen som på pianolærerinnens te. Tankene mine var hos mor. 22


«Edward, liker du ikke maten?» spurte bestemor opprørt. «Jo.» «Det er fint, fordi du …» Hun holdt inne. En duft av aftershave og dusjgelé strømmet inn i kjøkkenet. Moses hadde på seg en dress, skjorte med stiv krage, skoene var pusset til de skinte, slipset omhyggelig knyttet og ansiktet glattbarbert. Med usikre skritt nærmet han seg bordet. «Får jeg?» Han satte seg. Et øyeblikk vek hardheten fra bestemors ansikt. Hun reiste seg og øste opp en tallerken suppe til ham. Han skalv på hendene, nudlene nektet å bli liggende på skjeen. «Rolig nå, Moses, rolig,» sa bestemor og strøk ham fort over armen. Først da hun gjorde det for andre og tredje gang, gikk det opp for meg at hun ikke gjorde det ved en tilfeldighet. Moses’ hånd ble faktisk rolig av det, og nudlene ble liggende på skjeen. Etter middag førte bestemor mannen sin opp til loftsværelset. Jeg satte meg på nederste trinn i vindeltrappen og lyttet. Men det ble ikke sagt et ord om Lara Cohens plan om å flytte til England og bli kvitt mamma og meg. Først var det stille. Så ba de sammen til Moses’ eneste Gud. Den hebraiske nynnesangen surret i ørene mine, og så begynte jeg også å be, eller rettere sagt, å trygle. «La professoren forsvinne igjen. La mamma og meg få bli boende her.» Jeg lå i sengen og ventet på at mor skulle komme hjem. Endelig hørte jeg nøkkelen i låsen og løp bort til døren. Magda Cohen så ut som om hun hadde kommet uskadd fra et slag. Utslitt av kamphandlingene og med håret til alle kanter. Vanligvis ville hun ha gitt meg skjenn fordi jeg for lengst skulle ha vært i seng, men nå la hun armen rundt meg og sukket: «Akk, vesle Eddy, herregud.» 23


Jeg fulgte mor inn på rommet hennes. «Han snakker så skrekkelig mye,» sa hun og kastet seg ned på sengen. «Mamma, jeg trenger ingen far.» «Jeg vet det, vesle Eddy, jeg vet det.» «Så, hva gjør vi nå?» Jeg spurte ikke slik et barn spør sin mor, snarere slik en soldat spør sine kamerater. «Om jeg bare visste det.» Mitt håp om at bestefar skulle mørne bestemors hjerte ytterligere ved å dukke opp i nystrøkne og nyvaskede plagg, slik at hun kanskje ville glemme planen sin, gikk ikke i oppfyllelse. Professoren kom og hentet mor med jevne mellomrom, og på et eller annet tidspunkt ble jeg også trukket inn i saken. En iskald søndag dro herr professor doktor Strombrand-Rosselang mor og meg med til dyrehagen. Vi var mer eller mindre de eneste besøkende denne vinterettermiddagen. Målrettet marsjerte professoren foran. Vi småløp etter ham gjennom snøen og slapset. «Pandabjørner,» sukket han. Pandabjørnparet var en gave fra den kinesiske regjeringen til forhenværende bundeskansler Schmidt. Det antente en sterk gnist i professoren. Etter denne opplysningen fulgte nemlig et foredrag om Kina, forbundsrepublikken Tyskland, alt som hadde vært før den og alt som, ifølge ham, ville komme. Kanskje den andre allerede var død, for jeg kan bare huske at det var én pandabjørn. I en hel time lot han oss bli stående og glo inn i ryggen hans, før han snudde seg med en slepende bevegelse og målte oss med et døsig blikk. Det stinket apepiss. Professoren doserte, pandaen stappet i seg bambus, og mor og jeg holdt ganske enkelt kjeft. «Jeg må på do,» avbrøt jeg professoren, som bare så på meg, først vantro, deretter ergerlig. Mor tok hånden min, og med et nikk ga herr professor 24


doktor Strombrand-Rosselang sin tillatelse til at vi kunne tre av. «Jeg venter her,» sa han, banket nok en gang i glasset til pandaburet og fortsatte foredraget sitt. «Han snakker med seg selv,» hvisket jeg til mor. Hun smilte bare tilbake, trøtt. En isvind bet oss i ansiktet. «Jeg må egentlig ikke,» tilsto jeg. «Jeg vet det, vesle Eddy. Jeg vet det.» Målløst gikk vi gjennom kulden. «Mamma, jeg liker ham ikke.» «Hadde han bare ikke snakket så mye,» sa hun. «Kan vi ikke bare gå?» «Hvor hen da, vesle Eddy?» «Hjem.» Et øyeblikk lot hun seg nesten overtale, øynene hennes lyste opp ved tanken. Men så sluknet blikket, og hun ristet på hodet. «Nei, det kan vi ikke gjøre.» Magda Cohen tømte hver kalk til siste dråpe. Stillheten ble brutt av trompetstøtet til en elefant. I dag er jeg tilbøyelig til å hevde at det ikke var tilfeldig. I dag er jeg tilbøyelig til å si at den kalte på meg. «Mamma, kan jeg få vente hos elefantene?» tryglet jeg. Mens mor gikk tilbake til pandabjørnene, gikk jeg i motsatt retning. Da jeg nærmet meg elefanthuset, var det sangen hans jeg hørte først. Så fikk jeg øye på ham. Han satt på en benk. En skikkelse innhyllet i sigarettrøyk. En del av meg ville løpe av sted, den andre delen ville nærme seg den syngende mannen. Nysgjerrigheten seiret. Han la ikke merke til meg før jeg sto ved siden av ham. Uten å avbryte sangen eller ta sneipen ut av munnviken, gled han til side og ba meg ta plass. Han så ut som Elvis på sitt beste, helten fra mors ungdomstid. Hun hadde ennå platene hans inne på rommet sitt. Selv bestemor måtte beundre Elvis, for den gang mor 25


hadde spilt noe av ham for meg, hadde Lara Cohen plukket opp platecoveret og kalt The King en «fordømt vakker mann». «Jeg er Jack,» sa den fremmede med amerikansk aksent og rakte meg hånden. «Jeg heter Edward.» «Vil du ha?» Jack holdt røykpakken frem mot meg. «Jeg er fremdeles et barn, dessuten er det ikke lov å røyke her.» Han lo og tente seg en sigarett. «Er du her helt alene?» «Nei, mor er hos pandabjørnene.» «Sammen med faren din?» «Nei, med professor doktor Strombrand-Rosselang. Faren min er i Sverige eller Danmark eller Norge. Det er ingen som vet helt.» «Når du allerede har en så omfattende livshistorie, har du lov å ta deg en røyk.» Jeg var åtte, og min første sigarett var til å spy av. «Og doktoren med det lange navnet, er han lege?» «Ja, for kvinner. Bare for kvinner.» Jack stemte i en trist melodi, mens jeg strevde med å undertrykke en hostekule. «Man må synge for elefantene, det betyr lykke,» sa han. «Er det jobben din?» «Nei, det er religionen min,» svarte Jack. «Vi er jøder. Vi ber.» Den andre sigaretten smakte allerede litt bedre, og innga på sett og vis mot. Nå våget jeg å stille de spørsmålene som fór gjennom hodet mitt. Han var amerikaner og omreisende, musiker og forretningsmann. Ikke noe slektskap med Elvis. Ingen barn og ingen kone. Han hadde bare vært i Berlin i et par uker, og i Hamburg før det, så Kiel før det igjen, og Italia før det igjen. Han het Jack Moss, og jeg så opp til ham fra første stund. 26


Etter den tredje sigaretten ble motet mitt omdannet til uro. Mor og professoren ville snart komme for å hente meg. Jeg ville antakelig aldri få se Jack igjen noensinne. Men jeg ville at dette mennesket skulle bli værende i livet mitt. Og som om han kunne lese tankene mine, sa han at han hadde tenkt å bli i Berlin enda en god stund, og kom til å avlegge elefantene et besøk hver første søndag i måneden. Jeg hørte skritt og lot sigaretten falle. «Vesle Eddy.» Jack og jeg vendte oss samtidig. En rødme trakk lynraskt over mors ansikt, det som nettopp hadde vært så blekt og avkreftet. I blikket hennes kunne jeg lese at hun var regelrett bergtatt av denne mannen som var like vakker som den ekte Elvis. Jack reiste seg og nærmet seg mor og professoren med lette skritt. «God dag, Jack Moss.» Den amerikanske aksenten, som også hadde islett av noe annet, var besvergende. Mens mor bare strålte og strålte, målte professoren den falske Elvis full av mistro. «Arbeider De her, herr Moss?» spurte han. «Ja, og på søndager tar jeg alltid på meg en dress før jeg møkker ut av stallene,» svarte Jack og blunket til mor. «De er visst litt av en spøkefugl, herr Moss.» Professoren anstrengte seg virkelig for å høres mest mulig avslappet ut. «Det hender.» «Og engelsk,» fastslo herr professor doktor Strombrand-Rosselang. «Nei, amerikaner med et par italienske og svært mange irske røtter.» «Nettopp. Da kan vi kanskje gå videre?» Han grep etter mors hånd. «En fortsatt fin dag til Dem, herr Moss.» «I like måte.» Jack ga meg et klapp på skulderen. «Ses snart, Ed.» Han blunket en siste gang til mor. Stilltiende forlot vi dyrehagen. Så snart vi hadde kommet ut på Ku-damm, slo professoren ut med armene og 27


la ut om det han antok var Jack Moss’ omfattende kriminelle løpebane. Mor og jeg sa ingenting, vi smilte bare for oss selv. Den kvelden la Magda Cohen de gamle Elvis-platene på spilleren igjen, svingte med hoftene og sang duett med The King. Mammas gode humør vekket Lara Cohens mistanke. «Nå, har dere hatt en fin dag i dyrehagen?» spurte hun meg. «Vet ikke.» Jeg innså instinktivt at det ville være uklokt å si noe om Jack Moss. «Edward, hva slags svar er det? ’Vet ikke’? Vel, har du hatt en fin dag, eller har du ikke?» «Mmm,» sa jeg. «Hva med moren din? Hva er det som har stukket henne?» «Vet ikke.» «Og hvor er professoren blitt av? Jeg trodde han skulle spise aftens med oss i kveld.» «Vet ikke.» Bestemor sendte meg et skeptisk blikk, men før hun kunne uteske meg ytterligere, trakk jeg meg tilbake til rommet mitt. I den påfølgende uka skulle jeg erfare at pianolærerinnen også hadde en tredje væremåte. Det var te, men uten at hun sa et ord. Da jeg foreslo å spille den melodien jeg skulle ha øvd på, ristet hun bare på hodet. «Helst ikke, Eduard,» sa fru Nöff tungpustet. «Er De ikke helt bra?» spurte jeg forsiktig. Da lo fru Nöff høyt og hysterisk. «Det er lenge siden jeg har hatt det bra, mitt kjære barn.» Jeg stirret ned i tekoppen og lurte på om det ville være uhøflig simpelthen å legge de tjuetre markene på bordet og gå min vei. To dråper rom hang i barten lik perler da jeg så opp igjen. 28


«Eduard, du må aldri slutte å tvile.» Hun helte enda en slurk alkoholholdig drikke ned i koppen. Som regel gjorde hun det i all hemmelighet inne på kjøkkenet, men i dag sto flasken på klaveret. «Forstår du? Tvil når alle fordømmer deg, og fortsett å tvile når alle klapper deg på skulderen.» Jeg nikket. «Forsøk ikke å skyve tvilen til side, men la deg heller ikke bli spist opp innenfra. Forstår du?» Jeg nikket nok en gang, uten å ha den minste anelse om hva min fordrukne pianolærerinne pratet om. «La ikke de små lam vansmekte. Slipp dem ut, og hent en paraply til dem. Eller hold simpelthen ut med det fordømte regnet. Det går over. For innendørs, innendørs er det ingenting å hente, Eduard. Jeg er innendørs. Der er det ingenting.» Fru Nöff reiste seg, grep flasken og gikk inn i det andre værelset i toromsleiligheten. Jeg hørte henne lukke døren etter seg. Så var det stille. Jeg ventet til timen min var over, la pengene på bordet og stakk. Denne fru Nöffs tredje tilstand forble en engangsforeteelse. Siden forløp timene som de pleide. Min utalentfulle klimpring eller hennes Chopin-sludder. Verken lammene eller tvilen ble noensinne brakt på bane igjen, og romen ble atter bare skjenket i inne på kjøkkenet. Neste måned opprant, og med den første søndagen. Men professor doktor Strombrand-Rosselang greide ettertrykkelig å forderve dagen jeg hadde lengtet slik etter. I stedet for å se Jack Moss igjen satt jeg sammen med bestemor og mor i et deprimerende lite hus i Zehlendorf, som professoren kalte «mitt domisil». Han priste sitt hjem som det ideelle sted for en liten familie, noe Lara Cohen applauderte så overstrømmende at mor og jeg stirret brydd i gulvet. Hun ønsket med andre ord fremdeles å bli kvitt oss. Han hadde kaninunger. 29


«Jeg aler dem opp selv,» sa professoren. I hagen var det satt opp et lite skur, og her bodde dyrene inntil han fikk lyst til å slakte ett av dem. Professor doktor Strombrand-Rosselang hadde et bibliotek. Et ekte. Ikke bare et loft fullt av skrot, sånn som oss. Hyller helt opp til taket. Bøkene, som så like nye ut alle sammen, var ordentlig sortert. «Det er sikkert skrekkelig mye arbeid å holde alt det i orden,» bemerket bestemor. «Et ensomt arbeid.» Den sedvanlige arrogansen forsvant fra stemmen hans. Med ett var den selvbevisste professoren forvandlet til en trist, halvskallet skapning. «Svært ensomt. Ja, den ensomheten …» sukket han, og jeg kan sverge på at jeg så tårer i øynene hans. Lara Cohen kunne ikke sett mer sjokkert ut om han så hadde trukket ned buksene og gitt seg til å leke med penisen sin. «For en nydelig samling. Nydelige bøker, kjære professor doktor Strombrand-Rosselang …» avbrøt bestemor vertens klage, og betonte titlene hans med sylskarp klang. Etter at vi hadde beskuet biblioteket hans, viste professoren oss til et dekket bord og hentet den vesle kaninen ut av ovnen. «Det ser fantastisk ut, og som det dufter!» sa bestemor. «En lege som også kan lage mat. Jeg er begeistret!» Hun sluttet ganske enkelt ikke å lovprise både ham og maten. «Jeg har skaffet meg en bok om slakting på koshervis, og Winkie, som den frøkenen vi er i ferd med å spise heter, er slaktet etter denne metoden. Fru Cohen, frøken Cohen, jeg har dyp respekt for deres tro.» Det var så vidt mor og jeg greide å undertrykke en latter. «Sa jeg noe galt?» «Nei, nei. Det er virkelig en nobel gest. Virkelig nobel.» «Winkie er ikke kosher.» Det datt bare ut av meg. «Edward!» freste Lara Cohen. «Unnskyld?» spurte professoren irritert. 30


Jeg sa ikke mer. Det var mor som lavmælt forklarte sammenhengen. «Kanin er ikke kosher. Det spiller ingen rolle hvordan den slaktes. Den er ganske enkelt ikke kosher.» Hun smilte mildt. «Det gjør ingenting, ærede professor. Vi er svært liberale på det området,» sa bestemor. «Ikke bestefar.» «Edward, kan du være så snill å ti stille.» Bestemor strakte faretruende på svanehalsen. Jeg kunne kjenne pusten hennes, og i et skrekkinnjagende øyeblikk var jeg redd Lara Cohen skulle bite av meg nesen. «Kanskje avkommet vil besiktige stallene?» spurte professor doktor Strombrand-Rosselang med viktig mine etter middagen. «For en fabelaktig idé. Edward elsker dyr. Ikke sant, Edward?» Stallene var ikke mer enn et dystert redskapsskur. De av Winkies brødre og søstre som fremdeles var i live, hadde navn alle sammen. Professoren presenterte meg for hvert av dyrene med et bryst som svulmet av stolthet, som om vi skulle ha med britisk avl av adelig herkomst å gjøre, og ikke et par livredde gnagere. «Se her, Edward.» Han åpnet ett av burene, og fem kaninunger stirret på meg. «Du kan ta dem ut og klappe dem.» Professor doktor Strombrand-Rosselang og jeg satte oss ned på en kasse med hver vår unge på armen. «Helt nyfødte. Du kan få døpe dem.» Jeg var svært omhyggelig med å velge navn. De tre svarte kalte jeg opp etter heltene mine: Pinocchio, King Kong og Sinbad. Den brune døpte jeg Chanel. Det var navnet på mors parfyme, en duft jeg elsket. Den nydeligste av dem alle, den hadde ett hvitt og ett svart øre, kalte jeg Jaguar. I en sølle halvtime vant professoren hjertet mitt. «Har De tenkt å spise disse også?» 31


«Slik er nå engang livets gang,» sa han trist og bysset Chanel i armene sine. Men før jeg fikk noen mulighet til å si at det faktisk var mulig å bryte livets gang, og at han ikke var nødt til å drepe og spise kaninene sine, var jeg tilhører til nok et av professorens foredrag. Gud alene må vite hvordan han avledet hepatitt B og attentatet på Kennedy ut fra fem kaninunger. Mor og professoren fortsatte å møtes jevnlig, men saken utviklet seg ikke. Lara Cohen observerte dette koblingsforsøket som ikke ville blomstre med stadig voksende utålmodighet. Samtidig ventet jeg like utålmodig på neste måned. Mor hadde heller ikke glemt Jack Moss. Nesten hver kveld hørte jeg The King synge inne på værelset hennes. Men jeg sa ingenting til mor om min løselige avtale ved elefanthuset, enkelte ting er en bare nødt til å gjøre alene. Så opprant søndagen, og hellet var på min side. Professoren hentet mor allerede tidlig om morgenen. Bestemor forlot huset ved middag for å besøke en eller annen veldedighetsbasar, og Moses tasset som vanlig rundt oppe i loftsværelset. Jeg var fri. Ved inngangen løste jeg billett. Deretter løp jeg i retning elefanthuset. Det var en dag da sola skinte og dyrene tumlet rundt utendørs. Foran innhegningen, med en sigarett i munnviken, sto Jack Moss. Jeg trodde jeg skulle briste eller bare falle om på stedet. For hva skulle jeg gjort om han ikke hadde vært der? Hvor skulle jeg ha begynt å lete etter ham, den omreisende amerikaneren? Jack Moss så ut som guden for den grå flokken. Deres eneste gud. Solstrålene og røyken fra sigaretten hans danset rundt den vakre profilen. Elefantene i bakgrunnen så ut til å svinge med snablene ene og alene for hans skyld. Jeg ropte ikke navnet hans før jeg sto like foran ham. Jack Moss blunket til meg, og jeg hilste på ham med en glede så vill at jeg begynte å sjangle. «Vil du ta på dem?» spurte Jack, etter at jeg hadde roet meg ned. 32

Adams arv av Astrid Rosenfeld  

Astrid Rosenfeld er en lovende debutant med en sterk historie fra andre verdenskrig. Tematikken, jødeforfølgelsene, er et velkjent tema, men...

Adams arv av Astrid Rosenfeld  

Astrid Rosenfeld er en lovende debutant med en sterk historie fra andre verdenskrig. Tematikken, jødeforfølgelsene, er et velkjent tema, men...