Page 1


ALEKSANDER GAMME

FO R OP UN PL DE EV RL EL IG SE E R

BOK

12 eventyr og et spøkelse

1


INNHOLD Velkommen til min verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 En vinterodyssé . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Gjennom Sahara på tandemsykkel . . . . . . . . . . . . 26 Vått og rått på Nilen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Hulemennene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Stalins stolte kjempe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Med cowboyhatt og vaskepanne . . . . . . . . . . . . . 100 Verdens lengste skitur! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Mursteinsarbeider i Kataraga . . . . . . . . . . . . . . . 144 Danser med ballonger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Krydderkremmer i Marrakesh . . . . . . . . . . . . . . . 174 På skolebenken i Afrikas villmark . . . . . . . . . . . . 182 Everest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 På spøkelsesjakt i Cloucestershire . . . . . . . . . . 218


6


Velkommen til min verden Nå er den ikke akkurat slik som i denne boken, med store opplevelser, lange reiser og forunderlige opplevelser hele tiden. Langt derifra. Når sannheten skal på bordet, kan jeg se tilbake på mange forsakede hverdagsøyeblikk i jakten på de store og små eventyrene. Og atskillige timer, dager og uker hvor de svarte hullene i minneboka antakeligvis har blitt fylt med alskens møter, bøyd over tastaturet eller dypt inni mailboksen. Men. Det har vært verdt det. Tror jeg. Jeg sjangler ennå ikke helt bak rullatoren og ser meg nødt til å oppsummere livet. Dette er ingen selvskreven biografi. Eller nekrolog. Det er fremdeles tid til en fortsettelse. Håper jeg. En ny fortsettelse. Det siste tiåret har jeg satt nye opplevelser aller høyest på agendaen. Eller, det har jeg i grunnen gjort hele livet. Men i andre former enn å reise. De siste fem årene har jeg virret meg inn i polfarerverdenen. Folk tror helst at drømmeferien min går med pulk på slep. Den gjør ikke det. Jeg er fascinert av kontrastenes verden. Gjerne ytterpunktene. Verden er en usannsynlig spennende tumleplass. Jeg har aldri skrevet en hel bok fra én enkelt tur. Som regel har jeg nøyd meg med et kapittel. Eller en reportasje. Og stort sett ment at jeg har fått beskrevet det essensielle turen hadde å by på med det. Og da et er det også en aldri så liten drøm å få lov til å samle en rekke eventyr innenfor de samme permene.

De skarpeste vil raskt kunne påpeke at det er noe tull med kronologien. Jeg har ikke brydd meg så mye om det. Buketten av opplevelser er samlet med tanke på variasjon og kontraster, ikke i jakten på en rød tråd. Men vi starter med starten, det forunderlige skieksperimentet gjennom Finnmark og Troms, mitt aller første skikkelige tureventyr. Deretter går det litt hulter til bulter. Og det er ikke til å legge skjul på at noen av kapitlene har vidt forskjellig stil. Og noen av dem ble ført i pennen så langt tilbake som inntil ti år siden. Jeg har latt være å skrive om de gamle historiene, selv om det til tider har vært fristende. En skal ikke tine opp tørka lort! Apropos rød tråd. Opplevelser skaper minner. Opplevelser skaper mennesker. Og forskningen, for dem som må støtte seg på akademisk grunnlag, er ikke i tvil – opplevelser skaper lykke. Varig lykke. Jeg forventer allikevel ikke at noen skal forstå hvorfor jeg heller ville dra en pulk i månedsvis i Antarktis enn å kjøpe en flunkende ny BMW (det kostet omtrent det samme). Ett fett glis er stas, men hvor lenge? Og hva husker du egentlig best om tyve år? Varige minner selges ikke på Finn. Ikke ennå iallfall. Takk til reservemor og redaktør Gro Stangeland som sammen med Sissel Holt Boniface nok en gang har skrudd sammen et imponerende resultat av mine forsinkede tekster, bilder og korrektur. Det er merkverdig komplisert å få sluttstilt en bok samtidig med å skifte bleier, spille sjakk og spise fredagstaco. Aleksander Gamme Oslo, april 2015

◀ Forfatteren har mange roller. Her som guide

og stilikon for ny fjellmote på Aconcagua. Foto: Atle Granheim

7


et går an? e a v m ine d g li e k ir v u 2 0 1 0 : Trotr hdar vært opph av til menanegr d en stø rste Sp ø rsmåle så len ge nysgjerr ig h et n gt å måtte ka ste eventyr. Og er d et h eller ikke så tu sykle tand emsykkel d r ivkra ften, t fø r målet er nåd d . Å for at ø rken ikke inn h ånd klee a ra åpnet ø ynene m ine e b a re er sn ø, gjennom S a h. S lik som A nta rktis ikk rkenverd enens b a re er sand ke b a re er stein. Men øbere gneli ge fa rer, eller fjellet ikr ia sjon inne bærer o gså u . uend eli ge vaforutsigb a re a v d em a lle d e n m e st u Mennesker.

SAHARA

ERLIG FORUND

E E OPPLEV

LSER

GJENNOM SAHARA


PÅ TANDEMSYKKEL

27


De gamle polarheltene har utvilsomt inspirert nordmenn til svart belte i lange ekspedisjoner til iskalde breddegrader. Men hvilke forutsetninger har vi egentlig for å klare oss i en brennende ørken? Dette og tusen andre spørsmål surret i hodet på oss idet vi tråkket i gang en helt spesiell drøm. Å krysse 3500 kilometer gjennom Sahara fra nord til sør på sykkel. Tandemsykkel, altså. ▴ Startskuddet vårt går utenfor Ghardaia, 600 kilometer sør – Ha-ha, tenk om vi hadde punktert nå etter 500 meter, konspirerer jeg. – Ja, det skulle tatt seg ut, hører jeg oppstemt fra cockpiten foran. Endelig. Etter fem dagers mas og kaos i hovedstaden Alger har vi klikket sykkelskoene på pedalene, ikledd oss en sponsorrustning av sykkeltøy, strippet fast frontvesker og sadelvesker, skåret ut skum på den litt for trange sykkelhjelmen til Erik, smurt på tykke lag solfaktor 25, stappet sidelommene til randen med nøtter og dadler, fylt drikkeflasker og camelbak’er, byttet fra offroad til slickdekk, og en hel del andre uvesentligheter. Så ruller vi inn i Saharas uendelighet. – Hadde faktisk trodd det skulle gå litt lettere, peser Erik. Så kjenner vi det begge to. En urovekkende vibrasjon i bakhjulet. Flatt dekk. Er det mulig? Den første bota tørker mens vi kan kikke tilbake på startpunktet – rundkjøringen 600 kilometer sør for Algerie som splitter veiene til El Golea og Ouargla. De som har krysset Sahara på sykkel tidligere, har syklet rett frem. Vi tok til venstre. Erik er litt småstresset over en umiddelbar punktering. Spesialdekk og slange skal tåle tusenvis av kilometer. Fortsetter vi i dette tempoet, vil vi være fremme i løpet av en fem års tid. Erik mener noe småstein må ha kommet inn mellom slange og felg da luften ble sluppet ut av dekkene før flyfrakten. Med syv års fartstid på sykkelverksted går

28

for Alger. Den lokale kamelgjeteren er åpenlyst helt fra seg av begeistring over å bli avbildet sammen med oss.

▶ Ghardaia omfavner en langstrakt oase, og er regnet som

Saharas nordlige inngangsport i Algerie.

lappingen i effektive håndgrep. Så snart limet på bota er størknet, råder optimismen på ny. Tut og vink. Det er stas med to nordmenn på dørterskelen til Sahara. Trafikken er liten, men tung. Det blafrer i sykkelklærne når vogntogene suser forbi. På tandemsykkelen, som har fått kallenavnet Tande P, utvikler vi raskt en snedig teknikk. Ved å ligge én meter ut i veien kjøper vi oss bedre klaring. Rett før vi blir forbikjørt, smetter vi helt inn til veiskulderen mens jeg sitter musestille for at vi ikke skal få en uheldig sleng på sykkelen. Vi har antatt et snitt på 7–8 mil per dag. Med god asfalt og flatbølget terreng suser vi av gårde. 57 km/t i en nedoverbakke, cruising på 30- og 40-tallet. Steppelandskapet rundt oss er skrint og armodslig. En flokk kameler beiter tilsynelatende i sanden. Gold, tørr og brunsvidd ørken i brunoransje nyanser. Kilometerne forsvinner bak oss i form av snorrett, mørk asfalt ispedd enkelte S-svinger. Jeg plugger fransken inn i øra og smaker på den gode karamellen ved endelig å være i gang. Vi er ikke lenger der hjemme og ørkenen der ute. Vi er der ute.


FO OP RUN PL DER EV LI ELS GE ER

SAH

Saharas vannrette sluser Det er mer enn halvannet år siden brikkene begynte å falle på plass for et slikt prosjekt. Erik og jeg ble kjent gjennom fallskjermmiljøet på nittitallet. Femten år senere stod vi under en svingende lyktestolpe på Voss og pratet om livets forunderligheter. Klokka var sent eller tidlig, men det var uten betydning. Erik ville bli med på et skikkelig eventyr, gjerne høyt og kaldt. Det skulle bli flatt og varmt. Jeg hadde nylig klatret høye fjell i Himalaya og drømte om helt andre utfordringer. Noe annerledes og ugjort, som en ny sykkelrute gjennom Sahara. Erik, som også var erfaren sykkelmekaniker, var som skapt for prosjektet. Først lo vi fillene av oss da jeg nevnte tandemsykkel. Etter fem minutter tenkte vi – hvorfor ikke? Og nå skuer vi ut over verdens største sandkasse. På dørterskelen av noe ukjent som strekker seg helt ut i den uendelige horisonten. Et langt

ARA

og diffust penselstrøk hvor sand møter himmel. Ghardaia ligger 60 mil inn i Algerie, og er å regne som Saharas inngangsport fra nord. Herfra venter 3500 kilometer på tandemsykkel langs en snirklete rute sørover med målpassering Agadez i Niger. Det er uvirkelig langt dit. Utpå ettermiddagen dreier vindretningen stadig mer nordover, og karamellen får straks en annen smak. Motvind. I tiltakende styrke, i kast og blåst. Himmelen er blytung, og temperaturen ville ha fått trekkfuglene til å dra tilbake til Middelhavet sporenstreks. Hva pokker er det som skjer? Idet mørket faller på, kjører følgebilen seg fast, en gufsende kald nordavind får knokene til å hvitne mens Saharas sluser åpner seg. Det regner i Sahara! Et iskaldt, vannrett regn som klasker rett i trynet på to sjokkerte nordboere. Det er omtrent like trivelig som en dyvåt oktoberkveld langs E6. Det er bare litt lenger mellom bensinstasjonene her. Og litt mer sand.

29


HULEMENNENE

66


2 0 0 9 : Hvit

FORU

NDERLI GE OPP LEV

NO R D L A N D

På land ove e flekker på ka rte erobret o g r flaten er d et mestt tilh ø rer h istor ien ferd es, ven foto gra fert. Men la e oppd a get, beste ge. oppd a gere. ter en u oppd a get v n gt und er d er fø tte t, sjeld en h od De vekker liten op erd en på en ny gene r skapen sin et frem i o f fentli g h pmerksom h et, stikk ra sjon g ikk i opp fyi d et stille. Det va eten o g dyrker lid e er grotteentu llelse d a je g fikk lo r en g a mmel d rø m n­ s i a st e n e p å v so eventyr i Bå være med d e norskm e u r fjellet i Nord land .

ELSER

67


Det er ikke masseidrett. Og det er definitivt ingen publikumsidrett. Det er antakeligvis sporten i Norge med flest skitne knep og mest lyssky virksomhet. Sport, idrett eller fritidsaktivitet – grotting handler kort sagt om å finne, utforske og kartlegge grotter. Og det innebefatter mer enn jeg noen gang kunne forestille meg.

▴ Med et slikt utsiktspanorama utover Okstindbreen må en før eller senere spørre seg: Hvorfor tilbringe sommerferien nede i et svart hull i bakken?

◀ De tre kjeledressmusketerer poserer foran sin utvalgte

– musehullet ned til Brattligrotta. Virile og klare for å sprette nye grottemøydommer.

68


N OR

E LIG ER ER ND LS RU EVE FO PPL O

DLA

ND

Grotting som hobbyaktivitet så dagens lys tidlig på 1800-tallet. Men i Norge ble det ikke fart på sakene før engelskmennene ankom i kjeledress på 1960-tallet. Burfjellets dype hemmeligheter nådde snart ut i det internasjonale miljøet, og i 1986 tok en gruppe franske grottere møydommen på mange av fjellets grottemeter.

Landets 200 aktive grottere har nok av underjordisk mørke å boltre seg i. I Norge er det registrert mer enn 600 marmorgrotter med lengde over hundre meter. Det er med andre ord få trafikkorker under jordoverflaten. Rana og Salten har størst grottetetthet i Norge, mens en større samling strekker seg fra Nord-Trøndelag til Troms.

69


VERDENS LENGSTE

110


FO RU ND

ANT

IGE OP

ARK

PLE SER

TIS

VEL

g en o in g e r g n i er fa r d skr yss n ger. e d e n d , h a e grønla r, mye l litt til. t e e g a mter fler a r len ge lon a o g r skulle n n u g k tis. Et ette v l Ba rce åned e målet e J 0 1 2: A ntark. Men d Oslo tifor tre mt. Spørsend e. r? 2 1 2 0 1ø mte omh vord anngt. Fra utstyr blytungktinngytke skitu d r te je g r så la sel o g ille bli a r fr y kla ssis viss e g an ge t, bren Det v d et v en gste F i r a v m a u l k e n. d e s o m d e n s l A lt kkes i p rlokken gå ver tre like fo kla re å va r n n e je g Ku

ERL

SKITUR!

111


Frem og tilbake til Sydpolen for egen maskin stod igjen som et åpent hull i Antarktis-historien. Flere team hadde forsøkt, men ingen hadde lyktes med å snu skia og gå tilbake fra polpunktet. Jeg bestemte meg for å ta utfordringen. Med å skrive et bitte lite stykke polarhistorie.

112


FOR OPPUNDER LEV LIGE ELSE R

Start! Vi tar av med et hvin. Etter at nesehjulet har løftet seg, får jeg en etterlengtet oversikt. Over fjellene, over de uendelige snøviddene. Hvitt, hvitt, hvitt. Idet vi treffer fallvindene som raser ned fra platået, kastes vi inn i en voldsom turbulens. Jeg må holde meg fast i taket etter å ha fått en smell i hodet. Hadde aldri trodd jeg skulle behøve hjelm på en skitur i Antarktis. Pilotene drar i stikka med begge hender og løfter oss ut og vekk fra de verste tumultene. Jeg jubler gjennom headsettet. Dette er rett og slett sinnssykt. Øyeblikket er fylt med alskens selvmotsigelser. Nerver og sommerfugler sauset sammen med fryd og eufori. Langt der nede i tarmtottene er allikevel en passe urovekkende magefølelse. Klarer jeg i det hele tatt å flytte det enorme huslasset? Og har jeg fått med alt jeg trenger? Med et over middels distré hode er jeg alltid paranoid for å ha forlagt noe i siste liten. Jeg puttet vel brenneren oppi pulken igjen etter siste test? Tenk om jeg har prestert å legge igjen soveposen? Fy flate, det hadde vært tidenes tabbe. Og det er faktisk mulig. En kjent svensk polfarer var nok ganske forbauset da han på startpunktet innså at han hadde glemt stavene. Så lander vi. Pilotene er høflige og hjelper pulken ut av flyet. For deretter å glippe taket og deise den tungt ned i snøen. Jeg rekker nesten å hyle, livredd for at de skal brekke skisystemet på pulken. Den er mye tyngre enn de har regnet med.

▾ Endelig touchdown i Antarktis, 14 dager forsinket. Ilyushin 76 er en russisk arbeidshest fra tiden før jeg var påtenkt.

Pilotene taxer bortover den to hundre meter tykke havisen. Et siste vink fra cockpiten, tomler opp tilbake. Så kikker de på hverandre. Hæ? Ristet de på hodet? For en fantastisk dag å starte et slikt eventyr! Kanskje 15 kalde, nesten vindstille, god sikt. Endelig er jeg i gang. Riktignok to uker etter planlagt start. De nøye kalkulerte tidsskjemaene er blåst for lengst, men det må jeg bare bite i meg. Nå skal toget begynne å rulle, forsiktig og kontrollert. Maskineriet skal smøres godt før jeg begynner å jage kilometer. Holde skader og frustrasjon på god avstand. Det skal bli lettere sagt enn gjort.

ANTAR

KTIS

Det eneste en kan planlegge helt sikkert på slike turer, er at alt ikke går som planlagt. Og vel fremme i Chile traff jeg en fartsdump som fremdeles kjennes i magen. På ALEs (Antarctic Logistics & Expedition) kontor i Chile fikk jeg høre at Cas & Jonesy, australierne som skulle forsøke seg på samme tur som meg, allerede var på plass. Den autralske duoen var jeg fullt klar over. MEN, at de to andre teamene som også hadde flagget samme mål, hadde kastet inn håndkleet, løftet øyenbrynene et par knepp. Det var i grunnen gode nyheter, men samtidig fikk jeg nå en kjip følelse overfor australierne. At jeg ikke hadde sagt ifra. Jeg så ingen grunn til å informere alle sammen om at jeg også var på vei. Men med kun to team igjen på startstreken føltes dette bare feil. Jeg sendte gutta en mail samme kveld. Ikke noe svar. Var de forbannet? Ville de bare kjøre sitt eget løp? Tre dager senere fikk jeg svar. Vi avtalte tid og sted, og gikk ut for å spise. Praten

113


152

o rd e at j g m o s fly en om å til te or ikurs for g m m ø r d va r g ene nd e o 2 0 1 0 : rDteetkon firmasjonspenenjeg ble snart ismtåme elen je g spa m 16-år in g. M d a lte ned fra h b li seilfly so lskjermene som a at d ette skullet mer se på fa l L ite v isste je g d årene. Og at d e for i sted et. et m itt d e neste le g ge grunnla get li g id é. selve liv år senere skulle u a lm inneli g fest enn tyve fø r in g a v en h elt d en. g je n n o m i va l g t e v i å k a l l e Sky-Tik

T E D N A ØSTL FORU

PLE IGE OP L R E D N

VELSE

R

DANSER MED BALLONGER


153


Husker du barndommens 17. mai, da du stod med en heliumballong i gavepapirsnor i hånden og drømte om å fly av gårde? Du kunne nærmest se for deg hvordan føttene med de stive og allerede for små lakkskoene ble løftet fra pukkgrusen i skolegården, og du kunne seile opp i vinden og se byen fra Karlson-på-taket-perspektiv? Eller kanskje du slapp ballongen, fulgte den med øynene til den var en liten prikk oppe på himmelen og spurte en voksen om ballongen fløy helt opp til evigheten? Eller for deg med en allerede utviklet logisk sans: Hvor i all verden ville den ta veien? Og hvor ville den til slutt lande?

154


fra California, benyttet hagestolen sin da han i 1982 fikk en lys idé om bedre utsikt over nabolaget sitt. Han drømte om å sveve opp, hundre meter eller noe deromkring, med 42 heliumfylte ballonger. Noen stor kløpper med kalkulatoren kan han ikke ha vært, for den enkle farkosten nådde en antatt høyde på nesten 5000 meter før han begynte å kutte vekk den første ballongen. Han landet, uskadet og ganske så lykkelig, formoder jeg. Helt til det amerikanske luftfartstilsynet fikk nyss om saken. Langt verre skjebne ventet den eventyrlystne katolske presten Adelir Antonio de Carli som løftet seg bokstavelig talt rett inn i himmelriket med et stort antall ballonger i april 2008. Siste observasjoner av den fryktløse prestekragen var i godt driv utover Atlanterhavet. To måneder senere ble deler av kroppen hans funnet flytende i sjøen av et oljeskip. En slags rekord hadde han allikevel satt. GPS-en hans registrerte en høyde på 19 685 fot, ca. 6000 meter. Den gjeldende høyderekorden med cluster ballooning (det er viktig med en god engelsk uttale her, så det ikke forveksles med klystérballong, som ikke på noen måte kan være like moro ...) er på 21 194 fot. Også i Norge er det blitt foretatt heliumballongflyving tidligere. Fallskjermhopper Trond Solli løftet seg i 2002 til omkring 14 000 fot med heliumballonger over Sommarland i Bø. Men det har aldri blitt fløyet, og hoppet, fra en heliumfarkost med mer enn én person.

E LIG ER SER ND VEL U E R L FOOPP

LA Ø ST

Byråkratisk labyrint Ideen om å fly med heliumballonger er altså ingen unik tanke. Vi skal heller ikke påberope oss opphavsrett på å utføre det. Cluster ballooning er en sær hobby med en halv håndfull entusiaster rundt om i verden. I stedet for å løftes til værs i en stor varmluftsballong fylles et tresifret antall værballonger med helium for å skape nødvendig oppdrift. Under ballongene festes gjerne en sitteanordning for at man skal kunne sitte behagelig. Larry Walters, en bedagelig lastebilsjåfør

Med slike fakta på bordet var målet klart. Erik Gran Kvaase, min makker fra forsetet på tandemsykkelen gjennom Sahara, og jeg, skulle ikke bare ha det moro, vi skulle sette ny verdensrekord også. Av en eller annen grunn er det mer akseptert da. Et rekordforsøk legitimerer de aller fleste totalt meningsløse påfunn. Hvis folk allikevel ikke ville forstå, spilte vi ut Thor Heyerdahl-argumentet: Vi ønsket å bekrefte teorien om at heliumballonger kunne spilt en vesentlig rolle i hvordan skarre-r’en utvandret til Hedmarken før siste istid. De skarpeste vil allerede nå arrestere

155

T N DE


HIMALA

YA

VELSER E OPPL E DERLIG FORUN

196

2 0 0 7: E se g flere everest er b litt et s som h a r faventyrlystne enn n irkus. Fjellet tiltr h ø yeste fj nta sert h ele livet oensinne. Fra klat ekker som ønskeell, til b usinessme om å besti ge ver rere Drø mmen r noe oppsiktsvek nn med feit lommd ens for fø re o g om Everest v il kend e på CV-en. e b ok For livets forb lind e i u overs fa sc inere, fortr ylle Men je g v lykke spra d er nokkueli g fra mtid . , ille a ld r i v l ært d ette an gs h elt and re sti er sirkuset fo r ut e n. .


EVEREST

197

12 eventyr og et spøkelse av Aleksander Gamme  

Bli med Aleksander Gamme på hans mange eventyrlige reiser: på verdens lengste og mest ensomme skitur, på tandemsykkel gjennom Sahara-ørkenen...

12 eventyr og et spøkelse av Aleksander Gamme  

Bli med Aleksander Gamme på hans mange eventyrlige reiser: på verdens lengste og mest ensomme skitur, på tandemsykkel gjennom Sahara-ørkenen...