Issuu on Google+

Nr 1 2011

Papirløses helse Psykisk syke får ikke hjelp

Dennis Storhøi: – Forsvarer alle

Fotoreportasje: Frank fra Enga

www.bymisjon.no


Mer enn en kirke Bymisjonssenteret i Tøyenkirken er et fellesskap der byens mennesker blir sett,

verdsatt og gitt mulighet til utfoldelse. Onsdagskveldene står sentralt med suppemåltid og hverdagsmesse. Hertzberg kro er et rusfritt miljø med rimelig mat, utlån av aviser, samtaletilbud med mer. Bymisjonssenteret arrangerer også en rekke aktivitetstilbud til en variert brukergruppe. Lønn som fortjent holder også til i Bymisjonssenteret. Dette er et fleksibelt sysselsettingstiltak for rusavhengige, som et alternativ til tigging, vinningskriminalitet og prostitusjon. Frank er en av veteranene på «Lønn som fortjent». Du kan lese mer om han på side 15–17.

Tema: Papirløse

Psykisk syke får ikke hjelp

s 4–7

Innsiden Tre – ikke to

s8

Portrettet Dennis Storhøi

s 10–12

Fotoreportasje Frank på Enga

s 15–17

Frivillig og arbeidssøkende:

Endelig i jobb

s 18–19

Æresord Jan Christian Nielsen: På leting etter ord s 22 Byblikket 2

BYMISJON 1_2011

s 24

På sidene 4–7 møter du Omar Ishak – en av mange papirløse i Norge.


LEDER Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 e-post: firmapost@bymisjon.no Hejmmeside: www.bymisjon.no I redaksjonen: Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Per Frogner (ansvarlig) per.frogner@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no lay-out: Jorunn Waaler www.waalerdesign.no Forsidefoto: Rebecca Jafari Trykk: Prinfo Unique Opplag: 22 500 Ik-kontrollert innsamlingskonto: 7011 05 18593

24

1

Ø M E R KE T ILJ

0 Trykksak 7

9

M

med livet på vent Midt i mediestormen rundt Maria Amelie markerte vi at helsesenteret vårt for papirløse har holdt åpent i ett år. Behovet er tydelig. Mer enn 1200 konsultasjoner har blitt gjennomført der. Folk kommer med alle mulige sykdommer. Ikke minst kommer de med psykiske helseplager. Over 40% av konsultasjonene handler om det. Det er ikke merkelig. Mange har med seg vonde minner, traumatisk flukt, usikkerhet, vold og trusler. Og det som har møtt dem her, har vært mer usikkerhet, midlertidighet. De har fått livet satt på vent.

Vår inngang til dette er enkel, men derfor solid: Et medmenneske, ethvert medmenneske, har krav på vår oppmerksomhet, vår respekt og vår omsorg. Ikke minst har mennesker som lider krav på at vi strekker oss langt for å stå sammen med dem. Papirløse lider i Norge i dag. Derfor vil vi hjelpe. Og derfor vil vi fortsette å be om at samfunnet og myndighetene strekker seg lengre, og finner andre og mer langsiktige løsninger, slik mange andre europeiske land har gjort før oss. Det skulle bare mangle, i Nansenåret 2011.

Og de lider av sin usynlighet. Bare det å oppleve at en må skjule seg, ikke kunne stå fram, ikke være fullt og helt deltaker i samfunnet kan være sykdomsframbringende for noen og enhver. I godt samarbeid med Røde Kors og mange andre er vi glade over å kunne hjelpe. Den frivillige innsatsen ved senteret er imponerende og uvurderlig. Det er underlig å tenke på at myndighetene helst ikke ville at disse konsultasjonene skulle funnet sted. Og at et politisk parti egentlig ville straffet oss for å ha lagt til rette for dem. Selv i Norge kan faktisk medmenneskelighet bli mistenkeliggjort og kriminalisert.

Sturla J. Stålsett generalsekretær

BYMISJON 1_2011

3


PaPIrløse

Psykisk syke får ikke hjelp – Jeg tenker på å ta livet mitt hver dag. Det er bedre å dø én gang enn å dø litt hver dag. Utsagnet stammer fra en kvinne som har oppsøkt Helsesenteret for papirløse migranter. Hun er ikke alene om å føle desperasjon og depresjon. – Slik kan mange av våre pasienter ha det. Når det gjelder psykisk helse blant papirløse bør varsellampene blinke over hele landet, sier daglig leder Celine Blom. Omar Ishak fra Sudan har også oppsøkt helsesenteret ved flere anledninger. Han flyktet fra tortur og fengsel i Khartoum og kom til Norge i 2002. I 2005 fi kk han endelig avslag på asylsøknaden fordi norske myndigheter mener at han ikke lenger risikerer overgrep i hjemlandet. Siden har han levd som papirløs i Oslo. – Jeg er psykisk nedbrutt og føler meg sterkt depri-

44

BYMISJON 1_2011 BYMISJON 1_2011

mert etter så mange år uten mulighet til å ta lovlig arbeid og uten mulighet til å danne familie, sier han på godt norsk. Massive traumer ¼ av alle pasientene som oppsøker helsesenteret har psykiske problemer. Dessuten mistenker helsesenteret at mange av de somatiske plagene, springer ut av en hverdag med stort psykisk stress. – Vi møter mennesker som sliter med massive traumer, paranoia, søvnproblemer og flashbacks. De har vanskelig med å ha vanlige tanker i hodet og mangler trygghet om økonomi, fremtiden og om de vil overleve, sier psykologspesialist Karl Eldar Evang.


Mange av de papirløse som oppsøker helsesenteret sliter med traumer, paranoia, søvnproblemer og flashbacks.

BYMISJON 1_2011

5


Tema: Papirløse Omar Ishak har vært i Norge siden 2003. Han synes livet er tungt. – Alt jeg vil, er å jobbe, sier han.

Som frivillig ved helsesenteret møter han personer som gradvis blir nedbrutt av å leve under stort psykisk stress. Noen er så alvorlig syke at de er en fare for seg selv og andre. De burde derfor blitt henvist til spesialisthelsetjenesten, men dette er praktisk talt umulig. 9 av 10 henvisninger til distriktspsykiatriske sentre (DPS) blir avvist. – Uten mulighet til å henvise, blir helsesenteret i beste fall en midlertidig støtte for de alvorligst syke. I verste fall gjør vi ting verre, fordi vi bare kan gi sporadisk hjelp, sier Evang. Loven hindrer helsehjelp Ifølge lovverket har ikke papirløse rett på hjelp fra spesialisthelsetjenesten. – DPS-ene forholder seg til loven. Dessuten møter vi avslag på grunn av kapasitetsproblemer, fordi dette er en uvant problemstilling og fordi de ansatte ved DPS-ene er redde for å gå inn i saker som kan være kortvarige, sier helsefaglig ansvarlig Frode Eick. Men de papirløse møter ikke bare hindre i lovverket. Mangelen på et personnummer skaper ofte problemer fordi de ikke kan registreres i systemene. Og når papirløse likevel mottar helsehjelp fra fastleger eller legevakten, møter de nye utfordringer: Hvem skal dekke egenandelen? – Mange kommer til oss med fakturaen. Noen tør ikke dra tilbake til legevakten fordi de ikke har betalt egenandelen fra forrige gang, sier Celine Blom. – Regningen sendes ut i luften Kirkens Bymisjon og Røde Kors mener derfor at myndighetene må få på plass en finansieringsordning for helsehjelp til papirløse. Slik det er i dag, blir regningen sendt ut i luf6

BYMISJON 1_2011

ten og havner i realiteten hos dem som skal gi behandling, altså legene og helseforetakene, påpeker generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett. – Det vil fortsatt være papirløse mennesker i Norge i årene som kommer. Nå når de helsemessige behovene er dokumentert, må myndighetene komme på banen, sier Stålsett. Regjeringen har i disse dager et forslag ute til høring om endring av forskriften for helsetjenester til denne gruppen. Forslaget skuffer imidlertid de to organisasjonene. – De lover utvidede rettigheter, men dette følges ikke opp av finansiering, dermed blir ikke disse rettighetene verdt noe, sa president i Røde Kors, Sven Mollekleiv til NtB i forbindelse med et seminar om papirløses helse i januar. 1200 konsultasjoner på ett år Helsesenteret, som er drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors, åpnet i oktober 2009 og har i løpet av det første året fått gjennomført 1200 konsultasjoner fordelt på 450 pasienter fra 51 forskjellige opprinnelsesland. Hovedvekt av pasientene er mellom 18 og 45 år, 35 prosent er kvinner og 26 av pasientene var barn. – Disse tallene alene tilsier at helsesenteret gjør et uvurderlig arbeid. Men helsesenteret er ikke nok. Mange av pasientene lider av så alvorlige sykdommer at det er nødvendig med utstyr og fasiliteter som bare er tilgjengelige på sykehus. Papirløse pasienter må selv betale for slik behandling, som de fleste ikke har muligheten til å gjøre. Resultatet er at pasientene må leve med kroniske smerter, en forverret helsetilstand og i verste fall invaliditet, sier Mollekleiv. Tekst: Atle Thingnes Briseid | Foto: Rebecca Jafari, Røde Kors


Over: En amerikaner som ennå ikke har fått personnummer, får hjelp fra lege Kathrine Haggag. Under: På personalrommet kan frivillige Aleksander Chaibi og Inger Anne Flaaten slappe av mellom øktene, spise litt, drikke kaffe og diskutere.

Over: Frode Eick er helsefaglig ansvarlig på Helsesenteret. Her sjekker han labresultater.

Fakta om papirløse: • SSB anslår at det er mellom 10.000 og 32.000 papirløse i Norge, mest sannsynlig rundt 18.000. Noen organisasjoner mener tallet er langt lavere. • I Sverige viser tall fra 2008 at det kan være rundt 30.000 papirløse. • I Sveits mener organisasjoner antallet kan være 300.000. • I Nederland er det over 100.000. • I Spania anslås det å være fra 700.000 til 1,25 millioner papirløse mennesker. • Totalt i EU er det trolig rundt 8 millioner papirløse. • På verdensbasis kan det finnes mellom 15 og 30 millioner. Kilde: SSB, Kirkens Bymisjons rapport «Papirløse migranter» (2008), Internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne.

BYMISJON 1_2011

7


INNsIDeN

Tre – ikke to Ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Sanitetskvinnene og Røde Kors gjør en betydelig innsats for felles velferd i samfunnet vårt. Mange ser det, og anerkjenner det. Det er vi glade for og stolte over. Men mange er ikke klar over at denne innsatsen er kommet i en skvis, til tross for lovprisninger fra både høyre og venstre i det politiske landskapet. Hva er problemet? Problemet er, kort sagt, at vi historisk og strukturelt likner på det offentlige når vi gjennomfører oppdrag innen for eksempel eldreomsorg, barnevern eller rus. Men dagens anbudsmekanismer på disse feltene tvinger oss til å være kommersielt-like. Men vi er altså ingen av delene. Vi er ideelle. Skal vi fortsatt kunne levere våre tjenester til befolkningen, preget av vårt særpreg, med frivillighet og høy kvalitet, så krever det at myndighetene forstår følgende refreng: Tre, ikke to. Velferdssamfunnet består av tre typer aktører, ikke to. Det handler ikke om enten offentlig eller privat. Det handler om offentlige aktører, kommersielle markedsaktører og på den tredje side, om ideelle aktører. Jeg mener at det er avgjørende for velferdssamfunnets nåtidige og framtidige bærekraft og rommeevne at politikerne får klart for seg betydningen av denne tredelingen, og er villige til å bevare og styrke den. Det er ingen tvil om at velferdssamfunnet står foran store utfordringer i dette året og tiåret som vi nettopp har gått inn i. Vil vi som fellesskap fortsatt evne og ha som ambisjon å romme alle, eller vil det bli forbeholdt for stadig færre?

I møte med dette spørsmålet, sees ideelle aktører ofte på som bidragsytere av kapasitet. Jo, frivillig innsats innebærer mye ekstra kapasitet og arbeidskraft, og dermed ressursbesparinger for samfunnet. Men kapasitet i betydning kvantitet er likevel ikke det viktigste. Og hvis det gjøres til hovedpoenget, så står man i fare for å rive grunnlaget under det bidraget man fra politisk hold ønsket seg. For det er få – om noen – som lar seg engasjere i frivillig virksomhet med den hovedmotivasjon å spare samfunnet for ressurser. Drivkraften ligger i det vi kan kalle hverandre-interesse. Og denne drivkraften kan svekkes dersom den legges inn først og fremst som et plussbidrag i politikeres regnestykker. Hvorfor er det viktig å styrke de ideelle aktørene i velferdssamfunnet? Jeg tror vi skal være ubeskjedne og si at denne sektoren bidrar med å gi legitimitet og folkelig bredde, oppslutning om fellesskapet og fellesoppgavene. Ser vi i historiens bakspeil, har ideelle organisasjoner bidratt med pionervirksomhet, entreprenørskap, risikovilje og lang, tro og tålmodig tjeneste, i sektorer få bryr seg om, eller som ikke lønner seg. Vi bidrar med kritikk og uavhengighet, frihet og mangfold i løsningen av fellesoppgavene. Slik styrker vi også velferdssamfunnets rommeevne. Ikke minst mennesker og grupper som i andres og egne øyne befinner seg i samfunnets randsoner, med liten makt og innflytelse, finner sin styrke i å delta i frivillighet og ideell sektor. Politikerne må derfor forstå egenverdien i en sterk og vital ideell deltakelse i utførelsen av velferdstjenester. Det må konkret bety at man er villig til å gi oss likeverdige rammevilkår. Og siden vårt utgangspunkt er spesielt, forskjellig fra både offentlige og kommersielle aktører (tre, ikke to) – betyr det at det trengs spesielle rammevilkår og innretninger. Utarbeidelsen av en samfunnskontrakt eller ulike samarbeidsplattformer er viktige tiltak, og testspørsmål. Hvor konkrete forpliktelser kan vi få? Er den politiske viljen reell? Dette er vi spente på i valgåret 2011. Tekst: Sturla Stålsett, generalsekretær i kirkens Bymisjon. Foto: Torstein ihle


Teatersamarbeid om rus i familien Riksteatret er ute på landsdekkende turné med stykket «Meg eier ingen». Kirkens Bymisjon er invitert til samarbeid langs spilleruten. Forfatteren Åsa Linderborg forteller sin egen historie med «Meg eier ingen». Hun beskriver sin oppvekst med alenefaren som var stolt industriarbeider, politisk engasjert og nøye med orden i hjemmet. Hennes oppvekst ble likevel sterkt preget av farens alkoholproblemer, og teaterstykket er også en tankevekkende og følelsesladet fortelling om et barn som blir sviktet av sine nærmeste voksne. Det er en visning av hvordan kjærlighet og verdighet kan overleve under vanskelige kår. Hovedrollene i stykket framføres av Dennis Storhøi og Trude Øines. Baksnakk og nett-tanker Riksteatret har invitert Kirkens Bymisjon til samarbeid om kommentarer og oppfølging til tematikken i stykket. Bymisjonsledere fra blant annet A-senteret i Oslo og Robust omsorgsstasjon for barn og unge er klare til å skrive på Riksteatret bloggside, og flere steder langs turnéruten stiller bymisjonsfolk opp til såkalt «baksnakk» – samtaleopplegg med publikum etter forestillingene. Både ansatte, og folk som kjenner rusproblemer av egen erfaring vil være tilstede i disse samtalene.

Dennis Storhøi og Trude Øines i rollene som far og datter.

– Jeg håper forestillingen vil bidra til at vi snakker mer om barns situasjon, og jeg tror det er godt at det er folk til stede som har erfaring og kompetanse på området, sier teatersjef Ellen Horn. Kirkens Bymisjon stiller med «baksnakkere» i: - Sandnes 23. februar - Stord 24.februar - Aksdal 25.februar - Jessheim 4. mars - Bodø 6. april

Les mer om stykket og se spillesteder på www.riksteatret.no Tekst: Per Frogner. | Foto: L-P Lorentzen

Kurs for pårørende I vår vil A-senteret i Oslo holde et kurs over fire kvelder for pårørende til personer med alkohol og/eller medikamentproblemer. Pårørende vil i denne sammenheng innebære partnere, kjærester, søsken, foreldre og personer som har vokst opp med rusmiddelproblemer i nær familie. A-senteret ønsker at kurset skal bidra til økt kunnskap om rusmiddelproblematikk, typiske konsekvenser for pårørende og informasjon om hjelpeapparatet.

Tidspunkt: 9., 16., 23. og 30. mars kl. 17–19. Kurset er gratis. Påmelding: Ring 23 26 50 00 eller send e-post til: veslemoy.merton@bymisjon.no. Mer informasjon på www.bymisjon.no/a-senteret. BYMISJON 1_2011

9


POrTreTTeT

Forsvarer alle

Trude Øines og Dennis Storhøi i rollene som datteren Åsa og faren Leif i «Meg eier ingen...»

10

BYMISJON 1_2011


Skuespilleren Dennis Storhøi er på fylla for tiden. Over hele landet og i hele vår. Men heldigvis bare på scenen – i rollen som enslig alkoholisert far i Riksteatrets oppsetning «Meg eier ingen...». Han gjør det på en måte som skaper både tårer og stillhet i salen. – De vi kaller svake kan være utrolig sterke, sier den erfarne observatøren og historiefortelleren. Som skuespiller vil han forsvare alle.

finnes av støtte og ekspertise. Hvorfor gjør ikke alkoholikeren det samme? Han tror noe av svaret ligger i massiv fordømmelse. – Rusavhengige kalles ofte svake? – Ja. Vi har satt feil fortegn i retorikken om dette. Mange av de som sliter med rus er egentlig utrolig sterke. Jeg har møtt flotte og ressurssterke folk som sliter med rus. Men sårene i livet, som vi alle kan ha, plastrer de med rus. Bak den, i sårbarheten, vet de godt hva verdighet og kjærlighet er. Skal vi bidra til å hjelpe folk ut av rus må vi ihvertfall

Han kommer inn i den litt fornemme pianobaren i Oslo sentrum med lua godt nedover ørene og røffe vinterklær lag på lag. Litt i stil med den barske fabrikkarbeideren han fremstiller på Riksteatrets scene om dagen, men atskillig skarpere i blikket og med mye på hjertet om rus, verdighet, livssmerte og empati. Stykket «Meg eier ingen» er den sanne fortellingen om svenske Åsa, som vokste opp alene med sin alkoholavhengige far, etter at moren forlot hjemmet. I den såre og kjempende historien gir Dennis Storhøi liv til en kraftig arbeidskar som brytes ned av alkoholbruk, men som formidler hjemmekjærhet, varme og verdighet til sin eneste datter. Så lenge det varer. Fortellingen viser både alkoholikerens kamp, og sviket mot et barn som får alt for tungt å bære og blir en voksen i sin egen barndom. – Det går ingen vei oppover i fylla. Jeg tror egentlig ikke det finnes noen lykkelige alkoholikere, sier Dennis – engasjert av rollen i stykket, og godt kjent med tematikken både fra egen omgangskrets og samtaler med forfatteren Åsa Linderborg. Han har snakket mye med Åsa, som så gripende har skildret sin egen oppvekst: – Hun er ei vidunderlig dame. Hun har vist meg at dette egentlig ikke handler så mye om rus, men om familierelasjoner og hva som skjer når noen faller utenfor. Jeg har sett og opplevd det sjøl! – Vi har et anstrengt forhold til rusproblemer. I den nære familie blir det gjerne dekket til, ikke minst av den rusavhengige selv, og samtidig fordømmer vi de som har problemet. Slik blir de pårørende også sjuke, og ingen tar tak. Spørsmålet «hva skal til for å løse dette» blir nesten umulig. Han mener alkoholisme er en tabusykdom som hindrer folk i å søke hjelp. – Den som drikker må ta et valg, men ikke nødvendigvis alene. En kreftsyk oppsøker alt som

Dennis Storhøi har spilt alle slags roller, men trives best med figurer som uttrykker vanskelige liv.

slutte å dømme folk, sier han. – I «Meg eier ingen» tviholder faren Leif på en slags verdighet som handler om orden både i hjemmet og i samfunnet. Hva er verdighet, slik du vil vise det her? – Jeg tror det er det som må ha ligget rett under overflaten hos Leif hele tiden: Kampen for å bevare kjærligheten, mens han opplever å forsvinne. Han er jo et så veldig varmt menneske som elsker datteren sin over alt. Han fi kk en smell som gjorde at alt skiftet retning. Men kjærlighet og drømmen om noe annet er der. Folk som Leif er ofte flotte personer med såre arr i sjelen. – Hva med datteren Åsa? Hvordan kan vi lære å se og oppdage barn som har det som henne? Dennis blir stille. Nevner noen episoder fra egne omgivelser. BYMISJON 1_2011

11


han vært innom, og fikk solid med internasjonal oppmerksomhet med filmen « Den 13. krigeren». Men han trives best med å spille folk som lever vanskelige liv. Slitne, sårede, markerte typer. Hvorfor? – Jeg har opplevd ting selv, sier han åpent. Jeg har hatt perioder. Jeg vet hva smerte er. Det har forandret livet mitt. Jeg tror det skaper empati og forståelse når man har hatt det vanskelig sjøl. En venn av meg sa: - Du er heldig som får oppleve smerten... Jeg har ingen tro på at det ikke finnes en vei ut.

FAKTA: Dennis Storhøi (50), skuespiller, født i Fredrikstad Aktuell med stykket «Meg eier ingen...» med Riksteatret Ansatt ved Oslo Nye Teater fra 1991–2010 «Peer Gynt ved Gålåvatnet» – hovedrollen som Peer siden 2008 Filmer: Blant annet «Den 13. Krigeren», «Kamilla og Tyven», «Pepper»,«Yohan» TV/radio: Blant annet «Seks som oss», «Størst av alt» , «Ved kongens bord», programleder i «Smånytt» fra Østfold, Reiseradioen Vunnet flere priser: Blant annet Oslo Bys Kunstnerpris, Kritikerprisen, Komiprisen.

Alle kjenner noen som kjenner noen som kanskje ikke har det så godt... – Jeg tror vi ofte vet, intuitivt, når et barn ikke har det godt. Og da stemmer det ofte. Da krever det litt mot, og mye varsomhet hvis vi skal gjøre noe. Jeg tror kloke voksne sammen kan få til mye hvis vi bruker «varsomhetsplakaten» i slike sammenhenger. Dennis Storhøi takker Grace Kelly for sitt skuespillerliv. Allerede som 6-åring på Kråkerøy i Fredrikdstad så han filmen «High Society» og tok sitt yrkesvalg! Som voksen skuespiller har han gjort det meste: Først og fremst teater, men også mye film, TV-drama, stemmelegging og radiohumor. Han er stemmen i «Smånytt» i Reiseradioen og elsker den lokale Østfoldhumoren. Til og med Hollywood har

12

BYMISJON 1_2011

Så bruker han sitt eget liv og egne erfaringer i oppdraget som historieforteller. For det er det han er: – Jeg er en håndverker, en formidler - som har fått den fantastiske muligheten til å dele energi i øyeblikket. Man kan nesten bli litt rusa av det også, for det kan bli altoppslukende. Av og til må jeg trappe litt ned, smiler han. For han er veldig interessert i mennesker. Han kan være en utmerket «spion» i de fleste sammenhenger. Han tar heller t-bane enn egen bil, bare for å observere folk. Alt gir farger og klang til jobben. Det er en viktig jobb, nesten som et kall: – Jeg forsvarer alle jeg spiller! Jeg er som en advokat, som forstår og må skape forståelse for nesten enhver figur. Jeg kan aldri «drite ut» et menneske på scenen. – Teater er å inkludere, sier han og snakker om øyeblikkene da det har lyktes å gi folk et blikk av egen situasjon. Om kvinnen som var i teatret for første gang og fortalte han etterpå at stykket hadde åpnet hennes eget liv. Troverdighet er alltid et mål for en skuespiller. Noen ganger framført stilisert og overtydelig, andre ganger mer nyansert. Det er en ære når han blir trodd som skuespiller. Men troverdighet har også en risiko. Gode skuespillere kan bli tillagt trekk privat, som de spiller ut på scene og film, forteller Dennis. Det hender han tar med kone og barn på råd om hvilke roller han skal ta. Det kan bli belastende for dem også. Noen ganger har han sagt nei takk. Men Peer Gynt har alt! Sommerstid kan du treffe Dennis Storhøi som Peer ved Gålåvannet i Rondane. I hovedrollen i utendørsoppsetningen av nasjonalstykket om den storkjeftede dølamannen og verdensborgeren. Dennis elsker Peer Gynt: – Han har alle elementer av et menneske. Han kan være et utgangspunkt for nesten alle roller. Han har alt! Og til og med han forsvarer jeg. Dennis flirer og må gå. Tilbake til teatret og alkoholikeren og familiedramaet som snart skal turnere landet rundt. Bare en tom kaffekopp står igjen. Mer ønsket han ikke.

Tekst: Per Frogner. | Foto: Jo Michael, Riksteatret og Mona Nordøy


men sett, hørt og elsket. Jeg håper at du vil hjelpe oss med å se dem! Alle barn trenger, og fortjener å bli sett! Takk for din støtte

lys i mørket-kampanjen engasjerte mange Sturla J. Stålsett Generalsekretær i Kirkens Bymisjon

I jule- og førjulstiden satte Kirkens Bymisjon ekstra fokus på barn og unge som har det vanskelig, gjennom kampanjen Over-Z. Temaet engasjerte mange, og på vår aksjonsdag på Oslo S 2. desember danset 90 barn fra Jump Dansestudio sin egen dans til kampanjesangen «Unseen» laget av Simone Larsen, Jonny Sjo og Anneli Drecker. Trioen spilte selv sangen på Oslo S samme dag, etter at illusjonisten Alexx Alexxander hadde fått ting til å forsvinne og komme til syne igjen. Foredragsholdere og prester hentet inspirasjon fra kampanjen, andre sendte inn dikt om temaet, og på Flekkerøy utenfor Kristiansand satte en gruppe mødre og barn i gang egen produksjon av t-skjorter med Over-Z-trykk til inntekt for blant annet Kirkens Bymisjon. Foruten et flott engasjement resulterte kampanjen i 2,5 millioner kroner til Kirkens Bymisjons arbeid blant barn og unge, gjennom brevutsending til givere.

Fikk du ikke anledning til å støtte kampanjen? Det er fortsatt mulig på konto 7011 05 18593

Unseen Simone Larsen Anneli Drecker Jonny Sjo

Til:

Fra:

Simone Larsen, Anneli Drecker og Jonny Sjo laget sangen «Unseen» som ble CD og signaturmelodi for Over-Z-kampanjen.

Ny styreleder Åge Petter Christiansen er valgt som ny styreleder i Kirkens Bymisjon Oslo etter Torild Skogsholm. Fire nye styremedlemmer er kommet til. Christiansen har vært styreleder i Kirkens Bymisjon tidligere og kjenner organisasjonen godt fra flere års styrearbeid. Christiansen er til daglig partner og styreleder i Hodejegerne Møllerstad & Christiansen og har 25 års erfaring fra mediebransjen. Han overtar vervet etter Torild Skogsholm, som trakk seg fra styret da hun ble ansatt som generalsekretær i Care Norge. Styret i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo består i dag av: Åge Petter Christiansen (Hodejegerne Møllerstad & Christiansen), Rikke Lassen (Advokatfirmaet Reiss-Andersen), Olav Molven (Diakonhjemmet), Aud V. Tønnesen (UiO,

Foto G Takk til

Teologisk Fakultet), Øystein Schønberg-Grevbo (Finansdepartementet), Anne Sigrid Hamran (Oslo Havn KF), Hege Erichsen (Sofienbergsenteret), Knut Isachsen (ByBo), Knut Jakobsson (Holmen). Foto: Atle Thingnes Briseid

Gi en gave til livet – for at de som er mest sårbare i samfunnet skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. Testamenter og minnegaver forandrer liv!

www.bymisjon.no/minne

Tlf:02005 BYMISJON 1_2011

13


Tre bymisjonssykehjem på topp i brukerundersøkelse St. Halvardshjemmet, Sofienbergsenteret og Vålerengen bo- og servicesenter havner helt i toppen i en undersøkelse av brukertilfredshet på Oslos sykehjem. Undersøkelsen er gjennomført av Synovate as på oppdrag fra Helse- og velferdsetaten i Oslo kommune. Alle 55 sykehjem i hovedstaden er med i undersøkelsen. 1510 personer har svart på spørsmålene. St. Halvardshjemmet deler førsteplassen med det nybygde sykehjemmet Stovnerskogen. Med andre ord scorer et av byens eldste sykehjem like godt som et av de nyeste. På delt tredjeplass havner Vålerengen og Sofienbergsenteret, også de er drevet av Kirkens Bymisjon. – Jeg tror noe av grunnen til at vi scorer så bra i undersøkelsen, skyldes at vi hele tiden har fokus på kvalitetsforbedringer. Noe av det som skiller våre sykehjem fra andre, er at vi i tillegg til godt utdannet helsepersonell i avdelingene også har fast ansatt lege, prest, fysioterapeuter/ ergoterapeuter og frivillig/kulturarbeidere ved alle våre sykehjem. Dessuten har vi stort fokus på brukermedvirkning og deltakelse, sier avdelingsdirektør for Aldring & Kultur, Anne Marie Johansen. – Samtidig vet vi at det kan være tilfeldig hvem som er blitt spurt og hvem som bor på sykehjemmene til enhver tid. Derfor er vi trygge på at våre sykehjem som havner lenger ned på listen, også holder god kvalitet, sier hun. Har innvendinger til undersøkelsen Johansen gleder seg over gode resultater, men har også innvendinger til undersøkelsen. Omtrent 80 prosent av beboere på sykehjem har en demenssykdom, og Johansen mener at undersøkelsen ikke ivaretar dette godt nok. – Vi gleder oss over at undersøkelsen er blitt enklere de siste årene, men samtidig har vi formeninger om hvordan den bør forbedres, sier hun. Ber om møte Kirkens Bymisjon sender i disse dager et brev til Oslo kommune for å be om et møte for å diskutere mulige forbedringer av undersøkelsen. Blant annet ønsker Kirkens Bymisjon å diskutere:

14

BYMISJON 1_2011

Gunvor Stray Nordberg mottar diplomet fra fungerende byråd for helse- og velferd, Cecilie Brein, som bevis på at St. Halvardshjemmet er byen beste sykehjem, ifølge beboerne.

• Kriterier og prosedyrer for utvalg av deltakere. • Etiske utfordringer i egnethetsvurdering, rekruttering og gjennomføring. • Kompetanse i egnethetsvurdering, rekruttering og gjennomføring av intervjuer. • Samspill med det enkelte sykehjem i den praktiske gjennomføringen. • Alternative metoder for kvalitetsundersøkelser. – Vårt mål med henvendelsen er å være en konstruktiv medspiller i utviklingen av kvalitetsmålinger som er både metodologisk hensiktsmessig, etisk forsvarlige, og som stimulerer til både realisme og faglig entusiasme i arbeidet med å gjøre sykehjemmene til bedre hjem for beboerne, sier Johansen. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid


I syv år har Frank bodd på Enga. Og helt fra starten for fem år siden har han møtt opp tre dager i uken på Lønn som fortjent for å få seg en jobb for dagen. Frank er veteran i begge miljøer.

FOTOrePOrTASJen

Frank fra enga

BYMISJON 1_2011

15


Dagens arbeidskontrakt skrives på «Lønn som fortjent» på Tøyenkirka.

Det er tidlig morgen på Vålerenga. Frank har akkurat fått seg en kaffe når vi møtes på hobbyrommet. Han legger seg tidlig hver kveld, han er morgenfugl, gjerne opp i sekstida. Timene fram til han skal på jobb i «Lønn som fortjent» liker han å sitte og tegne. – Jeg er så opptatt av teknikk, jeg vet du, sier han viser frem detaljrike tegninger av romstasjoner, skip og fly. – Det er dette med el-biler som er framtida, fortsetter han ivrig og skisserer en ide om et system med utskiftbare batterier for biler, istedet for å fylle tanken. – Ideen er å skifte batteri på stasjoner plassert langs veien. Slik får du en helt annen rekkevidde for el-bilene. Frank har bodd på Enga siden 2004 og trives godt. Å ruse seg begynte han med da han var 30 år og var på firmatur. Det hele startet med hasj, som han fikk en voldsom reaksjon på. Senere ble det heroin og amfetamin. Nå bruker han metadon, og ting har roa seg ned. 16

BYMISJON 1_2011

Veitveit T-banestasjon får en nødvendig shine-up. Ikke en sneip eller et godetepapir slipper unna feiebrettet til teamet fra Lønn som fortjent. Etter endt dag leveres søppelet på Majorstua T-banestasjon. Her samles folka fra «Lønn som fortjent» før turen går til Tøyenkirka.

Stinn brakke På «Lønn som fortjent» er det stinn brakke. I dag har 28 stykker møtt opp, og alle ønsker å jobbe. Fordelinga blir enkel da det er nok jobber og vi slipper den vanlige loddtrekninga. – Det er rart at jeg ikke vinner i tipping, for det er ikke mange ganger jeg ikke har trukket jobb. Det er utrolig fint å ha noe å gå til, sier Frank. Oppgavene i dag er varierte. Noen skal på Oslo S, og andre skal til sentrum. I 14 minusgrader er en av de mest attraktive jobbene å rydde vogner på endestasjonen Vestli. Da er man under tak, og det er en grei pause mellom hvert nytt togsett. – Et brutalt samfunn Etter jobbens høydepunkt, utbetaling av lønn samt noen frynsegoder som sjokolade og marsipan, er vi tilbake på


Alfred luker med nøysom hånd. Det vakre blomsterbedet utenfor Sofienbergsenteret blir lagt merke til av forbipasserende.

... og på Enga skinner sola der arbeidsfolket er på vei hjem.

kjøkkenet på Enga. – Det er et brutalt samfunn vi lever i. Derfor er det så utrolig hyggelig å komme på jobben og føle at en blir tatt så godt i mot. Alle smiler og er hyggelige, stråler han. Når arbeidsdagen er slutt stikker Frank innom kjæresten Anita, som også bor på Enga. – Hu har vært mye sjuk i det siste, så det har ikke blitt så mye av at vi går oss en tur, slik som vi pleier. – Om det er noe jeg savner? Jeg har det godt her på Enga. En liten ting.... jeg kunne godt tenkt meg et datakurs. Sist jeg skulle få opplæring ble maskinen vi hadde på fellesrommet stjålet.

Se flere bilder med Frank på Enga på www.bymisjon.no/frankenga

Alltid hyggelig med en kaffetår inne hos Anita etter endt jobb.

FAKTA: Enga er et omsorgstilbud i rusfeltet, med bolig, bistand og

oppfølging. Huset eies og drives av Kirkens Bymisjon. «Lønn som fortjent» er et sysselsettingstiltak i Bymisjonssenteret Tøyenkirken.

Tekst og foto: Torstein Ihle BYMISJON 1_2011

17


FakTa Om MeLLOMrOMMeT:

– Et prosjekt tilknyttet St. Hanshaugen frivilligsentral. – Startet opp våren 2010. – Målsetting er å hjelpe jobbsøkere ut i lønnet arbeid ved å tilegne seg kunnskaper gjennom frivillig engasjement. – Tilbyr samtalegrupper, inspirasjonskvelder og kurs i for eksempel kroppsspråk og stemmebruk, coaching, sosiale medier, qigong og yoga. – Finansiert av Gjensidigestiftelsen.

For mer informasjon, se www.bymisjon.no/mellomrommet

18

BYMISJON 1_2011

Noen måneder etter at Marianne Haugen meldte seg på prosjektet Mellomrommet, fikk hun tilbud om jobb. – Endelig kunne jeg bruke min kompetanse, tjene egne penger og føle meg nyttig, sier hun.


Frivvillig arbeid

Å være frivillig medarbeider er flott når man har lyst til å bidra i samfunnet, men ikke har jobb. »

»

Endelig i jobb Marianne Haugen hadde vært arbeidssøkende så lenge at hun nesten hadde mistet troen på å få et jobbtilbud. Da hun meldte seg som frivillig medarbeider, kom hun seg ut, traff andre i samme situasjon og fikk igjen følelsen av å være nyttig. – Jeg var sint, fortvilet og lei meg. Det er utrolig frustrerende å sitte hjemme når man egentlig har lyst til å arbeide. Marianne Haugen koker seg en kopp te i leiligheten på Mortensrud og tenker tilbake på en periode av livet hun helst vil glemme. Etter 17 år i Posten mistet hun jobben på grunn av nedskjæringer. Gjennom NAV fikk hun mulighet til å omskolere seg til markedsøkonom og administrasjonssekretær, og glad og fornøyd søkte hun nye jobber. Men finanskrise og tøft arbeidsmarked førte til at tilbudene lot vente på seg. – Når du nærmer deg 50, har tatt omskolering og vært borte fra arbeidslivet i en lang periode, tenker vel noen arbeidsgivere at det er noe feil med deg, sier hun. Blir psykisk sliten Marianne jobbet hardt for å få seg jobb. Hun prøvde å være løsningsorientert og positiv, fortsatte å søke jobber, begynte å trene gjennom Aktiv på dagtid, deltok på samlinger gjennom Nav og oppsøkte bedrifter og matbutikker i området for å tilby sin arbeidskraft, men fikk beskjed om at hun enten manglet arbeidserfaring eller var overkvalifisert. – Når du har vært arbeidssøkende i lang tid, blir det etter hvert forferdelig vanskelig å være din egen inspirator. Du mister troen og blir psykisk sliten. Selvtilliten er på bunn. Det føles som om man sloss mot en usynlig makt, sier hun. Etter å ha prøvd en lang rekke tiltak, kom hun på at

hun kunne melde seg som frivillig. Hun googlet og fant St. Hanshaugen frivilligsentral, som kanaliserer frivillige medarbeidere til virksomheter i Kirkens Bymisjon i Oslo. Hun bidro i arbeidet på bymisjonstiltaket SAFIR og skaffet seg oppdrag som støttekontakt. – Å være frivillig medarbeider er flott når man har lyst til å bidra i samfunnet, men ikke har jobb, sier hun. Møtte andre i samme situasjon På frivilligsentralen fikk Marianne høre om prosjektet Mellomrommet, som har som mål å hjelpe arbeidssøkende ut i jobb. Hun deltok på inspirasjonskvelder, samtalegrupper og kurs, og forteller engasjert om skuespiller Mari Maurstad, som holdt kurs i å presentere seg selv, og Oslo Make Up-skole, som arrangerte «bli ny-kveld». – Det var fint å møte andre i samme situasjon, og det var veldig godt å få prate om det å være arbeidssøker, sier hun. I oktober fikk hun telefonen hun hadde lengtet etter i lang tid: – Den telefonen endret livet mitt. Endelig kunne jeg bruke min kompetanse, tjene egne penger og føle meg nyttig, sier hun om øyeblikket da hun fikk tilbud om relevant arbeid. – Elsker jobben I dag sprudler Marianne. Hun fryder seg over jobben og har fått tilbake energien. Hun har begynt på teaterkurs og vurderer å melde seg på filosofigruppa på jobben. – Jeg elsker jobben min. Når jeg er på arbeid, er jeg bare på arbeid. Jeg vil gjøre en så god jobb som mulig. Jeg er nysgjerrig på livet og kunne ikke hatt det bedre, sier hun. Hun anbefaler alle arbeidssøkende å melde seg som frivillig medarbeider. – Du kommer deg ut og får hjelpe andre. Det er en glede å gjøre noe fornuftig. Folk trenger å føle seg nyttige, sier hun. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 1_2011

19


ÆresOrD

Jan Christian Nielsen

Jan Christian Nielsen er gateprest for ungdom i Oslo. stillingen er knyttet til Oslo Domkirke, og som gateprest er Jan Christian blant annet på gata, på internett og på store arrangementer for å være tilgjengelig for ungdom som ønsker å snakke med en prest. I gjestespalten «ÆresOrd» møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er Jan Christian Nielsen, arne Bergrren, Ingeborg gjærum og asta Busingye lydersen.

På leting etter ord Som barn hadde jeg en lek med moren min. La meg ta dere 25 år tilbake, til den store hvite presteboligen oppe på åsen i hedmarksbygda Furnes. Det er kveld, og tannpuss og aftenbønn er unnagjort. Jeg ligger i senga og har lest noen sider i en bok med store bokstaver. Men jeg får ikke sove. For jeg vet at det er noe jeg skulle ha sagt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Det er noe som har hendt. Jeg vil at mamma skal komme og være hos meg. Og det gjør hun. Så sitter hun der, uten å vite hva jeg egentlig vil. Men vi har en egen metode, en slags lek. Den hjelper oss når hun ikke vet hva jeg vil si og jeg ikke vet hvordan. «Vil du at jeg skal spørre?» «Ja..» Og så begynner hun å foreslå: Er det noe som har skjedd? På skolen? I forhold til søsknene dine? Er det noe du har gjort? Er det noe andre har gjort mot deg? Mødre kan til tider være overraskende gode til å gjette. Hun spør og spør, og jeg kan svare «ja» og «nei», eller når også det blir for vanskelig bare riste på hodet eller nikke. Jeg slipper på en måte å bære ordene. Når mamma foreslår en fortelling, kan jeg orke å bekrefte at den er sann. Og slik får jeg fortalt det også denne kvelden: At jeg da jeg var sammen med faren min i en jernvareforretning for en tid siden, lurte noen skruer ned i lomma som jeg tok med hjem. Det var spennende og rart, men siden har jeg hatt en vond klump i magen. Jeg våget ikke fortelle det, visste ikke hvordan. Men når jeg fi kk høre ordene kunne jeg nikke. Ja, sånn var det. Slik tilbrakte vi en del kvelder etter aftenbønnen. Om noe vondt hadde skjedd på skolen, om jeg hadde gjort noe galt eller om jeg var redd for noe som kunne skje, så var ingenting mer hjelpsomt enn mammas ord i spørsmålsform. De kunne jeg nærme meg med passe store skritt. Det er lenge siden jeg var barn og lenge siden disse kveldene. Men i byen kjenner jeg noen ganger den samme

20

BYMISJON 1_2011


følelsen. Ikke at jeg går rundt og knabber skruer på Clas Ohlson. Men at jeg er på leting etter ord. Jeg tror vi er en del som leter. Byen er ofte ordløs, udefinert, stille. Den har sine lyder; suset fra trafikken som bare dør ut søndags morgen, raske skritt over torget og trillebager ned gatene mot helgen. Men de felles ordene på torget og i gatene er få og dyrebare. Noen steder kan man søke tillatelse til å stå og synge eller fortelle. Gatemusikantene fyller en flik av byen med mening. Men de fleste steder for ord er allerede kjøpt opp av reklamefolkene. Vi går forbi og tar inn de perfekt utformede budskapene. De fleste av oss kan aldri treffe spikeren på samme måte. Vi går i inntrykk av reklameplakater, tiggere, rusbrukere, finansfolk, barn og burkakledde. Mange har en bakgrunn som vi bare kjenner gjennom tv-skjermen. Vi står på t-banestasjonen og venter eller stopper opp og hører på en gatemusikant. Men ordene faller ikke lett. Mange snakker om at de store fortellingene er døde. Den frimodige vekkelsesorienterte kristendommen, den vidunderlige troen

på mennesket og den enkle myten om det norske har slått sprekker eller blitt sønderknust. Vi går og leter etter noe nytt, etter nye ord. Om jeg skulle fable, ville jeg ønske meg en by full av mødre som kunne gå rundt og foreslå setninger og fortellinger i gatene. Ok, det skal nok mye til at det blir noe av. Men om jeg skulle ønske noe, var det at jeg, og andre som ønsker det, fikk større frimodighet til å utforske mødrenes metode. Vi er mange som leter etter nye fortellinger og setninger. Kanskje må vi bare begynne med å foreslå. På veien hjem, i de samme gatene jeg går i hver dag, fram og tilbake i en halvtime, har jeg god tid til å til å være stille og lete. Kanskje er vi flere som går sånn, tankefulle og ordløse. Neste gang vil jeg gjøre det. Jeg vil prøve å foreslå noen ord. Tekst: Jens Christian Nielsen | Illustrasjon: Anne Kari Ødegård

Brosteinprisen til Johanna Engen Johanna Engen er tildelt Kirkens Bymisjons Brosteinpris for sitt arbeid mot fattigdom i Norge. Johanna Engen er styreleder i Velferdsalliansen og medlem av Fattighuset i Oslo. Hun har med mot, åpenhet og personlige erfaringer bidratt til forståelse for hvordan det er å leve med lav inntekt og dårlig råd i det rike Norge. – Engen er en tydelig motivator, taler ofte på vegne av de mange som er berørt av fattigdom og står fram som en talsperson for mange som ikke selv evner, sa Sturla Stålsett under tildelingen.

Vinner av Brosteinprisen 2010 ble Johanna Engen.

Talsperson for mange Engen har i en rekke sammenhenger særlig løftet fram fattigdommens konsekvenser for barn i lavinntektsfamilier, og vært med på legge til rette for

at disse skal bli sett og inkludert i aktiviteter og sosiale sammenhenger. – Det er 480 000 mennesker i Norge, hvor av 100 000 barn under 18 år, som lever under fattigdomsgrensen. Dette er barn som ekskluderes fra arenaer som fotballklubber, idrettsforeninger, skolekorps og lignende fordi foreldrene ikke har råd til å betale kontingent og utstyr, barn som har lært å ikke ønske seg noen ting, som ikke har drømmer om sin egen fremtid. Alle barn som vokser opp i en slik situasjon vil bli preget av dette resten av livet, sa Engen da hun mottok prisen. Viser politisk mot Johanna Engen viser også politisk mot og forstand når hun utfordrer myndigheter og politikere til å la ord følge handling. Hun har ved flere anledninger stått fram med sterke og velbegrunnede utfordringer til hele bredden av norske partipolitikere. Kirkens Bymisjon gratulerer. Foto: Torstein Ihle

BYMISJON 1_2011

21


OBOS støtter Kirkens Bymisjon Som fast samarbeidspartner vil OBOS støtte Bymisjonens boligsosiale arbeid. Den nye sponsoravtalen gir i første omgang Bymisjonen en årlig støtte på kroner 200 000 i tre år, det vil si ut 2012. Men begge parter ser for seg et langsiktig samarbeid. – Vi synes at Kirkens Bymisjonen gjør en viktig jobb blant vanskeligstilte i Oslo. Og når spørsmålet kom om vi kunne være med å støtte prosjektet Bolighjelpen, var det naturlig for oss å si ja, sier kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen i OBOS. Støtte til bostedsløse Målgruppen for prosjektet «Bolighjelpen» er både bostedsløse og andre grupper som opplever boligmarked og hjemmesituasjon som krevende, for eksempel enslige forsørgere, ungdom, innvandrere, aleneboere og funksjonshemmede. – For noen kan rådgivning, litt støtte eller praktisk hjelp være det som gjør at de blir boende, eller kan se nye muligheter til å få et bedre sted å bo. Bolighjelpen bygger på en tanke om selvhjelp til å mestre egne utfordringer, sier generalsekretær Sturla Stålsett. Husvenner eller handymenn Bærebjelken i prosjektet er frivillige medarbeidere. Det vil blant annet kunne være husvenner som kan gi sosial støtte i form av besøk hjemme eller aktiviteter ute, visningsguider som kan være følge på boligvisninger, rådgivere med særlig kunnskap om økonomi og støtteordninger, og nevenyttige «handymenn- og kvinner», som kan gi praktisk hjelp.

Kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen i OBOS. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen.

Fakta om bostedsløse: • En kartlegging av Norsk Institutt for By- og regionsforskning viser at det har vært en økning i Norge i antall bostedsløse fra 2005 til 2008 med 600 personer (fra 5 500 til 6 100). • I overkant av 1 500 av de bostedsløse holder til i Oslo.

Les mer om Bolighjelpen på www.bymisjon.no/bolighjelpen

Prostitusjonstiltak fikk bil av MøllerGruppen Takket være en ny VW Golf fra MøllerGruppen kan de ansatte på Kirkens Bymisjons prostitusjonstiltak, Nadheim, fortsette det oppsøkende arbeidet som før. Senteret sto nylig overfor et veiskille: den gamle bilen var moden for skraphaugen, og virksomheten hadde ikke penger til å investere i en ny. – Vi ville ikke hatt råd til bil, verken ny eller brukt. Derfor vurderte vi seriøst å kutte ut bil i arbeidet. Men det ville gjort det veldig tungvint og dessuten ført til økte utgifter til kollektivtransport, sier daglig leder, Olav Lægdene. Tilbudet fra Volkswagen-importøren MøllerGruppen om gratis leasing av en bil i tre år, kom derfor som en forsinket, men desto mer gledelig julegave. – Dette betyr at vi kan fortsette å drive oppsøkende arbeid i prostitusjonsmiljøene, sier Lægdene. 22

BYMISJON 1_2011

I bruk samme kveld Allerede samme kveld som bilen ble kvittert ut fra Møller Bil på Ryen, ble den tatt i bruk. Bil er nemlig et svært viktig redskap for Nadheim. I tillegg til å bruke bil i det oppsøkende arbeidet på strøket, kjører de ofte kvinner hjem om natten, eller dersom de ikke har eget bosted, til akuttovernattingstiltaket Natthjemmet. – Vi bruker også bil for å hjelpe kvinnene ved vår bolig for menneskehandelsofre med å komme seg fra A til B med sine eiendeler, kjøre dem og barna deres til helsestasjoner og sykehus, eller reise til og fra krisesentre, som ofte ligger et par timer utenfor Oslo, forteller Lægdene. Bidrar på flere måter Dette er ikke første gang at MøllerGruppen støtter Kirkens Bymisjon. Den såkalte «matekspressen» kjører daglig rundt


Mange viser åpent sin sårbarhet på gata

Bli Fast Giver! og bidra til å forandre noens liv

kontakt oss... MArkeDSAVDeLinGen Ønsker du å støtte arbeidet vårt, eller er du allerede giver og vil gjøre endringer? Ta kontakt med oss i markedsavdelingen på telefon 02005 eller e-post firmapost@bymisjon.no Du kan også ta kontakt med oss direkte: Hans Jacob Torkildsen

Markedssjef Hans.Jacob.Torkildsen@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 32 Mob.: 92 69 59 08

Henning Høiner

Prosjektleder Henning.Hoiner@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 35 Mob.: 91 83 20 99

Ragnhild H. Østmo

Som Fast Giver betyr du utrolig mye for vårt arbeid! Med 200 kr per måned kan du være med å forandre livet til noen av de mest sårbare i samfunnet. www.bymisjon.no/ fastgiver

Tlf. 02005

Michael Hansen

Markedskonsulent Michael.Hansen@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 11 Michael arbeider med sosiale medier (Facebook, Twitter, blogg), og kontakt med våre givere.

Næringslivsansvarlig Ragnhild.Ostmo@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 29 Mob.: 97 05 79 05

Anne Gundersby Djup

Markedskonsulent Anne.Gundersby.Djup@bymisjon.no Dir.: 22 36 55 21 Mob.: 99 55 55 01

med overskuddsmat fra Kiwi og Deli de Luca til organisasjonens mange institusjoner og møtesteder. Dessuten kjøper firmaet hvert år hundrevis av glassengler fra arbeidstiltaket for mennesker i rusmiljøet, Lønn som fortjent. MøllerGruppen har også personer fra Kirkens Bymisjons arbeidsmarkedsbedrift, Unikum, inne på arbeidstrening. – Vi setter stor pris på å få lov til å bidra. Kirkens Bymisjons verdier er viktige å støtte opp om, sier daglig leder av Møller Bil Ryen, Erik Gjellan. PS! Den nye bilen er en såkalt VW Golf Blue Motion, altså den mest miljøvennlige dieselbilen fra Volkswagen. Dette er viktig for både Nadheim og Møller Bil Ryen, som begge jobber for å bli sertifisert som miljøfyrtårn. Daglig leder av Møller Bil Ryen, Erik Gjellan (t.h), overleverer nøklene til en ny VW Golf til Olav Lægdene som er daglig leder av Nadheim – senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring.

Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid

BYMISJON 1_2011

23


Midt i byen Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang. Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang, og mitt hjerte svinger frydefullt ved posthusklokkens klang! Midt i byen, under taket på en gård av jernbetong. Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til: So long! Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong. Her på loftet kan jeg høre byens stemme dag og natt: bilers brøl og trikkers hvin og unge kvinners lyse skratt. Godt for mennesket å kjenne at han ikke er forlatt. Byen, alltid byen, til jeg engang slukner brått som en svart elektrisk lampe når dens glødetråd er gått. Får jeg lyse litt i byen, så dens sinn blir mindre grått?

Rudolf Nilsen, 1929

Byblikket Bilder handler om å fryse tiden. Det lille øyeblikket når tiden stopper. Foto: Torstein ihle


BYMISJON nr. 1 2011