Maridalens Venner - Årsskrift 2016

Men baronen var ubøyelig.

Brukseiernes forhandlingskomité ga ham opp, og overlot til kommunen, Christianias Magistrat, å komme til enighet med «Nordmarkens Eier». Men brukseierne var positive til å gå inn med opptil tusen spesidaler i et damprosjekt i Maridalsvannet.

Det var ingen dam ved Maridalsvannet, bare noen midlertidige greier med tilfeldige planker og bakhon som grevens menn satte opp om våren for å samle litt vann til fløtinga.

Dammen sto ferdig i 1854. Da fikk brukseiernes pipe en annen lyd. Selv om dammen var konstruert av selveste kanaldirektør Engebret Soot, så var den så dårlig at brukseierne ikke ville betale så mye som én spesidaler for den.

Seks år seinere, i 1860, hadde kommunen fått ført opp en ny og mer solid dam. Da ble det litt mer drikkevann til kommunens innbyggere, og det ble mer vann til å drive fabrikkene langs Akerselva. Og da betalte industriherrene.

Men fornøyde var de ikke, de ville ha kontroll over hele vassdraget, og regulere vannet etter sine behov. Og tida var på deres side, de vokste i antall, de vokste i velstand og de vokste i makt. Industriherren var framtidas mann. Skogbaronen var fortidas.

Endra styrkeforhold 16 år etter at de oppretta komiteen som ikke kom noen vei med baronen, møttes brukseierne på nytt. I desember 1866 møttes de, på Seildugsfabrikken på Grünerløkka denne gang. Det var en av de største og mest moderne virksomhetene langs elva.

Hensikten med møtet var å slå seg sammen, å danne en forening, for å stå sterkere i kampen om baronens vann. De danna Akerselvens Brugseierforening.

Den skulle, ifølge sin formålsparagraf, jobbe for «Varetagen av Brugernes fælles Interesse med Hensyn til Akerselvens Vandforsyning.»

Den skulle jobbe for at medlemmene fikk en sikker og forutsigbar forsyning av vann i sin elv. Den skulle jobbe for at medlemmene fikk overta kontrollen over vannet i Nordmarka.

Først gikk brukseierne til strid mot kommunen, som i mange etapper hadde flytta vanninntaket sitt oppover Akerselva. For hver flytting var det flere virksomheter som mista noe av vannet sitt til kommunens drikkevann. Nå hadde kommunen flytta vanninntaket helt til topps, til Maridalsvannet, og da tok den verdifullt vann fra alle. Brukseierne aksepterte ikke det, de ville ha erstatning for vannet som ble borte. De mente det var deres vann, vannet tilhørte bedriftene langs elva. De hadde kjøpt fallrettigheter langs elva, og uten vann var det ingen fall. Da var rettighetene de hadde kjøpt, lite verd.

62