sikkert. Det kan ha vært så tidlig som på 1500-tallet, det ble helt sikkert fløta på 1600-tallet. Rune Larsbråten veit utmerket godt når den gamle tradisjonen tok slutt. Han var med. – Den siste store fløtinga jeg var med på, var rundt 1980, kanskje litt før. Da fløta vi 4000 kubikkmeter fra Spålen til Katnosa. Han husker det som en stor jobb, et døgn med sammenhengende jobbing var nødvendig før tømmeret var framme i Leveringsvika i Katnosa og kunne hentes av godseierens lastebiler. – Spålselva var krevende med to dammer som måtte forseres på veien til Katnosa. Men det var ikke den aller siste fløten i Nordmarka. Den gikk ned Hakloaelva i 1987. – Løvenskiold hadde hogd noe tømmer i et terreng som var så uframkommelig at han ikke kom fram med redskap og maskiner. Han fikk derfor sine folk til å trekke tømmeret fram til Hakloaelva, på nedsida av dammen, og så påberopte han seg Baronkontrakten, forteller Larsbråten.
TØMMERET SOM GIKK BANANAS Sverre Grimstad illustrerer hvilke voldsomme krefter tømmerfløting handler om i Nordmarkshistorier. Hvor han forteller hva som skjedde med tømmervasan som satte seg dønn fast i Langlielva i 1903. For å få den løs ble det sluppet bakvann fra Kringla og Svarten til Langlivannet var fylt til ripa. Da ble dammen åpna. Og vannet fossa nedover dalen. Det slo løs tømmerhaugen og fossa videre nedover med et dunder og brak som skal ha hørtes over hele dalen. Ved Trofoss dukka den første brua opp. Den ble revet løs og ble med på ferden. Det samme ble bruene på Elveli, Brenna og Søndre Solberg. Tømmerhaugen med de fire bruene på toppen, slo seg ikke til ro før den var langt utpå Bogstadvannet.
I tillegg forteller Sverre Grimstad at det gikk lokalfløt over Katnosa i 1987 og over Sandungen året etter. I avtalen med «Nordmarkens eier» og Akerselvens Brugseierforening var en av betingelsene for at brukseierne skulle få disposisjonsretten til vannet, at de tok ansvar for fløtinga. De skulle sørge for at godseierens tømmer kom fram til sagbrukene. Avtalen var evigvarende. At Oslo kommune hadde overtatt brukseiernes forpliktelser, gjorde ikke annen forskjell enn at dens etater måtte gjøre jobben brukseierforeningen hadde gjort.. – Det gikk greit ned Hakloaelva i -87. Vi åpna dammen, og tømmeret ble 55