__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Publica © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284160856 Omslagsillustrasjon: Hephaestus Entertainment Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.


HERSKEREN

M A R I A N N E

2021

N E LV I K


Prolog: Donna hastet gjennom gangene og kolliderte nesten med bibliotekaren, som ikke engang enset henne. Han stirret ned i en falmet bok og svingte forbi henne i siste liten før han travet videre. Automatisk kastet hun et blikk over skulderen, men uten å registrere noe. Bibliotekaren kunne like godt ha eksistert i en annen verden. Beina hennes skalv og lot til å aldri ville løpe hurtig nok. Tiden derimot, løp altfor fort. Sekundviseren på armbåndsuret pinte henne. Det var som om den lød høyere enn den gjorde til vanlig, som om hun kunne høre den minne henne på at den snart ville vinne kappløpet mellom dem. Hun tviholdt på reagensrøret som om det var verdt millioner – og for henne var det det. Den mørkeblå væsken boblet i glasset, og Donnas tanker reiste tilbake til et par dager tidligere og den dumme krangelen hun hadde hatt med Nomak om hvem av dem som skulle ta oppvasken. Påståelig hadde han ramset opp alt han hadde gjort den uken, og hun hadde gjort det samme. Til slutt hadde hun stormet til vasken og begynt å skrubbe ut all frustrasjonen. Men da hun tok i så mye at hanken på kruset løsnet og falt av, og ble oppmerksom på hvilket krus det var, hadde sinnet glidd over i tårer. Det var kruset som Nomak hadde gitt henne, nøye innpakket, det med bildet av de to på, smilende i en varm 5 -


omfavnelse. Nomak hadde lagt fra seg krangelen, flettet armene rundt henne, kysset henne i nakken og lovet henne et nytt. Men Donna hadde insistert på at de heller skulle lime på hanken. At det ville minne henne på hvor høyt hun elsket ham og at slike tåpelige krangler kunne repareres. Det kan ikke være for sent, tryglet hun inni seg. Alkymistene hadde løst gåten denne gangen, det kunne ikke finnes et annet utfall. Nok en tåre fant veien nedover kinnet, og hun tørket den bort og trykket ned dørklinken. To tvilrådige øyne møtte henne på den andre siden. Mannen på sengen midt i rommet ga henne derimot ikke et eneste blikk, men vred seg i smerte og utstøtte dype strupelyder. Situasjonen var forverret de siste minuttene. Hevelsen rundt øynene så ut som om den hadde spist opp deler av dem og fått dem til å synke innover i skallen, håret lå glissent og gjennomsvett, klistret i tunge klaser. Og byllene hadde utviklet seg enormt. De var ikke lenger små, røde blemmer. Kroppen hans var nærmest dekket av dem. De hadde spredd seg fra det opprinnelige punktet på skulderen og banet seg vei nedover armene, magen og lårene. Donna kvelte et hikst og henvendte seg til den ulenkelige, gråhårede mannen, som så langt ikke hadde ytret et ord. Med foldede hender sto han ved pasienten og visste nok ikke hva han kunne si. Ingen ord var skapt for denne situasjonen. «Her, Jobe, de har gjort et nytt forsøk», sa hun og rakte ham reagensrøret. Han tok imot med et nikk og løftet pasienten opp i sittende stilling, helte væsken mellom de sprukne leppene hans og bad ham om å svelge. Med en forvridd mine tømte han glasset, og eliksirens bitre smak fikk ham til å brekke seg. Donna kunne se tykt puss som hang igjen på lakenet og formet advarende stjerner på det hvite trekket. Lukten av - 6


råttent kjøtt fylte rommet. Å inhalere den var uunngåelig, for det var grenser for hvor lenge Donna kunne holde pusten. Hun steg bort til sengen, tvang seg til å se på ham selv om hun heller ønsket å flykte, og der vred hun opp kluten som badet i en skål med isvann, før hun la den over pannen hans for å lindre feberen. Huden hans brant mot hennes. «Du kan ikke forlate meg», hvisket hun. «Du skulle jo vise meg hele universet, og vi har ikke engang nærmet oss portalene.» Så strakk hun frem hånden for å holde hans i sin, men redselen for ikke å kjenne den igjen stanset henne. Det var allerede så mye ukjent ved ham, hun kunne ikke lenger se trekkene som viste at det var han som var Nomak, det lille glimtet i øynene eller den heroiske holdningen. Tause tårer fuktet kinnene hennes. Jobe la en hånd som støtte på ryggen hennes, men hun visste at hun ikke lenger hadde noe å støtte seg til. Nomak hadde vært hennes kampestein, sikkerhetsnett og trygghet, og nå lå han der foran henne og pintes, mens livet ebbet ut av ham. Brystet hevet og senket seg med tydelige vanskeligheter. Feberkrampene hadde tatt overhånd, og da hun forsøkte å få kontakt med ham, fikk hun ingen respons. Motgiften hadde feilet, det fantes ingen tvil – Nomak kom aldri til å svare henne igjen.

7 -


DEL 1


- PB


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

Kapittel 1 «Katja! Konsentrer deg!» runger kaptein Sanars stemme gjennom treningskvartalet. Det føles som om blikket hans driller seg inn i skallen på meg. Jeg er allerede på forsøk nummer tre, og denne gangen har jeg ikke engang sneiet blinken, målsirklene skuler bare olmt tilbake på meg. «Prøv igjen!» sier han. Nomedene bak meg begynner å bli rastløse, hviske og le, noe som ikke hjelper. Selv hvor hardt jeg forsøker å stenge dem ute, går det ikke, ordene har alt slått rot i meg. Alles øyne er på meg, jeg kan kjenne dem som en kilende følelse i nakken. «Vi veeenter», sier en av guttene. Lat som om de er nakne, tenker jeg og trekker pusten dypt. Det grafittsorte håret mitt flagrer i et lunkent vindkast og får nesen til å klø, så jeg stryker det bak ørene før jeg retter hendene mot bakken. Og så snart jeg greier å stabilisere dem nok i forhold til fokuset magien krever, strømmer den deilige Pagan-energien gjennom kroppen. Stryker tirrende over huden og suser gjennom blodårene. Hjerterytmen endrer seg. Hurtigere. Lettere. Klumpen i brystet blir mindre, den som inneholder skrekken, den dårlige selvtilliten og engstelsen for ikke å være god nok. Fullt klar over at lettelsen er kortvarig, tviholder jeg på den. Etter å ha styrket meg med nok et åndedrag lukker jeg øynene og kanaliserer energien mot fukten 11 -


M A R I A N N E N E LV I K

og steindekket under sanden. En svak vibrasjon går gjennom fotbladene. Men jeg behøver mer enn dette. Kom an. Kom an! Vibrasjonen øker, kraften stiger i meg, men ikke nok til å kunne skrytes av senere. Sanar kremter, og jeg vet at det ikke er fordi halsen hans klør, så nå kan jeg ikke tillate meg å vente lenger. Idet jeg slår opp øynene og nistirrer på bakken, begynner den å koke foran meg, buler opp, som om en moldvarp befinner seg under sandlaget og jobber seg vei mot blinken. Med all styrke skyver jeg hendene forover for å styre angrepet, men på veien blir det mindre og mindre, til det dør ut før det møter målskiven. Kun en liten stein spretter unyttig mot ytterste sirkel. Latteren sprer seg gjennom troppen. De fleste rekrutter kan med enkelhet maltraktere en blink. Men ikke jeg, selv om jeg i to år har vært en av rekruttene i Cipe og praktisert Nano-magien. Forlegen ser jeg på kaptein Sanar. Musklene hans spenner seg under uniformen. De brede kjevene er stramme, og en kløft på størrelse med en pekefinger deler haken. «Vel, det får duge. Neste!» sier han, og straks skrider Bragd Midnir frem, sneier skulderen min idet han tar sin plass som nestemann. Selv om han ikke er nestemann. «Nå, vesla», sier han til meg, «skal du få se hvordan ekte magikere gjør det.» Leppene hans formes i et revete smil. Idet jeg skal til å protestere og kreve at han følger rekkene som alle andre, stilner Sanar meg med et morskt blikk. Så jeg besvarer ham heller med et sukk og stiller meg opp på min faste plass hos rekruttene, bakerst i troppen, der rekken opprinnelig skulle gått. Der nestemann egentlig skulle vært den hengslete gutten med fregner, og ikke Bragd, som tilhører fremste rad hos krigerne, som alt har fått vist frem ferdighetene sine denne - 12


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

økten. Helt fra vi var små og så lenge jeg kan huske, har han hakket på meg. Han oppfører seg som om jeg har fornærmet moren hans i et tidligere liv eller noe slikt. Og det hjelper ikke på arrogansen at han som kriger besitter den kraftige Ravdonmagien og dens kontroll over både elementene natur og ild. Rett før Bragd former energien til fremvisningen sin, børster han bort noe usynlig støv fra skulderputen på uniformen, gløtter bak og presterer å blunke til meg! Jeg knytter nevene i sinne, til knokene mine hvitner, og stirrer trossig tilbake. Trygler stille om at et under vil skje og han vil feile. Deretter snur han ryggen til resten av oss, og i et par sekunder blir han stående urørlig, før to identiske slyngplanter grener seg ut av knokene på de utstrakte hendene hans. Det er som om de tar form gjennom selve årene og materialiserer seg så snart de får oksygentilførsel utenfra. De er grønne og vitale, samtidig som de står i brann. Sekundet etter møtes de for så å skyte av gårde som én mot blinkens midtpunkt. Til tross for min destruktive ønsketenkning har ikke den stakkars målskiven sjans mot Bragds angrep, som knuser den til flisbiter. «Godt jobbet! Neste!» Kaptein Sanars ansikt gløder av anerkjennelse, noe som ikke hender hver dag. Og misunnelsen gnager i meg mens jeg prøver å utstråle at den ikke gjør det. Bragd later som om han gjesper av kjedsomhet idet han finner tilbake til plassen sin hos resten av krigerne. Selv om han fortsatt er langt unna å rykke opp til Favee-nivå og vokterrang, oppfører han seg mer overlegen enn noen jeg har møtt. Men både vokterne, og de få av dem som utpreger seg til kapteinstatus, har egne tropper og oppgaver, de har ingenting å hente her, så muligens føler Bragd seg overlegen av den grunn. En alfa i en flokk er fortsatt alfa selv om det finnes 13 -


M A R I A N N E N E LV I K

flokker der ute som er sterkere. Med gnissende tenner glor jeg på bakhodet hans, der han med vante bevegelser fikser sveisen for å forsikre seg om at alt ligger der det skal. Hver en negl er formet som den neste, jeg er sikker på at fyren tar jevnlig manikyr. Og han har absolutt råd til det. Han arvet to opalgruver etter at foreldrene gikk bort. «Ikke se så innmari skuffa ut, Katja», kommer det fra sidelinjen, nesten som på stikkord. «Lett for deg å si», svarer jeg uten å snu meg. «Opp med humøret, det gikk bedre enn forrige gang.» Den livlige latteren hennes når meg. Jeg vil ikke engang tenke på forrige treningsøkt, da et feilet steinangrep ble til tykk gjørme som sprutet utover både meg og Sanars buksebein. «Det skal ikke mye til for å overgå den økten», sier jeg og ser så dystert på henne at hun må le igjen. Tale Nodin er min beste venninne, som jeg har kjent siden barneskolen. Og hun kommer alltid med støttende ord når jeg mest behøver det, i hvert fall forsøker hun. «Tenk på det slik: Ting kan bare bli bedre», sier hun og blåser bort en gyllen hårlokk fra sitt inntakende ansikt, og i bevegelsen skimtes den ene thazaren hennes. Fortsatt er de mye gulere og tydeligere enn mine, og nok en påminnelse om at jeg er en av de svakere magikerne. Tale forteller meg stadig at også mine vil bli mer fremtredende med tid og trening, men jeg begynner å tvile. Disse intrikate mønstrene er som naturlige tatoveringer som gror frem i tinningene hvis magien våkner i deg. Noe som langt ifra er en selvfølge for alle. Enhvers thazarer er like unike som fingeravtrykk, men fargekodene er de samme: gule for rekrutter, røde for krigere og gullfargede for voktere. Helbredere har derimot vårgrønne thazarer, og - 14


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

de kontrollerer elementet lys, som lar dem reparere skader og heve diverse forbannelser. Ingen helbreder kan oppnå offensiv magi, og ingen rekrutt, kriger eller vokter kan oppnå defensiv magi. Det er ennå morgener der jeg blir liggende noen ekstra minutter for å kunne begripe at jeg er en av de få utvalgte som har blitt skjenket Pagans gave. Men det jeg prøver å begripe akkurat nå, er hvordan Tale greier å se så velstelt ut så tidlig på morgenen. Uklanderlig sminket og håret frisert i glansfulle krøller. Dessuten ser det ut som om hun har strøket uniformen sin. Press nedover bein og armer, sølvknappene i jakken skinner, og den er sikkert tre hakk sortere enn min. Uniformen min er krøllete, en smule for lang og noe romslig, spesielt rundt brystpartiet, men sistnevnte kommer av at jeg er lavere enn den gjennomsnittlige nomedekvinne og etter min mening kunne hatt mer å fylle bh-en med. «Man kan ikke forvente at du greier å kontrollere Nanomagien etter bare to års praksis», sier hun da jeg ikke svarer, for så å slenge et smalt blikk forover. «Og det at dusten Bragd kom rett etter deg, får deg jo til å se dårligere ut enn du er. Jeg fatter ikke hvorfor han får snike sånn i køen.» Det hele avsluttes med at hun skjærer en grimase bak ryggen på ham, og jeg greier ikke å holde munnvikene i sjakk. Og så snart resten har vist frem ferdighetene sine, denne gang i korrekt rekkefølge, er treningsøkten endelig over. «Alle krigere har meldeplikt for avløsning ved det sørlige tårnet, i kveld klokken seks!» sier Sanar idet vi går. «Stakkars dem», mumler jeg til Tale. «Slutt å tulle, det er jo en ære å få bli med på oppdrag.» «Oppdrag? Det er kun vokterne som får oppdrag. Krigerne blir bare tvunget ut i kampene, og det er ingenting der ute 15 -


M A R I A N N E N E LV I K

som frister meg til å stige i gradene.» Som for å poengtere spytter jeg i grøften vi passerer, og som forventet ser hun fornærmet på meg. Hennes syn på et lykkelig liv, i tillegg til gutter, bøker og kjøpesentre vel å merke, er å følge enhver ordre og å kjempe for fedrelandet. Egentlig er det rart at vi to er venner, så ulike som vi er. «Nei, ærlig talt! Det er en stor ære å få beskytte Farnom», påstår hun og planter hendene på hoftene. «Krigerne er minst like viktige som vokterne.» Istedenfor å svare bare himler jeg med øynene. Dette er en kamp jeg ikke orker å kjempe – én av flere når det gjelder Tale. Kanskje er det nettopp derfor ting går så glatt mellom oss som de gjør. Man hadde nok måttet endre hele personligheten hennes, skulle man kunne snu opp-ned på æresfølelsen hun har overfor Senatet. Våre ledere og deres rangsystem spiller så klart en rolle for meg også, ingen tvil om det. Men i drømmene mine hopper jeg glatt over krigertilværelsen for heller å bli vokter med det samme. Vokterne kan kontrollere både natur, ild og is og får dra ut på spennende oppdrag til andre verdener. De blir ikke brukt i kampene, slik som krigerne. Å være kriger er ikke ærefullt og fantastisk, slik Tale så romantisert skal ha det til å være, men hardt, utakknemlig og livsfarlig. Og jeg er redd hun kommer til å få sjokk den dagen hun selv blir kriger og får den brutale virkeligheten slengt i ansiktet. Handelsgatene er forholdsvis tomme i dag. Solen steker fra klar himmel, så stasen gjemmer seg bak lufteapparatene i de råflotte villaene sine. Jeg kaller dem stasen, selv om jeg i teorien skal være en av dem, men selv etter å ha bodd i overklassens - 16


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

bydel, Cipe, siden jeg ble innført som rekrutt, føler jeg meg ikke hjemme her. Folk er så opptatte av status, rykter og rikdom. Flesteparten er ikke særlig hyggelige engang. Byen vår, Farnom, har et distinkt klasseskille: de med magi, og de uten. Cipe er bygget på et platå som opptar én tredjedel av byen, og der kan stasen sitte og se ned på bydelen Rewol og den magiløse underklassen. Eller ignorere dem, alt etter som. Det er etter min mening idiotisk. Rewols befolkning er Farnoms bærekraft. Det er der arbeiderne er, der produseres og distribueres maten, og der er de livsviktige kullgruvene som nærer byen, skolene, dyrkingsområdene, håndverkerne og slike ting. Og det eneste nyttige man finner i Cipe – altså nyttig for de som ikke mener at frisørsalonger, spa, designerklær og sminke er det viktigste – er sykestuene, alkymistene, dyrlegene og noen få arkitekter. Og selvsagt oss: den militære styrken. I motsetning til de av magikerne i Cipe som har blitt håndplukket av Senatet til å ta seg yrker utenfor det militære, har ikke vi i troppene særlig tid til å nyte luksusen. Dagene er spekket med treninger, både med magi, fysisk sparring og sverdkunst. Resten av tiden brukes til egentrening, formelterping og restitusjon. Men i dag er det så varmt at søvn vil være umulig. Hybelen som jeg er tildelt, er ikke utstyrt med lufteanlegg, og vinduet over sengen er så smalt at selv en katt ville hatt problemer med å trykke seg gjennom det. Dessuten, etter den demotiverende treningsøkten, er formelterping også det siste jeg har lyst til. Heldigvis er det aldri noe problem å overbevise Tale om å gå på vindusshopping i handelsgatene, skjønt, jeg taper mer på det enn henne. Hun behøver sjelden å lese noe mer enn én gang før det setter seg, så desto mer tid har hun til å gå i butikker, flørte og alt det andre hun mener 17 -


M A R I A N N E N E LV I K

er avgjørende. Akkurat nå går vi gjennom Cipes plettfrie gater på vei til stamkroen vår, Libel, og kan ikke annet enn å le av de rare motene folk er villige til å gå med: flosshatter med fuglereir på bremmen, sko høye som trappetrinn, frisyrer formet som store lepper eller nebb. Vi passerer en kvinne som har barbert av seg alt håret og har erstattet det med en parykk av bomullstråder i regnbuens farger. En eldre dame har sandaler som ser ut som to sleipe fisker. En annen er kledd i en dress dekket av selvportrett. «Hjelpes! Glad vi har uniformer», sier jeg. Tale fniser, og vi ser på hverandre slik bare vi gjør, som om vi er de eneste normale her. Men halvveis fremme ser vi en spent forsamling foran Vestporten – den viktige porten, den som leder ut til Passasjen og de berømte portalene. Vanligvis er området foran Vestporten forlatt, om man ser bort fra vokterne som våker over den til alle døgnets tider. Men i dag er det så vidt vi kan skimte det mørke treverket og de omstendelige messingdetaljene. Ingen av oss vanlige har tilgang til denne porten. For å få det må man være vokter og ha blitt tildelt oppdrag fra Senatet. Det er kun portene ved utkikkstårnene langs bymurene man får bruke i det daglige om man skal ut av Farnom, og bare portene i nord som leder mot det vi kaller for ‘den trygge delen’ av verdenen vår, Skaoo. Vestporten derimot, føles for meg som om den har vært lukket over så lang tid at den er en del av selve muren. Jeg har hørt at den skal være bygget oppå en dimensjonsrift, og går man gjennom den, vil man befinne seg i Passasjen, en luftlomme mellom tid og sted, koblet til Skaoo, men samtidig ikke. Går man derimot fra utsiden av Farnom og rundt til der Vestporten skal befinne seg, er den ikke der. - 18


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

«Hva er det som foregår?» sier Tale og strekker hals. «Kom», sier jeg, engasjert fra første stund. Vi løper bort og presser oss gjennom forsamlingen. Folk knuffer i hverandre og frekker seg i forsøk på å se bedre, det koster meg en albue i fjeset, men til slutt greier jeg å titte gjennom en glipe. «Vestporten er åpen!» utbryter jeg mens jeg gnir meg på kinnet. «Du tuller!» Tale skviser seg inn mellom meg og en mann med bart. «I alle verdener!» Og gjennom Vestporten kommer det et staselig tog av bevæpnede voktere med tinninger i glinsende gull. Vanligvis ser jeg kun de vakre, grønnglimrende sverdene under treningsøktene våre i hallen eller om jeg får et glimt av krigerne før de sendes ut i kamp. Synet av vokternes blankpussede våpen her ute i det åpne får hårene til å reise seg i nakken på meg. Forsamlingen slutter brått å mumle da en melkehvit vogn kommer glidende etter et hestespann bestående av åtte smekre hester med knallgule øyne, sorte hover og tre horn i pannen. Juveler pryder vognen og seletøyet. De kritthvite dyrene tramper stolte bortover brosteinene i presis takt med haler så lange at de sleper dem bak seg som slør. Det er et under at de ikke surrer seg inn i de tynne kobberhjulene. «Hvem kan det være?» sier jeg og forsøker å få et glimt gjennom de duse vinduene på vognen. «En eller annen ambassadør eller dronning, som har kommet for å ta over Skaoo?» sier Tale med en pekefinger mot haken. Jeg ser dumt på henne. «Hvor fikk du den ideen fra?» Hun heiser på skuldrene. «Du spurte.» Idet jeg skal til å fortelle henne at hun har lest for mange 19 -


M A R I A N N E N E LV I K

fantasibøker, får et hestevrinsk meg heller til å se tilbake på vognen med halvåpen munn. Et par isblå øyne der inne bak glasset stirrer rett inn i mine. Blikket er så intenst at jeg tar meg selv i å gispe, det er noe ved det som fyller meg med beundring. «Hva er det du gaper etter?» spør Tale og dytter en finger i siden på meg. Det kiler ekstra gjennom spenningen, og jeg vrir meg unna med et lite knis. «Har dere ikke hørt det?» sier en munter stemme. «Hørt hva?» sier jeg, gløtter bak meg og får øye på Oden Levas’ hode, som stikker litt høyere opp enn de andres, og han vinker oss med seg ut av mengden. «Så?» sier jeg så snart vi står langt nok unna til ikke å bli hørt. Det er tydelig å se at han har brukt like liten tid foran speilet som meg denne morgenen, for det sølvfargede håret står til alle kanter. De ildrøde thazarene går i ett med joggedressen, som han strengt tatt ikke skal være kledd i på denne tiden av døgnet. Oden har komisk kort nese, smittsomt smil og et glimt i øyet som får det til å se ut som om han bærer på en hemmelighet. Som oss er han sytten år, men i motsetning til Bragd og Tale ble jeg først kjent med ham da jeg kom til Cipe. Selv har han bodd her i syv år, har steget til Ravdonnivå og er dermed forfremmet til kriger. «Det er reginal Tilly», avslører han til slutt og nikker mot vognen, som glir videre inn mot sentrum. «Hun har kommet for å prate med Senatet, tydeligvis er det noe stort på gang.» Øynene hans er trøtte og spente på samme tid. «Når fortalte han deg det?» spør jeg, for det er lett å gjennomskue Mattis’ lekkasjer i ordene hans. Mattis er nitten år og på samme nivå som Oden, men han trener ikke aktivt - 20


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

lenger. Han måtte stige ut av troppene da han ble tildelt arbeid hos Senatet i Pedestal, hjertet av Cipe. Så klart er det ikke meningen at han skal avsløre noe av det han får vite der, men han og Oden har fått et solid forhold nå, så av og til klarer han bare ikke å dy seg. Og med unntak av i dag er det som regel ikke store greiene, ingenting som kan skape problemer for ham, men nok til å holde oss underholdt. «Mattis står opp i gry-otta. Hvordan rakk du å huke tak i ham så tidlig?» spør jeg og veksler et fjasete blikk med Tale. «Du ser ut som om du nettopp har stått opp», legger hun til i en spøkefull tone. «Og vi så deg ikke på treningen. Igjen.» «Nei, altså, dere skjønner, det ble sent», sier han, lener seg mot oss og hvisker bak hånden: «Han var hos meg i natt også.» «Skjønner», svarer jeg tilgjort, som om jeg ikke allerede vet det. Senatet forbyr romantiske forhold mellom to av samme kjønn så lenge man ikke allerede er gift med noen av det motsatte kjønn og har fått minst ett avkom. En absurd regel som skal sikre Farnoms videre vekst. Siden Oden er ungdom, og da ikke gift, må han bryte reglene i jakten på kjærligheten. Blir et slikt regelbrudd oppdaget, får en ikke lenger trene med troppene eller arbeide og bo i Cipe. Noe jeg mistenker betyr mer for Mattis enn det gjør for Oden. «Så, ble det noe på deg?» sier jeg, og Odens kinn blomstrer svakt i rosa. «Sssj!» Han haler oss med seg lenger unna mengden. «Hva har jeg sagt om …» «Slapp av», avbryter Tale ham. «Det er ingen som hører oss. Og hadde de gjort det, hadde de likevel ikke brydd seg.» Hun peker med tommelen mot maurtuen. «Se på dem.» 21 -


M A R I A N N E N E LV I K

«Hemmeligheten deres er trygg hos oss, det vet du», sier jeg i en mer fortrolig tone. «Ja da, jeg vet det, må bare være forsiktig, ellers hiver de Mattis på hodet og ræva ut av Cipe.» Igjen kikker han seg over skulderen for å forvisse seg om at ingen tyvlytter. «Ja, og meg også, for den saks skyld.» «Kanskje dere burde revurdere de nattlige besøkene?» sier Tale, unødvendig belærende. «Tale …» Jeg stikker henne et blikk som skal fortelle henne at det absolutt ikke er vår sak, og hun besvarer meg med et kroppsspråk som sier «Hva?» hvorpå hun spør: «Hvordan greier du egentlig å smugle ham ut usett?» for å lede oppmerksomheten bort fra seg selv. «Vel, midt på natten.» Oden ler. «Mattis, han … ja, jeg vet ikke om jeg bør si det her.» «Da må du definitivt det!» sier Tale og jeg samstemt. «Alkymistene, ikke sant? De har alt mulig rart. Så Mattis fikk være prøvekanin på en eliksir som gjør ham usynlig.» «Usynlig?» sier jeg, blir hysjet på for andre gang og får et dask i skulderen. «Jeg har hørt om at de forsøkte å lage noe slikt, men visste ikke at de hadde greid det», sier Tale. «Selvsagt har du det …» sier jeg. «Og når var det? Overhørte du en tilfeldig samtale mens du handlet klær, eller noe slikt?» Det kommer spydigere ut enn jeg har ment. «Grønn er ikke en pen farge på deg, kjære», sier hun og lyder ikke særlig brydd. «Men ja, sikkert noe slikt.» Deretter kaster hun på håret og lager trutmunn, og jeg kan ikke annet enn å fnise. - 22


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

«Så han kan bli usynlig», hvisker Oden videre. «Men bare i fem minutter, og eliksiren er fortsatt i testfasen, den er svært upålitelig, så han må virkelig spurte tilbake.» En ny latter unnslipper meg da jeg ser for meg Mattis sprintende mellom hyblene deres, som heldigvis for dem ikke ligger så langt unna hverandre. Av en eller annen grunn løper han i blanke messingen og med buksene i hånden, selv om jeg er sikker på at han kler på seg før han drar. «Skikkelig risikosport!» sier jeg. «Ja, tro meg, jeg vet det. Men det verste er at vi kun har åtte eliksirer igjen.» «Det ordner seg nok», sier Tale. «Kanskje han får tak i mer?» Oden rister på hodet. «Testen inneholdt tolv stykker, mer får han ikke.» «Aldri si aldri.» Øynene hans blir enda trøttere. «Slutt å være så plagsomt optimistisk, Tale.» «Jo, men jeg sier bare …» «Ja, ja. Du gjør alltid det.» «Og se hvor fint det går med meg», sier hun og slår ut med hendene for å vise til alt som er så bra med henne. «Så, hva sa han om reginal Tilly?» bryter jeg inn, for jeg aner verken hvordan de kan løse problemet med eliksiren eller er like optimistisk som venninnen min. «Hvorfor er hun her?» Jeg ser på ham med glitter i blikket. For de fleste er reginalen mer som en legende enn en person. Orakelevnene hennes sikret nomedenes utfall i Passasjekrigen, så Farnom kunne reises og vi fikk monopol på dimensjonsriften. Ut fra det jeg vet, har hun ikke trådt over til Skaoo siden. Nå aner jeg ikke hvilken verden denne høytstående kvinnen oppholder seg i, men 23 -


M A R I A N N E N E LV I K

vet at det må være noe spesielt som gjør at hun igjen har valgt å stige over til vår. «Det er alt han kunne fortelle», sier Oden. «Dere vet hvordan Senatet er, han har ikke fått vite mer.» «Æsj, jeg hater hemmeligheter», sier jeg og griner på nesen. Oden strekker seg mens han snakker og gjesper samtidig. «Ja, det er i hvert fall ingen hemmelighet.» «Senatet vet hva de driver med», sier Tale. «Vi får bare vente og se.» Jeg utstøter et grynt som svar. Men før vi rekker å fundere noe mer over hendelsen, kommer kaptein Sanar gående, og jeg kan se ham sende et misbilligende blikk mot Odens kledning. Med myndig røst beordrer han alle etternølere til å finne seg noe bedre å gjøre. Det er ingen i mengden som vil stille spørsmål ved kapteinens autoritet, så den løses opp, og vi forsvinner hver til vårt. Libel summer i spente samtaler. De fleste båsene er opptatt, luften er tett og lukter løk. «Noen teorier?» sier jeg til Tale og Oden og tar et altfor stort jafs av salaten min. Et spinatblad nekter å bli med på turen og tegner dressingbart på meg med stilken. «Og ingen kaosteorier om at hun skal ta over Skaoo, Tale», smatter jeg og tørker bort barten med uniformermet før jeg rekker å tenke over at det ikke er så lurt. «Kanskje hun er her for å lære deg manerer», sier hun og tar en miniatyrbit som ville fornærmet selv en mus. Idet jeg svelger og skal til å forsvare meg, kommer en slank skikkelse slentrende gjennom kroen. Jeg får sug i magen. Hendene blir klamme, og jeg tørker dem av på buksen mens jeg stirrer i - 24


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

salaten, som om det vil få ham til å forsvinne. Det gjør det ikke. Han stanser ved siden av meg og lener de velpleide hendene mot bordplaten. Så ser jeg opp, og han kikker tilbake på meg med et farlig glimt i øynene. Sandfargede lokker faller skrått forover, han vipper dem bort med et lite kast på hodet, og Ravdon-thazarene glimter i rødt mellom taggene av hår. De synes å danse omkring i tinningene, som om de virkelig beveger seg på ekte, men jeg vet at det bare er magien som spiller meg et puss. Tommelringen hans klikker i sakte takt noen ganger mot bordet før han sier med silkemyk stemme: «Så, vesle nomed, er det her du gjemmer deg? Burde ikke du holde deg til nordsiden, istedenfor å sitte og sløse bort verdifull tid?» Jeg lener meg tilbake og skjenker Bragd det ondeste blikket jeg makter, noe som bare virker å more ham. På nordsiden ligger treningskvartalene jeg flyktet fra tidligere, jeg vet godt hva han står her og hinter om. «Har ikke du noe bedre å foreta deg?» glefser Tale mens hun reiser seg så raskt at hun nesten velter stolen i prosessen. Bragd får en erten mine og plystrer stille – tilfreds med å ha klart å fremprovosere et utbrudd fra en som henne. «Joda, selvsagt har jeg det, jeg kom bare for å hente lunsjen min. Men da jeg så den lille klubben deres, kunne jeg ikke dy meg for å høre om dere har startet en støttegruppe for Katja? Jeg vil gjerne bidra.» «Veldig morsomt …» svarer jeg. «Kan du ikke bare la meg være i fred?» Det går opp for meg at jeg holder hardt omkring bordkanten, så jeg gjemmer heller hendene i fanget. Han plukker opp en tannpirker fra glasset på bordet og stikker den i munnviken mens han betrakter meg med 25 -


M A R I A N N E N E LV I K

smaragdgrønne øyne. «Så, kommer du og heier på meg senere?» «Jeg tror du greier å komme frem til det svaret på egen hånd.» «Du burde ta turen, kanskje du lærer en ting eller to?» Jeg fnyser. «Hadde man i det hele tatt fått lov til å se på, ville du vært den siste jeg hadde heiet på.» «Fordi du vet at jeg alltid overlever», nærmest maler han, for så å snu på hælen, plukke med seg en salat fra skranken og forsvinne ut døren igjen. Den unge jenta bak disken flirer med en skingrende overtone og vifter med hånden for å fortelle at salaten hans tydeligvis er gratis. «Hva er det som feiler ham?» sier jeg og skyver unna min egen salat, blottet for matlyst etter replikkvekslingen. Tale siger ned på stolen igjen. «Fatter ikke hvorfor han gidder å holde på slik.» «Fordi han er en dust», sier jeg, og som om den er skyld i irritasjonen, knipser jeg bort løkbiten fra bordet. «Håper han taper.» «Jeg vet han er en idiot, men det var da litt vel drøyt, Katja», sier hun og ser overrasket på meg, selv glor jeg bare surt ut i luften. «Så krigerne må til dyst igjen i kveld?» spør Oden, og det stikker i meg. «Å ja, det stemmer, du var ikke på treningen», sier jeg, mens irritasjonen viker plassen for empatien. Beskjeden har gått i glemmeboken under alt oppstyret. «Dere skal møte opp ved det sørlige tårnet om …» Jeg gløtter mot vegguret. «… to timer.» Så titter jeg forsiktig på Oden, som besvarer meg med - 26


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

en misfornøyd mine. Jeg kan se den joviale holdningen hans vaskes bort. Med en seig bevegelse reiser han seg. «Det går helt fint, skal du se», sier Tale. «Det er sikkert ikke så mange, det har vært få angrep i det siste, har jeg hørt.» Men det er ingen tvil om at han vet hun lyver. «Om jeg var dere», sier han, «ville jeg forblitt rekrutter for alltid.»

27 -


M A R I A N N E N E LV I K

Kapittel 2 De tåkete omgivelsene er ukjente og forvirrende. Kaldt regn pisker meg i ansiktet, og en nådeløs storm uler. Vinddrag haler i meg og tvinger meg ut av balanse. Hvert forsøk på å tørke bort vannet feiler, for genseren min er våtere enn en mettet svamp. Jordbunnen kleimer seg til de bare føttene mine, og kroppen er utmattet av å løpe gjennom underskogen. Jeg er usikker på hvor lenge jeg har løpt, og aner ikke hvor jeg er på vei. Brått snubler jeg i en rot og stuper forover, men ferden stanses av et enormt tre. Flakete, ru bark stikker mot frossen hud. Vinden biter, og jeg har vrikket ankelen, men så snart jeg halter videre og får øye på noen skikkelser lenger inne i skogholtet, glemmer jeg både kulden og smerten. Det trykkende mørket og tåkedynen gjør det vanskelig å se fra denne avstanden, og en følelse av frykt for det ukjente skyller over meg, men på samme tid gnager en forrædersk nysgjerrighet. Ikke gjør det, Katja. Bli her. Nei, se hva det er. Nei, bli her, krangler jeg med meg selv mens jeg biter meg i underleppen. Som et lydløst rovdyr sniker jeg meg fra den ene stammen til den neste helt til jeg står så nær at jeg kan høre de merkelige fremtoningene messe noe på et språk med skarpe strupetoner og klikkende tunger. Det ergrer meg at jeg ikke har lært meg formelen for oversettelse ennå, men det er helt klart de - 28


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

samme setningene som blir gjentatt, om og om igjen. Skogen stinker av svovel som svir i øynene. De langstrakte kroppene beveger seg samkjørt i en statisk dans rundt et flakkende bål, og flammene drar skyggene deres metervis bortover bakken mens de lyser opp en og annen detalj gjennom nattemørket. Skrekken prikker i nakken ved synet av de skarpe knivbladene som veives omkring. Før jeg rekker å bli oppmerksom på at jeg ikke står alene, er det noen som river tak i armen min. Og på den tiden det tar meg å bli skrekkslagen, har jeg alt snublet i mine egne føtter. Luften slås ut av meg da ryggen deiser mot den sleipe bakken. Så gisper jeg den inn igjen i sjokk. En frastøtende skapning rager over meg. Den har grålig hud med blå undertone, senete muskulatur og en tynn bust av hvite hår som står ut fra hodet. Knærne er like spisse som albuer. Fjær dekker overkroppen fra skuldrene og ned. De virker malplassert, som om de er for vakre til å tilhøre denne kroppen. De glinser i forskjellige metalliske farger i skjæret fra ilden. To brunrøde klover graver seg ned i skoggrunnen foran meg. Hatske, sorte øyne stirrer inn i mine. «Katja Belmon», sier han. Den distinkte stemmen skjærer inn i margen og får det til å krype i meg. «Jeg har ventet på deg. Velkommen.» Ute av stand til å svare ser jeg opp på ham. Han stikker frem en langfingret hånd som skal hjelpe meg på beina. Streken av en munn brer seg i et sleskt glis. I ren forfjamselse rekker jeg frem hånden, men stanser da jeg ser dem: tre skarpe knivblader som går i en symmetrisk rad langs hver av armene hans som en del av selve kroppen. Det minste bladet nederst, ledet opp mot det mellomste, etterfulgt av det lengste. En tykk, blå væske dekker knivene og drypper ned på buksene mine. 29 -


M A R I A N N E N E LV I K

Synet av giften som trekker inn i stoffet, får meg til å dra til meg hånden. I panikk aker jeg meg bakover, men stanger ryggen mot et tre. Som om noen har trykket på en knapp, går han fra sindig til illsint på ett sekund. «Du vil angre om du går imot meg, Katja!» brøler han. Stemmen er øredøvende. Hvordan kan han nomedisk? Og enda viktigere, hvordan vet han hva jeg heter? Selv aner jeg ikke hvem han er, men vet nøyaktig hva han er. Ordet «raifazer» farer gjennom hodet mitt, redselen kveiler seg omkring halsen. «Hva … hva vil du?» stammer jeg og forsøker å ta i bruk de sviktende musklene mine, men kroppen responderer som en vissen selleribunt. Raifazeren synes å ha en makt som bare ved blikket får meg til å føle meg liten og ubetydelig. Langsomt trekker han pusten gjennom spisse nesebor. «Ikke tenk på det, du», sier han, lener seg ned og knytter neven. Det øverste knivbladet stanser noen millimeter fra strupen min. «Bare gjør som jeg sier.» Jeg kan kjenne det kjølige stålet mot strupehodet idet jeg svelger. «Dette kan gå to veier», sier han. Ånden stinker av betent tannkjøtt. «Jeg kan være den som hjelper deg, eller den som tar knekken på deg. Ditt valg.» «Hjelp?» sier jeg, som om det er første gangen noen bruker ordet i mitt nærvær. «Jeg trenger ingen hjelp.» Raifazeren snøfter. «Jo, mer enn du aner.» Siden magien min er for svak til å utgjøre noen forskjell, begynner jeg panisk å famle omkring meg etter noe å beskytte meg med. Hva som helst! Og da jeg like panisk tar etter sverdet av ren vane, oppdager jeg at det henger i beltet. Har jeg - 30


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

hatt det hele tiden? Skjelvende klemmer jeg rundt skjeftet, som føles betryggende i hånden. Selv om jeg vet at jeg ikke har en sjanse mot en raifazer, motiverer kniven mot strupen meg til å gjøre et forsøk. Så hardt jeg kan, sparker jeg i brystkassen hans så han snubler et steg bakover, deretter skyter jeg opp på to og gjør et utfall med sverdet. Stålet klinger en frihetens lyd mot raifazerens kniver. Og med en maktanstrengelse svinger jeg sverdet på ny, akkurat slik vi har øvd på i treningshallen. Et hogg som burde gjort betydelig mer skade enn den lille riften i armen hans. Noen få dråper blod pipler ut. «Tror du virkelig at jeg kan bekjempes med en råtten pinne fra min egen skog?» sier han skadefro. Jeg forstår ikke hva han mener, før jeg ser ned på sverdet igjen. En mosegrodd grein ligger i hånden min. Hvordan? Raifazerne skal ikke engang kunne bruke magi. Igjen trår han kvelende nær meg, lener seg ned og presser to senete hender mot tinningene mine. «Aller først er det du som skal hjelpe meg», sier han og øker trykket. Med ett blir jeg uklar i hodet. Kroppen lammes. «Slipp meg …» Ordene låter slappe. «Jeg har ingenting du vil ha.» Han får en fornøyd mine. «Vi får se.» Så blir han stående i konsentrasjon, helt stille. Pulsen dunker i tinningene, og jeg føler for å kaste opp. Men etter litt klinger en bjelle, og en ilter rådløshet brer seg over ansiktet hans. «Gjør jobben deres!» brøler han til noe, eller noen, opp mot himmelen. Deretter synes han å miste kontrollen over kroppen sin, som om lammelsen min har spredd seg til ham. Armene og hodet hans synker slapt mot bakken, knivbladene peker i unyttige vinkler, raifazeren flyter bort foran øynene på meg. Skogen går i oppløsning. Likevel er det ikke før jeg 31 -


M A R I A N N E N E LV I K

hører den dempede klangen som lyder gjentatte ganger, at jeg forstår hva som foregår. Omtåket blir jeg sittende i sengen, mens bjellen i klokketårnet kimer fra seg sine resterende slag. På puten min er det en svett halvsirkel, og dynen er fuktig. Med en lyd av misnøye sparker jeg den ned på gulvet, vrir av meg den klamme t-skjorten og slenger den i samme retning. Dessverre river den med seg nattbordslampen jeg fikk av mor. Den knuser ikke, men lyspæren blinker et par ganger før den dør ut. «Seriøst? Skal det være en sånn dag?» sier jeg og grynter, men blir så oppmerksom på den brune konvolutten, halvveis stukket inn i brevsprekken. Så jeg hopper ut av sengen, drar på meg uniformen og plukker den med meg på vei ut. Siden bjellen indikerer at jeg er sent ute til avtalen med Tale – formelterping i boksjappen Punktum – kommer jeg meg av gårde i en fei. Jeg jobber med limet langs kanten av konvolutten da en ukjent sopranstemme sier navnet mitt. Brevet havner i innerlommen isteden. Jeg får lese det senere, en plass ingen kan se reaksjonen min. «Katja Belmon. Mitt navn er Donna Lar, og jeg kommer fra Pedestal», sier kvinnen høytidelig. «Senatet tilkaller deg.» Hun har nådd meg igjen og rekker frem en smal hånd for å hilse. Donna er høy og tynn og har antydninger til pene trekk i det ellers slitne ansiktet. Hun er i sin beste alder, omkring hundre år. De kjedelige, grå klærne og den uregjerlige hestehalen forteller meg at hun ikke er spesielt opptatt av utseendet. Sjokkerende nok har hun ikke thazarer. En magiløs voksen i Cipe er ikke noe vanlig syn. Disse er nærmest dømt til å bo i Rewol til evig tid så lenge magien ikke springer frem i dem, men allikevel er hun her. I tillegg påstår hun å være en - 32


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

av de få som lever tett innpå Senatets medlemmer. En magiker hun kjenner, må ha gått gjennom ild og vann for å få ordnet slik en eksklusiv avtale. «Kom med meg», sier hun mens hun ennå holder et slapt tak i hånden min. Jeg trekker den tilbake og stirrer vantro på den spinkle skikkelsen med de absurde ordene, og kan ikke for mitt bare liv begripe hva Senatet vil med meg. Hundre tanker om hva jeg kan ha gjort galt, suser gjennom hodet. Donna sukker utålmodig da jeg blir stående og stirre på henne. Selv om hun strengt tatt ikke er det, ter hun seg som om hun er over meg i rang. Stotrende ber jeg henne vise vei, hvorpå jeg subber etter henne som en ubesluttsom hale. Skrittene hennes er så tette at en skulle tro hun frykter at tyngdekraften hvert sekund vil gi slipp og hun vil fly av gårde som en luftballong. «Hva vil Senatet med meg?» spør jeg mens jeg gnager på en negl. «Det vet jeg ikke», sier hun. «Ordren min er å hente deg.» Noe som ikke overrasker meg, Senatet er kjent for sin hang til hemmeligheter. En god del av Cipes innbyggere vet visst hvor Donna hører til, det mumles og hviskes fra alle kanter da vi går gjennom brosteinsgatene, og etter en stund passerer vi Punktum. Jeg kan nærmest kjenne den deilige lukten av gamle bøker og kommer ikke på et bedre sted å være akkurat nå. For meg er dette den eneste butikken som gir energi istedenfor å stjele den, men heller enn formelterping og venninneprat må jeg følge lydig etter denne magiløse lakeien. Og nå ser jeg Tale stå og måpe i et av Punktums blårutede vinduer. Selvsagt vet hun hvor Donna hører til, for hva er det vel Tale ikke vet når det gjelder slike trivielle ting? Men akkurat nå 33 -


M A R I A N N E N E LV I K

føles det ikke særlig trivielt. Mens munnen hennes går i ett sett, gestikulerer hun noe voldsomt, som om hun mener at jeg skal forstå henne uten lyd. Noe jeg for så vidt også gjør. Men jeg kan ikke annet enn å riste på hodet, trekke på skuldrene og peke på Donna for så å fortsette den sneglete turen til hjertet av Cipe. Omsider er vi her, innenfor dørene til det overveldende bygget Pedestal, der kun de viktigste av de viktige får komme og gå som de ønsker. Aldri før har jeg følt meg så ubetydelig. Vi går inn i et rom på størrelse med en ballsal, der lyd gir gjenklang i veggene, som ser ut som om de er fulle av kråkesølv. Blankpolerte marmorstatuer står her og der, og jeg vet at de er mer enn bare pynt. Mattis har røpet at hver av dem oppbevarer hemmelige formler og pergamenter eller gjemmer en skjult dør eller lem. De er forseglet med magiske koder som kun den riktige trolldommen vil kunne åpne. Fem voktere sitter rundt et ovalt bord, midt i en heftig samtale. Kvinnen til venstre snakker høyest og bruker hele kroppen for annethvert ord. De verdiger oss ikke så mye som et blikk, og Donna overser dem på samme vis. På veggene i en lang gang henger det vakre malerier. Under samtlige av de gullbelagte rammene er det små metallplaketter, inngravert med forskjellige navn. Hvert av bildene viser en andektig vokter stilt opp med minutiøs nøyaktighet. De må komme fra forskjellige tidsepoker, for malestilen forandres betydelig etter som vi beveger oss nedover gangen. «Her henges bildene av Skaoos avdøde helter», sier Donna stolt og kikker på det siste av kunstverkene. Det er blankt og ser nymalt ut. - 34


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

«Hva må man gjøre for å havne her? Og hvem er han?» sier jeg og leser på plaketten. «Nomak?» Hun smiler hult og går videre. «Donna», brummer vokteren som står i enden av gangen og stenger for døren. Han gir meg ingen oppmerksomhet, men åpner heldigvis døren og lar oss passere. Neste rom er fylt med kokende glassrør, fargede eliksirer og merkelige objekter. Travle alkymister iført kitler og i full sving med å utføre diverse eksperimenter nærmest danser om hverandre. Heller ikke disse enser at de har publikum, og det går opp for meg hvor lite jeg betyr for dem. «Dette er laboratoriet», sier Donna. «Her utvinner de metaller til våpen og rustninger, forsker på substanser fra andre verdener og prøver å finne en mer effektiv motgift mot raifazernes …» Stemmen hennes brister, og hun må kremte for å reparere den. «Ja, det er så mye de forsker på her at jeg ikke greier å holde følge fra dag til dag.» Så bryter hun øyekontakten og går videre mens hun retter på den ulydige hestehalen. Etter flere imponerende rom og enda flere marmorstatuer står vi foran en hvitskimrende dørkarm rundt en tykk dobbeltdør. Langs listene er det kunstferdige innriss av ord på gammel tunge, men kunnskapen min om urspråket vårt er for begrenset til å tyde dem. De fleste jeg kan, er fra mine få lærte formler. Da jeg spør Donna hva disse betyr, overser hun meg på ny. Døren åpnes av en vokter i en rask og innøvd bevegelse. Pulsen slår. Håndflatene svetter. Til og med ørene mine svetter, noe jeg tror aldri har hendt meg før. «Hva venter du på?» sier Donna og trykker to fingre mellom skulderbladene mine. «Gå inn.» Fra første steg jeg tar inn i rommet, er det som om luften 35 -


M A R I A N N E N E LV I K

trykker mot kroppen og stjeler et par åndedrett. Beina mine blir tunge. En blå løper strekker seg bortover gulvet, som består av sort besverget is. I marmortaket henger det silkegardiner i ordnede buer, og selv om jeg ikke kan se noen vinduer, flagrer likevel det slørete stoffet som om det blir berørt av vinden. I en diger hestesko langs veggene sitter årvåkne voktere, hver av dem i sin egen losje prydet av marmorstatuer. De har strenge ansikter, skarpe skulderputer og krager inngravert med bokstavene V.S.L. Vilje, styrke, lojalitet. Vokterne betrakter meg med harde blikk jeg ikke tør å møte. I enden av løperen er det en fyldig, rød pute på størrelse med reginalens vogn, og oppå den sitter tre gamle nomeder med føttene innunder seg. De er kledd i staselige drakter i farge av sirup, med dramatiske broderier av nomeder i kamp. Diverse fargerike krystaller svever mellom dem i luften, og de diskuterer oppøst. Men så snart vi stanser foran dem, lander krystallene i hendene deres. Seks kloke øyne ser ned på oss. Alle tre har slående Favee-thazarer. De kjente gullmønstrene til kvinnen til høyre avslører at det er hun som er Bato, for det er nettopp hennes thazarer som pryder sverdene våre. Noe som betyr at kvinnen ved siden av henne, hun med rett, hvit lugg og kremgule øyne, må være Davne – og at sistemann er Kendor. Den korte, grå hestehalen hans ser ut som et tappert forsøk på foryngelse, men er ikke særlig overbevisende, da det tynne ansiktet og de innsunkne kinnene gir ham et innskrumpet preg. Selv om disse nomedene er de eldste vi har, over tre hundre år gamle, avsløres de av den veldige energien som fyller atmosfæren. Det er tydelig at de besitter mektig magi, skjult under lag på lag med rynker. Aldri før har jeg stått i et rom med så mange Favee-magikere. Og disse tre overgår dem alle. - 36


THAZARENES MAKT - HERSKEREN

Kapittel 3 «Katja Belmon», sier Bato med nøktern stemme og fører tre krokete fingre nedover den tykke sølvfletten sin. Øynene er så mørkebrune at de nesten ser røde ut. De dissekerer meg, og blikket er skremmende og vennlig på en og samme gang. Jeg gjør et forsøk på å se rolig ut, men det kjennes som om hjertet mitt ligger i halsen og hamrer. «Ingen grunn til å være nervøs», sier Bato. «Du er på trygg grunn.» Det varme smilet hun gir meg, gjør ordene troverdige. «Du undrer sikkert på hvorfor vi har tilkalt deg?» Jeg tør ikke engang å nikke. «Siden tiden er knapp og vi har mye som må forberedes, går jeg rett på sak», sier hun. «Det har seg slik at vi er i nød og behøver din assistanse.» I slike omstendigheter er det selvsagt riktig å holde følelsene i age, være ydmyk og disiplinert. Men hjernen svikter og får meg heller til å si: «Tuller du?» Hele turen hit har jeg vært så sikker på at de vil straffe meg for en urett jeg har gjort, muligens hive meg ut av Cipe fordi magien min ikke holder mål. Tanken om at de behøver hjelp til noe, har ikke engang streifet meg. Pannen koker, og jeg er tørr som sot i munnen. Bato fortsetter uanfektet: «Før vi kan gå nærmere inn på saken, må vi be deg om å avlegge en ed om taushet.» Hun legger fra seg 37 -

Profile for FORLAGSHUSET

Thazarenes makt  

Katja Belmon er blitt en del av troppen – magikerne som skal beskytte folket mot farene som truer utenfor bymurene. Der følger sorte øyne me...

Thazarenes makt  

Katja Belmon er blitt en del av troppen – magikerne som skal beskytte folket mot farene som truer utenfor bymurene. Der følger sorte øyne me...

Profile for bokstaver

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded