Page 1


Publica © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161143 Omslagsillustrasjon: Shutterstock.com Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.


TANGERINGER TO R E GR Ø N L I E N

2021


TIL HARRIET


TANGERINGER

VA N N M U S I K K E N

Ebba og Sigurd snakket ikke samme språk. De var litt som legenden om Platon og Aristoteles. Han fantaserte seg inn i kosmos og andre steder, hun konsentrerte seg kun om nære ting. Men ingen av dem tok det så tungt, samlivet deres fungerte fint likevel. Bortsett fra når han slurvet med tidspunktene – noe som hendte oftere enn bare en gang iblant, for Sigurd Kobahl var også en profesjonell drømmer. Ebba derimot hadde biologisk urverk, og det sviktet aldri. Plastklokka på kjøkkenveggen, som klikket og klakket ustanselig, skjønte hun ingenting av, så hvorfor gidde å bry seg om hva den dingsen gjorde der ved siden av radioen, som hun heller ikke skjønte noe av? Monotone stemmer skravlet ustoppelig, fra fuglene sto opp, til lenge etter solnedgang. Hun pleide å smatte lykkelig når Sigurd innimellom stengte bråket med en gretten kommentar, noenlunde lik dem hun selv fikk etter å ha tatt seg friheter. – Nei, vi må vel ut i kveld, Ebba-Lebba, sa han endelig, solid på overtid. Ebba hadde nesten gitt opp. Hvorfor Sigurd fremdeles satt og kopte ned i den mursteintjukke greia si, som han tidvis også bladde baklengs i, kunne hun ikke begripe. Og naturligvis gjorde hun ikke det. «The science of mind and behaviour» var ikke noe for damer som henne. Dessuten - 7 -


TORE GRØNLIEN

representerte disse tekstene ingen eksakt vitenskap – to pluss to kunne i enkelte tilfeller bli både tre og fem, og Ebba kunne ikke telle. – Du vil på tur, ikke sant, Ebba-Lebba? – Voff … boff, boff! Mazda'n etter tante Henriette startet med et sårt hark som spredde røyk utover halve nabolaget. Men Sigurd orket ikke å tenke miljø, selv om han rødmet av skam, for han hadde ikke råd til å bytte bil, aller minst til elbil, som var det han ønsket. Løsningen ble nok helst en brukt hybrid om noen år. Så han smekket inn første gir og satte kurs mot nasjonalparken. Det var der de gikk tur, og der kunne Ebba iblant løpe fritt. Settere må løpe, ellers dør de av vantrivsel, og resten av turområdene rundt Horten var ikke åpne nok. I Borreparken hadde fylkeskommunen etter hvert tynnet ut skogen så mye at utsikten var blitt en helt annen enn før. Nå lignet den snart Frognerparken i Oslo. Man kunne se fjorden fra lang avstand, og hundeeiere våget tidvis å slippe sine firbeinte løs. I hvert fall på det store jordet, og inntil det kom folk gående som var redd bikkjer. Med svart «piratlapp» over venstre øye kunne Ebba sikkert virke skremmende på sarte sjeler, om hun logret og smilte aldri så mye. Det var ikke alle som forsto kroppsspråket hennes. Han brukte gjerne denne korte kjøreturen til å rekonstruere dagen: Hva hadde han fått gjort, og hva hadde han ikke fått gjort? Sigurd prøvde å holde et fast grep i egen nakke, det måtte han, ellers ville timene flyte bort i drømmerier. Psykologistudiet var såpass tøft at sånt måtte unngås. Bortsett - 8 -


TANGERINGER

fra i faglig sammenheng. Om ett år skulle han ta eksamen, og vanskelighetsgraden syntes å øke for hver nye uke. Mengden stoff også. Særlig det kursoriske; anbefalt tilleggslitteratur som avhandlinger, forskningsrapporter og viktige foredrag fra symposier og konferanser. Pluss like viktige artikler i Psychological Review og Psychological Science. Og utvalget var så enormt at han noen ganger følte seg prisgitt tilfeldighetene – en fornemmelse som iblant gikk på nervene løs. I tillegg hadde vanskelighetene med å få godkjent masteroppgavens tema gitt ham masse ekstra hodebry. «Praktisk anvendelse av drømmer i behandling av psykiske lidelser» høstet skrått hevede øyenbryn og alt annet enn entusiasme. Etter flere runder med justeringer, debattering og agitering aksepterte likevel veilederne oppgavens rammeverk og premisser. Og det som reddet prosjektet, var nok Sigurds erfaring som vernepleier ved en institusjon for unge med atferdsavvik, hvor han hadde vist evner til å kunne lindre enkelte klienters mentale plager ved å diskutere innholdet i drømmene deres. Mange mislikte å snakke om skeivheter, eller de mikset sannhet og løgn alt etter dagsformen. De ville derimot gjerne åpne seg om drømmene sine med Sigurd, særlig fordi han gjorde det samme og fortalte fra egne drømmer, fra søvnfilmer som iblant overgikk det ungdommene selv våget å røpe. Samtidig syntes de det var kult å tolke drømmer, det ble jo litt slik som Freud gjorde med sine pasienter. På den måten hadde Sigurd etablert tillitsforhold ingen andre terapeuter på institusjonen klarte å opparbeide. Noen av klientene hadde dårlig erfaring med autoriteter, så en nesten-ungdom uten tittel og uten jålete fagterminologi kunne de lettere tilpasse seg. At Sigurd aldri blottla hva han eventuelt hadde gjennomlevd som lignet - 9 -


TORE GRØNLIEN

djevelskapen de var blitt ofre for, virket ikke å bety all verden, siden tilnærmingen han brukte, og ordene og språkbildene, lot dem fornemme et livsløp hvor nervene av og til måtte ha vært i spill. Blant notene der han begrunnet valget av denne vinklingen i masteroppgaven sin, var det også vedlagt referanser til vitenskapelige forsøk som hadde vist at drømmer forekommer i to fundamentalt forskjellige utgaver: en med typisk negativt fortegn, og en annen med positivt. Visse mennesker befinner seg for lenge i den negativt ladede REM-søvnen, noe flere anerkjente psykologer mente kunne kobles til mental ubalanse. Dette materialet hadde Sigurd funnet i rapporter fra universitetene i Boston og Montreal, hvor forskere drev spesialiserte drømmelaboratorier. Bare få år tidligere ville han ha vært sjanseløs med prosjektet sitt, om han så hadde hett nettopp Sigmund Freud. Men også innen vitenskapen forandrer tidene seg og snur ting på hodet, som egne drømmelaboratorier ved disse to universitetene tydelig demonstrerte. Og Sigurd visste at han var heldig med timingen. I tillegg hadde han masse privatsaker å tenke på som distraherte. Huset han bodde i, tante Henriettes gamle kråkeslott i Rustadgata, var blitt lagt ut for salg. – Du kan ikke bo der en vinter til, Sigurd … ikke uten å etterisolere, hadde moren sagt på telefonen noen uker tidligere. – Nei … Problemet var at han manglet penger. Å hyre inn snekkere kostet minst tusen kroner timen med kjøretillegg og moms. Helt dødfødt på et studielån. Så hadde moren foreslått at - 10 -


TANGERINGER

de kanskje kunne skille ut ei tomt og selge den for å skaffe de nødvendige midlene til restaurering. Nytt problem. Månedsvis med et bråkete byggeprosjekt femti meter fra leserommet var like dødfødt. Neste alternativ, å selge huset, kom til slutt uvegerlig opp. – Vil du det, da, mor … jeg mener, dere elsket jo dette huset. Rustadgatas kråkeslott som tante Henriette hadde flyttet inn i da hun giftet seg med en bedriftseier fra nabobyen, og hvor hun bodde aleine gjennom tretti år etter at hun ble enke, var Holth-damenes samlingssted, særlig om sommeren. Dette staselige huset med spir, karnapper og fri utsikt ned til fjorden fra to balkonger; en gang, for lenge siden, hadde eiendommen vært blant Hortens mest fornemme, tross et viltvoksende hagesystem uten så mye som en eneste kvadratmeter plen. Enkefru Holth mente nemlig at humler er ålreite insekter, og de trives ikke på nyfrisert gress. Nå, mange år seinere, hadde også andre, mer eller mindre ønskede elementer funnet sitt habitat der. Flokker av kaier og skjærer bodde i grantoppene, dog uten å betale leie. Verre var det likevel at digre mistelteinklaser sakte, men ubarmhjertig spiste opp de gamle frukttrærne. – Ja, men utdannelsen din er viktigere. La en mekler ta seg av alt sammen, Sigurd, du må konsentrere deg om psykologien. Selg huset og kjøp leilighet i byen. Det vil uansett være en fornuftig investering. Like forbannet var det blitt både støy og forstyrrelser i form av prating med konsulenten, papirer som skulle leses og signeres, telefoner og e-poster som stjal tid og energi. Men nå var i alle fall prosessen i gang, og han hadde bestilt leilighet. - 11 -


TORE GRØNLIEN

– Regnestykket går pent i pluss, hadde eiendomsmekleren sagt. Hvis påstanden holdt stikk, lovte Sigurd i sitt stille sinn å kjøpe elbil så snart kontoen tillot det. Parkeringsplassen nedenfor vikingmuseet sto tom for andre biler. Klokka nærmet seg ni, men selv på fine sommerkvelder kunne man faktisk oppleve at det ikke fantes verken mennesker eller hunder i denne store parken. Spesielt en mandag kveld, som dette altså var. – Bob Geldofs gamle rockehit «I Don’t Like Mondays» gjelder visst fremdeles, mumlet Sigurd og åpnet bildøra. – Ut og løpe, Ebba, hoiet han muntert. Som et skudd føyk hun igjennom steinporten og sprintet bortover det åpne jordet i full jaktmodus. Denne jenta skulle kråker og måker og duer passe seg for. Ikke minst de feite kråkene. Iblant hendte det at Ebba klarte å glefse dem i halefjærene – noe hun ble veldig stolt over. Etter å ha skannet parken grundig kunne Sigurd slappe av; ikke engang en jogger å se, ingen satt på hvilekrakkene, og heller ikke ved gravhaugene hvor vikingkonger sov, oppdaget han folk. Unge par som tidligere lå og koste rundt omkring i lyng og buskas, hadde valgt andre steder å kose. Muligens mente lidenskapen at skogen var blitt for glissen – akkurat som rådyra, de hadde også trukket inn i den tette bushen bak steinmurene ved utkanten av parkområdet. Gjennom eiketrærne blinket fjorden matt i det lave sollyset. Vannet minnet om et digert speil som gudene hadde dryppet olivenolje på. Og alt var dørgende stille, nesten slik det kan bli før en storm. Brisen fra sør hadde gjespet ferdig for kvelden, og det samme hadde spelsauene i den inngjerdede delen av - 12 -


TANGERINGER

nasjonalparken. Ebba tok ikke notis av dem. Hun nøyde seg med å registrere lukten før hun svinset videre ned mot strandkanten. Kanskje en kjapp dukkert? Atferden kunne tyde på at tanken ble vurdert. Forsiktig krummet hun potene og snuste ned i vannet. Nei, ikke nå. Isteden fortsatte hun å saumfare fjæra. Kanskje lå det noe spiselig her, rester som badegjestene hadde slengt fra seg. En halvråtten pølsesnabb eller litt vassen ostepop er snadder for hunder. Om det er gått mark og fluer i maten, regner de bare for å være eksotisk krydder. Så, uten forvarsel, fikk Ebba det Sigmund først trodde var los. Med senket hode og halen som en bustete pinne sto hun urørlig på tre bein og stirret mot moloen. Der var det ingen, ikke ei måke, ingen ender, ingen ting, bare sjøen. I neste sekund bråsnudde hun og løp vekk fra stranda. – Hit, Ebba! Ebba hørte ikke kommandoen. Hun spurtet opp den slake bakken i hundre og forsvant bak en av kongehaugene. – Ebba! For faen … Forvirret myste Sigurd mot moloen for å finne ut hva hun ble så skremt av. Helt ytterst, like utenfor trappa som svømmerne brukte, syntes han å se at den blanke vannflata bruste og boblet. Hvorfor skulle en lokalkjent hund bli vettskremt av ørsmå bevegelser i sjøen? Ebba var jo vant med denne fjorden, hvor det konstant er strømmer og bølger. Da hørte Sigurd musikken. Den ble sakte sterkere, som om noen skrudde opp en volumbryter. Men det var ingen på stranda eller ute på molospissen. Ikke en kjeft. Kunne klangene komme fra Bastøya? Fra fengselet? Han husket vagt at de hadde band der, at innsatte fikk besøk av musikere som lærte dem å spille rock, og han visste at lyd ruller lett over - 13 -


TORE GRØNLIEN

vannflater. Greia var at dette ikke lignet verken rock eller rap. Lydene lignet ikke noe som helst han hadde hørt før. Og de oppsto like i nærheten. Igjen dro blikket hans seg til punktet der den forunderlige musikken syntes å stige opp fra fjorden; sære toneganger avbrutt av gnissing og klinking fra instrumenter han ikke kunne forestille seg hva var. Uvilkårlig rygget han bakover, som om føttene levde sitt eget liv og bare ville komme seg fortest mulig vekk. Øynene nektet likevel å slippe tak i stedet hvor sjøen boblet og kokte og slapp løs den sprø musikken. Flere ganger på vei ut av parken stoppet han og lyttet, mens følelsen av å ha opplevd en helt sinnssjuk greie veltet rundt i magen. Sommerkvelden var slett ikke uvanlig varm, likevel piplet klam svette fra hårfestet. Tenk rasjonelt, du kan jo tross alt det, formante han seg selv og gravde i hjernen etter svar. Kunne musikken komme fra campingplassen? Fra et stereoanlegg med volumknappen vridd i bånn? Men forklaringen fungerte ikke som annet enn flukt fra den ekle frykten han kjente, frykten for å ha hørt noe ingen andre noensinne hadde hørt, bare han. Eller enda verre, at han var blitt ravende gal. For det første lå campingplassen langt unna moloen, og dernest fantes det ikke slik musikk i platesamlingen hos normale folk. Ikke hos folk i det hele tatt, konstaterte Sigurd hoderystende. I bilen på vei mot byen justerte han instinktivt bakspeilet i nattstilling. For han visste hva glasset ville reflektere; to oppsperrede øyne der fortumling og frykt sto risset inn med grov blyant.

- 14 -


TANGERINGER

KAOSPLANETEN

Hvem som finansierte akvariet i Nepal, er fremdeles ukjent. Noen trodde det var Bill Gates, men han nektet for å ha hatt sine rike fingre med i prosjektet. Seinere donerte han likevel tjue millioner dollar til driften. Andre tippet at Putin sto bak, at den russiske presidenten hadde bestilt en PR-jippo for å lede oppmerksomheten bort fra krigsforbrytelser begått i Syria og Ukraina. Men hvorfor skulle han i så fall bruke store penger anonymt? Uvissheten nådde enda større høyder da et rykte sa at en gjeng idealister hadde leid hackere som brøt seg inn i bankkontoer i skatteparadiser og stjal hundretalls millioner av dollar, euro og sveitserfranc, som så ble overført til Katmandu. Ingen visste heller hvor pengene havnet, og byens myndigheter og politikere forholdt seg tause, ettersom man ikke hadde noe med den merkelige gaven å gjøre. Lenge trodde vel de fleste at hele greia måtte være tullprat. En anonym Facebook-gruppe hevdet imidlertid at prosjektet var reelt og hadde vært forberedt over et antall år. Men dette var det heller ikke så mange som festet seg ved, ikke før anleggsarbeidene begynte og folk oppdaget dimensjonene. Uansett, at navnløse idealister virkelig hadde satt i gang byggingen av et gigantisk saltvannsakvarium i fjellene utenfor Katmandu, ble etter hvert en snakkis i mediene, og saken bare - 15 -


TORE GRØNLIEN

vokste og vokste i omfang. Motivet eller foranledningen var visstnok et ønske om å gi menneskene i denne fjerntliggende fjellnasjonen, hvor majoriteten aldri har sett hav og marint dyreliv, en mulighet til å oppleve akkurat det. Og de som sto bak prosjektet, knuslet ikke. Tusenvis av kubikkmeter fjell ble sprengt ut for å gi plass til et hundre meter bredt, åtte meter høyt og femti meter djupt akvarium. Seks kilometer tofelts asfaltert vei ble anlagt opp fra hovedstaden. Sågar en bensinstasjon med kro og lekeplass, fra et selskap ingen hadde hørt om, sto klar i god tid før åpningsseremonien. «Idealistene», hvis det virkelig var de som betalte gildet, kunne tydeligvis også sin markedsføring, for nå reiste nysgjerrige inn fra alle verdens kanter som ville se vidunderet, og ikke minst et spektakulært show man hadde annonsert til den offisielle åpningen av akvariet. I løpet av det halvannet året anleggsarbeidene pågikk, skjedde det dessuten mange andre merkelige saker rundt omkring på planeten Tellus – opptrinn og fenomener ikke engang Nostradamus kunne ha spådd, selv ikke i sine mest klarsynte øyeblikk. Fire statsledere ble siktet for forbrytelser mot menneskeheten av aktorene i Haag, og en av dem stilte faktisk opp til rettssaken. Kanskje ikke veldig overraskende var det tøffingen fra Filippinene, president Duterte, som ville vise at han ikke fryktet verken fru Justitia eller dommere ved å troppe opp – uten advokat. Vladimir Putin, Bashar al-Assad og Recep Tayyip Erdoğan blåste alle unisont av anklagene og kalte prosessen et stakkarslig hylekor. Men det inntraff enda mer som ingen fattet noe av. Store multinasjonale selskaper fikk brått problemer; tyske Thyssen - 16 -


TANGERINGER

Krupp, amerikanske Halliburton, israelske Rafael og russiske Rosoboronexport opplevde at kapital og kunder på mystisk vis rant ut av bedriftene sammen med kjølevann og alskens mistenkelige væsker. Fra kritiske medier fulgte kommentarer på løpende bånd om at disse våpenprodusentene ble innhentet både av fortid og nåtid. Langt verre – sett gjennom eiernes og ledelsens briller – føltes det sikkert da de ansatte av en eller annen grunn jublet over å kunne miste jobben. Samtidig inntraff en slags palassrevolusjon i USA. To år inn i sin andre periode som president måtte Donald Trump trekke seg. Bevisene for at han og kampanjekrigerne hans hadde trikset og fikset sammen med russerne, var etter nye granskninger blitt så entydige at han ikke hadde noe alternativ. Han skjønte samtidig hvor drepende en eventuell riksrettssak ville bli, også for forretningsimperiet hans. Dermed havnet portrettet av Trump i glass og ramme, rett ved siden av Richard Nixon, som en hevet pekefinger til velgerne om at man bør tenke seg nøye om før valgseddelen slippes ned i urna. I Haag fant domstolen Duterte skyldig i drap på over tretti tusen mennesker, og øygruppens fallerte president sitter i skrivende stund fremdeles varetektsfengslet og venter på straffeutmålingen. Likevel var det noe ganske annet som både forbløffet og skremte verden på denne tiden. En rutinemessig måling av Mount Everest viste at fjellet var blitt ti meter høyere. Det samme registrerte man også for K2, Kanchenjunga, Makalu, Lhotse og Cho Oyu. Alle disse fjelltoppene raget nå rundt ti meter over normal høyde. Blant geologer og mineraloger ble - 17 -


TORE GRØNLIEN

det røsket av skjeggtuster i fortvilelse, for de maktet ikke å forklare hva endringen skyldtes. Et par uker seinere dristet en fysiker seg til å koble endringene til hypotesen om multiverset; at vår verden påvirkes av andre universer i langt større grad og i et mye videre perspektiv enn vi har kunnet drømme om. Ytringen plasserte forskeren rett på tabloidforsidene, uten at noen tok seg bryet med å be ham om å belegge den kontroversielle erklæringen. Ingen av denne typen oppslag klarte derimot å matche hypen rundt akvariet utenfor Katmandu, som i en periode også stilte saftige kjendisskandaler i nyhetsskyggen. Alle var der, med kulturminister Jeeban Bahadur Shahi og borgermester Rudra Singh Tamang i spissen for et følge embetsfolk. De såkalte «idealistene» ble representert ved marinbiolog Helene Røed fra Norge. Av Katmandus en million innbyggere stilte om lag hundre tusen opp, og de ventet nå på det annonserte showet og at noen skulle fortelle hvem de hemmelighetsfulle giverne var. Mange måtte likevel nøye seg med å overvære åpningsseremonien på storskjermer, strategisk plassert i fire hjørner av konstruksjonen slik at flest mulig skulle kunne se. Rundt et kunstferdig rigget podium minnet summingen blant tilskuerne om en bisverm på steroider, men idet kulturministeren gikk opp trappa foran det tildekkede anlegget, stilnet stemmene raskt. – Katmandu og Nepal takker av hele sitt hjerte for denne flotte gesten, sa Jeeban Bahadur Shahi etter å ha ønsket velkommen til besøkende fra nær og fjern, men uten å gå inn på hvem som hadde skjenket dem gaven. Antakelig visste han - 18 -


TANGERINGER

det ikke. – Og så, kjære innbyggere, og dere som har reist så langt, vil borgermester Rudra Singh Tamang avduke akvariet, avsluttet han, i den kanskje korteste talen en politiker noensinne har holdt. Hele fronten av det enorme byggverket var dekket av et fløyelsdraperi i Nepals røde nasjonalfarge med den karakteristiske blå randen rundt og med de hvite sol- og månesymbolene påbrodert. En lavmælt brumming fra hydraulikksylindre fikk publikum til å hive etter pusten mens duken foldet seg sammen fra to sider og avslørte grønt vann fullt av fremmed liv. Over en sandbunn svømte utallige arter fisk i like mange farger og former sammen med skilpadder og en diger blekksprut som fikk sjokk og brått skiftet farge. Et sprakende korallrev strakte seg i bue innover i akvariet, små bergformasjoner hadde sprekker og huler hvor gapende murener viste fram tennene sine, man så hummere, sjøstjerner og ansamlinger av musling, keiserfisk, myriader av sjøhester, selvlysende sebrafisk, klovnefisk, papegøyefisk og maneter som hang der og vaiet midt i vannet. Sjelden har vel hakeslipp preget så mange samtidig som da hundre tusen måpende ansikter prøvde å ta inn det voldsomme inntrykket. I ytterkantene av den hundre meter lange vannveggen sto folk på tærne og strakte hals, nesten som bestyrtede kalkuner, og alle ville se innover i akvariet, der det virket å være enda mer liv. At ei vever, ung dame med lyst hår gikk opp på podiet og greip mikrofonen, la knapt noen merke til. Hun kunne slått hjul eller danset hiphop uten at man av den grunn hadde fått det med seg. Kledd i kortermet bluse, jeans og joggesko ville hun nok i en annen setting - 19 -


TORE GRØNLIEN

vært interessant for langt flere enn brorparten av de mannlige nepalerne. – Hallo … hallo, kan dere høre meg? Blant publikum i de bakre rekker, hvis man kan si det sånn, må hun ha lignet ei dukke fra eventyrland. Avstanden fram til podiet var flere hundre meter, men idet introduksjonen ble oversatt i høyttalerne, snudde mengden seg for å lytte. Stive blikk prøvde å lokalisere den lyse stemmen før de sakte gled mot en av storskjermene. Og nå så de henne, en slank skikkelse med knallblå øyne og kort, korngult hår. – Mitt navn er Helene Røed, og jeg er marinbiolog … På sitt eget språk fikk publikum vite hvem og hva den ukjente dama var. For tilskuerne nærmest podiet kunne man dog ikke unngå å legge merke til hvordan brystet hennes hevet og senket seg i støtende hiv. Hun hadde verken manus eller notater i hendene, og det virket et øyeblikk som om hun hadde glemt alt hun skulle si. Stumme sekunder tikket langsomt mens hun skuet utover menneskehavet med store, forskremte øyne. – Jeg … jeg skal forklare litt om de tekniske finessene ved dette flotte anlegget … Etter hvert vil også artene som finnes her, bli vist enkeltvis på storskjermene, fortsatte hun endelig og snudde seg mot akvariet. Hvis noen hadde forventet at hun skulle avsløre initiativtakerne og hvor pengene kom fra, så ble de snart skuffet. Helene nevnte ikke, av naturlige grunner, verken idealistene eller investeringen med en eneste stavelse. Oppdraget i Katmandu var kommet fra ingensteds, akkurat slik alt annet rundt akvariet gjorde det. Av en tidligere kollega som visstnok fikk forespørselen fra en perifer bekjent, ble Helene tilbudt jobben og - 20 -


TANGERINGER

et honorar hun først stilte seg rimelig tvilende til. Tjuefem tusen euro for å snakke i en halvtime hørtes såpass sprøtt ut at hun svarte nei. Men da hun fikk løfte om at pengene ville være på konto i løpet av samme kveld, drøyt to hundre og tjue tusen kroner, slo hun likevel til. Hun hadde hatt mye gjeld etter å ha kjøpt en nyrestaurert leilighet i Tønsberg, og uten fast stilling de siste årene hadde hun levd av vikarbaserte jobber, så beløpet kompenserte godt for tapet hun led da samboeren plutselig pakket sakene sine og stakk fra hele sulamitten. – Dette saltvannsakvariet er, så vidt jeg vet, det største i verden … Dessuten har det flere arter enn noe annet jeg har sett. I folkelige vendinger, av frykt for å begå fagekspertens sedvanlige tabbe, forklarte hun hvordan installasjonen fungerte; om pumpeanlegget, filtersystemene, sensorene og datamaskinene som overvåket driften. Nøysomt, men detaljert nok til at publikum fikk en forståelse av hvor avansert anlegget var, ble vannkvalitet og kjemisk sammensetning beskrevet. – Akvariet overvåkes digitalt døgnet rundt. Hvert femtiende sekund melder sensorene fra om temperatur, sirkulasjon, saltinnhold, kalsium, fosfat og magnesium, og hvis det er avvik, justeres nivået automatisk. Disse sensorene, som det finnes flere hundre av i sanden, inne i steinformasjonene og ikke minst i korallrevet, blir byttet regelmessig, om de er i orden eller ei. Mens svetten klistret i håndflatene, rundet Helene av med en hyllest til eksperter hun ikke ante hvem var, for å ha designet et vidunder, og ønsket samtidig Nepal og Katmandu alt godt. Og så brøt applausen ut fra omtrent to hundre tusen hender. Støynivået minnet henne om den gang hun og faren - 21 -


TORE GRØNLIEN

var i Holmenkollen under det spesielle hopprennet. Hun ble litt skremt da også. Forbauset ble Helene stående og smile forsiktig, nesten som om hun skulle ha vært en novise av ei rockejente etter å ha levert over evne. Nølende kikket hun bort dit hvor kulturministeren og borgermesteren ventet. Skulle de ikke komme opp og få litt jubel? Politikerne rørte seg imidlertid ikke fra sin tilbaketrukne posisjon. I stedet holdt de det gående med å klappe for marinbiologens foredrag. Sjenert hevet Helene hånda og vinket til publikum, da det hun trodde måtte være høyttalere bak de massive fløyelsdukene plutselig begynte å spille musikk. Eller rettere – noe man muligens ville karakterisere i den retningen hvis man hadde et åpent sinn for aparte toneganger. Helene visste null om nepalsk musikk, men hun fikk problemer med å tro at dette kunne være lokale melodier. Musikken var blottet for alt som lignet ordinære figurer og harmonier, og hun forestilte seg helst at noen fulgte et partitur baklengs, traktert på instrumenter av mer enn ukjent opprinnelse. Om de ikke måpte like mye som da draperiet ble fjernet, kunne Helene fra sin plass på podiet se at nepalerne heller ikke kjente musikken. Forvirrede fjes forsøkte liksom en anelse desperat å identifisere de merkelige klangene. Enkelte av dem hadde kanskje hørt både samtidsmusikk og verdensmusikk, men speilvendte tolvtoneskalaer ispedd klunk og klink og knirk som fra hissig jobbing i ei smie, hadde man tydeligvis ikke opplevd før. For Helene virket jobben nå å være unnagjort, så hun snudde seg en siste gang mot akvariet og gikk ned trappa. Samtidig leitet øynene hennes etter skjulte høyttalere, da hun - 22 -


TANGERINGER

fikk en følelse av at «mysikken», som hun seinere skulle kalle det skakke tonebildet, kom fra selve vannveggen. Det der er jo ikke mulig, tenkte hun forfjamset. Lenge ble hun stående og lytte og stirre. «Mysikken» strømmet definitivt ikke ut av høyttalere – den oppsto et eller annet sted djupt inne i akvariet. I flyet på vei tilbake mot Europa strevde Helene med alle slags snåle tanker. Hun hadde ikke klart å finne ut en dritt verken om oppdragsgiverne eller hvor milliardene var kommet fra. For man trengte kun elementær kunnskap om byggeprosjekter for å skjønne at det gigantiske marinanlegget utenfor Katmandu kostet milliarder. Men hvis det virkelig var sant at hackere hadde stjålet midlene fra kontoer i skatteparadiser, hvordan kunne et sånt kupp skje uten å bli avdekket? Hva med alle gravejournalistene som konstant jaktet på skjulte formuer? Hvor hadde disse blodhundene vært hen når så store penger forsvant? Mediene elsket jo slike skandaler, og de ble nesten alltid etterfulgt av at statlige etater tok affære for å redde ansikt for ikke å ha gått til aksjon langt tidligere. Funderinger om skitne penger og ditto skatteparadiser måtte like fullt melde pass for «mysikken» fra akvariet. At den var så underlig, ville hun sikkert ikke ha grublet veldig mye på, for med en jazztrompetist som nær venn hadde Helene hørt mye skeiv musikk. Men inntrykket av at de skrudde harmoniene syntes å komme rett ut av vannet, ble hun ikke kvitt. Irritert greip hun reklamemagasinet i stolryggen og bladde vilkårlig fram og tilbake. Tilfeldigvis hadde akkurat denne utgaven et langt intervju med partikkelfysikeren John Green. Hun kjente navnet, det var engelskmannen som havnet i - 23 -


TORE GRØNLIEN

unåde etter å ha koblet hypotesen om multiverset til målingene av Mount Everest. «Jeg er jo ikke den første som blir latterliggjort for å tenke annerledes, og jeg blir definitivt ikke den siste, så det tar jeg ikke spesielt tungt», ble Green sitert på. Bildet i artikkelen viste en mager kar med Einstein-frisyre og nærsynte øyne bak bifokale, firkantede briller, slike som hippiene brukte på sekstitallet. Imaget ditt gjør vel ikke sakene noe særlig bedre, tenkte Helene og smilte svakt for seg selv mens hun leste videre om hypotesene han fryktløst lot magasinet referere. «At multiverset eksisterer, blir stadig vanskeligere å gjendrive, og jeg tror vi etter hvert vil merke konsekvensene av det.» Og da reporteren spurte hva han mente, luste ikke Green akkurat med svaret. «Hvis det finnes utallige universer, og mye tyder på at den store sammenhengen er slik, må de over tid nødvendigvis også komme i nærheten av hverandre, gitt at kosmisk inflasjon er vanlig. Hvilke følger det gir, skal jeg ikke spå om, men det kan nok skje en hel del rare ting.» Intervjueren ga seg derimot ikke. Iherdig provoserte hun professoren til nettopp å spå. «Vel, jeg tror vel ikke på noe Armageddon … mer som overraskende fenomener vi vil registrere uten å kunne forklare dem. Et mulig tilfelle er fjellene i Himalaya. Flere andre kuriøse begivenheter de seneste årene gjør meg også ganske spent. Hvorvidt universer kan komme så nær hverandre at de tangerer og hva som da vil kunne hende, vet ingen i dag noe om … men man kan jo for eksempel tenke på lekkasje av gravitasjon fra andre galaksesystemer.» Reportasjen sluttet med den bemerkningen. - 24 -


TANGERINGER

Tankefull drakk Helene en slurk av rødvinen på klappbordet, da hun brått følte at hun ble studert. Mannen i vindussetet på motsatt side, en skallet fyr i femtiårene, prøvde ikke engang å late som om han ikke glodde, og øynene hans beholdt samme, frekke fokus etter at Helene oppdaget glaningen. Som om hun ikke enset ham, drakk hun mer vin og savnet en røyk. Etter landingen i Frankfurt så hun heldigvis ikke den uforskammede mannen igjen. Han bare forsvant i mengden. Med kjappe skritt strenet hun bortover det ruglete transportbåndet, leitet seg fram til smoking lounge og dyttet opp den tåkete glassdøra samtidig som hun tente en Camel uten filter. Disse var sterke sigaretter som gjorde henne svimmel om morgenen og når det var timer siden forrige nikotindose. Men Helene heftet seg ikke ved abstinens, det hadde hun droppet for flere år siden. Flyet til Gardermoen skulle gå om snaut en time, så hun hadde dårlig tid. Småstressa, slik hun bestandig følte seg på flyplasser, sjekket hun mobiluret for n-te gang. Fra det store vinduet kikket Helene ned mot vrimmelen av passasjerer som stimet rundt, som bråstoppet foran en skjerm og kontrollerte flighten sin før de hastet videre. Helene så dem ikke. Ikke ordentlig. Av en eller annen grunn dukket den ekle gubben i kabinen opp i bevisstheten. Kanskje de hadde møtt hverandre i en eller annen sammenheng, og han gjenkjente henne? De spesielle øynene, lysebrune og gjennomborende, husket hun i hvert fall ikke. Heller ikke ansiktet hans, med en butt nese og bleike, slappe trekk. Du ligner jo - 25 -


TORE GRØNLIEN

et skikkelig romvesen, tenkte hun. Men det hun hadde stusset mest over, var at blikket hans syntes å fiksere på henne fra lang avstand, nesten som om han sto flere kilometer unna og likevel oppfattet detaljer klart.

- 26 -

Profile for FORLAGSHUSET

Tangeringer  

Psykologistudenten Sigurd er den fødte drømmer. Lite aner han at verden rundt ham snart skal endre seg hinsides hans villeste fantasier. Båd...

Tangeringer  

Psykologistudenten Sigurd er den fødte drømmer. Lite aner han at verden rundt ham snart skal endre seg hinsides hans villeste fantasier. Båd...

Profile for bokstaver

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded