__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Publica © 2020

Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES

Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no

ISBN: 9788284160566

Omslag: Inkognito publisering Sats: Inkognito publisering

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 2

12.08.2020 10:57:07


BARBRO KJØLEN LÅNKE

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 3

12.08.2020 10:57:07


– 4 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 4

12.08.2020 10:57:07


DEL 1; Det som var

– 5 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 5

12.08.2020 10:57:07


1. 1969

Eva stirret fascinert på de spisse kneskålene som bare delvis

kunne skjules av ei litt vid herrebukse med lett press. Han satt rett overfor henne. Hun hadde aldri sett slike knær på en mann tidligere. Knærne sto i sterk kontrast til hendene og armene, som var senete, men virket sterke som om de var vant til tungt arbeid. Overkroppen var slank, hun kunne skimte konturene

under ei lett sommerskjorte med ermene brettet opp til like

over albuene. Ved siden av ham, lent mot det tomme setet, sto en metallstokk med regulerbar høyde og grå gummipute ne-

derst. Hva skulle en mann på knapt tredve år med en stokk? Absolutt ikke den typen stokk snobbete menn flotter seg med, tenkte hun.

Han så opp fra avisa. Brune, muntre øyne møtte blikket

hennes. Han lo. Hun lo tilbake, usikker på hva moroa egentlig gikk ut på.

«Hvor skal du?»

Han holdt samtalen i gang fram til hun hadde pratet seg

varm nok til å være den som lot ordene gli videre inn i neste

tema. Så lekende enkelt, slo det henne. Å prate med en fremmed. En fremmed mann som lo hjertelig og gapende mot hen– 6 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 6

12.08.2020 10:57:07


ne uten å holde hånda for munnen, selv om han hadde gule

og åpenbart skjeve tenner i overkjeven. En fremmed som lyttet når hun kom med sine betraktninger, som fortalte og kom med spørsmål hun måtte tenke lenge på før hun besvarte. En dempet stemme som smøg seg inn i tankerekkene hennes.

Toget nærmet seg hans holdeplass, han tok tak i stokken og

reiste seg sakte opp. Det venstre fotbladet pekte skrått innover, det var bare tærne som berørte gulvet. Han lente seg tungt

på stokken han holdt i venstre hånd, smilte og takket for turen, støttet seg mot seteryggene langs midtgangen og styrte mot døra.

Toget stoppet, og han gikk av. Hun fulgte ham med blikket

og så ham gå bortover perrongen. Den høyre foten satte kurs rett fram, mens den venstre virket som om den ville dyttet

hele kroppen sidelengs om den hadde fått bestemme. Han satte stokken fram i takt med den venstre foten. Framover, framover, den grå gummiputa traff noe vått, en nesten usynlig ansamling av vanndråper, han skled, falt over på siden og

ble liggende. Så ydmykende! Hun hoppet opp fra setet og ville

løpe for å hjelpe ham, men toget var allerede i bevegelse. Det

smøg seg uberørt over skinnene. Hun så at han lo, viftet vekk

en herre med hatt og to eldre damer som ville forbarme seg

over ham. Han kom seg opp, smilte, og satte kursen videre. I samme takt, litt ustø, litt skeiv, men framover. – 7 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 7

12.08.2020 10:57:07


Hva hadde de egentlig pratet om? Hun hadde fortalt ham at

hun ventet på toget i fem kalde timer. At hun måtte ta både

ferge og buss for å komme til togstasjonen. At hun stappet i seg den tørre te-kaka på en stinkende utedo ved fergeleiet

fordi det pøsregnet utenfor og hun hadde glemt paraply. Han påsto at han hadde rødt hår helt fram til han var ferdig med

tenårene. Hun visste ikke om det var sant eller ei skrøne, men hadde en følelse av at han kunne overdrive litt for å gjøre historier mer interessante. Det var vanskelig å tro at det mørkebrune og tykke håret som lå i en dandert sideskill, en gang

hadde vært illrødt og kronisk strittende slik han beskrev det.

Stokken spurte hun ikke om. Han kommenterte den ikke selv heller. Han het Peter og var på vei til intervju for en kontorjobb, det var vel stort sett det hun hadde av harde fakta om ham. Sjansen for å treffe ham igjen var nok forsvinnende liten,

men hun var sikker på at hun, av flere grunner, ville kjenne ham igjen om det skjedde.

– 8 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 8

12.08.2020 10:57:07


2. 1936

Ingrid så ned på den lille bylten som gråt knapt hørbart i armene hennes.

Jordmora, som kom inn i rommet bare noen minutter tid-

ligere, la ei hånd på skuldra hennes. «Han kommer ikke til å overleve mange timene, Ingrid.» Ole satt på kne ved senga.

«Du må sende bud etter presten», hvisket Ingrid til ham.

«Jeg vekket drengen. Han red etter jordmor Kari først»,

svarte Ole og strøk en fuktig hårlokk vekk fra panna hennes.

Gutten deres var ikke ventet inn i familien på fem før i slutten av november. Nå var det begynnelsen av september. Han var bitte liten, full av hår. Nesten uten stemme. Hun la ham inn mot brystet sitt. Den hårete, tynne, blårosa huden hans mot

det bleke brystet. Han snuste mot brystknoppen, kavet kraftløst, åpnet og lukket munnen. Hun var svett i panna, svimmel

og kvalm, måtte få ham til å suge, men den lille munnen fikk

ikke tak. Hun var vokst opp på denne gården, hadde hjulpet utallige grisunger til verden, kattunger også. Hun hadde sett

de minste, de skjøreste, de som ikke ville overlevd uten hjelp. – 9 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 9

12.08.2020 10:57:08


Hun trengte noe å mate ham med. Om hun bare kunne få fram

noen dråper. Hun hadde født tre barn før. Kjente igjen følel-

sen av at det brant i brystene idet utdrivningsrefleksen dyttet fram de første gule dråpene fra melkegangene. «Jeg trenger dråpetelleren.»

Jordmor ristet på hodet. «Du trenger ikke det, kjære deg.

Han kom så altfor tidlig, du må hvile deg nå. Jeg skal ta vare på

gutten din her ved senga mens du hviler. Jeg har sett dette før, Ingrid. Vi må bare be om at han enda lever når presten kommer så vi rekker å døpe ham.»

Drengen var allerede på vei til prestegården.

«Han lever nå! Gå ned i medisinskapet, kok dråpetelleren og

kom opp med den», svarte Ingrid så bestemt hun maktet.

«Peter», hvisket hun mot det dunete lille kinnet. «Peter skal

du hete. Du skal være trygg her hos meg. Jeg skal være din

klippe og verne om deg fram til du finner de du skal beskytte og bli deres klippe.» Hun gråt mot den skjøre lille som hun allerede visste at hun elsket. «Kjære Himmelske Far, la ham leve!»

Alma satt i den kalde loftstrappa og snufset og frøs. Hun gråt

ikke, nei, det gjorde hun ikke, det var hun for stor til. Sipehø-

ne, pleide Maren foraktelig å kalle henne. Men det som hadde

hendt der oppe på loftsrommet, gjorde henne både skremt og tårefull. Babyen, en liten gutt, hadde kommet i natt, men han – 10 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 10

12.08.2020 10:57:08


var ikke helt ferdig enda, han kom for tidlig. Og da kunne han dø, hadde Maren sagt.

Hun knepte de butte nevene og bad inderlig om at gutten

ikke måtte dø. Hun hadde gledet seg sånn til han skulle kom-

me! Hun hadde ikke sett ham enda, men hun visste at han var bitte liten, mye mindre enn andre babyer. Alma hadde aldri sett en nyfødt baby, men Maren, som var to år eldre, fortalte

henne at de var fryktelig små, like små som hårnåler. Alma så

for seg ei lita hårnål innpakket i ei dyne oppi vogga. Men denne babyen var jo mindre enn andre nyfødte, så kanskje han var

som ei knappenål? Mens hun funderte på dette, reiste hun seg forsiktig, beina var halvveis dovnet. I det samme gikk døra til loftsrommet opp, og faren kom ut.

«Alma», sa han. «Alma! Kom, inn og hils på lille Peter. Han er

så bitte, bitte liten.»

Hun gikk forsiktig inn i rommet. Mora satt oppreist i senga

og holdt på en bylt pakket inn i hvite bomullskluter. Alma var

borte hos henne i et byks og kikket forventningsfullt på bylten. Så skvatt hun bakover, glodde på mora med kulerunde øyne og utbrøt: «Så svær han er!»

Ingrid gapte, og Alma mumlet forvirret noe om Maren og

hårnåler. Mora lo; hun kjente godt til Almas fantasi. «Kom»,

sa hun lavt. «Kom og hils ordentlig på broren din. Det er ikke sikkert vi får ha ham hos oss så lenge.» – 11 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 11

12.08.2020 10:57:08


Det gikk et døgn, så enda et. Flere døgn ble til uker og

måneder. I ettertid fant Ingrid det vanskelig å skille mellom hva hun selv husket, og det Ole hadde fortalt henne.

Hun erindret vagt den stille romsteringen da Ole innredet

soverommet på loftet slik at hun og Peter kunne være der,

adskilt fra resten av familien. Stort sett lå Peter inntil brystet

hennes, men hun hadde også ei skoeske med bomull og myke kluter som han kunne ligge i. Da kunne hun hvile uten å være

redd for å skade ham mens hun sov. Mens hun døste, ammet,

vugget, strikket og byttet bleier, kunne hun høre en dempet versjon av livet i etasjen under. Almas hiksting og Marens hissige hyl, Olves erting og Oles tafatte irettesettelser. Det var

den hverdagslige summingen, latteren, klirringen av kopper og stemmene til naboer som kom på besøk. Alle disse lydene

smøg seg opp gjennom gulvplankene og la seg som et slør av savn i rommet. Innimellom skylte bølger av dårlig samvittig-

het over henne. Olve var åtte, Maren seks og Alma fire. De var små, de trengte henne. Men Peter kunne ikke leve uten henne.

Dette var hans sjanse. De to holdt seg oppe på loftet i seks måneder før Ingrid våget å ta ham ned til de andre.

Da hun trodde at han var sterk nok til å leve sammen med

resten av familien, snekret Ole ei lita vugge som kunne stå på

kjøkkenet. De var samlet ved måltidene igjen, og Ingrid nøt synet av Alma og Maren som dullet med de små tærne som – 12 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 12

12.08.2020 10:57:08


stakk opp under dyna. Om en av de andre ungene hostet eller

hadde så mye som en dråpe snørr under nesa, ble de straks forvist og måtte holde seg ute av kjøkkenet til Ingrid var overbevist om at det ikke var noe på gang som kunne være farlig

for den vesle kroppen til Peter. Allikevel fikk han lungebetennelse. Enda en gang tilkalte de både legen og presten.

Huset ble stille. Peter gråt ikke lenger. Nå kunne de bare høre

den hurtige og overflatiske pusten hans innimellom nesten

lydløse klynk. Ingrid husket den konstante hodepinen som fulgte med søvnløse netter og tung fortvilelse. Alle brå lyder fikk henne til å skvette og bli hissig. Hun visste at hun burde føle takknemlighet når hun hørte en av de andre ungene le eller rope. Men hun var så sliten. Hun ville bare sove, men

tenk om han sluttet å puste mens hun sov. Tenk om han døde

uten at hun merket det. Det tok ti dager og ti netter. Det var i alle fall det kalenderen viste, og det alle fortalte henne da det

hele var over. Ingrid hadde våknet idet hun kjente Ole sin hånd på kinnet. Redselen som skyllet over henne, fikk magen til å

vrenge seg. Hun krøket seg over vaskefatet som sto på nattbordet og kastet opp. Den gallefargede væsken traff sinkfatet

med et klask. Hun torde ikke å se opp på Ole. Hadde hun sov-

net fra gutten sin? Hun kunne ikke høre pusten hans. Så hørte

hun gråten. De spede lydene fra bylten Ole holdt i armene sine, bar med seg løftet om at det ville gå godt denne gangen også. – 13 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 13

12.08.2020 10:57:08


Hver dag fram mot våren kom det folk fra bygda innom

med nybakt brød, syltede plommer, fermentert kål eller bare

dagens nyheter og slarv og spurte om han fortsatt levde. «Han lever fortsatt», ble det sagt rundt på nabogårdene.

– 14 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 14

12.08.2020 10:57:08


3. 1947

Ingrid satt på trappa utenfor huset. Hun skrellet poteter mens hun kikket på ungene som sprang rundt på tunet og lekte

gjemsel. Noen av dem var ungdommer, nesten voksne nå, men de var fortsatt lekne. Innimellom skole og gårdsarbeid tok de

seg tid til å herje rundt sammen med gutter og jenter fra nabogårdene. Peter hadde fylt elleve i forrige uke.

Hun bet seg hardt i underleppa og tvang seg til å sitte stille

da Peter nok en gang snublet og falt. Han så bort på henne. Hun hadde mest lyst til å løpe mot ham, ta ham på fanget og knuge ham inntil seg, men hun smilte og nikket at han bare

måtte fortsette leken. Han satte hendene under seg, reiste seg sakte og lo mot de andre.

Det var ingen vits i å gi seg, ingen grunn til å tro at det ville

gagne ham å legge seg ned og gråte. Når hun tenkte tilbake,

kunne hun huske hvor mye han hadde grått de første årene. Fram til han var nesten fem år, hang han stort sett i skjørtene

hennes og sutret. Han gjorde krav på hennes fulle oppmerksomhet når hun var i nærheten og la seg ned i fortvilet hulking

om hun ikke var der. Det var øyeblikk da hun følte at han sugde alt som fantes av krefter og humør ut av henne. – 15 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 15

12.08.2020 10:57:08


Hun skvatt til og ble revet ut av tankerekken idet Alma løp

forbi. Ingrid kunne ikke motstå fristelsen til å skvette en neve iskaldt vann fra kjelen med ferdigskrelte poteter på henne.

Alma hylte og rakte tunge mens Ingrid skrattet av sin egen sjeldne spontanitet. Når hun kikket bort på den leende ten-

åringsjenta som løp rundt sammen med de andre, husket hun hvor mye ansvar Alma hadde tatt for lillebroren sin de første årene han levde. Beina var lenge for svake til å bære Peter. Storesøster Alma bar ham rundt på hofta mens Ingrid var opptatt

med andre gjøremål. Den tidlige fødselen hadde gjort ham annerledes enn de tre søsknene. Annerledes enn de andre un-

gene i bygda også. Den venstre foten var slapp og vridd, hele den venstre siden var kraftløs, nesten lam. Ingrid hadde tatt

ham med til Sofies Minde, vanførehjemmet i Oslo, flere ganger.

Peter fikk sine første spesialtilpassede sko, mens Ingrid fikk undervisning i hvordan hun skulle trene med ham. Cerebral parese. Det var merkelig hvor raskt hun hadde vent seg til å

uttale ordene som i begynnelsen hadde virket så fremmede. Legene sa at det var en liten, men permanent hjerneskade

som kunne skyldtes den tidlige fødselen. Han var heldig, sa de. Mange barn som var født med en slik skade, døde eller måtte leve med langt sterkere plager.

Han lærte å gå det året han fylte fem. Etter mye trening had-

de han nok kraft i den venstre hånda til å ta seg for når han

tippet overende. Selv var hun blitt sterk nok til å motstå tran– 16 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 16

12.08.2020 10:57:08


gen til å løfte ham opp hver gang han ble liggende. Hun kjente

så godt på fortvilelsen hans når han falt, og innimellom måtte

hun snu seg og se en annen vei når han strevde for å reise seg. Hun var blitt sittende uvirksom med kniven i den ene hånda

og en halvskrellet potet i den andre. Nesevingene vibrerte mens hun dro pusten dypt inn. Nyansene av lukter fylte hele kroppen. Duften av fuktig gress fra de skyggefulle krokene

blandet seg med tørt støv virvlet opp fra det solfylte tunet. Ingrid lukket øynene. Det hadde vært mye alvor i livet til ungene.

Men akkurat nå var det den vidunderlige latteren som fylte

øregangene hennes. Hun syntes tydelig hun kunne skjelne stemmen til den eldste sønnen også. Nesten uten at hun hadde

registrert det, var de kanskje på vei inn i en ny fase av livet. En

tid hvor det ikke lenger var sykdom eller krig som dominerte hverdagen?

Krigsårene hadde satt dype spor i minnet til de fleste i bygda. I august 1941, det samme året som Peter lærte å gå, etablerte

SS seg halvannen kilometer fra hjemmet deres. Internatskolen Falstad ble til fangeleiren Falstad. Ingrid leste i ettertid

at det til sammen var over 4500 mennesker innom leiren de årene krigen varte. Flertallet hadde vært norske politiske fan-

ger, men også mennesker fra Danmark, Polen, Jugoslavia og Sovjetunionen ble brakt dit for å tortureres, ydmykes, dø eller sendes videre til nye grusomheter. – 17 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 17

12.08.2020 10:57:08


På vei til skolen gikk Alma og Maren forbi leiren, som var

omkranset av et høyt piggtrådgjerde. Ingrid visste at jentene lurte matpakkene sine inn gjennom gjerdet. Det var ulovlig å

smugle mat inn til fangene, men Ingrid sa ikke noe. Hun smurte opp ekstra skiver med et tykt lag smør som hun sendte med.

Hun var sikker på at døtrene forsto at hun var stolt av dem for at de var så modige.

I grålysningen den sjette oktober i 1942 hadde de hørt skudd etter skudd fra Falstadskogen. Ole hadde holdt henne hardt inntil seg i frykt for at hun skulle kjempe seg ut døra og løpe

mot leiren for å brøle ut raseriet og hatet mot de grusomme bødlene som ødela og tok liv. Det skulle mye til for at hun

mistet besinnelsen, men når det først skjedde, ble det svart.

I dagene som fulgte hørte de flere skuddsalver fra skogen. Nå, fem år senere, hendte det fortsatt at hun våknet av at hun

drømte om skuddene. Den skarpe lyden hadde boret seg inn i hukommelsen hennes og nektet å la henne glemme. Selv nå, i fredstid, mens trærne var på det grønneste og teppet av lyng, mose og blomster dekket bakken, kunne hun kjenne følelsen av uhygge og angst når hun gikk i skogen.

En dump lyd fikk Ingrid til å heve blikket. Det var ikke likt

henne å bli sittende slik og fordype seg i minner. Hun var for lengst ferdig med å skrelle potetene. Peter kom haltende bort. – 18 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 18

12.08.2020 10:57:08


Buksa var revet opp, og det rant blod fra en dyp flenge like

under kneet. Hun fulgte ham inn, renset såret og forbandt det.

Deretter tok han ei bok fra bokhylla og humpet inn på kammerset der farmora lå. Farmor var nesten blind nå. Furene i

ansiktet enda mer fremtredende. De blinde øynene ble smale streker og munnvikene krøllet seg oppover idet hun hørte

Peters stemme ved sengekanten. Han slukte stort sett alt han kom over av bøker, aviser og blader. Når han ikke orket å hen-

ge med i leken sammen med de andre ungene, gjemte han seg inne hos henne sammen med et lager av lesestoff.

Ingrid smilte og tørket vekk noen dråper størknet blod fra

gulvet før hun gikk ut. Alle, både ungdommene og barna, var

ferdige med leken nå. Flere av dem var på vei hjemover mot

nabogårdene for å spise middag. Hun løftet spannet og silte vannet ut mellom fingrene før hun tømte potetskrellet over

i trauet med grisefôr. Da hun kom inn på kjøkkenet, kunne hun høre Peters stemme som en jevn summing fra kammer-

set. Den fylte henne med en følelse av ro. De siste årene hadde vært krevende for hele familien, men hun var inderlig takk-

nemlig for at han var kommet for å bli en del av familien deres.

De ble sittende lenge ved middagsbordet den dagen. Da Ole

og eldstesønnen forsvant for å ta fjøsstellet, trakk farmor seg tilbake til rommet sitt for å gjøre seg klar for kvelden. Alma

smatt etter inn døra for å hjelpe farmora til sengs. Peter og – 19 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 19

12.08.2020 10:57:08


Maren kjeklet om hvem som skulle ta oppvasken. «Hysj nå!

Dere må begge hjelpe til, jeg har annet å gjøre», skjente Ingrid. Hun hengte forkleet på kroken ved vasken og overlot kjøkkenet til de to kranglefantene.

Noen timer senere kom Ingrid opp på soverommet til Peter

for å slukke lampa for natta. Det hendte ofte at han leste seg i søvn, men nå lå han hulkende og svett under dyna. Hun forsøkte å trøste, prøvde å lokke ham til å fortelle hvor den vold-

somme fortvilelsen kom fra, men han nektet å svare, ville ikke snakke til henne i det hele tatt.

Omsider stilnet gråten, og han snudde seg med ansiktet mot

veggen. Ingrid strøk ham over det strittende, røde håret i nakken og klødde ham på den tynne ryggen. Ryggraden var godt

synlig med en tydelig skjevhet under den grove nattskjorta. Hun gråt selv også, uten egentlig å vite hvorfor, mens hun for-

søkte å berolige den ulykkelige gutten. Endelig hørte hun at de

dype og rytmiske åndedragene tok over for hikstingen. Hun lirket forsiktig fram ei sammenkrøllet avis fra de slappe, varme barnehendene.

Litt senere, da Ole kom inn i stua, fant han kona i samme

sinnstilstand som den morgenen da de hørte den uendelige rekken av skudd fra Falstadskogen. De lyseblå øynene var mørke og rødkantete, kroppen dirret, og hun trampet rundt i – 20 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 20

12.08.2020 10:57:09


ring mens hun holdt ei krøllete avis i hånda. Han ble stående

i døråpningen og flytte vekta fra det ene beinet til det andre

før han omsider tørket nevene på buksebaken, gikk bort og

slo armene sine om den skjelvende kroppen hennes. Ingrid lente seg tungt inn mot ham og tørket nesa mot den grove arbeidsskjorta hans. Hun slapp avisa ned på gulvet, tråkket på

den, men bøyde seg snart ned for å fiske opp de mishandlede sidene. Hun dro ham med seg bort til den slitte stolen ved bokhylla, rakte ham brillene og ba ham lese. Ole rakk ikke å komme lenger enn til det første avsnittet før hun avbrøt ham. «Nazistene hadde drept ham, Ole! Vi ville fått dødsattesten hans

overlevert med beskjed om at det var best både for ham og oss at han døde. Peter leste det. Han leste om hvordan de avli-

vet slike barn som ham!» Ingrid var roligere nå, men hun gråt fortsatt. Ole tok hånda hennes da hun satte seg på krakken ved

siden av ham. De ble sittende slik og holde hverandre mens de forsøkte å forstå det de leste. Hadde det virkelig eksistert

en egen komité av nazistiske leger som fra et kontor i Berlin bestemte hvem som skulle henrettes fordi de ikke passet inn

i rammen for hva de mente var et verdig liv? Hvordan hadde de fått legene, sykepleierne og barnepleierne i distriktene til å samarbeide om et slikt prosjekt? Var det mulig å sette drap i system og kalle det barmhjertighet?

Alma kom inn i stua og fikk se foreldrene klemme seg inntil – 21 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 21

12.08.2020 10:57:09


hverandre mens de holdt ei skrukkete avis foran seg. Tårene rant nedover kinnene på dem begge, og hun hørte mora mumle noe hun ikke oppfattet. Hjertet dunket hardt i brystet. Hun

snudde seg raskt og listet seg ut før de oppdaget henne. Det tunge alvoret i rommet skremte henne.

Den natta ble Alma liggende våken. Maren sov rolig i senga

ved siden av, og Alma snek seg så stille hun kunne ut av rommet for ikke å vekke søstera. Det var mørkt nede i stua. Hun

romsterte rundt ei stund før hun omsider fikk øye på den. I

vedkassa ved ovnen kunne hun skimte avisa som stakk opp bak de tørre kubbene. Hun nappet den til seg, tente lampa på

kommoden og krøp sammen i stolen. Det svake lyset gjorde det vanskelig å lese, så hun knep øynene halvt igjen for å se

bedre. Kunne det som sto virkelig være sant? I 1933 startet

Hitler og hans meningsfeller å spre propaganda som fortal-

te hvor kostbare sinnslidende og funksjonshemmede var for samfunnet. Nazistene påsto at det beste for slike mennesker

ville være å dø. At det var uetisk å la dem leve et uverdig liv.

Alma måtte lese de samme setningene flere ganger uten å fat-

te det som sto. De regnet med at over seks tusen småbarn ble drept. I 1939 ble prosjektet utvidet til å gjelde voksne med

psykiske lidelser og funksjonshemminger. Tusenvis av falske dødsattester ble levert til sønderknuste foreldre og pårørende etter at henrettelsene, barmhjertighetsdrapene på alt liv uten verdi, var gjennomført.

– 22 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 22

12.08.2020 10:57:09


Ingrid fikk ikke sove. Tankene hennes ble akkompagnert av

den jevne duren fra Oles snorkende pust. Noen tuslet i gangen utenfor soverommet og skrittene forsvant ned trappa. Kanskje

en av ungene som måtte på do? Minnet om de radmagre og underkuede fangene på Falstad kvernet om kapp med tanken

på den gråtende sønnen. Hun erindret redselen som pleide å ligge som en truende skygge i rommet når familien samlet seg

på loftet for å lytte til de illegale radiosendingene fra London. Hva var det som fikk mennesker til å dyrke de mest nedrige, ødeleggende og heslige sidene av menneskenaturen? Hvor kom inspirasjonen og evnen til en slik endeløs ondskap fra? Hva om utfallet av krigen hadde blitt et annet og ideologien

om den rene rasen og Hitlers overmenneske hadde fått rotfeste også i hennes eget land, hennes bygd, hennes folk?

Hun kunne ikke huske at hun reflekterte så mye over disse

spørsmålene de årene krigen varte. Hun hadde tatt med Peter på toget til Oslo under okkupasjonen uten å forstå. At barnet

som hun elsket og beskyttet mest sannsynlig ville blitt drept

om krigen hadde fått et annet utfall enn den fikk, eller om han var blitt født i Polen eller Tyskland på slutten av 1930-tallet. Hva hadde de tyske soldatene tenkt når hun kom med ham på

arma? Visste de hva de kjempet for, eller var de bare fortvilte unggutter som lengtet hjem til familiene sine? Sannsynligvis

var de redde. Enda mer skremt enn det hun var, og enda mer

truet enn hun noen gang følte seg. Krig handler ikke bare om – 23 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 23

12.08.2020 10:57:09


liv eller død. Den koster også menneskenes sjeler, forkrøpler og ødelegger det indre livet til å drives av angst og instinkter.

Heldigvis hadde hun ikke visst. Kanskje ville hun blitt redd

for å ta ham med, redd for å vise ham fram. Oppholdet i Oslo

ble avgjørende for de store framskrittene i utviklingen hans, men om hun hadde visst at det utsatte ham for fare, ville hun

aldri tatt ham med seg bort fra gården. Hun ville aldri eksponert ham for risikoen ved at noen visste om og registrerte et funksjonshemmet barn i offentlige arkiver.

Ingrid visste at hun hadde en sterk evne til å forutse mulige

farer for deretter å navigere og leve livet for å unngå disse. Det lå naturlig for henne, hun var ikke et menneske som uten vide-

re bega seg inn i det ukjente. Men kanskje er det noen ganger best å ikke vite?

– 24 –

hamviikkevilleværtforuten_sats_v7.indd 24

12.08.2020 10:57:09

Profile for FORLAGSHUSET

Ham vi ikke ville vært foruten  

I 1936 blir Peter født. Mot alle odds overlever han den tidlige fødselen, men han får varige mén. Ellen sammenligner seg med farens gamle Be...

Ham vi ikke ville vært foruten  

I 1936 blir Peter født. Mot alle odds overlever han den tidlige fødselen, men han får varige mén. Ellen sammenligner seg med farens gamle Be...

Profile for bokstaver

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded