Page 1

Kapittel 1

Kongens forbannelse Det var en gang en konge og en dronning som bodde pü et vakkert slott i et lite land langt, langt borte. Kongen var god og rettferdig og Dronningen mild og klok. Deres eneste barn var en liten datter med vakre, gylne krøller. Gulltopp, kalte de henne, og hun var det kjÌreste de eide. 3


En julaften da Gulltopp hadde fylt fire år, var den lille kongefamilien samlet for å pynte treet. Det var et stort og prektig grantre, akkurat så fint som et juletre skal være 4


i et vakkert slott med høye türn og spir. Kongen og Dronningen hjalp Gulltopp med julepynten, mens Bruno, den kongelig hunden, lü og halvsov ved den varme peisen. 5


Dronningen fant fram en stjerne av gull og skulle til å sette den på toppen av treet da Gulltopp stanset henne. “Den eneste stjernen som er fin nok er Julestjernen,” sa hun. “Den som skinner for oss hver julenatt.” Gulltopp dro med seg Kongen og Dronningen bort til vinduet. Hun pekte opp mot den kalde og stjerneklare vinterhimmelen, og der hang den, Julestjernen. Den funklet stille og hemmelighetsfullt på himmelen og sendte sitt magiske lys over det lille landet. Gulltopp så forventningsfullt opp på moren sin, for hun ville så gjerne ha den i toppen av treet. Men Dronningen ristet på hodet og forklarte at Julestjernen var på himmelen for at den skulle skinne for alle på jorden, og at den ville være der for alltid dersom man ga den hjertet sitt. 6


For at Gulltopp alltid skulle huske dette ga Dronningen henne et gullhjerte som hun hang rundt halsen hennes. Samtidig sto Greven, Kongens fetter, og så på den lykkelige familien. Hans største ønske var å bli konge, men da måtte Kongen dø barnløs. Samme kveld oppsøkte han den onde Heksa, og hun var villig til å hjelpe Greven mot at hun og datteren hennes fikk halve kongeriket. Sammen klekket de ut en ond plan ...

7


Neste dag oppdaget Kongen og Dronningen at datteren deres var vekk. Alle på slottet lette og lette, men de kunne ikke finne Gulltopp. De lette i landsbyen, og de lette i skogen. Over hele kongeriket lette de, uten at det nyttet. Prinsessen var og ble borte. Hunden Bruno ulte trist, og Kongen og Dronningen var fra seg av fortvilelse. Til slutt døde Dronningen av sorg. Hun ble lagt i den kongelige krypten, der den sørgende Kongen knelte foran kisten hennes hver eneste dag. Med Dronningens død hadde Kongen mistet de to han elsket høyest i hele verden.

8


Alene og fortvilet så han opp mot den lysende Julestjernen og knyttet neven. “Det er din feil!” ropte han. “Forbannet skal du være!” Med et blaff forsvant Julestjernen. Natten ble plutselig mørk, og en iskald vind blåste opp.

9


Uker og måneder gikk. Kongen sank sammen i sorg og låste seg inne. Men en stormfull høstkveld kom en eldgammel vismann og banket på. Til Kongens store glede kunne han fortelle at Gulltopp fremdeles var i live og at hun ville komme tilbake hvis Kongen kunne få Julestjernen til å lyse på himmelen igjen. Men, sa han, hvis ikke Julestjernen ble funnet innen de ti neste julekveldene, ville den forsvinne for alltid. Julestjernen ville aldri mer lyse, og Gulltopp ville være borte for bestandig. Et håp ble tent i Kongens hjerte, og han ga sin fetter Greven i oppgave å finne Julestjernen. Men ettersom Greven hadde planer om å overta tronen, sørget han for at det aldri ble gjort et eneste forsøk på å finne den.

10


Julekveldene kom og gikk på slottet, og snart var ni år gått uten at han hadde funnet spor av verken Julestjernen eller Gulltopp. For hver julaften ble Kongen mer motløs. Sammen med Bruno vandret han rundt i slottets øde ganger og kikket forgjeves ut igjennom vinduet for å se om Julestjernen hadde kommet tilbake. Men vinterhimmelen var alltid like stjerneløs, og ingen Gulltopp kom for å lyse opp hans dystre sinn. Nå var tiden i ferd med å renne ut. Om få timer ville klokkene ringe inn til jul ...

11

Reisen til julestjernen  

les 1. kapittel av boken