Seierstad en av oss forlagets materie pocket 05

og fremst trengte avlastning fra, meldte hun samtidig. Hun mestret ham ikke lenger, sa hun til sosialkontoret.

På denne tiden var Anders fylt to år, Elisabeth var blitt åtte. Datteren gikk i sin mors fotspor og var blitt «reservemamma» for Anders, og for sin mor.

Søknaden om et weekendhjem for Anders to helger i måneden ble innvilget i oktober 1981. Anders havnet hos et nygift par i tjueårene.

Da Wenche kom med Anders første gang, syntes de hun var litt snodig.

Da hun kom annen gang, tenkte de at hun var sprø. Da ba hun om at Anders innimellom måtte få ta på penisen til weekendpappaen. Det var viktig for guttens seksualitet. Han hadde ingen farsfigur i livet, og Wenche ønsket at den unge mannen skulle innta den rollen. Anders hadde ingen å identifisere seg med rent utseendemessig, understreket Wenche, for «han så bare jentetisser» og visste ikke hvordan en manns­ kropp fungerte.

Det unge paret sto målløse. De var for flaue til å rapportere uttalelsene videre. De lot det ligge. De tok Anders med på turer i skog og mark og til byens parker og løkker. Han trivdes hos dem, og de syntes han var en fin liten unge.

En helg kom ikke Wenche med sønnen til weekendforeldrene.

Hjemmet passet ikke for Anders, mente hun nå. «Mor er vanskelig å gjøre til lags, krever mer og mer hele tiden,» arkiverte sosialkontoret i mai 1982. Hun søkte nå om et nytt hjem for sønnen. «Datteren på ni år har begynte å tisse på seg,» skrev sosialkontoret.

Måneden før hadde Wenche oppsøkt fosterhjemsavdelingen ved barnevernskontoret. Hun ville undersøke muligheten for å få fosterhjemsplassert begge barna. Hun ønsket dem «pokker i vold» sa hun til barnevernskontoret.

Det gikk mot høst, og livet mørknet enda mer. I oktober stakk Wenche innom Frogner helsekontor. «Mor virket svært deprimert,» ble det nedskrevet. «Var inne på tanken om å bare dra fra barna og overlate dem til samfunnet for å leve sitt liv.»

24