23 Han
Northern Correctional Institution, Somers, Connecticut. Det virket som om besøksavlukket i Northern-fengselet var laget for å forvirre og isolere. Det var en klaustrofobisk, forseglet hvit kasse, omtrent halvannen meter bred og to og en halv meter dyp, bak meg var det en dør med vindu i, og foran meg var det en speilglassrute. En beige telefon uten tallskive hang på veggen ved min høyre side. En hvit hylle som jeg kunne hvile armene på. Avlukket var selvsagt laget for å holde fangene buret inne: Northern var et høysikkerhetsfengsel på nivå fem, og tillot bare besøk uten fysisk kontakt. Men det var jeg som følte meg innesperret. Og så dukket han opp i vinduet – faren min, Bloody Billy Barber – med hendene lenket foran, rufsete, askegrått hår, et hånflir mot meg – han moret seg antagelig over at den lille drittungen hans endelig viste seg her – og jeg var glad vi hadde en tykk glassrute mellom oss. Glad han kunne se meg, men ikke ta på meg. Leoparden i dyrehagen går bort til kanten av innhegningen sin og gjennom sprinklene eller over en vollgrav som er for stor til å hoppe over, stirrer han foraktelig på deg for å vise at du er underlegen, at du trenger en barriere mellom dere. I slike øyeblikk oppstår det en felles forståelse, den er ikke-verbal, men likevel høyst reell: leoparden er rovdyret og du er byttet, og det er bare sperringen mellom dere som gjør at vi mennesker føler oss 260