Page 1

Tom Egeland

Katakombens hemmelighet


S

JEFASTRONOM SUZY LEE ved Mauna Kea-obser-

vatoriet på Hawaii våget knapt å tro sine egne øyne. Men objektet hun skimtet gjennom den gigantiske stjernekikkerten, var ikke til å ta feil av: En ny og ukjent komet var kommet til syne på himmelen. Vakker. Majestetisk. – Den ser nesten ut som en julestjerne, tenkte Suzy og smilte. Med iver og entusiasme gikk astronomene i gang med å finregne på kometens størrelse, hastighet og bane. Ingen av dem kunne ennå forestille seg hva oppdagelsen skulle komme til å bety.


 Gravkammeret 


KAPITTEL I

 Skrinet  Borgund stavkirke

Robert myste mot den tjæresvarte trekirken. Med alle sine tak og vinkler var Borgund stavkirke overveldende. Etasje på etasje. Tak på tak. Tårn og spir. Mørk, mektig og mystisk ruvet kirken mot den blendende sommersolen. Dragehoder snerret mot himmelen. Kristne kors og norrøne fabeldyr side om side. Ornamenter og utskjæringer. Men ingen vinduer, ingen glassmalerier. Bare dette mørke, svarte, innelukkede. Sommerdagen var varm og fylt med summende insekter og pollen. Solen stekte. En sky av sandstøv fra utgravingsområdet pudret trærne og engen. Stavkirken tegnet en skarp skygge over alle arkeologene som lå på knærne og lette etter fortiden. En av dem var Robert. En ganske alminnelig gutt. Alminnelig høy, alminnelig utseende. Ble 14 år for noen måneder siden. Glad i musikk. Spennende filmer. Dataspill. Og en hamster ved navn Burre. Men

 13 


akkurat nå befant han seg her, ved Borgund stavkirke, sammen med moren sin. Hun var arkeolog. Robert hadde vært med henne på jobb hver sommerferie så lenge han kunne huske. Det passet ham perfekt. Han elsket arkeologi. Eller skattejakt, som han kalte det. Det er ikke skatter vi leter etter, pleide moren å innvende. Robert brydde seg ikke. For ham var det skattejakt. Hele denne formiddagen hadde han og moren arbeidet nede i en vikinggrav som var over tusen år gammel. Millimeter for millimeter, centimeter for centimeter, hadde de gravd og penslet seg bakover i tiden. Plutselig brøt moren til Robert stillheten: «Hei sann!» Litt for høyt. Litt for skingrende. Langsomt reiste hun seg. De andre arkeologene kom løpende til og flokket seg rundt henne. «Hva er det for noe, mamma?» spurte Robert. Moren løftet noe i været. Et skrin. Et skrin av kobber. Et skrin fra vikingtiden. I samlet flokk toget arkeologene tilbake til arbeidsbrakken. Her lå alle brosjene, kammene og pilspissene de så langt hadde avdekket. Først i opptoget gikk Robert og moren. Utgravingslederen, sjefkonservator Ingeborg Mykle fra Oldsaksamlingen, kom ut på treplattingen for å høre hva de hadde funnet.

 14 


Moren til Robert var så opprømt at hun skalv på hendene da hun plasserte kobberskrinet på arbeidsbenken inne i brakken. Utenpå skrinet var det risset inn tre symboler:

«Ufattelig!» mumlet arkeologene i munnen på hverandre. Noen humret. Noen ristet vantro på hodet. «Hva er så ufattelig?» spurte Robert. «Det første symbolet er en ankh,» forklarte moren. «En hva-for-noe?» «Ankh er de gamle egypternes hieroglyf eller tegn for evig liv, for gjenfødelse. Det andre er det norrøne runetegnet ty, som representerer vikingenes krigsgud Tyr. Det tredje er det kristne korset, symbolet på Jesu korsfestelse og oppstandelse.» «Så?» sa Robert. «Tre så gamle og ulike symboler hører ikke sammen.» «Så?» gjentok Robert. «Alt som ikke hører hjemme et sted, er spennende for oss arkeologer.» «Det mest spennende er vel å finne ut hva som er inni skrinet?» svarte Robert. Det var moren enig i.

 15 


Så varsomt at det tok en hel liten evighet, pirket moren til Robert bort leire fra lokket og lirket opp skrinet. Flere gispet. I skrinet lå fire romerske mynter. Og et håndtegnet kart over Roma, på noe som lignet kalveskinn. Men det som fikk arkeologene til å gispe, var noe helt annet: et smykke. Et ufattelig vakkert smykke. Et glinsende triangel:

Selv etter tusen år i et skrin i en vikinggrav, funklet smykket med en varm glød. Nesten magisk, tenkte Robert.

 16 


ROBERTS FAKTA OM HIEROGLYFER OG RUNER Hieroglyfer er en billedskrift som ble brukt i Egypt for tusenvis av år siden. Komplett uforståelig! På vårt språk bruker vi bokstaver til å sette sammen ord og setninger. Hieroglyfene, derimot, kunne symbolisere mange forskjellige ting. «Horus’ øye» symboliserte for eksempel beskyttelse, kongemakt og god helse. Hieroglyfene kunne forestille mennesker og dyr, fugler og fisker, planter og redskaper. Hieroglyfene fantes overalt i Egypt – inni pyramider, utenpå palasser og statuer – men egypterne hadde med årene glemt hva de betydde. Frem til 1822 var det ingen som forsto et kvekk. Da klarte en franskmann, Jean-François Champollion, å tyde dem. Det gjorde han ved å sammenligne tekstene på den to tusen år gamle Rosetta-steinen, der samme tekst sto skrevet på gresk og to egyptiske oldtidsspråk. Mens hieroglyfene er en symbolsk billedskrift, er runene bokstaver som ble brukt i Nord-Europa fra århundrene etter Kristus. Særlig vikingene er kjent for å ha skrevet (eller ristet, som det heter) med runer. Men mange flere folkeslag enn vikingene skrev med runer. Runealfabetet kalles futhark, som var de første tegnene i alfabetet: F - U Þ - A - R - K. Det finnes to futharker: den eldre og den yngre futhark. Den eldre besto av 24 runer. Fremover mot 800-tallet ble den eldre futharken erstattet av den yngre, som var en forenklet versjon med bare 16 runetegn. Her i Norge gikk runene ut av bruk på 1400–1500-tallet.

 17 

Første kapittel av Katakombens hemmelighet  

utdrag fra boken

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you