Page 1

Søren Sveistrup

Kastanjemannen Oversatt fra dansk av Inge Ulrik Gundersen, MNO


Tirsdag 31. oktober 1989


1 Gule og røde blader daler ned gjennom sollyset, mot den våte asfalten som skjærer gjennom skogen som en mørk, speilblank elv. Idet den hvite tjenestebilen suser forbi, blir de virvlet rundt i luften et øyeblikk, før de legger seg til rette i klisne hauger i veikanten. Marius Larsen slipper gassen og senker farten i svingen mens han minner seg selv på at han skal gi beskjed til kommunens veiavdeling, sånn at de tar turen helt hit ut med feiemaskinen. Hvis løvet blir liggende for lenge, blir veibanen glatt, og det kan koste liv. Marius har sett det mange ganger. Han har vært betjent i 41 år, og leder for politistasjonen de siste 17, og hver høst må de minnes på det. Men det blir ikke i dag, for i dag må han konsentrere seg om samtalen. Marius Larsen leter irritert blant frekvensene på bilradioen, men finner ikke det han leter etter. Bare nyheter om Gorbatsjov og Reagan og spekulasjoner om Berlinmurens fall. Det er ikke lenge til, sier de. En helt ny epoke kan være på vei. Han har lenge visst at samtalen måtte komme, og likevel har han ikke klart å ta seg sammen. Kona hans tror nå at det bare er en uke til han skal gå av med pensjon, så tiden er inne for å fortelle sannheten. At han ikke kan unnvære jobben. At han har ordnet det praktiske og utsatt beslutningen. At han likevel ikke er klar for å komme hjem til hjørnesofaen og se Lykkehjulet, rake løv i hagen eller spille svarteper med barnebarna. Det virker greit når han går gjennom samtalen i hodet, men Marius vet at hun vil bli sint. Hun vil føle seg sveket og 9


gå ut på kjøkkenet og skrubbe komfyren, mens hun med ryggen til sier at hun kan forstå det. Men det kan hun ikke. Så da meldingen kom over politiradioen for ti minutter siden, ga han stasjonen beskjed om at han selv ville ta seg av oppgaven for å utsette samtalen litt til. Vanligvis ville han blitt irritert over å måtte kjøre den lange veien forbi jordene og gjennom skogen ut til Ørums gård for å si at de skulle passe bedre på dyrene sine. Det hadde skjedd flere ganger tidligere at griser eller kuer hadde brutt seg ut av innhegningen og streifet rundt på naboens jord, til Marius selv eller en av karene hans hadde fått Ørum til å ta seg av det. Men i dag ble han ikke irritert. Han hadde selvfølgelig bedt stasjonen om å ringe først, både hjem til Ørum og til jobben ved fergeleiet der han var deltidsansatt, men da de ikke fikk svar noen av stedene, tok han selv av oppe ved hovedveien og kjørte ut. Marius finner en kanal med gammel dansk musikk. «Den Knaldrøde Gummibåd» fyller kupeen i den gamle Ford Escort-en, og Marius skrur opp. Han nyter høsten og veien der ute. Skogen med de gule, røde og brune bladene blandet med eviggrønt. Forventningen til jaktsesongen, som nettopp har begynt. Han ruller ned vinduet, solen kaster et flekkete lys på veien gjennom trekronene, og Marius glemmer alderen sin et øyeblikk. Det er stille på tunet da han kommer fram. Han går ut og lukker bildøra, og da slår det ham at det er lenge siden sist han var her ute. Den store gården virker forsømt. Det er sprekker i stallvinduene, murpussen på huset flasser, og det tomme huskestativet på plenen med det høye gresset virker nærmest slukt av de store kastanjetrærne som omkranser tomten. Grusen på tunet er full av falne blader og kastanjer, og det knaser under føttene hans mens han går opp til hoveddøra og banker på. Da Marius har banket tre ganger og ropt på Ørum, skjønner han at ingen vil åpne. Han ser heller ikke tegn til liv, og tar fram en blokk, skriver en lapp og putter den i brevsprekken. Et par kråker flyr over tunet og forsvinner bak Ferguson-traktoren som står foran låven. Marius har reist helt hit 10


ut til ingen nytte, og nå blir han nødt til å kjøre om fergeleiet for å få tak i Ørum. Men det rekker ikke å irritere ham lenge. På vei tilbake til bilen får han plutselig en idé. Marius pleier aldri å få den typen ideer, så det må være et heldig sammentreff at han kjørte ut hit i stedet for rett hjem til samtalen. Han vil by kona på en tur til Berlin som plaster på såret. De kunne ta en uke, eller i hvert fall en helg, så snart han kan ta fri. Kjøre selv, kjenne historiens vingesus, den nye epoken, spise knödel med sauerkraut, som de gjorde den gangen for altfor lenge siden, da de var på telttur i Harzen med barna. Først da han er nesten framme ved bilen, oppdager han hvorfor kråkene sitter bak traktoren. De tripper rundt på noe stort, blekt og uformelig, og da han går nærmere, ser han at det er en gris. Øynene er døde, men kroppen skjelver og rykker, som om den prøver å skremme kråkene som spiser av det store, åpne skuddsåret i bakhodet. Marius åpner hoveddøra. Entreen er mørk, og han kjenner lukten av fukt og sopp, og noe annet han ikke helt kan plassere. «Ørum, det er politiet.» Ikke noe svar, men han hører at det renner vann et sted i huset, og går inn på kjøkkenet. Jenta er tenåring. Kanskje 16–17 år. Kroppen hennes sitter fortsatt på stolen ved spisebordet, og det som er igjen av det istykkerskutte ansiktet ligger i skålen med havregryn. På linoleumsgulvet på den andre siden av spisebordet ligger det enda en livløs skikkelse. Han er også tenåring, litt eldre, og har et stort, åpent skuddsår i brystet. Bakhodet ligger støttet opp mot komfyren. Marius Larsen stivner. Han har selvfølgelig sett døde mennesker før, men aldri noe sånt som dette. I et kort øyeblikk står han der som lammet, før han tar fram tjenestepistolen fra hylsteret i beltet. «Ørum?» Marius går videre mens han roper, denne gangen med pistolen foran seg. Fortsatt ikke noe svar. Han finner det neste liket på badet, og denne gangen må han holde seg for mun11


nen for ikke å kaste opp. Vannet renner fra krana i badekaret, som for lengst er fylt til randen. Det renner videre ned på flisgulvet mot sluket og blander seg med blodet. Den nakne kvinnen, som må være moren, ligger i en forvridd stilling på gulvet. En arm og et bein er skilt fra torsoen. I obduksjonsrapporten senere vil det stå at hun er hogd gjentatte ganger med en øks. Først mens hun lå i badekaret, og deretter da hun krabbet ut på gulvet i et forsøk på å flykte. Det kommer også til å stå at hun til å begynne med har prøvd å forsvare seg med hender og føtter, som av den grunn er kløyvd. Ansiktet hennes er ugjenkjennelig fordi kraniet er knust med øksa. Marius Larsen ville blitt paralysert av synet, hvis det ikke var for at han plutselig så en liten bevegelse i øyekroken. Halvt skjult under dusjforhenget, som ligger slengt i hjørnet, skimter han en annen skikkelse. Marius drar forhenget vaktsomt til side. Det er en gutt. Bustete hår, rundt ti–elleve år. Han ligger livløs i blodet, men en flik av forhenget dekker munnen hans, og det vibrerer svakt og støtvis. Marius bøyer seg raskt ned over gutten, drar forhenget helt bort, tar den livløse armen og kjenner etter puls. Gutten har kuttskader og rifter på armene og beina, blodig T-skjorte og underbukse. En øks ligger slengt ved hodet hans. Marius finner pulsen og reiser seg fort. I stua griper han febrilsk telefonen ved siden av det overfylte askebegeret, som velter ned på gulvteppet, men da han får kontakt med stasjonen, har han åndsnærværelse nok til å gi ordentlig beskjed. Ambulanse. Mannskaper. Haster. Ikke noe spor etter Ørum. Få folk i gang. Nå! Da han legger på igjen, er hans første tanke å skynde seg tilbake til gutten, men så husker han plutselig at det må finnes enda et barn. Gutten har nemlig en tvillingsøster. Marius ser seg om og begynner å gå tilbake mot entreen og trappa opp til andre etasje. Idet han passerer kjøkkenet og den åpne kjellerdøra, stopper han brått og kikker ned. Det var en lyd. Et skritt eller skraping, men nå er det stille. Han tar fram pistolen igjen, åpner døra på vidt gap og går 12


forsiktig ned den smale trappa, til han forsiktig setter føttene på betonggulvet. Øynene må først venne seg til mørket, og da ser han den åpne kjellerdøra i enden av gangen. Kroppen hans protesterer og sier at han bør stoppe her. Vente på ambulansen og kollegaene, men Marius tenker på jenta. Da han kommer nærmere døra, ser han at den er brutt opp med makt. Lås og slå ligger på gulvet. Han går inn i et rom som kun er opplyst av de skitne kjellervinduene over. Likevel skimter han med det samme den lille skikkelsen som gjemmer seg langt inne under et bord i et hjørne. Marius skynder seg bort, senker pistolen, bøyer seg ned, kikker inn og sier: «Det går bra. Det skjer ikke noe mer.» Han kan ikke se ansiktet til jenta, bare at hun er rystet og presser seg inn i hjørnet uten å se på ham. «Jeg heter Marius og kommer fra politiet. Jeg er her for å hjelpe deg.» Jenta blir sittende, vettskremt, som om hun ikke hører ham, og Marius legger plutselig merke til rommet. Han ser seg rundt, og det går sakte opp for ham hva det har blitt brukt til. Han grøsser. Så får han øye på de skjeve trehyllene gjennom døra til naborommet. Synet får ham til å glemme jenta, og han går inn. Marius kan ikke si hvor mange det er, men det er flere enn han kan telle. Kastanjemenn og kastanjedamer. Dyr også. Store og små, barnslige og uhyggelige, mange av dem er uferdige og deformerte. Marius stirrer på dem, mengden og variasjonen. De små figurene på hyllene gjør ham usikker. Gutten kommer inn gjennom døra bak ham. I brøkdelen av et sekund tenker Marius at han må huske å få teknikerne til å undersøke om døra til kjelleren har blitt brutt opp utefra eller innefra. I brøkdelen av et sekund innser han at noe fryktelig kan være sluppet ut, akkurat som dyrene fra innhegningen, men idet han snur seg mot gutten, flimrer tankene forbi som små, forvirrede skyer på himmelen. Så treffer øksa ham i kjeven, og alt blir svart.


Mandag 5. oktober, nĂĽtid


2 Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne eller kjenne det kalde gresset under føttene. Det eneste som er igjen, er stemmen som fortsetter å hviske mellom slagene fra stangen med kulen. Hun tenker at hvis hun slutter å gjøre motstand, vil stemmen kanskje tie, men det gjør den ikke. Den fortsetter, og det samme gjør slagene. Til slutt kan hun ikke røre seg lenger. For sent kjenner hun de skarpe taggene fra et redskap på håndleddet, og før hun mister bevisstheten, hører hun den elektriske lyden av saga som starter og begynner å skjære gjennom knoklene. Etterpå vet hun ikke hvor lenge hun har vært borte. Mørket er der fortsatt. Det samme er stemmen, og det er som om den har ventet på at hun skulle komme tilbake. «Går det bra med deg, Laura?» Tonen er mild og kjærlig, og altfor tett på øret hennes. Men stemmen venter ikke på svar. Den har for øyeblikket fjernet det som var klistret over munnen hennes, og Laura Kjær hører seg selv trygle og be. Hun skjønner ingenting. Hun vil gjøre alt. Hvorfor henne – hva har hun gjort? Stemmen sier at hun vet det. Den bøyer seg helt ned, helt inntil øret hennes, og hvisker. Hun merker at den har gledet seg til nettopp dette øyeblikket. Hun må konsentrere seg for å høre ordene, skjønner hva stemmen sier, men kan ikke tro det. Smerten er større enn alle lidelsene til sammen. Det kan 17


ikke være det. Det må ikke være det. Hun rister ordene av seg som en del av galskapen som omgir henne. Hun vil reise seg og kjempe videre, men kroppen hennes gir etter, og hun hulker hysterisk. Hun har visst det en stund, men likevel ikke, og først nå som stemmen har hvisket det til henne, skjønner hun at det er sant. Hun vil skrike alt hun kan, men innvollene er allerede på vei opp gjennom halsen. Så kjenner hun at staven kjærtegner kinnet hennes, før hun raser videre ut i mørket.

Kastanjemannen Søren Sveistrup  

Utdrag

Kastanjemannen Søren Sveistrup  

Utdrag