Page 8

blikk. Et par av dem løp frem mot huset vårt med utstrakte armer. Nadja hang i vannbrettet, og det rare var at hun var helt stille, akkurat som jeg har hørt at barn er når de er i ferd med å drukne. De små fingrene hennes klamret seg fast, og jeg kastet meg mot henne fordi det er det man gjør. Man kaster seg etter barnet sitt, man går gjennom ild og vann. Man gjør alt og litt til. Og så fikk jeg tak i henne, jeg nådde frem og kjente at de smørklissete fingrene hennes langsomt gled ut av hånden min. Gled ut av grepet mitt som et glatt såpestykke. Hun falt. Barnet mitt falt mot gaten, og jeg kunne ikke stoppe det. Alt som skulle til, var at jeg hadde kommet frem et sekund tidligere, at jeg hadde klart å tilbakelegge en meter til i løpet av den perioden da tiden lot til å stå stille, og brølet fra stillheten gjallet i ørene mine. I et annet liv, en parallell tilværelse, kunne jeg kanskje ha reddet henne. Men mitt barn falt. Hun falt fra tredje etasje og ned mot gaten, og jeg kunne ikke gjøre noen verdens ting for å hindre det. Vi var en ganske vanlig familie. Det var en morgen som alle andre, men etterpå ble ingenting som før.

Profile for De norske Bokklubbene

Camilla Grebe: Dvalen  

Utdrag

Camilla Grebe: Dvalen  

Utdrag