Page 1

FAST GRUNN 4/2013

TEMA INNENFOR ELLER UTENFOR 10-39

Innenfor Utenfor eller

i samfunnet, kirken og Guds rike?

FRELSE OG FORTAPELSE

18

OPPFORDRER TIL Å INVITERE TIL JUL

44

KJØDE SLUTTER SOM GENERALSEKRETÆR

58

KRISTNES SYNKRONE FAST GRUNN #4/2013 FROMHETSØVELSER

15

1


a

d

c e

b d e

2

FAST GRUNN #4/2013

a b

f

a f

d

b

c d e


d

c e

a f

b

d

c e

f

f c d a b e

FAST GRUNN #4/2013

3


SPALTER LIVET

6

PERSPEKTIV

8

GLOSER

9

ANVENDT TEOLOGI

10

SKRÅBLIKK

15

SAMFUNN

50

KULTUR

52

PORTRETT

54

MISJON

60

BØKER

62

Innenfor eller utenfor? «VIL DU leke med oss, må du være som oss», er ord som mange har opplevd sannheten i. «Like barn leker best», sier vi i ordtaket. Helt fra vi er små, kjenner vi til behovet for å bli sett, akseptert og inkludert. Småbarnsforeldre ser dette med egne øyne hver dag. Ansiktet til veslejenta lyser opp i verdens bredeste smil de gangene mor eller far gir henne oppmerksomhet. NÅ LIKE før jul pleier vi ofte å tenke litt ekstra gjennom disse sakene. Derfor passer det godt at dette nummeret av Fast Grunn skriver om det å være innenfor eller utenfor et fellesskap. For oss mennesker er dette et dypt behov og vi synes det er viktig å belyse det fra ulike synsvinkler. SOM KRISTNE lærer vi at fellesskapet er livsviktig. I Heb 10:25 formanes de kristne til ikke å holde seg borte fra «vår egen forsamling slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg». Det er en sentral formaning. Kristenlivet leves ikke et vakuum. Det leves sammen, i fellesskap. DERFOR ER det også viktig å ha klare tanker om disse tingene. Det ene handler om hvordan fellesskapet skal fungere. De fleste ønsker antakeligvis å være inkluderende. Vi ønsker at nye mennesker skal oppleve seg omsluttet og velkomne. Likevel er det ofte ikke så enkelt. Ofte har et fellesskap koder og uskrevne regler man ikke selv vet om. Men for en som ikke er innenfor, blir det veldig tydelig. Vi har et ansvar for å oppdage og gjennomtenke hvordan våre fellesskap fungerer. NÅR VI først snakker om å være inkluderende, så er det også viktig å nevne at det finnes grenser. Et ja til Jesus er ikke et ja til å leve som man vil. Derfor er det ogsåviktig at vi har et gjennomtenkt forhold til hvordan vi formaner og veileder, og også hvordan vi av og til må ta litt ekstra hardt i. Derfor skriver vi også litt om detskumle ordet ‘kirketukt’ i dette nummeret. TIL SYVENDE og sist er det ett fellesskap som er viktigere enn alt annet her i livet. Og det er fellesskapet med Jesus. Å bli stående utenfor det fellesskapet er det absolutt verste som kan skje et menneske. Bibelen taler om et endelig innenfor og et endelig utenfor. Innenfor feires bryllup, utenfor er det mørke og gråt, for å bruke Jesu ord. ALT SOM gjelder for det kristne fellesskapet er i siste instans knyttet til spørsmålet om frelse og fortapelse. Vi ønsker flest mulig med oss på veien sammen med Jesus og alle grader av oppmuntringer, formaninger og konfrontasjoner skal ha dette for øye. KNUT KÅRE KIRKHOLM GJERMUND NORDHUS REDAKTRØRER

4

FAST GRUNN #4/2013


FAST GRUNN

MENINGEN MED KORSET 9

Det virket som hele landet reagerte når Siv Kristin Sælmann ikke fikk bruke et 14 mm stort kors som nyhetsoppleser. Det er likevel ikke dette som er det mest oppsiktsvekkende eller kraftfulle med korset.

4/2013 66. ÅRGANG

«Fast Grunn er et uavhengig magasin på luthersk grunn som ønsker å skape refleksjon, og være en hjelp i etterfølgelsen av Jesus Kristus. Magasinredakører Knut Kåre Kirkholm Gjermund Norhus Redaksjonssekretær Bård Kristian Bøe

DERFOR GÅR JEG I MENIGHETEN MIN

Hvorfor velger noen å investere tid i å gå i én menighet fast? Fast Grunn har snakket med kirkeekspert Karl Inge Tangen og ter personer i ulike menigheter.

31

Art Director Bård Kristian Bøe Bildesjef Øyvind Ganesh Eknes Forside Øyvind Ganesh Eknes

NÅR DET SOSIALE STØTER UT

Menigheter prøver i størst mulig grad å være åpne for alle, men noen ganger funker det bare ikke. Hvordan kan menigheter, som alltid prøver å være åpne, slite med det sosiale?

33

Salgs- og markedsansvarlig Marianne Thormodssæter marianne@fastgrunn.no Redaksjon Knut Kåre Kirkholm, Gjermund Nordhus, Bård Kristian Bøe og Maria Celine Lundeby Redaksjonsråd Espen Andreas Hasle, Jarle Skullerud, Ingvild Hellenes, Roald Kvam, Aud Karin Kjølvik, Tarjei Gilje og Kenneth O. Bakken.

NÅDEN - EN VEI Å GÅ PÅ

Nåden er de grunnleggende i kristenlivet. Også når vi formanes ligger nåden under.

Nettsted fastgrunn.no Trykk 07 Gruppen

40

Utkommer fire ganger årlig og sendes alle abonnenter. Neste nummer kommer i mars 2014.

ÅPEN JUL 58 44

Å åpne hjemmene sine på julaften har vært aktuelt etter Reidun Orset i fjor satte inn en annonse i Aftenposten etter ‘en familie å være hos på juleaften’.

GENERALEN

Rolf Kjøde gir seg som generalsekretær i Normisjon. Han ser tilbake på tiden som leder.

54

Kontaktinfo Annonser Marianne Thormodssæter marianne@fastgrunn.no Kundesenter Elfrid Vinskei 22 00 73 00 evinskei@nlm.no Postadresse Fast Grunn Lunde Forlag AS Sinsenveien 25 0572 Oslo Pris Ungdom (til 26 år) 249,Voksen 299,-


TANYA MARLOW SJELESØRGER OG BIBELLÆRER. HAR SELV HATT M.E. I SEKS ÅR.

HVA SIER JEG TIL VENNER SOM HAR DET VONDT? Hvordan møte mennesker som lider?

F

aren til kompisen din har nettopp gått bort. Mannen til søsteren din har vært utro. En venninne av deg ble voldtatt for seks år siden, og sitter igjen med mange sjelelige sår. Jeg får ofte følgende spørsmål: «Hva er den riktige måten – den kristne måten – å imøtekomme slike mennesker på? Vi vil så gjerne gjøre og si det riktige, men føler oss rådville.» Jeg har videreutdanning i rådgiving, så jeg vet en god del om psykologi og filosofien bak rådgivingsfaget. Jeg har jobbet som kristen leder i over ti år, og som foreleser i teologi. Men jeg har også opplevd lidelse. De siste tre årene har jeg tilbrakt hjemme, mest i sengen, på grunn av en alvorlig autoimmun sykdom. Men verken erfaring eller utdannelse har vist seg å være like nyttig i møte med andre som lider, som dette enkle bibelverset: «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.» (Romerbrevet 12,15). Ved hjelp av to enkle steg, gir Bibelen oss en nybegynnerguide i sjelesorg og medlidenhet.

GRÅT MED DE SOM GRÅTER. Det er tungt å være kronisk syk. Jeg har tidvis hatt svært tunge dager, og grått sårt over tapet av friheten til å leve som jeg ønsker. Også frykten for å aldri bli bedre har vært tung å takle. Et vennepar, som også er menighetsledere, var på middagsbesøk hos oss en gang. De kunne med glede fortelle at Gud hadde gjort mange store ting i menigheten i det siste. Midt under samtalen rundt dette, brøt jeg totalt sammen. «Jeg vet at jeg burde være glad på deres vegne, men jeg klarer det ikke. Jeg vet at jeg burde være takknemlig for alt jeg har, men det er jeg ikke. Jeg er sjalu, og grenseløst lei av å være syk». Jeg hadde nettopp utropt meg som den verste kristne i hele verden. Det føltes i alle fall slik. Middagsgjestene lot gaflene hvile, og det ble stille noen sekund. Deretter så venninnen på meg, og sa: «Vi diskuterte

6

FAST GRUNN #4/2013

sykdomssituasjonen i bilen på veien hit, og jeg sa til mannen min at dette er totalt urettferdig. Dette er den tiden av livet ditt da du skal leke med sønnen din. At du skal være lenket fast til senga di, alene, det er bare ikke riktig.» Det er bare ikke riktig. Fem frigjørende ord. Jeg brast i gråt der og da. Ordene forløste sorgen og forvirringen som så altfor lenge hadde vært nedlåst og bortgjemt, og gav meg en følelse av at det var lov å føle nettopp det jeg følte. Tårefylte øyne fra de begge møtte meg da jeg løftet blikket mot dem. Guds kjærlighet ble så sterk og tydelig for meg i det øyeblikket. Det øyeblikket de møtte min lidelse med «Gud er med deg». Medlidenhet betyr bokstavelig talt “å lide med”. Vi våger å se en annen person i øynene, og for en liten tid gå inn i dette mennesket sin verden, og ta inn over oss de følelsene denne personen bærer på. Når vi gråter med andre, deler vi byrdene deres. For hun kunne sagt dette: «Du trenger bare å lære deg å være glad uansett omstendighetene. Guds vilje er at du skal være fornøyd, til tross for sykdommen. Vær takknemlig for det du har.» Det hadde ikke vært til help. Ikke i det hele tatt. Jeg hadde behov for noen som kunne gråte med meg. Bare på den måten ville jeg kunne klare å hviske mellom tårene at det kom nok til å ordne seg, tross alt. Da Jesus sto ved graven til Lasarus, vekte Han Lasarus opp fra de døde. Men før Han gjorde dette, gråt Han. Vi derimot, har det alltid mest travelt med å «fikse» folk, og å gi det rette svaret. Ja, av og til er det tid for å være en klokk rettleder. Men aller først må vi gråte. Noe så bakvendt! Vi ønsker jo ikke å gråte selv, vi ønsker å tørke bort tårene. Det hele gjør at vi føler oss hjelpeløse. Vi ønsker jo bare å gjøre det hele bedre. Å sitte med noen og gråte kan virke som en ynkelig og ubetydelig handling, men er ofte den mest forvandlende handlingen vi kan gjøre for et menneske.


Fast Grunn // Livet

Paradokset er som følgende: Når vi gråter med andre som gråter, gjør dette dem i stand til å gå videre, fra sorg til glede. Undertrykker vi den gråtende ved våre mange «gode» råd og handlinger, kommer ikke personen seg videre. Gråten blir værende.

GLED DERE MED DE GLADE. På den andre siden, må vi også glede oss med de glade. Gled dere med de glade og gråt med de som gråter. Dette er like krevende som verset er enkelt. Det er følelsesmessig krevende å sette livet på pause, sette egne følelser til side, å gå inn i andre sin smerte og gråte med dem. Å glede seg med de glade kan se ut som en enklere oppgave, men det stemmer ikke alltid. Gleden jeg opplevde da jeg fant ut at jeg var gravid, var enorm. Etter å ha strevd så lenge med helsa, føltes det hele ut som en Guds gave. Folk flest syntes nok det var enkelt å gratulere meg, for vi er jo alle glad i gode nyheter. Men den gratulasjonen som betydde mest, var fra en venninne som selv strevde med å bli gravid. Der og da fikk jeg oppleve det hun ønsket mest av alt. Jeg hadde absolutt forstått det dersom hun ville oppleve det hele som vanskelig, eller ikke ville snakke om det. Men hun så meg, la sine egne ønsker og sorger til side, og gledet seg sammen med meg. Det var et rikt velsignet øyeblikk. Gleden hennes var en gave til meg, en oppofrende gave. Gråt og glede. Det høres jo enkelt ut, men så altfor ofte gjør vi det om til noe helt annet. Vi snur om på det hele, og gjør «gråt med de som gråter» om til «korriger teologien til de som gråter», «gi dem et lommetørkle, så blir alt bra», «si til dem at de bare trenger å tenke litt positivt og ikke gi opp håpet». Vi gjør «gled dere med de glade» om til «kritiser de som gleder seg og ønsk at livene deres ikke var så irriterende perfekte». Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. Så enkelt, men så krevende. FOTO ØYVIND GANESH EKNES

Først publisert på relevantmagazine.com FAST GRUNN #4/2013

7


S BØN, Fast Grunn // Gloser

VEDKJENNING

ELLER

PAKT Når Bibelen vert omset til norsk, kan ein sjå at omset jarane har tatt ulike avg jersler i møte med somme vanskelege vers. Nokre gonger kan slike val får mykje å seia for forståinga vår.

INGVALD KÅRBØ TEOLOG OG BIBELSKOLELÆRER PÅ FJELLHEIM BIBELSKOLE

8

FAST GRUNN #4/2013

om lærar på ein bibelskule er eg så privilegert at eg kvart år får vera med og leggja ut Guds ord til ei gruppe lærevillige elevar. Av og til stoppar me i undervisninga opp for enkeltvers der me kan sjå at det er litt forskjell i ulike bibelomsetjingar. Då kjem raskt spørsmålet: «kva står eigentleg på grunnteksten?» Dette er eit spørsmål som i dei fleste samanhengane ikkje er enkelt å svara på, då det i mange tilfelle kan vera fleire gode omsetjingar av greske og hebraiske ord og uttrykk. Difor er det ein rikdom at me har fleire ulike norske bibelomsetjingar som me kan studera! Eitt døme på ein tekst der me kan sjå at det er tatt ulike omsetjingsval er i 1 Pet 3,22: … DETTE ER EIT BILETE PÅ DÅPEN, SOM NO FRELSER DYKK ÒG.DÅPEN ER IKKJE Å VASKA KROPPEN REIN FOR SKIT, MEN EI BØN TIL GUD OM EIT GODT SAMVIT, I KRAFT AV JESU KRISTI OPPSTODE.

NO 2011

… DET SOM NO FRELSER DYKK I SITT MOTBILETE, DÅPEN. DÅPEN ER IKKJE EI REINSING FRÅ YTRE UREINSKAP, MEN EIT GODT SAMVITS VEDKJENNING TIL GUD, MED GRUNNLAG I JESU KRISTI OPPSTODE.

NO 78/85

… DET SOM NO ÒG FRELSER OSS I SITT MOTBILETE, DÅPEN. HAN ER IKKJE EI AVLEGGING AV UREINSKAPEN I KJØTET, MEN EIT GODT SAMVITS PAKT MED GUD VED JESU KRISTI OPPSTODE.

Versa eg har sitert ovanfor har ofte vorte tatt fram i samtalar og diskusjonar mellom kristne om dåpen, både frå tilhengarar av barnedåp og tilhengarar av truande sin dåp. Ei av hovudskiljelinjene mellom eit luthersk og eit baptistisk dåpssyn er spørsmålet om kven som handlar i dåpen. Er dåpen ein vedkjenningshandling frå vår side, eller er det ein Guds handling med oss til frelse og atterføding? Ser me på dei ulike omsetjingane er det ingen tvil om at dei kan senda litt ulike signal om kva dåpen faktisk medfører. NO-2011 sin omsetjing peiker i retning av at dåpen er ei bønn til Gud om at han skal gjera noko, medan NO-78/85 lettare kan skapa ein forståing av at dåpen er noko eg gjer for å visa at eg har kommen inn i eit rett forhold til Gud. Men kva er grunnen til desse ulike omsetjingane? Kjernen i saka er spørsmålet om korleis ein skal omsetja det sjeldne greske ordet eperotema i denne samanhengen. Bør eperotema omsetjast bønn, vedkjenning eller pakt? Den einaste gongen ordet vert brukt av dei nytestamentlege forfattarane er her i 1 Pet 3,22, noko som gjer det krevjande å vita kva Peter har meint då han brukte dette ordet. Forskarar som meiner at dette peiker på verset som eit prov på at dåpen er ein vedkjenningshandling, viser til at utenombibelske greske kjelder frå det 2. hundreåret bruker eperotema for å skildra inngåing av ein forpliktande avtale mellom to partar, der den forplikta parten måtte komma med ein vedkjenning om at han ville æra og halda denne avtalen. Viss ein legg denne forståinga av dåpen til grunn, vert ikkje dåpen noko som skapar noko, men då er dåpen ein vedkjenningshandling som stadfester paktsforholdet til Herren. Den andre omsetjinga legg til grunn at det samsvarande verbet erotao andre stader i NT vert brukt om ein førespurnad til Herren (Matt 16,1). Dermed tenkjer ein at når ein møter eperotema i 1 Pet 3, så er det mest sannsynleg at det vert brukt i samsvar med det som står i andre bibeltekstar, og at det er betre å omsetja det i retning av «bøn». Då vert dåpen framstilt på som ei bøn til Gud om eit godt samvit. Det er ikkje utan vidare enkelt å gjeva eit bombastisk svar på kva som er den korrekte omsetjinga. Likevel meiner eg at den samanhengen desse versa står i tydeleg understreker for oss at dåpen er noko meir enn ein vedkjenningshandling frå vår side. For det fyrste vert det teikna opp ein kontrast for oss, med at dåpen er noko meir og noko anna enn ei ytre reinsing. Det er ein motsetnad i dette verset som dermed ikkje vert ivaretatt med ei reint symbolsk forståing av dåpen. For det andre byrjar Peter dette verset med å understreka at dåpen er noko meir enn berre ein ytre handling. Peter understreker for oss at det faktisk skjer noko i dåpen. Dåpen frelser (1 Pet 3,22a)! Viss me skal ta med oss noko dåpsteologi frå desse versa, bør hovudpunktet vårt ikkje vera på grunnlag av ein diskuterbar omsetjing av eperotema, men på grunnlag av den klare og tydelege utsegna i starten av verset. Her les me om at det er Gud som handlar med oss i dåpen til frelse. Dåpen er noko ufatteleg stort, der Gud skjenker oss sin nåde.

NB88


Fast Grunn // Perspektiv

PER SIGVE SÆRHEIM PRESTESTUDENT PÅ MENIGHETSFAKULTETET

HVA ER MENINGEN

MED KORSET? Korset er årsak til både debatt og omvendelse. Hva er det med dette symbolet som er så sterkt?

I

Norge har vi den siste tiden hatt debatt om symbolbruk på NRK. Går det an å bære religiøse symbol rundt halsen, og samtidig drive nøytral journalistikk? Symbolet det har vært snakk om er ikke mer en noen millimeter i lengde, allikevel har det vært stor ståhei om dette lille symbolet. Utenriks har den verdenskjente evangelisten Billy Graham feiret sin 95-årsdag og i sammenheng med det holdt sin aller siste tale. Debatten i Norge og talen til den gamle evangelisten handler om det samme. Dette viktige, støtende, vakre, rike symbolet: Korset. Men hva er det egentlig godt for? Og hvorfor er det så støtende? Korset er hjertet i evangelisk kristendom. Det er hjertet i de fire evangeliene, i Paulus sine brev – ja, i hele Bibelen. Korset viser oss mer om oss selv enn noe annet. Og korset viser oss mer om hvem Gud er og hva han vil enn noe annet. Evangeliet er hjertet i kristendommen, og korset er hjertet i evangeliet. Men hva betyr det? Jeg klarer ikke på 400 ord å skrive hva all mening med korset er; Gud brukte en hel Bibel på det. Men jeg skal si hva den dypeste meningen i korset er: Korset er først og fremst er et møtested, et møtested for Guds kjærlighet og hellighet. På den ene siden har Gud alltid elsket oss, og han elsker oss alltid. Han gir dette løftet gang på gang gjennom hele Bibelen. Samtidig er Gud hellig og rettferdig. Han må rettferdig dømme menneskenes brudd og opprør mot hans vilje. Gud må være konsekvent med alt han gjør, også med å frelse mennesker. Derfor tar han selv straffen. Jesus soner vår synd i vårt sted på korset. Meningen med korset: Jesu stedfortredende soningsdød. Jesus levde det livet vi skulle ha levd, og han døde den død vi skulle ha dødd. Siden Gud er konsekvent i sin gjerning, krever han soning for synder. Siden Gud er konsekvent med å elske mennesker, soner han selv i Jesus på korset den synden vi skulle sonet. Evangeliet er at du og jeg nå kan stå rettferdige fremfor den hellige Gud. Når Jesus tok vår straff på korset, fikk vi hans rettferdighet. Derfor er korset selve hjertet i protestantisk teologi. På korset sonet Jesus for all vår synd, og i gjengjeld fikk vi hans perfekte lydighet og rettferdighet.

LES OGSÅ: FOTO ØYVIND GANESH EKNES

JOHN STOTT THE CROSS OF CHRIST J. I. PACKER OG MARK DEVER IN MY PLACE CONDEMNED HE STOOD TIM KELLER: THE PRODIGAL GOD

FAST GRUNN #4/2013

9


Fast Grunn // Anvendt teologi

SEKTERISME Noe skjer når en menighet tar krav på flere deler av livet enn «det åndelige». De får sekteriske trekk.

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

T

ett relatert til tema for dette nummeret av Fast Grunn er problematikken knyttet til sekterisme. Få sammenhenger har sterkere mekanismer for å få mennesker til å føle seg på innsiden eller utsiden enn sekter og fellesskap med sekteriske trekk. For å få litt mer lys over saken, kontaktet vi Arne Tord Sveinall. Han er til daglig instituttlektor ved Institutt for Sjelesorg på Modum og førstelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand.

ARNE TORD SVEINALL FØRSTELEKTOR I TEOLOGI OG SJELESORG.

KNUT KÅRE KIRKHOLM REDAKTØR OG HØGSKOLELÆRER PÅ FJELLHAUG INTERNASJONALE HØGSKOLEV

10

FAST GRUNN #4/2013

– Hva mener vi med “sekt”? – Det kommer litt an på. Man definerer det ulikt. Før var det et nøytralt ord og på 1920-tallet ble både baptister og pinsevenner kalt sekter i Norge. Noen definerer ut fra antall, men jeg mener at det gir best mening å definere ut fra opptreden. Sveinall har skrevet en bok om sekterisme og maktmennesker, «Troende til litt av hvert». I den boken definerer han sekt ut fra noen kjennetegn. De går ut på


at det er et sterkt konformitetspress, det er vanskelig, ja, nærmest umulig å være uenig. Tvil blir forstått som opprør mer enn usikkerhet. Disse tingene henger ofte sammen med at lederen har nesten uinnskrenket makt. Dersom man melder seg ut, vil man oppleve sterke reaksjoner. – Vi finner disse trekkene i mange varianter, fortsetter Sveinall. I boken “Gymnaslærer Pedersen” beskriver Dag Solstad det norske AKP-ml-miljøet på 70- og 80-tallet. Det er liten tvil om at miljøet beskrives som en sekt. Så sekter er ikke bare religiøse grupper, men oftest er det snakk om religiøse minoriteter. – Hva er forskjellen på en sekt og en bevegelse med “sekteriske trekk”? – Om vi rent tilfeldig nevner NLM, Normisjon eller Røde Kors, så er ikke disse organisasjonene sekter, men vi kan likevel tenke oss at de kan ha sekteriske trekk på lokalplan. Dette er en viktig skjelning. Det er altså ikke organisasjoner som sådan som er sekter. Ofte skyldes dette lokal autoritetsutøvelse som er van-

skelig å forholde seg til. Lokale ledere kan få usunn makt. – Hva er de viktigste mekanismene som gjør at et fellesskap beveger seg i en sekterisk retning? – Noen viktige spørsmål å stille seg er: Hvordan møter man min usikkerhet? Møtes min tvil med hovmod og ovenfraog-ned-holdning, eller blir den tatt på alvor? Hvordan blir mine ulike følelser møtt? Kan man føle hva som helst, eller er det noe man ikke har lov til å føle? Er det slik at det kun er lov å være begeistret og helt med, eller er det også lov å være lei, sorgfull, uenig, sint? – Sunnhet kjennetegnes av at man kan diskutere med en leder og forlate samtalen oppreist. Mangel på sunnhet kjennetegnes av at man opplever seg devaluert og skamfull. Gang på gang i samtaler med folk som har vært i sekteriske miljøer viser det seg at to ting særlig skiller seg ut. For det første er det et sterkt spenningsforhold mellom ideal og virkelighet. Miljøet preg-

es av høye idealer som man alltid kommer til kort overfor. Dette kan framkalle skam- og skyldfølelse. Det ander er autoriteters opptreden. Det er som oftest usunn autoritet i miljøer med sekteriske trekk. – Jo mer sekterisk et miljø er, jo sterkere sannhetsmonopol hevder man å ha. Jeg tenker ikke her på trossannheter av typen hvem Jesus er. Ofte handler det om detaljer. Det kan være regler for hvordan man kler seg, hva man spiser og hvordan man oppfører seg. Ofte handler det også om formen man ikler ting i. – Finnes det mennesketyper som er mer utsatt for å havne i en sekt? – Egentlig ikke. Men sårbare perioder i livet kan være utløsende. Ungdom som flytter hjemmefra er ofte utsatt. De er ofte idealistiske og litt ensomme, og da fanges de lett opp. Også kriser som dødsfall og skilsmisse kan gjøre at man er ekstra sårbar. Og faktisk kan også overgangen til pensjonisttilværelsen spille inn. Mange pensjonister vil fortsatt noe med

FAST GRUNN #4/2013

11


livet sitt, de ønsker å være noe for noen. Også en slik situasjon kan gjøre at man er sårbar. – Hva kjennetegner sektledere? – De kjennetegnes ved at de har mye makt de enten har tiltatt seg eller fått. Ofte er de unyanserte og mangler empati. De har ikke evne til å forstå hvordan andre opplever situasjoner. Makt kan ofte ikles et åndelig språk. Selv husker jeg uttrykket «Å ha fått fred for noe». Det er egentlig et skummelt uttrykk. Man kan få følelsen av at man har en ekstra linje til himmelen. Det er ikke lett å være uenig med en som har fått fred for noe. Det hele blir en rar blanding av åndelighet, psykologi og kanskje maktspråk. – Når det gjelder problemstillingen at fellesskap kan utvikle seg i sekterisk retning, har man heldigvis som oftest lokale strukturer som gjør at en slik utvikling ikke får gå for langt. Det er viktig med

en struktur som har spissen ned heller enn spissen opp – altså at lederen har noen han er ansvarlig overfor. Dersom det er omvendt, ligger faren for eneveldet nærmere. – Hva er de viktigste rådene for å skape fellesskap som er åpne? – Et generelt råd jeg ofte gir når jeg snakker om disse tingene er at jeg oppfordrer til at man tar en runde i forsamlingen og spør etter hvilke uskrevne regler man har? Ligger det noen normer i systemet for hvordan man kler seg, snakker, spiser? Hvordan er det å bryte disse? Hva skjer da? Spørsmålet er med andre ord om det er rom for mangfold. Det betyr ikke at hva som helst skal være lov, grenser må man ha. Men likevel: Er det rom for å være ‘meg’ – med min personlighet og mine særtrekk. Hva slags raushet er det i systemet? Tar man ting i beste mening, eller gjelder janteloven?

Vi avsluttet med å spørre etter tips til hvordan vi kan finne ut om våre egne fellesskap er sekter/har sekteriske trekk. Til det løftet Sveinall enda en gang fram de to punktene han nevnte tidligere. Man må se etter hvordan man opplever fellesskapet. Er det slik at det er preget av idealer så skyhøye at man alltid går nedtrykt? Og hvordan er det med maktpersoner? Ser man dette. Et tips er å snakke med andre om saken. Han understreket også at så å si alle fellesskap vil ha noe av dette. Alle har idealer og det er ikke noe galt i å ha det. Men det handler om at de må være på et visst nivå. De må bygge opp, ikke bryte ned. Les mer. For de som vil vite mer om dette temaet anbefales Sveinalls bok “Troende til litt av hvert”. Den kan bestilles fra Institutt for Sjelesorg på mail, via sjelesorg@modum-bad.no.

FORDYBELSE i bibelsk og luthersk tro ANALYSE af tidens strømninger INSPIRATION til kristent liv og mission

KOMME N

D

E TEMAE Guds alm R a g t o g det on Nåden – de en fanta stisk vir kelighed Kultur o g teolog i

12

FAST GRUNN #4/2013

Artikler med klassisk bibelsk substans – af dygtige skribenter

Tidsskriftet udkommer 6 gange årligt. Bestil abonnement på www.budskabet.dk eller kontakt Luthersk Mission tlf: +45 4820 7660, mail: dlm@dlm.dk


Fast Grunn // Kommentar

DIGITAL

PYNTING OG

ENSOMHET Tenk over hva du publiserer i den tiden av året da vonde følelser blir verst.

GJERMUND NORDHUS REDAKTØR

Verdens beste familie

V

ANSKELIGE FORVENTNINGER. Det er en kjent sak at mange opplever høytider som krevende. Det er tøft å ha det vondt på dager der det forventes at man skal ha det ekstra bra. Særlig hvis man er samlet med de nærmeste. Følelser blir forsterket på godt og vondt når alt rundt oss handler om familieidyll, dyre gaver, harmoni og gløgg. Det er ensomt å ikke kunne dele vonde følelser på dagen da det er mest rom for de gode. På samme måte kan høytiden også være en veldig hyggelig tid med mye lykke. KONKURRANSESAMFUNNET. VG lanserte våren 2013 hashtaggen #bakfasaden for bildedelingstjenesten Instagram. De ønsket å stimulere til mer realistiske og ærlige bildepubliseringer. Den bakenforliggende årsaken er VG-research, som avdekker at glansbildene som blir presentert på sosiale medier ofte er både unyanserte og urealistiske. Psykolog Bjørnar Olsen har sagt til VG at muligheten for å være mislykket og utilstrekkelig er blitt uendelig, noe som fører til mer stress. Psykolog og samlivsterapeut Frode Thuen, har uttalt til samme avis at mens vi tidligere bygde en felles identitet som familie, bruker vi i dag mer tid på iscenesettelse av oss selv. Vi er mer opptatt av fasaden enn selve livet. Thuen hevder at det å fremstå som vellykket er blitt en kollektiv konkurranse. På taggen #bakfasaden ser man rotete rom, usminket fjes og utrent kropp. Et herlig syn. Senkede skuldre. Ekthet. Null digital pynting. SELVSENTRERING. I påsken ble Facebook og Instagram teppelagt med solskinnsskiturer. I juni var det sydenstrender, kajakkturer i juli og oransje høstbilder i oktober. Nå er det røde og hvite bilder med smil, glitter, ribbe og gaver. En ypperlig måte å oppdatere sine venner på, men en usunn trend hvis man blir avhengig av oppmerksomheten og «likes» fra mer eller mindre gode venner. Og ikke minst er det en usunn trend hvis vi uten å være klar over det, gjør andre oppmerksom på deres utilstrekkelighet og ensomhet. I en juletid der både gode og vonde følelser forsterkes, skal vi tenke igjennom hva vi legger ut i sosiale medier. Taggen #snikskryting lærer oss at det faktisk er det vi driver med i blant. Vi vil stråle i glansen av andre, vi vil gjøre oss viktige, vise at vi henger med, at vi har masse gøy å finne på eller hvor mange gaver vi fikk i år. Det er noe individualistisk og selvsentrert rundt sosiale medier. Det handler om å vise frem noe av meg og mitt - og noe om hvem man er. I utgangspunktet er det ikke noe galt i det. Men samtidig kan det være lurt å tenke over det i en tid av året, da medier fokuserer på å bety noe for andre. På å invitere ensomme eller utstøtte inn i idyllen, og reportasjene fra Frelsesarmeen og institusjoner gir innblikk i julefeiring for asylsøkere og eldre. Går det an å vise frem sin egen lykke samtidig som man rekker ut en hånd til den som trenger det? I verste fall kan bilder av glitter og gull gjøre livet enda tyngre for andre rundt oss. Før vi legger ut neste bilde med taggen #lykkelig, må vi tenke over hvordan vi ønsker å fremstå i møte med de som har gruet seg til jul siden i fjor. Prøv å tenke deg bak glansen, og se om det er noen rundt deg som er i ferd med å streve seg i hjel (bokstavelig talt) i jakten på å fremstå som vellykket og «god nok». VG har gjort en liten men god gjerning for å gjøre det norske folk en skvett mer nyanserte, varme og realistiske. Snakk med noen i stedet for å stikke nesa i smarttelefonen din. Det funket før. God jul. FAST GRUNN #4/2013

13


sitat

JEG HADDE BEHOV FOR NOEN SOM KUNNE GRÅTE MED MEG. BARE PÅ DEN MÅTEN VILLE JEG KUNNE KLARE Å HVISKE MELLOM TÅRENE AT DET KOM NOK TIL Å ORDNE SEG, TROSS ALT.

TANYA MARLOW «HVA SIER JEG TIL VENNER SOM HAR DET VONDT?» SIDE 6

14

FAST GRUNN #4/2013


KRISTNES SYNKRONE FROMHETSØVELSER Ved siden av Guds lov eksisterer det blant kristne en egen menneskelig fromhetslov.

KENNETH O. BAKKEN JOURNALIST «MED ISRAEL FOR FRED»

S

Fast Grunn // Skråblikk

om for katolikkene med sin hellige tradisjon, er det den menneskelige loven som i praksis veier tyngst. Det er ikke Kristus som binder oss rettroende lutheranere sammen, det er ‘fromhetsloven’. Men heldigvis for meg, så er jeg tydeligvis bedre enn alle andre. Denne uskrevne menneskelige kristenloven som skal skjenke oss ‘falsk fromhet’, biter ikke på meg. Mens hele kristennorge gjør sine synkronfromhetsøvelser for å ære seg selv, sitter jeg på sidelinjen og undrer: «hvordan er vi endt opp her?» Jeg skriver selvfølgelig en slik innledning for at alle skal tenke «ja, han har skjønt det». Egentlig er jeg nemlig ikke frommere enn dere. At jeg må påpeke det, er åpenbart av selviske årsaker. Men på tvers av alle norsk-kristne ‘normer’, vil jeg likevel våge å påsta at jeg ser noe du nødvendigvis ikke ser. At jeg kan hevde noe så «ukristelig» har blant annet sin bakgrunn i at Gud har «velsignet meg med mange prøvelser», som en falsk, from kristen ville sagt det. En far som døde av en alvorlig gensykdom jeg selv arvet og sliter med, gjorde at jeg på et tidspunkt sluttet å unnskylde meg for Gud når jeg klaget. Eller når jeg kalte ham ond, urettferdig, hevngjerrig og annet. Når du holder på å spy av å være ‘liksom-from’ overfor Gud, da er veien kort til å la være i andre sammenhenger også. Vi skal se på ‘den falske fromhetsloven’ og tre måter den kommer til uttrykk. Den forteller oss at vi må framstå så Kristus-sentrerte som fantasien bare tillater. Enten det er taleren som sier «Jesus!» med en innlevelse som kunne gitt henne/han en rolle i en Broadway-musikal, eller bibelskoleeleven som skal imponere lærerne på vitnemøte, med å fortelle om hvor stor «Han» er blitt for vedkommende i sine lidelser. Vi lurer oss selv og tror at vi peker på Kristus, når vi egentlig bare peker på oss selv. Siden vi vi nettopp var inne på det å lide: finnes det noe som gir kristne en større falsk glorie over hodet, enn det? Et tips til deg med problemer i livet: husk å fortelle de rundt deg om hvor stor Kristus er og hvor godt det er at ditt kjød blir pint for hans navns skyld. Da er du sikret toppkarakter på ‘det falske fromhetsbarometeret’. Kanskje til og med noen ‘disipler’, som vil lære seg falsk fromhet ved dine føtter. Det hevdes at «Han er det eneste som bærer». Selvsagt er det sant, men ikke i vårt eget indre. Inni oss hater vi lidelsen. Vi hater Gud når vi har det tøft. Men dersom vi ikke viser det til noen, så tror andre at Jesus har vist oss noe helt spesielt. Som Guds egne losjemedlemmer, innlemmet i lidelsens mysterier. Igjen lurer vi oss selv til å tro at vi peker på Kristus, mens vi egentlig bare peker på oss selv. Norske kristne lever så strengt under ‘den falske fromhetsloven’, at vi ikke vet hva ekte følelser er. Alt vi egentlig føler blir underlagt streng ‘fromhetssensur’, som selv Nord-Korea kan lære noen triks av. Aller tydeligst kommer det fram når vi står overfor følelser som har med hat å gjøre. «Om jeg hater ham? Nei, det er et for sterkt ord.» Eller kanskje denne: «Kristus har tilgitt meg for så mye, så derfor har jeg tilgitt ham». Hørt disse livsløgnene før? Vel, i likhet med meg har de sikkert kommet fra din egen munn. Heller ikke her lar vi en mulighet gå oss forbi til å peke på oss selv. Men jeg skal love deg at jeg hater. Den som krysser meg ønsker jeg ulykke og død over. Fromt? Nei, det er akkurat det det ikke er. Jeg har kontakt med mine egne følelser og kan legge dem fram for Gud, fordi “fromhetssensur” har sluttet å imponere meg. Ikke fordi det er om å gjøre å hate mest mulig. Ikke fordi at sannheten setter fri, for det er nødvendigvis heller ikke riktig. Men fordi et kristent liv er å leve i lyset med Gud og medmennesker, med alt en har av feil, mangler og sår. Ingenting irriterer meg likevel mer enn den siste kristne livsløgnen: Vi er så redde for å være uenige med Gud! Hvem av oss våger å innrømme for oss selv og andre at vi ikke forstår hvorfor Bibelens Gud ikke kan velsigne homofilt samliv? Personlig har jeg problemer med hele ekteskapsordningen, rammene for seksualiteten og tjenestedeling i tillegg. Vi våger ikke å bli kjent med oss selv, fordi vi vet at dypt nede i oss ligger opprøret mot Guds lov. Tilsynelatende tror vi det er bedre å late som at vi ikke har en egne meninger og tro at de fullt og helt er underlagt Herrens. Det gir jo tross alt poeng på ‘det falske fromhetsbarometeret’. Hvorfor oppfører vi oss som om hele livet er et jobbintervju? Skryter oss selv opp i skyene på en tildekket måte og nevner bare våre dårlige sider når det kan tjene og ære oss selv. Vi er overbevist om at synkronfromhetsøvelsene og falsk fromhet bringer oss nærmere paradis. At selvfornektelse leder til en opplyst sjel. Nei, jeg sier som fariseerne: Takk Gud, at jeg ikke er som dere. FAST GRUNN #4/2013

15


Innenfor eller Utenfor Kristenlivet Felleskap med Gud og mennesker Utenfor eller innenfor? Fra smak og behag til evighetsspテクrsmテ・l

FOTO GANESH FASTテ郎VIND GRUNN #4/2013EKNES

16


FAST GRUNN #4/2013

17


MARTIN JAKOBSEN TEOLOGISTUDENT, MENIGHETSFAKULTETET

FRELSE OG FORTAPELSE Hvordan skal man forstå Bibelens tale om helvete og himmelriket?

L

æren om fortapelsen kan være vanskelig å forholde seg til - og det må den være. C. S. Lewis skriver at han ville gjort alt i verden for å kunne forkaste denne læren. Når Paulus snakker om fortapelsen gjør han det med tårer i øynene (Rom 9). Dette er et tema vi ikke skal ta lett på. Men hvordan skal vi forholde oss til et slikt tema, hvordan skal vi forstå Bibelens lære om frelse og fortapelse? Når ulike bibelske tekster omtaler himmelen eller helvete, så taler de gjerne i bilder. Himmelen blir omtalt som en by laget av gull, eller som et sted hvor løver spiser gress sammen med sauer og ulver. Det greske ordet for helvete, gehenna, viser til en søppelplass utenfor Jerusalem. Jeremia forteller at det har foregått barneofring der, og på Jesu tid var dette stedet hvor man brente søppel og døde dyr. Hvordan skal man forstå slike bilder? Det kan neppe bety at

18

FAST GRUNN #4/2013

himmelen er en gyllen dyrehage, eller at alle fortapte mennesker skal plasseres i en søppelfylling utenfor Jerusalem. Bilder er ikke alltid like lette å tolke, og opp gjennom historien har himmelen og helvete blitt oppfattet på forskjellige måter. Vi skal nå se på de vanligste tolkningene av frelse og fortapelse, og forsøke å komme frem til hvordan dette bør forstås.

APOKATASTASIS – INGEN GÅR FORTAPT. Er det slik at ingen går fortapt, men at alle blir frelst til slutt? Apokatastasis betyr ”alle tings gjenopprettelse”, og innebærer at Gud vil frelse og gjenopprette alle mennesker. Den første til å presentere læren om Apokatastasis var Origenes, en av oldkirkens største teologer. Finnes det bibelsk belegg for en slik lære? Ja, sier Kjetil Grandal, som har skrevet doktorgrad på emnet. Paulus skriver at frelsen gjelder for alt som er på jorden (Kol

1,20), og at Gud til slutt skal bli ”alt i alle” (1 Kor 15,28). I tillegg vet vi at Gud vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2,4). Siden Gud er allmektig, og har beseiret døden, kan vi være trygge på at alle faktisk vil bli frelst. Er dette en god forståelse av fortapelsen? Det hører med til historien om Origenes at han ble kraftig kritisert av senere kirkemøter. Apokatastasis ble forkastet som en vranglære uten godt bibelsk belegg. Hva så med bibeltekstene ovenfor? For det første bør vi spørre oss om de to første bibelversene gir et fullt og helt bilde av hva Paulus mente om fortapelsen. I Korinterbrevet skriver Paulus flere ganger om ”dem som går fortapt”, og i Romerne 8 skriver Paulus at han har en stor, stor sorg når han tenker på de som er skilt fra Kristus, de som ikke har del i frelsen. Paulus ser altså ikke ut til å mene at alle blir frelst. For det andre bør vi spørre oss hvordan dette passer inn med Jesu lære om fortapelsen. Det er ikke til å komme unna at Jesus satte mennesker på valg: “Vend om, følg meg!” Og: “Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Jesus sier til og med at det er mange som vil gå fortapt (Matt 7,13). Fra disse tekstene blir det tydelig at livet har to utganger, og at fortapelsen er en mulighet.  Det finnes riktignok ett godt argument for læren om apokatastasis. Det argumentet tar utgangspunkt i Guds godhet, og det er nettopp det Kjetil Grandal gjør: Hvis Gud virkelig er god, hvordan kan han tillate at så mange går fortapt? Eller som tidligere biskop Per Lønning sier det: Hvis Gud virkelig har seiret, hvordan kan han la Djevelen vinne 9-1? Dette spørsmålet, hvorvidt fortapelsen er forenlig med Guds godhet, skal vi se på lenger nede. Kanskje har vårt stadige fokus på Guds godhet og Guds kjærlighet skapt grobunn for læren om apokatastasis, men vi må spørre oss om bibelmaterialet virkelig tillater en slik lære. Kirken kan, med bakgrunn i Tim 2,4, håpe at så mange som mulig blir frelst, men det er noe helt annet å garantere at alle blir frelst. 

EVIG PINE. Opp gjennom kirkehistorien har det vært vanligst å forstå fortapelsen som en evig pine. Spesielt i middelalderen ble dette tydeliggjort. En rekke malerier


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

viser hvor fryktelig fortapelsen er, med ild, blod, tortur og demoner som gjennomgående motiver. Middelalderpoeten Dante skrev Den Guddommelige Komedie, gjerne kalt Dantes Inferno. Han beskriver forskjellige nivåer i helvete, det ene verre enn det andre, fylt av glohet sand, ild som regner fra himmelen og demoner som fangevoktere. Fortapelsen ble tolket som en fryktelig straff. Straffmotivet er tydelig til stede i NT: Jesus tok på seg vår straff på korset. Hvis ikke vi er i Kristus, da må vi selv ta på oss straffen for all vår synd. Denne straffen skjer i fortapelsen, der hvor ilden aldri slukker (Mark 9,48) og man ”gråter og skjærer tenner”(Matt 22,13). Det er ikke ofte Jesus snakker om fortapelsen som en straff, men han gjør det i Matteus 25,46. Bibelske illustrasjoner, slik som ”mørket utenfor” og ”den evige ild”, passer godt med forståelsen av fortapelsen som en evig pine. 

Passer dette synet på fortapelsen med vårt bilde av Gud? Vil Gud virkelig at mennesker skal gjennomgå evig pine? Nei, dette er ikke Guds vilje. Det er viktig å huske på at fortapelsen ikke er noen hevn fra Gud. Fortapelsen er en straff, men det er ikke Guds egentlige vilje for sitt skaperverk. I Matteus 25,41 ser vi at fortapelsen aldri var ment for mennesker, men for «djevelen og englene hans». Menneskets fortapelse er begrunnet i hvordan mennesket har valgt å leve sitt liv og hvordan man har valgt å forholde seg til Gud, den er ikke begrunnet i Guds vilje.

EVIG DØD, ANNIHILASJON. Noen vil kanskje si at det er svært lite sannsynlig at en god Gud i det hele tatt kan tillate en slik fryktelig straff, som i tillegg varer evig. I boken Evangelical Essentials argumenterer den evangelikale lederen John Stott for at en slik fortapelse ikke er fornelig

med Guds godhet. Han fornektet ikke at livet har to utganger, men han mente at fortapelsen måtte forstås noe annerledes. Matteus 25,46 kan nemlig forstås på en annen måte enn det vi har sett ovenfor. ”Evig straff ” kan forstås som en evig pine, men det kan også forstås som evig død. I Det nye testamentet, spesielt i Johannes Åpenbaring, omtales ofte fortapelsen som ”den annen død”. Hvordan skal man forstå ”den annen død”? Død forstås gjerne som ikke å eksistere, altså å bli utslettet. Derfor kalles dette synet for annihilasjon, som betyr ”tilintetgjørelse”.  Ovenfor spurte vi oss om Gud kan tillate at mennesker gjennomgår evig pine. Nå må vi spørre oss om Gud kan tillate at mennesker blir utslettet. Menneskelivet ekstremt verdifullt. Kristne argumenterer gjerne mot abort og aktiv dødshjelp ved å si at livet er uendelig verdifullt. Vil Gud virkelig utslette noe så verdifullt? Med bakgrunn i 1 Mos 9, Guds reaksjon på

FAST GRUNN #4/2013

19


syndefloden, kan det virke som om Gud ikke ønsker det.

EVIG DØD, GUDSFRAVÆR. En fjerde måte å forstå fortapelsen på, er å se det som en tilstand borte fra Gud. Dette er etter min mening den mest riktige, og kanskje også den vanligste, forståelsen av fortapelsen. La oss først spørre oss: Hva vil det si ikke å gå fortapt? Hva er det frelsen dreier seg om? Jo, det dreier seg om å få være sammen med Jesus (1 Tess 4,17), om at Gud skal ta imot oss (Matt 22), å bli hellige fullkomne mennesker (Kol 3). Dette er som en fest, en bryllupsfest, full av fred og godhet. Fortapelsen forstås som en kontrast til dette. Fortapelsen er å bli stengt ute fra festen. I Matteus 22 kan vi lese om de som har blitt invitert, men som ikke har forberedt seg. Disse blir kastet ut i mørket utenfor (Matt 22,1113). Fortapelsen er en tilværelse borte fra Guds bryllupsfest, borte fra Jesus, det er et mørke hvor man er overlatt til seg selv.   En slik lære om fortapelsen klarer, etter min mening, å holde sammen alle de viktige bibelske momentene. For det første passer det godt med Jesu henvisning til fortapelsen som Gehenna. Gehenna var stedet utenfor. Denne søppelfyllingen lå utenfor byen, utenfor det gode selskap. Stedet var fullt av død og urenhet, altså lå det utenfor tempelets renhet, utenfor Guds nærhet. Det var også et fryktelig ubehagelig sted, og et sted for død og fordervelse. For det andre passer det godt med forståelsen av fortapelsen som en straff - å bli holdt utenfor det gode selskap, og å leve med bevisstheten om at det en har gjort har fått uopprettelige konsekvenser. Mennesket et isolert fra Gud, og dermed også isolert fra all godhet og kjærlighet. Dette er en annen type straff enn hva Dante så for seg. Det er ikke noe middelaldersk torturkammer, men et mye mer bibelsk bilde. Et tredje bilde på fortapelsen er den evige ild. Ild holder sammen flere momenter, både smerte og ødeleggelse (Matt 12,28). Hva skjer når noe blir ødelagt? Det forsvinner ikke, men går over til å være noe annet. En ødelagt vase blir til tusen skår, og en ødelagt bil blir til et

20

FAST GRUNN #4/2013

vrak. Fortapelsen er stedet for ødelagte mennesker, hvor man blir mer og mer innkrøkt i seg selv, mer og mer ego-sentrert, og mindre og mindre i stand til å elske. En slik ødeleggelse er en kontrast til helliggjørelsen. Det er et sted hvor man blir mindre og mindre menneskelig. Det siste sentrale bilde på fortapelsen er den evige død. Dette passer godt med forståelsen av fortapelsen som noe ødeleggende, et sted hvor mennesket gjennomgår en evig ødeleggende dødsprosess. Det passer også godt med forståelsen av fortapelsen som et gudsfravær. Adam og Eva fikk beskjed om at de skulle dø hvis de spiste av treet i hagen. Hva skjedde? De falt ikke momentant om, men de ble utestengt fra Guds nærhet. En slik utestengelse er et sant helvete (Matt 22).

DOM. Hver søndag, over hele verden, bekjenner vi at Jesus skal “komme igjen for å dømme levende og døde”. Dette høres kanskje brutalt ut, men i en bibelsk sammenheng er dette noe positivt! Gud skal ta et oppgjør med alt det onde slik at rettferdigheten kan seire! Alt ondt skal renskes bort, fjernes som ugress, slik at bare godhet står igjen. En slik dom vil ha konsekvenser, som vi har sett ovenfor. Også kristne skal dømmes (Kol 3,25), for Gud gjør ikke forskjell på folk (Gal 2,6). Men selv om kristne dømmes, og selv om vi får en hard dom, så vil Gud frelse oss (1Kor 3,12-15). Et slikt syn på dommen setter nytt lys på forholdet mellom Guds godhet og fortapelsen. Gud vil riktignok at alle skal bli frelst, så det er ikke noe galt med Guds vilje. Men kan en god Gud tillate at det finnes et helvete? Ovenfor så vi at C. S. Lewis, mannen bak Narnia-serien, ville gjort alt i hele verden for å få fjernet læren om fortapelsen. Gud har gjort mer enn det. Han sendte Jesus for at vi skulle unngå fortapelsen, og heller være sammen med ham. Men hva med dem som ikke vil legge livet sitt i Guds hender? Det virker som om dette er en frihet Gud legger opp til. C. S. Lewis sier det slik: “Det finnes to slags mennesker. Den ene typen kaster seg ned på sine knær, og sier Gud, la din vilje skje! Den andre typen nekter å bøye seg for Gud, og Gud

sier da: Greit, la din vilje skje.” Hva kan Gud gjøre med de som av den grunn ikke kan slippe inn i himmelen? Enten kan han utslette dem, eller så kan han la dem være i fred, utenfor det himmelske fellesskap. Lewis mener at Gud vil gjøre det siste, og med den bakgrunn kaller han de fortapte for “vellykkede opprørere” som har låst seg inne i helvete fra innsiden.

FRELSEN. Vi har nå sett på forskjellige syn på fortapelsen. Men hva med frelsen, hvordan skal vi forstå den? Hva mente Jesus når han snakket om Himmelriket og Guds rike, hva er det egentlig det kristne håpet dreier seg om? EN ÅNDELIG HIMMEL. Jeg hørte en gang en fortelling om en fugl som hadde fløyet inn på et sykehus. En pasient lå i sengen og observerte fuglens harde kamp for å komme seg ut gjennom det halvåpne vinduet. Pasienten kunne kjenne seg igjen i fuglens kamp: Han ville også komme seg ut, ut fra denne døende kroppen, slik at sjelen kunne stige opp til Himmelen. Der, i Himmelen, skal han skinne som solen (Matt 13,43). Kjøtt og blod kan jo ikke arve Guds rike (1Kor 15,50), men sjelen min skal stige opp til Gud!  Er dette den type oppstandelse Bibelen taler om? Nei! Paulus skriver om en kroppslig oppstandelse. Han skriver at vi skal stå opp på samme måte som Jesus sto opp (1 Kor 15,20), og Jesus to opp med en fysisk kropp, ikke som et “åndelig spøkelse” (Luk 24,39). Frelsen handler ikke om å sitte på en sky og spille harpe. Frelsen handler ikke om å bli mer sjelelig, men om å bli mer menneskelig!  EN VIRKELIG HIMMEL. Hvis vi ikke skal sveve opp til Himmelen, hva er det som skal skje da? Jo, Himmelen skal komme ned til oss! Frelsen handler ikke om å forlate jorda, men om at Gud skal nyskape himmelen og jorden (Åp 21). Vi skal ikke forlate jorden, men leve på en nyskapt jord. Da Gud skapte, ville han skape virkelige, fysiske mennesker, og Gud har ikke ombestemt seg. Nyskapelsen er den ultimate bekreftelsen på at Guds skaperverk virkelig er godt. Når Gud har renset hele denne verden, så skal det bare være


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

godhet og fred igjen (Jes 9,7), all ondskap og kaos skal være borte (Åp 21,1), og Gud selv skal være konge (Sal 22,28). En slik nyskapelse av verden handler også om en nyskapelse av mennesket. Når vi har blitt kristne, skriver Paulus, har Gud gitt oss et nytt hjerte og et nytt sinn (Rom 12,2), men vi har ennå ikke fått en ny kropp. Denne oppstandelseskroppen er en nyskapelse av den gamle kroppen, og Paulus kan kalle det for en åndelig kropp, som betyr at mennesket ikke lenger ledes av synden, men av ånden! (1 Kor 15,44).  

Verden skal nyskapes og mennesket skal nyskapes, og på den måten skal verden bli et helt fantastisk sted. Men det er ikke det som er høydepunktet. Noen ser kanskje frem til denne nyskapelsen fordi man skal få se igjen alle som nå er døde, men også dette havner i skyggen av hva Bibelen er opptatt av å formidle. Frelsens høydepunkt er at vi skal bli tatt inn i Guds selskap (Matt 22), og vi skal ha en så tett relasjon til Jesus at vi kan sies å være i Kristus. Denne relasjonen har vi fått en forsiktig forsmak på, ved at vi har fått den hellige ånd (2 Kor 5,5). Guds rike

er her allerede (Matt 12,28), men ennå ikke fult og helt. Dette betyr at det er en sammenheng mellom det kristne livet, og den endelige frelse (Kol 3,1). Vi har fått en forsmak på Guds rike, vi vokser som mennesker gjennom helliggjørelsen, og en dag skal Gud gjøre alt fullkomment. Vårt møte med Himmelen vil kanskje bli som disiplenes møte med den oppstandne Jesus: På noen måter vil det være gjenkjennelig, samtidig som vi vil få en fantastisk overraskelse som overgår våre forventninger.  

FAST GRUNN #4/2013

21


ANDREAS EVENSEN BARNE- OG UNGDOMSSEKRETÆR FOR MIDTHORDLAND INDREMISJON

DE HELLIGE «Guds barn», «kristne», «troende» og «Jesus freaks» er alle ord som brukes om kristne. Når Paulus skulle omtale kristne i menighetene han sendte brev til, kalte han de oftest for «de hellige».

22

FAST GRUNN #4/2013

I

vår dagligtale bruker vi mange navn på dem som tror på Jesus. Vi kaller dem disipler, kristne, troende, Guds folk, Guds barn, frelste osv. Mange av disse navnene har vi fra NT, men den vanligste betegnelsen på de kristne hos Paulus, en betegnelse vi sjelden tar mot til oss å bruke, er «de hellige». Betegnelsen blir ikke bare brukt om visse grupperinger i menighetene han skriver brev til, for eksempel til de mest vellykkede kristne, men til menighetene som helhet. Han hilser til «de hellige» i åpningen av brevene, og bruker ellers begrepet i flere viktige avsnitt. Hellighetsbegrepet brukes om det som er innviet til Gud, og som dermed er utskilt og annerledes. Hos Paulus skal vi også senere se at begrepet ofte er brukt i forbindelse med det som er rent og feilfritt. Begrepet har sin bakgrunn i GT der både Gud og det folk han har utvalgt seg, ofte omtales som hellig, og dette er også en utvelgelse til et hellig liv (2. Mos 19,3-6; 3. Mos 19,2; 5. Mos 7,6-8). Det er altså ikke et hvilket som helst navn Paulus bruker på de kristne: det er et navn som forplikter. En trenger likevel ikke å lese lenge i Paulus sine brev, og den omtale en der finner av de kristne, før et slikt navn begynner å skurre i ørene. De hellige som Paulus skriver til lever i mange steder ikke opp til navnet sitt. Særlig i korinterbrevene kan vi lese om en menighet med mange usunne trekk, og Paulus skriver selv at han må tale til dem «som til spedbarn i Kristus» (1. Kor 3,1). De er splittet opp i mange grupperinger (3,3-4), de går til rettsaker mot hverandre (6,1-7), de tåler en form for hor «som ikke en gang hedningene tåler» (5,1), Paulus må advare dem mot avgudsdyrkelsen (10,1-22) og de trenger rettledning om den rette bruk av nådegavene (12-14). De mangler mye på et hellig liv, de er ikke feilfrie, men likevel åpner han brevet med å hilse til dem som helliget og kalt til å være hellige. Av dette kan vi ane at navnevalget til Paulus ikke i første omgang handler om de kristne sin livsførsel, de er ikke hellige fordi de er bedre enn andre mennesker, men navnet handler om noe Gud har gjort med og for dem. Menighetens hellighet knyttes flere plasser til Guds kall og utvelgelse (1. Kor 1,2, Rom 1,7, Kol 3,12), og i Ef 1,4 leser vi at vi de troende ble utvalgt «til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil». Slik Gud valgte ut Israel til å være et utskilt og annerledes folk, har han nå utvalgt menigheten. Helligheten knyttes også til Jesus og forsoningen flere plasser. Menigheten er helliget i Kristus Jesus (1. Kor 1,2), Jesus er blitt deres helliggjørelse (1. Kor 1,30), Jesus gav seg selv for kirken «for å gjøre den hellig og rense den» (Ef 5,27), og i Kol 1,22 kan en lese at Gud har forsonet menigheten med seg selv med den hensikt å føre de troende fram seg «hellig, uten feil og uangripelige». Her ser vi at helligheten og renheten knyttes sammen – menigheten er renset for sine synder på grunn av Jesus død for dem, derfor kan de kalles hellige. Videre knyttes


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

menighetens hellighet også til det de fikk del i gjennom dåpen, både i tidligere omtalte Ef 5,27 og i 1Kor 6,11, hvor Paulus blant annet sier at de troende er vasket rene og gjort hellige. Til slutt vil jeg nevne Paulus´ ord i 1. Kor 3,17 om den nye pakts tempel. Likesom Gud tok bolig i tempelet i den gamle pakt, har han tatt bolig i den nye pakts tempel som er de kristne. Siden Gud har tatt bolig i dem, kan Paulus også i denne sammenheng kalle dem hellige. Alt dette viser oss at helligheten og renheten er en gave fra Gud, det handler først og fremst om de kristen sin stilling. De er hellige, fordi Gud har gjort dem hellige og det er en stilling de står i, på tross av mangel på hellighet i sin livsførsel. Samtidig knytter Paulus helligheten til de kristne sitt liv her i verden, for helligheten innebærer at de er skilt ut fra alle andre og at de er annerledes. Dette får også noe å si for hvordan de skal leve. Hans Kvalbein omtaler dette doble perspektivet på menighetens hellighet som både en gave og en oppgave. I 1. Kor 6,9-10 lister Paulus opp en rekke livsførsler som ikke er forenlig med Guds rike, mennesker som lever slik og slik skal ikke arve Guds rike. «Slik var noen av dere før,» forsetter Paulus til de kristne, «men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige…» De kristne i Korint er ikke som før. De var løst fra sine synder og en syndig livsførsel, og samtidig helliget til et nytt og annerledes liv. Menighetens stilling som hellige og kallet til samtidig å leve hellige liv henger altså tett sammen hos Paulus. Vi kan blant annet se at stillingen er det som motiverer til å leve et annerledes liv. I Kol 3,12 skriver apostelen at menigheten «er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham.» Dette er deres stilling og høye stand som kristne. Fordi det er slik (derfor) både skal og kan de kle seg i inderlig medfølelse, være gode milde osv. I tillegg ser vi at det er lite valgfrihet å spore hos apostelen. En kan ikke velge stillingen uten å ville ha med livet. I 1. Tess 4 gir apostelen Paulus en formaning som han omtaler som både påbud fra Herren Jesus og Herrens vilje: De skal være hellige, så de holder seg borte fra hor (4,2-3). Menigheten er allerede hellig, samtidig som at dette skal få konsekvenser for livet, da særlig på det seksuelle området. De skal ikke vinne sine ektefeller som de som ikke kjenner Gud, og dermed ikke er hellige, men i hellighet og ære (4,4-5). De er nemlig kalt til et hellig liv (4,7). Samtidig som at vektleggingen av det hellige livet med Kvalbein kan sees på som en oppgave, må en ikke miste «gave-dimensjonen» av syne. Det er Kristus som er blitt vår helliggjørelse (1. Kor 1,30), det er dypest han som helliggjør. Dette perspektivet har også apostelen i sin bønn og sitt ønske for tessalonikerne i 1. Tess 5,23, der han ber om at fredens Gud må hellige dem tvers gjennom. Slik kan de bli bevart uskadd slik at de ikke kan klandres for noe ved Jesu gjenkomst. Det er Gud som helliggjør, det er han som skal fullføre det (5,24)

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

FAST GRUNN #4/2013

23


KNUT KÅRE KIRKHOLM REDAKTØR OG HØYSKOLELÆRER PÅ FJELLHAUG INTERNASJONALE SKOLE

KIRKETUKT Er vi byggere eller voktere? Er vi såmenn eller gartnere? Og hva med surdeigen? Livet i menigheten leves i et fascinerende spenningsfelt.

E

n av de vanskeligste oppgavene for en menighetsleder er det som berører ordet ‘kirketukt’. Kirketukt handler om at man utestenger noen fra det kirkelige fellesskapet. Hvordan og hvorvidt dette foregår, vil variere, men det er en sak som er berørt i Bibelen. I det følgende vil jeg ikke presentere noen fullstendig redegjørelse om disse spørsmålene, men vil heller løfte frem noen bilder som brukes i Bibelen og som har en viss relevans for hvordan vi kan tenke.

BYGGER OG VOKTER. I anledninger hvor man samles og snakker om rett lære og hvordan man best kan vokte den rette læren, henter man ofte metaforene fra Nehemja-boken. I arbeidet med å gjenoppbygge Jerusalems murer opplever folket et sterkt press fra ytre fiender. Til sist blir det så ille at trusselen om krig er overhengende (Neh 4:8). For å løse saken utstyrer Nehemja alle bygningsmen-

24

FAST GRUNN #4/2013

nene med sverd, og så deler han dem i to grupper – en som bygger og en som vokter. Siden har uttrykket ‘å vokte muren’ blitt populært i mange sammenhenger. Personlig har jeg hørt det brukt så mye at det har blitt en klisjé. Og jeg må innrømme at jeg av og til har forsøkt meg med vitser av typen: «det er så mange voktere at muren snart ikke kan bære vekten av dem», eller: «det er så mange som vokter muren at bygningsmennene ikke slipper til». Hvor gode og heldige disse vitsene er, skal jeg ikke ta stilling til. Men de har et underliggende premiss det er verdt å merke seg. Og dette underliggende og uuttalte premisset er at det finnes to typer kristne, nemlig de som bygger og de som vokter. Og disse to gruppene synes endatil å gå i veien for hverandre. Gjennom erfaring og møter med kristne har dette inntrykket festet seg. Det er noen som er interesserte i teologi og lære og bruker tid og krefter på det, mens andre heller bruk-

er tid og krefter på tiltak for å vinne nye. Noen er teoretikere og noen er praktikere. Det verste er at det ofte kan være en viss spenning mellom disse to gruppene. ‘De teoretiske’ kan irritere seg over manglende lærebevissthet hos ‘de praktiske’, og ‘de praktiske’ kan irritere seg over manglende nød og engasjement for ufrelste hos ‘de teoretiske’. Slike spenninger kan av og til utvikle seg og det blir nærmest slik at man tviler på hvorvidt den andre gruppen lever rett med Jesus eller ...det finnes to typer ikke. kristne, nemlig de som bygger Slik bør det og de som vokter. Og disse to selvsagt ikke være. gruppene synes endatil å gå i Og hvis vi blir i veien for hverandre. prinsippene fra Nehemja, blir vi fort klar over at alle har ansvar for alt. De bytter antakeligvis på å holde vakt og bygge, og alle har sverd festet til siden. Det er til lærdom for oss. I praksis befinner vi oss vel alle på en skala et sted


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

mellom “de teoretiske” og “de praktiske”. Vi kan ikke være det ene og ikke det andre. Bygger og vokter er ikke to alternative måter å leve kristenlivet på, de går hånd i hånd.

SÅMANN OG GARTNER. Et annet bilde vi kan bruke for å belyse denne tematikken er bildet med såmannen og gartneren. Dette bildet kan vi utlede fra Matt 13, hvor Jesus forteller lignelser om himlenes rike. Vi kjenner Jesu lignelse om såmannen. Jesus sier aldri noe om hvem såmannen er, men han legger ikke skjul på at såkornet er Guds ord. Og dersom vi tar med oss Paulus’ bilde om en som planter, en som vanner og Gud som gir vekst, kan vi i sum si at oppdraget vårt er å så. Guds ord skal sås ut rikelig og

overalt. Så er det sant at det er forskjell på jordsmonnet, men det skal likevel ikke hindre vår tjeneste. Vi er ikke kalt til å vurdere jordsmonnet før vi sår. Vi er kalt til å så. Å vinne nye er et såarbeid og såkornet skal sås ut rikelig. Kvinnene som i sin tid var pådrivere for å starte NLM, den gang Kinamisjonen, ble konfrontert med dette. De fikk høre at det å reise til Kina er like meningsløst som å kaste mjøl på havet. Svaret deres var ‘Gud har mjøl nok’. Det er et svar som speiler såmannens sinnelag. Like etter såmannslignelsen i Matt 13 møter vi gartnerne. En mann sår godt korn i åkeren sin. Deretter kommer en fiende og sår ugress. Tjenerne tilbyr seg å gå og sanke ugresset sammen (Matt 13:28). Men det får de ikke lov til:

29 Han sa: Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen 30 La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min. (Matt 13:29-30)

Vi skal merke oss noen trekk her. Tjenerne oppdager og identifiserer ugresset. Da får de umiddelbar kløe i fingrene og luketrang. Likevel får de ikke lov til å luke. Faren for å ødelegge noe av kornet er så stor, at bonden heller vil la det vokse opp sammen med kornet. Dette er en lignelse om den siste og endelige dommen. Kirkefader Augustin brukte den i sin argumentasjon mot donatistene, en gruppe som ønsket en

FAST GRUNN #4/2013

25


FOTO ØYVIND GANESH EKNES

‘ren’ kirke. Disse avviste hans argumenter ved å henvise til at ‘åkeren er verden’ (v. 38). Augustins tolkning har likevel levd videre, noe som er forståelig i lys av folkekirketanken. Moderne fortolkere avviser dette og viser til at denne tolkningen ofte har gått hånd i hånd med en ‘kontantinsk’ folkekirketenkning. Jeg er enig i innvendJesus ber oss være forsiktige ingene mot med luking. Jesus har sendt Augustins oss ut i verden for å så, ikke fortolknfor å luke. ing. Likevel har den et prinsipp som kan være aktuelt for vår tenkning om kirketukt. Jesus ber oss være forsiktige med luking. Jesus har sendt oss ut i verden for å så, ikke for å luke. Det betyr ikke at vi skal være ute av stand til å gjenkjenne ugress. Det gjør tjenerne i lignelsen. Men det handler om å tøyle sin luketrang.

HVA MED SURDEIGEN? Når det er sagt, skal vi også merke oss at bildet er større. For

andre steder leser vi om advarsler mot farlig surdeig. Og Paulus skriver sterkt om utrensking av farlig surdeig i 1 Kor 5, et kapittel som slutter med ordene «Få da den onde bort fra dere», med klar henvisning til mennesker i menigheten som har en slik surdeigseffekt. Og i luthersk sammenheng har teksten fra Matt 18:15-18 ofte fungert som veiledning for hvordan man går fram når man renser ut surdeigen. Først anbefales en samtale på tomannshånd, deretter en samtale i vitners nærvær, og først til slutt en offentlig sak i menigheten. Dersom synderen fremdeles nekter å vende om, «skal han være som en hedning eller toller for deg» (v. 17) – altså regnes som en som er utenfor, ikke innenfor. Tekstene fra Matt 18 og 1 Kor 5 viser oss at kirketukten har en tosidig rolle. For det første skal den være drevet av et ønske om å vinne sin bror og få ham til å omvende seg (Matt 18:15; Jak 5:19-20). Dernest er det ikke ufarlig for en menighet å slippe løs surdeigseffekten i sin midte. Derfor innebærer kirketukt også et vern (1 Kor 5:6-8; Gal 5:9).

HVA MED OSS? Disse bildene fra Bibelen tegner et spenningsfullt bilde for oss. Vi er kalt til samtidig å være både byggere og voktere. Vi skal utføre vår tjeneste med sverdet om siden, alltid klar til forsvar mot fiendtlige angrep. Samtidig får vi et bestemt inntrykk av at primæroppdraget vi har som kristen kirke er å så ut Guds ord – evangeliet om Jesus. Det kommer til å skje i en sammenheng hvor man kommer til å måtte forsvare seg. Likevel advarer Jesus mot overdreven luketrang. Dommen er hans oppgave, ikke vår. Det betyr ikke at våre menigheter skal være preget av fri flyt. Det finnes surdeig som må renskes ut. De fleste befinner vi oss i kristne sammenhenger hvor dørene er åpne for hvem som helst å komme på samlingene. Det vil med nødvendighet føre til at vi på ett eller annet tidspunkt har blant oss mennesker som ikke tror eller som lever et liv som slår i hjel det som måtte være av kristen bekjennelse. Hvordan håndterer man det?

PÅ NESTE SIDE HAR VI INTERVJUET FIRE KIRKELEDERE OM HVORDAN DE PRAKTISERER KIRKETUKT

26

FAST GRUNN #4/2013


Fast Grunn // Tema REGION SØRVEST

25. OKTOBER • 123. ÅRGANG

19 2013

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. Mi 7, 19

Nytt prosjekt i Tana-området i Kenya vil gi vann til mellom 150 og 200 familier. SE SIDE 8 OG 9

FOTO: MAGNAR WENNERSGAARD

NYTT FRA REGION SØRVEST

Flanellograf

Julemesser

Mellomside Høyere gaveinntekter

Lars Skjæveland bruker ballonger og I høst skal det holdes julemesser 33 Regionstyret har vedtatt å øke gaveinnflanellograf når han forkynner. forskjellige steder i regionen. tektene for 2014 til 47,2 millioner REGIONSIDE 3 OG 4 REGIONSIDE 5 OG 6 SISTE SIDE

BESTILL ET ABONNEMENT FOR 2014 OG FÅ BLADET FOR 400 KRONER. VANLIG PRIS 500 KRONER.

Reklame Bestill abonnement nå.

– Utsyn er hovedorgan for Norsk Luthersk Misjonssamband og kommer ut med 23 nummer i året.

Tlf. 22 00 72 00 eller e-post: abonnement@nlm.no

– Seks av numrene gir deg nyheter fra din region i tillegg til misjonsstoff.

Merk bestillingen: Fast Grunn 2013

Abonnementet løper til det blir sagt opp. Navn: ............................................................ Adresse: ....................................................... WWW.UTSYN.NO

....................................................................... Tlf. nr.: .......................................................... FAST GRUNN

Sendes til: Utsyn Sinsenveien 25 0572 OSLO

FAST GRUNN #4/2013

27


THOMAS BJERKHOLT PASTOR I TRONDHEIM FRIKIRKE

KIRKETUKT Vi spurte fire kristne ledere om deres tanker og praksis i møte med spørsmålet om kirketukt. De leder ganske forskjellige fellesskap.

GUNNAR FERSTAD FORSAMLINGSLEDER I BERGEN INDREMISJON, BETLEHEM

28

FAST GRUNN #4/2013

THOMAS BJERKHOLT er pastor i Trondheim frikirke, der de driver kirketukt. – Ja. Og det praktiseres på følgende måte. For det første skjelner vi mellom aktive og passive medlemmer. Vi øver ingen kirketukt overfor nominelle medlemmer som ikke lengre deltar i menighetens liv. Men i de tilfeller hvor et medlem som deltar i menighetens liv åpenbart lever i strid med Guds vilje, øver vi kirketukt. Vi har et ganske utførlig reglement for dette i Frikirken. Dette er gode retningslinjer. Kirketukt kan kun utøves hvor det er åpenbart at et medlem lever i strid med Guds vilje. Dette må igjen presiseres. Vi kan ikke prøve hjerter og nyrer. Derfor er kirketukt kun aktuelt der det vil være åpenbart for alle at noen lever i strid med budene. De beste eksemplene for dette er de som lever i strid med for eksempel det sjette bud (samboerskap og homofilt samliv) eller i strid med det femte bud ved for eksempel medvirkning til abort. Man kan ikke både være en kristen som ber om tilgivelse, og så fortsette å fastholde et liv i strid med budene (1 Joh 2:3-4). Får vi da høre rykter om at noen lever slik, tar vi kontakt med dem for å høre hva som er de faktiske forhold. Vi gir dem tid til å tenke gjennom sin situasjon. Hvis de fastholder å leve, for eksempel, som samboer, vil de ikke få nattverden og heller ikke kunne utføre noen tjeneste. Dette er for øvrig i tråd med den veiledning som finnes i gudstjenestebok for Den norske kirke hvor det blant annet heter, under reglementet for nattverden; ”Dersom presten finner at pastorale og kirkelige hensyn tilsier det, kan personer som lever i åpenbar strid med kristen tro og moral nektes adgang til nattverden.” Denne pastorale omsorgstjeneste ivaretas hos oss av eldsterådet. Et argument mot kirketukt er følgende resonnement: ”Vi er alle syndere. Jeg kjenner på begjær, grådighet, misunnelse osv. Hvem er jeg som kan dømme andre når jeg sliter med egne synder?” Men de som sier slik, sier at dette er galt og ønsker å kjempe i mot det. De sier ikke begjær og grådighet er bra og det vil jeg fortsette med. Men en samboer som fastholder dette som sin livsstil, sier at dette vil jeg fastholde. Det er den avgjørende forskjellen.   – Hvorfor har dere valgt som dere har gjort? – Kirketukt eller som det heter i Frikirken ”vern om lære og liv” er et viktig, bibelsk anliggende. Luther sier blant annet: ”Nøkkelmakten hører med til å være en sann, bibelsk kirke.” En menighet og et lederskap som ikke utøver kirketukt, svikter sitt kall. Vi viser til følgende skriftsteder: Matt 18:15-19 og 1 Kor 5:913. Luther sier det så sterkt i skriftet “Von den Konzilien und Kirchen”: ”Hvor nøklene er, der er Guds folk. Hvor nøklene ikke er, er heller ikke Guds folk.” Det er tankevekkende! Kirketuktens hensikt er å berge den enkelte fra dom og fortapelse. Til sist vil jeg understreke at kirketukt må utøves med både følsomhet og fasthet. Det er uten tvil en av de mest krevende pastorale oppgaver som er pålagt oss av Herren.  GUNNAR FERSTAD forteller at de praktiserer dette for medlemmer. Ofte gjelder det i forbindelse med etiske spørsmål og grenseoverskridende adferd. I Betlehem har man nedfelt noen retningslinjer for medlemmers livsførsel og framgangsmåte for hvordan man går fram om noen trår feil. Medlemmer kan i verste fall bli ekskludert. – Man begynner med en samtale og tar opp saken. Ofte er det slik at ledelsen i forsamlingen får melding om en sak og så inviterer de den det gjelder til en samtale hvor man avklarer det man har fått melding om. Vanligvis er det forsamlingsleder som gjør dette, på vegne av eldsterådet. – Hvorfor har dere valgt å gjøre det på denne måten? – Først og fremst fordi vi ser det som et viktig bibelsk prinsipp. Alle medlemmene i en forsamling har ansvar for sine kristne brødre og søstre, men som leder er man gitt et særlig ansvar for å vokte, verne og lede forsamlingen. Det er et mandat som utøves på vegne av forsamlingen, på bakgrunn av en tillit man er blitt vist.


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

– Ansvaret er stort, fordi konsekvensene er store både for en selv og fellesskapet. I Jak 5:19-20 står det noe om viktigheten og verdien av dette. Det handler om å frelse et menneske. Dette er siktemålet og hva vi søker å ivareta. – Hvordan kan det gjøres på en god måte? – Vi har et introduksjonskurs for nye medlemmer. Der sier vi noe om hvem vi er, hva vi vil og hva vi står for. Her får man også vite konsekvensene av å bli medlem, nemlig at man også sier ja til ha et lederskap og til å bli fulgt opp og ledet. Her får man vite hva som skjer når man havner på gal kurs. For Ferstad er det viktig å understreke at det er vanskelig å gjennomføre disse tingene på en god og sjelesørgerisk måte. Og det er en viktig erkjennelse at selv Jesus av og til måtte la noen gå bort. – Vi skal likevel gjøre alt vi kan for å møte mennesker på en god måte. Dette innebærer også at man behandler mennesker ulikt. Det er forskjell på nye kristne som er i bevegelse fra et bråkete liv og til Jesus, og erfarne kristne som plutselig gjør valg som fører dem bort fra Jesus. Man må møte ulike mennesker og situasjoner på ulik måte. THOMAS RAKE svarer at Bedehuskirken ikke har ordninger for utestengelse fra nattverd og fellesskap, men at de har som grunnleggende holdning at fellesskapene skal være åpne for alle. Man er opptatt av at mennesker er underveis, og det er retningen som gjelder. – Vi fokuserer på ansvarliggjøring. Det er noe som skjer i de forTHOMAS RAKE skjellige fellesskapene PASTOR I BEDEHUSKIRKEN PÅ BRYNE og i relasjoner mellom (EN SAMMENSLUTNING AV HUSKIRKER) enkeltmennesker. For oss er det viktig å ta opp valg og handlinger vi ser leder et menneske bort fra Jesus. Det er viktig å konfrontere synd, men det er viktig at denne konfrontasjonen skjer mellom mennesker som allerede har en relasjon til hverandre. Pastoren blir ikke hentet inn for direkte å konfrontere noen han ikke har en relasjon til, men han brukes gjerne som veileder. – Hvorfor har dere valgt å gjøre det på denne måten? – Vår forståelse av kirke er viktig for dette valget. Vi vektlegger at kirke handler om fellesskap, framfor det organisatoriske og institusjonelle. Vi ønsker også å ha Jesus som forbilde. Ofte ser vi at han unngår å gi svar i offentlige sammenhenger, mens han er veldig tydelig i relasjoner. Thomas Rake legger også til at denne forståelsen av kirke gjør det

unaturlig å bruke uttrykket ‘kirketukt’. For det handler ikke om å stenge noen ute fra en organisert størrelse, men om å veilede mennesker i deres relasjon til Jesus. – Hvordan kan det gjøres på en god måte? – Nøkkelen er å få det vekk fra talerstolen og inn i relasjonene. Mange kristne har lett for å være tydelige i avisen og talerstolen – en setting der det er avstand. Men i relasjoner er man ofte altfor feige. – Jeg ser på dette som motsatt av Jesu og de første kristnes praksis. Gjøres det relasjonelt tror jeg også det er enklere å konfrontere med kjærlighet. Man gjør det ikke for å utestenge, men av kjærlighet. Jeg tror også at konfrontasjonen vil oppleves annerledes dersom den skjer i en etablert relasjon. Her har vi som kristenfolk mye å gå på. KRISTIAN LANDRO kan fortelle at det skjer. I huskirkene samles man i mindre fellesskap og “deler liv”. Da pleier ofte ting å komme fram og man kan veilede. Rent konkret kan Landro fortelle at mange nye kristne ofte ikke vet hva det vil si å leve i samsvar med Bibelen. Og da kan vanskelige saker dukke opp. Ofte foregår veiledningen i huskirkene, men av og til må også lederen steppe inn. Det har Landro opplevd å måtte gjøre og ved ett tilfelle kan han forKRISTIAN LANDRO telle at det tok lang tid og han LEDER FOR STRAND HUSKIRKER måtte gå mange runder med et (EN SAMMENSLUTNING AV HUSKIRKER) menneske. Men en slik tålmodighet er viktig for ham. – Vi jobber mer preventivt og slipper ofte de harde diskusjonene i etterkant. Det relasjonelle gjør at man snapper opp ting tidlig og dermed kan man være i forkant, sier Landro. – Hvorfor har dere valgt å gjøre det på denne måten? – Hovedgrunnen er Bibelens språkbruk om ledere som mødre og fedre. En god forelder leder tett på livet og kommer ikke i etterkant. Lærere kommer ofte i etterkant, mens mor og far leder i livet. – Hvordan kan det gjøres på en god måte? – Stikkordene er prosess, forståelse og kjærlighet. Hvis jeg kjenner mennesket og han vet at jeg vil ham vel, er saken mye enklere. Kirketukt fra talerstolen har et problem, nemlig at det ikke er gitt at jeg som tilhører har underordnet meg den som forkynner. Det er for så vidt ikke hans problem, men mitt, men likevel er det et problem. Da vil det taleren sier ikke nødvendigvis ha den voldsomme effekten. Så relasjoner er nøkkelordet her. Grunnen er at det må gjøres i kjærlighet og kjærlighet er en relasjonskvalitet.

FAST GRUNN #4/2013

29


»» Karl Inge Tangen har skrevet doktorgraden: “Ecclesial identification beyond transactional individualism? A case study of life strategies in growing late modern churches».

JOHANNE MANDUJANO JOURNALIST

»» Studien inneholder dybdeintervjuer, deltakende observasjon og statistiske undersøkelser ved voksende, senmoderne menigheter i London, København og Malmø.

MIN KIRKE Hva er grunnen til at folk velger å identifisere seg med og tilhøre en menighet? Fast Grunn har intervjuet en forsker og fire kirkeg jengere for å høre hva de tenker om saken.

»» Studien identifiserer ulike identifikasjon-

stema hos informantene. Disse kan sammenfattes i 5 dimensjoner:

»» Visjonær identifikasjon. Kommer av en

tydelig visjon som gir svar på spørsmålet.

»» Relasjonell Identifikasjon. Kommer av en

opplevelse av omsorg og nære vennskap i menigheten. Når det gjelder leder, oppfattes denne som varm og samtidig tydelig.

»» Hjemstedsidentifikasjon. En opplevelse av

å høre hjemme. Kommer av at man opplever både tilstrekkelig tilhørighet og tilstrekkelig frihet. Mulighet for både vekst og til det å bidra.

K

arl Inge Tangen er konstituert rektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi samt pastor og eldste i menigheten Filadelfia i Oslo. Han har skrevet en doktorgrad der han blant annet forsker på kirkelig identifikasjon.

DE NÆRE RELASJONENE. – Hva var grunnene til at folk identifiserte seg med en menighet i studiet ditt? - Det jeg fant var at spiritualitet, menighetens visjon, en opplevelse av en dynamisk helhet og nære sosiale relasjoner var sentrale grunner blant dem jeg intervjuet. Det overrasket meg hvor mye det relasjonelle betydde. For veldig mange var det tydelig viktig. Dermed er det også viktig å tilrettelegge for felleskap mellom mennesker i en menighet. ALT HENGER SAMMEN. Når det er sagt så henger alle grunnene på en måte sammen. Ta for eksempel sosiale relasjoner og menighetens visjon. I en menighet der jeg synes det nære felleskapet er viktig, identifiserer jeg meg også med vennene mine. Vennskapet er samlet rundt troen på Jesus. Når slutter da vår relasjon som venner og når begynner vår relasjon til Gud? De to tingene hører sammen. Slik sett er jeg nok litt skeptisk til å spille de forskjellige grunnene ut mot hverandre.

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

30

FAST GRUNN #4/2013

VISDOM, IKKE TEKNIKK. Jeg fant heller ikke bare empiri i løpet av studiet mitt, det handlet først og fremst om møter med mennesker. Jeg studerte dem i konteksten av en kirke og jeg så hva kirken gjør med dem og hva de gjør med kirken. Jeg vil ikke at avhandlingen min skal leses som en ren oppskriftsbok der vi bare skal lære noen teknikker som kan brukes. Mest av alt vil jeg at den skal bli lest som et møte med mennesker. Og et møte med kanskje det som Gud gjør i menneskers liv. Slik kan en selv la seg prege av dette forskningsarbeidet. Da handler det mer om oppnå visdom enn om å lære seg teknikker.


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

DANIEL BRANDSÆTER

TONE REKSTEN

LINN MEE WENÆS BERGE

Daniel Brandsæter (30) fra Tysnes i Hordaland. Revisor. Går i Salem Misjonsforsamling, Bergen (NLM)

Tone Reksten (44) fra Skålevik, bergen. Barne- og ungdomsarbeider, ungdomsskolen. Går i Betlehem, Bergen (ImF)

Linn Mee Wenæs Berge (24) fra Godvik, Bergen. Grunnskolelærer. Går i Salt Bergenskirken.

– Hvordan begynte du i Salem? – Det ble et enkelt valg for meg å begynne i Salem da jeg kom til Bergen etter endt militærtjeneste. Siden jeg har gått både på en internatskole og en bibelskole drevet av NLM, kjente jeg godt til dem fra før. – Hva er det som gjør at du går i Salem? – Jeg trives her og føler meg hjemme her. I tillegg liker jeg at det er et stort felleskap med mulighet til å bli kjent med mange mennesker. Mest sannsynlig kunne jeg ha fått det godt i mange kristne felleskap, men det er i Salem jeg har lagt ned engasjementet mitt. Ved å gjøre det opplever jeg å ha en større forståelse for helheten til menigheten, og jeg opplever større eierskap til den.

– Hvordan begynte du i Betlehem? – Jeg var og er fortsatt veldig heldig som har en venninne som tok meg med i forskjellige kristne sammenhenger da vi var barn. En fredag fant vi veien til Bergens Indremisjon (Betlehem) og et YA-møte (ungdomsmøte). Der ble vi tatt veldig godt imot, og siden har vi vært der. – Hva er det som gjør at du går i Betlehem? – At jeg velger å fortsatt gå i Betlehem etter det første YA-møtet for 30 år siden, har noe med tryggheten til Guds ord som blir forkynt der, helheten i møtetradisjonen, og ikke minst menneskene som jeg har blitt godt kjent med og veldig glad i. Betlehem har vært et godt hjem å vokse opp i, og et hjem som jeg gjerne vil bli gammel i.

«

– Hvordan begynte du i Salt Bergenskirken? – Jeg og min mann var tidligere engasjert i en annen menighet, men da vi giftet oss begynte vi sammen i Salt Bergenskirken. – Hva er det som gjør at du går i Salt Bergenskirken? – Jeg synes det er bra at det er et Jesus-sentrert fokus i menigheten. I tillegg synes jeg det er bra at vi setter et inkluderende felleskap høyt. Jeg ble tidlig med i et av teamene i kirken som jobber for å ønske folk velkommen. Vi fokuserer også på at de som ikke tror skal kunne komme og forstå forkynnelsen og det vi gjør i løpet av gudstjenesten. Vi pleier å forklare litt hva vi tenker at nattverd og lovsang er for eksempel. Dette synes jeg er bra!

At jeg velger å fortsatt gå i Betlehem etter det første YA-møtet for 30 år siden, har noe med tryggheten til Guds ord som blir forkynt der. Tone Reksten

«

FAST GRUNN #4/2013

31


sitat

– FINNES DET NOEN GOD MÅTE Å LØSE UTFORDRINGENE PÅ? – DET FØRSTE SOM MÅ TIL ER BEVISSTGJØRING OM AT MENIGHETER IKKE ER SÅ ÅPNE OG INKLUDERENDE SOM MAN TROR.

HARALD HEGSTAD «VELKOMMEN TIL OSS» SIDE 33-35

32

FAST GRUNN #4/2013


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

«VELKOMMEN TIL OSS» Bibelens ideal for det kristne fellesskapet er en menighet hvor alle er velkommen. Slik oppleves det ikke alltid, og problemet er like reelt både i bymenighet og på bygdas bedehus.

MARIA LUNDEBY JOURNALIST

D

et var en merkelig følelse å komme helt alene til et møte, sitte på bakerste rad, og deretter somle seg ut dørene mens jeg forgjeves håpet på å treffe noen kjente, eller få prate med noen nye. Det endte alltid med at jeg gikk ut like alene som jeg kom inn, og jeg følte meg ekstremt alene da jeg satt på t-banen hjem til leiligheten min. Det er Ann Kristin Tokheim (26) som forteller om sitt møte med studentlivet i Oslo, og Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) ungdomsforsamling i Misjonssalen (MUF). Fra oppveksten i Sandnes var Ann Kristin vant til å være både deltaker og leder i ulikt kristent arbeid, i forskjellige menigheter. Det var derfor ikke fremmed for henne å delta på kristne møter, men blant 300 studenter i MUF en lørdagskveld opplevdes det ikke som å være på hjemmebane.

Vanskelig å trenge inn. Ann Kristin Tokheim opplevde at det var vanskelig å komme inn i det sosiale livet i menigheten, men da hun begynte i koret møtte hun venninner som fikk henne med tilbake til møtene.

FOTO: BÅRD KRISTIAN BØE

DEN SOSIALE MENIGHETSBOBLEN SPRAKK. – Man kan si at jeg selvfølgelig burde gått bort og satt meg ned med noen i kafeen, men det er lettere sagt enn gjort når folk stimler sammen i de samme gruppene, og vil slappe av med gode, gamle venner, hver eneste lørdag. Og hva skal man egentlig begynne å prate om sånn helt ut av det blå med noen man ikke kjenner, spør Ann Kristin. Etter hvert som tiden gikk slo Ann Kristin fra seg ideen om at det var Misjonssalen som skulle være hennes menighet i Oslo. Hun trivdes på møtene, men fant seg ikke til rette i det sosiale miljøet. Vendepunktet kom da Ann Kristin tilfeldigvis oppdaget at det skulle startes opp et nytt kor i MUF. Hun bestemte seg for å prøve igjen, to år etter sitt første møte med menigheten. – Det ble ukas høydepunkt, og jeg stortrivdes med å bli bedre og bedre kjent med de andre i koret. Ei venninne jeg fikk der overbeviste meg om

å bli med på møte igjen, og da ble jeg introdusert for hennes venner. Det ble en sen kveld før jeg kom meg hjem den dagen, og de kommende lørdagene. Jeg hadde antakelig ikke fått oppleve at den sosiale menighetsboblen i MUF sprakk dersom det ikke hadde vært for min nye venninne som gjorde en kjempeinnsats for å hjelpe meg inn i miljøet, sier Ann Kristin. Det lille, nære fellesskapet i koret ble nøkkelen Ann Kristin trengte for å komme på innsiden i det store fellesskapet i MUF. Hun begynte å gå fast på møtene, og fikk etter hvert oppgaver i menigheten.

KLIKKEKULTUREN BLE SYNLIG. I NLMs tilsvarende studentmenighet i Bergen ble Per Inge Belt (28) overrasket i fjor høst. Han hadde gått i storbymenighet i Oslo tidligere, og kjente også en del i Salem, da han flyttet til Bergen for å studere. Alt lå til rette for at han skulle skli

FAST GRUNN #4/2013

33


begynne med det første først, kan vi spørre oss hvor dette idealet kommer fra. Professor i systematisk teologi, Harald Hegstad, ved Det teologiske Menighetsfakultet, beskriver Bibelens ideal for menigheten ved at den i Det nye testamentet (NT) består av alle slags personer, og det er troen på Jesus som forener dem. – Enheten i Kristus relativiserer alle sosiale, etniske og slektsmessige forskjeller. Det er et ideal for det kristne menighetslivet at det skal bryte ned sosiale skiller i samfunnet for øvrig, forteller Hegstad. Samtidig understreker han hvordan sosiologiske mekanismer gjør seg gjeldende i menighetslivet. – Man tenker at menigheten er for alle, men i praksis formes den av en bestemt gruppe, og det er lettere for noen å føle seg inkludert enn andre.

VANSKELIG MØTE MED BEDEHUSKULTUREN. Opplevelsen av å ikke passe inn

Lukket bymenighet. Per Inge Belt er vanligvis en imøtekommende person uten vanskeligheter for å skaffe seg en gjeng å henge i. Møtet med Salem, Bergen (NLM) bød likevel på trøbbel. FOTO: ØYVIND GANESH EKNES

rett inn i miljøet, tenkte han. – Starten ble langt unna det jeg hadde forestilt meg. Folk gjør det ikke bevisst, men når lørdagskvelden er det eneste treffpunktet du har med vennene dine, er det fort gjort å ikke orke å bruke energi på å bli kjent med nye. Den berømte klikkekulturen ble veldig synlig for meg, forteller Per Inge. Selv er Per Inge en over gjennomsnittet frimodig person, og da et nytt studieår begynte denne høsten hadde han tatt saken i egne hender, og sørget for at de nye skulle få et bedre utgangspunkt enn han selv hadde. – For å kunne se andre må en selv bli sett. Derfor fikk jeg med meg 30 andre fra menigheten, og sammen arrangerte vi 17 ulike sosiale treffpunkt den første måneden etter, forteller Per Inge ivrig. Tilbakemeldingene er svært gode, og

34

FAST GRUNN #4/2013

en bonuseffekt av innsatsen er en økt bevissthet i gruppen om at de alle må bidra til at andre skal føle seg inkludert hele året. – Drømmen er at en skal kunne gå i Salem og vite hvem som går der fast, og hvem som er på besøk. Det tar nok litt tid, men jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for at flest mulig skal ha det best mulig i Salem, sier Per Inge.

BRYTE NED SOSIALE SKILLER. Både Ann Kristin og Per Inge fant seg til rette i sine studentmenigheter etter hvert. Felles for dem begge var at de ikke forventet at det skulle være utfordrende å komme dit. De visste at alle var velkomne, men opplevde det likevel ikke sånn. Det ser ut til at menighetene er preget av et ideal om å være åpne og inkluderende, men at det ikke alltid fungerer i praksis. For å

er om mulig ekstra sår og frustrerende når din eneste reelle mulighet for kristent fellesskap er det lokale bedehuset. Nettkonsulent i Indremisjonsforbundet UNG (ImF-UNG), Kjetil Fyllingen, fikk innblikk i et slikt vanskelig møte med bedehuskulturen da han kom i kontakt med ei kvinne på mikrobloggtjenesten Twitter i sommer. Resultatet av dialogen ble et anonymt brev fra kvinnen, som ble trykket i ImFs organ Sambåndet. «‘Alle er velkomne’ er nok godt ment, men når mennesker blir overrasket over at en kommer, sånn taust overrasket, eller til og med sier det rett ut ”Er du her?”, ja, da forstår man at man har gått på en blemme, men man forstår gjerne ikke helt hva man har gjort. (…) De fleste på møtene er gråhåret og sitter på faste stoler, gjerne aller bakerst. De snakker stille sammen før møtet begynner, sånne hviskesamtaler hvor man sitter fremoverbøyd mot hverandre og snakker halvhøyt, mens man later som om man ikke ser andre. Min strategi for ikke å ta noen sin faste plass og ikke å føle meg så veldig alene minuttene før møtestart, er å komme omtrent når møtet begynner. Fordelen er at jeg ikke gjør unødvendige tabber når jeg setter meg, ulempen er at jeg


«

For å kunne se andre må en selv bli sett

NØDVENDIG BEVISSTGJØRING. – Bedehusets styrke er grasrotengasjementet, og at det er forankret i lokalsamfunn. Samtidig har styrken også blitt dens problem. Det er en sosiologisk lovmessighet at menighetslivet i løpet av en generasjon eller to fryses litt fast, og da blir det vanskelig å inkludere nye grupper, både innflyttere, som ikke har vokst opp der, men også den neste generasjonen, sier Harald Hegstad. – Finnes det noen god måte å løse utfordringene på? – Det første som må til er bevisstgjøring om at man ikke er så åpne og inkluderende som man tror. Jeg tror vi kan utfordre til å krysse grenser, ikke bare landegrenser som misjonærer, men også i våre lokalsamfunn. Vi ser eksempler på bedehusmiljøer som har etablert nye tilbud. Kulturelle tiltak som jule-

konserter får flere inn på bedehuset, og diakonale tiltak skaper kontakt. Gjestfrihet er et bibelsk ideal helt fra da Abraham tok i mot englene i teltet til Emmausvandrerne som spiste med den fremmede, som viste seg å være Jesus. Dersom bedehuset ikke har det rommet, har de mistet noe viktig. Kjetil Fyllingen kjenner seg igjen i bildet Harald Hegstad tegner av bedehuskulturen, og er også enig i løsningen han presenterer. – Ut fra responsen vi fikk da vi publiserte det anonyme brevet virker det som om det er flere som har samme utfordring. I styret på vårt bedehus og på samling for lederne har vi snakket om brevet og hvordan situasjonen er hos oss. Vi ønsker å bli flinkere til å invitere, tilrettelegge for og ta i mot nye. Kanskje kan ulike typer arrangement gjøre det lettere å komme inn. Jeg tror det første stedet mot en løsning er å innrømme problemet, det andre steg er å tenke på hvordan vi ønsker å være, og

Lukket bedehuskultur. Kjetil Fyllingen er nettkonsulent i Indremisjonsforbundet Ung (ImF-UNG) og fikk innblikk i et vanskelig møte med bedehuskulturen.

Idealmenighet. Harald Hegstad er professor i systematisk teologi, og fokuserer på at enheten i Kristus skal bryte ned sosiale skiller i idealmenigheten.

blir veldig synlig sent ute og ofte må sitte langt framme.” (Hentet fra brevet)

«

Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

Per Inge Belt

deretter må vi finne ut hvilke steg vi skal ta for å komme dit vi ønsker å være, sier han.

EN TOVEISJOBB. Tilbake i Oslo konkluderer Ann Kristin Tokheim med at både bymenigheter og bygdebedehus har utfordringer med å leve opp til de bibelske idealene Harald Hegstad beskriver, men at de kommer til uttrykk på ulike måter. – Jeg tenker at hvis man må passe inn i en mal for å gå i en kristen menighet, er det noe riv ruskende galt. Samtidig mener jeg at det å bli inkludert i et kristent fellesskap er en toveisjobb. Venninnen min gjorde en innsats for å hjelpe meg inn i miljøet, men jeg hadde aldri kommet til dét punktet hadde jeg ikke våget å møte opp på korøvelsene helt alene, sier Ann Kristin. Gjennom sin tjeneste som møtevert i MUF har hun vært med å bidra til at nye skal føle seg sett og velkomne i menigheten ved å hilse på folk og ha øynene åpne for de som kommer inn dørene. – Alt som skaper interaksjon mellom mennesker er uvurderlig hjelp, både for de som er nye og for de som skal åpne de sosiale dørene inn til sitt fellesskap. Det er utrolig viktig at menigheter legger opp til aktive treffpunkt utenom det vanlige møtet, sier hun. Selv om både Per Inge Belt og Ann Kristin Tokheim syns det kan være lett å glemme seg litt, og søke de komfortable vennegjengene sine igjen, er de sammen med Kjetil Fyllingen tre bevisste deltakere i sine kristne fellesskap. De har allerede fulgt Harald Hegstads første råd for å leve ut de bibelske idealene for menigheten: Du må se problemet for å kunne gjøre noe med det. Enten du bor på bygda eller i byen.

FAST GRUNN #4/2013

35


ERLEND HADDELAND JOURNALIST

DET ER HÅP FOR ALLE Vidar Abrahamsen passet aldri helt inn i den boksen han mente en misjonær burde passe oppi. Så skapte han sin helt egen boks.

H

an rekker så vidt en prat med Fast Grunn før han må hjem å sove. Natten blir kort, for klokken 04.00 neste morgen bærer det av gårde til et barnehjem i Litauen. Der skal Vidar Abrahamsen blant annet stå i bresjen for Happy Day. – Det er en bekymringsløs dag med bare gøy for barna, forklarer han. Å gi barnehjemsbarna noe de kan se frem til har blitt veldig viktig for Vidar, og det er en nøkkelsetning i hjelpeorganisasjonen han står i bresjen for: Håp for alle. Vidar var ifølge ham selv aldri noen typisk misjonær. Så fant han etter hvert ut at det ikke bare fantes én type misjonær.

BARNA FORAN HJERTEBARNET. – Jeg er opptatt av å ikke bli den pappaen som skal redde hele verden, men som glemmer sine egne barn. Jeg er først og fremst ektemann og pappa, forteller Vidar. Dagen før han drar ned har han hatt en egen Happy Day med familien. Sammen med kona Bodil og de to barna har

36

FAST GRUNN #4/2013

de tilbragt dagen i Sørlandsbadet i hjembyen Lyngdal. Når han ikke er pappa og ektemann er han primus motor for ‘Håp for alle’. Hjelpeorganisasjonen har siden sommeren 2011 satset på å gi barnehjemsbarn i Baltikum uforglemmelige opplevelser, sørge for primære behov og gi flere en mulighet til utdanning; en mulighet ut av fattigdommen.

SLET MED «MISJONÆRBOKSEN». Da han var 17 år opplevde han et kall til å bli misjonær. Etter hvert som tiden gikk så ble det ikke helt som han hadde tenkt. – Jeg strevde med å komme meg inn i den boksen som jeg trodde det innebar å være misjonær. Jeg kom meg aldri inn i den. Jeg følte meg ikke kvalifisert, forteller han. Han gav Fjellhaug Misjonshøgskole en sjanse. Han bar fortsatt på kallet om å bli misjonær, men motivasjonen fikk seg en knekk. Teologifagene passet ham ikke, og etter ett år søkte han seg videre til en bankjobb i DNB. Historien kunne fort stoppet der.

SÅ FIKK HAN ET BREV. En dag fikk Vidar et brev fra et barnehjem i Bolivia. Det hadde han støttet i ti år, helt siden han besøkte det for første gang da han var elev ved Fjellheim bibelskole. I brevet stod det om en gutt han hadde truffet på Boliviabesøket. Den nå voksne gutten var ferdig i militæret, og gått ut av militærskolen med de beste utmerkelser. – Han beskrev hvor mye det betydde for ham å ha det barnehjemmet, og hva alternativet ville vært hvis han ikke hadde hatt den muligheten. – Akkurat det brevet slo meg helt ut. Jeg tenkte: Så vanvittig bra at noen driver noe sånt. Da tenkte jeg: Du skal gjøre et eller annet. Ikke for at du skal tilfredsstille Gud, men fordi du kan, som en takk til Gud. Han så at barnehjemmet i Bolivia var veldrevet, og ønsket seg derfor et annet prosjekt, men for den typen barn: Vanskeligstilte, med en svært usikker fremtid foran seg. I de tider skulle kona på en tur til Tallin, hovedstaden i Estland, med


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

VIDAR ABRAHAMSEN »»Født 15. mai 1983 »»Bor i Lyngdal med

kona Bodil og deres to barn »»Startet hjelpeorgan-

isasjonen Håp for alle sommeren 2011. »»«Håp for alle»

arrangerer Happy Day og Happy Camp for vanskeligstilte barn i Baltikum, i tillegg til å gi skoleungdom stipend for å tilrettelegge for utdanning.

MISJONÆREN. Et besøk på et barnehjem i Tallinn gjorde noe med Vidar Abrahamsen. Han måtte gjøre noe. I dag driver han hjelpeorganisasjonen Håp for alle som retter seg mot barn i Baltikum. FOTO: PRIVAT

jobben. Vidar skulle være med. En ypperlig anledning, tenkte han.

ANLEDNINGEN BØD SEG. Vidar begynte å lete etter dagsenter i byen, i håp om å få besøke det. På nettet fant han et barnehjem drevet av nordmenn i ti år. Der ringte han initiativtakeren, ba om et møte i Oslo for å lære litt om hvordan de jobbet, og høre om det var mulig å besøke barnehjemmet. «Nå skal vi reise om tre uker. Det er ikke noe å tenke på, bare bli med», var svaret han fikk. Han drøftet misjonstanken sin i et familieselskap like etter at han fikk klarsignal.

– Faren min bestemte seg for å bli med, med en gang. Jeg hadde ikke lyst å dra ned helt alene, selv om jeg nok hadde gjort det dersom jeg måtte. Det var fantastisk å kjenne den backingen. Det har gjort mye for vårt forhold. Det var veldig bra fra før av, men ‘Håp for alle’ har brakt oss enda nærmere, og ikke bare oss, men hele familien. Det ble et besøk som skulle sette spor. Vidar og faren Terje ble først med i bade-land sammen med dagsenterbarna. Dagen derpå skulle de se hvordan de ulike familiene hadde det hjemme. – Det var jo først da du så det, forteller Vidar.

Han beskriver tette, trange blokker, nærmest som østeuropeiske getthoer. Tallinn er en havneby med sine turistvennlige severdigheter. – Men der i blokkene så vi en helt annen virkelighet. Mange av dem har jo ingenting, bortsett fra leiligheten. Du ser sprøytespisser som ligger i vinduskarmer med knust glass. Du ser de som går opp og ned i trappene. Mange av dem er helt vekke. De har ikke strøm etter ubetalte regninger. Det gjør at de blir tvunget til å stjele ting. Det blir et slags lovløst minisamfunn, forteller Vidar. Det var barna i disse blokkene som skulle gjøre sterkest inntrykk.

FAST GRUNN #4/2013

37


VISJONEN. – Jeg hadde lyst å la de realisere noen drømmer, gi de håp, gi de noen uforglemmelige øyeblikk, gi de noen gaver som ingen kan ta fra dem, forklarer Vidar. Her er Håp for alle på barnehjemmet i Klaipeda i Litauen. FOTO: PRIVAT

– Du ser unger i 6-7-årsalderen som fikser på sykler, 4-åringer som trasker rundt med heroinmisbrukere, og du vet at de skal vokse opp her i denne gangen. Du har unger som tisser på seg fordi de er så redde for å gå ut fra rommet sitt, for det er så mange skumle menn i gangen. Du ser små jenter som har blitt misbrukt av både kjente og ukjente.

SKRIFTEN PÅ VEGGEN. Morgenen før blokkbesøket ba han til Gud om et tegn – et slags klarsignal – på at de kunne begynne arbeidet. De fleste får ikke skriften på veggen. Det fikk Vidar. Han gikk opp en trapp i den nevnte blokken. I avsatsen kikket han på veggen. – Midt oppi denne grusomme, falleferdige bygningen, hva tror du det står på veggen? ‘Happy day’. Det er jo helt ubegripelig. Vi reiste fra Tallinn med en følelse om at vi ikke kunne snu. Dette var vårt prosjekt, forteller Abrahamsen. Siden den gang har det gått slag i slag.

38

FAST GRUNN #4/2013

‘Håp for alle’ ble opprettet St. Hansaften 2011. Deretter fulgte første ‘Happy Day’ i oktober. Og allerede fra julen 2011 startet de å støtte et nytt dagsenter i Latvia. Den påfølgende sommeren fulgte en hel ukes sommerleir - ‘Happy Camp’ - i Lyngdal, som ble gjentatt denne sommeren. – Jeg hadde lyst å la de realisere noen drømmer, gi de håp, gi de noen uforglemmelige øyeblikk. Gi de noen gaver som ingen kan ta fra dem. De vet at om et halvt år skal vi ha en ‘Happy Day’ eller en ‘Happy Camp’ og de ser så frem til det. Tenk så mye det betyr for dem, forteller Vidar entusiastisk. I januar 2012 startet de et stipendprogram til ca. 20 ungdommer i Tallinn. – Vi skriver kontrakt med ungdommene der nede. Der forplikter de seg til å gå på skolen, og holde seg unna kriminalitet og rus, forklarer Vidar. Hver måned går de med en karakterutskrift til en ungdomsarbeider som er løn-

net 50 prosent av ‘Håp for alle’. – Når de viser den får de mellom 20 og 50 euro, avhengig av alderen. Det tror jeg er en ufattelig bra ting. Da lærer de at man må jobbe for å komme seg videre, du gir dem utdanning, og i Estland er det svært viktig at de går på skole og lærer seg estisk for å fungere i samfunnet, for mange er av russisk etnisitet. – Så kort oppsummert så kvittet du deg med misjonærboksen? – Den har jeg kastet langt vekk, ler Vidar. – Jeg tror alle vi som er kristne er kalt til å være misjonærer på hver vår måte. Han viser til Ordspråkene 3,27 – et skriftsted som var nevnt i brevet fra Bolivia – og som på mange måter ble kickstarten på prosjektet: «Når det står i din makt å gjøre det gode, skal du ikke holde det tilbake fra den som har rett på det». De ordene holder ham fortsatt gående.


Julegaveabonnement Julegaveabonnement Julegaveabonnement

Unngå Unngå Unngå skuffelser skuffelser skuffelser i iårår i år ––gi–gigi en enen gave gave gave som som som inspirerer! inspirerer! inspirerer! Vi har Vi har laget Vi har laget tolaget ulike to ulike tojulegaveabo-nnement ulike julegaveabo-nnement julegaveabo-nnement forfor våre våre for våre lesere. lesere. lesere. Gi bort Gi bort GiVårt bort Vårt Land Vårt Land hver Land hver dag hver dag i 4dag imåneder 4 måneder i 4 måneder forfor for 699699 kroner 699 kroner kroner eller eller i 6eller imåneder 6 måneder i 6 måneder for for 999999 for kroner. 999 kroner. kroner. Vi sender Vi sender Vi sender med med etmed fint et fint julekort et fint julekort julekort du du kankan du legge kan legge under legge under treet under treet ogtreet og denden og den vakre vakre juleplaten vakre juleplaten juleplaten «Vår «Vår sjeleskatt» «Vår sjeleskatt» sjeleskatt» av av Mosaic. Mosaic. av Mosaic.

Ja, jeg Ja, ønsker jegJa,ønsker jegå ønsker bestille å bestille åetbestille gaveabonnement et gaveabonnement et gaveabonnement i 4 måneder i 4 måneder i 4 måneder til 699,til 699,til 699,og får og dermed fårogdermed får med dermed med juleplaten juleplaten med juleplaten «Vår«Vår sjeleskatt» «Vår sjeleskatt» sjeleskatt» av Mosaic av Mosaic av(1570) Mosaic (1570)(1570) Ja, jeg Ja,ønsker jegJa,ønsker jeg å bestille ønsker å bestille et å bestille gaveabonnement et gaveabonnement et gaveabonnement i 6 måneder i 6 måneder i 6 til måneder 999,til 999,ogtil 999,og og får dermed får dermed fårmed dermed med juleplaten juleplaten med juleplaten «Vår«Vår sjeleskatt» sjeleskatt» «Vår sjeleskatt» av Mosaic av Mosaic av (1370) Mosaic (1370)(1370) på giver*: NavnNavn på giver*: Navn på giver*: Adresse*: Adresse*: Adresse*: Postnr.*: Postnr.*: Postnr.*: Tlf*: Tlf*: Tlf*:

ratis ker. 2 uker. Vårt i 2 uker. Vårt LandVårt Land spanderer Land spanderer spanderer Fødelsår: Fødelsår: Fødelsår:

Poststed*: Poststed*: Poststed*: Mobil:Mobil: Mobil: E-post: E-post:E-post:

på mottaker*: NavnNavn på mottaker*: Navn på mottaker*:

SVARSENDING SVARSENDING SVARSENDING 1203 12031203

Adresse*: Adresse*: Adresse*: Poststed: Poststed:Poststed: Postnr.*: Postnr.*: Postnr.*: Mobil: Mobil: Mobil:

Poststed*: Poststed*: Poststed*:

Tlf*: Tlf*: E-post: Tlf*: E-post: E-post:

Mobil:Mobil: Mobil:

Fødelsår: Fødelsår: Fødelsår:

E-post:E-post: E-post:

0090 0090 OSLO 0090 OSLO OSLO GR2U08 GR2U08GR2U08


ROALD KVAM PASTOR I TREMOR MISJONSFORSAMLING PÅ SOTRA

NÅDEN

EN GRUNN Å STÅ PÅ OG EN MÅTE Å GÅ PÅ Om Paulus’ formaninger og deres betydning for disippellivet.

V

interen 1994 tok jeg del i en valgenhet på grunnfagskurset i Kristendomskunnskap ved Norsk Lærerakademi i Bergen. Og her, ved Gunnar Johnstads kateter, i en liten krok av grunnfaget, oppdaget jeg muligheten den nytestamentlige formaningen formidler til å leve myndig som et kristent menneske: ”Simulus justus et pecator” (latin: ”samtidig rettferdig og synder”), men også fast, frisk, frimodig og forventningsfull på Frelserens vegne midt imellom denne verdens mennesker. Ordet åpnet seg på Norsk Lærerakademi, møtte meg og stod for meg som en himmelsk invitasjon til å leve sprell levende – ikke bare overleve – midt i det område der dødskreftene herjer med oss. Da jeg i 1996 fikk anledning til å skrive en hovedfagsoppave i Kristendomskunnskap ville jeg arbeide mer med stoffet, og da særlig hos apostelen Paulus. Og jeg fikk med Gunnar Johnstad som veileder i prosessen. Det var et godt år over en åpen bibel. Samtidig satte det en smerte i meg: Dette må Guds folk få se! For vi er unødvendig lettskremte, usunne og lite modige. Jeg lengter etter å se kristne mennesker reise seg og bevege seg etter sin hensikt, i Kristi

40

FAST GRUNN #4/2013

lignelse (Rom 8,28-29), for at flere mennesker får rette sin oppmerksomhet til Guds Sønn og bli frelst. Og Gud som fortsatt vil at alle mennesker skal blir frelst og komme til sannhets erkjennelse forventer fremdeles at nærhet til Jesus, næring fra Guds ord og kraft fra Den Hellige Ånd vil hellige oss som tror i sannheten.

HVA ER DEN NYTESTAMENTLIGE FORMANINGEN, EGENTLIG? Vanlig norsk formaning

får ofte en negativ kritisk, gjerne refsende, advarende eller lett belærende tone. Vi ser gjerne for oss en truende pekefinger. Noen mener noen har gjort noe galt og noen må sette noen på plass og fortelle noen hvordan noen bør gjøre noe annerledes… ellers blir det ikke godt for noen. Den nytestamentlige formaningen har lite å gjøre med den norske. Se selv i Ef 5,8 om du ser en pekefinger eller hører lyden av varm applaus og et begeistra heiarop på Herrens vegne: ”Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet.” I Det nye testamente spenner begrepet ”formaning” over tre betydningsgrupper:

1. Tilkallelse, bønn 2. Trøst, trøstefulle tilsagn 3. Oppmuntrende tiltale, tilskyndelse Greskleksikonet Bauer har med fem betydningsgrupper for ordet parakaleo, eller ”formaning”. Ordet brukes noen steder med en viss strenghet i tonen. Disse tilfellene er ikke like vanlige, men det er likevel verdt å nevne slik at vi kan plassere formaningsutsagnene som synes å ha en mer tilrettevisende karakter. Vi kan plassere dem på én hånd. Den har fem fingre. En av dem er pekefingeren. Paulus bruker den, men ikke til ”burdisme” – å melde noe vi burde gjort – eller for å kjefte på oss eller påpeke hvordan ting skulle ha vært. Han bruker den for å advare når kristne er i ferd med å gi slipp på Kristus. Da blir apostelen alvorlig idet han tilskynder oss til å holde oss nær Herren. I all hovedsak bruker han hånda til å heie med eller applaudere! Vi noterer oss at begrepet har en gjennomgående positiv grunntone. Formaningen er derfor først og fremst oppmuntrende, tilskyndende og trøstefull forkynnelse til dem som tror, til å føre et liv som er evangeliet og Herren verdig (Fil 1,27; Kol 1,10); befeste det nye livet de har fått del i, slik at synden ikke lenger får herske (Rom 6,4.12); være hellige i all deres ferd (1. Pet 1,15); leve avkledd det gamle og ikledd det nye mennesket (Ef 4,22ff). HVA ER FORMANINGENS BUDSKAP? Den gir informasjon om Guds ideal. Den er Hans vilje for oss. Formaningen vil vise hvordan det nye livet i Kristus konkret tar seg ut som et liv i samsvar med Guds vilje, det gode, det som Han har behag i, det fullkomne (Rom 12,2). Samtidig får vi høre hva som er mot Guds vilje, hvordan ”mørkets gjerninger” ser ut, de gjerningene disippelen skal legge av (Rom 13,12-13). Den er mer enn informasjon om Guds ideal. Den er Hans virke i oss. De nytestamentlige forfatterne uttrykker da også en optimistisk tillit til Guds virke ved Den hellige ånd (Fil 1,6). De glemmer ikke at de lever i verden, men tonen som preger formaningen er like fullt offensiv optimisme (1. Joh 5,3-4). HVA ER FORMANINGENS ADRESSE? Skal vi ta imot et


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

brev, må det være adressert til oss. Jeg er selv gift med en tvilling. Da jeg var ung og minst like forelsket som i dag, så arbeidet Martha i Selje i Nordfjord, mens jeg selv studerte i Bergen. Jeg skrev mange kjærlighetsbrev i de dager (vi hadde jo ikke Facebook eller e-post). Når da et av brevene fra meg lå i postkassa i Selje så kunne det jo skje at det var Martha sin tvillingsøster hentet posten. Hvis vi tenker oss at hun endatil åpner et brev fra meg og leser det, da kan hun vel til en viss grad forstå hvordan en ung mann tenker og føler og uttrykker seg når han er forelsket. Men, hun kan ikke ta til seg noen av de gode oppmuntrende ordene. De er ikke skrevet til henne. Hun er ikke Martha... Riktig forståelse av formaningen i Det nye testamente er avhengig av at vi merker oss hvem den er rettet til: Mennesker som ER rettferdiggjort og helliget ”i Kristus”. Det er med andre ord en forutsetning for den nytestamentlige formaningen at de som tiltales er disipler – nye skapninger ”i Kristus” (2. Kor 5,17) – som ”av hjertet er blitt lydige” mot Guds ord og Ånd (Rom 6,17-18). Dette er det avgjørende viktig at vi tar hensyn til i formidlingen av Guds ord. Formaningen verken kan eller skal forkynnes som allmennmenneskelige moralske forpliktelser, fordi objektet for den nytestamentlige forma-

ningen er alltid det nye mennesket ”i Kristus”. Dessverre så tar vi forkynnere gjerne formaningene i Det nye testamente og holder dem opp som et ”syndespeil” for mennesker som ennå ikke har møtt Jesus til frelse – eller hva verre er: Vi anvender det som et ”synderegister” vi henter opplysninger fra, om livet ”der ute”. Da er vi bare brutale! For menneskene i verden som vi er kalt til å fortelle og være gode nyheter for, og invitere med oss hjemover, er ute av stand til å respondere på den nytestamentlige formaningen uten at det ender i en eller annen form for trelldom. Det er galt og dypt urettferdig av oss å forkynne slik. For den nytestamentlige formaningen er Guds menneskers gave og oppgave. De er vår privilegiumsplikt! For all del: All bibelsk etikk er god etikk, skal vi tro Jak 1,17, men det er altså ikke all bibelsk etikk som er allmenn etikk!

HVA ER FORMANINGENS HENSIKT? Hvorfor inntar formaningen en så sentral plass i de nytestamentlige menighetene, og en så perifer plass i vår egen? Var de første disiplene spesielt umodne i sin etiske tenkning, holdning og handling slik at de skulle ha spesielt behov for veiledning? Forventet apostelen Paulus egentlig at me-

nighetene ”automatisk” – av seg selv – gjorde Guds vilje slik at det egentlig ikke skulle være nødvendig med noen veiledning? Er formaningen et kompromiss fra apostelen Paulus sin side? Er han skuffet over å formane? Langt ifra! Disippelen sin situasjon i verden er et spenningsliv mellom ordparene ”alt nå” og ”ennå ikke”. Disippelen skal ”alt nå” få regne seg som virkelig død for synden, ifølge Rom 6,11 (Noter at det står ”som død”, ikke ”som om” vi var død). Disippelen er et nytt menneske som ”i Kristus” virkelig har del i Hans seier over synden, døden og djevelen. Men dødskreftene er ”ennå ikke” avviklet! Apostelen Paulus sier IKKE at synden er død, MEN at vi er døde i forhold til den (Rom 6,2.11); IKKE at kjødet eller den syndige menneskenaturen er borte, MEN at vi ikke lenger skal leve i kjødet (Rom 7,5-6); IKKE at ”maktene og myndighetene” er satt helt ut av spill, MEN at de er ”avvæpnet” (Kol 2,15). Dødskreftene er fremdeles virksomme og det gjør at disippelen lever i spenningsfeltet mellom hva han ”alt nå” har del i ved troen på Jesus og hva han ”ennå ikke” ser fullendt. Djevelen prøver å ta tilbake det herredømmet som gikk tapt da Gud løftet oss ut av ”Adamsrommet” og bar oss inn i ”Kristusrommet”: ”Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og

FAST GRUNN #4/2013

41


satte oss over i sin elskede Sønns rike” (Kol 1,13). Det gamle mennesket (= ”kjødet”) prøver uavbrutt å blokkere for Den hellige ånds virke og vil hindre det nye mennesket å få livsrom slik at det kan leve det nye livet ”i rettferdighet og fred og glede i Den hellige ånd” (Rom 14,17). Derfor står disippelen alltid i den fare at han som ”begynte i Ånd”, vil ”fullende i kjød” (Gal 3,3). Selv om disippelen ikke lenger har ”syndelegemet”, så vil han fremdeles ha det ”dødelige legemet” (Rom 6,6.12). Altså: Vi er ikke lenger i synden, men vi kan fremdeles fristes av synden… Denne spenningen mellom Ånd og kjød i samme menneske samtidig, er i den kristne sitt liv all den tid ”vi vandrer i tro, ikke i beskuelse” mellom ordparene ”alt nå” og ”ennå ikke”. Spenningen skal først brytes ”når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet” (Kol 3,4). I spenningslivet trenger vi formaningen slik at vi ikke resignerer og taper livet. Formaningen skal hjelpe, oppmuntre og tilskynde oss til ikke å gi opp mot de gudfiendtlige dødskreftene som hele veien vil forsøke å spenne bein for oss og få oss til å bli liggende etter på veien, tape syn for sannheten og miste livet. Apostelen Paulus er ikke skuffet over å formane. Tvert om! FØR var synden eneste mulige livsrom og nåden en umulig tanke, men NÅ er nåden en realitet og synden er redusert til en mulighet blant andre. FØR var synden overlegen sterk, men NÅ kan synden avsløres, bekjempes og overvinnes. FØR var kampen mot synden et åndelig tapsprosjekt, men NÅ er det reell kamp. Og vi kan og må ta opp kampen. Den er nå mulig å vinne fordi vi allerede har vunnet med Kristi seierrike død og oppstandelse.

HVA ER FORMANINGENS KARAKTER? Loven sier: ”Lev! Så skal du få leve.” Loven søker å dømme og døde all selvrettferdighet, ved at den avslører og holder fram Guds vrede og dom over synden hos det ”kjødelige” – det selvmedlidende, selvrettferdige, selvtilfredse og direkte gudfiendtlige – mennesket. Se selv i Rom 8,5-8. Loven sikter mot syndsbekjennelse og omvendelse: ”Kyrie Eleison!” Det betyr: ”Herre, miskunne deg!” Formaningen, derimot, sier med evangeliet: ”Du lever. Lev for meg!” Formaningen står med evangelisk fortegn. Det lyder så å si aldri en formaning i Det nye testamente uten sammen med (eller under henvisning til) evangeliet om Guds frelsesgjerning i Kristus. Se selv i Rom 8,1-4.9-15. Disippelen trenger å høre loven for å advar-

42

FAST GRUNN #4/2013

es mot å gi kjødet rom. Det er ikke formaningens oppgave å være straffetale som dømmer, refser, tukter og døder. Den har rett nok, isolert sett, lovens form for så vidt som den byder, men den har evangeliets karakter for så vidt som den bygger opp det nye mennesket. Ser for deg formaningen som en pil som skytes ut fra Guds munn. Han sikter mot ”det nye mennesket.” På veien rammer piler ”det gamle mennesket” som lov, men Guds siktemål med formaningen er altså ”det nye mennesket”, som også erfarer pilens evangeliske karakter og kraft. Formaningen sikter mot trosbekjennelse og disippelskap: ”Halleluja. Amen!” Det betyr: ”Pris Herren. La det skje!” Formaningens evangeliske karakter kommer klart fram der Guds ord tilskynder oss til å bli hva vi er ”i Kristus”. Se selv i Kol 3,12-13, Gal 5,24-25, Ef 5,8 og 1. Kor 5,7.

HVA ER FORMANINGENS KRAFT? Formaningen er ikke først, men Kristus. Formaningen kan ikke skape det nye livet ”i Kristus”. Vi skal ikke, med formaningen, kjempe mot synden for til slutt å bli herre over den. Men fordi vi er fridd fra syndens herredømme, blir vi tilskyndet til ikke å la den få råde over oss. Vi er, med evangeliet, fridd fra synden og satt inn under Guds herredømme. Vi er satt fri til å tjene Gud igjennom formaningen. Se selv i Rom 6,8-14. Formaningen gir det nye livet en tydelig og trivelig design: At kristenlivet ligner Kristi liv. Den hjelper og tilskynder oss å leve ut i praksis alt det vi er blitt gitt ”i Kristus”, og la disse gavene få prege oss mer og mer. Gud har ikke mer å gi. Men vi kan alltid la det Han har gitt oss ”i Kristus” få prege oss mer! Kristus er den første og den bærende, ”troens opphavsmann og fullender (Heb 12,2). Det blir klart idet vi fokuserer på det vi omtaler som ”motiveringsformelen” i den nytestamentlige formaningen. For eksempel finner vi den slik i Rom 12,1: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.” Se selv om du finner motiveringsformelen i Rom 15,30, 1. Kor 10,1 og 1. Tess 4,1. ”Motiveringsformelen” handler ikke om en intensivering av utsagnet, men vi står overfor selve instrumentet som gjør læren til levd liv (jf Tit 2:11-15). HVA ER FORMANINGENS KALL? Utgangspunktet er alltid det nye livet disippelen har fått del i ved Kristus: FORDI vi selv er tilgitt, SKAL OG KAN vi tilgi andre (Kol 3,12-13). FORDI ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjert-

er ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”, SKAL OG KAN vi vise andre kjærlighet (Rom 5,5; 1. Joh 4:9-10.19). FORDI vi selv er tatt imot av Kristus, SKAL OG KAN vi ta imot andre (Rom 15,7). Formaningen kaller oss altså til gode gjerninger. Den viser oss at vi skal få handle overfor hverandre slik som vi selv er behandlet av Gud. Vi skal få møte mennesker med samme umotiverte og overraskende og rause kjærlighet som vi praktisk og konkret fikk erfare da Kristus døde for oss, for våre synder. Han må ikke, men velger å bøye seg for å bære korset for oss. Han skylder oss intet, men Han elsker oss (Joh 3,16, Rom 5,6-11). Sluttpunktet for det nye menneskets ”gode gjerninger” finner sitt vrengebilde i sluttpunktet for det gamle menneskets ”lovgjerninger”: Mens lovgjerninger rettes mot Gud for at Han skal få øye på et godt menneske. Så vil gode gjerninger rettes mot medmennesker for at de skal få øye på en god Gud. Se selv i Matt 5,14-16. Det som blir forkynt, det begynner, det styrkes, det står seg, det fullendes. Som det Guds ord det er, er formaningen virkekraftig og skaper hva den nevner (Sal 33,9, 1. Tess 2,13-14a). Men ikke uten at den nevnes, skal vi tro Rom 10,14.17. Den er ikke moralsk ap-


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

pell til den gode viljen eller til å mobilisere de gode krefter som skulle ligge skjult i oss. Og den kan ikke leves ut uten forkynnelsen som er mektig til å skape hva den nevner (Fil 2,12-13). Men den er en del av Guds ord og kommer inn under Guds ords autoritet. Altså, vi kan ikke gjøre med den som vi finner for godt (2. Kor 5,20; Rom 15,30; 1Tess 4,1.8).

HVA MENES MED DEN ”RESIPROKE” FORMANINGEN? Og hvor er den i dag? Den

resiproke formaningen handler om at disipler tilskyndes til å formane hverandre. Det dreier seg altså om en gjensidig formaning – at kristne kraftig støtter kristne. Til eksempel heter det i Rom 15,14: ”Mine brødre, for min del er jeg overbevist om at dere selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.” Se selv i 1. Tess 5,11 og Kol 3,16. Denne ”hverandre-funksjonen” er avgjørende viktig for livet i verden og om vi som tror lever hva vi tror: Akseptere hverandre (Rom 15,7), elske hverandre (Joh 13,34), ha omsorg for hverandre (1. Kor 12,25), bære hverandres byrder (Gal 6,2), underordne oss hverandre (Ef 5,21), tjene hverandre (Gal 5,13), be for hverandre (Jak 5,16), tilgi hverandre (Gal 5,13), hedre hverandre (Rom 12,10).

Denne sannhet skal vi våge å stoppe litt for, idet vi spør oss selv: Formaner disipler hverandre i dag? Formaner JEG mine medvandrere i dag? Kan det være at vi ikke lenger har syn for den nytestamentlige formaningens helliggjørende funksjon? Kan det være at vi har mistet syn for hvilken hjelp den er til styrke for troen og det nye livet ”i Kristus”? Se selv i Heb 3,12-14.

«ÅNDEN ER VILLIG, MEN KJØDET ER SKRØPELIG». Tror vi på Guds levende Ord,

Jesus Kristus, så tror vi Guds skrevne ord! Vi tror, ja vi vet av Guds ord, at det er virkelig på skikkelig: ”Vi HAR fått del med Kristus.” (Heb 3). Vi ER korsfestet med Ham (Rom 6,6); begravet med Ham (Rom 6,4); gjort levende sammen med Ham (Ef 2,5); oppreist med Ham (Ef 2,6); satt med Ham i himmelen (Ef 2,6) – og vi skal virkelig åpenbares i herlighet sammen med Ham (Kol 3,4). Kristus tjener mennesker og taler til dem gjennom forkynnelse ”av Kristi ord” til kristne familier, forsamlinger og etterfølgere. Det er du og jeg som er ”i Kristus” som har fått del ”med Kristus,” som VIL og SKAL og KAN formidle Hans hjerte for menneskene i verden ved Guds ord og Ånd – gjennom forkynnelse,

fellesskap, forbønner og forbilde. Vi har så mye med Frelseren som vi skal få dele med flere. Så la oss gi videre det vi har I Kristus, MED Kristus, FOR Kristus, LIKESOM Kristus. Vi har gode svar til de store livsspørsmålene: Frihet fra synden (1. Tim 1,15); fra døden (2Tim 1,10); fra djevelen (2. Tim 2,26); i dommen (2. Tim 4,1.8); til å lære sannheten å kjenne (2.Tim 2,18 + 3,7 + 4,4). Vi har også jordnær himmelsk hjelp til å leve og dø på en god måte: Tilgivelse (Ef 1,7), renselse (1. Kor 6,11), fred (Fil 4,7), glede (Fil 1,26), nåde (Ef 1,6), kjærlighet (Rom 8,39), håp (1. Kor 15,19), visdom (1. Kor 1,24), kraft (1. Kor 1,24), frihet (Gal 2,4), alle gode ting (Filem 6), all åndelig velsignelse (Ef 1,3), ja, hele Guds fylde (Kol 1,19). Når vi er oss bevisst vårt ”skjulte liv i Gud” (Kol 3,3); at vi kan tenke Kristi tanker (1. Kor 2,16), gjøre Herrens gjerninger og leve et liv i Guds lignelse (Rom 12,2; Fil 1,9-11), ja, da leser vi Matt 26,41 med det nye menneskets øyne: ”Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.” Og vi sier fast, frisk, frimodig og forventningsfull på Frelserens vegne: ”Kjødet er skrøpelig, JA, det er sant og visst. MEN Ånden er virkelig villig!”

FAST GRUNN #4/2013

43


JOHANNA HUNDVIN ALMELID JOURNALIST I DAGEN

ÅPEN JUL

Karl Dag Bærug i Kirkens SOS oppfordrer folk til å åpne opp i julen, og være åpen for nye vennskap.

Populær ensomhet. Historien om Reidun Orset som i fjor satte inn annonsen «Enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt» vekket et helt land. FAKSIMILE: AFTENPOSTEN 28.11.2012

E

nsom enke u/familie ønsker noen å være sammen med julaften. Betaler godt». Annonsen til Reidun Orset som sto i Aftenposten 22. november i fjor, utløste et skred av reaksjoner og en juledugnad mot ensomhet. – Ensomhet er for mange av oss et tabuemne som vi føler skam ved. Derfor er Reidun Orsets annonse både modig og befriende. Jeg tror hun er med å bane vei for mange andre, sa generalsekretær Helmuth M. Liessen i Kirkens Sosialtjeneste til Aftenposten.

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

44

FAST GRUNN #4/2013

KARL DAG BÆRUG

OVER 100 BREV. Selv fikk Orset et innblikk i at det fins mange ensomme i alle aldre «der ute». – Jeg fikk over 100 brev, mange av dem var fra ensomme. Det var de som hadde det verre enn meg, sier hun i en kommentar til Fast Grunn. I år er hun 89 og kommer ikke til å være alene i julen. – Det var egentlig litt tilfeldig at det ble sånn i fjor, forklarer hun. På spørsmål om hun er ensom, svarer Orset litt unnvikende. Hun har besøk, forteller hun, men hun er overbevist om at mange ikke våger å fortelle om sin ensomhet. Hun oppfordrer folk til å tenke litt på de som sitter alene i julen. – Det er ikke bare vi som er blitt gamle som kan være ensomme. Også yngre kan være det, sier hun.


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor Ble invitert. Simin Sabri ble invitert hjem til Karl Dag Bærug på julaften, etter at de møttes på bussholdeplassen. – Jeg liker familiefokuset som er i den norske julen, forteller hun. FOTO: PRIVAT

ÅPNE OPP. Ensomhet er en av de viktigste årsakene til at mange kontakter Kirkens SOS, sammen med psykiske lidelser og relasjonsproblemer. Karl Dag Bærug, nestleder i Bergen, oppfordrer folk til å åpne opp for andre enn nærmeste familie. – Det er ikke noe offer. Tvert imot oppleves det berikende, sier han, med bakgrunn i egen erfaring. En julaften for flere år siden inviterte han og familie alenemoren Simin Sabri fra Iran. De hadde møttes på busstoppet, og utviklet etter hvert et vennskap. – Vi inviterte først Simin på middag. Da vi hadde blitt bedre kjent, var det naturlig å invitere henne og sønnen på julaften. Jeg visste ikke om hun definerte seg som troende muslim, men ønsket henne velkommen til norsk feiring med høytlesning av jule-evangeliet, pinnekjøtt, gang rundt juletreet og åpning av gaver. Jeg hadde forberedt henne på forhånd, så hun ikke skulle bli overrasket, forteller Bærug. EN BERIKELSE. – Hvordan ble det? – Det opplevde vi som en berikelse. Å ikke bare være den lukkede enheten gjorde julen enda finere. Verken jeg eller kona har familie i byen, og er stort sett glade for å slippe å reise bort. Vi var glad for å kunne feire med noen andre. Da Simin ble invitert, tenkte hun først at julaften er en vanlig fest. Men etter at hun har blitt bedre kjent med den norske kulturen har hun forstått at man må være

nær venn for å bli invitert. – Det gjorde at jeg satte enda mer pris på invitasjonen, forteller hun. Simin beskriver det som en fantastisk anledning til å bli bedre kjent med norsk kultur. Ikke minst var det veldig kjekt for sønnen som skulle etablere seg i Norge. – Hva tenker du om den norske julen? – Jeg liker at man husker på familien i julen, og møtes. Eldre som bor på gamlehjem får besøk og blir invitert med hjem. Å samle familien har en stor verdi, understreker hun.

EN INDER TIL JUL. I oppveksten bodde Bærug på Ås. Faren arbeidet på landbrukshøgskolen der det var mange utenlandske studenter sammen med de norske. – En gang inviterte vi en inder. Jeg var ikke så gammel da, men jeg syntes det var veldig hyggelig, minnes han. Etter at moren døde, feiret han og faren julaften i Lilleborg kirke en gang. Der serverte de under middagen. – Jeg husker det som en av de flotteste julaftenene. Folk var så glad og takknemlig for at de slapp å sitte hjemme alene. I Kirkens SOS erfarer de at det ofte er andre som ringer i julen enn ellers i året. – En del klarer seg bra i hverdagen, når de er på jobb. Da har de et nettverk rundt seg og noe som fyller livet. For noen av dem, for eksempel alenefedre med lite sosialt nettverk, oppleves julen langt mer krevende. Bærug oppfordrer folk til å «åpne opp»

og være mottakelig for å få nye venner. – Jeg er 53 år og liker å tro at jeg har mange venner. Likevel synes jeg det er utrolig flott å bli kjent med nye. Nye og spennende ting kan skje for oss alle, når som helst, sier han.

ÅPENT ARRANGEMENT. Jarle Storebø, best kjent som general for Skjærgårds, har i 28 år vært engasjert i å arrangere jul for andre. «Sitt ikke alene julaften», er Porsgrunn Normisjon sitt slagord når de inviterer til god mat, sosialt samvær, juletregang og underholdning. – Det begynte som et tilbud til «gutta på byen» for 40 år siden. I dag er det et åpent arrangement, uten påmelding og gratis for de som vil komme, opplyser Storebø. Det er ulike grunner til at folk kommer. Noen har mistet sine kjære, andre får ikke besøk av barn og barnebarn. «Gutta på byen» kommer fortsatt, i tillegg til «våre nye landsmenn». – Julaften er kanskje den vanskeligste dagen å ha det vanskelig på, tror Storebø. Til Vestsiden menighetshus kommer mellom 50 og 70 stykker. De kjøper inn rikelig med mat og har et rikt utvalg av gaver. Blir det mat til overs, får gjestene ta med rester hjem. – Du går aldri fra en julaften og tenker at det var bortkastet, for du får så mye mer enn du gir, sier han.

FAST GRUNN #4/2013

45


KNUT KÅRE KIRKHOLM REDAKTØR OG HØGSKOLELÆRER PÅ FJELLHAUG INTERNASJONALE HØGSKOLEV

BARMHJERTIGHET MOT DE SVAKE Innflytteren, den farløse og enken er sentrale i 5 Mosebok. Når Israel kalles til å velge Gud, innebærer det også aktivt å velge å vise barmhjertighet mot disse.

V

eikart er en viktig metafor i den politiske hverdagen. Kommunesektorens organisasjon (KS) hjelper oss både med ‘veikart for sosiale medier’ og ‘veikart for velferdsteknologi’. Etter brannen i Gudvangatunnelen i sommer kunne vi lese en kronikk i Aftenposten om ‘veikart for tunnelsikring’, og i forbindelse med høstens valg har de mange veikartene for blå politikk møtt oss i avis etter avis. Vi må heller ikke glemme George Bush og den såkalte “kvartetten” sitt “Veikart for fred” i Midtøsten fra 2002. I Det gamle testamentet finner vi en bok som fortjener betegnelsen veikart. 5. Mosebok er et veikart for livet i landet Gud hadde lovet Israel. Her finner vi lover og ordninger for hvordan livet best skal leves. Når vi skal lese et veikart trenger vi å vite hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvor vi skal. Hvis vi ikke vet det, vil vi fort gå oss vill. Enda verre er det om vi er ute og går i skodden. Hvis vi ikke da har både kart og kompass, står vi i stor fare for å gå i ring, slik at vi kommer tilbake til utgangspunktet. Akkurat dette er viktige sider ved 5. Mosebok. Der møter vi et folk som står på grensen til det lovede land. De kommer fra slaveri i Egypt og 40 års vandring i ørkenen. De 40 årene har i stor grad vært preget av folkets iboende troløshet og opprør mot Gud. Det er også hele grunnen til at reisen faktisk varte 40 år. Foran seg har folket landet hvor de skal bo. Midt inn i denne situasjonen taler Moses til folket og gir dem ordninger for livet i landet. Målet er at de skal kunne vandre v idere i den retningen og langs den ruten Gud ønsker for deres liv. Derfor må Moses minne dem om hvor de kommer fra og hvor

46

FAST GRUNN #4/2013

de skal. Folkets fortid viser hvordan de gang på gang glemte Gud. Det er også en overhengende fare i landet og derfor holder Moses denne lange talen. Han legger ikke skjul på at dersom de glemmer Gud, så kommer de til å gå seg vill og det vil føre dem tilbake til utgangspunktet, slaveri i Egypt (5 Mos 28:68). Gjennom sin tale framstiller Moses livet i landet som et liv i valg. «Livet er summen av alle valgene vi tar», har den franske forfatteren og filosofen Albert Camus sagt. Hvilke valg er så de gode valgene? Hvordan skal livet leves?

DE UTSTØTTE I 5 MOSEBOK. Mye kunne vært sagt om disse valgene, men jeg vil særlig trekke fram at livet i landet også handler om å velge hvordan man møter de små og utstøtte i samfunnet. Og disse valgene får konsekvenser. I 5 Mos 10:17-18 står en flott beskrivelse av Gud: 17 For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. 18 Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. (5 Mos 10:17-18)

Midt i disse majestetiske beskrivelsene trekker Bibelen fram en gruppe på tre: den farløse, enken og innflytteren. Disse er også mennesker Gud elsker og har omsorg for. I Sal 68,6 kalles han for «farløses far og enkers forsvarer». Akkurat denne trioen dukker opp ytterligere ti ganger i boken. Og det er verdt å merke seg disse tilfellene. Det gjennomgående poenget er at folket skal ha samme holdning overfor disse utstøtte som det Gud har. Det handler om å se dem med Guds øyne. En vakker tekst om dette finner vi i 5 Mos 24:19-21. Der står en liten forskrift for hvordan innhøstingen skal foregå. Gud forbyr Israel å hente gjenglemte kornbånd, renplukke greinene for oliven og holde ettersanking i vingården. Grunnen er at innflytteren, den farløse og enken skal få det som blir igjen. Tre ganger nevnes disse tre i de tre versene. Det hele begrunnes i vers 22. Folket skal huske hvor de kommer fra, slaveri i Egypt. Dette budet er alltid vanskelig. Tenk hvordan det må ha vært dersom året var dårlig. Tenk å vite at renplukking og ettersanking vil sørge for at vi får nok mat til å unngå mangelsykdommer i vintermånedene. Det kan ikke alltid ha vært enkelt å la noe bli igjen til de svake. Eller tenk hvis året var godt. Det må også ha kostet å vite at renplukking og ettersanking ville skapt et fint overskudd av olivenolje og vin. Det kunne man hatt som et lager til vanskeligere tider. Eller man kunne solgt overskuddet og skaffet seg litt velfortjent luksus. Gud gir Israel et moralsk kompass her. Når skodden senker seg – enten på grunn av mangel eller overflod – skal de likevel gå slik på veien at de svake og fattige får til livets opphold. Da lever de godt i landet og vandrer i den retningen som er etter Guds hjerte. I 5 Mos 14,22-29 leser vi om tienden. Den skulle folket samle inn hvert år etter innhøstingen og spise for ‘Guds ansikt’. For oss er dette kanskje en selvsagt ting. Når vi får lønnen vår inn på konto, har vi kanskje en eller annen form for fast givertjeneste,


«

Gud gir Israel et moralsk kompass her. Når skodden senker seg – enten på grunn av mangel eller overflod – skal de likevel gå slik på veien at de svake og fattige får til livets opphold.

»

Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

der beløpet vi gir trekkes fra kontoen nærmest i samme øyeblikk som lønnen kommer inn. I Israels omverden lyder dette budet fra Gud rart og annerledes. Der var det vanlig praksis at man gav sine gaver til gudene i forkant av vekstsesongen. Ved å gi gudene gaver, kunne man ha håp om deres velvilje, slik at avlingen ble god. Israel skal handle stikk motsatt. De skal gi til Gud, i etterkant, uansett om avlingen har vært god eller dårlig. På den måten lærer de at Gud ikke kan manipuleres med gaver og de lærer at de har fått alt. Men de lærer også noe annet, nemlig barmhjertighet. I 14,27 presiseres det at levitten ikke må glemmes. Og i 14,28-29, s ammen med den utvidede forskriften i 26,12-15, leser vi at tienden hvert tredje år skulle gis til en helt spesiell gruppe, nemlig innflytterne, de farløse og enkene. De lærer altså at en takkegave til Gud også innebærer å gi til de små og svake i samfunnet (jf. Jes 58,6-7). Går vi videre til 5. Mos 16, gis det lover om høytidene. Vi skal merke oss pinsefesten og løvhyttefesten. Begge disse var relatert til jordbruksåret og enda en gang handler det om å inkludere innflytterne, de farløse og enkene (v. 11 og 14). Man skal glede seg for ‘Guds ansikt’, samtidig som man inkluderer de svake og husker at man selv var slave i Egypt. Israels høytidsfeiring stod i hukommelsens og barmhjertighetens tegn. I 24,17 og 27,19 møter vi den fremmede, den farløse og enken i en litt annen sammenheng - nemlig rettssalen. Det er en kjensgjerning at svake grupper er enkle å undertrykke og utnytte. Det gis klar beskjed om at man ikke skal fordreie retten for innflyttere og farløse, og enkens klær skal man ikke ta i pant. Igjen er motivasjonen at de skal huske hvor de kom fra, slaveriet i Egypt (24,18). Språket blir enda kraftigere når vi kommer til 27,19. I 27,11-13 instruerer Moses folket om en seremoni som skal holdes når de kommer inn i landet. Levittene skal deles i to grupper. Den ene gruppen skal gå opp på det frodige fjellet Garisim og rope ut paktens velsignelser, mens den andre gruppen skal gå opp på det snaue og karrige fjellet Ebal og rope ut paktens forbannelser. En av forbannelsene er knyttet til å fordreie retten for innflyttere, farløse og enker. Og hele folket skal si «amen» til denne forbannelsen.

EN GOD RETNING. Vi kan lære av 5. Mosebok. På samme måte som Israel måtte lære å vandre på Guds veier og følge hans kart og kompass, må vi lære det. Og Guds sinnelag overfor fattige og utstøtte har ikke forandret seg. I Jak 2,1-7 advares det mot å gjøre forskjell på folk. Den fattige skal vises samme omsorg og respekt som den velstående. Vi skal heller ikke glemme nattverdsteksten i 1. Kor 11, hvor Paulus ser seg nødt til å ta et kraftig oppgjør med en måltidspraksis som skapte forskjeller. Det er forakt mot Guds menighet at noen må sitte skamfulle midt i fellesskapet uten å ha noe (1. Kor 11,22), og en så uverdig praksis bryter ned fellesskapet og er dermed også forakt mot Kristi legeme. Som kristne er vi kalt til å strekke ut hendene våre mot de utstøtte. Eller for å si det med 5 Mos 15,7-8: Du skal ikke «lukke hånden for din fattige bror. Nei, du skal åpne din hånd for ham».

FAST GRUNN #4/2013

47


FORDOMSFRI Det er en ting alle mennesker er eksperter på: førsteinntrykk basert på utseendet. Dette resulterer i at vi setter folk i bås. Kanskje burde vi lage et eget verb for det. ‘Båsing’. Så klart bør det ikke være

48

FAST GRUNN #4/2013

sånn. Men det er det. Helt fra det åpenbare at man skjønner at en person som sitter på gata med et ullteppe og en Narvesen-kopp foran seg har lyst på pengene dine, til at personen med Louis Vitton-veske kanskje

ikke sliter økonomisk. Vi ‘båser’ folk hele tiden. Vi kjenner mennesker. Dette er vitenskapelig bevist. Gjennom en rekke tester allerede på 50-tallet fant man ut at det forelå en felles forståelse om


Fast Grunn // Tema // Innenfor eller utenfor

hvordan personer med ulike egenskaper så ut. For eksempel på spørsmålet «hvordan ser en lat person ut?», var det samstemmig at denne personen hadde en endomorfisk kroppsform. Det vil si en litt rund person.

Den samme ‘båsinga’ tar vi kanskje med oss i kirken. For å være ‘innenfor’ forventer vi at alle spiller på kodene og reglene som passer hos oss. Hvis ikke ‘båses’ de til å være ‘utenfor’.

Så kan du jo spørre deg, da: Hvordan ser en kristen ut?

ALLE FOTO ØYVIND GANESH EKNES

FAST GRUNN #4/2013

49


MORTEN MAGELSEN STIPENDIAT I MEDISINSK ETIKK PÅ UNIVERSITETET I OSLO OG FORFATTER AV «MENNESKEVERD I KLINIKK OG POLITIKK»

AVSLØRENDE OG TILSLØRENDE DEBATT Helt siden abortloven kom har leger i det stille reservert seg mot å henvise til abort. Den rødgrønne reg jeringen forbød dette, mens den nye reg jeringen nå vil reversere forbudet.

H

elt siden abortloven kom i 1978 har leger i det stille reservert seg mot å henvise til provosert abort. Med et rundskriv, og uten forutgående debatt, forbød den rødgrønne regjeringen fastlegers reservasjon høsten 2011. Den nye regjeringen vil nå reversere rundskrivet, og innføre en begrenset reservasjonsadgang for fastleger, med detaljerte krav. Det er to gode ting ved at fastlegers reservasjonspraksis har blitt en sak for offentligheten. For det første har vi fått en bred og engasjert debatt om de uhyre viktige temaene samvittighetsfrihet, toleranse og abort. For det andre fant reservasjon tidligere sted i det stille, men praksisen løftes nå frem i lyset. Da kan den stilles krav til – den kan reguleres, til det beste for pasienter og helsepersonell. Jeg har andre steder, blant annet i min bok, argumentert for en bredere reservasjonsadgang enn det regjeringen nå legger opp til. Argumentene for en slik rett lar jeg ligge nå. I stedet vil jeg vurdere kritisk de hyppigst brukte argumentene mot fastlegers reservasjonsadgang.

ER RESERVASJON KRENKENDE? Det aller vanligste argumentet mot reservasjonsadgang er nok potensialet for krenkelse og opplevelse av fordømmelse. Reservasjonsmotstanderne frykter at fastlegen vil kommunisere en moralsk fordømmelse av den abortsøkendes valg, noe som vil legge sten til byrden for sårbare pasienter som kanskje allerede er i en krise. Men: Man reserverer seg først og fremst for å få slippe å gjøre noe man mener er svært galt – ja, utillatelig – ikke for å formidle en etisk oppfatning. Reservasjonstilhengerne er klare på at reservasjonen ikke skal være en anledning til å formidle fordømmelse. Kommunikasjonen må være empatisk og skånsom. Ideelt sett blir det ikke en gang noe møte mellom reservasjonsle-

50

FAST GRUNN #4/2013

Menneskeverd. Morten Magelsen har skrevet boken ‘Menneskeverd i klinikk og politikk’.

gen og pasienten: Hvis kontaktårsak oppgis ved timebestilling, vil sekretæren sette pasienten direkte opp til time hos en kollega. Når reservasjonsmotstanderne blir forelagt denne smidige og skånsomme praktiske ordningen, fastholder noen at bare det at ens fastlege mener at abort er galt og kvier seg for å henvise, utgjør en krenkelse. Men dette kan ikke være noe argument. I et mangfoldig samfunn omgås vi hele tiden med folk som har oppfatninger (politiske, religiøse, kulturelle, etiske) som står i strid med våre egne. Vi må tolerere hverandre. Krenkelse må ikke påberopes som et trumfkort i debatten.

MÅ RESERVASJON GI PRAKTISKE ULEMPER? Videre hevdes det at reservasjon er uakseptabelt på grunn av de praktiske ulempene det legger på de abortsøkende. Men som skissert over, trengs det slett ikke oppstå noen byrder av betydning. Hvis legen praktiserer i et kollegafellesskap, kan pasienten få time hos en kollega som er villig til å henvise, ofte med minimal eller ingen ekstra ventetid. Når dette påpekes, griper reservasjonsmotstanderne gjerne til mer kontroversielle eksempler, slik som leger i solopraksis eller i små og sparsomt befolkede kommuner. Hvis kommunen har to leger og begge reserverer seg, blir ikke situasjonen uholdbar for abortsøkende? Jo, kanskje – med forbehold om at det også her kanskje kan finnes kreative praktiske løsninger som er akseptable for alle involverte. Mange reservasjonstilhengere, inkludert jeg, vil mene at det nødvendigvis må gjøre individuelle vurderinger. Og da kan man måtte konkludere med at det finnes visse fastlegejobber (solopraksis, langt fra kolleger) som ikke bør innehas av reservasjonsleger, nettopp fordi det blir vanskelig å legge til rette for reservasjon i praksis. Helseminister Høies skisserte løsning legger opp til at kommunene nettopp kan gjøre slike konkrete avveininger. Reservasjonslegenes praksis og hvordan denne skaper byrder


Fast Grunn // Samfunn

prøver og andre prøver, samt utforming av et henvisningsbrev i fritekst, som legen så signerer. Fastlegens oppgaver er altså betydelige, og det å skrive et henvisningsbrev innebærer etisk sett å gå god for behandlingen det henvises til. Vi kan derfor forstå at noen fastleger oppfatter dette som å signere en dødsdom. Henvisning til kollega, derimot, er en handling av et helt annet kaliber. Ideelt sett handler det ikke om ”henvisning” av hver pasient, men om å ha rutiner på plass som gjør at pasienten kommer direkte til en kollega – uten at reservasjonslegen er involvert. Alternativt, hvis problemstillingen først fremkommer under konsultasjonen, vil reservasjonslegen avbryte denne og så sørge for ny konsultasjon hos kollegaen. Det bør være forståelig at reservasjonslegene oppfatter denne siste typen involvering som vesensforskjellig fra aborthenvisning. Likevel er det noen leger som opplever at også denne siste typen involvering er problematisk og kanskje uakseptabel: ”Vel henviser jeg ikke til abort, men jeg legger til rette for at det blir henvist…”. Men for reservasjonslegene fremstår dette som et levelig kompromiss: De slipper direkte bidrag i prosessen som fører frem til abort, men samtidig ivaretas pasientens lovfestede rett til helsehjelp.

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

for pasientene, har blitt fremstilt helt fortegnet av mange reservasjonsmotstandere. På denne måten har debatten vært tilslørende mer enn opplysende. Noen debattanter har presentert konkrete eksempler på hvordan pasienter har blitt behandlet – eksempler de fleste vil være enig i at er uakseptable. Eksemplene handler snarere om leger som trenerer henvisningsprosessen, fordømmer, eller bedriver total ansvarsfraskrivelse. Problemet er bare at ingen av disse eksemplene beskriver reservasjon slik det vil bli utført i tråd med helseministerens skisserte krav. Det eksemplene beskriver, er ikke reservasjonslegenes praksis. Flere debattanter har også hevdet at abortsøkende først må bytte fastlege til en lege som ikke reserverer seg, før de kan bli henvist. Det er feil – man beholder sin fastlege, og denne er ansvarlig for å ha systemer som gjør at en kollega tar seg av aborthenvisninger.

ER RESERVASJON HYKLERSK? Et tredje hyppig brukt argument er at reservasjon synes å innebære en form for hykleri. For: Hvordan kan det være utålelig å henvise til gynekologisk avdeling for abort, men helt OK å henvise til en kollega som så henviser videre? Dette er en viktig innvending som det finnes et godt svar på. Poenget er at de to handlingene i praksis er svært ulike. En aborthenvisning innebærer en omfattende konsultasjon med klinisk undersøkelse, grundig samtale, taking av blod-

EN AVSLØRENDE DEBATT. Er det noe debatten etter mitt syn avslører, så er det i hvilken grad alle spørsmål som berører provosert abort er tabu. Mange reservasjonsmotstandere er raske til å fremstille reservasjonsadgang som et angrep på retten til abort, på tross av vår forsikring om at det snarere handler om samvittighetsfrihet og toleranse for moralske minoriteter. Men reservasjonslegene (om enn ikke alle som støtter dem) er jo abortmotstandere, og dette virker tydeligvis provoserende. Reservasjonslegenes blotte eksistens kan medføre ”dårlig samvittighet”. Én debattant mente til og med at selve debatten om reservasjonsadgang i seg selv kunne gi kvinner dårlig samvittighet. 500.000 aborter har blitt utført siden abortloven, og en høy prosentandel av norske kvinner har gjennomgått dette. Det er en kristen idé at visse etiske sannheter naturlig erkjennes av oss, de er ”skrevet i hjertet” (Rom 2,15). Kan det være at dårlig samvittighet så lett aktiveres i spørsmål knyttet til abort, fordi vi innerst inne vet at abort er galt? Et annet trekk ved debatten er også avslørende: Reservasjonsmotstandernes høylytte protester hver gang parallellen mellom reservasjon mot abort og mot eutanasi (aktiv dødshjelp) nevnes. Det er nærliggende å tro at vegringen mot å diskutere eutanasi skyldes at man jo definitivt er for adgang til reservasjon mot eutanasi, skulle det bli tillatt. Og da får man et stort forklaringsproblem: Hvorfor er abort så annerledes? Parallellen med eutanasi illustrerer at saken handler om langt mer enn abort, nemlig samvittighetsfrihet som et stort gode for samfunnet, og et helt sentralt prinsipp for demokratiet. For oss alle går det en grense for hva vi kan tåle å være med på, før vi opplever det som så galt at vi vil sette foten ned. I rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var offiserers og legers vanligste forsvar at ”jeg fulgte bare ordre”. Menneskenaturen er den samme i vår tid. Det er derfor det er så viktig å verne om samvittighetsfriheten og praktisere toleranse for hverandres dype og velbegrunnede oppfatninger i spesielle situasjoner.

FAST GRUNN #4/2013

51


LARS DAHLE VISEREKTOR VED NLA MEDIEHØGSKOLEN GIMLEKOLLEN OG STYREMEDLEM I DAMARIS NORGE.

FASCINERENDE FILMFORTELLINGER Kinobesøkere i alle aldre lar seg fascinere av fantasifulle filmer fra mytiske verdener. Når de er som best, er slike filmer fabelaktige i dobbel forstand.

K

inogjengere i alle aldre lar seg fascinere av fantasifulle filmer fra mytiske verdener. Når de er som best, er slike filmer fabelaktige i dobbel forstand. De beste av de mytiske filmene kan ofte fange inn virkelighetens verden bedre enn realistiske sjangre. Her står de mytiske filmuniversene som er skapt med bakgrunn i J. R. R. Tolkiens og C. S. Lewis’ forfatterskap i en særstilling.

TOLKIENS STORVERK. I midten av desember er det premiere på en av årets forventede storfilmer, nemlig andre del av filmtrilogien basert på den katolske forfatteren J.R.R. Tolkiens mytiske barnebok Hobbiten. Barneboka var forløperen til Ringenes Herre, den etter hvert verdenskjente fantasy-trilogien for voksne som ble en av 1900-tallets bestselgere. Årets film har tittelen Hobbiten: Smaugs ødemark, også denne gangen med Ringenes Herre-regissøren Peter Jackson og et stjernelag av skuespillere. Spørsmålet melder seg fort: Hva er det med filmen, fortellingen og forfatteren som virker så fascinerende på så mange? SCHAEFFERS KRITERIER. For å kunne svare på dette spørsmålet, skal vi anvende de fire kriterier for vurdering av kultur og kunst, som den kjente kristne tenkeren og kulturkritikeren Francis Schaeffer (1912-1984) formulerte i Art and the Bible (1973). Schaeffer, kanskje mest kjent som grunnlegger av studiesenteret L’Abri Fellowship, var både en konservativ teolog og en innsiktsfull kunstkjenner. Dette informative og balanserte heftet fra Schaeffer er fortsatt aktuell i møte med dagens samtidskultur.

52

FAST GRUNN #4/2013

For min egen del ble heftet tidlig avgjørende for min holdning til – og forståelse av – ulike kulturelle uttrykk. Schaeffer fremholder at fire grunnleggende kriterier bør være med når et kulturelt uttrykk skal vurderes estetisk, etisk og livssynsmessig. (1) Hvor godt brukes de estetiske virkemidlene? (2) Er det kulturelle uttrykket gyldig som et ærlig uttrykk for kunstneren og hans/hennes livssyn? (3) Hva slags livssyn formidles – i rammen av kunstnerens eller kulturutøverens totale produksjon? (4) Hvor godt integreres budskap og kulturell form?

ESTETISKE VIRKEMIDLER. I møte med Hobbiten som bok og film, spør vi da først hvor godt de estetiske virkemidlene brukes. Første utgaven av barneboka ble gitt ut allerede i 1937, med et fascinerende mytisk univers og en fengende fortelling. Hverken myten eller linjen i fortellingen var imidlertid fullt utviklet på dette tidspunktet. Tolkien arbeidet til stadighet med å utvikle både univers og fortelling i de påfølgende utgavene av Hobbiten, men selvsagt enda mer i Ringenes Herre og de mange andre bøkene om Midgard. Som vi så av første film, synes Peter Jackson i denne filmtrilogien å vise stor respekt for Tolkien som forfatter. Samtidig møter vi her en fremragende filmatisk gjenskaping og tolking av Tolkiens mytiske univers gjennom storstilt bruk av animasjon og 3D. ÆRLIG UTTRYKK. Er så Hobbiten som bok og filmtrilogi et ærlig uttrykk for Tolkiens kristne livssyn? Møter vi her virkelig litteratur og filmkunst, eller møter vi kun propaganda eller kom-


Fast Grunn // Kultur

mersielle hensikter? Det er verdt å merke seg at Hobbiten vokste naturlig frem som litterær fortelling. Tolkien fortalte at alt begynte med et tomt ark under eksamensretting. I en pause hadde han plutselig skrevet setningen «In a hole in the ground there lived a hobbit». Denne setningen vokste så til en fortelling, delvis basert på historier han allerede hadde fortalt sine barn. Når det gjelder filmtrilogien, er den selvsagt produsert for å bli en salgssuksess. Samtidig er det grunn til å anta at Jackson og hans filmteam ser positivt på at Tolkiens univers og livssyn blir satt på dagsordenen verden over.

KRISTENT LIVSSYN. Hva slags livssyn formidles i rammen av Tolkiens totale skjønnlitterære forfatterskap? Vi møter her en fantasiverden som er skapt med en sjelden konsistens og detaljrikdom. Ikke minst rettes fokus mot den dramatiske spenningen mellom det virkelig gode og det virkelige onde. Det er lett å gi etter for det onde, det må kamp og offer til for å vinne i møte med det onde, og håpet om det godes seier er der – forankret i løftene – selv når det ser mørkest ut. Flere fortolkere har også pekt på at vi i Ringenes Herre finner antydninger om mulige Kristus-skikkelser, som profeten Gandalv, kongen Aragorn og den lidende tjeneren Frodo.

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

SPEILER GUDS VERDEN. Hvor godt integreres så budskap og form i Hobbiten? Tolkien hevdet selv at hans mytefortelling på en ekte, reell og total måte speilet Guds virkelige verden. Forutsatt tilstrekkelig innlevelse i og kunnskap om Tolkiens forfatterskap, må vi si oss enige som lesere og seere: Tolkiens kristne livssyn preger på en naturlig og dyp måte både det mytiske universet og den konkrete fortellingen. Vennskapet mellom Tolkien og C. S. Lewis spilte en sentral rolle i begges liv, noe som er naturlig å nevne i forbindelse med at det i år er 50 år siden Lewis døde. Mens Tolkien bidro aktivt på C. S. Lewis’ vei til personlig kristen tro, var oppmuntringene fra Lewis avgjørende for at Tolkien faktisk publiserte sine mytiske storverk. Det er grunn til stor takknemlighet for begge deler.

FAST GRUNN #4/2013

53


ODD INGE AAS JOURNALIST

FAST GRUNN #4/2013 FOTO: BÅRD KRISTIAN BØE 54ALLE


Fast Grunn // Portrett

GENERALEN Rolf Kjøde mener norske kristne må revurdere samfunnsprosjektet sitt, og brenner for å samle de kristne lederkreftene i en utfordrende tid. Etter ti år som Normisjon-sjef går Kjøde av, men han er på ingen måte ferdig.

S

lottsparken er rød og gul. Sola er i ekstra godt humør denne sene oktoberdagen, en hel hovedstad senker tempoet bare for å nyte litt, mens osloborgeren i sitt stille indre grubler på hvorfor noen velger å bo andre steder i landet. Vel, ikke Normisjons avtroppende generalsekretær Rolf Kjøde (54). Flyttelasset er allerede på plass og pakket ut hjemme på Askøy utenfor Bergen. Et ti år langt oppdrag er snart over. De siste månedene frem til nyttår er det ukependling som gjelder. Nå går han gjennom Kongens bakgård, forbi trikkene på travle Solli plass til Visumservice i ærverdige Bygdøy allé. Papirene til en siste utenlandsreise som generalsekretær må ordnes. Det er i dette nabolaget arbeidsplassen har vært som leder for en av Norges største kristne organisasjoner. Den lille spaserturen vår startet i Staffeldsgate – mer et begrep i kristennorge enn et gatenavn. Storsalen, bibelskolen og senere høyskolen, og hovedkontoret til Normisjon har alle hatt og har fortsatt stor påvirkning utover i landet. Listen over formenn og generalsekretærer i det gamle Indremisjonsselskapet (Normisjon) er som en oppramsing av bautaer i vår kirkehistorie. Gisle Johnson. Ole Hallesby. Gunnar Prestegård. Tre ganger Wisløff. – Jeg identifiserer meg godt med historien og de historiske linjene, men jeg

har ikke gått og tenkt på disse karene der til daglig, sier Kjøde og ler litt. Kontoret har ingen svart-hvitt-bilder av gamle høvdinger med slips og alvorlige blikk som stirrer rett på sin etterfølger. I stedet er det små kunstverk som tolker bibelhistorier generalsekretæren ser rett mot fra sin stol. Kjøde kaller det en gevinst fra fusjonen mellom Indremisjonen og Santalmisjonen, som førte til at Normisjon ble stiftet i 2001. Gamle bilder kunne fjernes. Historien skal man være stolt av og hente inspirasjon fra, men ikke bindes av. Mye er forandret. Kjøde føler ikke at det er en høvding som nå trer av. – Mange samfunnsidealer har endret seg. Det stilles mye større krav til åpenhet, det er ikke så mange avgjørelser som kan bli tatt på bakrommet. De sekulære mediene er heller ikke så interesserte lenger. Vi blir stort sett bare etterspurt når det er konfliktsaker, og da blir vi en mindre synlig aktør i den ordinære samtalen i mediene. Det trengs en kristen røst som også har et teologisk aspekt ved seg.

TID FOR SAMLING. Kvelden før Fast Grunn tropper opp på kontoret til Kjøde, publiserte han et innlegg på verdidebatt. no med tittelen «Tid for samling». Kanskje er det forholdsvis ferske Evangelisk Luthersk Nettverk (ELN), et av Kjødes

FAST GRUNN #4/2013

55


hjertebarn, starten på en slik teologisk røst. Bispemøtets flertall for å anerkjenne samkjønnet samliv som ekteskap har gjort arbeidet ekstra viktig for normisjonslederen. Hva ELN ender opp som til slutt er han imidlertid fortsatt usikker på. – Det jo litt at veien blir til mens vi går, men for meg har det vært viktig å samle ledere for lutherske enheter i landet vårt for å bygge opp tillitt og et nettverk som kan stå der sånn som situasjonen er i dag, og som står der om situasjonen utvikler seg videre. Da må vi ikke bare ramle fra hverandre i ulike reaksjonsmønstre. Normisjon, Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet kan alle komme til å velge ulikt med tanke på struktur og kirkesamfunnstenkning i tiden fremover. Frikirken og DELK har allerede sine ordninger. For Kjøde er det viktig at det da allerede er en plattform på plass som samler lederne. – Det vil fortsatt finnes det jeg kaller «våre gode medarbeidere» i den norske kirke, som velger å fortsette å stå i arbeidet lokalt. De skal kunne vite at det er noen ledere som ønsker å stå opp for dem som ikke ønsker å gi opp Guds ord.

FØRST OG FREMST TEOLOG. På et lite bord mellom oss mens vi samtaler, like ved siden av arbeidspulten til Kjøde, ligger en tykk, gammel bibel oppslått. Over henger det kjente utsnittet fra Michelangelos takmaleri i – Han sa at vi skal være et det sixtinske kavitne om riket som kommer, og pell, «Adams skaderfor må vi representere de pelse». Gud strekverdiene i det riket ker seg ut og gir som kommer. mennesket liv. Kjøde ser først og fremst på jobben han har gjort

56

FAST GRUNN #4/2013

som en åndelig leder-tjeneste. Det er først og fremst en teolog som nå skifter beite. Det var teologen og sjelesørgeren som reagerte kraftig høsten 2010, og som gjorde at han på kommentatorplass i Agenda 3:16 advarte folk mot å gi penger til TV-kanalen Visjon Norge. Bakgrunnen var Jan Hanvolds forsvar av sendingene med den omstridte amerikanske predikanten Thurman Scrivner. – Noen har lurt på om jeg har angret på det, men det har jeg vel strengt talt ikke gjort, sier Kjøde og ler litt. – Scrivner gikk ut med den ekstrem helbredelsesteologi som er farlig og blir til belastning for utrolig mange syke kristne mennesker, og jeg reagerer på det med alle mine impulser. Det er en så hjerteskjærende, inhuman teologi, at vi er nødt til å skrike opp om det. Jan Hanevold gikk jo fullt ut og forsvarte den, og det var forstemmende. Oppfordringen om ikke å gi penger vakte naturlig nok oppmerksomhet i de kristne mediene. Det gjorde det også da han sammen med generalsekretærene i Det Norske Misjonsselskap og Misjonssambandet tok til orde for å endre misjonsnorges forhold til klimaog miljøproblematikken. Spesielt var det nye toner fra toppledernivå i NLM og Normisjon. For Kjøde har dette engasjementet vært der helt fra tiden som politisk aktiv på 1970-tallet. Kirken og misjonsbevegelsene har rett og slett vært for tamme på det profetiske rettferdighetsbudskapet, ifølge Kjøde. For ham var det biskopen Erling Utnem som var med og åpnet øynene for temaet. Han kombinerte et sterkt fokus på Jesu gjenkomst med en beinhard utfordring om rettferdighet. – Han sa at vi skal være et vitne om riket som kommer, og derfor må vi representere de verdiene i det riket som kommer. Han hadde et sterkt fokus på


Fast Grunn // Portrett

Pekefinger. Læreutviklingen i den norske kirke er et område Kjøde har måttet tatt i bruk pekefingeren.

at det er et jordisk rike, et fullkomment jordisk rike, som kommer, for Gud skal gjenskape det skapte. – Jeg er glad for at det ga litt oppmerksomhet da vi kom med uttalelsen. Jeg tror vi må fortsette med det, for det er et dypt bibelsk anliggende, ansvaret for skaperverket og ansvaret for å løfte den fattige.

FOR STRENG MOT KIRKEN? Det er imidlertid i en annen teologisk debatt at Kjøde har profilert seg mest i årene som generalsekretær. Læreutviklingen i Den norske kirke ikke bare bekymrer, Kjøde har gått ut og sagt at en liturgiordning for samkjønnede ekteskap er det punktet hvor han ikke lenger kan være medlem. Det i en kirke hvor han selv er ordinert som prest. Hans egen ordinasjon er en av faktorene som gjør engasjementet ekstra sterkt når kirken foretar en utvikling han ikke kan stå for. Normisjon har som organsisasjon tradisjonelt sett stått nærmere Den norske kirke enn hva for eksempel Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har gjort. Kjøde har med jevne mellomrom fått høre bekymringsmeldinger om at han har vært for kritisk mot «Kirken». På generalforsamlingen i 2009 fikk imidlertid ledelsen tilslutning til at Normisjon ikke lenger skal kommunisere seg som en organisasjon som «er i Den norske kirke», men som en som «samarbeider tett med Den norske kirke». 3.-8. april 2014 er det duket for Kirkemøtet i Kristiansand, en samling som garantert kommer til å få mye oppmerksomhet for spørsmålet om homofilt samliv. Kjøde mener det blir meget viktig å kommunisere inn mot det han kaller «midten av Kirkemøtet», den tredjedelen som ennå ikke har bestemt seg for om de vil gå inn for kompromissforslaget fra åtte av 12 biskoper, og som Kjøde og

FAST GRUNN #4/2013

57


Nytt misjonsarbeid. Rolf Kjøde er på vei til visumkontoret for å ordne visum før han skal til Myanmar i forbindelse med nytt arbeid Normisjon vil starte.

resten av det konservative kristennorge advarer sterkt mot. Han har også vært opptatt av å argumentere inn mot grasroten blant Normisjons-folket. Mange der har et tett bånd til Den norske kirke. – Det gjør at våre folk eksponeres for en teologi og en utfordring om hvordan du skal balansere ordningstroskap opp mot teologisk og åndelig troskap. Det er veldig mange i Normisjon som eier en stor ordningstroskap, og de trenger veiledning til å få en åndelig og teologisk troskap. Hvis det blir konflikt, må den teologiske og åndelige troskapen vinne.

POLITIKKEN KRISTNER IKKE NORGE. Før årets storstingsvalg skrev Kjøde en kronikk hvor det ikke var vanskelig å tolke at han frarådet folk å stemme på småpartiene De Kristne eller Kristent Samlingsparti, uten at han nevnte dem med navn. Kjøde er opptatt av at kristne i Norge tenker gjennom samfunnsprosjektet sitt. – Skal vi nå gå inn i et veldig rekristningsprosjekt for å komme tilbake til 1800-tallet, eller skal vi spørre hvilke verdier vi som – Skal vi nå gå inn i et veldig kristne kan re-kristningsprosjekt for å komme bidra med inn tilbake til 1800-tallet, eller skal vi i et liberaltspørre hvilke verdier vi som kristne kan sekulært sambidra med inn i et liberaltfunn? For sekulært samfunn? det er det vi har i Norge. Spørsmålet blir hvor mye vi

58

FAST GRUNN #4/2013

skal tvangspåføre samfunnet det vi kanskje kan få til i politiske kompromisser av kristelige spesialsaker. Hvor mye er evangeliet tjent med det? I et samfunn hvor de sekulære blir i stadig større flertall, har «politikeren Kjøde» beveget seg fra «en kristningsprofil» til det han kaller «en kamp for en sann liberalitet». – Jeg kaller samfunnet pluralistisk, men det er jo bare delvis sant. For det er en stor verdimessig ensretting i det urbane, utdannede, medie-politiske samfunnet. De trenger å utfordres på sin liberalitet, for den er ofte ikke genuin nok. For meg er det en viktig kamp å kjempe. Vi må ha en skikkelig liberalitet som gir stor frihet til å skape alternativer. Derfor er reservasjons-debatten så viktig, for jeg opplever at de som kaller seg liberale avgrenser rommet for samvittighetsfrihet i spørsmål om liv og død. Det er vestlending han er. Dialekten antyder Sunnmøre, hjerte roper Brann. Munnen skriker også med for de røde fra Bergen, men engasjementet er sterkest mens kampen pågår. Den voldsomme sorgen etter et tap, eller begeistringen etter en sjelden seier, har avtatt med årene. – Jeg er inne i et roligere livsleie på det området, humrer Kjøde. Rolig til sinns blir også Kjøde når han kommer ut i naturen, helst til det som av andre omtales som «en spartansk inn-redet fjellhytte uten innlagt vann». Generalsekretæren blir nesten litt poetisk. – Det er luften. Naturen. Kroppens utfordring, jeg svetter i møte med det.

Synet. Det du ser. Det er friheten av noen ganger aleneheten, noen ganger stillheten i å vandre sammen med andre. Tiden for den gode samtalen. Fjellet er fantastisk, naturen er nydelig. Da kan jeg fortape meg litt.

NYE OPPGAVER. Planen er at tilværelsen etter generalsekretærlivet skal gi mer tid til friluftslivet. Da vi på tampen av intervjuet ber han gjøre noe så unorsk som å skryte litt, og spør om hva han er mest stolt av i årene som generalsekretær, trekker han først frem fusjonen mellom


Høyskolen i Staffeldsgate, Gimlekollen Mediehøyskole og Norsk Lærerakademi (NLA). – Jeg tror noen av oss var med å ta initiativ der, og når jeg ser hva som kom ut av det så er jeg kjempestolt. Jeg er veldig glad for det. Nettopp NLA blir Kjødes nye arbeidsplass når han er ferdig med den halvt år lange studiepermisjonen han får fra Normisjon. Fra august skal han være leder kurs- og oppdragsvirksom-

heten ved NLA Høgskolen, samtidig som han i første omgang skal lede Evangelisk Luthersk Nettverk og fortsette sitt engasjement innenfor Lausannebevegelsen. – Jeg har jo et hjerte for den evangelikale økumenikken, sier den tidligere NORME-lederen (Norsk råd for misjon og evangelisering) og smiler. Han mener også det er viktig at NLAs ansatte er med og bidrar inn i samfunnsdebatten. Det gjenstår altså å se hvor mange fjellturer det blir.

ROLF KJØDE »» Født: 18.8.1959 »» Sivil status: Gift »» Aktuell: Går av som generalsekretær i Normisjon, en jobb han har hatt siden oktober 2003. »» Har tidligere jobbet som internasjonal leder i organisasjonen. Var før det leder i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Han har jobbet i Laget og ved HALD i Mandal. »» Jobbet i åtte år som lærer ved Bibelskolen Bildøy og har vært fungerende landsungdomssekretær i Det Vestlandske Indremisjonsforbund. »» Utdannet teolog ved Menighetsfakultetet.

FAST GRUNN #4/2013

59


GREEN GROUP BESTÅR AV: GRETHE RADDUM (AREOPAGOS), KRISTIAN LARSEN (DIGNI) JACOB SMØRDAL (NORMISJON), STEIN HINDERAKER, RAGNHILD MESTAD (NMS), ANNE BRIT HATLESKOG (MEKONG) OG JAKOB VEA (NMS).

A PENGEMAKTEN TUNG KAMP MOT Kirkene har en viktig rolle i mil jøarbeid g jennom å påtale maktmisbruk og vold mot folk, slik vi ser det i dagens mil jøkrise.

dam og Eva ble begge skapt i Guds bilde. Det betyr at vi skal følge Guds eksempel. Gud skapte. Han ødela ikke jorda,» sier Samoela Georges, generalsekretær i den gassisk-lutherske kirken på Madagaskar. «Å ta vare på skaperverket er en del av Guds bud til oss.» I treårsperioden fra 2012-2014 samarbeider Normisjon, Areopagos og Det Norske Misjonsselskap (NMS) med hver våre partnere fra India, Kina, Etiopia og Madagaskar i et fagutviklingsprogram om miljø. Prosjektet er finansiert av Digni (tidligere Bistandsnemnda) og er ledet av NMS. Jakob Vea er prosjektleder og tilrettelegger. Deltagerne møtes til seminar hvert år, i tillegg til å arbeide i hjemlandet. Arbeidet skal lede fram til en håndbok som kan brukes av kirker og menigheter, for å bidra til lokalt miljøengasjement. Et av de viktigste premissene for kirkelig deltagelse er å forankre miljøarbeidet teologisk. I år ledet den indiske presten og kirkelederen Dr. Chandran Paul Martin oss gjennom en dag om teologi og miljø. Tidligere har professor Bård Mæland bidratt med teologiske refleksjoner over temaet skaperverk og miljø. På bakgrunn av dette arbeidet har den Etiopisk-evangeliske Mekane Yesu-kirken utviklet retningslinjer om miljø. Målet er at alle menighetene skal arbeide med vern av skaperverket. Kirken i Kina ønsker å få til noe av det samme. Dette gjør de ikke fordi evangelisering er uviktig, men fordi de ser at vi som kristne har et ansvar for å ta vare på skaperverket. Dette utfordrer oss vestlige kristne. Hvorfor skal vi som kristne engasjere oss? Skal vi som kristne også gjøre en innsats, eller skal vi la de sekulære miljøorganisasjonene og aktivistene ta monopol på miljøarbeid? Hva kan vi som kirker gjøre? Hva vi kan lære av hverandre, og hvordan vi kan bidra til å gjøre et kvalitetsmessig bedre miljøarbeid? Kanskje vi skal bruke et bibelsk språk, og slutte å snakke om miljø? I stedet for kan vi snakke om Guds skaperverk.

FATTIGSTE. Klima- og miljøkrisen er kommet, og de fattigste er hardest rammet, rapporteres det fra hele verden. Gapet mellom de rike og de fattige øker. Skogen hogges. Noen steder rammes av flom, mens områder som tidligere hadde rikelig med mat er nå blitt tørkerammet. Miljø-

60

FAST GRUNN #4/2013


Fast Grunn // Misjon og bistand

ødeleggelser fører til konflikter og krig. Hva gjør vi når klimaendringene fører til sult der jorda tidligere gav store avlinger? Hva gjør vi når folk er så sultne at de hogger ned og brenner skogen for å få åker? Når de brenner skogen for ved til matlaging? Fra alle landene rapporteres det om tidligere skogsområder som nå er golde landskaper. Dette fører til erosjon, slik at matjorda forsvinner fra åkrene og i jordras. Det rapporteres om gruvedrift som legger store områder øde, og om klimaendringer som resultat av store demninger til kraftverk. Vi hører om flom og tørke. I august var vi samlet i Thailand. Dr. Vijayahumar James fra India fortalte om ekstreme temperaturer i Calcutta i sommer. Det samme gjorde deltagerne fra Kina. Miljøkatastrofene i Kina er så mange at de ikke engang når verdenspressen, selv om hver enkelt av dem rammer millioner av mennesker.

MOBILISERTE. Jane Yao, president i Tre-selv-kirken i Hunan provins, mobiliserte 100.000 kristne fra menighetene rundt elva Xiang Jiang en søndag i 2012. De samlet sammen 50 tonn søppel, som holdt på å kvele alt liv, sier Helen Zhao fra den kristne organisasjonen Amity Foundation. De kristne kvinnene – for det er hovedsakelig kvinner som gjorde dette – tok ansvar, og bidraget deres var samtidig med på å ansvarliggjøre myndighetene for miljøødeleggelsen i elva. Initiativet kom som en følge av et seminar finansiert av NMS om kirkers samfunnsansvar og diakoni. Kvinner på Madagaskar og India har også mobilisert i skogvern og skogplanting, prosjekter som har gode resultater på lokalt nivå. MAKTMISBRUK. Kirkene har en viktig rolle i miljøarbeid gjennom å påtale maktmisbruk og vold mot folk, slik vi ser det i dagens miljøkrise. De kan også ha en viktig rolle i å mobilisere og bygge kompetanse blant vanlige folk i å ta vare på naturen. Det er en tung kamp å kjempe mot gullkalven og pengemakten, men hvis jorda skal gi mat og være levelig i framtiden, må vi ta på alvor de store utfordringene vi står ovenfor. Vi kristne i Norge er en del av dette, og må ta ansvar ved å redusere våre egne klimagassutslipp, og ved å arbeide for en jevnere fordeling av jordens ressurser. For å si det med generalsekretær Samoela Georges ord: «Vi må vende om og be om tilgivelse for å ha brutt Guds bud om å ta vare på hans skaperverk.»

FOTO ØYVIND GANESH EKNES

FAST GRUNN #4/2013

61


GUDS EVIGE HENSIKT Lars Rugland Aarseth

ANDREAS NORDLI JOBBER TIL DAGLIG SOM LEDER I UNGDOM I OPPDRAG HER I NORGE. Boka hans, «Guds evige hensikt», har som mål å vise leser litt mer av hva Gud formidler gjennom hele Bibelen, og forsøker å se på de store linjene, framfor de enkeltvers som en vil trekke fram for oppbyggelse og hjelp.

LETTLEST BOK TIL TROSS FOR TEMAET. Dette er en bok skrevet med hensyn til de som ser for seg en litt enklere fremstilling av en dypere sannhet. Bokas språk flyter for det meste lett, og det er lett å se for seg de fleste bildene som forfatteren maler opp framfor en. Viktige poeng gjentas. Det som Nordli vil vise for leseren nevnes på ny både en og to ganger fra start til slutt. Selv opplever jeg ikke en overflod av bøker av denne typen: Bøker som søker, ikke først og fremst etter å vise hva Gud har gjort for meg og mitt, men som også formidler det hjertet som Gud i Bibelen har for alle andre folk og folkeslag og som forsøker å åpne leserens hjerte for disse også.

Forfatter: Andreas Nordli Forlag: Luther Forlag

og den joI pe o k k Rn Q an kS an r du k . vo en se h bok

62

FAST GRUNN #4/2013

«GUDS EVIGE HENSIKT». Boka er med på å utfordre en lesers tanker rundt det å leve et liv sammen med Gud. Kom Jesus med noe nytt da han proklamerte for sine disipler at de skulle forkynne for hele verden, eller bryr også det gamle testamentets Gud seg om andre folkeslag? Vi har fått evangeliet i hendene, og lært å kjenne den sanne Gud. Gud, som ønsker fellesskap med alle folk, og Nordli spør videre: «hvor stort er vårt hjerte for folkeslagene?» PROVOSERER. Noen av de spissformuleringene og definisjonene forfatteren kommer med er med på å utfordre tanken, men også provosere. De får en leser til å tenke gjennom det som er ‘selvsagt’. Som leser måtte jeg tenke gjennom ting som jeg bare alltid har ment, og jeg opplevde det som spennende å kunne, kanskje for første gang, reflektere over dette. Boka er kortfattet, og til tider kunne jeg oppleve at delkapitlet ble for fort ferdig. MISJON. Boka har som mål å gi leseren et større innblikk i hva misjon er, og formidler et hjerte for misjon. Guds hjerte for folkeslagene er absolutt aktuelt for alle kristne. I innledningen av boka kategoriseres den som en «misjonsteologi for dummies». Boka kan anbefales til alle de som er interessert i «det som ligger Gud på hjertet».


Fast Grunn // Bøker

BARNDOMSHISTORIENE Yngve Litleskare Leine

AVSLUTTENDE. Med denne boken avslutter den forhenværende pave sin Jesus-biografi. Denne boken er den tredje, og tar for seg de tekstene i evangeliene som omhandler Jesu barndom – eller rettere sagt alle tekstene i forkant av Jesu dåp. Boken begynner med å omtale ættetavlene til Jesus, og behandler så i tur bebudelsen, Jesu fødsel og fremvising i tempelet, de vise menn og flukten til Egypt og til slutt teksten om Jesus i tempelet som tolvåring. Selv har jeg ikke lest de to andre bøkene i biografien, og visste dermed ikke helt hva jeg skulle forvente av boken. Det som møtte meg var et dypdykk i bibeltekstene. Ratzinger kommer med gode refleksjoner over forskjellige aspekter ved teksten, og er nærmest litt meditativ i stilen. Ofte blir enkeltord og begreper diskutert, uten at det blir videre teknisk. Det hele kan kanskje kalles en slags «oppbyggelig eksegese». Bokens store styrke er forfatterens evne til å trekke linjene tilbake til profetier og forbilder i Det gamle testamente – og fremover til Jesu død og oppstandelse. Ved å gjøre dette viser han hvordan hele Bibelen har sitt fokus på Jesu person, også disse tekstene som ofte ikke blir viet veldig stor oppmerksomhet. KATOLIKK. Det burde ikke overraske noen over at paven er katolikk. Den katolske teologien kommer også til syne i boken, for eksempel når han skal forklare hva et rettferdig menneske er – en forklaring som naturlig nok er et stykke unna en luthersk forståelse av det samme. Men fremfor alt behandler forfatteren selve bibelteksten, og unngår for det meste kontroversielle teologiske uttalelser. Fokuset er på hva teksten lærer oss om Jesus. Boken er kort og har mange gode og interessante refleksjoner over tekstene. Den tankefulle og meditative stilen gjør at den nok først og fremst bør anbefales modne bibellesere.

Forfatter: Benedikt XVI Tittel: Jesus fra Nasaret - barndomshistoriene Forlag: Avenir Forlag

og oden kjoI pe k QR kan nn Ska or du n. v e se h bok

FAST GRUNN #4/2013

63


IKKE ALT DER GLIMRER ER GUD. Knut Kåre Kirkholm

Timothy Keller er pastor på Manhattan og blir av mange vurdert som en som har en unik evne til å ta pulsen på amerikansk kristenliv. Han har skrevet flere bøker, men få av dem er oversatt til norsk. Heldigvis er dansk et lett tilgjengelig språk for oss nordmenn, og heldigvis har danskene allerede “oppdaget” Timothy Keller.

FOR DETTE ER EN FREMRAGENDE BOK. Keller tar fatt i det som er vårt aller dypeste problem, nemlig at vi har vendt ryggen til Gud. I stedet for å fylle våre liv med Ham, fyller vi oss med andre ting. Gjennom 7 kapitler, i tillegg til introduksjon og epilog, presenterer Keller ulike falske guder. Han går i dialog med samtiden og viker ikke fra å ta i bruk innsikter fra sosiologien og psykologien. I tillegg til de tre vanlige – sex, penger og makt – har han også med andre avguder som preger vår tid. For Keller er det et poeng at avguder ofte er noe som i utgangspunktet er godt, men som vi har gitt den plassen i våre liv som Gud skulle hatt.

Forfatter: Timothy Keller Tittel: Ikke alt der glimrer er Gud Forlag: Lohse Forlag Sider: 216

og den joI pe o k k Rn Q an kS an r du k . vo en se h bok

64

FAST GRUNN #4/2013

OPPBYGNING. Hvert kapittel begynner med en introduksjon hvor han bruker eksempler fra populærkulturen, egen tjeneste eller historien. Denne introduksjonen presenterer den aktuelle avguden for oss. Og ikke rent sjelden fører presentasjonen til at det “stikker i hjertet” (Apg 2:37). Deretter går han til en historie i Bibelen som illustrerer hvordan denne avguden fungerer. I arbeidet med bibeltekstene viser han god kjennskap til både kristen og jødisk bibeltolkning, men han gjør det på en lettfattelig og poengtert måte, og har alltid som mål å forstå hva som foregår i den aktuelle teksten. Et kjennetegn ved Kellers veiledning er at han alltid vil føre leserne til Kristus (jf. hans korte artikkel i forrige nummer av Fast Grunn). Det gjør han også i denne boken. Hvert kapittel munner ut i en beskrivelse av hvordan Jesus til syvende og sist kan fylle det behovet den aktuelle avguden dypest sett er et uttrykk for. Dette er en virkelig god bok, og jeg håper det ikke tar altfor lang tid før den er tilgjengelig på norsk.


sitat

HVORFOR OPPFØRER VI OSS SOM OM HELE LIVET ER ET JOBBINTERVJU? SKRYTER OSS SELV OPP I SKYENE PÅ EN TILDEKKET MÅTE OG NEVNER BARE VÅRE DÅRLIGE SIDER NÅR DET KAN TJENE OG ÆRE OSS SELV.

KENNETH O. BAKKEN «KRISTNES SYNKRONE FROMHETSFØLELSER» SIDE 15 FAST GRUNN #4/2013

65


RETURADRESSE Fast Grunn Lunde Forlag AS Sinsenveien 25 0572 Oslo

68

FAST GRUNN #4/2013

Fast Grunn 4/2014  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you