tannpirkere og månelandinger
6
Minnepinner og månelandinger. «Tannpirkerdama!» Det kom kontant, uten betenkningstid, fra det voksne barnebarnet. For noen få år siden var tiden kommet for å tømme besteforeldre leiligheten. Med noen måneders mellomrom hadde de fått fortjent og tiltrengt hvile fra to begivenhetsrike liv, men etter hvert tyngende alder og sykdom. Ett langt samliv, selv i den generasjonens nøysomhet, etterlater seg mange gjenstander. Verdier ble fordelt med den verdighet som slike oppgjør fortjener. Til slutt ble mylderet av husgeråd og annet tilbudt barnebarna til fri avbenyttelse, før resten skulle avhendes for å kunne komme andre til nytte. Tannpirkerdama er en liten støpt figur, ca 10 cm høy, en landsens jente i morgenbønn, med flettekurv og lyseblå sommerkjole, ikledd forkle der det står – høvelig nok for et prestehjem: «Gud velsigne maten vår, Amen». Hun hadde, så lenge barnebarna kunne huske, bydd fram sine tannpirkere fra kjøkken eller
spisestue i besteforeldrehjemmet. Våre barn er heldige nok til å ha opplevd tre besteforeldre vitale og inkluderende. Den lille Tannpirkerdama bærer med seg i kurven sin de mangfoldige og levende minnene fra de to de har mistet. Det står i sterk kontrast til opplevelsen på stadskirkegården i Budapest. En fjern slektning hadde gjort det stort i Ungarn på midten av 1800 tallet, og blitt beæret med adelstittel, gods og der-tilhørende mausoleum, sammen med andre av tidens prominente menn. Kirkegårdsforvalteren hadde orden i oversikten, og gav oss et kart med kryss på – innerst og borterst. Det var heldigvis høylys dag, for de massive gravplasser og minnesmerker vi passerte i denne delen var, nærmest uten unntak, overgrodd med snodde vekster og røtter fra enorme trær. De ville fungert ypperlig som kulisse til en skrekkfilm. Monumenter over mennesker som nok var store i sin samtid - kan hende helst i egne øyne – og som åpenbart ville la det siste hvilested minne også ettertiden om dette. Nå var de, til de grader, glemt. I enden av denne dystre allé slapp en smal solstråle gjennom det tette løvtredekke. Den traff nettopp gamle Gudbrand fra Modum sin – til sammenligning beskjedne - grav. Og skinte på en inntørket liten bukett med åpenbart håndplukkede blomster som var lagt på lokket. Den var neppe var mer enn et par uker gammel. Vi la våre ved siden av. Og jeg tenkte: Den dør ikke som får bo i en annens hjerte. I år er det 40 år siden Månens erobring. Sommeren ’69 satt jeg som 13-årig romfartsentusiast, sammen med min far og farfar – sistnevnte i
Tannpirkerdama
Månelandingen 1969
Menighetsbladet for Søndre Land - Høst 2009
Gregersens grav - viser den ensomme grav omgitt av store trær,men likevel belyst av solen
sitt 92. og siste år. Der opplevde vi det fantastiske øyeblikket da månefarer Neil Armstrong utførte sitt sprang for menneskeheten. Men sommerens jubilering utløser først og fremst minnet om den nattens stille, nære fellesskap mellom tre generasjoner. Hva kjennetegner et godt minne? Vi moderne mennesker overfores på opplevelser. Mengde fortrenger kvalitet. Vi er blitt helt avhengige av minnehjelp for å lagre det vi vil ta vare på. Vi trenger ikke sortere engang, bare stapper innpå. «Ikke nok ledig minne» er en av de mer frykt‑ inngytende meldinger jeg får fra duppedittene mine – Den dukker stundom opp inni hodet mitt også… Så er det da en trøst at de gode minner slett ikke bare beror på hjernens hukommelse, men også hjertets. Mange opplevelser kan nok virke minneverdige i øyeblikket, men havner raskt i «fjernarkivet». Men så har vi Gjensynet - slik ikonene på PC-skjermen er de små symboler som leder oss inn i minnemappene. Det krydderdryss av personer, lukter, lyder eller gjenstander som ledsaget begivenheten. Ikke nødvendigvis en aktiv del, men like fullt uløselig knyttet til den. Og forløsende. Tannpirkerdamen er nøkkelen