Økumenisk gjesteskribent
Troens formødre
se glimt av en Gud som også bryter mønstrene for guddommelig sedvane. La oss kalle dem troens formødre. Med et bibelsk uttrykk kunne vi kalle dem en sky av vitner (Hebr 12,1).
Hvem er da disse kvinnene? Av Notto R. Thelle
Midt i fastetiden dukker to store kvinnedager opp og bryter rytmen. I tillegg til den internasjonale kvinnedagen den 8. mars feirer kirken Maria budskapsdag den 25. mars. Maria er det selvfølgelige sentrum på Maria budskapsdag. Men hun åpner for et helt galleri av egenartede kvinner som brøt de tradisjonelle mønstrene. De fant andre former for styrke enn makten, og andre veier til storhet enn ambisjon og ære. Felles for dem alle er at de verken er hevet opp i en overmenneskelig hellighet eller nedbøyd i underdanig ydmykhet. De strekker seg ikke på tå og kryper ikke i støvet, men finner styrke til å stå og gå med begge bena på jorden, oppreist og stolte slik skaperen så dem da de fikk livet i gave. Dermed utfordrer de våre holdninger, og inspirerer oss til å
Det er selvsagt Maria og hennes slektning Elisabet, som ble mor til Johannes døperen. Ingen andre i evangeliene – bortsett fra Mesteren selv – får så stor plass som disse og kommer så tydelig til orde med sine bønner og lovsanger. Elisabet var altfor gammel til å få barn; Maria altfor ung og ugift. Begge lærte noe om skam og stolthet. Den gamle satt med samtidens skam over en skjebne uten barn, og opplevde stoltheten over endelig å bli mor. Den unge opplevde skammen over å få et barn uten far, og stoltheten over å føde ham som skulle bli kalt Guds sønn. Lukas har god tid i sin fortelling. De to kvinnene møtes, de velsigner hverandre og synger lovsanger, slik det hadde skjedd før med Bibelens kvinner. Hver på sin måte er de overrumplet av begivenhetenes gang og tar imot underet i ydmyk stolthet. Kan de bli noe mer enn fromme forbilder,
uvirkelige og fjerne i sin underdanighet?
I kulissene Kanskje det, for bak dem, i beretningenes kulisser, dukker det opp andre som vil være med. Først to andre kvinner som også hadde opplevd underfulle fødsler som dem: Sara, mor til hele Israels slekt i en fjern fortid (1 Mos 18,1–14; 21,1–7). Og Hanna, mor til profeten Samuel 700 år senere (1 Sam 1,9–2,11). De var kvinner som hadde levd i skam fordi samtiden betraktet barnløshet som en ulykke, slik det hadde vært for Elisabet. Men de var ingen puslete og nedbøyde kvinner – de bar skammen uten å bøye hodet. Sara var freidig nok til å le av de store løftene om barn, der hun stod bak teltduken og hørte Abraham talte med budbærerne – hun var altfor gammel til den slags! Og Hanna sang en lovsang om småfolk som skulle reise seg av støvet. Det er omtrent de samme ordene Maria bruker når hun beskriver hvordan alle slekter skal prise henne salig fordi Gud hadde sett til henne. En Gud som støter herskere fra deres troner og opphøyer de små, metter de sultne og sender de rike tomhendt bort. Det er ikke så lite opprør i hennes fromme ord (Luk 1,46–54).
Foto: St. Olav kirkeblad
Maria og Elisabet, Katarinahjemmet
1 - 2011
26