Page 1

attac: nordisk samling i oslo

Utveier

Nr. 2 2010

Et medlemsblad utgitt av attac

«The Reykjavik Nine» Vi er alle grekere

Fra børskrakk til sosial krise Ny depresjon: Gjentar vi feilene fra den økonomiske depresjonen, eller bør vi følge eksemplene til Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Robin Hood? 1


utveier: innhold

4 Motstand mot frihandelsavtale 5 Bolivias miljøutfordring 8 Et kappløp om land 10 TEMA: Fra børskrakk til sosial krise 15 KOMMENTAR: Fruktbarhetsfelle og finanskrise

Attac lokalt

ANMELDELSER

28 32

Ansvarlig redaktør: benedikte pryneid hansen/benedikte@attac.no • Redaktør: Terje Karlsen/terje@attac.no I redaksjonen dette nummer: Siri M. Blaser, Bodil Christine Erichsen, Emilie Ekeberg, Sjur C. Papazian og Sveinung Holien • Utgaven er støttet av: Norad. Kontakt: Attac Norge, Osterhausgata 27, 0183 Oslo • Telefon: 22 98 93 04 • E-post: attac@attac.no • Web: www.attac.no / utveier.attac.no Layout: Svovel Media • Trykk: Merkur Trykk • Forsidefoto: Foto: Ragnar Schierholz/Flickr.com/Creative Commons Sitér oss gjerne, men oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn.

2


utveier: Leder

Fra motstand til mainstream

Finansfolkets voksende kreativitet har sørget for et parasittisk økonomisk system der nyoppfunne finansielle instrumenter brukes for å snylte på verdiene som skapes i realøkonomien. Finansmarkedene må ikke bare underlegges strengere og bedre regu­leringer, det må grunnleggende reformer til. Krav om demokratisk styring og sosial og bærekraftig utvikling må ligge til grunn. Langsiktig arbeid med sikte på grunnleggende reformer vil kreve mange tiltak. Attacs over ti år gamle krav om skatt på finanshandel vil være et skritt på veien mot en sunnere økonomi der finansøkonomien ikke dominerer realøkonomien. Ideen om en global finansskatt har blitt stadig mer populær i hele verden, i takt med at de sosiale konsekvensene av finanskrisen rammer befolkningen i flere og flere land. Aktivister fra sosiale bevegelser over hele verden har samlet seg i den internasjonale kampanjen for det de har kalt en Robin Hoodskatt*. Med grundig og saklig informasjon, og kreativ aksjonisme har kampanjen for en omfordelende og solidarisk skatt, som tas fra de rike og gis til de fattige, både slått an blant folk og vekket oppmerksomhet hos makthavere. Omtrent i det denne utgaven av Utveier kommer fra trykken er verdens tjue mektigste statsledere samlet i Toronto i Canada. Finansregulering står på dagsorden og Tysklands forbundskansler Angela Merkel har varslet at hun vil løfte kravet om en global finansskatt. At en konservativ politiker som Merkel omfavner et krav som inntil for få år siden ble avfeid som tankegods fra ytterste venstrefløy viser at det er et politisk skifte på gang.

Arbeidet med å løfte forslaget om finansskatt høyere på dagsorden her hjemme får stadig bredere støtte. Attac jobber nå sammen med solidaritetsorganisasjoner, fagbevegelse og politiske partier og ungdomspartier i en bred allianse for innføring skatt på finanshandel. Vi vil, som Roar Flåthen, utfordre regjeringen til å ta føringen i dette arbeidet. Stoltenbergs eplekjekke tone overfor Spetalen da sistnevnte ble ønsket velkommen etter med sin kapitalismekritikk velger jeg å ta som et godt tegn. Jeg ser fram til å ha Stoltenberg som alliert. «Den yrkesaktive befolkningen kan ikke, må ikke og skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.» Dette sitatet kommer ikke fra noen i våre egne rekker, men fra mangemilliardæren og investor Spetalen. Attacs krav om å stenge kasinoøkonomien har gått fra å være motstand til mainstream, men det er ingen grunn til å hvile på noen laurbær. Attac trengs mer enn noensinne og det politiske skiftet har gitt oss en tøff utfordring som vi, sammen med gamle og nye allierte, skal møte med aksjonisme, kunnskapsoppbygging og folkelig mobilisering. *www.robinhoodtax.org.uk

Foto: Bodil Chr. Erichsen

Den siste tiden har vi i Attac fått uventede allierte i vår argumentasjon mot en oppblåst og ødeleggende finansøkonomi. Investor Øystein Stray Spetalen og skipsreder Wilhelm Wilhelmsen har nylig gitt uttrykk for hvor uholdbart de synes det er med et system som privatiserer gevinsten og sosialiserer tapene. Paul Volckner og Lord Adair Turner, som har fått i oppdrag å finne tiltak for regulering av finansmarkedene i henholdsvis USA og Storbritannia, er andre potensielle nye Attac-medlemmer. De har brukt betegnelser som «sosialt unyttig» og «direkte skadelig» om finansnæringens virksomhet.

Benedikte Pryneid Hansen, leder for Attac Norge

3


utveier: kommentar

Fruktbarhetsfelle og finanskrise Har sør- og sentraleuropeiske land med lave fødselstall gått i en demografisk felle? Vil kutt i offentlige utgifter gjøre det enda vanskeligere å komme ut av fella? I over tretti år har mange europeiske land hatt lav fruktbarhet. Ifølge beregninger fra det østerrikske vitenskapsakademiet skal Europas totale befolkning begynne å synke i år, 2010. Det er et kvart århundre siden spanske, italienske og greske kvinner fødte mange nok barn til at befolkningen kunne opprettholdes på sikt. Hvorfor skal vi bry oss med dette? Kort fortalt fører lav fruktbarhet til aldring av befolkningen som gir en større forsørgelsesbyrde på en mindre arbeidsstokk. Årsakene til lav fruktbarhet er sammensatte, men en viktig faktor er hvor lett det er å kombinere kvinners arbeid med et levelig familieliv. I Italia bor gutta fortsatt på Hotel Mama frem til de fyller tredve, og kvinnene er forventet å ta mesteparten av husarbeid og barnepass. En lignende situasjon ser man i andre sydeuropeiske land. Skandinaviske kvinner er derimot i Europatoppen i fruktbarhet, og en av deres viktigste medspillere for å lykkes med dette er staten. Våre generøse velferdsordninger, skapt for å gjøre det mulig å kombinere arbeid og familieliv, har holdt fruktbarheten oppe på rundt 1,9 barn per kvinne. Til sammenligning vaker land som Spania og Hellas på 1,3, og det har de gjort lenge allerede. Det er selvfølgelig fristende å ty til argumenter om arbeidsinnvandring for å opprettholde arbeidsstokk og folketall. Men arbeidsinnvandring vil kun utsette problemet med lav fruktbarhet, og sannsynligvis forsterke det. All den tid en andel av arbeidsinnvandrerne slår seg ned i vertslandet og tilpasser sin fruktbarhet

4

til nivået i den øvrige befolkningen kan ikke innvandring løse problemet. Fruktbarheten må opp, om ikke til reproduksjonsnivå på omkring 2 så i det minste til et nivå i nærheten. Demografene Vegard Skirbekk, Maria Rita Testa og Wolfgang Lutz i Wien har foreslått å se på lav fruktbarhet som en en felle – the low fertility trap. Ideén har flere ledd. En er at nedgang i folketallet skaper mer nedgang i folketallet, fordi fødselskullene blir mindre og om de ikke dagens nyfødte kompenserer med å få flere enn 2 barn vil nedgangen aksellerere. Det er vanskelig, men mulig å snu noe slikt med aktiv politikk. Verre er den mulige kulturelle endringen som kommer med lav fruktbarhet: Med tiden forandres normene om hva som utgjør en ”vanlig” familie, og folk justerer sin egen atferd etter slike normer. Det er nok tyngre å endre normer med aktiv politikk enn det er å endre rammevilkårene for de som faktisk ønsker flere barn. Hvor lav må fruktbarheten bli for å havne i fella? Et forslag er 1,5 barn per kvinne. I 2006 lå EU-25 på dette nivået. For å få til dette har ymse land på kontinentet forsøkt å følge etter Skandinavia med å bygge ut velferdsordninger for foreldre, men det er først de siste tiårene dette har skutt fart. Spanske mødre har kort betalt permisjon, men har til nå kunnet glede seg over cheque bébe: Fødselspenger på 2500 ¤. I mai besluttet regjeringen å kutte ut denne ordningen for å senke offentlige utgifter. En rykende het potet er i hvor stor grad finanskrise og kutt i offentlige utgifter vil

være et hinder for fortsatt utvidelse av slike rettigheter for nybakte foreldre i mellom- og søreuropa. Barnefamilier må altså vinne kampen om de offentlige utgiftene. En av hovedmotstanderne er pensjonister med sterke rettigheter, som også utgjør en stor og voksende velgergruppe. Generasjonskonflikten vil bli tydeligere i årene som kommer, ikke minst på grunn av de rådende økonomiske forhold i Europa. Lengre foreldrepermisjoner og flere billige barnehageplasser kunne vært et tiltak mot lav fruktbarhet. Men de landene som trenger de mest vil kanskje synke lenger ned i fruktbarhetsfella i møte med finans­ krisen.

Torkild Hovde Lyngstad (f. 1976) er postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universtetet i Oslo


Motstand mot frihandelsavtale Frihandelsavtalen med Colombia skulle opprinnelig opp til behandling i Stortinget i juni 2009 men er blitt utsatt flere ganger pĂĽ grunn av motstand og bekymring bĂĽde fra det norske og det colombianske sivilsamfunn.

ď ˝

Foto: Sindre Olav Edland-Gryt

5


tekst Reidun Blehr Lånkan, daglig leder Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG)

Den 24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Siden den gang har en rekke organisasjoner fra det norske sivilsamfunn har samlet seg i et nettverk som stiller krav til regjeringen om offentlig høring og konsekvensutredning før avtalen behandles i Stortinget: Handelskampanjen utarbeidet en rapport basert på intervjuer med et bredt spekter av colombianske sivilsamfunnsorganisasjoner om deres mening frihandelsavtalen. Disse colombianske bekymringsmeldingene la grunnlaget for initiativet fra Latin-Amerikagruppene (LAG) og Handelskampanjen om oppstarten av et felles nettverk i arbeidet mot avtalen. De ulike organisasjonene har forskjellige utgangspunkt og interesser i dette arbeidet, men felles er den grunnleggende skepsisen i forhold til selve avtalen og måten den har blitt inngått på. Nettverket består i dag av 23 organisasjoner, og det felles kravet er gjennomføring av en offentlig høring og konsekvensutredning for Colombiaavtalen før den behandles i Stortinget. Håpet er også at dette arbeidet skal skape presedens for nødvendige demokratiske prosesser når Norge i fremtiden inngår bilaterale handelsavtaler. Innholdet i avtalen Et av de sterkeste argumentene for hvorfor Norge ikke bør inngå akkurat denne avtalen er den graverende menneskerettighetssituasjonen i Colombia, spesielt når det gjelder arbeiderrettigheter. Mens forhandlingene om avtalen pågikk ble 41 tillitsvalgte fra fagbevegelsen drept i Colombia. Over 2 670 medlemmer av fagbevegelsen er drept siden 1986, også personer fra andre organisasjoner forfølges og drepes. Alvaro Uribes regjering blir jevnlig kritisert av Amnesty International. Kritikken er så alvorlig at kongressen i USA valgte å stoppe en lignende avtale med Colombia. Fagorganisasjoner og sosiale bevegelser i Colombia avviser frihandelsavtalen, noe som har ført til at en rekke internasjonale fagføderasjoner har gått i mot avtalen. I mai 2009 stilte en samlet LOkongress seg bak kravet om offentlig høring før eventuell ratifisering. Colombias store urbefolkning lever også i en utsatt situasjon, og stiller svakt i møte med storselskapene. 450 000 personer fra urbefolkningen lever allerede uten tilgang til dyrkbar jord, mange som følge av fordrivelse og aggressive oppkjøp. Minst 1 270 mennesker med urfolksbakgrunn er drept under Uribes

6

Demonstrasjon mot frihandelsavtalen. Utenfor handelsdepartementet 25. mars. Foto: Sindre Olav Edland-Gryt

regime. Det er lite som tyder på at menneskerettighetssituasjonen vil bedres etter det nært forestående valget, hvor Uribes tidligere forsvarsminister ser ut til å gå av med seieren. Videre går avtalen lenger enn WTO når det gjelder immaterielle rettigheter og patentering, noe som vil få alvorlige følger for bønder og folks tilgang til billig medisin. Avtalen går like lang som WTO når det gjelder tjenesteliberalisering, og vil med dette innskrenke fattige folks tilgang til tjenester. EFTA landene vil gjennom avtalen få tilgang til offentlige innkjøp, ett av de få områdene hvor utviklingsland har kunnet prioritere lokale leverandører. I tillegg innebærer avtalen etableringsrett, noe som umuliggjør colombianske myndigheters krav om lokalt innhold eller samarbeid med lokale selskaper. Alt dette er stikk i strid med det regjeringen lovet i Soria Moria II: «I tillegg til WTO-avtalen vil regjeringen inngå nye handelsavtaler innenfor rammen av EFTA. Regjeringen vil ha økt fokus på samarbeid om miljø og arbeidstakerrettigheter knyttet til EFTAs handelsavtaler, åpenhet i EFTA-prosessene og ikke inngå avtaler som strider mot WTO-regelverket.» Demokratisk underskudd Hovedankepunktene når det gjelder prosessen rundt avtalen er at forhandlingene har vært preget av manglende åpenhet både i Colombia og Norge. Etter flere års kamp har det lykkes sivilsamfunnsorganisasjoner å tvinge fram litt mer åpenhet i forhandlingene i WTO, men dette er ikke tilfellet med bilaterale avtaler. Selv om det i Soria Moria I står at «forhandlingene i størst mulig grad skal føres med åpenhet

Statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, Rikke Lind, møtte 25. mars demonstranter mot Norges frihandelsavtale gjennom Efta med Colombia. Foto: Ane Scholden

og innsyn for offentligheten»1 så har dette ikke vært tilfellet med denne avtalen. Fire norske organisasjoner2 fikk et 45 minutter langt møte med Nærings- og Handelsdepartementet (NHD), med15 minutter til å meddele sine bekymringer. Imidlertid ble det gjort klart fra statssekretær Rikke Lind (AP) at innspillene kun var av formell og ikke praktisk betydning, da avtalen uansett skulle ratifiseres. Utover dette lille møtet fikk norske organisasjoner, til tross for en rekke anmodninger, ikke innsyn i avtaleteksten før den var skrevet under, og organisasjonene har ikke hatt muligheter for å komme med innspill på innholdet i avtalen. Kritikk i forhold til dette punktet avvises av NHD, og daværende minister Sylvia Brustad svarer i et brev til Handelskampanjen at ”handelsavtaler Norge inngår normalt ikke senes på høring”3. Giske opprettholder dette standpunktet med begrunnelse om at høring vil komplisere en allerede tidkrevende prosess. NHD innrømmer også at det ikke er foretatt


Demonstranter mot frihandelsavtalen. Foto: Sindre Olav Edland-Gryt

noen form for konsekvensanalyser i forkant av forhandlingene. I Colombia er det faktum at forhandlingene har gått raskt og smertefritt blitt fremhevet som svært positivt ved denne avtalen. Der, som i Norge, er forhandlingene gjort uten folkelig deltakelse og offentlig debatt. Avtaleteksten har kun vært tilgjengelig på offentlige biblioteker, - på engelsk og med fem minutter til rådighet uten lov til å ta notater eller kopi. Mobilisering Nettverket startet arbeidet rett etter at avtalen ble signert i 2008. NHDs manglende vilje til å sette spørsmålstegn med avtalen og til å gi informasjon om hvilke norske interesser som faktisk ligger bak denne avtalen har bidratt til at styrken til nettverket har økt og at flere organisasjoner har kommet til. I løpet av 2009 var det kontinuerlige møter og mediearbeid for å opprettholde trykket mot departementet. Dette bidro til at avtalen, som skulle opp til stortinget i løpet av juni 2009, ble utsatt på ubestemt tid. Ved inngangen til 2010 var det igjen snakk om at avtalen skulle opp til behandling i Stortinget, og nettverket gikk da sammen om en felles uttalelse med krav om konsekvensutred-

ning og høring ble overlevert statssekretær Rikke Lind i forbindelse med besøk fra den colombianske urfolksorganisasjonen ONIC. Dette var også starten på en underskriftskampanje mot avtalen, som vil overleveres norske myndigheter den dagen de bestemmer seg for å sende avtalen til Stortinget. I mai hadde LO besøk av en representant for CUT (Colombiansk LO), og SAIH fra den colombianske studentunionen ACEU, som begge bidro til å sette fokus på avtalen blant norske beslutningstakere. I mellomtiden har EU skrevet under på sin frihandelsavtale med Colombia, som til tross for en rekke kritiske punkter er noe bedre enn EFTA når det kommer til miljø- og faglige rettigheter. Resultater Presset fra organisasjonene har gitt resultater. I juni ble medlemmer av norske sivilsamfunnsorganisasjoner sammen med norsk handelsstand invitert til dialogmøte med NHD om norske handelsavtaler. Mens Norges aggressive handelspolitikk ble rost av handelsstanden var sivilsamfunssorganisasjonene bekymret. Det ble her bekreftet at Colombiaavtalen har vært oppe i regjeringen, og er sendt fra NHD til andre departement på intern høring. Giske

sa også at han under EFTA ministermøte i Reykjavik i slutten av juni vil anbefale landene å se på teksten på nytt, i forhold til å få inn klausuler om arbeiderrettigheter og miljø slik avtalen mellom EU og Colombia har. Giske har med dette vist at det går an å åpne for nye forhandlinger. Samtidig er det ikke godt nok hvis dette kun resulterer i en arbeiderklausul, og det ikke gjøres en konsekvensvurdering av avtalens effekt på arbeidsbetingelser, demokrati, sosiale rettigheter og miljø. Det er nå bekreftet at avtalen tidligst vil komme opp i oktober, når Stortinget samles igjen etter sommerfri. Denne uthalingstaktikken fra NHD er imidlertid nok en delseier for nettverket. Det at avtalen enda ikke er ratifisert har vist at organisering og mobilisering i sivilsamfunnet nytter, og at vi sammen kan bidra til at Norge en gang i framtiden fronter en handelspolitikk vi kan stå inne for, og som er i tråd med styrende dokuemnter som regjeringen selv har vedtatt. ¹Regjeringserklæringen Soria Moria 2005:12 ²LO, Unio, Norsk Flyktningehjelp og Amnesty International ³Brev til Handelskampanjen fra Nærings- og Handelsdepartementet 21.10.2008

7


Bolivias miljøutfordring Den vellykkede gjennomføringen klimakonferansen i Bolivia i april, markerte en viktig seier for den globale miljø- og solidaritetsbevegelsen. tekst Lars Gausdal, i Cochabamba, Bolivia

Som arrangør for konferansen the World Peoples Conference on Climate Change and the Rights of Mother Earth har den bolivianske regjeringen blitt hyllet for sin miljøinnsats. Men bak landets retorikk om respekt for naturen, skjuler det seg imidlertid en økonomi basert på ikke-fornybare naturressurser, som olje, gass og gruvemineraler. Økt medieoppmerksomhet rundt denne selvmotsigelsen har satt president Evo Morales Ayma opp i et vanskelig dilemma. Vivir Bien Det var i etterkant av det mislykkede klimatoppmøtet i København desember 2009 at president Morales annonserte sine planer om å invitere til et annerledes klimaforum, basert på folkelig deltagelse og representasjon. Konferansen ble avholdt i den lille landsbyen Tiquipaya, like utenfor Cochabamba, og tiltrakk seg mer enn tretti tusen aktivister, sosiale organisasjoner og myndighetsrepresentanter fra hele verden. I løpet av konferansens fire dager utarbeidet de ulike arbeidsgruppene et dokument, med konkrete krav og forslag i anledning det kommende klimatoppmøtet i Cancun, Mexico, i desember 2010. I sluttdokumentet blir dagens rådende økonomiske system, kapitalismen, og dets fokus på en ekstrem form for individualisme og konsumerisme, stilt ansvarlig for de pågående endringene i klimaet. Konferansen fungerte samtidig som en arena for å samle den internasjonale miljøbevegelsen og venstreorienterte aktivister og organisasjoner til dialog og nettverksbygging. En vestlig regjeringsrepresentant påpekte derfor at møtet best kunne beskrives som en vannmelon, grønn utenpå og rød inni. Hovedmantraet under konferansen var konseptet Vivir Bien, hentet fra en av Bolivias mange urfolkskulturer. Begrepet som på norsk kan oversettes til leve vel, har en viktig

8

Urbefolkningsorganisasjonene stod i sentrum under konferansen. Her med sine velkjente wipalaflagg, som symboliserer urfolksbevegelsen i Bolivia. Foto: Lars Gausdal.

rolle i det bolivianske samfunnet. Tanken bak begrepet skiller seg markant fra kapitalismens idé om å leve bedre, i konkurranse mellom mennesker og mellom mennesker og naturen. Gjennom Vivir Bien søker man å gjenskape harTimes New Romanmonien med naturen eller Pachamama, uten å leve på bekostning av andre mennesker eller organismer. Til tross for tilsynelatende bred nasjonal og internasjonal oppslutning om klimakonferansen og den bolivianske regjeringens klimaprofil, har man imidlertid i den senere tiden sett en økende misnøye ved landets miljøpolitikk, og spesielt det betydelige misforholdet mellom myndighetenes retorikk og praksis. Dette har fått enkelte til å stille spørsmål om bærekraftigheten ved den pågående samfunnsmessige endringsprosessen i Bolivia. Nedarvede økonomiske struk­ turer I likhet med andre tidligere kolonier har også Bolivia slitt med å overkomme arven fra fortiden. De økonomiske strukturene grunn-

lagt av den spanske kolonimakten preger fremdeles utviklingen i landet, og overgangen fra rollen med å forsyne utenlandske statskasser og selskaper med råvarer har dermed gått sakte. Drøye fem år etter den overraskende valgseieren for Movimiento Al Socialismo (MAS) og dets leder Evo Morales, er Bolivia i dag mer avhengig av utvinning og eksport av ikke-fornybare ressurser som olje og gass enn tidligere. Den konstante inntektsstrømmen fra disse sektorene har vært viktig for å bedre landets økonomi, spesielt med tanke på de meget populære (og kostbare) sosiale velferdsordningene regjeringen har igangsatt. For den bolivianske urfolk- og miljøbevegelsen har det derimot blitt en ubehagelig sannhet at den sosiale revolusjonen i landet betinger økt utvinning av ikke-fornybare naturressurser. Til tross for at denne fraksjonen tradisjonelt sett har vært svært lojal ovenfor styresmaktene, har man nå sett seg nødt til å rette kritikk mot regjeringens dobbeltspill. De hevder at myndighetene i stor grad har videreført miljøpolitikken fra de nyliberale


Medlemmer av urfolks- og bondeorganisasjonen, Bartolina Sisa, en av initiativtakerne bak klimakonferansen. Foto: Lars Gausdal.

regimene som dominerte frem til 2005. Dette gjelder blant annet den pågående oljeletingen i Madidi Nasjonalpark og den vedvarende gruvedriften i landet. Bolivias store dilemma Den bolivianske regjeringen befinner seg i en vanskelig posisjon mellom to dominerende pressgrupper. På den ene siden konfronteres myndighetene med krav fra urfolks- og miljøbevegelsen om vern av miljøet. Denne opposisjonen gjorde seg senest bemerket under klimakonferansen i Tiquipaya, hvor man arrangerte en alternativ arbeidsgruppe (Mesa 18) som ønsket å debattere miljøutfordringer innad i Bolivia. Regjeringens endelige beslutning om å avslå opposisjonens krav om å forme den nye gruppa, resulterte i dannelsen av Mesa 18. Man argumenterte at regjeringens festtaler om miljø er misvisende, og at retorikken skiller seg radikalt fra myndighetenes faktiske politikk. På den andre siden står regjeringen ovenfor sine egne lovnader om å fortsette industria-

liseringsprosessen, en av hovedårsakene for gjenvalget av president Morales i desember 2009. Dette innebærer blant annet utbygging av infrastruktur, skape arbeidsplasser i offentlig sektor, samt utbedre sosiale velferdstjenester. Finansieringen av disse prosjektene er som nevnt avhengig av inntektene fra råvareeksport, noe regjeringen har presisert ved flere anledninger. ”Hvis Bolivia hadde avviklet all produksjon av olje og gass”, parerer president Morales, ”hva skulle landet da leve av?” Dette er kjernen ved landets kanskje største Times New Romandilemma, nemlig balansen mellom industrialisering på den ene siden og miljø på den andre. Regjeringen har så langt ikke lyktes å finne en gylden middelvei som inkorporerer og tar hensyn til begge posisjonene. Det levnes liten tvil om at en av de største utfordringene Bolivia står ovenfor er å bryte den historiske avhengigheten til råstoffutvinning, grunnlagt under det koloniale systemet. I dette aspektet er offentlig kontroll over landets ressurser en betingelse. Prosessen med å nasjonalisere sentrale sektorer og selskaper er godt

underveis, og senest i mai ble flere energiselskaper overdratt til bolivianske myndigheter. Først når landets naturressurser er på statlige hender kan man starte prosessen med å implementere en bærekraftig forvaltning av naturressursene. Dette vil på sammen tid fordre at regjeringen endrer sin tilnærming til utvikling og industrialisering. Behov for debatt Dagens vanskelige situasjon bekrefter bare behovet for en offentlig og seriøs debatt internt i Bolivia om hvordan man kan starte overgangen fra en økonomi basert på utvinning av ikke-fornybare ressurser, til et post-kapitalistisk, bærekraftig samfunn. I den sammenheng vil det være nødvendig å se forbi den tradisjonelle utviklingsdiskursen og lytte til røstene fra det bolivianske sivilsamfunnet. Så langt har styresmaktene valgt å overse mange av disse innspillene, men dalende oppslutning kan tvinge MAS til å returnere til sine røtter. Det vil de trolig gjøre klokt i.

9


Et kappløp om De siste 10 årene har oppkjøp eller leie av store landområder i utviklingsland økt dramatisk. 200 000 km² land er allerede allokert til utenlandske investorer i Afrika alene, i følge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

En forlatt Jatrofaplantasje i Mosambik som er i ferd med å forfalle. Selskapet som etablerte plantasjen forlot område uten et ord. Arbeiderne forlot plantasjen etter å ha jobbet ulønnet i månedsvis. Nå har de gått tilbake til å kultivere sine egne jorder, uten å vite om de får områdene som ble gitt til planatsjen tilbake. Foto: Hans Theting.

tEkst Hans Theting

Drivkraften bak investeringene er økende ressursbehov i den utviklede verden. På tilbudssiden står utviklingsland klare til å tilby sine landområder til kapitalsterke investorer med håp om økonomisk utvikling i retur. I følge FNs spesialrapportør på matsikkerhet, Olivier De Schutter, er hovedmotivene for investeringene å sikre investorenes hjemlands tilgang til mat, råvarer, biodrivstoff eller for å «produsere» klimakvoter. De siste årene har verden gjennomgått krise etter krise, og det er nettopp vissheten om

10

økende ustabilitet i verdensøkonomien som driver etterspørselen etter landrettigheter. I følge FNs spesialrapportør på matsikkerhet, Olivier De Schutter, er hovedmotivene for investeringene å sikre investorenes hjemlands tilgang til mat, råvarer, biodrivstoff eller for å «produsere» klimakvoter. De siste årene har verden gjennomgått krise etter krise, og det er nettopp vissheten om økende ustabilitet i verdensøkonomien som driver etterspørselen etter landrettigheter. Den økte interessen for utviklingslands jordbrukssektor er av mange ansett som en unik mulighet for økonomisk vekst i en sektor mottakerlandene selv ikke har kapital til

å utvikle, og bistandindustrien har mistet interessen for. Erfaringer fra de siste 10 årene gir imidlertid grunn til å tvile på den virkelige utviklingseffekten av disse investeringene. De Schutter og en rekke andre NGOer hevder investeringene er rovdyrkapitalisme som både svekker matsikkerheten og krenker rettighetene til individer på landsbyga i sør, samtidig som de potensielle makroøkonomiske fordelene falmer grunnet manglende regulering av investeringene. Investeringene blir gjort i land med sårbare politiske og juridiske institusjoner. På tross av dette har investorene spilt uskyldig i forhold til risikoen knyttet til dette og har


land

i liten grad gjort en innsats for å implementere hjemlige standarder i mottakerlandene. Avtalene om å allokere land til utenlandske investorer blir ofte gjort i diplomatiske forbindelser, eller at investeringsentrene i mottakerlandene allokerer land direkte til investorene. Dette medfører at avtalene gjerne blir gjort før lokalbefolkning som sitter på rettighetene til de respektive landområdene blir konsultert. Selv om lokalbefolkningen formelt sett i de fleste tilfeller må akseptere tilbudet før investeringen kan starte, er dette ofte kun en formalitet som myndighetene og investorene på mer eller mindre oppfinnsomme måter får til å skje. I

En av de mer beleste landsbyoverhodene i en landsby nord for Maputo, Mosambik holder landloven svært høyt og benyttet seg av den i investeringsprosessen. Desverre er han en mangelvare i Mosambik. Foto: Hans Theting.

tillegg til press fra myndighetene blir lokalbefolkningen garantert sosial og økonomisk utvikling i bytte mot landområdene, uten å bli gjort oppmerksom på risikoen, det er sjeldent bøndene har råd til å si nei til dette. En serie av rapporter publisert av flere NGOer og forskningsinstitusjoner påpeker alvorlige juridiske mangler i investeringsprosessen, feilrapportering av tilgjengelig land, manglende miljøkonsekvensanalyser og brutte løfter overfør lokalbefolkninger. I mange tilfeller har investeringene ført til en forverret situasjon for lokalbefolkningen. Mange ender opp med å miste sine landområder, uten å få jobb på plantasjen samtidig

som kompensasjonen for landet de ga fra seg aldri kom eller var utilstrekkelig. Mens kapitalsterke investorer kapper om land, har utviklingslandene sitt eget kappløp gående, kappløpet om investeringer. Dette har ført til svært få reguleringer på investeringene. Lav skattelegging, null krav til raffinerier, få restriksjoner på eksport av varene som produseres eller hva som produseres gir mottakerlandene liten mulighet til å styre, og overfører makt fra bønder og myndigheter i landbrukspolitikken til de utenlandske investorene.

 11


Norsk biodiesel fordriver afrikanske bønder Norsk biodiesel-produksjon i Ghana skaper lokale miljøproblemer og gjør afrikanske bønder arbeidsledige.

Ingen ende i horisonten. En Jatrofaplantasje i Kisarawe i nærheten av Dar-es-salaam. Plantasjen er 8000 hektar, og plantet på naturlig skog. Det har også blitt påvist at plantasjen er bygd over en korridor for trekkdyr, en såkalt «wildlife korridor». Foto: Hans Theting

tekst Terje Karlsen

En ny rapport utarbeidet av Action Aid Ghana forteller om oppsigelser av arbeidere og fordrevne lokale bønder i takt med utenlandske selskapers oppkjøpt av enorme landområder for å dyrke Jatropha, melder Ghanaian Chronicle. I rapportens søkelys finner vi blant andre norskeide Scanfuel. «Dyrkbar mark, som kunne vært brukt til matproduksjon, blir nå brukt til å dyrke jatropha. Biodrivstoff-prosjekter karakteriseres ved ekstensiv bruk av sprøytemidler med sannsynlig forurensning av grunnvann», i følge den ghanesiske rapporten. Det Stavanger-baserte selskapet har en leieavtale på 200.000 mål land i Ashanti-regionen i Ghana for å dyrke Jatropha, en plante som inneholder mye olje og er velegnet til produksjon av biodrivstoff. – Leieavtalen er preget av liten grad av åpenhet, udokumenterte løfter og uten konsultasjon med

12

lokalbefolkningen, sier leder for Spire, Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon, Christian Bull. Studien indikerer at Ghana mangler en politikk for produksjon av biodrivstoff, og at utenlandske selskaper har skapt en produksjon som har fått påvirke matsikkerhet, miljø, mennesekerettigheter og velferd i lokalsamfunn. Landgrabbing Landgrabbing, eller landran, er betegnelsen på vestlige selskapers oppkjøp eller gunstige leieavtaler i utviklingsland for å benytte store landbruksområder for å produsere mat eller drivstoff til vesten. Man snakker om landran når selskaper kjøper opp landområder i Sør på over 100 000 mål. Rapporten fra Action Aid Ghana slår fast at praksis er at arbeidskraft og kompentanse hentes inn fremfor å utdanne lokalbefolkningen. Scanfuels landbruksområder ligger i nærheten av byen Agogo. Styreleder Per Schønberg sier de er med på å gi lokalbefolkning både

jobb, opplæring og gode arbeids­ forhold. Satsing på biodrivstoff har vist seg mindre lønnsomt enn først antatt. Etter at oljeprisene det siste året har justert seg har Scanfuel besluttet å bruke deler av landområdene til å dyrke mais. – Rasjonalet bak å dyrke jatropha var at den vokser i karrige kår hvor matplanter ikke vokser, men plutselig er jorda nå god nok til mais, sier Bull som mener at dette ikke endrer konklusjonene i rapporten: – I beste fall vil flere av de som har blitt lovet arbeidsplass få dette, men også dette er usikkert ettersom mais lettere produseres industrielt, og behovet for arbeidskraft da vil synke, sier Bull. Tidligere gransket Dette er ikke første gang Scanfuels virksomhet i Ghana granskes: Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon Spire besøkte Scanfuel-plantasjen i mai 2009. Spire-rapporten som fulgte slo fast

at prosjektet kan gå på bekostning av lokale interesser og miljøhensyn, og at Scanfuels virksomhet opptar potensiell matjord. «Landgrabbing er en reell trussel mot biomangfold og matsikkerhet», skrev Spire i sin rapport. – Gjennom lokale autoriteter har Scanfuel tilegnet seg et enormt landområde uten å ta hensyn til lokalbefolkningen. Dette er et typisk eksempel på hvor galt det kan gå med dagens biodrivstoffsatsning fra Europa, hvor man eksporterer nok et miljøproblem og et sosialt problem til Sør, sier Bull Scanfuel har en leiekontrakt for området på 50 år med opsjon på ytterligere to ganger 25 år. De har bruksrett på 200 000 mål, og førsterett på utvidelse på tilsammen 400 000 hektar, eller 4 millioner mål. Selskapet hadde i 2008 en omsetning på 11 millioner kroner. Studien som nå har resultert i en rapport fra Action Aid Ghana ble gjennomført fjerde kvartal 2009.


KAN HAVNE I FENGSEL: Leder i Attac Island, Sólveig Jónsdóttir mener hun og åtte andre Islendere er plukket ut for å skremme andre fra å demonstrere.

FOTO: Gúrkubóndinn

Fredelig protest mot finanskrisa kan gi opptil 6 års fengsel:

«The Reykjavik Nine» Lederen i Attac Island, Sólveig Jónsdóttir, og åtte andre er tiltalt for å ha fornærmet Alltinget. tekst Terje Karlsen og Sveinung Holien

Vinteren 2008/09 demonstrerte tusenvis utenfor Alltinget i Reykjavik det som har blitt kalt kasserollerevolusjonen. De protesterte mot nepotismen og korrupsjonen som førte til de alvorlige økonomiske konsekvensene for Islands Sólveig Jónsdóttir, leder befolkning. av Attac Island Den 8. desember 2008 ønsket et trettitalls av disse demonstrantene å komme inn til galleriet på Alltinget. Demonstrantene ville være tilstede i Alltinget for å observere og markere tilstedeværelse. For denne handlingen risikerer de strenge straffer. Ubevæpnet protest – Vi hadde heller ikke håndplakater, eller annet som kunne provosere eller bli brukt som våpen, forteller Sólveig Jónsdóttir, leder av Attac Island og en av de tiltalte. – Vi hadde ikke nevene hevet, og vi tok ikke i bruk truende ordbruk.Det må ha vært antallet som skremte de ansatte på Alltinget. Da de så hvor mange vi

var, gjorde de alt de kunne for å stoppe oss, og dermed nekte oss vår konstitusjonelle rett. Av de trettitalls som ønsket å komme inn på Alltinget, og de tusentalls som demonstrerte, ble ni personer plukket ut av politiet. Disse ni tilsynelatende tilfeldig utvalgte har blitt til­ talt etter en artikkel i straffeloven som sier at «den som fornærmer Alltinget på en slik måte at det truer Alltingets uavhengighet risikerer å bli straffet med fengsel i minimum ett år». I verste fall kan de tiltalte få fengsel i seks år. – Vil statuere eksempel De ni tiltalte, også kalt «The Reykjavik Nine», skjønner ikke selv hvorfor akkurat de har blitt plukket ut. Sólveig Jónsdóttir forteller hvordan rettdokumentene avslører det tynne grunnlaget de er blitt tiltalt på. – Hvis du går gjennom rettsdokumentene blir det tydelig hvor tilfeldig alt dette er. Det er ingen åpenbar sammenkoblinger mellom de ni som ikke kjente hverandre før de sto tiltalt etter samme paragraf, sier Jónsdóttir. – Jeg tror dette handler om at i systemet er det fordommer mot såkalte aktivister. Alt tyder på at «The Reykjavik Nine» er plukket ut for å være eksempler.

Rettssaken de ni islendingene kommer før man har fått startet mot finanseliten og de korrupte politikerne som skapte den alvorlige krisa i Island. 12. mai var det første rettsmøte, og neste er forventet å komme i slutten av juni. Utfallet er fortsatt ikke klart. Engasjerer mange Etter at tiltalen ble kjent har 400 islendinger, som også deltok i protestene mot regjeringen, skrevet under på en anmodning om å bli tiltalt på lik linje med de ni tilfeldig utvalgte. Den uklare formuleringen i lovteksten kan tolkes slik at alle som deltok i protestene mot den Selvstendighetspartiledede regjeringen angrep Alltingets uavhengighet og skulle dermed vært tiltalt. Solidaritetsaksjonen fortsetter og flere underskrifter kommer stadig til, også fra utlandet. – Attac Norge støtter våre islandske venner, og vi frykter at dette kan få konsekvenser for ytringsfriheten på Island. De som skapte den alvorlige krisen i Island, politikere og finansfolk, går fri og har hele tiden hatt fritt spillerom inne på Alltinget, mens de som må betale for krisa blir straffet når de krever å bli hørt, sier Attac-leder Benedikte Pryneid Hansen.

13


Norge trikser med u-hjelpstall Endelig har Norge nådd målet om å bruke over 1% av bruttonasjonal­inntekt (BNI) på bistand. Målet har utviklingsminister Erik Solheim nådd ved å inkludere asylmottak i Norge i bistandsregnskapet. tekst Terje Karlsen

Nå er det største mottakerlandet av norske bistandsmidler Norge! Vi mottar tre ganger så mye som Tanzania. Og bistandsmidlene som benyttes i Norge brukes hovedsaklig på flyktningtiltak. Norge gir like mye i bistand til tiltak i Norge, som til de tre største mottakerlandene Tanzania, Afghanistan og Palestina til sammen. Siden år 2000 er det norske bistandsbudsjettet nær tredoblet. – Vi mener at flyktningetiltak i Norge ikke må inngå i bistandsbudsjettet, dette gjør bistandsbudsjettet kunstig høyt, sier Rolf Vestvik, informasjonssjef i Flyktninghjelpen. Attac er glad for at regjeringen har nådd målet om 1 % av BNP i bistand, og er enige med Flyktninghjelpen i at innholdet i bistanden nå må diskuteres: – Dette må også sees i sammenheng med Norges offensive interesser og krav overfor u-land, både i WTO og i bilaterale handelsavtaler, og i sammenheng med Norges gjeldpolitikk. Det er viktig at Norge internasjonalt posisjonerer seg til fordel for utvikling hos de som trenger det mest, og at vi sletter illegitim gjeld fattige land har til Norge. Det må gjennomføres en gjeldsrevisjon for at uansvarlige utlån ikke skal kunne skje i fremtiden, sier Benedikte Pryneid Hansen, leder for Attac Norge.

14

Norge mest til Norge, deretter Tanzania En rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) publisert 14. april viser at norsk bistand i 2009 var på 1,06 prosent av BNI – 25,7 milliarder kroner. Dette er en økning på 12 prosent siden 2008, og dette er også første gang at Norge brukte mer enn 1% av BNI på bistand. Totalt mottok 114 land bistand fra Norge i fjor. Internasjonalt er Tanzania det landet som mottar mest bistand, med 731 millioner kroner. Det er mindre enn én tredjedel av potten i bistandsbudsjettet som går til flyktningtiltak i Norge – hele 2,5 milliarder kroner. Hele 10 % av bistandsbudsjettet brukes på flyktningetiltak i Norge. – Disse tiltakene har åpenbart ingen utviklingseffekt, sier Vestvik, men vi er veldig fornøyde med at bistandsbudsjettet har blitt på 1 % – det vil være veldig vanskelig ved et regjeringsskifte å gå under 1 % igjen. – Nå må vi diskutere innholdet bistanden – og flyktningetiltak i Norge må ut av budsjettet. Vi må bruke større andel på humanitær hjelp, og Norge bør bruke penger der hvor man tar i mot store flyktningestrømmer; Kenya alene har tatt i mot 250 000 somaliske flytkninger. Hele Europa har totalt tatt i mot 77 000 flytkninger fra Somalia, sa Vestvik. I tillegg til flyktningtiltak i Norge, er

det potten til skog og klima på 1,9 milliarder kroner som fikk størst økning innenfor bistandsbudsjettet. Til sammenlikning er gikk nødhjelpspotten ned fra 2 milliarder kroner i 2008 til 1,7 milliarder i 2009. Bistand til Afrika og Asia gikk også ned. I 2010 er bistandsbudsjettet på 27 milliarder. Rike land unndrar skatt – Hvert år forsvinner det ti ganger så mye penger ut av u-land, som det som kommer inn ved hjelp av bistand. Store deler av kapitalflukten skyldes multinasjonale selskapers skatteunndragelse i fattige land. I år skylder internasjonale selskaper 160 milliarder dollar i skatt til verdens fattige, sier Benedikte Pryneid Hansen. Attac mener det er viktig at land i Sør gis politisk og økonomisk handlingsrom til å bruke de samme virkemidlene som dagens rike land i sin tid brukte for å bygge sin velstand: – Noe av det viktigste for å sikre utvikling i land i Sør er at dagens handelssystem, der vesten styrer showet og bruker politisk og økonomisk makt for å åpne opp for multinasjonale selskapers inntreden på fattige lands markeder, må erstattes med et system der hensynet til mennesker, miljø og lokal velferdsutvikling står i fokus, på de fattige landenes egne premisser, sier Attac-lederen.


utveier: tema

Fra børs­ krakk til sosial krise

 Norges statsgjeld fordoblet siden 2008  Krisen i Hellas  Offentlige investeringer i nedgangstider FOTO: alles-schlumpf/www.flickr.com

15


Falske krisetiltak gir ny depresjon i Europa Forslagene til løsninger er dømt til å gjøre krisa mye verre for folk flest, mens finanseliten blir styrtrik. Dette året betaler norske skattebetalere 20 milliarder i renter helt unødvendig. TEKST Sveinung Holien, journalist og redaksjonsmedlem i Utveier

På 90-tallet var U-landsgjeld et hett tema. I dag ser vi at særlig statene i Europa og Nord-Amerika synker stadig dypere ned i en nedadgående gjeldsspiral. Statsgjelden øker raskt og dette fører til krav fra IMF og andre om at offentlig velferd må kuttes. Høres det kjent ut? Vi har levd over evne, hevdes det. Samtidig er det et faktum at de store krisepakkene etter finanskrisa, som ikke har løst problemene for folk flest, har ført til kraftige økninger i statsgjelden i de europeiske landene. Medisinen har forverret problemene, også det velkjent fra IMFs herjing med U-landene. Et viktig spørsmål blir imidlertid ikke stilt: Hvorfor må norske og europeiske skattebetalere overhodet betale renter på statslån, når statene i stedet kan lage alle de pengene de trenger selv gratis? At dette spørsmålet ikke reises, særlig krisas alvorlighet tatt i betraktning, sier ganske mye om våre politikere og våre medier. Vi kan imidlertid lære av historien: Staten må lage sine egne penger! Under den amerikanske borgerkrigen bestemte president Abraham Lincoln at krigen ikke skulle finansieres gjennom lån, som var det vanlige, men gjennom at staten rett og slett lagde penger selv. Politikerne må lage pengene! Selv om det er lite kjent så er det et faktum at det er bankene som lager pengene våre. Dette skjer hver gang noen tar opp et lån. Når noen tar opp et lån på for eksempel en million, lager banken en million med helt nye penger. Når det samme lånet betales ned, avdrag for avdrag, forsvinner tilsvarende penger ut av økonomien. Nesten alle pengene i økonomien lages på denne måten som gjeld (for beskrivelse av hvordan dette skjer: Se dokumentarfilmen Money as debt på Internett). Låntakerne må, som kjent, betale renter, men penger til å betale alle rentene finnes ikke. Derfor vil det aldri finnes nok penger i økonomien

16

til å betale ned alle lånene i økonomien. I oppgangstider merker vi ikke dette så godt, men problemet blir prekært når økonomien peker nedover, arbeidsledigheten stiger og det offentlige må kutte i sine utgifter: Mange bedrifter går konkurs og mange familier får husene sine satt på tvangsauksjon når de ikke lenger greier å betale ned på lån og avdrag. De rikeste, de som har tilgang til den beste innsideinformasjonen, kan da kjøpe aksjer, eiendom, varer og tjenester til spottpris. Økonomiske kriser er i virkeligheten ikke en katastrofe for økonomien som helhet, men en overføring av verdier fra et stort antall tapere til en liten gruppe som profitterer vanvittig på utviklingen. Det er akkurat dette som akkurat i dette øyeblikk foregår i stor skala over størsteparten av Europa. På Island har denne utviklingen gått spesielt langt. Utviklingen viser at Europa og Nord-Amerika er på god vei inn i en depresjon, slik vi så det i mellomkrigstiden i forrige århundre. Spørsmålet om hvorvidt statene burde lage penger selv for å betale ned sin egen gjeld blir imidlertid ikke reist. Noen vil kanskje innvende at det vil være uansvarlig av staten å lage penger selv, fordi dette kan føre til inflasjon (høyere priser). De siste årene har imidlertid bankene, med sentralbankene i spissen, økt pengemengden noe helt vanvittig. Offentlig statistikk for pengemengden, M3, blir ikke lenger offentliggjort, men statistikk over gjeldsmengden, K3, fra Statistisk sentralbyrå viser at den totale gjelden i Norge har blitt firedoblet i løpet av bare de siste femten årene: I mars 2010 var det lånt ut til sammen drøyt 4245 milliarder norske kroner, mens tallet for mars 1995 var 1045 milliarder. Hvis det skal deles ut en pris for uansvarlighet må den derfor gå til bankene! Dobbel statsgjeld på 1 ½ år i Norge En del av de 4245 milliardene er såkalt statsgjeld som oppstår når staten selger gjeldsbrev til banker og private investorer, såkalte statsobligasjoner. Etter finanskrisa høsten 2008 og den påfølgende


utveier: analyse

«

Hvorfor skriver ikke medier som Klassekampen og Dagens Næringsliv om at Norges sentralbanksjef, Svein Gjedrem, har ført en helt uansvarlig forvaltning av den norske krona, helt på linje med det tidligere sentralbanksjef Allan Greenspan har stått for i USA?

MEKTIG MANN: Sentralbanksjef Svein Gjedrem er hovedarkitekten bak en firedobling av den norske gjelden de siste 15 årene. Bør han miste jobben, og bør politikerne få rett til å lage penger selv? FOTO: André Clemetsen/Norges bank

 17


krisepakken har Norges statsgjeld eksplodert. På kun halvannet år Gode journalister forventes å undersøke pengestrømmer kritisk. har gjelden blitt mer enn fordoblet til 685 milliarder kroner! Det Denne regelen ser imidlertid ikke ut til å gjelde for de virkelig store koster mye. I statsbudsjettet for 2010 er det beregnet at Norge skal beløpene. Sjelden har det vært en større avgrunn mellom idealer bruke 20 milliarder på å betale renter på våre statslån. Fordelt per og realiteter innenfor journalistikken enn akkurat nå: Den helt innbygger er dette vel 4000 kroner. Kunne ikke disse pengene ha vanvittige kreditt- og pengeekspansjonen de siste 15 årene, hvor blitt brukt mer fornuftig? Hvorfor skal statene overhodet betale bl.a. gjelden i Norge er firedoblet, er praktisk talt ikke dekket av utenforstående for å bruke sine egne penger? mediene. Hvorfor? Også i Europeiske land har statsgjelden steget kraftig etter rednI mediene dekkes finanskrisa omtrent som om den var en naturingspakkene til bankene. Det koster dyrt å ha så mye gjeld. I Hellas katastrofe; som et vulkanutbrudd helt utenfor menneskers koner lånebyrden og rentebelastningen vesentlig høyere enn i Norge. troll. Dette er ikke sant: Utviklingen i finansøkonomien er noe Derfor skal lønningene der reduseres med 15 %, samtidig som staten som i høyeste grad blir kontrollert av mennesker. På toppen i skal kutte kraftig i sine budsjetter. Offentlig eiendom skal priva- maktpyramidene sitter sentralabankene som gjennom sin kontroll tiseres. Resultatet av disse «krisetiltakene» med rentenivå, penge- og kredittmengden er imidlertid gitt: Redusert kjøpekraft for legger de viktigste føringene for hvordan folk flest, kraftige økninger i arbeidsledighet konjunkturutviklingen skal være. De er Hvorfor må norske og stor sosial nød. Kort sagt en økonomisk ansvarlige for ingen. Er denne outsourcingen av en så sentral oppgave riktig? depresjon. De rikeste vil profitere ved at de og europeiske skatfår økt kjøpekraften sin betydelig, slik at de Asbjørn Wahl karakteriserte nylig den tebetalere betale kan kjøpe landets verdier på billigsalg. Skal økonomiske krisa som et historisk nederlag dette forestille løsningsforslag for krisa? for Europeisk arbeiderbevegelse. Slik kan renter på statslån, Fra andre land er det mange eksempler det fort bli hvis utviklingen får gå sin gang, når statene i stedet på kutt. I Østerrike skal 63 % av sykehusene med dårlig informasjon til befolkningen. Vi legges ned for å betale renter på statsgjelden. må i stedet opplyse befolkningen om hvilke kan lage alle de I Tyskland skal de kutte sine offentlige budsmekanismer som ligger til grunn og kreve pengene de trenger jetter tilsvarende 185 milliarder kroner årlig at politikerne tar over styringa fra de illegifra 2013. Andre land melder at stillingsvernet time sentralbankene. Udugelige, integritetselv gratis? skal fjernes fullstendig, slik at arbeidsgivere sløse politikere må få sparken. kan sparke folk helt uten grunn. FagbevegHvorfor skriver ikke medier som Klassekampen og Dagens Næringsliv om elsens innflytelse vil bli minimal. Hvorfor skal Europeiske land iverksette «krisetiltak» som er dømt til å for- at Norges sentralbanksjef, Svein Gjedrem, har ført en helt uansverre den økonomiske krisa? varlig forvaltning av den norske krona, helt på linje med det tidligAlle disse tiltakene er helt unødvendige hvis statene bestemmer ere sentralbanksjef Allan Greenspan har stått for i USA? Hvorfor seg for å lage egne penger. skriver ingen norske medier om at krisetiltakene i Europa garantert vil føre til resesjon eller depresjon, og at det er tiltakene som er Drapet på Keynes hovedproblemet? Etter at depresjonene i mellomkrigstida ble ekstra tunge og harde fordi regjeringene ville spare seg ut av krisa, fikk tankene til Ta styringen fra Norges bank! økonomen John Maynard Keynes gjennomslag: Under kriser skal Hvem er det som har stukket av med alle pengene som norske det ikke spares, tvert imot skal statene investere for å utnytte ledig banker har skapt de siste 15 årene? Det er i hvert fall ikke vanlige kapasitet i økonomien. Statene skulle drive såkalt «motkonjunktur- lønnstakere: De har jo ikke akkurat firedoblet lønna si i denne politikk» for å redusere svingningene i økonomien. Denne politik- perioden. ken ga grunnlag for en sterk vekstperiode som varte helt frem til Hvorfor oppfører Norges bank seg som om de var en stat i 70-tallets oljekriser satte begrensninger for hvor mye økonomien staten, helt uten ansvar for utviklingen? Hvor ligger lojaliteten kunne vokse. deres? Som en av skattebetalerne som betaler lønna til Gjedrem, Den vanvittige kredittekspansjonen i USA og andre land de siste vil jeg gjerne at hanskal rapportere åpent fra sin deltakelse på 10-15 årene før 2008 har imidlertid vært hva jeg vil kalle en «med- Bilderbergkonferansen og møter i «Bank of International Settlekonjunkturpolitikk» hvor gassen trykkes i bånn når det går bra. ments» i Sveits. Og jeg vil gjerne ha svar på hvorfor Svein Gjedrem Gasspedalen er her sentralbankenes rente som har blitt satt veldig personlig står oppført som personlig medlem i IMF, og ikke Norge lavt. Dette er bakgrunnen for de vanvittige spekulasjonsboblene som stat? vi har sett på eiendoms, aksje og finansmarkedene de siste årene Gjennom å la Europas stater trykke gjeldsfrie penger som en frem mot 2008. Idet konjunkturene nå har snudd til resesjon eller del av sine statsbudsjett, fortrinnsvis øremerket samfunnsnyttige depresjon med økonomisk kontraksjon (synkende pengemengde, prosjekter for infrastruktur og alternativ energi, kan vi snu den flere misligholdte lån, høyere arbeidsledighet og synkende priser), økonomiske krisa til noe positivt: En revitalisering av demokratiet ønsker IMF og verdens sentralbanker ikke bare å bråbremse: Nei, de og økonomisk/økologisk bærekraft på bekostning av illegitim og vil gi gass i revers for å øke omfanget av depresjonen. Vil de gjøre destruktiv pengemakt. Vi kan ikke gjenta mellomkrigstidas feil i Europa til et U-land? Er Keynes motkonjunkturpolitikk død? dag! I alle tilfelle er det helt meningsløst at statene må låne sine egne Mediene tilslører penger fra banker og private investorer. Det er på tide å ta tilbake «Følg pengene» er et av de store slagordene for god journalistikk. makten over pengene våre!

«

18


5. mai 2010 markerte Attac Norge, sammen med Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom og Ungdom mot EU solidaritet med de streikende i Hellas, foran den greske ambassaden i Oslo. Foto: Attac Norge.

Krisen i Hellas:

Vi er alle grekere Fremtidens kriger kommer til å bli bekjempet på et økonomisk plan heller enn et rent militært. «Bankvesenet er farligere enn stående armeer», hevdet Thomas Jefferson. tekst Sjur C. Papazian

Økonomiske hitmen får stadig flere våpen i sin kamp mot almenheten. Mennesker, hvis jobb det er å flytte astronomiske pengebeløp rundt i verdens finansmarkeder, som

om det skulle vært små plastbrikker på et monopolbrett, får i vår nyliberale verden stadig mer makt. Få av oss skjønner helt hva som egentlig foregår på de internasjonale finansmarkedene før vi får krisene i fleisen. Først når regningen kommer blir

vi alle invitert med. Hellas har, som flere andre land i Europa, nå kommet i økonomiske problemer. Landet, som synes å stå foran en økonomisk avgrunn, sliter med stort budsjettunderskudd og en gigantisk statsgjeld som stadig

19


vokser. Krisen har rammet hele eurosamarbeidet i EU og skapt frykt for at krisen kan spre seg til andre EU-land med store budsjettunderskudd og stor statsgjeld. Spania, Portugal og Irland er utsatt, men også Italia og Frankrike er i faresonen. Underskuddet på årets statsbudsjett i Hellas er på hele 14 %, som vil si det største statlige underskudd i Europa. Dette på tross av at EU har lovfestet at slike underskudd ikke må overstige 3 %. EU krever derfor at det det årlige underskuddet i Hellas skal ned i 3 % innen 2013. Statsgjelden i Hellas tilsvarer 120 % av BNP og er ventet å nå 125 % i løpet av året. Dette på tross av at eurosonens grense er på 60 %. Årsaken Det har blitt hevdet at grekerne nå må betale for at de har levd det gode liv, gått av tidlig med altfor sjenerøse pensjoner og hatt en altfor stor offentlig sektor. Realiteten er at produktivitetsveksten i Hellas har vært blant de bedre i Europa de siste årene, og i perioden 2000-2008 har vært dobbelt så rask som i Tyskland. Hellas har, i motsetning til det som ofte blir hevdet, heller ikke en stor statlig eller offentlig sektor. Statsutgiftene i forhold til BNP, som IMF og EU nå krever store kutt av, er lavere i Hellas enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derimot tar den greske staten inn altfor lite skatt, noe som særlig

20

«

Flere hedgefond har inkassert store gevinster på å spekulere i utfallet av den greske økonomiske krisen

gavner den greske overklassen, som bl.a får statlige subsidier til sine private selskaper. Det er anslått at Hellas har den aller største svarte sektoren i OECD. Den konservative regjeringen til Kostas Karamanli, som regjerte frem til sosialistpartiet vant under ledelse av Georgios Papandreou i oktober 2009, drev statistikkjuks overfor EU. Dette bl.a ved å skjule gjelden sin ved å konstruere kompliserte finansprodukter, noe som ble gjennomført med støtte fra storbanken Goldman Sachs, som bl.a mottok nesten 2 milliarder kroner i gebyrer for jobben med å pynte på regnskapene. Slik fikk grekerne innpass i eurosonen.

Karamanlis-regjeringen hadde kjørt underskuddet opp i både 6 og 7 prosent og fikk stadige krav fra EU-kommisjonen om å stramme inn. Den store smellen kom rett før jul i fjor da det ble klart at EU i årevis var ført bak lyset av de greske statistikkmyndighetene.

Gribbene Goldman Sachs, som i de siste månedene har vært travelt opptatt med å bistå flere store kunder med å investere short mot Hellas og euroen, har hatt god oversikt over landets egentlige økonomiske situasjon og globale investeringsfond har tjent store penger på Hellas-krisen. Man kan nærmest si at de amerikanske finanshusene nå fører økonomisk krig mot EU og euroen. Dette via hedgefonds og andre finansstrategier. Det er flere hedgefond som har innkassert store gevinster på å spekulere i utfallet av den greske økonomiske krisen. Ifølge avisen Financial Times har hedgefondene kjøpt opp gresk gjeld (statsobligasjoner) fra europeiske banker, som har solgt unna greske statsobligasjoner fordi de frykter at Hellas ikke vil være i stand til å oppfylle sine låneforpliktelser. Hedgefondsmilliardæren John Paulson, som er nr. 45 på Forbes liste over verdens rikeste, har i likhet med mange andre Wall


Demonstranter mot politi. Aten 1. mai 2010: Tusener av grekere brukte dagen til å demonstrere mot offentlige kutt som rammer de fattigste. Foto: Panagiotis Tzamaros/Wikimedia Commons.

Street investorer veddet betydelige summer på at Hellas ikke skal klare å betale tilbake lånene sine. Nok en gang står den omstridte og svindelanklagede storbanken Goldman Sachs i sentrum i oppkjøringen til krisen i landet. Når det gjelder hedgefondenes samlede front mot euroen er det umulig å kalkulere akkurat hvilken effekt det har hatt, skriver Wall Street Journal, men legger til at det har bidratt betydelig til presset på den greske økonomien, og det europeiske valutasamarbeidet. Avisen skriver samtidig at det ikke er ulovlig for disse fondene å investere i de samme veddemålene. Hedgefondenes samlede front mot euroen har bidratt betydelig til presset på den greske økonomien, og det europeiske valutasambandet. Aksjemarkedene verden over har stupt på frykt knyttet til den greske økonomien. Grekerne har ved flere anledninger beskyldt spekulanter for å ha gjort situasjonen langt verre enn det hadde vært nødvendig. Ifølge Dag Seierstad skyldes krisen i Hellas ikke minst at man har tatt opp lån får å dekke tap i og gi garantier til finanssektoren. Takken er at privatsektorens finansmarkeder slår til med særlig tyngde. Det er de regjeringene, som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisen, som nå får gjennomgå. Mistillit Ved valget i oktober feide sosialdemokraten

«

Krisen skyldes den greske regjeringens lån for å dekke tap og garantier gitt til finans­sektoren

George Papandreou til side den konservative regjeringen til Kostas Karamanlis med løfte om å få Hellas ut av krisen ved å straffe de rike og hjelpe de fattige. Mange husker Papandreous lovnader. Det å nå føre en innstramningspolitikk kan derfor være problematisk. Det blir ikke lett å stramme inn slik at det bare er de rike som straffes, mens de fattige hjelpes. Ifølge Papandreou må Hellas forandre alt fra den økonomiske strukturen til folks vaner og tankesett for å skape en levedyktig økonomi. Det har stadig blitt gjort kutt i statsbudsjettet i et forsøk på å bringe landet ut av gjeldskrisen. Fagbevegelsen har varslet full kamp hvis lønninger og trygder rammes og det foregår bred mobilisering blant de ulike sosiale bevegelsene. En meningsmåling, som ble utført for

fjernsynsstasjonen Mega TV, viste at hele 60,9 prosent av grekerne gikk imot lånesøknaden til den greske statsminister George Papandreou. De mente Papandreou skulle ha holdt IMF utenfor og nøyd seg med å be EU om bistand ettersom de frykter krav til reformer som følger med kriselånet fra IMF. Men også EU presser på for at det skal bli foretatt enda større nedskjæringer og innstramninger for å redusere det store underskuddet i statsbudsjettet. Finansministrene i eurosonen har nå stilt seg bak en avtale om å gi Hellas 110 milliarder euro i lån for å redde landet fra økonomisk sammenbrudd, mens IMF stiller med 30 milliarder euro. Men redningspakken de har laget vil ifølge økonomen Michael Hudson ikke hjelpe Hellas, men snarere tvert imot føre til enda dypere økonomisk og sosial krise. Dette ettersom den kun er designet for å redde gevinster og bonuser i private europeiske banker. De tiltak som finansmarkedene tvinger på regjeringene i Europa kan samtidig få sterkt negative effekter for realøkonomien – ikke minst langvarig arbeidsløshet. Krisen er en fallitterklæring fra det nåværende økonomiske og politiske systemet. Derfor arbeider Attac med å skape et helt annet økonomisk system. «En annen verden er mulig!»

21


Fra børskrakk til sosial krise? Børskrakket på Wall Street i 1929 ga suppekøer og fattigkasse. Nå kommer kuttpakkene med fyll tyngde i Europa. – Historiske lærdommer er borte som dugg for solen, sier samfunnsøkonom Ali Esbati. Tekst Emilie Ekeberg

Finanskrisen har gitt Romania en enorm gjeld til IMF. For å betjene denne varsler den rumenske regjeringen omfattende kutt; 25 prosent kutt i lønningene og 15 prosent kutt i pensjonssatsene har ført til store protester fra rumensk fagbevegelse. Romania er det nest fattigste landet i EU. Det er ikke bare i Romania det nå kuttes Ali Esbati. Økonomiprofessor i lønninger, pensjoner og offentlige velferd. Foto: Manifest Analyse Halvor Mehlum. Foto: UiO Blant annet i Spania, Bulgaria, de baltiske landene, Storbritannia, Danmark og Hellas bankene, som hadde en samla verdi av over skal det spares inn. Økonomianalytiker i 36.000 milliarder norske kroner, innebærer Manifest Analyse, Ali Esbati, mener at det at man puttet penger inn i økonomien i nå er depresjonspolitikk à la 1920-tallet som nedgangtid. – Man klinka til høsten 2008. gjelder igjen: Det var rett å gå på bankene, det var ban– Vi burde lært noe om at fallende etterspør- kenes kollaps som førte til depresjonen på sel i mange land, samtidig med en høy arbe- 1930-tallet, mener Mehlum. idsledighet i utgangspunktet, kan få dramatiske Så historien gjentar ikke seg selv? konsekvenser. Det er bemerkelsesverdig at – Nei, det gjør den gudskjelov ikke. Vi vil åpenbare lærdommer, både historiske og fra ikke få suppekøer og fattigkassa. Jeg tror det den nylig inntrufne finanskrisen, kan være handler om at folk har trodd at de var rikere borte som dugg for solen, sier han. enn de var. Det hele var en boble. Både folk og land har levd over evne, og den under– Ingen nye suppekøer liggende fattigdommen har blitt skjult med Halvor Mehlum er professor i økonomi ved billig kreditt, sier Mehlum. Universitetet i Oslo. Også han mener at lærdommene fra «the Great Depression» og Nødvendige kuttpakker Keynes teori om at staten må pøse penger Halvor Mehlum mener at mange av landene inn i økonomien i nedgangstider for å mot- i Europa ikke har noe annet valg enn å kutte virke sosiale kriser er aktuelle nå. Men i i sine utgifter nå: motsetning til Esbati, mener han at vi har – Det er riktig med et ekspansivt budstatt med oss lærdommene fra krisen på jett i nedgangstider, og det er en god ide å 1930-tallet: – For den økonomiske politikken bruke offentlige underskudd for å få det til. sitter lærdommene fra depresjonen fortsatt i Men Keynes selv ville ikke foreslått dette den kollektive hukommelsen, sier Mehlum. i alle situasjoner. Hellas, for eksempel, har Han mener at nettopp redningspakkene til så store underskudd at det kan gjøre vondt

22

verre å gjøre underskuddet enda større. Det vil kunne gjøre betingelsene for privat sektor håpløse. De vil ikke kunne få lån fra bankene. Da kan den private etterspørselen falle så mye at det vil overgå stigningen i den offentlige etterspørselen. Handler om interesser Ali Esbati mener krisepakkene kunne sett annerledes ut: – Noen ganger får man inntrykk av at krisehåndteringen kun handler om å gjøre det som er ”teknisk” riktig. Mye tyder på at nedskjæringene vil føre til dypere arbeidsløshetskrise. Det som skjer nå er at innholdet i finansboblene den rike delen av samfunnet har levd godt på betales av vanlige folk i løpet av de neste årene gjennom kutt i lønninger og offentlige velferd. Krisepakkene kunne sett veldig annerledes ut om det var andre interesser man ville forsvare og fremme, sier han. – Jeg forstår argumentet til Halvor Mehlum. Det er ingen tvil om at store budsjettunderskudd over lengre tid er problematiske. Land som underbudsjetterer vil bli «straffet» av finansmarkedene. Men det er jo nettopp det man må ta tak i! Nå har vi endt opp i den absurde situasjonen at regjeringene har gitt offentlige garantier til finansmarkedene uten å endre makt– og eierskapsforholdene. Nå skjærer man ned ut fra argumentet at finansmarkedene kan komme til å kreve høyere renter om man ikke gjør det. En avgjørende årsak til finanskrisen var den store ulikheten i inntekter og formuer. Nå bygger man en ”løsning” på å la dette problemet være uløst, eller til og med forverre det.


Arbeidsløse i suppekø i Washington D.C. i 1936. Foto: Franklin D. Roosevelt Presidential Library and Museum/Wikipedia Commons.

– Fagbevegelsen er på defensiven Streiker mot kuttpakkene har så langt ikke ført fram. Asbjørn Wahl frykter at det kan gå mot et historisk nederlag for fagbevegelsen. tekst Emilie Ekeberg

Flere steder i Europa har det vært streiker mot kuttpakkene den siste tiden. I Romania har demonstrasjonene vært de største siden Fløyelsrevolusjonen, ifølge LO-Aktuelt. - Det har vært mest streikevirksomhet i Hellas, men det har vært streiker også i Romania og Bulgaria. Det har vært generalstreik i Spania, og der vil det bli en ny generalstreik over sommeren. Også i Italia har det vært streiker. I Baltikum er den faglige kampen nesten ikkeeksisterende. Slik oppsummerer Asbjørn Wahl fra For Velferdsstaten motkreftene mot kuttpakkene som annonseres i stadig flere land i Europa. Han mener at mobilisering fra fagbevegelsen er avgjørende, om de omfattende kuttpakkene skal unngås. – Nå skal regningen for finanskrisen presenteres. Den eneste potensielle kraften som kan demme opp for dette er fagbevegelsen, det

er bare de som har sterke nok maktføre en samlet aksjonsdag. Euro-LO midler. Men generelt sett er fagbevsamler fagbevegelse fra 36 europeiske land, og representerer til egelsen på defensiven. I seks land i Europa er tariffavtalene satt til side, sammen mer enn 60 millioner fagorgjennom dekret fra regjeringen. Det ganiserte i Europa. er alvorlig, sier Wahl. Asbjørn Wahl mener at det manSamtidig er fagforeningenes Asbjørn Wahl. gler vilje til mobilisering: - Streikene muligheter for å bekjempe kuttene Foto: For Velferds­ så langt har vært kortvarige og symstaten blitt redusert de siste årene: bolske. Uttalelsene fra Euro-LO har – Jeg frykter at det kan gå mot blitt skarpere, men de er fortsatt et historisk nederlag for fagbevegelsen i svake på å mobilisere. Mye av motviljen kommer fra de nordiske Europa. Flere dommer i EU-domstolen har alle innskrenket streikeretten, de siste årene. LO-organisasjonene: - Jeg tok til orde for en Asbjørn Wahl mener likevel at fagforenin- sterkere mobilisering overfor Euro-LO. Da fikk gene kan stille sterkere mot kuttpakkene, om jeg til svar at de nordiske LO-organisasjonene de koordinerer sine aksjoner: - Angrepene på ikke akkurat er de mest ivrige for å få til en slik sosiale rettigheter fra IMF og EU-systemet er mobilisering. Det skyldes nok både at krisen i godt koordinerte. Det mangler en koordinert Norden ikke er like rå, og at fagbevegelsen er aksjon fra fagbevegelsen i Europa. Det må dypt forankra i den sosiale partnerskapsidemobiliseres i gatene, sier han. ologien. Man har ikke erkjent endringene i Den 29. september skal Euro-LO gjennom- styrkeforholdene, avslutter Wahl.

23


attac: nordisk samling

Nordisk Attacsamling i Oslo Helgen 11.-13. juni var attacere fra alle nordiske land samlet på Røkleivhytta i Oslo-marka. Finanskrise, finansreguleringer og den nordiske velferds­modellen stod på dagsorden. tekst Marte Nilsen, styremedlem i Attac Norge og medlem av internasjonalt utvalg

Attac lokalt

Det er 5 år siden Attac Finland første gang tok initiativ til et tettere nordisk Attacsamarbeid. Tanken var at det i Norden finnes noen felles utgangspunkt og referanserammer i en felles kulturkrets med relativt like samfunnsstrukturer som de ulike gruppene sammen kan dra nytte av. Den første samlingen i Bromarv i Finland ble startskuddet for Nordic Tax Justice Network. Samlingen i Oslo, den andre av sitt slag, la bl.a. grunnlaget for felles-nordisk samarbeid om skatt på finanstransaksjoner. Velferdsstatens framtid var et annet viktig tema under samlingen hvor offentlig forvaltning, New Public Management og det norske modellkommune-prosjektet ble diskutert. Situasjonen på Island fikk også særlig oppmerksomhet. IMF og gjeldsproblematikk er velkjente problemstillinger i Attac-sammenheng, men nå rammes også et nordisk land av IMFs tvangspolitikk. Ekstra utfordringer ligger det også i at flere medlemmer av Attac Island risikerer lange fengselstraffer etter anklager om å ha brutt seg inn i Alltinget, riktig nok under en alltingsdebatt åpen for publikum. I alt 13 deltakere fra Attac Danmark, Attac Finland, Attac Island, Attac Norge og Attac Sverige hadde tatt turen til Røkleivhytta i Nordmarka. Neste samling vil trolig finne sted på Island allerede til neste år.

Foto: Petter Håndlykken

24

Rundt bordet, fra venstre, med klokka: Tiina Hiltunen, Sanna Salo, Salvör Gissurardóttir, Ole Klammer, Bodil Christine Erichsen, Gunilla Andersson (toppen av hodet), Håkan Sundberg, Salvör Gissurardóttir, Petter Håndlykken, Benedicte Pryneid Hansen, Morten Hansson, Maria Jensen, Thomas Nygreen og Emilie Ekeberg. Foto: Øyvind Dragsten


På Røkleivhytta 11.-13. juni ble det diskutert et felles-nordisk sam­arbeid om skatt på finanstransaksjoner. Foto: Petter Håndlykken

5

på samlingen 1. Hva har første prioritet i ditt lands Attac, akkurat nå? 2. Finner du denne samlinga nyttiig? 3. Ønsker du tettere samarbeid mellom de nordiske Attacorganisasjonene?

Morten Hansson, Danmark 1. Skatt på finansielle transaksjoner. Det skal være den eneste kampanje i 2010 2. Ja, det gir ekstra energi å treffe likesinnede 3. Ja, vi bør utnytte og utveksle erfaringer og gjerne ha felles kampanjer

Sanna Salo, Finland 1. Finanskrisa. Vi jobber for reguleringer, som kan hindre nye kriser. 2. Ja. 3. Ja, blant annet for å motvirke sentraleuropeisk dominans i Attacbevegelsen

Árni Daníel Júlíusson, Island 1. Mot IMF, naturligvis. 2. Meget fornøyd! Mitt første Attac-møte utenlands, frister tilgjentakelse. 3. Ja.

Gunilla Anderson, Sveige 1. Skatteparadis, koblet til velferd på lokalt nivå. 2. Ja. Særlig inspirerende å se det høye aktivitets- og kunnskapsnivået i andre land. 3. Ja.

Thomas Nygreen, Norge 1. Finansskatt 2. Ja, det er 5 år siden siste samling. Vi har mer felles med de nordiske landene, enne andre land i Europa 3. Ja, felleskampanjer og kunnskapsutveksling

tekst og foto Bodil Erichsen

25


Sol, sommer og Attac Attacs sommersamling arrangeres på Malmøya utenfor Larvik – fra 29. juli til 1. august. Bli med på noen lærerike og herlige dager ved kysten! Vi gjentar fjorårets suksess og leier hytter med beliggenhet på Malmøya utenfor Larvik. Vakre omgivelser, strålende sol og hav var rammen rundt en lærerik og spennende sommersamling i fjor. Vi lover god politisk skolering, kreative aksjonsverksteder, medietrening, grilling og kos også i år. Programmet er under utvikling og vi ønsker oss innspill fra Attacs medlemmer. Sett av tid nå, vi lover at du vil få en spennende, sosial og hyggelig opplevelse. Malmøya byr på masse muligheter for fysisk aktivitet for de rastløse og fine bademuligheter. Det er også et fint sted å ta med familie. Det er plass til 30 personer innendørs og ellers mulighet for camping utendørs. Sommersamling ved kysten er en fantastisk fin måte å avslutte sommeren på, og en strålende start på en ny høst med politisk aktivisme og nye muligheter!

Lærerikt og sosialt på Attacs sommerleir 2009. Foto: Attac.

For påmelding, informasjon, eller innspill, ta kontakt med Attac-kontoret ved å sende en e-post til attac@attac.no – eller ring på telefon 22 98 93 04. 26

Program for sommersamling Torsdag 29. juli Ca 15.00: Ankomst Malmøya 16.00: Velkommen v. Benedikte Pryneid Hansen, leder i Attac Norge 16.15 – 18.00: Attac ABC for nye medlemmer ved Benedikte P. Hansen 16.15 – 18.00: Alternativ introduksjon 18.00 – 19.00: Fri og middagslaging 19.00: Middag 20.30: Kveldsprogram Fredag 30. juli 09.00 – 10.00: Frokost 10.00 – 12.00: Introduksjon til New Public Management - NPM (Ny offentlig styring) 12.00 – 13.00: Fri aktivitet 13.00 – 14.00: Lunsj 14.00 – 15.30: Skriveverksted – hvordan skrive leser/debattinnlegg med praktisk øvelse 15.30 – 17.00: Volleyball 17.00 – 19.00: Aksjonsverksted NPM ved Thomas Nygreen, nestleder i Attac Norge 19.00: Middag 20.30: Kveldsprogram Lørdag 31. juli 09.00 – 10.00: Frokost 10.00 – 12.00: Det norske energieventyret v/ Helge Ryggvik 12.00 – 13.00: Fri aktivitet 13.00 – 14.00: Lunsj 14.00 – 16.00: Organisasjonsstruktur og lokallag 14.00 – 16.00: Vervestrategier i Attac v/ Hans Theting 16.00 – 17.00: Finansskatt v/ Petter Håndlykken og skattegruppa 17.00 – 19.00: Lek og moro 19.00: Middag 20.30: Kveldsprogram Søndag 1. august 09.00 – 10.00 Frokost 10.00 – 12.00: Handelsspillet/hvordan holde foredrag v/Martin Giset og Bente Lien Nilsen. 10.00 – 12.00: Tale og debatteknikk 12.00: Pakking 13.30 – 14.30: Lunsj 15.00: Avreise Deltakeravgiften er 1200 kroner. For pensjonister/studenter og arbeids­ ledige er den 600 kroner. Transport kommer i tillegg, men Attac vil sette opp en egen buss med rimelige priser.  


attac: finland

Attac på finsk I Finland har Attac et eget lokallag i parlamentet. De jobber blant annet for å få en slutt på finske stor­ selskapers oppkjøp av landbruksjord i Latin-Amerika. Tekst Emilie Ekeberg

Attac lokalt

– Det er mye skog og en stor skogindustri i Finland. Nå har disse begynt å kjøpe opp store landområder i Latin-Amerika, forteller Sanna Salo fra Attac Finland. Hun er aktiv i et lokallag i Attac Finland som holder sine lokallagsmøter i det finske parlamentet, og lagets medlemmer er enten parlamentarikere eller ansatte som driver med rådgivning eller administrasjon. Salo jobber som sekretær for lokallagets leder, som sitter i parlamentet for det grønne partiet i Finland. – Parlamentarikerne er veldig travle, så vi som jobber i parlamentet må følge opp lokallaget for at det skal bli noe av planene våre, forteller Salo, som ble rekruttert til Attac etter at hun begynte å jobbe i parlamentet for noen år tilbake. Nylig arrangerte de et skoleringsseminar for politikerne, om den finske skogindustrien og rollen de store finske selskapene spiller i Latin-Amerika. – Det største av disse selskapene, Stora Enso, har kjøpt opp mye land i Latin-Amerika. De jordløses bevegelse, MST, jobber mot at utenlandske selskaper skal kjøpe opp landbruksjord. Samtidig stenger Stora Enso fabrikker i Finland, noe som fører til at mange mister jobben, sier Salo. – Politikerne snakker som om de ikke kan gjøre noen ting med Stora Enso, men de er fortsatt eiere i selskapet, og kan spille en rolle. Vi ønsker gjennom parlamentsgruppen å ansvarliggjøre finske politikere i forhold til finske transnasjonale selskaper. Lovforslag om Tobin-skatt Tiina Hiltunen er en annen aktivist fra Attac Finland. Også hun er medlem av lokallaget i parlamentet, og er ansatt som sekretær for et parlamentsmedlem valgt inn for det sosialdemokratiske partiet. – I fjor fremmet vi et lovforslag for Tobinskatt, som var signert av 90 av parlamentets 200 medlemmer. Det gikk ikke igjennom, men det var nært et flertall, forteller Hiltunen. Hun har vært medlem i finske Attac siden oppstarten i 2001. Siden finanskrisen slo inn høsten 2008, har Hiltunen og Salo vært med å arrangere flere skoleringskurs i parlamentet om krisen. Også for resten av Attac Finland står krisen og arbeidet for en skatt på finanstransaksjoner på agendaen. I tillegg ønsker Attac Finland å sette fokus på den nordiske velferdsmodellen. – Dette er et svært viktig tema. Vi må komme på offensiven og bidra til å utvikle en bærekraftig nordisk velferdsmodell basert på fellesskapsløs-

Tiina Hiltunen og Sanna Salo på Nordisk Attac-samling i Oslo. Foto: Øyvind Dragsten.

ninger. Vi håper å kunne gå sammen med finske fagforeninger om et slikt arbeide, sier Hiltunen. Samarbeid med Baltikum Sanna Salo og Tiina Hiltunen er også opptatt av at Attac Finland og de andre nordiske Attac-landene må samarbeide mer med sosiale bevegelser i de baltiske landene. – Finanskrisen har rammet hardt i Baltikum. Etter Sovjettida har de baltiske landene ført en svært nyliberal økonomisk politikk. Vanlige folk tar hele regningen, mens bankfolkene går fri, sier Salo. I september arrangerer Attac Finland møte om hvordan finanskrisen har rammet Baltikum. Med representanter fra Estland til stede håper de å kunne etablere kontakt med baltiske sosiale bevegelser. – Noe av grunnen til at regningen for krisa fordeles ekstra ulikt i disse landene, skyldes at de sosiale bevegelsene ikke er så sterke der. Nå er det tegn på at det vokser fram en globaliseringskritisk bevegelse også i Estland og i de andre baltiske landene. Det er et momentum vi må utnytte, sier Hiltunen. – Vi håper å finne en søsterorganisasjon i Estland og vil gjerne bistå i å starte opp et Attac-lag der. Mye av aktiviteten i Attac Finland foregår i Helsinki, men det gjøres en innsats for å styrke lokallagene utenfor hovedstaden. – Vi har nå lag i Tampere, Oulu, Åbo og Pori, i tillegg til Helsinki. På vårt siste landsmøte ble det valgt inn mange representanter nettopp fra lokalalgene utenfor Helsinki, i vårt nasjonale styre. Det kan forhåpentlig bidra til å få fart i dette arbeidet, mener Hiltunen og Salo. Attac Finland har 1.300 medlemmer. Også Attac Finland har et medlemsblad, Hiekanjyvät, som betyr «sandkorn».

27


attac: hordaland og bergen

Stort engasjement for Colombia Attac Bergen er opptatt av frihandelsavtalen med Colombia og EFTA. – Vi ønsker å legge press på styresmaktene for å bedre forholdene, sier Ivar Jørdre fra Attac Hordaland og Bergen.

Attac lokalt

tekst Jorunn Sørlie Larsen

Attac Bergen har jobbet mye med frihandelsavtalen med Colombia/EFTA. Fortell om dette. – Vi har samarbeidet med spesielt Latin-Amerikagruppene i Bergen (LAG), Spire og Changemaker og har skrevet under brevet som er sendt til Hordaland-representantene på Stortinget. Vi fikk inn et leserbrev i Klassekampen om det. Vi var i mai sammen med Norsk folkehjelp, Changemaker, Spire, FIVH og LAG, på SAIH sitt «internmøte» om studenter og forfølginga av de i Colombia. Ellers vil vi fortsette å skrive om Colombia og frihandelsavtalen og legge press på styresmaktene, sier koordinator i Attac Hordaland og Bergen, Ivar Jørdre. – Høsten 2008 signerte Norge, sammen med de andre EFTA-landa, ei frihandelsavtale med Colombia. No mangler den bare godkjenning i frå Stortinget, før den trer i kraft. Ingen vet hvilke konsekvenser dette vil få for de svakeste gruppene i Colombia. Fagbevegelsen og urfolkorganisasjoner i Colombia frykter avtalen vil forverre en allerede vanskelig situasjon. Likevel er det fare for at avtalen blir godkjent før det har blitt noe konsekvensutredning eller offentlig høring om den. Solidaritetsorganisasjoner jobber for å fjerne de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden, og mener at dette kan være svært utviklingsfiendtlig, sier han.

– Colombia er et land som lenge har vært i borgerkrig, der myndighetene har vært involvert i brudd på menneskerettigheter gjennom sin støtte til paramilitære grupper. Selv om de verste kamphandlingane har roa seg, blir fremdeles hele landsbyer drevet på flukt, fremdeles er det rundt fire millioner internt fordrevne og fremdeles er Colombia det farligste landet å være fagorganisert i. Den colombianske regjeringa har vist liten vilje til å forbedre denne situasjonen. USA har lagt sin handelsavtale med Colombia på is på grunn av den alvorlige menneskerettssituasjonen i landet. Det er oppsiktsvekkende at norske myndigheter vil inngå ei handelsavtale med Colombia uten å kreve forbedring på disse områdene, sier Ivar Jørdre. Han synes det er spesielt ille at det er viktige stemmer i Colombia aldri har blitt hørt, og det er nettopp disse som avtalen kan komme til å gå verst utover. Den 24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen skulle legges fram for Stortinget i løpet av juni 2009 for godkjenning, men etter at en rapport fra Handelskampanjen, «Frihet for hvem?», skapte stor oppmerksomhet rundt både prosessen og innholdet i media utsatte regjeringen, ved daværende næringsminister Sylvia Brustad, behandlingen i Stortinget. I et brev blant annet Attac Bergen har sendt fra Hordaland til representanter på Stortinget står det:


Fra Attac Bergens G8-markering på Torgallmenningen i Bergen, 28. mars 2009. Foto: Attac Bergen.

«For et år siden var vi ti lokallag av organisasjoner og fagforeninger som sendte et brev til stortingsrepresentantene i Hordaland og ba om at avtalen måtte konsekvensutredes og sendes ut på høring. En lang rekke organisasjoner fra hele landet krever det samme. Dette har ennå ikke skjedd. Og organisasjoner rundt omkring i verden lurer på om Norge er det landet som skal legitimere President Uribes grove menneskerettighetsbrudd. Vi er nå redde for at avtalen skal komme opp for Stortinget til ratifisering uten å ha gått gjennom den nødvendige demokratiske prosessen og sender derfor dette brevet for å gjenta kravene, og oppfordre stortingsrepresentantene til å kreve bedre innsyn og innsikt i konsekvensene av en avtale du skal ta stilling til. En annen side av saken er selve innholdet i avtalen, som går lenger enn hva WTO har gjort på eksempelvis patentering. Handelsavtalen innebærer at forretningsrett set-

tes over colombiansk lov. Det vil forsinke befolkningens tilgang til livsviktige medisiner og hindre framtidige regjeringer i å bruke viktige utviklingspolitiske virkemidler som de industrialiserte landene uten unntak har brukt som ledd i sin industrialisering. Konsesjonsavtalene som har sikret kontrollen over norsk vannkraft er et eksempel på regulering som colombianske myndigheter ikke vil ha mulighet til å bruke. Vi vil ikke her gå videre inn på innholdet og de negative konsekvensene for colombiansk næringsutvikling, men tror en konsekvensutredning med påfølgende høring vil vise at denne avtalen på flere viktig punkter bryter regjeringens vedtatte handelspolitikk. På et tidspunkt hvor flere latinamerikanske land forsøker å bygge alternative integreringsmodeller basert på rettferdig fordeling av ressurser og hensyn til menneskelige behov er det betenkelig at Norge gjennom EFTA fremdeles prøver å forhandle frem bilaterale avtaler av denne typen.»

Attac Bergen ber stortingsrepresentantene om konkret å jobbe for at frihandelsavtalen mellom EFTA og Colombia blir konsekvensutredet og sendt ut på høring, fremtidige frihandelsavtaler blir forhandlet frem i mer åpne prosesser, og at avtalene sendes ut på høring før ratifisering. Hvilke planer har dere framover i Attac Bergen? – Vi ønsker å få i gang en kampanje om New Public Management. Vi skal ha et møte om New Public Management og velferdsstaten under FN-sambandet sin internasjonal uke i oktober. Dessuten jobber vi med standsvirksomhet og avisinnlegg og også flere samarbeidsmøter. I sommer vil det delta folk fra Attac Bergen på Attacs sommersamling. Ellers samarbeider vi med LAG-Bergen, SAIH, Changemaker og Spire, avslutter Jørdre.

29


Attac Norge arrangerte 17. juni markering foran Stortinget til støtte for den internasjonale kampanjen for innføring av Robin Hood-skatt. Foto: Terje Karlsen.

Finansskatt:

– Ta fra de rike 17. juni tok Robin Hood og hans menn og kvinner turen fra Sherwoodskogen til Stortinget for å tvinge spekulantene til betale for krisa de skapte. Det var heftige dragkamper mellom Robin Hood og hans menn på den ene siden, og spekulantene som skapte krisa på andre siden. tekst Attac

Forbipasserende ble oppfordret til å velge side og delta i dragkampen og det endte med klar seier til Robin Hood og hans gjeng. – Vanlige folk vil ikke betale for en krise de ikke var skyld i, sier Benedikte Pryneid Hansen, leder i Attac Norge. – I finanssektoren må de fattige ta regningen for de rike. De sosiale konsekvensene av finanskrisen er alvorlige. De private bankenes profittfest betales nå av vanlige folk i form av tapte arbeidsplasser, underskudd på offentlige budsjetter, og økt fattigdom, sier hun. 17. juni ble det arrangert en internasjonal aksjonsdag for Robin Hood-skatten. Aksjonen er en del av de internasjonale kampanjene Make Finance Work og Robin Hood-skattkampanjen.

30

I tilllegg har en mengde norske organisasjoner har gått sammen for å kreve at finanssektoren blar opp for sine synder. Ved å skattlegge finanshandel vil man få en omfordeling fra de rike og til de fattige. På de globale finansmarkedene handles det hver dag med verdipapirer til en verdi av 74 ganger mer enn alt som produseres i verden. Selv en svært lav skatt på disse transaksjonene, vil gi betydelige inntekter til det fellesskapet som til nå har tatt regningen for finanskrisen. Mandag 14. juni ble Angela Merkel og Nicolas Sarkozy enige om å fremme et felles krav om finansskatt på G20-toppmøtet i Toronto 26. og 27. juni. I forkant av møtet skal de skrive til Stephen Harper, Canadas statsminister og vert for G8- og G29-toppmøtene, hvor de vil kreve strengere reguler-

Å ta fra de rike og gi til de fattige er en internasjonal kassa­ suksess. Foto: Universal Pictures.

ing av finansmarkedene og innføring av en skatt på finanstransaksjoner. Det er på tide at norske politikere kommer på banen, krever organisasjonen bak Robin Hood-aksjonen. En liten skatt for spekulantene vil gi milliarder til bekjempe velferdskutt, global fattigdom og klimaendringer. – Vi vil at spekulantene skal betale for krisa de skapte, sa en engasjert Attac-leder foran Stortinget. Med seg i ryggen har kampanjen også Kirkens Nødhjelp, Changemaker, AUF, Sosialistisk Ungdom, Senterungdommen, Rød Ungdom og Rødt. – Vi krever at den norske regjering støtter arbeidet for en global Robin Hood-skatt og introduserer en finansskatt i Norge, til inntekt for klima-, utviklings- og velferdstiltak!


Tautrekking mellom finansspekulantene pü den ene siden – og Robin Hood og hans gjeng. De grønnkledde vant kampen. Foto: Terje Karlsen.

31


utveier: anmeldelse

The Money Masters – Pengenes herskere USAs sentralbank tyner folk flest og gir til finanseliten. Er «The Federal Reserve» mektigere enn presidenten, Kongressen og rettssystemet? film The Money Masters (1995) Produsent: Patrick S. J. Carmack Regi: William T. Still Amerikansk dokumentarfilm fra 1995 viktig informasjon om hvordan USAs pengesystem har blitt kidnappet av private bankinteresser. + Gir viktig innsikt i demokratiske problemer ved å gi for mye makt til bankinteresser. + Veldig spennende for seere med de rette interessene innenfor økonomi, politikk og historie. + Grundig belegg for filmens hovedkonklu­ sjoner, med tydelig sammenheng mellom argumenter og påstander - Informasjonen i filmen kan være vanskelig å forstå for personer med lite forkunnskap om moderne pengesystemer. For disse kan den lagt kortere filmen «Money as Debt» være en bedre introduksjon til temaet. Filmen er tilgjengelig på blant annet http://video.google.com Hva kan norsk venstreside lære om økonomi av en 14 år gammel film lagd av amerikanske, dissidenter fra høyresiden? Kan USAs historie forstås som en interessekamp mellom private bankinteresser som profittmaksimerer på bekostning av fellesskapet? En interessekamp som bankinteressene vant på lille juleaften i 1913, og som siden har blitt sensurert bort fra aviser og historiebøker? Det går knapt en uke uten at næringslivspressa i Norge skriver om USAs raskt økende statsgjeld. Hvorfor kan ikke politikerne i USA få gjelden under kontroll? Hva skjer under en økonomisk krise? Forteller

32

«

I believe that banking institutions are more dangerous to our liberties than standing armies. If the American people ever allow private banks to control the issue of their currency, first by inflation, then by deflation, the banks and corporations that will grow up around [the banks] will deprive the people of all property until their children wake-up homeless on the continent their fathers conquered. The issuing power should be taken from the banks and restored to the people, to whom it properly belongs. USAs tredje president, Thomas Jefferson, i et brev til finansminister Albert Gallatin i 1802.

Bill Still (egentlig heter han Willam T. Still) ser ut som en verdikonservativ akademiker. Men de svarene vi får er overraskende radikale, basert på bl.a. sitater og programmer fra presidentene Thomas Jefferson og Abraham Lincoln. Jefferson, USAs 3. president, advarte sterkt mot at banker var en trussel mot USAs uavhengighet, og Lincoln trosset bankenes enerett til å lage penger. Men i dag har bankinteressene fått det slik de vil, og filmskaperne mener at dette legger grunnlaget for økonomiske kriser. Interessekamp For medlemmene i Attac er det selvsagt kjent at rike profiterer på kriser, men de mekanismene som beskrives i The Money Masters er ganske annerledes enn de forklaringene vi kjenner fra mediene. Et hovedpoeng i filmen er at amerikansk historie langt på vei har handlet om en interessekamp mellom de internasjonale bankerne og befolkningen ellers. Bankinteressene har brukt absolutt alle metoder, fra korrupsjon og bestikkelse til drap og drapsforsøk på flere presidenter. I 1914 fikk bankinteressene viljen sin idet sentralbanken «The Federal Reserve»ble

opprettet. I en ekstraordinær sesjon den 23. desember 1913, mens flesteparten av representantene var bortreist på juleferie, vedtok Kongressen loven om opprettelsen av USAs sentralbank, «The Federal Reserve act». «The Federal Reserve» er privateid av bank som jobber for eiernes interesser, stikk i strid med interessene til befolkningen ellers. «The Fed» er nemlig slettes ikke «Federal» (offentlig), står ikke ansvarlig for velgerne og er heller ikke revisjonspliktig. Siden opprettelsen av «The Federal Reserve» i 1914 har private bankinteresser hatt monopol på å lage den varen som alle må ha og som ingen får nok av: Dollaren. Det er «The Fed» som i samarbeid med bankene bestemmer hvor mye dollaren skal være verdt. De legger dermed føringene for hvordan arbeidsledigheten og konjunkturutviklingen utvikler seg, ikke politikerne. Skaper ustabilitet Bankene i USA lager nye penger hele tiden. Hver eneste gang et lån tas opp blir det laget nye penger, og hver gang et lån nedbetales forsvinner penger fra økonomien. Politikerne får ikke lage penger og er derfor henvist til å ta opp statslån (utstede


ADVARTE MOT BANKENE: Flere av USAs tidligere presidenter har vært sterkt involvert i konflikter mellom politisk uavhengighet og bankinteresser. På bildet ses (f.v) George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln som er hugd ut i stein på Mount Rushmore. Foto: Christa Burns/Flickr.com/Creative Commons

statsobligasjoner), hvor staten må betale betydelige pengebeløp til banker og private investorer i renter. Denne statsgjelden kan aldri betales tilbake i sin helhet. Hele dollarsystemet er nemlig basert på statsgjeld. Hvis all statsgjelden ble tilbakebetalt ville pengemengden krympe inn til ingenting. Slik fungerer de gjeldsbaserte pengesystemene i alle land (men ordningen med privateid sentralbank, som i USA, er uvanlig). Businessyklusen, med sine svingninger i form av «Booms» (økonomisk oppgang) og «busts» (resesjoner og depresjoner), er en konsekvens av at «The Fed» utnytter sin makt til å skape ustabilitet i tilgangen på kreditt og dermed også økonomiens tilgang på penger. På denne måten kan enkeltaktører med innsideinformasjon profitere på markedssvingningene gjennom strategiske investeringer i forkant. På denne måten får de privilegerte en stadig større del av samfunnskaka. Samtidig som filmen fundamentalt utfordrer de konvensjonelle oppfatningene om

økonomien, er den etterrettelig. Flertallet av de grunnleggende oppfatningene er lette å sjekke, og undertegnede har ennå ikke greid å finne en eneste klar faktafeil, selv om jeg har brukt flere timer på å faktasjekke opplysninger. Noen av argumentene filmen bruker til å trekke sine hovedkonklusjoner, bl.a. de om drap og drapsforsøk på USAs presidenter, er selvsagt diskutable. Dette er ikke fakta, snarere må dette ses på som delvis underbygde hypoteser som filmens hovedkonklusjoner uansett ikke er avhengig av. Trenger nytt pengesystem The Money Masters argumenterer for at USA trenger et nytt pengesystem som ikke er basert på gjeld, men på varige penger kontrollert av demokratiet. Ideene for hvordan befolkningen og politikerne kan ta kontroll, og hvordan man kan gå over fra dagens gjeldspengesystem til et bedre system, virker troverdig og gjennomførbart. Samtidig tar filmen sterk avstand fra ideen om å gjeninnføre gullstandarden, dvs. at

dollarmengden er begrenset av hvor mye gull amerikanerne har. Hvis noe skal kritiseres ved The Money Masters er det at den totalt ser bort fra at økonomisk depresjon kan skyldes andre problemer enn pengeproblemer, for eksempel mangel på energi, noe som vil føre til stagflasjon (prisstigning og økende arbeidsledighet samtidig) slik vi så det på 70-tallet. En del vil nok også synes at filmens lengde på 3 ½ time blir for mye, og mange vil nok synes at deler av filmens økonomiske forklaringer blir for avanserte. Med disse forbeholdene vil undertegnede likevel gi sine sterkeste anbefalinger av denne filmen: Sjelden har en historieleksjon vært så spennende, og de 3-4 timene filmen tar er godt anvendt tid. Dette er en svært tankevekkende dokumentarfilm med mye sprengkraft! Alle med et minimum av åpenhet for konspirasjonstenkning innenfor økonomi, politikk eller historie vil finne mye av interesse. SVEINUNG HOLIEN

33


utveier: omtale

Hva bråker de for? bok Ingunn Yssen og Marie Simonsen Bråk (Aschehoug forlag 2010) Yssen og Simonsens hovedanliggende er å rope varsku, vi er ikke så likestilte som vi liker å tro og de sosialdemokratiske statsfeministenes prosjekt sviktes i dag. Problemet er bare at de samme statsfeministene i stor grad har bidratt til å bygge ned velferdsstaten, selve grunnlaget for at de kunne utvikle en familie- og likestillingspolitikk, som strekker seg utover noen lovfestede rettigheter. Det perspektivet overser Yssen og Simonsen. Bråket har stilnet, men det ble en del støy

rundt utgivelsen av boka Bråk, i forbindelse med kvinnedagen 8. mars i år. Kommentarene var til dels selsomme. Mange følte seg tråkket på og hengt ut, både menn og kvinner, særlig i den yngre garde. Det får være deres problem, slik har det for så vidt alltid vært med kvinnesaken. At feministiske forfattere stiller spørsmålstegn ved folks atferd, og hevder at den hverken er tilfeldig eller aldeles selvvalgt, er ganske forutsigbart. I et likestillingsperspektiv kunne den debatten sikkert trenge fornyet energi. I Attac-sammenheng er det ikke så relevant. Derimot er det påtrengende for undertegnede å påpeke at den likestillinga som vi alle tar som en selvfølge, den er faktisk knyttet til et økonomisk system, som vi er i ferd med å miste og som står i sterk kontrast til

Gull oG Grønne SkoGer Latin-Amerikaboken 2010 handler om norske interesser i Latin-Amerika

Boken tar opp et utvalg av Norges forhold til Latin-Amerika, gjennom bistand, næringsliv internasjonale Denne formidling, boken tar opp et utvalg av Norges forholdog til LatinAmerika, gjennom bistand, formidling, næringsliv og internasjonale institusjoner. Samtlige av er artiklene er skrevet institusjoner. Samtlige av artiklene skrevet spesielt for spesielt for denne utgivelsen, av både latinamerikanske og norske bidragsytere. Foruten temadelen gir boken en norske denne utgivelsen, av både latinamerikanske og oppdatert oversikt over den politiske, økonomiske og sosiale situasjonen i landene i regionen. bidragsytere. Foruten temadelen gir boken en oppdatert Latin-Amerikaboken er den eneste oppdaterte boken på oversikt over den politiske, økonomiske og sosiale situanorsk om dette kontinentet. Boken gis ut av Latin-Amerikagruppene i Norge. sjonen i landene i regionen. Pris: 250,- kr. For LAG-medlemmer: 200,- kr. Boken gis ut av Latin-Amerikagruppene i Norge og kan bestilles på: www.latin-amerikagruppene.no/Publikasjoner

— Norske interesser i Latin-Amerika

på grunn av industri og monokultur. Videre kan den grønne skogen også være regnskogen som Norge vil redde gjennom regnskogsmilliardene. «Å love gull og grønne skoger» brukes om store løfter som er vanskelig å holde.

GULL OG GRØNNE SKOGER Norske interesser i Latin-Amerika Latin-Amerikaboken 2010

Solidaritet Forlag

Design: Ingrid Apollon

GULL OG GRØNNE SKOGER

GULL OG GRØNNE SKOGER

I begrepet gull og grønne skoger ligger fortidens drøm om El Dorado og Europas plyndring av edle metaller fra Mellom-Amerika og Andesregionen. Gullet kan også være oljen, det sorte gullet, eller dagens gullgruvedrift i Guatemala. De grønne skogene kan være en myteomspunnet og jomfruelig jungel med urfolk uten kontakt Norske interesser i Latin-Amerika med omverdenen, eller Atlanterhavsskogen i Brasil som Latin-Amerikaboken 2010 trues av industri og monokultur. Videren kan det være I begrepet gull og grønne skoger ligger fortidens drøm om regnskogen Norge vilog Europas reddeplyndring medavregnskogsmilliardene? El Dorado edle metaller fra MellomAmerika og Andesregionen. Men gullet kan også være oljen, sorte gullet skoger” eller gullgruvedrift i Guatemala De “Å love gull ogdetgrønne brukes omi dag. store løfter grønne skogene kan være en myteomspunnet og jomfruelig jungelå med urfolk som ikke har kontakt med omverdenen, som er vanskelig holde. eller det kan være Atlanterhavsskogen i Brasil som er truet

den turbokapitalismen Attac kjemper mot. I internasjonal forskning snakkes det om den kvinnevennlige skandinaviske velferdsstatsmodellen. Hører den snart hører fortiden til? 70-tallfeministene kjempet mot den patriarkalske (kapitalistiske) staten. Først da sosialpolitikken ble satt under press på 80-tallet, men også ”feminisert”, begynte bevisstheten om sammenhengen mellom kvinners muligheter og velferdsstaten å vokse fram. Helga Hernes (AP) introduserte begrepet statsfeminisme og formulerte tanken om en kvinnevennlig stat. I lys av en rekke kvinnevennlige sosiale tiltak og lover som kom i kjølevannet av kvinnenes inntog i politikken på 70-tallet, var det både naturlig og nødvendig. Likevel virker det ikke som Hernes og andre forstod eller evnet å sette de nyervervede erfaringene inn i en økonomisk-politisk sammenheng. De ble med på ferden mot privatisering og konkurranseutsetting, anført av Gro Harlem Brundtland. Oppbygningen av velferdsstaten etter krigen var tuftet på tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling i kjernefamilien. At mange omsorgsoppgaver ble trukket ut av familien, var først og fremst et omfordelingsprosjekt, som også skulle lette husmødrenes arbeid og stimulere flere barnefødsler. Det kom samtidig til å bli helt avgjørende for mødres mulighet til å ta lønnet arbeid. Velferdsstaten kan derfor karakteriseres som et utilsiktet likestillingsprosjekt. Markedsliberalisme og likestilling går dårlig i hop. Vi ser nå at yrkeslivet blir stadig mer krevende og ”tidsklemma” brer om seg. Kvinner tar støyten og jobber mindre. Problemer i eldreomsorgen, trekker i samme retning. Egentlig er det enkelt: Jo dårligere og dyrere velferdstilbud, jo vanskeligere blir det for kvinnene å jobbe utenfor hjemmet. Hvor fritt er valget da? Legg til lønnsforskjellene … Tross litt rotete framstilling og en del terping, viser boka at det kanskje ikke står så bra til i likestillings-Norge. Dessuten får vi nyttige påminnelser om hvordan et av verdens mest likestilte samfunn er blitt til. Men et hovedpoeng mangler altså, velferdsstatens betydning i den forbindelse. Det er trist at ingen klarte å utnytte ”bråket” til å få dette perspektivet inn i debatten. Bodil Chr. Erichsen


ATTAC: BUTIKK Kristen Nordhaug & Helene Bank (red)

FRITT FALL FINANSKRISeN og utveIeR R es Pu bli c a

Fritt fall – finanskrisen og utveier Bok fra Attac Norge, i samarbeid med Res Publica. På ett år har Norge tapt ca 1043 milliarder kroner av statens formue på finanskrisen – ifølge sentralbanksjef Svein Gjedrem det verste fall på 100 år. Flere norske kommuner har sløst bort budsjetter på usikker spekulasjon. Islands økonomi er kjørt i grøfta, og rasende islendinger forlangte statsministerens avgang. IMF pålegger landet strukturtiltak vi ellers forbinder med den tredje verden. I USA er millioner av mennesker husløse og arbeidsledige som følge av den verste krisen siden 1929, som nå sprer seg over hele verden. Denne boka gir skarpe analyser som forklarer krisen vi er inne i – hvordan den oppstad, hvilke konsekvenser den vil få, og hvilke veier som fører ut av den. Verden trenger en ny økonomisk kurs. Blant forfatterne finner vi skarpe norske politiske kommentatorer så vel som verdenskjente økonomer. Blant bidragsyterne er Erik Reinert, Carlota Perez, Bent Søfus Tranøy, Emilie Ekeberg og Rune Skarstein. Boka er et samarbeid mellom Attac Norge og Res Publica. Pris 249 kr + porto Medlemmer i Attac betaler 199 kr + porto

Dårlig medisin Hva skjer med helsevesenet i Norge? Arkitektene bak den store sykehusreformen lovte mer effektive helsetilbud og mindre ansvarsfraskrivelse fra politikerne. Hvordan har helseforetakene blitt mottatt? Hvordan fungerer New Public Managment i helsesektoren? På hvilket tidspunkt ble pasientene brukere eller klienter? Og hvem tjener på at sykehusene drives etter markedets prinsipper? I denne debattboken drøftes alle disse spørsmålene – og flere til. Forfatterne undersøker ikke bare kreftene bak markedsrettingen av norsk helsevesen, de peker også på de kreftene som kan snu utviklingen.

Fra marked til demokratisk styring Attac Norges Årbok 2009: Attacs artikkelsamling fra 2010 består av et utvalg artikler om dagsaktuelle temaer, skrevet av Attac-aktivister i året som har gått. Vi håper at samlingen kan være til nytte for de som ønsker seg en enkelinnføring i Attacs hovedsaker, og at den kan inspirere til fortsatt kamp for demokratisering av økonomien, lokalt, i Norge og i resten av verden. Artikkelsamlingen er delt inn i fire hovedkapitler: Demokratisk kontroll over finansmarkedene, Etisk forvaltning av oljefondet og klimakrisa, Skatteparadis og Markedsmakt og motmakt. Pris 50 kr + porto

Økonomisk apartheid Vi kjøper rettferdig kaffe. Vi betaler velmente medlemskap og gir til TV-aksjonen år etter år. Den globale uretten består. Forstår vi hvorfor? Strømmer verdiene fortsatt vekk fra menneskene som trenger dem mest? Hvilke mekanismer skaper – mot vår vilje – et globalt, økonomisk apartheid? Denne boken gir deg • fakta om nyliberalismen • forståelige forklaringer • fortellingen om Attac. «Dagens prosjekter – som FNs Tusenårsmål – legger mer vekt på å behandle symptomene på fattigdom enn å angripe årsakene» – fra Erik S. Reinerts bidrag i denne boken Pris 100 kr + porto

Pris 70 kr + porto

Dette er et lite utvalg av hva du kan bestille på nettsidene våre: http://www.attac.no/organisasjon/webshop Du kan også bestille ved å ringe Attac-kontoret på 22 98 93 04.

Artikkel til Utveier? Attacs medlemsmagasin Utveier ønsker seg artikler fra Attacere over hele landet: Har du en god sak så har vi spalteplass. Vi ønsker oss stoff fra ditt lokallag, vi ønsker oss bilder og tekst fra aksjoner og markeringer over hele landet. Og vi ønsker oss leserinnlegg og kommentarer. Ring Terje på 957 997 67 eller send en mail til terje@attac.no. 35


Returadresse: Utveier c/o Attac Osterhausgate 27 0183 Oslo

Stortingsrepresentantene Erling Sande og Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet stilte opp i grønne masker. Foto: Terje Karlsen.

 (kr. 300,-)

36

300

(kr. 100,-)

Utveier 2010 - 2  

Utveier er Attacs medlemsblad

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you