ASV Årsberetning 2005

Page 1

Akershus Slotts Venner

ÅRSSKRIFT 2005 Redaksjon Birgitte Espeland


4


Takk til Petter Walby Petter Walby har sluttet som sekretær i Akershus Slotts Venner etter 13 år. Hans engasjement var stort og hans ideer mange. Hans viktigste bidrag, ­utover den daglige driften i så mange år, var kanskje initiativet til de årlige høstutflukter til festninger, minnesmerker og steder av historisk interesse knyttet til Akershus Festning. Disse reisene, som han alltid organiserte på ­beste måte, er blitt et vesentlig innslag i foreningens liv og har bygget s­ amhold mellom foreningens medlemmer. Som mangeårig formann i Ljans Vel, og som vår sekretær, hadde han to store oppgaver som han ga alt av sin tid og sitt overskudd. Og fremfor alt var han en trofast Marinens mann. Det var her han fikk sin utdannelse og sin sans for organisasjon. En slik ivrig og initiativrik sekretær forlanger også en del av formannen. Vi håper vi innfridde hans forventninger i så henseende, og vil takke ham for mange års helhjertet innsats som Akershus Slotts Venners sekretær, og for ­utfordrende og givende samarbeid. Vi ønsker ham alt godt videre!

Stephan Tschudi-Madsen

Peter Butenschøn.

5


Jacob Berger går av som revisor Siden 1978 har medlemmene i Akershus Slotts Venner lest «Uttalelser til Regnskapet» signert Jacob Berger. Det har gitt trygghet for at vår økonomi ble passet på. En gang må vi alle pensjoneres, og Jacob Berger overlater nå ­oppgaven til neste mann. Regnskapet for Venneforeningen er ikke spesielt komplisert. Men etter hvert som årene gikk, ble det behov for mer moderne økonomistyring og regnskaps­ opplegg. Høsten 1999 tok Jacob Berger initiativ til en endring og oppdatering. I nært samarbeid med Styret ble det utarbeidet et nytt regnskapsopplegg og foretatt en nødvendig omlegging Det var mange hensyn å ta, både av faglig og personlig art. Som mangeårig medlem av Akershus Slotts Venner visste Jacob Berger hvordan han skulle takle begge deler til foreningens og medlemmenes beste. Han hadde en fast men forståelsesfull hånd i arbeidet. Det ga et resultat som Akershus Slotts Venner vil ha glede av i mange år fremover. Når Jacob Berger går av, kan han gjøre det i visshet om at alt er i god skikk. Vi takker ham for hans interesse og påpasselighet. Oslo, september 2005

Johan Wilhelm Michelet

6


REFERAT FRA ÅRSMØTET 2004

Årsmøtet ble avviklet i slottskirken med 115 medlemmer og gjester til stede. Kommandanten, brigader Geir Holmenes, ønsket Vennene velkommen til Akershus Slott, hvoretter formannen, arkitekt Peter Butenschøn ønsket alle velkommen til årsmøtet. Han rettet en spesiell velkomsthilsen til den nye kommandanten og til æresmedlem, dr. philos. Stefan Tschudi-Madsen. Inn­ kallelse og dagsorden ble godkjent. Formannen ble valgt til å lede årsmøtet. ­Styrets årsberetning for arbeidsåret 2003/2004 ble godkjent uten merknader eller kommentarer, likeså regnskapet. Statsaut. revisor Jacob Berger leste ­revisors beretning. Styrets budsjett for 2004/2005 ble tatt til etterretning. Alle beretninger, regnskap m.m var inntatt i årsskriftet, som var sendt til medlem­ mene i god tid før årsmøtet. Årsmøtet sluttet seg til styrets forslag om å ­fastsette kontingenten for 2005 til kr. 500,- med halv pris for studenter. Anders Guldhaug ledet valget på vegne av valgkomitéen. På valg stod styre­ medlemmene Else Syse, Jan Greve og Magnus Landmark; i tillegg alle ­suppleantene. Jan Greve hadde frasagt seg gjenvalg etter mange år i styret. Valg­komitéen innstilte på gjenvalg av Else Syse og Magnus Landmark, Thor Gunnar Næss, som ny suppleant og at Erling Rønneberg rykket opp til styre­ medlem. Valget ga følgende styre for det kommende år: Karin Berg, Peter Bu­ tenschøn, Henrik von Bärnholdt, Grete Jarmund, Magnus Landmark, Erling Rønneberg, Else Syse. Suppleanter: Thor Gunnar Næss, Tor Sannerud, Guy Tschudi-Madsen. Statsaut. Revisorfirma Deloitte ble gjenvalgt som fore­ ningens revisor. Som valgkomité ble valgt: Jan Greve, formann, Elisabeth Schjatvet, Thomans Gram. Alle valgene ble gjort enstemmig og ved akkklama­ sjon. Til avslutning på årsmøtet holdt professor Guri Hjeltnes et fengslende og interessant kåseri om Henrik Wergeland og Akershus.

REFERAT FRA ÅRSMØTEMIDDAGEN 14.10.2004

Etter årsmøtet var det mottagelse med mousserende vin i Christian IVs sal. Middagen ble servert i Romerikssalen i regi av Hotel Bristol. Formannen ­ønsket velkommen til bords, hvoretter tidligere kommandant, generalmajor Bjørn Egge, utbragte H.M Kongens skål. Formannen holdt tale under midda­ gen. Skuespiller Morten Røhrt, alias Henrik Wergeland, fremførte en prolog og leste noen av Wergelands dikt. Han var i forkledning lik sitt «opphav» og høstet stor applaus. Kommandanten, Geir Holmenes, orienterte om virksom­ heten på festningen siste år og takket for maten. Etter middagen var det kaffe avec og hyggelig samvær i Christian IVs sal.

7


HENRIK WERGELAND OG AKERSHUS SLOTT: EN LIVSLANG FORBINDELSE Foredrag for Akerhus Slotts venner 14. oktober 04 av professor Guri Hjeltnes Det går en linje i norsk historie, sa Trygve Bull i sin biografi over sin egen ungdoms helt, Erling Falk. Nesten alt av verdi i dette landet går tilbake til Wergeland. «Den største av vårt folk», som Bulls venn og kollega Arne Ording uttrykte det i 1922, på terskelen til Mot Dags dominans av Studenter­samfundet i mellomkrigstiden. «En folkets sønn», stemte Bjørnson i. Jeg tror Bull og Ording med disse karakteristikker har fanget inn mye av essensen av Henrik Wergeland. Han er jo Norges Lord Byron, eller Norges Friedrich Schiller - hadde han skrevet på et verdensspråk, tror jeg han ville kunne ha blitt regnet med i den divisjonen. Eller skal vi våge spranget i disse presidentvalgtider: Norges svar på den amerikanske nasjonalskalden Walt Whitman. Heldig er den nasjon som fikk hans eksempel som byggestein i det som skulle bli Norges nasjonale identitet! En åpen, utadvendt kosmopolittisk og demokratisk følelse, fjernt fra adelskap og klassearroganse, imperialistisk statsbygging og brunstig selvhevdelse. (Vel, det er ikke så godt å si hva som ville skjedd med norsk nasjonalisme om vi hadde hatt mer makt...). Naturligvis har han vært forskjønnet. Det har ikke manglet på romanti­ sering. Ja, Sigurd Aarnes i Bergen har skrevet en hel bok om Wergelands­­myten – den nasjonalistiske kultusbruken av ham - og Yngvar Ustvedt gjør sitt for å nyansere bildet av ham som menneske i sin biografi fra 1994. Ofte var r­ aringen og slåsskjempen jo full, og det kunne kanskje skorte litt på den personlige ­hygienen. Men som en ung nasjons rollemodell i utkanten av Europa vil jeg fastholde at Henrik Wergelands særegne kombinasjon av raus internasjonal kulturåpenhet og norsk demokratisk patriotisme har stor bruksverdi for oss i dag. Bare det at en av de siste debattene om ham her til lands har dreid seg om hvor vidt han konverterte til muhamedanismen (som han kalte islam) eller ikke. Er ikke det karakteristisk for mannen! Globalisert mer enn 150 år før ­dette fenomenet ble dagligtale. Åpen for noe så fremmedartet som islam! Det skjedde ikke med Lord Byron, Schiller eller Whitman. * I dette upretensiøse kåseri  –  her sitter jo inderlige kjennere av både Akers­ hus og Wergeland – er det et vågestykke å formulere seg og forsøke noen ­perspektiver. Men likevel: Her vi er samlet på Akershus i kveld kommer altså bildet av Henrik ­Wergeland oss i møte som en stri elv, med ville stryk, skummende fosser og dype juv. Wergeland var så mye: opprører og nasjonsbygger, folkevenn og 8


f­olkeopplyser, skriftspråkfornyer og kongevenn, ja nettopp kongevenn av Carl Johan var han også (det passer ikke så godt til bildet av ham som kraft­ patriot); begersvinger og kvinnebedårer, kranglefant og polemiker, v ­ idunderlig poet og demokrat, Vormasvømmer og drømmer, grunnlovsbeundrer og grunnlovs­kritiker. Ja, kosmopolitt. Noe av det vakreste ved hvert års 17.mai-feiring  –  i alle fall for meg  –  er de norske jødenes kransenedleggelse ved det nå restaurerte Wergelands­ monumentet på Vår Frelsers gravlund. Intet illustrerer den kontrære Wergelands­linjen i norsk historie bedre enn Quisling-regimets ­«gjenreising av Eidsvollsverket» som det het: gjeninnføringen av den skammelige jøde­ paragrafen, som skjedde 1. februar 1942 etter «Statsakten». Den utspilte seg nettopp på denne borg, i disse lokaler hvor vi sitter nå. Hvilket igjen viser denne festningens dype symbolverdi i norsk historie, på godt og ondt. Det kan argumenteres for at det nettopp var denne «gjenreisningen» som ga nazis­ tene det signalet de trengte for å sette i gang sin Endlösung her i Norge, gjen­ nomført tidligere her enn i mange andre europeiske okkuperte land. Et stein­ kast herfra, ved Akershus' murer ved Vippetangen, ble tragedien iscenesatt, like ved her borte ble de norske patriotene henrettet. Borger rommer så mye motsetningsfull historie: Tower, Kreml, Bastillen. Vårt eget Akershus er intet unntak. Men Henrik Wergeland var også embetsmann. Det er derfor han er vårt emne her i kveld ved dette bord, for det er her Akershus danner en viktig ­ramme om hans liv  –  og faktisk, hans død. For vi overser jo ofte at Henrik Wergeland hadde et livslangt forhold til Akershus slott. Yngvar Ustvedt sier det klart: Det var ikke det tårn og det fange­hull han ikke satte sine ben i som gutt. «Ingen norsk dikter har vært så nært knyttet til vårt største slott som han». Og det var også Akershus som på sett og vis forårsaket hans død. Det var de tykke murer her som ga ham hans første knekk  –  det mente han i alle fall selv. Stilriktig er det i alle fall at det var hans forfengelighet som førte til slutten. Historien er denne: Henrik Wergeland hadde fått en ny, blåstripet skjorte, våren 1844, forteller Yngvar Ustvedt. Den var han mektig stolt av. Den ville han vise fram til alle. Slik også 2. mai 1844, en strålende og varm dag i ­Christiania. Drivende våt av svette kom Riksantikvaren inn på kontoret den morgenen, glemte at han selv hadde beordret fyringsstopp i Riksarkivet fra 1. mai, kastet derfor jakken for å sitte i sin nye skjorte. Trekkfullt var det i ­rommet, de to alen dype murene holdt godt på nattekulden. Etter en times tid begynte han å hoste mens feberilinger fôr langs ryggen. Han skjønte at han måtte hjem og i seng. Dr. Schübler ble innkalt. Han beordret sengeleie med streng diett. Men det gikk langsomt å bli bedre, «hine stadige nordenvinde» plaget ham i denne tiden, den strengeste mai måned i manns minne. Selv var altså Wergeland sikker på at det var disse murene i Akershus som hadde påført ham ulivssåret. Han fikk det han kalte en «strupebetennelse» 9


med «desperat hoste», påfulgt av en lungebetennelse. Ustvedt mener nå ­sykdommen mest var av psykosomatisk natur, resultatet av den isolasjon og sosiale brennemerking som ble dikteren til del i hans siste leveår. I alle fall, natt til 12. juli døde han. Skildringene av hans dødsleie hører til den historiske og litterære kanon for alle nordmenn. * Men lenge før denne slutt hadde Akershus vært Wergelands skjebne. Her hadde han sitt kontor, som byråsjef og vår første riksarkivar fra 1841 til 1844. Kontoret med hans skrivebord, faner og skrivestell ligger som kjent i Rome­ riksfløyen, i dag brakt tilbake til dets opprinnelige utseende. Til venstre over kjelleren ser vi vinduet hans. Fra sitt skrivebord hadde han godt utsyn mot vest «  –  hvor Aaser blaaner hen, hvor Skyer seilende forsvinde», som han skrev. Store murankre av jern holder veggene på plass. Hans innsats som riksarkvar er muligens underkjent. Jeg kan fortelle dere, mine damer og herrer, jeg har snakket med faglig toppledelse ved Riksarkivet idag, som holder til på Kringsjå her i Oslo, vurderer Henrik Wergelands f­ aglige innsats som god: Han tok ansvar for arkivalier, ordnet og laget systemer. Riks­ arkivet uttrykte for øvrig med stolthet at man fortsatt har i sitt eie en fjong pult fra Henrik Wergelands tid som riksarkivar, som altså er på Kringsjå og ikke her på Akershus! Denne møter man ved inngangspartiet til Riksarkivet! Nåvel. Denne Romeriks-fløyen ble bygd av Christian IV i 1633. Helt nede ved denne etasjens gulv oppdaget arkitekt Holger Sinding-Larsen under sitt restaureringsarbeid i første halvdel av forrige århundre en rekke små, gjen­ murte firkantede hull. Sinding-Larsen antok at det var gjennom disse for­ svarerne av borgen i middelalderen hadde stukket ut underlagsbjelker til en provisorisk skyttergang når borgen skulle klargjøres til strid. Forsvarsverker og kanonstillinger under Wergeland  –  er ikke det også litt stilriktig? Wergeland trivdes på Akershus. Hver morgen kom han inn fra Grotten på sin hest Veslebrunen  –  det må ha vært litt av et syn! Den gikk og gresset fritt på vollene til stor ergrelse for de militære på Festningen men sikkert til glede for de spaserende i Kirkegaten, tidens mest populære gågate, eller i Kongens gate. Ustvedt skildrer levende livet til Riksarkivaren på Akershus: «Rett som det var måtte riksarkivaren forfriske seg ved et raskt bad i Piper­ viken, han var ikke sjelden å se midt i gutteflokken som boltret seg under fjellveggen der. Eller han var på besøk hos rustmesteren og lånte hellebarder, spyd og sabler til opphenging på Arkivets nakne vegger». En noe uformell opptreden kunne han legge for dagen. En gang slapp han en levende huggorm løs i arkivets lokaler, medbrakt fra Grotten hvor den var blitt nektet opphold. Gifttennene var tatt bort, men det visste ikke de vettskremte assistenter. Skremt ble også assistenten Bech da han en dag i kjellertrappen møtte et spøkelse omhyllet med en stor hvit duk som stønnet og skrek med hul røst: 10


«Din siste time er kommet!» Det var byråsjefen som ville spøke litt med sine underordnede. Men stort sett passet han sitt arbeid på en samvittighetsfull og forskrifts­ messig måte. En dansk litterat – C.K.F. Molbech – besøkte ham en kveld i 1842, og skrev senere om møtet. Det hører forøvrig med til Akershus´ historie at det var flere enn én Werge­ land som hadde sitt tilhold her. Henrik Wergeland var fetter til general­løytnant Harald Nicolai Storm Wergeland, tidligere statsråd, som tjenestegjorde på borgen som kommandant fra 1868 til 87 (død 1893). Og det var ikke så langt herfra, ved vollene rundt Hovedtangen, at den unge Henrik den 17. mai 1829 ropte «Leve Constitutionen!» da dampskipet med samme navn rundet Vippe­ tangen på vei inn til byen. Vollene rundt Hovedtangen var den gang beplantet med vakre trær. Her spaserte man og lyttet til musikken og så på borger­ korpset og de militære avdelingenes prakt. Han var forøvrig godt kjent på Hovedtangen, Henrik. Som elev ved ­Christiania Katedralskole hadde han i 11-12-års-alderen bodd her i to år, hos sin onkel general Benoni Aubert, øverste sjef for det militære ingeniørskorps med egen tjenestebolig på Akershus. Dette tidlige oppholdet gjør at vi faktisk kan snakke om et livslangt forhold mellom Wergeland og Akershus. Generalmajor Benoni Aubert på Akershus festning var en mørk og hissig mann, misnøyd og streng. Verst av alt var at han ikke kunne fordra folk som drakk. Brysk var han mot sine omgivelser i sin alminnelighet, og mot sine ni sønner i særdeleshet. Men Ustvedt forteller at han fikk noe lett komisk over seg. Han var dansk og født med hareskår og snakket derfor nokså rart, særlig når han hisset seg opp. Og det gjorde han ofte. For eksempel hvis noen av ­sønnene nektet å stå til bords og krevde å få sitte. Det fikk aldri barna i hans hus. Alle i huset måtte være i seng kl. 9. Hos denne strenge mann og hans familie ble Henrik innlosjert i juni 1819 da han kom til Kristiania for å begynne på Katedralskolen. Han ble boende litt over 2 år og likte seg aldri, kunne ikke fordra onkelens hustukt. Vi har Sofie Aubert Lindbæks memoarer om denne tiden «Hjemme paa Fæstningen» fra 1912 («Af Aubertske Papier»), og der skriver hun at Wergeland etter litt etter­ tenksomhet «beklagede at han saa tidligt hadde unddraget sig et hjems ­oppsyn». Auberts bolig på Akershus er forlengst borte, den var hvitkalket og trist, av stein. Hjemme på Festningen kom imidlertid Wergeland godt ut av det med fetterne. Det var fra dette sted på Festningen at hans første steg på dikter­ banen fant sted. Sammen med fetter Jens skrev han en rekke fortellinger i Morgenbladet i 1821. De ble hans egentlige debut. Tross strengheten på Akers­ hus kan det ikke ha vært så verst å bo der som gutt. Med utgangspunkt i livet på festningen stemte den voksne Wergeland gjennom årene sin lyre ut fra både glede og sorg: 11


«Akershuus ...Paa Akershuus, hvis Borgmur hvid er blegnet Skygge af gammel Tid. der vil i Fuglesangtaarnets Ly min syngende sorg sig finde en ny. Se, Borgen, den Ridder af Graasten hist! Kristiania hans stjernede Kaabe forvist. Han sidder stoltelig der tilhest paa spettet Klippe, mod Sjø og Blæst.. Hvor fyrig er han! Om Kveld du kan i Slottets Vinduer see Oslos Brand. Og ned paa Dagenes Færd og Skik fra Fløjen seer Saga med funklende Blik. Paa Muren graaer Norriges Old, og Nuet blommer paa grønne Vold.Fra Akershus flyttet Wergeland til en hybel i Vaterland, hos en høker der alkoholen fløt villig. Det innledet en vill festeperiode i Wergelands liv. I løpet av kort tid ble han en av de mest beryktede ungdommer i byen. Men det er en annen historie. Så vidt jeg vet står ennå et fysisk minne fra Wergelandstiden – men ­kjennere av dette stedet får korrigere om jeg tar feil -, nemlig Wergelandseika på Festningsplassen ikke langt fra Vindebroen. I 1836 hendte det noe som fikk Henrik Wergeland til å skrive sitt dikt «Egen paa Akershus». 17. mai hadde daværende kommandant Barthold Henrik Hagemann gitt det militære ­musikkorps ordre om å spille «Sønner av Norge» og «Mens Nordhavet b ­ ruser» under vaktparaden gjennom byens gater til Paleet. Paleet var bolig for ­Stattholderen  –  og før slottet kom til også for monarken når denne besøkte Christiania. Kong Carl Johan var imidlertid ingen tilhenger av 17. mai-feiring. Kommandanten ble omgående frabeordret sin stilling og måtte forlate Akers­ hus­ – men offiserene og stortingsmennene hyllet ham. Det gjorde også ­Henrik Wergeland i diktet stilet til den gamle eika, hvor han sier: «Der gaar han. Vift dog med din Gren ham et farvel». Dermed slutter vi vår lille odyssé gjennom det livslange forholdet mellom Akershus slott og Henrik Wergeland. 12


Akershus Slotts Venner Tale ved årsmiddagen 14.10.04 Peter Butenschøn

Kjære venner av Akershus Slott, Når vi møtes en stille høstkveld inne på Akershus, i denne storslåtte salen, under skinnet av levende lys, er det stedet som knytter oss sammen, eller ­rettere, stedet og dets spesielle historie og vår forankring til denne historien. Hva er nå dette stedet? Det er Akersneset, den uinntagelige klippen ved innseilingen til byen. Men det er først og fremst huset på denne klippen, Akershus. Og alt vi forbinder med dette huset. Det «rommer mye motsetnings­ fylt historie», som Guri Hjeltnes har minnet oss om. Dette er ikke noen bygning, ikke noe anlegg, det er noe mye mer. Når vi snakker om et hus mener vi både bygningen og dens innhold; den mening, historie og sjel som er ufravikelig knyttet til bygningen. Når vi i dagligtalen snakker om å holde hus mener vi noe mye mer enn å eie en bygning. Når vi snakker om kongen og hans hus eller kongehuset mener vi bygninger og folk og fe og seder og skikker og makt og intriger og sladder og kjærlighet og alt det andre som rommes i vårt bilde av husholdet, med husbond og hustru i tillegg til dører og vinduer og søyler og tak. Akershus er nå, 700 år etter det første gang ble bygget, nasjonens hus, det rommer mer enn noe annet bygg denne nasjonens og dette litt loslitte og rare folkets kollektive historie, her langt mot nord i utkanten av Europa. Akershus samler oss som ingen annen husholdning kan gjøre det. Jeg tror det er viktig å minnes om dette nettopp i vår tid. Det er viktig fordi det er så konkret, fordi disse tykke veggene og de mektige takene her på ­klippen berører oss på en så direkte og fysisk måte. I vår tid snakker vi til stadighet om at det er det virtuelle som er det viktige, at informasjon flyter som data, at kommunikasjonen er digital og elektronisk og at det spiller ingen rolle hvor du er eller hvordan det ser ut rundt deg, for du er jo på nettet og på telefonen som du bærer med deg i lommen og gjør deg tilgjengelig og til stede uansett hvor du oppholder deg. Men dette vet dere, om dere kjenner etter, at er noe ordentlig sprøyt. Heller ikke i vår tid er ­institusjoner virtuelle og svevende som databølger i luften rundt oss, de er stedfaste som aldri før, de har ansikt, de fremtrer i offentligheten, de har ­funnet sted. Selv Telenor, det selskap i Norge som investerer mest i å få oss til å tro at verden er virtuell og at det ikke spiller noen rolle hvor du oppholder deg og bor eller hvor du arbeider, fant ut her om året at de måtte samle alle sine 13


a­ nsatte i ett eneste hus på en tomt bak én fasade som de kunne ta bilde av for å sende både til svigermor på landet og aksjonærene på børsen og til sam­ arbeidspartnerne i Amerika. For, som de sa, kreativitet funker best når folk sitter i samme hus, i samme rom, helst rundt samme bord og drikker kaffe sammen. Slottet, skolen, kirken, markedsplassen har alltid vært bærebjelker for ­stedet der vi hører til, for utviklingen av det bysamfunnet som er bygget opp rundt vårt virke, vårt store sivilisasjonsprosjekt. Vi knytter vår historie til ­steder, til hus på steder. Jeg tror det første hus vi møtte som barn som rommet samfunnet, noe felles utenom familiehjemmet, var skolen. Jeg er oppvokst på landet. Der var det langt mellom teglfasadene og søyleordenene og de rette gatene. Men også der var skolen viktig. Jeg vokste opp med en ganske hyggelig skole, et hvitt hus rett opp og ned med store vinduer, to rom oppe og to nede, med mange ruter, de kunne åpnes, for vi praktiserte noe som nå heter «naturlig ventilasjon» og som man i vår tid får forskningspriser for å ha gjenoppdaget. Særlig i januar måtte det luftes mye, for da var ovnen nykittet i juleferien og det luktet ­fordervelse til langt ut i februar. Det var et ganske enkelt hus, med tavle og nedtrekkskart over Norge og Jødeland og alle verdensdelene. Så en stor grus­ plass, og et uthus, en rød låve, med utedo der de gule istappene nede i trauet ble imponerende svære over vinteren inntil den første varmen om våren ­endelig ordnet opp. Jeg ser av og til på klassebildet, frøken Tysdal lent opp mot hoggestabben i låveveggen og med små koner i tykke skjørt og ull­ strømper foran og noen oppløpne småslamper bak, med vindjakke og noen med topplue allerede i august, vi myste freidig utover bygda og syntes vel skolen var et greit sted å være så lenge det ikke ble for mye av en vane. Den skapte folk av oss allikevel, uten at vi verken hadde foreldremøter eller visste hva en læreplan og et pensum var for noe, det bare var der og smøg seg nok inn i oss, formelige og myke som vi jo var, på tross av frekt oppsyn og urolig lengsel til skogs. Alle hus rundt oss forteller historier, helt ubønnhørlig sannferdige og inn­ levende historier, om hva de gjør og hvilken rolle de har i samfunnet. Hus er som skolebøker, de kan leses, om du bare har lært det mest elementære om hvordan bokstaver lager ord som gir setninger som har mening og forteller om hva som er viktig og hva som ikke er like viktig. Språket endres gjennom generasjonene, symbolene vi bruker er tidsavhengige og blåser i motens ­vinder. Vi snakker sammen, uopphørlig. «Vi ser ikke tingene slik de er», sier Tor Åge Bringsværd, «vi ser dem slik vi er». Husets mening er avhengig av hvem vi er og hvilken gruppe vi tilhører, og hvorledes forutsetningene for liv har vært på stedet. Våningshuset er hvitt og låven er rød. Mye er felles og forandres lite, det går noen sterke tråder ­gjennom historiens estetiske vev, de fortellingene som står skrevet i husene leses med ganske tidløse briller, selv om ærefrykten og begeistringen kan variere og 14


­ oten kan være lunefull. Våningshuset er fremdeles hvitt og låven er rød, selv m om prisen på maling er jevnet ut og leveres i makne bokser fra malerbutikken. Kirken ligger høyt og fritt. Borgen har tårn. Rådhuset har store doble dører, skifergulv og furupanel. Huset ditt har velkomstmatte og sirlig navnskilt ­under ringeklokken, med lykt over med ruglete glass i. På kongens slott oppe på Bellevuehøyden står de mektige greske søylene og rammer inn de k ­ ongelige som mottar folkets hyldest fra balkongen, hevet en etasje opp fra bakken. ­Lenger nede i gaten finner vi de samme søylene på universitetet, men nå satt nede på bakken, de inviterer studentene inn til kunnskapens tempel, andektig bydende, som et filter for de verdig søkende. Nede i Prinsens gate bygget ­Creditbanken sin solide gård, granittveggene og de mektige bronsedørene er flankert av de samme greske søylene, men nå forteller de om soliditet, at ­sparepengene dine er trygge der inne, at hit inn kommer verken Sveaas eller Røkke eller Flatland eller andre sluggere og truer deg med jappestrekene sine. Og borte i Torggata ligger Torggata Bad med de samme søylene i stolt rekke langs hele fronten, for da det ble bygget i 20-årene hadde de nye sanitære idealene holdt sitt politiske inntog på østkanten, så nå var det viktig at ­ ­arbeiderklassen vasket seg, og det skrev man over hele bygningen ved å velge det mest opphøyde av alt i vår kulturkrets, den greske tempelfronten, som bilde. Et bydende bilde på betydning. Hus forteller historier, og de forteller historier for begge hjernehalvdeler. For den venstre, der det saklige og rasjonelle ligger, forteller de om at det ­funker, at taket ikke ramler ned, at murene er tykke nok til å tåle svenske ­kanonkuler, at vedlikeholdet er tilfredsstillende og det kommer nok lys inn gjennom alle de bulkete små vindusrutene. For den høyre hjernehalvdelen, der følelsene og drømmene og begjæret ligger, forteller husene om betydning, om ambisjoner og pretensjoner, om historiens overleveringer, om hva kongens sal skulle fortelle om kongens makt og kongens smak, om den kultur som ­råder på dette sted og i denne tid. I denne høyre hjernehalvdelen er det ikke noe som er likegyldig, like gyldig. Høyre hjernehalvdel har beholdt den ­greske søylen selv om det kan være enklere måter å bære taket på, og gulvet har ­brede skurte eikebord selv om linoleum ville vært enklere. Her er det bygget stoff for drømmer og ambisjoner, med litt mer omhu enn strengt tatt ­nødvendig, som om det spiller noen rolle hvorledes det virker inn på sansene våre, en stille høstkveld ved taffelet under stearinlys, som om historien ­fortsatt skal holdes levende i oss og knytte oss sammen i en felles fortelling om hvor vi kommer fra, etter at det siste aftenlyset har sivet inn gjennom vinduene fra en lav høstsol over Fornebulandet, «der åser blåner hen», som Wergeland skrev fra sitt kontor nedenunder. Vi kjenner alle slike fortellinger, i hvert fall om vi ser etter og kjenner på det, fra hvert vårt hus der hjemme, og fra felleshusene, de som skal romme institu­ sjonene våre og vår felles historie. Og jeg tror ungdommen skjønner dette, for ungdommen er opptatt av fortellingene, at tingene skal fortelle dem noe, skal 15


snakke sant, at hus er de mest hardtslående og uunnvikelig fortellinger som finnes. De unge lever med fortellingenes kraft. De ser det når voksne kjøper bil som fortelling om hvem de er og hvordan de ønsker å bli sett, de voksne velger ikke bil som fremkostmiddel, selv om de kanskje prøver å si noe annet, for alle biler gjør stort sett det samme og er makne inni. Barn tolker fortellin­ gene når de ser de voksne knytter slipsknuten eller stolprer av gårde på høye hæler på vei til årets slottsmiddag, når de velger den nye sofagruppen og ­tenner stearinlysene på kniplingsduken, stearinlys i slike mengder, mer enn noe folk noen sinne har brukt, man skulle jo ikke tro vi hadde overskudd av billig strøm til alle lyspærene våre her i landet. De unge skjønner at tingene forteller om hvem vi er og hva som er viktig, enten det er Miss Sixty bukser eller joggesko eller solbriller eller motorsykler eller hus. Så prøv ikke å fortell dem noe annet, inne i de bunkersaktige skolene og kulturhusene og ­rådhusene vi har bygget for dem eller ute på de forblåste asfaltplassene eller hva som er igjen av disse plassene etter at bilene har lagt beslag på det meste av arealet. Prøv ikke å fortelle dem at et hus ikke skal leses som en bok, at teksten ikke angår dem. Slikt svada gjennomskuer de fra de er fylt seks år. Jeg tror de unge har fått livsforstand nok til å forstå at Akershus er et slikt hus, selve nasjonens hus. Nå er vi ikke så unge lenger, de fleste av oss som sitter her inne i aften. Men vi har fått som utfordring å formidle denne ­historien om dette huset som noe som har mening, for de unge, og for begge hjerne­ halvdeler. Jeg tror det er mulig, når vi nå i det kommende året skal forsøke å tydeliggjøre hva hundre års selvstendighet har betydd for oss, å knytte den fortellingen til et klart og samlende bilde, av huset oppe på klippen som har stått der nokså traust ved innseilingen til hovedstaden i 700 år. * Akershus Slotts Venner har hegnet om denne fortellingen, denne ­historieboken i form av et hus, i mer enn femti år. Vi har i denne tiden knapt nok stått alene. Vi har hatt kommandanter som har passet på, den ene staseligere og m ­ yndigere enn den annen. Den siste, Knut-Martin Waage, som vi har hatt den store glede av å samarbeide med i flere år, er nylig pensjonert, og vi er lei for at han ikke hadde anledning til å være sammen med oss i kveld. Vi ønsker samtidig ­velkommen til den nye kommandanten, brigader Geir Holmenes og hans kone Iris. Fra en ærerik militær karriere i Norge og flere utland kommer ­Holmenes til hovedstaden for å ta vare på nasjonens store borg. Det er betryg­ gende med en solid trønder i en slik posisjon. Vi ser frem til gode samarbeids­ år for Akershus. Siden vi var sammen siste år har Venneforeningen hatt mange jern i ilden. Det kanskje viktigste vi har gjort har vært å ta initiativet til arkitekt- og design­ konkurransen om en ombygging og oppgradering av Akershus­stranden. Sist vinter ble vinnere kåret. Oslo Havnevesen har inngått kontrakt med det 16


­ innende arkitektkontor, som nå prosjekterer plassen innenfor Akershus­ v utstikkeren i tide for ferdigstillelse til nasjonsjubileet neste sommer. Så følger Nordre Akershuskai og deretter resten av den langstrakte kaia, må vi f­ orvente. En viktig sak for oss fremover vil være å tydeliggjøre Akershus som fortel­ ling for stadig nye generasjoner – nordmenn og tilreisende. Vi kan ikke gå ut fra at folk forstår hva det er de ser når de vandrer rundt her oppe, de kjenner ikke til det som har skjedd her. I vår tid, med reality-serier på TV med et ­kontinuerlig bombardement av visuelle impulser uansett hvor vi oppholder oss, enten det er i det offentlige rom, på jobb eller hjemme i egen stue, er det krevende å formidle dette stoffet. Vi vil ikke gjøre om Akershus til noe Disney­ land, men vi vil at de besøkende skal gis noe mer hjelp til å leve seg inn i det drama som er skrevet ut her i veggene, på vollene, i de høye saler og de trange fangehull. I en tid som kan virke virtuell og rotløs for mange, med kjappe skiftninger av moter og verdier, er dette et drama som vi vil hjelpe til å festne inn i folks bevissthet, som del av erfaringen om nasjonens fremvekst. Det tror vi er et viktig arbeid, der vi forhåpentligvis kan bidra med vår entusiasme og vår sans for proporsjoner og kvalitet. La meg derfor få utbringe en skål for dette hus, for Akershus Slott – og for Akershus Slotts Venner.

17


Referat fra Årsmøte og årsmiddag 14. oktober 2005 Styreformann for Akershus Slotts Venner, Peter Butenschøn, ønsket Vennene velkommen til Akershus Slott. Innkallelse og dagsorden ble godkjent. ­Formannen ble valgt til å lede møtet; til å undertegne protokollen ble valgt Karin Berg og Johan Wilhelm Michelet. Styrets årsberetning for arbeidsåret 2004/2005 ble godkjent, likeså regnskapet. Alle beretninger, årsregnskap m.m. var sendt medlemmene på forhånd. Det ble stilt spørsmål om hva som gjøres for å skaffe flere medlemmer til foreningen. Dette må gjøres noe med, legge ut brosjyrer i informasjonen på Akershus, og også sende oppfordring til tilknyt­ tede foreninger. Det har vært et skifte i sekretariatet i Akershus Slotts Venner, Petter Walby har sluttet, Birgitte Espeland har tiltrådt som ny sekretær. Valg: Ved forespørsel til styremedlemmer og suppleanter i ledelsen av Akershus Slotts Venner har samtlige sagt seg villige til å fortsette i sine verv for neste periode 2005 til 2006. Formann Peter Butenschøn, Karin Berg, Henrik von Bärnholdt og Grete ­Jarmund er på valg i år, og styrets tre suppleanter skal gjenvelges hvert år. Valgkomiteen foreslår med dette at styret i ASV 2005-2006 får denne ­sammensetning: Formann: Peter Butenschøn Styremedlemmer: Karin Berg Grete Jarmund Else Syse Henrik von Bärnholdt Magnus Landmark Erling Rønneberg Suppleanter: Thor Gunnar Næss Tor Sannerud Guy Tschudi-Madsen

18


Revisor: Avtalen med firma «Deloitte» opprettholdes. Valgkomiteen er innstilt på gjenvalg og Thomas Gram foreslås som ny formann Jan Greve / Siri Schjatvet / Thomas Gram Alle punkter ble godkjent av årsmøtet, valgene ble gjort enstemmig og ved akklamasjon.

TilavslutningholdtprofessorFrancisSejerstedtetforedrag:«Unions­oppløsningen i 1905». NB! Francis Sejersted kåserer uten manus, derfor blir det ingen trykt gjengivelse av hans kåseri i Årsskriftet Etter årsmøtet ble det servert aperitiff i Christian IVs Sal for de 106 ­deltakerene, før middagen ble servert i Romerikssalen i regi av Hotell Bristol. Styre­formann Peter Butenschøn ønsket velkommen til bords, kommandanten, Geir ­Holmenes, utbrakte H.M.Kongens skål. Underveis ble vi underholdt av musikere fra Norges Musikkhøgskole. Peter Butenschøn holdt tale under middagen. ­Sveriges ambassadør, Mats Ringborg, holdt en tale, og komman­danten ­avsluttet med takk for maten tale.

Karin Berg

Johan Wilhelm Michelet

19


VENNEFORENINGENS UTFLUKT TIL FREDRIKSTEN FESTNING LØRDAG 27.08.05

En fullsatt buss forlot Akershus Slott kl. 09.00. Else Syse og Tor Sannerud fra styret ivaretok den praktiske ledelsen av utflukten. I sympatisk sensommervær fulgte vi en nesten ferdig E-6 motorvei g ­ jennom Akershus og Østfold, over den nye Svinesundbroen. Etter et kort møte med vårt gamle unionsoverhode Sverige, gikk turen tilbake til gamlelandet over den første Svinesundbroen. Begge overfarter ga oss god anledning til å ­observere at arkitekturen på den nye broen er i nærmest fullkommen harmoni med den gamle broen, om enn med ulike konstruksjonsmessige løsninger. Vel fremme på Fredriksten Festning ventet kaffe, wienerbrød og Magne Rannestad fra Fredriksten Festnings Venner. Magne viste seg å være tidligere militær med oberst grad, men mest av alt viste han seg å være en fantastisk guide innen festningens historie, regionens historie og Norges historie. Med innlevelse og militær presisjon formidlet han med entusiasme og engasjement de mange enkelthistorier og anekdoter som knytter seg til festningens historie og betydning som festningsverk gjennom ulike epoker. BELEIRET, JA –MEN ALDRI BESEIRET! Myten om Karl XII´ s død er en arv som festningen skal leve videre på, og som skal bidra til å holde interessen for festningen ved like. Magne tok oss også med til fredsforhandlingene mellom Sverige og Norge i 1905, og de norske grensefestningenes betydning i opprustningssituasjonen, og senere som en viktig del av premissene for en fredelig unionsoppløsning. Etter vel tre timers befaring på festningen smakte det godt med et vel­ tillaget varmt måltid på Fredriksten Kro, servert av blide og imøtekommende Haldensere. Flere av venneforeningens medlemmer, anført av Alf R. Bjercke, bidro med historier og anekdoter i løpet av bussturen, noe som var medvirkende til en hyggelig stemning under hele utflukten.

Tor Sannerud

20


Akershus Slotts Venner Tale ved årsmiddagen 14.10.05 Peter Butenschøn

I de bildene som har festet seg på nasjonens netthinne fra de sure høstdagene i 1905, da den nye kongen og hans følge trådte i land på Vippetangen, står omrisset av Akershus Slott frem i tåken som selve nasjonsklippen, ­uinntagelig, fjern og urørlig. Vi har i løpet av dette året fått levende innsyn i de s­ torpolitiske skritt som ledet opp til denne landgangen, de diplomatiske manøvrene i ­klokskap og sluhet, i nasjonale myter og nasjonal skyldfølelse, i provokasjoner og spill for galleriet på slottet i Stockholm og bakrommet på Stadshotellet i Karlstad. Mye er festet til historiens annaler gjennom Stortingsvedtak og ­traktater, artikler og paragrafer, taler og møtereferater. Det er en historie om menn med stiv snipp innenfor de mørke dressene, om de utprøvende ­posisjoner og de avgjørende formelle skritt, om nervøsitet og vågemot, om overlevering av akkreditiver og skåling i funklende krystall. Bakom det hele, i frostrøyken på den steile klippen i Pipervika, hvilte borgen Akershus som den trauste budbringer om århundrenes lange linjer, som det mest håndfaste ­uttrykk for at her var det seks århundrers dramatiske kamp om nasjon og ­herredømme som nådde ennå en milepæl. Det var ikke på Akershus det skjedde, i hvert fall ikke denne gang. Borgen var den litt utydelige konturen av noe trygt og evigvarende, en taus tilstede­ værelse som bakteppe for den store scenen. Livet ble levd andre steder. ­Opptoget med den nye kongen, hans midjesmale viv og den unge sønnen på armen, passerte borgen på vei opp i byen, til lys og folkehyldest og festivitas. Akershus lå taus og mørk tilbake. Vi kjenner den store historien; beslutningene, krigene, de heroiske m ­ ennene med de avgjørende innspillene. Men hvordan var de små historiene? Hvordan var livet på borgen gjennom de seks århundrer? Hvem bodde der, hvem smalt med dørene, hvordan luktet det i hjørnene, hva spiste de, hvor gikk de på do, hvem gjorde de kurtise til bakom forhengene, hvordan frøs de gjennom lange vintre og hvordan sprang de ut i vårsolen? Vi vet jo mye. Vi vet hvem de var, de 22 ridderne og sveinene og erkebiskop og alle biskopene som en sur dag senhøstes 1387 møttes i Margarethasalen, under blafrende lys i smijernstakene og med mektig bål på peisen, og lovet troskap til den unge dronning M ­ argrethe. Og vi vet mye om augustkvelden i 1648, da 712 mann møttes for å hylde den nye Kong Fredrik III, etter 450 kanonskudd fra vollene. Vi vet hva de spiste, dagens utmerkede treretters fra Bristol ville nok fortont seg fattigslig i 21


s­ ammenligning, de fikk ni retters middag, og festen varte i to uker, det gikk med 78 okser, 15 gjøgriser, 121 stekegriser, 877 sauer og lam, 44 kalver, 197 fete gjess, 1387 høns, 137 harer, i tillegg til egg og oster og alt som søtt og godt var. (i følge en opplisting hos Karsten Alnæs). Slikt vet vi. Og vi vet mye om ­Henrik Wergeland på sitt kontor, om mange andre konger og adelige og geistlige, om krigere og fredsæle, om en og annen straffange, men hva med alle de andre, hva med de daglige bekymringene, hva med frykten og sykdommene, de små gledene, de harde tidene og de myke? Hvorledes pustet en slik borg ned ­gjennom generasjonenes bruk, hva passerte gjennom portene og hvor stort svinn var det før varene nådde de adelige tafler, hvilke passord hadde de i nattemørket, hva var det de hadde med seg fra byen på vognene som klapret mot brosteinene og i skreppen på ryggen? Vi ser noen merker etter slitasje, etter hestehover og jernbeslåtte hjul, etter trege hengsler og subbende skritt i trappetrinn, men klarer vi å lese de små historiene fra slik daglig bruk ­gjennom århundrene? Det er kanskje blitt vanskelig å lese disse små historiene i borgen, se dem klart for oss, for ombyggingene og reparasjonene har gjennom årene vært så grundige, så velgjorte. Det ligger lite skitt igjen i krokene, ingen spindelvev under bjelkene, det er ingen matrester igjen på kjøkkenet eller surnet vin i kaggene. Tiden har gradvis visket ut detaljene, fjernet det uferdige og lem­ feldige, det som kanskje ikke var så velgjort og vellykket, det er blitt godt og vakkert og solid alt sammen, og vi gleder oss over det på en kveld som denne. Og det er samtidig blitt litt folketomt, som om livet på borgen blir vagt bak alle de mektige overskriftene, som om det blir litt utydelig i tåke, slik hele ­festningen gjorde det, den viktige høstdagen for hundre år siden. * Jeg tenkte i disse baner da jeg for noen dager siden vandret gatelangs i ­Pompei, skrittet ut av porter og over vått gatelegeme på store stener slitt ned av ­tusener av føtter i årene før Vesuv en dag i år 79 plutselig mørkla dagen og spydde ut skyer av aske og porøs sten som begravde alt og alle og forseglet livet slik det var levd av frie menn, kvinner, barn og slaver denne augustmorgenen, inntil det ble møysommelig gravet frem igjen ett tusen syv hundre år senere. Vandringen i Pompei var nesten pinefullt nærgående, det var som man stadig kunne lukte og kjenne med fingertuppene, kjøkkenredskaper og parfyme­ flasker, kjøttstykker og nybakt brød på små fat og druer i sølvskåler, mosaikk i gulvene, rommelige badekar og gledeshus med utstilte varer og tjenester, grådig handel og lettsindig levnet, hager med sprudlende bassenger, og ­vakker poesi og en nesten oversanselig skjønnhet i malerier og skulpturer, fra søyleradene på Forum og like inn i de mest private sinoberrøde avlukker. Ikke mye tåke i slike bilder, her var lite visket ut og utydeliggjort gjennom ­århundrers dyktige reparasjoner. 22


Kan vi fornemme hvordan livet var levd innenfor murene i slike hus? Kan vi ennå høre samtalene, intrigene, de kjærlige ordene? Jeg merket noe av det samme på den andre siden av Sorrentobukten, på Capri, med Vesuv som en karakteristisk kjegle i horisonten mot nord. Der ­vandret den svenske legen Axel Munthe for hundre år siden opp de 800 stein­ trinnene fra havnen Marina Grande til sin Villa San Michele, der han møy­ sommelig murte romerske fragmenter inn i tykke murvegger og sammen med sine lokale hjelpere gjennom årene formet et hus og en hage med mørke tremøbler og små vinduer omkranset av slanke marmorsøyler mot det ­ ­blendende middelhavslyset. Også der kan vi kjenne på de nedslitte trinnene, på mosen i fugene i murene, på potteskårene innfelt i gulvene. Vi kan finne utsiktspunktene fra hans tekster, fornemme den langsomme vandringen ­under palmene og samtalene i skyggen under vinranker og kaprifol. Vi tar del i det, forsøker å finne et rom for oss selv i denne historien, i de vakre gjen­ standene, i detaljene, i det daglige livet der for enden av alléen i utkanten av landsbyen, om enn med litt velvillig fantasi. Folk former hus, og hus former folk. Gode hus knas og vris og vendes som føyelige leirklumper, de antar en form som føyer seg til personen som bebor. Hus må brukes hardt og intenst og uopphørlig, de bør ikke repareres for hardt, og de egner seg ikke så godt til å stå tomme lenge om gangen, de gode husene egner seg dårligere for de sporadiske besøk, for turistens flyktige visitter. Gode hus vokser etter hvert opp av bakken, smelter sammen med og skriver historie sammen med sine beboere. Axel Munthe bygget alltid, om igjen. Etter fem somres bygging ville han gjøre ferdig en terrasse med loggia. «Hva den lille klostergangen angår», ­skriver han i «Boken om San Michele», «sa jeg til mastro Nicola at det var best å rive ned alt sammen, jeg syntes ikke lenger om den som den var. Mastro Nichola bønnfalt meg om å la den stå i fred, vi hadde alt revet den ned to ­ganger, fortsatte vi med å rive allting så snart det var bygd opp, ville San ­Michele aldri bli ferdig. Jeg sa til mastro Nichola at den eneste riktige måten å bygge et hus på var å rive ned allting gang på gang og begynne på igjen, inntil ens øye sa til en at alt var riktig. Øyet visste meget mer om arkitektur enn ­bøkene, Øyet var ufeilbarlig, så lenge man bare stolte på sitt eget øye, og ikke på andres». Jeg ble minnet om dette da jeg, stadig for bare en ukes tid siden, også fulgte i noen andre fotspor, til en annen stor skandinav som oppholdt seg i disse traktene ved Middelhavet, Henrik Ibsen. Når man klatrer de godt slitte ­trinnene i den steile trappen opp mot Albergo Luna i Amalfi, trappen som nå med en liten marmorplate er kalt Salita Ibsen, og går inn i det rom der han, Suzanne og Sigurd bodde over en periode i 1879, rom 15 der hans portrett henger på veggen og det samme krusifiks stadig henger over sengen, så t­ enker man uvilkårlig: Her satt han og skrev «Et dukkehjem», ett av de skarpeste, mest dramatiske og mest innflytelsesrike teaterstykker som noensinne er 23


s­ krevet. Her satt han på balkongen og så ned på det azurblå havet og inn mot den lille byen som klatrer oppover den olivenkledde fjellsiden, i et hvelvet hvitt rom i et tidligere kloster grunnlagt av den hellige Frans av Assisi. Eller han vandret rundt i klostergården eller på den smale stien inn mot nabobyen Atrani, og så skrev han altså «Et dukkehjem», med handling og stemning ­henlagt til det borgerlige og kjølige Christiania. Han var tilsynelatende helt uaffisert av hus og landskap, av hav og fjell og folk og oliventrær. Vi finner en liten referanse til den lokale tarantella-dansen, men det er også det hele. Han var turisten i annen manns hus og nøytralt land, han søkte stillheten, ­avstanden, den uforstyrrede tiden. Han gikk sikkert en tur innover til torget i kveldingen, han likte visst å bade, kanskje fra klippene, kanskje fra den grove sandstranden i nærheten, kanskje hadde han stripete badedrakt, kanskje sov han siesta under en sløvt blafrende parasoll, kanskje var han glad i pizza. ­Senere finner vi ham på det mer komfortable og mondene Hotell Tramontano i Sorrento, i et rom som et ørnerede høyt over stranden med utsikt til Napoli og Vesuv. Her skrev han ferdig «Gjengangere», også her uten merkbar ­påvirkning fra livet i de ­travle gatene, av fiskebåtene som ble dradd opp på stranden, av blekksprut og små flate fisker, men kanskje med mer ­engasjerende selskap av andre utenlandske kunstnere og intellektuelle som også hadde søkt tilflukt i de samme luftige stuer og den svale hotellhagen. Her satt han altså, den viktigste dramatiker de siste hundreårene, den mest spilte og mest brenn­ bare av dem alle i vår tid, hvis stykker forbys og straffeforfølges i mange land, og rusker opp i ­konvensjonelle sinn og avstumpede hjerter i alle samfunn og alle lag, og så ­forstår man at det kanskje bare er genier og enfoldige som på en slik måte kan skape avstand mellom seg selv og omgivelsene, som kan være turist, kanskje upåvirket, kanskje uten behov for å slå rot og la seg forme av stedet, innlemme i dets langsomtflytende historie. Fra de huggede trinnene opp mot Villa San Michele, Albergo Luna og H ­ otell Tramontano, og fra de myke hjulsporene i Pompeis gater, kommer jeg derfor tilbake til Akershus Slott, og forsøker å lese endringene gjennom årene, lese bruken av folk og fe, se værets slitasje, kuldens sprengning og grotidens ­mykhet, av merker etter endrede bruksmønstre, av de gode hensikter og den onde vilje. For det må være viktig at denne borgen er noe mer enn en pen ­kulisse, vasket og ryddet ren for tegn på ordinær bruk, den må ikke bli en ­antikvitet som er konservert og puttet i møllpose for at den ikke skal preges av tidens tann og bare fremstå prydelig når en regjering spiser middag med seg selv eller gjestende statsoverhoder skal hedres. Vi må blåse liv i Akershus, stille fokuset skarpt så det trer frem fra tåken i høstkvelden. Vi er så flinke til å bygge nytt i Norge. Vi liker det best slik, bryte nytt land som Isak Sellanraa, jage vilt i ulendt terreng, bygge broer til de fjerneste øyer, drive tunneler gjennom fjellene, reise nye hus for ethvert nytt formål, klippe røde bånd når det er ferdig, og så være fornøyd med det. Vi er ikke så flinke til å ta vare på sakene, vi ser ikke det store i å flikke på ting, i den langsomme 24


omsorgsfulle tilpasningen til nye tider og nye behov. Her er nybyggerlandet Norge annerledes enn kulturlandet Italia, der kulturen nettopp ligger i den stadige foredlingen, i omformingen lag på lag gjennom en nesten umerkelig prosess, i bruken av det gamle og det nye om hverandre. Det er ikke så ­heroisk, det appellerer kanskje ikke til entreprenøren og gründeren i oss, men det for­ teller oss at historien ligger i detaljene, i levd liv, i det uferdige og det ­uperfekte, ikke først og fremst i de enkeltstående monumentene eller traktatene eller de bestemte og feirede årstallene. Ikke noe annet sted i dette landet er det mulig å fortelle en slik kompleks og mangefasettert historie som her på Akershus. Ikke noe annet sted kan vi fange inn både de lange linjene og de trivielle detaljene, de store kanonene og ­samtidig rekkverkets avrunding etter hundreårenes bruk av tusener ukjente hender. Særlig i dette året, i 2005 da vi markerer nasjonal selvstendighet, er det viktig at vi også danner oss bildet av det ordinære, det langsomme, det nære og trivielle, av historien slik den leves ut gjennom de mange som forblir navn­ løse i historiebøkene. Derfor bør Akershus aldri bli så pent og fjernt for oss at det står i fare for å miste noe av sin historiefortellende kraft, og derved tillates å tre tilbake i bakgrunnen som en vakker kulisse. Nå blir selvfølgelig en venneforening som vår nokså liten i dette historiske bildet. Det er ikke så forferdelig mye vi kan gjøre fra eller til, murene står ­tause, takene beskytter mot vær og vind, og kommandanten vokter over det hele med stødig hånd og mange stjerner på uniformen. Regjeringer går og kommer, fyrverkeri flerrer over høsthimmelen, og så blir det igjen stille. Men vi har faktisk mye ugjort. Vi må ustoppelig knytte forbindelsen mellom ­borgen og livet utenfor, vi må hjelpe til slik at borgen fortsatt kan brukes og kan f­ orstås av folk, også i vår egen tid, slik at den fortsatt kan være del av denne ­nasjonens hverdag og selvforståelse, ikke bare på de store dager og som ramme om de grande begivenheter. Derfor ber jeg om at vi, med den nødvendige ærbødighet for disse tykke murer og ­dunkle vinduer, i det markante år utbringer en skål for Akershus Slott, og for A ­ kershus Slotts Venner.

25


26


NORSK BILLEDVEV

CHRISTIAN IV’s STORE VÅPEN I DYREKRETS

27


Styret i Akershus Slotts Venner fikk nyss om at et meget sjeldent (og meget kostbart) teppe med Christian IV‚s store våpen ville komme på auksjon hos Kaare Berntsen Antikviteeter AS i 2005, etter en lengre restaureringsprosess. Vi så på det, det var stort og praktfullt, vevet i Gudbrandsdalen i 1640-årene, med sterke farger og en frodig og kraftig billedbruk. Vi mente det bør sikres her i landet, og at det hører hjemme på Akershus. Men vår økonomi var ikke i nærheten av å kunne ta et slikt løft. Vi søkte derfor Sparebankstiftelsen DnB NOR om hjelp, og det lyktes over all forventning. Stiftelsen kjøpte teppet for å deponere det på Akershus! Vi vil nå i samarbeid med Kommandanten og Sparebankstiftelsen finne en god plass til det. Nedenfor følger en beskrivelse av teppet fra Kaare Berntsen AS: Motivet er Christian IV’s store våpen med de tre springende leoparder omgitt av de 13 provinsers forskjellige kronede våpen: Norges løve, Uniones tre ­kroner, De Gothers over 9 hjerter gående løve, De Venders lindorm, Gotlands Agnus Dei, Islands kronede stokkfisk, Slesvigs to løver, Holsteins nelleblad, Stormarns svane, Ditmarskens rytter, Oldenborgs bjelker, Delmenhorsts kors og Øsels ørn. Våpenet er omgitt av til dels uleselige skriftbånd. Det blir holdt oppe av to engler og et englehode som støtte på undersiden. Den utvendige borden består både av dyr fra den norske fauna og fantasi­ dyr. Initialene AOD er vevet inn til høyre ved våpenet (opp – ned). Mellom de to provinsvåpnene øverst på høyre side står IHD, og til venstre for kronen også IHD. Ingen av disse signaturene er kjente for oss. Denne billedveven er en av seks kjente vevnader med samme motiv. Billedveven ble i 1989 registrert for Norsk Folkemuseum av Inger Lise Christie. Hun beskrev den gang billedveven som meget slitt og med defekte partier. Den trengte vask og gjennomgripende konservering. Først i løpet av 2004 har billedteppet vært gjenstand for en gjennomgående museal restaurering av firmaet De Wit i Belgia. Teppet er vasket og k ­ onservert. Gamle dårlige reparasjoner er fjernet, hull er fylt med spesialinnfarget stoff, svake punkter blitt festet mot det nypåførte foret. Det var viktig å sikre alle svake punkter opp mot foret. Billedveven fremstår i dag, med sine synlige restaureringer og sine svakt bleknede farger, som et eksempel på 1600-tallets folkekunst. Man har ikke prøvd å skjule resultatet etter 400 års bruk, men heller sikret det for fremtiden.

28


ÅRSMELDING AKERSHUS SLOTTSDANSERE SESONGEN 2004/2005 Sesongen 2004/05 har vært et aktivt år for Akershus Slottsdansere. I forbin­ delse med markeringen av hundreårsdagen for unionsoppløsningen, har det vært økt aktivitet på Akershus slott også for dansegruppen. Kantinen i bygning 65 har vært øvingslokale for dansegruppen denne ­sesongen også. Dette er et romslig lokale med et godt dansegulv. Mandag har vært øvingsdag, og gruppen er takknemlig for at dette lokalet har stått til ­rådighet. Ved begynnelsen av høstsemesteret 2004 hadde dansegruppen blitt enig om å sette i gang et dansekurs for om mulig å kunne rekruttere nye medlem­ mer. Dansegruppen har opparbeidet seg et repertoar som grovt sett omfatter tre tidsperioder: Middelalder, renessanse/barokk og 1800-tall. Det ble ­organisert slik at dansegruppens egne medlemmer tok ansvar for hver sin tidsperiode. Kurset ble avholdt over seks kvelder med to kvelder for hver danseperiode. Kurset resulterte i fire nye medlemmer i dansegruppen. Takket være Herskapsdansarna i Lidköping som har gjestet Akershus Slott med sine forestillinger har Akershus Slottsdansere fått kontakt med andre dansegrupper som sysler med historiske danser, både i Norge og i våre nabo­ land. Noen av dansegruppas medlemmer takket ja til en invitasjon til å være med på 1700-tallshelg i Stockholm i regi av foreningen Gustavs Skål i slutten av april. Her var det forskjellige kurs og temagrupper som dreide seg om alt fra dans til begravelsesritualer på 1700-tallet. Lørdag kveld var det et flott 1700-tallsball med mange tidsriktige drakter. En morsom og lærerik ­opplevelse for dem som var med. En annen hyggelig hendelse denne våren var at Stiftelsen Akershus F ­ estning for Kunst og Kultur ønsket å hedre Akershus Slottsdansere med sitt skjold. Dansegruppen synes det er meget hyggelig å bli hedret på denne måten og håper på et fortsatt godt samarbeid med Stiftelsen. Onsdag 1. juni var det premiere på «Kongespillet 1905», et nyskrevet ­historisk spill av Svein Erik Brodal hvor slottsdanserne også skulle delta. ­Dansegruppens instruktør Brit Ingrid Wang hadde utarbeidet et tidsriktig danseprogram spesielt for denne forestillingen. Hun har også denne sesongen vært dansegruppens dyktige og inspirerende instruktør. I tillegg til denne forestillingen har dansegruppen også vært med på en forestilling med nytt middelalderprogram. Fredag 3. juni ble det over hele Oslo arrangert en kulturnatt. Akershus Slott var også en del av dette arrangementet, og dansegruppen ble spurt om å delta med et barokkprogram. Dette ble også en morsom forestilling som foregikk både i Christian IVs sal og i Romerikssalen. Akershus Slottsdansere skal i løpet av året arrangere en forestilling for venne­ foreningen. Årets forestilling måtte utsettes fra det opprinnelige tidspunktet. 29


Dette gjorde at forestillingen som i utgangspunktet skulle være en lukket fore­ stilling for venneforeningen, ble gjort tilgjengelig for venner og kjente mot å betale en inngangsbillett. Forestillingen ble holdt i Romerikssalen, og pro­ grammet var et barokkprogram. Salen var smekkfull av publikum, og det var en morsom og inspirerende opplevelse for dansegruppen. Dette er kanskje noe som kunne gjentas ved en senere anledning? Sommeren 2005 har fire av slottsdanserne deltatt på dansekurs. Ett par var på et kurs med stildanser fra 1800-tallet som ble holdt i Danmark, mens et ­annet par var på et kurs viet rennesanse- og barokkdans i regi av Ringve ­museum i Trondheim. Deltakerne håper at dette kan bli en positiv ressurs i ­tiden som kommer for Akershus Slottsdansere.

For Akershus Slottsdansere Johannes Holm

30


Styrets årsberetning for 2004/2005 Styremøter Styret har i perioden hatt fem styremøter. I tillegg har det vært flere arbeids­ utvalgsmøter med formann, viseformann og sekretær. Det har i arbeidet vært et nært samarbeid med Akershus Kommandantskap. Sekretariat Foreningen engasjerte våren 2005 et nytt sekretariat. Etter 13 års som ­sekretær for foreningen fratrådte Petter Walby denne stillingen. Vi engasjerte Birgitte Espeland som ny sekretær. Birgitte er cand.mag fra universitet i Oslo med vekt på arkeologi, kunsthistorie, historie og museumskunnskap. Hun har ­siden 1995 vært fagkonsulent ved Bogstad Gård, der hun bl.a har ansvaret for publikumsaktiviteter. Det daglige samspillet med Bogstad vurderes av styret som en betydelig styrking av foreningens arbeid. Hjemmeside Det er opprettet egen hjemmeside for foreningen på internett; www.akers­ husslottsvenner.no. Foreningens postadresse er nå Bogstad gård, Sørkedalen 826, 0756 Oslo. Økonomisk situasjon Årets regnskap viser at foreningens økonomi er i balanse, men foreløpig uten det handlingsrom for tiltak til beste for Akershus Slott som foreningen ønsker. Foreningens regnskap ivaretas av Økonomisenteret RC Oslo AS, med Erling Rønneberg som styrets kontaktperson. Deloitte & Touche har vært forenin­ gens revisor. Akershus – omgivelsene Etter avslutningen av arkitektkonkurransen for den nye Akershusstranden, initiert av foreningen, følger vi nå utviklingen nøye. Det er foreløpig ikke startet opp noen av de bebudete ombyggigstiltakene. Nybygget for forsvarets integrerte ledelse på nedre festning går sin gang, og foreningen følger dette arbeidet med vaktsomme øyne. Formidlingsplan for Akershus festning Foreningen har utarbeidet et forslag til et prosjekt for en formidlingsplan for festningen. Forslaget har vært diskutert med kommandanten, og beregnes oversendt Forsvarsdepartementet i løpet av høsten. Akershus-bok Styremedlem Guy Tschudi-Madsen arbeider med den nye boken om Akershus - Borgen og byen – spenninger og samspill, som beregnes utgitt i 2006 av Press forlag. 31


Adventskonsert Det ble innbudt til adventskonsert i Slottskirken 7. desember. Bård Granum sang, akkompagnert av Jonas Haltin på trompet og slottsorganist Haakon Omejer Sørlie. Arrangementet ble bekostet av Aktiv Kapital ASA. Medlemsmøte – omvisning på Akershus Mandag 6. juni møttes medlemmer til omvisning på slottet av Stephan Tschudi-­Madsen, Harald Moberg og Henrik von Bärnholdt. Det var egne ­programmer i Margaretha-salen og Christian IV’s sal, Slottsdanserne o ­ pptrådte med musikk og dans, og det ble servert kaffe og kringle. Arrangementet var meget godt besøkt – med 150 deltakere. Festningshistorisk tur Årets tur gikk med full buss til Halden og Fredriksten festning 27. august. Det vises til eget referat fra turen i Årsskriftet. Stiftelsen Akershus Festning for Kunst og Kultur Stiftelsen har i anledning av markeringen av unionsoppløsningen gjennom­ ført et imponerende kulturprogram i løpet av våren og høsten, med et utall arrangementer. Formannen har vært foreningens representant i stiftelsens styre. Komiteen for Akershus Slott og Festningsområde, som ledes av Kommandanten, har ikke hatt møte i løpet av året. Medlemsforhold Foreningen hadde pr 01.07. 2005 511 medlemmer, herav 7 æresmedlemmer, 111 livsvarige medlemmer 15 firmamedlemskap og 378 ordinære medlemmer.

Oslo 24.8.2005 Peter Butenschøn (sign.) Formann Else Syse (sign.)

Magnus Landmark (sign.)

Grete Jarmund (sign.)

Henrik von Bärnholt (sign.) Tor Sannerud (sign.)

Erling Rønneberg (sign.) Thor Gunnar Næss (sign.)

32

Karin Berg (sign.)

Guy Tschudi-Madsen (sign.)


AKERSHUS SLOTTS VENNER Resultatregnskap

Note 2004/2005 2003/2004 DRIFTSINNTEKTER Medlemskontingenter 201 713 93 350 Gaver/bidrag 0 0 Annonser 45 000 29 000 Salgsinntekter 16 096 34 201 Årsmøte/arrangementer 4 21 049 0 Sum driftsinntekter 283 858 156 551 DRIFTSKOSTADER Husleie, kontorhold 2 88 844 96 408 Lønn, honorar 3 129 983 140 155 Årsmøte, arrangementer 0 6 330 Årsskrift 49 804 61 938 Informasjonskostnader 0 4 216 Møteutgifter 8 761 9 368 Sum driftskostnader 277 392 318 415 Driftsoverskudd/underskudd 6 466 -161 864 Drakter/tilskudd danserne 0 5 000 Tilskudd Akershus slottskirkes Konsertserie 0 6 000 Gaver slottet 0 0 Sum bidrag 0 11 000 Overskudd/underskudd etter bidrag 6 466 -172 864 FINANSPOSTER Renteinntekter 9 657 18 868 Finanskostnader 3 837 2 723 Sum finansposter 5 820 16 145 Årets overskudd/underskudd 12 286 -156 719

33


AKERSHUS SLOTTS VENNER Balanse pr. 30.06

Noter 2005 2004 OMLØPSMIDLER Fordringer 18 172 6 400 Bankinnskudd 821 495 824 859 Sum eiendeler 839 667 831 259 EGENKAPITAL Opptjent egenkapital 661 586 818 305 Resultat 12 286 -156 719 Sum egenkapital 673 872 661 586 KORTSIKTIG GJELD Forskuddsbetalt medlemskontingent 1 102037 93350 Kortsiktig gjeld 63758 76323 Sum kortsiktig gjeld 165795 169673 Sum gjeld og egenkapital

839 667

831 259

30.06.05/25.08.05 Peter Butenschøn (sign.) Formann Else Syse (sign.)

Magnus Landmark (sign.)

Jan Greve (sign.)

Grete Jarmund (sign.) Henrik von Bärnholdt (sign.)

Erling Rønneberg (sign.)

Tor Sannerud (sign.)

34

Karin Berg (sign.)

Guy Tschudi-Madsen (sign.)


AKERSHUS SLOTTS VENNER Noter til årsregnskapet pr. 30.06.2005

Note 1  Presentasjon Årsregnskapet er satt opp i samsvar med regnskapsloven og god regnskaps­ skikk for små foretak. Medlemskontingenten innbetales for kalenderåret, og årsregnskapet a­ vsluttes pr. 30.06. Kontingentinntekten for 2. halvår er derfor forskuddsbetalt medlems­kontingent i regnskapet. Note 2  Husleie, kontorhold Husleie 25 000 Andre driftsutgifter 63 844 88 844 Note 3  Lønn,honorar Venneforeningen har ansatt sekretær og i tillegg benyttes et regnskapskontor som regnskapsfører. Begge forhold er i tråd med statuttenes § 3. Styret mottar ingen godtgjørelse Honorar sekretær 57 500 Arbeidsgiveravgift 8 108 Regnskapstjenester 64 375 129 983 Note 4  Årsmøte, arrangementer Inntekter 167 600 Kostnader 146 551 21 049

35


36


Akershus Slotts Venner Æresmedlemmer H. M. KONG HARALD V H. M. DRONNING SONJA H. K. H. KRONPRINS HAAKON MAGNUS PRINSESSE MÄRTHA LOUISE

HANS HØEGH  •  STEPHAN TSCHUDI-MADSEN JOHNSEN, ERIK SANNESS KIERULF, AKSEL H KIERULF, ANINE B GARMANN KIERULF, BOEL M GARMANN KIERULF, CARL A GARMANN KIERULF, HERMAN CHR GARMANN KIERULF, MAGDALENE KIERULF, MARGARET B GARMANN KLOSTER, CHRISTIAN PIERRE.... KLOUMANN, TULL ENGØ KROGH, GEORG FREDRIK VON DR. KROGH, LARS SKIPSREDER KVAM, ODDVAR S. LAMPE, GUNNAR VON TANGEN. LENTH, JØRGEN DIREKTØR MATHIESEN, ERICH MATHIESEN, HAAKEN CHR. MATHIESEN, MOGENS SIV.ØKONOM. MICHELET, JOHAN W. SIVILØKONO MOHR, EVA MARIT MOLTZAU, RAGNAR JR.SKIPSREDER MOLTZAU, AASE MARIE MUNTHE-KAAS, BUSTER M. MUSTAD, EDEL SOPHIE MUSTAD, JOHAN M. MØINICHEN, UNN INGER MØLLHAUSEN, MARTIN SIV.ØK. NORDBERG, ALF KRISTIAN NORDBERG, KRISTIAN DIREKTØR.. PETTERSEN, KARI STAUBO RAMM, ANNA REGAL, MØLLE A/S RYDER, IVAR RØNNEBERG, ANNE BIRGITTE RØNNEBERG, BIRGITTE RØNNEBERG, ERLING STATSAU.REV RØNNEBERG-ØSTREM, THERESE, ADVOKAT SAMSON, PER SAMUELSEN, SIGURD SCHJATVET, SIRI ELISABETH SEIP, GØRAN ROSTAD,HOFFDAME STENHAGEN, JAN GUSTAV,DIR. STOCKFLETH, JAN BENESTAD

LIVSVARIGE MEDLEMMER ANDRESEN, ANTON FR,MAGISTER.. ANKER, ERIK B, SKIPSMEGLER ARNESEN, ANNE ASTRUP, ELSE MARIE ASTRUP, ELSE BERG, CONNIE BERG, JOHANNES HENRIK MAJOR BERG, KARIN BERG, PETER Y., VERKSEIER BEVRENG, TORKJELL OG RUTH K BJERCKE, ALF R GENERALKONSUL. BORCHGREVINK, JOHAN CHR. BRISTOL, HOTELL A/S BØCKMAN, ELSA, FRU BØE, ALF COLLETT, ERIK P, ARK.MNAL...L COLLETT, JOHN CHR., ARK.MNAL. DAVID-ANDERSEN, A/S DIDRIKSEN, STIAN DIDRIKSEN, SYLVIA L ECKBO, EIVIND ADVOKAT ERICHSEN, GEIR, MAJOR EVENSEN, EIV. SKIPSREDER FLEISCHER, HANS K. FLØTAKER, OVE ADM.DIR. FOSSUM, BERNT J DIREKTØR GANN, KARI GANN, MARIT GILHUUS-MOE, CARL CHR GJENSIDIGE, NOR HALLESTEIN, OLE FR HALVORSEN, SVEIN HARALD, REG. HANSEN, KJELL B BOKTRYKKER HARTMANN, W. FINN HEGE NORDBERG HEYERDAHL, JENS P. D.Y. .... HIRSCH, ERIK ADVOKAT HOLM, TORE A. HOPSTOCK, CARSTEN, FØRSTEKONS HØEG, NILS ADM.DIR. JAKHELLN, HARALD SKIPSMEGLER.

37


BJERCKE, CHRISTINA A. BJERKE, EINAR REG. REVISOR BJERKE, FINN H. BJØNNES, ANDERS BJØRNE, JANN BJØRNSTAD, TERJE ALEXANDER BJAANÆS, CECILIE BLACKWELL, PATRICIA ANN BLIKSTAD, LIV BLOM, JAN BODUNG, KAJA BONNEVIE, MAISEN BORNA, EIVIND HEGGE BOUTANGACHE, MAY BRIT GUDEVOLD BRATZ, BJØRN OLAF, ADM DIR BRECHAN, HELENE BRECHAN, AASTA FRIMANN-DAHL BRINCHMAN, HELEN BRODAL, SVEIN ERIK BROWNSILL, RICHARD A. BRUHN, KARIN LISE BRUSTAD, RANDI F BRUTON, DAVID L., PROF. BRUUN, ODD JOHAN GROSSERER BRYDE, MARIT ADVOKAT BRAATEN, TORMOD BUSCH, ROLF T, AMBASSADØR BUTENSCHØN, HANS B FORLAGSDIR BUTENSCHØN, PETER BÄRNHOLDT, HENRIK VON BØHN, ELISABETH BØRRESEN, HANS CHRISTOFFER BØRRESEN, JACOB, FLAGGKOMM. CAPPELEN, HANS CAPPELEN, JØRGEN W FORLAGSBOK CHRISTENSEN, HARALD, ADVOKAT CHRISTOPHERSEN, CARL EMIL CHRISTOPHERSEN, ØYVIND, SJEFIN CLARKE-JENSEN, OLE, OVERLEGE COLLETT, PETER DAHL, BJØRN DISPONENT DALEN, ELIN DANBOLT, EINAR DANBOLT, NIELS DANIELSSEN, ANNA SOPHIE DEN KONGELIGE CIVILLISTE DITLEV-SIMONSEN, PER DITLEV-SIMONSEN, AAGE DOKSÆTER, ANNIKEN DRANGSHOLT, MAIA DREVVATNE, RANDI DYBHAVN, THOR ECKHOFF, DAPHNE EGELUND, HANS DIREKTØR EGGE, BJØRN GENERALMAJOR EKERN, BJØRG R.

STOCKFLETH, REIDAR EGGERT STOREBRAND, ASA SVERDRUP, EVA CARINE TEILMAN, TØGER SIV.INGENIØR TITTI NORDBERG TSCHUDI, HANS J SKIPSMEGLER TSCHUDI, HENRY F SJØKAPTEIN TSCHUDI, RAGNHILD ASTRUP TSCHUDI-MADSEN, CHRISTINE, LE TSCHUDI-MADSEN, GUY, ARKITEKT TSCHUDI-MADSEN, STEPHAN JR., VELDE, BERGE GARMANN WALBY, PETTER WANG, EINAR WANG, PER TANNTEKNIKER WERRING, AGNES CECILIE WERRING, NIELS JR.SKIPSREDER WILHELMSEN, ANDERS CHR GARMAN WILHELMSEN, BODIL J M GARMANN WILHELMSEN, CARSTEN CHR GARMA WILHELMSEN, KRISTIN L GARMANN WILHELMSEN, KRISTINA M GARMAN WILHELMSEN, OSCAR A GARMANN WILLE GUNNAR E. WAALER, ROBIN DIREKTØR AABY, MYRTLE VANLIGE MEDLEMMER ADRIAN, LIV AMUNDSEN, LARS R. AMUNDSEN, ÅSE SANDE ANDERSEN , NINA FELLING ANDERSSKOG, TRULS SUUL ANDREASSEN, JON T ANDRESEN, JOHAN H. ANDRESEN, JOHAN H., JR ANDÅS, HARALD ASTRUP, BERIT AUBERT, ANNE BEATE BACKER, FRIDTJOV BAGSTEVOLD, PETTER TH BAMRUD, TOR BANG, THOR SJEFØKONOM BASTIANSEN, HELGA BAYEGAN, ASTRID BJELLEBØ, PRO BECH, PÅL ARKITEKT BERG, CLAS, DIREKTØR BERG, LAI, ADM.DIR. BERG, NIC. BERG, PER CHR. BERG, TOVE KARIN BERGER, JACOB BERGESEN, TONE BEYLICH, LILLIAN BEYLICH, ULF BIRKELAND, ALF

38


HEIDEM KNUT HELBERG, RAGNHILD HENSRUD, INGEBORG HOFSETH, ANNE-MARIE HOLM, JOHANNES HOLMEN, ROLF E. HOLMESLAND, BJØRN S. ADVOKAT HOLTE, EILIF SIV.ING. HOLØ, ANNE MARIT HORN, HANS HERMANN ADM DIR. HOVIND, BJØRN ATLE HOLTER HUITFELDT, ALEXANDRA HUITFELDT, CARL HUITFELDT, HENRIK JØRGEN HUITFELDT, JOHANNE HUITFELDT, PAUL SIVILINGENIØR HØEGH, NUNNE HØEGH, OVE HØEGH, UNNI ELISABETH GREVE HØGLUND, JAN A. INGENIØR HØISÆTHER, OLE RIKARD, GEN.KO HAAKER, ESTEN INDRIDASON, ERLENDUR, TANNLEGE INGER MARIE NORDIN JACOBSEN, LISBETH JAHRE, BESS JARMUND, GRETE JEBSEN, BETTINA FORD JENSEN, PER OVERINGENIØR JENSEN, SIGNE DONS JENSEN, STEINAR H JOHANSEN, LAILA S JOHANSEN, LEIF-KRISTIAN JOHNSEN, FRITZ JOHNSEN, METTE K. JONES, GENEVIEVE INGENIØR JØRGENSEN, EIRIK JØRGENSEN, JENS MØRKANG KALDAGER, CHR R GENERALMAJOR KERTY, EMILIA KEUL, LISE KIELLAND, LIV, CAND. OECON. KILLENGREEN, INGELIN KLINGENBERG, OLAV E., ADVOKAT KNUT E. KITTELSEN SIV.ARKITEKT KOLBJØRNSEN, JAN ADV. KOLLANDSRUD, KARIN KOLLANSRUD STEIN KONGSBERG DEFENCE & AEROSPACE KONSTAD, ELLEN MARGRETHE KONSTAD, KJELL KREUTZER, IDAR, SIVILØKONOM KRISTIANSEN, KRISTIAN JR.SIV. KROGH, ANNE LISE TIMBERLID KROGH, GEORG FREDRIK VON KROKSTAD, SIDSEL ADJUNKT

ELLEFSEN, JOHAN, BIBLIOTEKAR ELLINGSEN, ASLAUG ELLINGSRUD, GEIR ENG, KNUT EVENSEN, JAN E. EVENSEN, STEIN A., PROF. DR. FAGERHAUG, AASE FALCK VIDAR OBERST FALCK, RASMUS FALKUM-HANSEN, NINA STAUBO FEARNLEY, CECILIE B. FEARNLEY, THOMAS NICOLAY FINCKENHAGEN, H. J. TANNLEGE FINNE, HANS GABRIEL ARKITEKT FJELDSTAD, LISE FJELDSTAD, ØIVIN JR, DIREKTØR FLESLAND, SVEIN DIREKTØR FLINDER, LINE RØD FOLKESTAD, SVEIN ATLE, DIR. FOSSUM, PER W. FRIBERG, ODD GAHR, CAMILLA GALTUNG, TORE GIHBSSON, ROLF GJERDE, HANS GLOMVIK, TOR GODELL, KARI GRAFF, BJØRN A. GRAM, RAGNHILD GRAM, THOMAS MAJOR GRAM, TOM NICKELSEN GREVE, JAN REDAKTØR GRIMSRUD TORGEIR MJØR GROTH, PETER GUDE-SMITH, SONJA GULDHAUG, ANDERS GULLI, OLAV, DR. GUNNARSSON, ANNE-LISE BESTYRE HAFSTAD, KNUT HAGELSTEEN, JOHAN HENRIK HAGEN, MAGNE KABINETTSEKRETÆR HALLAN, INGER HALLAN, ODD DISP. HALSNES, ODD, INGENIØR HANOA, BIRGITTA A. HANSEN, KNUT WALLE HANSSEN, SYLVIA MARGRETHE HARTVIGSEN, LISE BLOM HASSING, ANNE-BRITT HAUG, PER OG LISE TIMM HAUG, ROAR ARKITEKT HAUGE, TONE FJELDSTAD HEDBERG, THOR ADVOKAT HEDIN, HANS ANDERS HEGGEMSNES, JENS B., ADV. HEIBERG, IDA WREDE-HOLM

39


PETTERSEN, LIV PLATOU, JOHN STOUD PRYDZ, KAREN BLANKENBORG RAFTO, ØYVIND RAMBERG, METTE RAMBØL, ØYSTEIN WIIG REFSUM, AGGIE REFVEM, TRYGVE REKDAL, KARI WILLE REMØY, AUD J REVHEIM, TOR ARNE ARKITEKT RIDDERVOLD, ESBEN RIDDERVOLD, TOVE RIIS, ARNE RIKHEIM, HARRIET T RINDAL, HELGE R STATS.REVISOR RISAN, KNUT ROBERTSEN, ELISABETH ROBERTSEN, ROBERT ROHDE HANSSEN, STEIN, DIREKTØ RUHS, ERIK RUSTAD RIULF RÆDER, BETTY RØED. MORTEN RØGEBERG, ANNE RØGEBERG, BORGHILD RØGENÆS, FINN RØNNEBERG, BJØRN RØNNEVIG, ELSE SANNERUD, TOR SAVABINI, MARIA ELISABETH YOU SCHILLING, PETER FR. ARIKTEKT SCHJATVET, ADVOKAT JAN SCHJETLEIN, EILIF SCHRØDER, ENEVOLD FALSEN SCHULERUD RIGMOR SELJELID, KARI SELVAAG, OLE GUNNAR SERVILLE, TONE SILBERG EBBA SIMONSEN, KJELL R KAPTEIN SINDING-LARSEN, AMUND ARK. SKAGEN, LEIF MARTIN DIREKTØR SKAUG, ERLING SKAUGEN, ANETTE SKLETNES, SVERRE SKULBERG, PER KRISTIAN SKUTLE, KARI SKAARBERG EVA CECILIE SMITH, CARSTEN, H R JUST. EM SONDRESEN, SIGURD STANG, JOHAN L REKTOR STECKMEST, CARL EMIL STEEN, BODIL KATRINE STEEN, TORE B. DIREKTØR STEEN, AASTA, SJEFSOSIONOM

KVAMME, ELLING PROF.DR.MED. LANDMARK, MAGNUS ADVOKAT LEHMKUHL, KRISTOFER LETTING, KATHRINE HELLERN LIE, SVEN LINDBÆK, JANNIK LORENTZEN, ERIK SKIPSREDER LOSSIUS, MAY LUND KARI-METTE LUNDE, HAKON LUNDGREEN ELSE LUNDQUIST, TIRIL A ENGER LYELL, BERIT WILDHAGEN LYKKE-ENGER, TONE, LEGE LØKEN, ERIK SKIPSMEGLER LØKKEN, ARILD ADM.DIREKTØR MADSEN, KARIN MAGNUS, JENS CHRISTIAN BRIGGAD MARSTRANDER, LYDER MATHESON, TONE MEINICH, SVEN MELANDER, KAREN ALETTE, EKSP. MELBYE, HANS MESSELT, EDVARD 1.AMANUENSIS MICHELET, FREDRIK MJERSKAU, LENA J MJERSKAUG UNNI MJØS RUNE MOE, HANS MOEN, EINAR, SIVILINGENIØR MONN JOHN MUSTAD, KATHARINA MØRK CATO MØST, ANNEMOR NATVIG, HARALD, BYDELSOVERLEG NILSEN, BJØRG WIIK NISSEN, MARIT, FILOLOG NORENBERG, IVAR NOSS, AAGOT NUMMEDAL, BRITT MO NYGAARD, EDITH MARIE NÆSS, THOR GUNNAR NÆSS, TORE, OBERST NÆVERDAL, CATO DOBLOUG NØKLEBYE HEIBERG, ASTRID OHLSON, GUNNAR, DISPONENT OLSEN MARIT INGER OLSEN, FRED SKIPSREDER OMARHAUG, BEATRIX OPSTAD, MORTEN ORNING, MARQUARD O. KONTREADM OSBERG, SIGURD, BISKOP EM OSVOLD, SIGURD OTTERSEN, KNUT PERSEN, PEDER JOHAN PETTERSEN, GUNERIUS DIREKTØR

40


WALLE-HANSEN, H.J. WANG, BRIT INGRID WEDEL-JARLSBERG, JORUNN WERRING, MORTEN SKIPSREDER WETTRE, TRYGVE WIIK GOTFRED WIK, KARIN WILHELMSEN, BENTE WILHELMSEN, GJERT SKIPSREDER WILHELMSEN, JAN-FREDRIK, ADV. WILLOCH, VIBEKE WAADELAND, GUDRUN ZEINER-HENRIKSEN, DICK ZIMMER, MARIANNE ØSTANG, ØIVIND ØSTIGAARD ARNE DAG, CAND.PHILO AARESTRUP, GUSTAV AARØE, ISABELLA AASS, CHRISTEN, SIV. ING.

STENBERG, ANDERS BARMAN STENSRØD, BRYNHILD, OVERLEGE STENVIK, ROBERT STOCKFLETH, REIDAR DIREKTØR STORVIK KJELL STRANDE, ANDERS PROF. STRAY GWYNNETH STRAY, SVENN ADVOKAT STUHAUG, ANNE STURLASON, SVEIN STYRI, EVA V K STØRE, KNUT ARKITEKT SVARTEBERG, BERIT SVENDSEN, HELGE J. SIVILØKONO SVERI, ELISABETH, OBERSTLT SYSE, CHRISTIAN, SIVILØKONOM SYSE, ELSE LEKTOR SYVERSEN KJELL SÆBØ MAGNE PROFESSOR SÆBØ, SNORRE R. SÆTER, ROLF ADM. DIR. SÆTRE VIGDIS SÆTRE, TORBJØRN SØLSNES, TERJE EGILSØNN SØLVESEN, EVA B. SØNSTEBY, MERETE SØNSTEBY, SVEN SØRHEIM INGJALD ØREBECK, ADV. SØRLIE, HAAKON O SLOTTSORG. TALLE, KRISTIAN LEGE THEODORSEN, SANDRA THIDEMANSEN, JOHAN THORBJØRNSEN, SIMON THORLEIFSSON THORLEIF THORNE, ELI-SOFIE THYHOLDT, ASTRID TJERNSLI, FRED TJØNNÅS, BJØRN TOFTDAHL, VIBEKE TOGSTAD, THOR TOLFSBY, CHRISTIAN TORBERGSEN, RAGNAR TRIER ØIVIND DUE TYBRING-GJEDDE, KARI SELTE TAASEN, TORGEIR ØKONOMISJEF ULSETH, FREDRIK PREST UTAKER, HELGE, FELTPROST/OBER VESTERKJÆR, EIVIND VESTRE, MARI CAND.REAL. VIGTEL, AUD E VIK, VIDAR VIKØREN, DAVID VILLARS-DAHL, LEIF, ADV. VINDORUM, EGIL KANSELLISJEF VOLDBERG, TORE AKSEL VOLDNES, TORGUNN S.

MEDLEMMER FIRMA AKTIV KAPITAL ASA ANTHON B. NILSEN, AS KAARE BERNTSEN A/S BORGE, O EIENDOMSAVD. A/S CONTINENTAL, A/S HOTEL COOP NKL BA ECKBOS LEGATER ENGEBRET, CAFE FORSVARSBYGG FORSVARSMUSEET, . GRAND, HOTELL A/S HEIDENREICH, HOLDING A/S J.L. TIEDEMANNS TOBAKSFABRIK KONGSBERG DEFENCE &, AEROSPAC OSLO MILITÆRE SAMFUNDS

41


Feiring av 17.mai 1905 på Festningsplassen

Foto: Severin Worm-Petersen, tilhører Oslo Bymuseum

COOP NKL BA METTE RØED HEYERDAHLS MINNEFOND

42


Flagget med unionsmerke fires på Akershus festning, 9.juni 1905

KAARE BERNTSEN AS ADVOKAT JAN SCHJATVET WIERSHOLM, MELLBYE & BECK

43

Foto: Severin Worm-Petersen, tilhører Oslo Bymuseum


Det rene norske flagg heises på Akershus festning, 9.juni 1905

ANTHON B. NILSEN AS ADVOKATFIRMA RÆDER NEOMED

44

Foto: Narve Skarpmoen, tilhører Oslo Bymuseum


Foto: Severin Worm-Petersen, tilhører Oslo Bymuseum

Folkeavstemning på Akershus, 13. august 1905

LITOGRAFIA AS ENGEBRET CAFÉ FORSVARSBYGG

45


Kongefamiliens ankomst med skipet Heimdal, Vippetangen

DAMMS ANTIKVARIAT AS STOREBRAND ASA FORSVARSMUSEETS VENNER

46

Foto: Elis Nilsson, 25. november 1905, tilhører Oslo Bymuseum


Foto: Elis Nilsson, 25. november 1905, tilhører Oslo Bymuseum

Kongefamiliens ankomst, Vippetangen

ANDERS WILHELMSEN & CO AS SELVAAG GRUPPEN DELOITTE

47


Foto: Elis Nilsson, 25. november 1905, tilhører Oslo Bymuseum

Kongefamiliens inntog

RUHS AS VISITOSLO.COM ØKONOMISENTERET RC OSLO AS

48


Foto: Harald Moberg

Festningsplassen 9. juni 2005

MAP ARKITEKTER, V/GUY TSCHUDI-MADSEN TORKILDSEN, TENNØE & CO HOTEL BRISTOL

49


© 2005 AKERSHUS SLOTTS VENNER * AKERSHUS SLOTTS VENNER Bogstad Gård, Sørkedalen 826 0758 Oslo Tel: 22 06 52 00/ 90 12 80 75 E-post: post@akershusslottsvenner.no www.akershusslottsvenner.no

50