Løven, heksa og klesskapet

Ta et overblikk over utdraget fra boka Løven, heksa og klesskapet på side 140–151. Hva tror du teksten handler om?

Det er krig. Fire søsken må bo hos en gammel, ugift professor i et kjempestort hus. En regnværsdag bestemmer de seg for å utforske huset.

Løven, heksa og klesskapet Det var et hus av den typen som virker nærmest uendelig, og overalt var det fullt av uventede rom. De første dørene de åpnet, førte bare inn i soverom, akkurat slik de trodde. Men snart kom de til et langt rom som var fullt av malerier, og der fant de en rustning også. Så kom de inn i et rom der alt var i grønt, og det sto en harpe i et hjørne. Så førte det tre trinn ned og fem trinn opp, og så fulgte det en liten hall og en dør som åpnet ut mot en balkong, og så lå det en lang rekke rom etter hverandre uten dører mellom, og der var veggene dekket av bøker – de fleste bøkene var veldig gamle, og noen var større enn en bibel i kirken. Og like etterpå kikket de inn i et rom som var helt tomt bortsett fra et svært klesskap av det slaget som har et stort speil i døra. Vurderingseksemplar Det var ikke noe annet i rommet, unntatt en død flue i vinduskarmen. «Ingenting her!» sa Peter, og de marsjerte ut igjen – alle unntatt Lucy. Hun ble igjen fordi hun syntes det kunne være spennende å prøve døra til klesskapet. Hun var nesten sikker på at den var låst. Men til hennes store overraskelse var det ganske lett å åpne døra, og ut trillet det to møllkuler. Da hun tittet inn, fikk hun øye på flere frakker som hang der – de fleste var pelsfrakker. Det var ingenting Lucy likte

så godt som å lukte på pels og kjenne pelsverk som strøk mot huden. Hun gikk inn i klesskapet og inn mellom frakkene og gned ansiktet mot dem. Naturligvis lot hun døra stå åpen, for hun visste det var dumt å stenge seg inne i et klesskap. Hun gikk lenger inn i skapet og oppdaget at det hang enda en rekke med frakker bak den første. Det var nesten helt mørkt der inne, og hun strakte armene foran seg så hun ikke skulle slå ansiktet mot bakveggen i skapet. Hun tok et skritt lenger inn – og enda to eller tre skritt – hele tiden ventet hun at fingertuppene skulle støte mot veggen. Men hun kunne ikke kjenne den. Dette må da være et enormt klesskap! tenkte Lucy og gikk enda lenger inn mens hun skjøv de myke foldene på frakkene til side så hun fikk plass. Da merket hun at det var noe som knaste under skoene. Jeg lurer på om det er flere møllkuler? tenkte hun, og hun bøyde seg ned for å kjenne etter. Men i stedet for det harde, glatte tregulvet i klesskapet kjente hun noe mykt og pulveraktig som var usedvanlig kaldt. «Det var rart,» sa hun, og tok et skritt etter to videre. I neste øyeblikk kjente hun at det som gned mot ansiktet og hendene, ikke lenger var myk pels. Det var noe hardt og knudrete som til og med stakk. «Det er akkurat som greiner på trær!» utbrøt Lucy. Og så Vurderingseksemplar oppdaget hun et lys foran seg. Det var ikke noen få centimeter foran henne, der bakveggen i klesskapet burde ha vært, men langt unna. Noe kaldt og mykt drysset over henne. Et øyeblikk senere oppdaget hun at hun sto i en skog midt på natta. Det var snø under skoene hennes, og det virvlet snøfnugg gjennom lufta.

ST O P P O G T E N K

Lucy følte seg litt engstelig, men hun var nysgjerrig og spent også. Hun så seg tilbake over skulderen, og der, mellom de mørke trestammene, kunne hun fremdeles se døråpningen i klesskapet. Hun fikk til og med en gløtt av det tomme rommet hun var kommet fra. (Naturligvis hadde hun latt døra stå åpen, for hun visste det ville være dumt å stenge seg inne i et klesskap.) Det så ut som om det fortsatt var dagslys der ute. Jeg kan alltids komme meg tilbake hvis noe går galt, tenkte Lucy. Så begynte hun å gå gjennom skogen mot det andre lyset, og det sa knirk-knirk under skoene hennes mot snøen. Hva skjer med Lucy som ikke kunne ha skjedd i virkeligheten? Vurderingseksemplar

faun: skoggud med bukkebein

ST O P P O G T E N K

Omtrent ti minutter senere var hun kommet dit, og da oppdaget hun at det var en gatelykt. Mens hun sto og så på den og undret seg over hvorfor en gatelykt var plassert dypt inne i skogen og lurte på hva hun nå skulle gjøre, hørte hun lyden av fottrinn som nærmet seg. Og like etter dukket en underlig person fram mellom trærne og kom ut i lyset fra gatelykta. Han var litt høyere enn Lucy. Over hodet holdt han en oppslått paraply som var hvit av snø. Fra livet og opp var han et menneske, men beina hans hadde samme form som geitebein (håret på dem var blankt og svart), og han hadde klover i stedet for føtter. Han hadde hale også, men Lucy la ikke merke til det med det samme, for halen lå pent over den armen som holdt paraplyen, så den ikke skulle slepe etter ham i snøen. Han hadde et rødt ullskjerf rundt halsen, og han var temmelig rød i huden også. Ansiktet hans var rart, men virket hyggelig. Han hadde spisst skjegg og krøllete hår, og opp av håret stakk det to horn, ett på hver side av pannen. Som jeg nevnte, holdt han paraplyen i den ene hånden. I den andre bar han flere pakker i brunt papir. Pakkene og snøen gjorde at det så ut som om han hadde vært ute og handlet til jul. Han var en faun. Og da han fikk øye på Lucy, ble han så overrasket at han mistet alle pakkene. «Du store min!» ropte faunen. Vurderingseksemplar

Les beskrivelsen og lag en tegning av faunen.

«God kveld,» sa Lucy. Men faunen hadde det så travelt med å plukke opp igjen pakkene at han ikke svarte med det samme. Da han hadde tatt opp igjen alle sammen, gjorde han et lite bukk. «God kveld, god kveld,» sa faunen. «Unnskyld meg ... jeg mener ikke å være nysgjerrig ... men har jeg rett når jeg tror at du er en datter av Eva?»

«Jeg heter Lucy,» sa hun, og hun forsto ikke helt hva han mente. «Men er du ... unnskyld at jeg spør ... det som blir kalt en pike?» spurte faunen. «Naturligvis er jeg en jente,» svarte Lucy. «Med andre ord så er du et menneske?» «Naturligvis er jeg et menneske,» sa Lucy, som fremdeles var litt forvirret. «Tenk det, tenk det,» sa faunen. «Så dum jeg er! Men jeg har aldri sett en sønn av Adam eller en datter av Eva før. Det gleder meg meget. Det vil si ...,» og så avbrøt han seg selv som om han skulle til å si noe han ikke hadde tenkt å si, men husket det i tide. «Det gleder meg, det gleder meg,» fortsatte han. «La meg få presentere meg selv. Mitt navn er Tumnus.» «Hyggelig å møte deg, herr Tumnus,» sa Lucy. «Og kan jeg spørre, Lucy, datter av Eva,» sa Tumnus, «hvordan er du kommet inn i Narnia?» «Narnia? Hva er det?» spurte Lucy. «Dette er landet Narnia,» sa faunen, «her vi er nå. Alt som ligger mellom gatelykta og det ærverdige slottet Cair Paravel på østkysten. Og du ... er du kommet fra de ville skogene i vest?» «Jeg ... jeg kom gjennom klesskapet i det tomme rommet,» sa Lucy. «Jaså!» sa Tumnus med ganske trist stemme, «hvis jeg Vurderingseksemplar bare hadde lest mer geografi da jeg var en liten faun, ville jeg uten tvil ha visst alt om de underlige landene. Men nå er det for sent.» «Men det er ingen land i det hele tatt,» sa Lucy, og hun måtte nesten le. «Det er like bak her – det vil si – jeg er ikke helt sikker. Men det er sommer der.» «Det er vinter her i Narnia,» sa Tumnus, «og det har det vært lenge, og vi kommer til å bli forkjølet begge to hvis vi skal stå her i snøen og snakke. Datter av Eva, som kommer

ST O P P O G T E N K

fra landet Tommer Ommet der det hersker evig sommer rundt den skinnende by Kles Kapet, hva sier du til å bli med meg hjem og drikke te?» «Tusen takk, herr Tumnus,» sa Lucy, «men jeg lurte faktisk på om jeg burde se å komme meg tilbake.» «Det er like i nærheten,» sa faunen, «og det brenner så lunt på peisen – og vi kan spise ristet brød – og sardiner – og kake.» «Det er fryktelig snilt av deg,» sa Lucy. «Men jeg kan Vurderingseksemplar ikke bli så lenge.» «Hvis du vil ta meg i armen, datter av Eva,» sa Tumnus, «så kan jeg holde paraplyen over oss begge. Slik, ja. Så går vi.» Og så gikk Lucy gjennom skogen, arm i arm med den underlige skapningen, som om de hadde kjent hverandre hele livet.

Hva kaller faunen byen og landet som Lucy kommer fra?

De hadde ikke gått langt før de kom til et sted der bakken ble ujevn, og det var steiner overalt, og oppoverbakker og nedoverbakker. På bunnen av en liten dal svingte Tumnus med ett til siden som om han hadde tenkt å gå rett inn i en usedvanlig stor klippeblokk. Men i siste øyeblikk oppdaget Lucy at han førte henne til inngangen av en hule. Med det samme de kom innenfor, blunket hun mot lyset fra ilden som brant på peisen. Så bøyde Tumnus seg og tok opp en brennende vedski med en liten tang og tente en lampe. «Det tar ikke lang tid,» sa han, og satte straks en kjele over ilden. Lucy syntes hun aldri hadde vært på et hyggeligere sted. Det var en liten, tørr og ren hule av rødaktige stein. På gulvet lå det et teppe, og to små stoler («en til meg og en til en venn,» sa Tumnus) sto ved et bord. Det var også et skap der og en peishylle, og over den hang det et bilde av en gammel faun med grått skjegg. I det ene hjørnet var det en dør som Lucy trodde måtte føre inn til soverommet. Og på den ene veggen var det en hylle full av bøker. Lucy så på dem mens han dekket bordet. Bøkene het slikt som: Silenus, hans liv og lære og Sed og skikk blant nymfer og Mennesker, munker og skogvoktere, en studie i berømte Vurderingseksemplar legender og Er mennesket en myte? «Vær så god, datter av Eva!» sa faunen. Og det var virkelig en fantastisk oppdekking. Det var et nydelig bløtkokt brunt egg til hver av dem, og sardiner på ristet brød, og ristet brød med smør, og ristet brød med honning, og så var det kake med melisglasur. Og da Lucy ikke orket å spise mer, begynte faunen å snakke. Han kunne de mest spennende fortellinger om livet i skogen. Han fortalte om midnattdansene, da nymfene som bodde i

ST O P P O G T E N K

brønnene og dryadene som levde i trærne kom fram for å danse med faunene. Han fortalte om langvarige jakter på den melkehvite hjorten som kunne oppfylle ønskene til den som fanget den. Han fortalte om fester hos nisser og troll i de dype gruvene og hulene langt under skogbunnen. Og han fortalte om sommeren da skogene var grønne og gamle Silenus kom ridende på ryggen av det fete eselet sitt for å besøke dem. Og noen ganger kom Bacchus selv, og da rant elvene fulle av vin i stedet for vann, og hele skogen kastet seg ut i gledesfester som varte mange uker til ende. Hva forteller faunen om som ikke hører med i en virkelig verden? «Men nå er de alltid vinter,» la han dystert til. Og for å muntre seg selv, åpnet han et skrin som sto på skapet og tok fram en underlig liten fløyte som han begynte å spille på. Det så ut som om fløyta var laget av strå. Og melodien han spilte, virket slik på Lucy at hun fikk lyst til å gråte og le og danse og sove på en gang. Det måtte ha gått mange timer da hun med ett rykket til og sa: «Å, herr Tumnus ... jeg er så lei meg for at jeg må avbryte deg, for jeg synes den melodien er så vakker ... men nå er jeg nødt til å gå hjem, Jeg hadde bare tenkt å være en liten stund.» «Og nå er det for sent,» sa faunen og la fra seg fløyta Vurderingseksemplar mens han ristet sørgmodig på hodet. «For sent?» sa Lucy og spratt opp fra stolen. Hun følte seg ganske skremt. «Hva mener du? Jeg må hjem med en gang. De andre lurer nok på hva som er hendt med meg.» Men et øyeblikk senere spurte hun: «Herr Tumnus, hva er i veien?» De brune øynene til faunen var fylt av tårer som begynte å renne nedover kinnene hans. Like etter dryppet de fra nesetippen også. Til slutt gjemte han ansiktet i hendene og begynte å hulke.

ST O P P O G T E N K

Hvorfor gråter faunen, tror du?

«Herr Tumnus! Herr Tumnus!» sa Lucy fortvilet. «Ikke gjør det. Hold opp! Hva er det? Føler du deg dårlig? Kjære herr Tumnus, du må fortelle meg hva som er i veien.» Men faunen fortsatte bare å hulke som om hjertet skulle briste. Og han holdt ikke engang opp da Lucy gikk bort til ham og la armene rundt ham og lot ham få lommetørkleet sitt. Faunen tok imot det og brukte det om og om igjen. Når det ble altfor vått, var det ikke til noen nytte lenger. Da vred han det opp med begge hender, og etter en stund sto Lucy i en liten dam av tårer. «Herr Tumnus!» skrek Lucy rett inn i øret hans mens hun ristet ham. «Hold opp. Stans med en gang! Du burde skamme deg, en stor faun som du. Hva i all verden er det du gråter for?» «Å-å -å!» hulket Tumnus. «Jeg gråter fordi jeg er slik en slem faun.» «Jeg synes slett ikke du er en slem faun,» sa Lucy. «Jeg synes du er snill. Du er den hyggeligste faunen jeg noen gang har møtt.» «Å-å ... du ville ikke si det hvis du bare visste,» svarte Tumnus mellom hikstene. «Nei, jeg er en slem faun. Jeg tror ikke det har vært en slemmer faun siden verdens begynnelse.» Vurderingseksemplar «Men hva har du gjort?» spurte Lucy. «Min gamle far,» sa Tumnus, «det er bildet av ham som henger over peishylla. Han ville aldri ha gjort noe slikt.» «Noe slikt som hva da?» spurte Lucy. «Som det jeg har gjort,» sa faunen. «Jeg har tatt tjeneste hos Heksa Hvit. Det er det jeg har gjort. Jeg blir lønnet av Heksa Hvit.» «Heksa Hvit? Hvem er hun?» «Det er hun som har hele Narnia i sin makt. Det er hun

som gjør at det alltid er vinter. Alltid vinter og aldri jul. Tenk på det!» «Så forferdelig!» sa Lucy. «Men hva er det hun betaler deg for?» «Det er det som er det verste,» sa Tumnus med et dypt stønn. «Jeg røver barn for henne, det er det jeg gjør. Se på meg, datter av Eva. Ville du tro jeg er en slik faun som later som jeg er vennlig mot et lite, uskyldig barn jeg møter ute i skogen? Et barn som aldri har gjort meg noe som helst, og så inviterer jeg barnet hjem til hulen min, bare for å få det til å sovne så jeg kan gi barnet til Heksa Hvit?» «Nei,» sa Lucy. «Jeg er sikker på at du ikke ville gjøre Vurderingseksemplar noe slikt.» «Men jeg har gjort det,» sa faunen. «Jaha,» sa Lucy langsomt (for hun ville så gjerne være oppriktig mot ham og likevel ikke altfor hard), «jaha, det var stygt gjort. Men du angrer jo så veldig at jeg er sikker på at du aldri ville gjøre det igjen.» «Men datter av Eva, forstår du da ikke?» sa faunen. «Det er ikke noe jeg har gjort. Jeg holder på å gjøre det akkurat nå.» «Hva mener du?» ropte Lucy og ble helt hvit i ansiktet.

ST O P P O G T E N K

«Du er det barnet,» sa Tumnus. «Heksa Hvit har gitt meg ordrer om å fange og overlate til henne hver sønn av Adam og hver datter av Eva som jeg måtte se i skogen. Og du er den første jeg noen gang har møtt. Og jeg som har latt som om jeg er venn med deg, og jeg ba deg med hjem til te, og hele tiden hadde jeg tenkt å vente til du sovnet, og da skulle jeg gå og fortelle det til henne.» «Å, men du ville da ikke gjøre det, herr Tumnus,» sa Lucy, «vil du vel? Du må virkelig ikke gjøre det.» «Og hvis jeg ikke gjør det,» sa han og begynte å gråte igjen, «så oppdager hun det helt sikkert.» Hvorfor får faunen dårlig samvittighet, tror du? Og da kommer hun til å hogge av meg halen og sage av meg hornene og rive av meg skjegget, og hun vil svinge tryllestaven over de vakre klovene mine og forvandle dem til heslige, klumpete høver, slik som utslitte, gamle arbeidsgamper har. Og hvis hun er ekstra forferdelig sint, forvandler hun meg til stein, og jeg kommer til å bli en statue av en faun i det redselsfulle huset hennes, helt til de fire tronene i slottet Cair Paravel ikke lenger er tomme – og hvem vet når det vil hende, eller om det i det hele tatt vil hende.» «Jeg er lei meg, herr Tumnus,» sa Lucy. «Men du må la meg få gå hjem igjen, vær så snill.» Vurderingseksemplar «Naturligvis skal du få det,» sa faunen. «Naturligvis skal du få det. Jeg forstår jo det nå. Jeg visste ikke hvordan mennesker var før jeg møtte deg. Naturligvis kan jeg ikke overlate deg til heksa, ikke nå når jeg kjenner deg. Men vi må dra av sted med en gang. Jeg skal følge deg tilbake til gatelykta. Jeg går ut fra at du kan finne veien tilbake til Tommer Ommet og Kles Kapet derfra?» «Ja, det tror jeg nok,» sa Lucy. «Vi må gå så forsiktig vi bare kan,» sa Tumnus. «Hele

skogen er full av spionene hennes. Til og med noen av trærne er på hennes side.» De reiste seg begge to og lot koppene stå igjen på bordet. Tumnus slo opp paraplyen på nytt og ga Lucy armen, og så gikk de ut i snøen. Turen tilbake lignet ikke det minste på turen hjem til faunen. De snek seg av sted så fort de kunne uten å si et eneste ord, og Tumnus holdt seg til de mørkeste stedene. Lucy var lettet da de var framme ved gatelykta igjen. «Kan du veien herfra, datter av Eva?» spurte Tumnus. Lucy stirret inn mellom trærne, og i det fjerne kunne hun så vidt se et lysgløtt som minnet om dagslys. «Ja,» sa hun, «jeg kan se døra til klesskapet.» «Da må du skynde deg hjem så fort du kan,» sa faunen, «og ... k-kan du noen gang tilgi med det jeg holdt på å gjøre?» «Naturligvis kan jeg det,» sa Lucy og ristet hånden hans hjertelig. «Og jeg håper virkelig du ikke kommer opp i fryktelige vanskeligheter for min skyld.» «Farvel, datter av Eva,» sa han. «Kanskje jeg kan få beholde lommetørkleet?» «Ja da!» sa Lucy, og så løp hun av sted så fort beina ville bære henne mot lysglimtet i det fjerne. Og med ett kjente hun at det var frakker som strøk mot ansiktet hennes i stedet for greiner som stakk. Og i stedet for knirkende snø Vurderingseksemplar hadde hun tregulv under føttene, og i neste øyeblikk hoppet hun ut av klesskapet rett inn i det tomme rommet der hele eventyret hadde begynt. Hun lukket døra til klesskapet godt bak seg og så seg rundt mens hun hev etter pusten. Det regnet fremdeles, og hun kunne høre stemmene til de andre i korridoren. «Her er jeg,» ropte hun. «Her er jeg. Jeg er kommet tilbake, og jeg har det bare bra.»

C.S. Lewis. Oversatt til norsk av Tormod Haugen.

SAMTALE

1 Snakk sammen om spørsmålene du fikk underveis i teksten. 2 a Hva i teksten er uvirkelig og fantastisk? b Hvor foregår handlingen – i en fantasiverden eller i den virkelige verdenen? c Hva er «portalen» i denne fortellingen? 3 Fantastiske fortellinger handler ofte om kamp mellom gode og onde krefter. a Hvem er god i denne fortellingen? b Hvordan kan dere vite det? c Hvem er ond i denne fortellingen? d Hvordan kan dere vite det? 4 Hvordan er faunen? Liker dere han? Hvorfor eller hvorfor ikke? 5 a Tror du Lucy vil gå tilbake til den magiske verdenen igjen? b Hva ville dere gjort? c Tenk dere at Lucy vil fortelle søsknene sine om da hun møtte faunen. Hva vil hun si da, tror dere? MIN LÆRING • Før du leste teksten, skulle du si hva du trodde teksten handlet om. Greide du å gjette riktig? • Mens du leste, skulle du stoppe og svare på spørsmål. Hvorfor kan det være nyttig, tror du, å stoppe opp og tenke mens du leser? Vurderingseksemplar