HÅNDVERKSTRADISJON OG NYTT DESIGN For Unn Søiland sto bestandig håndverket i høysetet. Dette gjaldt de første genserne hun designet, så vel som de siste kreasjonene hun laget for franske motehus på 90-tallet. Disse klærne befant seg milevis unna tradisjonelt håndstrikk og vakte stor oppsikt i Paris. Plaggene var kjennetegnet ved sin passform, funksjonalitet og særegne og vakre design, med et håndverk de færreste klarte å etterlikne. Ingen andre norske designere har hatt norsk håndstrikk på catwalkene i Paris. Men det er en annen historie enn denne bokas tema.
1926 OLDEFAR SØILAND OG UNN I HAUGESUND. LITT SENERE LÆRTE HAN UNN Å STRIKKE ... Allerede som lita jente lærte Unn seg å strikke, sittende på farfars fang. Ketil Søiland var fra en fjellgård på Søiland på Jæren, og vokse opp i et samfunnslag og i en tid der både menn og kvinner brukte sine ledige stunder
på å strikke. Saueullen hadde man tilgjengelig på gården. Lille Unn fulgte interessert med mens farfar strikket kyndig med fem strømpepinner! MAN HAR SLIKT Å GJØRE, MAN HAR SLIKT Å FØRE Vi kjenner alle til historien om hvordan Asbjørnsen og Moe vandret fra bygd til bygd og samlet våre norske folkeeventyr. Mindre kjent er bygdevandringen til Annichen Sibbern Bøhn. Det var ikke eventyr hun samlet på, men strikkemønstre! Annichen arbeidet for Husfliden i Oslo, og i løpet av en toårsperiode reiste hun land og strand rundt. Hun fotograferte og tegnet ut de mønstrene hun fant, og i 1929 ga hun ut boka Norske Strikkemønstre på Grøndahl forlag. Boka ble en salgssuksess og kom ut i flere opplag. I bokas forord kan vi lese følgende: «Jeg håber og tror, at disse mønstre – tross alle motens svingninger – alltid vil benyttes og bevares, fordi de er god norsk kunst.» På 60-tallet kom boka ut i engelsk utgave med tittelen Norwegian Knitting Designs. Boka var nok særlig kjærkommen blant de norske emigrantene i Amerika.
11