Unni lindell - Jeg vet hvor du bor

Jeg vet hvor du bor

Unni Lindell

Jeg vet hvor du bor Kriminalroman

UNNI LINDELL: En grusom kvinnes bekjennelser, kriminalnoveller 1993 Min fars kjole er rød som reven, dikt 1995 Slangebæreren, kriminalroman 1996 Måneorkesteret, roman 1998 Drømmefangeren, kriminalroman 1999 Sørgekåpen, kriminalroman 2000 Nattsøsteren, kriminalroman 2002 Rødhette, kriminalroman 2004 Orkestergraven, kriminalroman 2005 Honningfellen, kriminalroman 2007 Mørkemannen, kriminalroman 2008 Sukkerdøden, kriminalroman 2010 Djevelkysset, kriminalroman 2012 Brudekisten, kriminalroman 2014 Min mor har en saks i ryggen, kriminalnoveller 2015

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri © 2016 H. Aschehoug & co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,1/12,7 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Germany, 2016 GGP Media GmbH, Pössneck ISBN 978-82-03-36057-2 (Aschehoug) ISBN 978-82-320-1895-6 (Bestselgerforlaget) ISBN 978-82-525-8678-7 (Bokklubben)

Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone.

(Det nye testamente, Johannes’ üpenbaring 2:13)

Kjære deg. Jeg så det: Han sto der på kanten i uniformen sin og dyttet deg i ryggen så du falt, og klasket i murgulvet. Jeg glemmer aldri den lyden, og stillheten etterpå. Den var ikke til å holde ut. Og det var ingenting jeg kunne gjøre. Om jeg hadde villet, men jeg ville ikke. For jeg forsto ham. * Det ligger en eim av forfall over parsellhagen. Feltene ligner lappetepper, men det grønne har sklidd over i en fargeløs tone som heller mot grått nå. I det fjerne høres klokka fra Sagene kirke. Bak hekken suser trafikken forbi. Skydekket er tett, perlegrått med en smal stripe hvit sol som tvinger seg gjennom.

Nypetornen vokste så raskt i sommer, den bar først blekrosa blomster som visnet og etterlot seg harde, grønne frukter som ble røde, så svarte, før de råtnet i hekken. Staurene med visne solsikker danner skyggegitter på det gule gresset. Og bak duehuset; kornblomster, bjørnebær, georginer og brennesle. Men vekstene er blitt brune og bøyde.

Hvert år, før snøen kommer, blir hagen klargjort for vinter. Plogen vender vekstene ned i bakken. Så vil brune render av leire ligne en oppløyd åker til neste vår. Slik endres landskap i sekler, igjen og igjen. Frosten vil klistre et teppe til jorda. Og om natten vil stjernene blinke i dekket.

Men noen pletter er fredet og skal ikke røres. Bak fugleskremselet, blant annet, der hun ligger i den svarte jorda.

Hun ble begravet naken, så ingen skulle kjenne henne igjen på klærne. Om de fant henne. De fant henne ikke.

7

FØ RS TE DEL

1

To måker kom seilende inn over Bunnefjorden, gled over taket på operaen i Bjørvika og strøk over bygårdene, før de stupte ned og landet ved en istykkerrevet bærepose på et fortau. De grove nebbene hakket fort plasten i stykker og rev den i filler fra hver sin ende; det kunne være noe å spise.

Glenn Haug gikk raskt nedover Smedgata. Morgenrushet hadde begynt. Byen larmet. Han likte det slik – bråkete og skittengrått, lufta tung av eksos. Husene støttet hverandre, skulder ved skulder. Nå føltes det som om han regjerte Oslo. Skandinavias minste hovedstad var akkurat passe stor. Et ran betød ingenting for byen. Før byen ble til, hadde det vært skog og trær og vekster. Akkurat her. Han visste at han så ut som en sjømann der han gikk, litt hjulbeint, med den blå lua ned i pannen. Beina var for tynne, og buksa hang langt nede på hoftene. En gang i tiden ville han bli sjømann, men så endte han i gatene, her, i byen.

Det var den siste morgenen i august. Han dro hånden over kinnet. Den betente hevelsen hadde begynt å roe seg. Edderkopp-tatoveringen gjorde ham gjenkjennelig. Det burde han ha tenkt på da han tok den. Men det hadde han ikke gjort. Å fullføre raidet på Lille Tøyen sykehjem var en bragd han var fornøyd med, selv om han drømte om tomhet, om å stå stille i hvilken som helst gate og lene seg mot en vegg 11

un n i l in de ll

og nyte sola. Stå der og komme til et punkt hvor alt stress forsvant. Det ble aldri slik.

Det hadde ikke vært noe hokus pokus å komme seg inn på sykehjemmet. Han var en ener når det kom til å ta seg inn i bygninger, hadde ventet bak søppelcontaineren. Da natten gled over i dag, ble bakdøra låst opp av kjøkkenpersonalet og han kom seg inn ved å sette en fot i dørsprekken, like før den skulle slå igjen. Han hadde vært der før. Han ventet noen minutter i trappeoppgangen, lot fingrene gli over den nuppete murveggen. Som om de små forhøyningene var blindeskrift. Glasset i døra var gråprikkete av gamle, inntørkede regndråper. Han ventet til han kjente kaffelukta gjennom viften.

Stedet var overfylt med demenskoner, hvite og gråhårede, krokbøyde skapninger. Han måtte flire, når frokosten ble servert, lignet de kråker som samlet seg rundt et overkjørt dyr. Rommene var tomme. Det var bare å forsyne seg. Han gikk på autopilot. På et rom fant han en gullklokke og noen pengesedler. Tenk! – sedler liggende på nattbordet! Det var som fortjent at de ble tatt. Men på et av dem lå det likevel en kjerring, tynn som en strek, nede i sengetøyet. Han hadde stirret på henne og grepet henne om håndleddet. Det var akkurat som om hun ble glad for å se ham. Hun rakte ham armbåndet sitt, og han takket.

Glenn Haug krysset gata. Morgensola flimret i øynene og fylte dem med lys. Han hadde litt for skarpe konturer til å være fargeløs; men snart ble det høst og mørket ville drepe alt. Neonet ville ta over gatene med svære bokstaver, og snøfall ville dekke den skitne asfalten. Han tok Åkebergveien videre i retning Grønland, puttet en røyk mellom leppene og tente den. I munnen hadde vikene dratt seg innover, og haka sto ut som på en gammel mann. Han tok et dypt drag og lette etter skjulte meldinger i skriblingene på murveggene. Tjuvegodset hadde han i jakkelommene. De rommet mye, de lommene, morakniven også.

12

jeg ve t hvor du bor

En jentunge så på ham. Øynene hennes var grønne og svære. Ikke alle mennesker ville ham godt, det var bare sånn det var; man måtte være på vakt. Han nærmet seg Jernbanetorget, og følelsen av å regjere Oslo var borte. Han så på de parallelle trikkeskinnene i brosteinene og gikk over veien like foran en buss. Den etterlot seg et pust av eksos. Han sugde i seg nikotinen fra sigarettstumpen, heiv den på bakken og slo hånden mot brystlomma, mobilen lå der; den ene av dem. Foran Oslo Sentralstasjon krydde det av folk som var kommet til byen for å jobbe. I dag trengte han melk, kjente han, i tillegg til det «daglige». Etter det siste fengselsoppholdet var han blitt tvunget inn i et såkalt tilbakeføringsprogram. Han var blitt definert farligere for seg selv enn for omgivelsene. Når det svartnet for ham, skjedde det noe, i spennet som gikk fra det katastrofale kroniske sinnet til en slags fredelig følelse av ro. Det var som om kroppen hans ble gjennomsyret av en gift. Og han var klar til å forsvare seg.

Det var tett inne i ankomsthallen. Folk hastet i alle retninger, og han ble sugd inn i malstrømmen. Lydene gikk tvers gjennom ham. Det var veggenes skyld. En dame, et uskjønt, herjet vesen med rød leppestift, dultet borti ham.

En gjeng innvandrergutter hadde ingenting å selge. – Ha deg vekk, wacke mann! hveste en av dem. Han fikk kjøpt av en annen, bak en søyle. Overvåkningskameraene kunne ikke filme bak sirkler. Og han tenkte på dem som sirkler, de søylene. Han holdt cash og gull frem, som om han skulle mate en hest. Det gikk raskt å bytte inn i mat, i amfetamin.

Han måtte ha piller for å klare å sove også. Alt handlet om å være skjerpet.

Den somaliske vakten ved toalettområdet var opptatt med noen. Glenn Haug gikk tett bak en som puttet en tier på automaten, slik at sperrene gikk opp. Vel inne kom han seg inn i et avlukke.

Det luktet piss, som alltid. I hvert avlukke var det blå13

un n i l in de ll

lys. Men det hindret ham ikke. Han hadde lys på mobilen.

Straks kjente han en søt varme i magen. Han kom seg ut. Alt slapp taket nå. Han var konge igjen. Men så sto de plutselig der, igjen, utenfor hovedinngangen ved den store tigerstatuen. Det var dem, de to motorsykkelmennene i skinndresser og helhjelmer. Han rykket til og snudde. Nervesystemet giret seg opp til et høyere nivå. Han løp inn igjen, kom seg oppover rulletrappa og spurtet videre gjennom hallen mot nedgangen til spor nitten, dyttet til en jente med en gul skulderveske som sto på rullebåndet. Hun skreik banneord etter ham. Det rykket i leddbåndene på jerngulvet, han falt fra én dimensjon til en annen; ting kunne ikke gjenopprettes ved å grave i jorda, han var jo ikke arkeolog. Det fantes ingen sannhet, bare ulike fiksjoner og versjoner av sannheten.

Et tog skulle straks rulle ut fra stasjonen, blankt og brunt, som et pust, langs betongdekket, men hjulene var av metall.

Han fikk kastet seg inn i bakerste vogn, i det samme ble døråpningen strupt. Lyden av jern slo i ørene. Han la hendene på hver seterygg og gikk bakover, bøyde nakken og kikket ut gjennom togrutene. Han pustet tungt og vurderte hendelsene målt i avstand til fortiden; lenger vekk kom han ikke, om linjene møttes, ville det være alle tings ende.

De skinnkledde var ikke å se på perrongen. Barcode-rekka bølget som tårn mot den blå himmelen. Han skulle av på første stopp. For en uke siden ventet motorsykkelmennene på ham utenfor hospitset. Han hadde sett dem fra andre etasje, fra rommet sitt. Det regnet og var sent. Han gikk ned i første, og smatt ut gjennom et vindu på baksiden. Så dro han opp til moren. Parsellhagen hennes var en stor bronsefarget verden, på grunn av regnet. Han hadde rigget seg til i lenestolen, i boden med halv vegg, og trukket den skitne soveposen så langt opp han klarte. Alt var vått. Gresset utenfor var dekket av brunt slim. Men så drev nattskyene vekk, og det var ikke bare rått, det ble kjølig også. Han likte 14

jeg ve t hvor du bor

det hullet i veggen. Da kunne han se når moren kom. Hvis hun kom, med mat til ham. Det ble måne. I dammene så han sigden i flere versjoner. Originalen kastet et hvitt skjær ned på fugleskremselet. Tistlene grodde som jævler bak det. Det var alteret hans, det skremselet.

2

Politiførstebetjent Marian Dahle kastet jakka over stolen, tok kobbelet av den svart-spettede boxeren og stoppet et øyeblikk foran det gamle konsollspeilet i den dystert opplyste entréen. Det var tømmerveggene som slukte lyset.

Hun samlet det svarte håret i en hestehale. Ansiktet hennes var så uttrykksløst og lite imøtekommende at hun helst ville vike unna sitt eget blikk. Hun hadde fylt trettisju for en uke siden, men hadde ingen eksakt fødselsdag, for hun var opprinnelig fra Korea, ble adoptert til Norge som treåring. Det ene øyet var blitt enda skjevere på grunn av skaden.

De bodde her nå, hun og hunden, i dragehuset i Sophus Lies gate på Frogner. Folk stoppet på fortauet og så på villaen som lå mellom de klassiske bygårdene med fem og seks etasjer. Huset var storslagent, med en gjennomgående asymmetrisk fasade og bygningsdeler som grep inn i hverandre. Det var dominert av to sideakser, den ene med tårn, og den andre med veranda med svevegavlskonstruksjon.

Tårndelen var hennes.

Den tretten år gamle hunden lå pesende på gulvet og slikket seg. Boxere var kjærlige hunder. Birka ville ikke utenfor porten. Huset lå i en ustelt villnishage på halvannet mål mellom bygårdene, med et par halvdøde frukttrær og noen gamle bærbusker på forsiden, og store eiketrær og hagemurer på inngangssiden der det rustne tørkestativet sto. Lave 16

jeg ve t hvor du bor

steinmurer delte plenen i flere platåer. Under det største treet var det et steinbord dekket av gule og røde blader.

Hunden var fornøyd med å tusle i hagen, under de forvokste syrinbuskene der blomsterhodene var visne nå. Birka nærmet seg døden; hele hundeansiktet var grånet, noen steder nesten hvitt. Å vite at hunden snart skulle forlate henne var ikke til å holde ut. Birka ble mindre og mindre hund.

Selv ble hun mindre og mindre menneske.

Forsølvingen i speilflaten var brunflekkete av elde, så hun så seg selv utydelig; den smale munnen, den lille nesa og de brede kinnbeina. Hun hadde joggebukse og en mørkegrønn genser. Folkesky var hun blitt, etter ulykken. Smilerynkene rundt øyet kom alltid til å være dekket av arret; brannsåret lignet en utkjevlet deig i flettemønster på siden av ansiktet.

Det strakte seg nedover kinnet og halsen, fortsatte under klærne, over den venstre armen, langs kravebeinet og stoppet på det lille brystet.

Cato Isaksen hadde ringt henne grytidlig i morges og tilbudt henne en liten cold case-jobb, som han kalte det. Han hadde vekket henne. Det var en gammel forsvinningssak han ville hun skulle se på. Thona-saken, en signatursak, en av de mest kjente. Et øyeblikk hadde hun fått hjerteklapp.

Det var virkelig en tillitserklæring å spørre henne, men hun hadde sagt nei. En liten jente som ble borte i en parsellhage midt i byen for femten år siden. Kripos hadde opprettet en ny cold case-enhet og Voldsavsnittet hadde fått instruks om å stille med noen etterforskere. Cato ønsket selvsagt ikke å gi fra seg aktive medarbeidere, så derfor ringte han henne.

Marian hadde ikke snakket med Cato på et halvt år. Han gjorde ikke dette for å være snill, det ville hun heller ikke ha likt. Helst ville hun tilbake i full jobb, men de visste begge at det ikke var mulig.

For ett år siden ble hun tvunget inn i en krematorieovn på et nedlagt psykiatrisk sykehus av en galning hun var i ferd med å arrestere. Det hadde vært som en actionscene i 17

un n i l in de ll

en dårlig krimfilm. Cato reddet henne i siste sekund. Hun hadde vært sykemeldt siden, skjermet fra drap, selvmord, skamferte lik og evig lesing av dokumenter.

Hun hadde håpet å finne en ro her i dragehuset. Det var høyt under taket, og rommene hadde bjelker, både stående og liggende. Det luktet sterkt fra det hundre år gamle treverket. Lukta ble presset frem av kulde. Og denne kvelden var det kjølig. I leiligheten ved siden av bodde det en kunstner, en mann i førtiårene med halvlangt bustete hår og kraftige biceps under T-skjorta. Hun hadde sett ham fra vinduet.

Og i første bodde det en gammel dame. Marian hadde selv bodd her i fire måneder, men ennå ikke snakket med noen av dem. Det hadde banket på et par ganger, hun trodde det var kunstneren, men hun hadde ikke åpnet.