Tom Michell - Min venn pingvinen

slik skjensel. Jeg skjønte med ett hvorfor det var så få pingviner som fanget brisling i havna, trass i at den myldret av fisk.

Det var åpenbart bare noen få heldige sjeler som hadde unngått oljeflaket.

Hensunket i dystre tanker fortsatte jeg å rusle langs beltet av død og fordervelse som opptok det meste av stranden, mens jeg lurte på hvor mange fugler som hadde omkommet.

Selv om jeg hadde klart å regne meg fram til hvor mange pingviner som lå strødd utover stranden – her og der i hauger – var det umulig å gjette hvor mange fugler som fløt døde rundt i sjøen. For hver bølge som brøt mot stranden, ble nye fugler dynget oppå dem som allerede lå der, og hver bidige nye brottsjø lenger ute feide enda en dyster ladning av svarte kadavre inn mot land.

Stranden mellom sjøen og muren langs veien var smal, kanskje bare tretti meter på det bredeste, men forurensningen strakte seg så langt jeg kunne se. Tydeligvis hadde flere tusen pingviner lidd en grusom død mens de tok seg nordover langs sine faste migrasjonsruter, slik forfedrene deres hadde gjort i millioner av år.

Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg fortsatte bortover stranden den dagen. Kanskje hadde jeg behov for å forstå nøyaktig hvor sjokkerende denne hendelsen var – forstå omfanget av skaden. Jeg hadde ikke hørt noe om et oljeutslipp i denne delen av verden, men på den tiden var regelverket som gjelder tankskiptrafikk, mindre omfattende enn i dag, og dessuten ble det ytterst sjelden overholdt, så hendelser som denne var ikke uvanlige. Etter å ha losset skipet på bestemmelsesstedet ville oljetankerne legge til havs igjen og vaske tankene mens de var underveis for å hente en ny last.

19