samtidig, de fleste bussrutene endte i dette området. Jeg ble stående og se etter deg, jeg vet ikke hvor lenge, frossen, til slutt nummen. Hvordan kunne jeg tro at jeg kjente deg, fremdeles, etter to år uten kontakt? Hvordan kunne jeg ha innbilt meg, etter det som hadde skjedd, at jeg ville finne deg: At du ikke hadde satt deg på første tog til Drammen, på vei hjem til kvinnen med de røde krøllene? En gang hørte jeg et radioprogram om fiskeforsk ning. Det er ingen grunn til å tvile på at fisk kjenner smerte, sa forskeren, når det gjelder slike funksjoner, er hjernen deres svært lik vår. Men de kan vel ikke føle lykke? spurte intervjueren, de blir ikke forelsket? Det vet jeg ikke, sa forskeren, men skal jeg gjette, vil jeg anta at det skjer. Jeg hadde ikke telefon, ingen penger, ikke noe sted å dra. Frostrøyken kom sigende fra sjøen; jeg fulgte den, bega meg vekk fra stasjonen og sentrum, mot havna, skurene og kaiene. Kjærlighet er ikke å lengte, begjære: Slikt er symptomer, som kan skyldes så mye annet, kjærlighet er å ligge inntil hverandre før man står opp, morgen etter morgen, så ofte at berøringen blir sittende fast i huden, ikke rekker å forsvinne, er der på T-banen, over vaskebøtta, i butikken. Jeg gikk den veien du og jeg pleide å gå sammen før, når vi skulle til Vippetangen for å rekke ferja til Hovedøya om sommeren, slike dager da vi kunne bli der ute helt til kvelden: Bade fra de ytterste knausene, ligge på magen ved siden av hverandre og tørke i vinden, tett
30