Jussi_Adler-Olsen_Marco-effekten

Scroll for more

Page 1


Marco-effekten



Jussi Adler-Olsen

Marco-effekten OVERSATT FRA DANSK AV ELISABETH BJØRNSON OG ØYVIND REISEGG


Jussi Adler-Olsen Kvinnen i buret, 2009 Fasandreperne, 2010 Flaskepost fra P., 2011 Journal 64, 2012

Originalens tittel: Marco effekten Copyright © Jussi Adler-Olsen og JP/Politikens Hus, Politikens Forlag, København 2012 Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,5/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2013 ISBN 978-82-03-21901-6 ISBN 978-82-525-8161-4 (Bokklubben)


Takk til min utrettelige og tålmodige kone Hanne for at hun holder meg ved arnen og hjelper meg gjennom den lange skriveprosessen. Takk til vår praktfulle assistent Elisabeth AhlefeldtLaurvig for all research og alle hennes talenter. Takk til Kjeld Skjærbæk for transport og hjelp på alle områder. Takk også til Eddie Kiran, Hanne Petersen, Micha Schmalstieg og Karlo Andersen for uunnværlige og grundige kommentarer, og til min uvurderlige redaktør Anne C. Andersen for knivskarpt blikk og uforståelig overskudd og oversikt. Takk til direktør Karsten Dybvad og prosjektleder Anne G. Jensen for omvisning i Industriens Hus tidlig i ombygningsprosessen. Takk til Gitte og Peter Q. Rannes og Det Danske Forfatter- og Oversættercenter Hald for gjestfriheten. Takk til Peter Garde for lån av hans fantastiske hus i Kera på Kreta. Takk til mine venninner i forlaget Maeva i Barcelona for super innsats i mange sammenhenger, Mathilde Sommeregger for kjøp av skrivebord og leie av kontorstol og til Alba for å skaffe til veie min forsvunne koffert med hele synopsiset og all researchen. Takk til Gordon Alsing for lån av sommerhus i Liseleje. Takk til politikommissær Leif Christensen for politifaglige korrigeringer og til politikommissær og pressekoordinator Lars-Christian Borg. Takk til fysioterapeut Mette Andresen og Leo Poulsen, Den Sorte Diamant. En stor takk til Henning Kure for hans flotte redaksjonelle innsats med å kutte og klippe og lime og gi meg gnisten og klarsynet tilbake der det trengtes aller mest. Takk til Dirk Hennig for vertskapet i Yaoundé. Takk til 5


vår fører Louis Fon, som har gitt navn til en av personene i boken, min venn og reisekamerat Jesper Helbo og våre ni sterke og humørfylte pygméspeidere, bantu-rangeren og bantu-kokken for en fantastisk reise inn i Dja-jungelen i Kamerun. Ved utgivelsen av denne romanen har adlerolsen.dep bidratt med støtte til Baka Sun Rise Association for fondets viktige innsats med å skaffe baka-pygmeenes barn en utdannelse.


Til min svigermor, Anna Larsen



prolog

Høsten 2008 den siste morgenen i Louis Fons liv ble som en mild hvisken. Han løftet seg opp fra brisken med søvn i øynene og nattegrums i hodet, klappet den lille som hadde strøket ham over kinnet, tørket vekk snørret fra den brune nesetippen hennes og puttet føttene i flippfloppene på leirgulvet. Han strakte seg og myste mot det solsvidde rommet fullt av kakling fra høns og fjerne rop fra guttene som skar bananklaser ned fra palmetrærne. ’Så fredelig,’ tenkte han og snuste inn landsbyens krydderlukt. Det var bare baka-pygmeenes sang rundt bålet på den andre siden av elven som kunne gi ham enda større glede. Som alltid føltes det godt å vende tilbake til Djaterritoriet og den avsidesliggende bantu-landsbyen Somolomo. Bak hytta tumlet ungene rundt så støvføyken sto fra den røde bakken, og de skingrende stemmene fikk flokker av veverfugler til å lette fra trekronene. Han snudde seg mot lyset som kom inn av vinduet, la albuene i vinduskarmen og smilte bredt til moren til den lille jenta, der hun sto ved nabohytta og hakket hodet av dagens høne. Etter det øyeblikket smilte Louis aldri mer. Drøyt to hundre meter unna dukket den senete mannen og ledsageren hans opp på stien ved palmelunden og varslet ulykke fra første sekund. Mbomos muskuløse skikkelse 9


kjente han fra Yaoundé, men den hvite mannen med det kritthvite håret hadde han aldri sett før. «Hvorfor har Mbomo kommet, og hvem er det han er sammen med?» ropte han til moren til jentungen. Hun trakk på skuldrene. I utkanten av regnskogen var synet av turister ikke uvanlig, så hvorfor skulle hun bry seg om det? Fire–fem dager med bakaene inne Dja-jungelens kaos, det var vel som regel det det dreide seg om? I hvert fall for en europeer med lommeboken i orden? Men Louis fikk en fornemmelse av at dette var noe mer, han ante det ut fra alvoret og fortroligheten mellom de to mennene. Nei, noe var galt. Den hvite var ikke turist, og Mbomo hadde ikke noe her nede i dette distriktet å gjøre uten først å ha informert Louis. Det var jo han som var leder for danskenes bistandsprosjekt, og Mbomo var bare løpegutt for embetsmennene inne i Yaoundé. Sånn var spillereglene. Hadde de to nede på stien et eller annet fore som han ikke skulle blandes inn i? Det var jo lett å begynne å lure. Det skjedde i det hele tatt mye merkelig rundt dette prosjektet. Alle prosessene gikk for langsomt, informasjonsflyten hadde nesten gått i stå, utbetalingene ble forsinket gang på gang, eller så uteble de helt. Det var ikke akkurat det han var blitt lovet den gangen han ble engasjert til oppgaven. Louis ristet på hodet. Selv var han bantu og kom fra det motsatte hjørnet av Kamerun, hundrevis av kilometer nordvest for landsbyen her i grenselandet nede ved Kongo. Der han kom fra, var mistro til alt og alle en vuggegave, og kanskje den vesentligste årsaken til at Louis hadde viet sitt liv til å arbeide for de blide bakaene, Dja-jungelens pygmeer. Disse menneskene som kunne trekke dype spor tilbake til den tiden da skogen frødde seg selv. Mennesker for hvem stygge ord som mistro overhodet ikke eksisterte. For Louis var disse elskelige sjelene i denne fordømte ver10


den menneskehetens sanne oase av gode følelser. Ja, tilknytningen til bakaene og dette området var Louis’ livseliksir og trøst, og så kom denne mistanken om ondskap likevel snikende. Ville det noensinne være mulig å få være i fred for den? han fant mbomos firehjulstrekker parkert bak den tredje rekken av hytter, og ved rattet satt sjåføren og sov tungt i en gjennomsvett fotballtrøye. «Leter Mbomo etter meg, Silou?» spurte han den kompakte, kullsvarte mannen, som strakte seg og forsøkte å finne ut hvor i all verden han var. Han ristet på hodet. Ante åpenbart ikke hva Louis snakket om. «Hvem er den hvite mannen som Mbomo har med seg? Kjenner du ham?» spurte Louis. Sjåføren gjespet. «Er han franskmann?» «Nei,» kom svaret mens mannen trakk på skuldrene. «Han snakker brukbart fransk, men han er oppe fra nord, tror jeg.» «Jaha.» Nå meldte uroen seg i magen. «Kan han være dansk?» Sjåføren rettet pekefingeren mot ham. Bingo. Det var sånn det var. Og det følte ikke Louis seg noe særlig vel med. når louis ikke kjempet for pygmeenes fremtid, kjempet han for dyrene i skogen. Hver eneste landsby rundt pygmeenes jungel fostret unge bantuer med gevær, og dusinvis av mandrillaper og antiloper ble daglig krypskytternes bytte. Men selv om tonen mellom Louis og krypskytterne var ganske anspent, var han ikke så fintfølende at han sa nei 11


takk til å få sitte bakpå motorsykkelen til et av disse svina gjennom krattskogen. Tre kilometer på smale stier ut til bakaenes landsby på bare seks minutter, hvem kunne si nei til det når tiden var så knapp? Allerede da leirhyttene kom til syne, visste Louis hva som hadde skjedd, for det var bare de minste barna og halsende, sultne kjøtere som kom ham i møte. Louis fant landsbyens høvding på et leie av palmeblader med spritdunsten svevende over seg. Rundt den halvt bevisstløse Mulungo fløt det tomme whiskyposer, makne til dem man fikk slengt i synet på den andre siden av elven. Ingen tvil om at drikkegildet hadde vart hele natten, og etter stillheten å dømme var det heller ingen tvil om at så godt som alle landsbyens innbyggere hadde deltatt. Han stakk hodet inn i en av de overfylte palmehyttene og fant bare noen få voksne som var i stand til å nikke sløvt tilbake. ’Det er sånn man får naturfolk til å innordne seg og holde kjeft,’ tenkte han. Ga man dem bare sprit og dop, hadde man dem i sin hule hånd. Akkurat sånn. Så gikk han tilbake til den muggdunstende hytta og sparket høvding Mulungo så hardt i siden at den senete kroppen hans rykket til og et sett sylskarpe tenner blottet seg i et unnskyldende smil. Men Louis var ikke så lett å blidgjøre. Han pekte på de tomme whiskyposene. «Hvorfor har dere fått penger til dette, Mulungo?» spurte han. Bakaenes høvding løftet hodet og trakk på skuldrene. Ordet ’hvorfor’ ble ikke særlig mye brukt her ute i bushen. «Det var Mbomo som ga dere pengene, ikke sant? Hvor mye ga han dere?» «Ti tusen francs!» lød svaret. Nøyaktige beløp, og særlig beløp av den størrelsesordenen, var derimot noe bakaene var opptatt av. 12


Louis nikket. Den satans Mbomo, hvorfor gjorde han det? «Ti tusen, ja,» sa han. «Og hvor ofte gjør Mbomo det?» Mulungo trakk på skuldrene igjen. Tidsoppfatning var heller ikke blant bakaenes sterkeste sider. «Jeg ser at dere ikke har plantet ny grøde som dere skulle. Hvorfor har dere ikke det?» «Pengene har ikke kommet, Louis, det vet du vel.» «Ikke kommet, Mulungo? Jeg har jo selv sett bilagene for overføringen. De ble sendt for over en måned siden.» Hva var det som skjedde? Dette var tredje gang at bilagene ikke stemte med virkeligheten. Louis løftet hodet. Fremmede lyder skilte seg ut bak vislelydene fra sikadene. Så vidt han kunne høre, var det en lett motorsykkel. Mbomo var allerede på vei, det skulle han vedde på. Kanskje kom han for å gi en ordentlig forklaring på alt sammen, han håpet det. Han så seg rundt til alle kanter. Ja, et eller annet var riv, ruskende galt her, veldig galt til og med, men det skulle det nok snart bli en orden på. For selv om Mbomo var et hode høyere enn Louis og hadde armer som en gorilla, var han ikke redd for ham. Siden bakaene ikke kunne svare på Louis’ spørsmål, skulle muskelbunten få gjøre det selv: ’Hvorfor hadde han kommet? Hvor var pengene? Hvorfor var de ikke i gang med å plante? Og hvem var den hvite mannen han hadde vært sammen med?’ Det ville han gjerne vite. Derfor stilte han seg midt på plassen og ventet mens støvskyen som ble virvlet opp over det dampende buskaset, langsomt nærmet seg hyttene. Louis ville gå Mbomo i møte allerede før han hadde kommet seg av motorsykkelen, strekke armene ut mot ham og konfrontere ham med anklagene. Han ville true med avslø13


ring og all verdens ulykker. Fortelle ham rett ut at hvis han hadde svindlet med de midlene som tilkom bakaene for at deres fortsatte eksistens i skogen kunne være sikret, ville det neste Mbomo fikk fingrene i, være et par cellelemmer i Kondengui-fengselet. Bare navnet burde være nok til å skremme noen og enhver. Og så ble sikadesangen overdøvet av motorlarmen. Akkurat idet motorsykkelen kom frem fra buskene og skrenset inn over plassen akkompagnert av et pipende horn, la Louis merke til den tunge kassen på bagasjebrettet til Kawasakien og hvordan det i de neste sekundene ble liv i husene rundt ham. Søvndrukne ansikter stakk frem fra døråpningene, og de spenstigste av mennene løp ut, som om den svake skvulpingen fra kassen på motorsykkelen var gudenes varsel om at syndfloden var på vei. Først rakte Mbomo whiskyposer ut mot de mange fremstrakte hendene, og deretter så han på Louis med et truende blikk. I samme øyeblikk skjønte Louis hvordan det lå an. Macheten som hang på ryggen til Mbomo, talte sitt tydelige språk. Hvis han ikke kom seg unna, ville den bli brukt mot ham. Noen hjelp fra pygmeene kunne han ikke regne med, ikke i den tilstanden de var. «Det er mer der det kommer fra,» ropte Mbomo mens han slengte resten av alkoholposene på bakken og vendte seg mot Louis. Og mens Louis instinktivt la på sprang, hørte han bakaene rope begeistret bak seg. ’Hvis Mbomo får tak meg, er det slutt,’ tenkte han, mens øynene lette etter åpninger i det tette, grønne sumpkrattet og etter jordbruksredskaper som bakaene kunne ha latt ligge igjen. Hva som helst som kunne brukes mot fyren. Louis var spenstig, mye kjappere og smidigere enn Mbomo, som hadde levd hele sitt liv i Douala og Yaoundé 14


og ikke hadde lært å passe seg for skogens flettverk av røtter og forræderske hull og tuer. Derfor følte han seg på trygg grunn da lyden av tunge fottrinn bak ham ble svakere, og stiene ned mot elven åpnet seg i uendelige forgreninger. Nå var det bare om å gjøre å nå frem til en av de uthulte trestammene før Mbomo. Var han først kommet over på den andre siden av elven, var han i sikkerhet. Innbyggerne i Somolomo ville beskytte ham. En stram, fuktig lukt lå som et lett luftdrag over det grønne buskaset, og en erfaren fører som Louis kjente tegnene. ’Bare hundre meter til nå, så er elven der,’ tenkte han, og i neste sekund falt han ut i en sump som trakk ham ned til knærne. Han fektet et øyeblikk med armene i luften. Klarte han ikke å få tak i vekstene rundt seg, ville mudderet sluke ham nærmest umiddelbart. Og kom han seg for sent opp, ville Mbomo rekke frem. Allerede nå hadde lyden av den tunge trampingen hans kommet altfor nær. Så han fylte lungene med luft, snurpet munnen sammen og strakte overkroppen så langt at det knaket i ryggen. Småkvister ble revet av, løvblader la seg over de vidt oppspilte øynene. Det tok ham bare femten sekunder å få ordentlig tak og trekke seg løs, men det var et par sekunder for mye. En vislende lyd gjennom krattet, og så kom hogget dypt inn i det ene skulderbladet hans. Lynraskt og sviende. Instinktivt konsentrerte Louis seg om ikke å falle. Det var derfor han klarte å komme seg helt opp av gjørma og vekk, mens Mbomos forbannelser steg opp over tretoppene. Sumpen hadde fått tak i ham også. Det var først da Louis nådde frem til elven at han kjente hvor dypt smertene stakk, og hvordan skjorten klistret seg til ryggen. Så sank han ned i vannkanten, tappet for krefter. I det øyeblikket skjønte Louis Fon at han kom til å dø. Og mens kroppen hans falt forover og den finkornede 15


grusen på elvebredden smeltet sammen med håret, klarte han å få halt mobilen opp av sidelommen på buksene og trykke på ikonet for tekstmeldinger. Hvert tastetrykk ble fulgt av et febrilsk hjerteslag som pumpet blodet ut av kroppen hans, og da han hadde skrevet sms-en ferdig og trykket på «send», registrerte han så vidt at det ikke var dekning. Det aller siste Louis Fon registrerte, var risting i bakken fra tunge skritt like ved. Og så at mobilen ble lirket ut av hånden hans. *** mbomo ziem var tilfreds. Firehjulstrekkerens dans bortover den hullete, mørkerøde grusveien opp gjennom jungelen mot veiskillet og hovedveien til Yaoundé, var snart over, og mannen ved siden av ham hadde gudskjelov latt være å kommentere begivenhetene. Alt var som det skulle. Liket av Louis Fon hadde han skjøvet ut i elven, og dermed ville strømmen og krokodillene ta seg av resten. Det hadde alt i alt forløpt tilfredsstillende. Den eneste personen som kunne ha truet det de holdt på med, var eliminert, og fremtiden lå igjen lys foran dem. Mission accomplished, som man sa. Mbomo så ned på mobiltelefonen som han hadde klart å fravriste den døende Louis. Bare noen francs til et nytt sim-kort, det kunne vel ikke koste all verden, og så var fødselsdagspresangen til sønnen klar. Og mens han fornøyd forestilte seg sønnens ansikt idet han overrakte den, lyste displayet på mobilen opp og signaliserte at det igjen var dekning. Deretter gikk det noen få sekunder før et lite, diskré bip forkynte at en sms var sendt. 16


1

Høsten 2008 rené e. eriksen hadde aldri vært noen forsiktig mann. Det var muligens av den grunn han gjennom livet hadde opplevd både nederlag og seiere i en sammenhengende og uforutsigelig rekke som han likevel, når han så tilbake på dette livet, alt i alt kunne være ganske godt fornøyd med. Og som han til syvende og sist også tilskrev en viss form for medfødt hell. Men til tross for dette var René en ettertenksom natur som i forbindelse med barndommens store spørsmål og konfrontasjoner ofte hadde søkt ly bak skjørtene til moren, noe som i voksenlivet naturlig førte til at han, når han kastet seg hodestups ut i noe nytt, alltid sørget for å ha noenlunde akseptable rømningsveier. Derfor hadde han tenkt seg godt om da hans gode venn og skolekamerat Teis Snap, direktør i Karrebæk Bank, en ettermiddag ringte ham på kontoret i departementet og fremsatte et forslag som en mann i Renés høye, offentlige stilling under normale omstendigheter ville kalt særdeles upassende. Det hadde skjedd i de dagene da bankkrisen for alvor stakk det heslige fjeset sitt frem. De dagene da resultatet av grådige børsspekulanters aktiviteter og regjeringens uansvarlige økonomiske politikk sto klart for alle og enhver som levde av å låne ut penger. Det var derfor Teis Snap ringte. «Jeg er redd for at banken vår går konkurs i løpet av to 17


måneder hvis vi ikke klarer å skaffe ekstra kapital,» sa han den gangen. «Hva med aksjene mine da?» glapp det ut av René, mens han med hamrende hjerte tenkte på den deilige pensjonisttilværelsen under palmene i Sydens sol som han var blitt lovet, og som nå falt sammen som et korthus. «Ja, si det? Hvis vi ikke gjør noe drastisk temmelig raskt, mister vi alt vi eier. Sånn er det dessverre,» svarte Teis Snap. Pausen som fulgte, var en pause mellom venner. En pause som ikke ga rom for protester eller abstrakte innskytelser. René bøyde hodet et øyeblikk og trakk pusten så dypt at det gjorde vondt. Slik lå det altså an, og det var ut fra dette man måtte tenke og handle. Riktignok fikk han mageknip og kjente at han kaldsvettet i pannen, men som leder i Evalueringskontoret for Udviklingsbistand var han vant til å tvinge hodet til å tenke klart i pressede situasjoner. Han pustet ut. «Ekstra kapital, sier du? Hva betyr det? Nærmere bestemt?» «To hundre til to hundre og femti millioner kroner over fire–fem år.» Nå piplet svetten nok en gang ned under skjortekragen. «Men for svarte, Teis! Det er jo femti millioner i året!» «Ja, jeg vet det, det er dypt beklagelig. Vi har gjort alt for å snekre sammen en kriseplan de siste fire ukene, men kundemassen vår er ikke stabil nok. De siste to årene har vi vært for kjappe med å yte lån uten tilstrekkelig sikkerhet, det ser vi nå når boligmarkedet holder på å rase sammen.» «Faen også, da må vi handle raskt. Kan vi ikke trekke ut våre personlige tilgodehavender?» «Jeg er redd for at det allerede er for sent, René. Kursene falt dramatisk i morges, og all aksjehandel er midlertidig suspendert.» 18


«Jaså.» René hørte selv hvor kald stemmen hans lød. «Og hva vil du så at jeg skal gjøre med det? For du ringer vel ikke bare for å fortelle at du har sløst bort formuen min? Jeg kjenner deg, Teis. Hvor mye har du egentlig klart å redde unna selv?» Stemmen til hans gamle venn lød krenket, men klar og tydelig: «Ingenting, René, absolutt ingenting, det kan jeg forsikre deg. Revisoren stakk kjepper i hjulene. Det er ikke alle revisjonsfirmaer som stiller opp med kreative løsninger når det oppstår en situasjon som denne. Nei, jeg ringer fordi jeg tror jeg har funnet en utvei, og at den kan være ganske lukrativ for deg også, kjære venn.» Det var slik svindelen hadde startet. Nå hadde det etter hvert gått adskillige måneder siden den gangen, og alt hadde fungert utmerket helt til for et øyeblikk siden, da sekretariatets mest erfarne medarbeider, William Stark, plutselig sto foran ham og viftet med en papirlapp. «Jaha, Stark,» sa René. «Du sier at du har fått en uforståelig sms fra Louis Fon og deretter forgjeves har forsøkt å få tak i ham. Men du vet jo like godt som meg at Kamerun ligger ganske langt unna, og at forbindelsene dit ikke pleier å være særlig gode, så er det ikke mest sannsynlig at det er der problemet ligger?» Dessverre så det ikke slik ut på Stark, og i det øyeblikket dukket et mulig varsel om kommende kaos opp i Renés virkelighet. Saksbehandler Stark presset de i forveien nesten usynlige leppene sine sammen til et pennestrøk. «Tja, hvordan kan man vite det?» Han så ettertenksomt ned i gulvet så den lange, røde panneluggen dekket øynene helt. «Det eneste jeg vet, er at jeg fikk sms-en forleden, samtidig som du fløy hjem fra Kamerun. Og siden har ingen sett Louis Fon. Ingen.» «Hmm. Men tror du ikke at han da fortsatt befinner seg nede i Dja-området, dekningen der er jo nærmest ikke19


eksisterende?» René bøyde seg frem over skrivebordet. «La meg få se denne sms-en, Stark.» René forsøkte å holde hånden rolig da Stark rakte ham lappen. Han leste meldingen. ’Cfqqugthondae(s+1)la(i+1)ddddddvdlogdmdntdja,’ sto det. René tørket en forrædersk fuktighet vekk fra pannen med håndbaken. Det som sto der, var jo gudskjelov bare kaudervelsk. «Ja, det ser absolutt merkelig ut, Stark, det har du rett i. Men behøver vi egentlig legge noe særlig i det? Kanskje mobilen bare har ligget i lommen hans og gått amok,» sa han og la lappen fra seg på skrivebordet. «Jeg skal få noen til å se på den, men jeg kan fortelle deg at Mbomo Ziem og jeg hadde kontakt med Louis Fon i Somolomo nettopp den dagen vi kjørte til Yaoundé, og da var alt som normalt. Han var visst i ferd med å gjøre klart til sin neste ekspedisjon. Noen tyskere, tror jeg.» William Stark så på ham med mørke øyne og ristet på hodet. «Jeg skjønner du sier at jeg ikke skal legge noe i dette, men se på lappen en gang til. Tror du det er tilfeldig at meldingen ender med ordet Dja? Tror du virkelig at det har skjedd ved noen tilfeldige trykk nede i bukselommen? Det gjør ikke jeg. Nei, jeg tror Louis Fon ville fortelle meg et aller annet, og at det faktisk kan ha skjedd ham noe alvorlig.» René presset leppene sammen. For en embetsmann var det alltid viktig å ikke virke avvisende overfor selv de mest vanvittige hypoteser, det hadde han fått erfare. «Nei, det er litt merkelig, det er jo det,» svarte han derfor. Han strakte seg etter sin egen Sony Ericsson som lå i vinduskarmen bak ham. «Det står Dja, sier du.» Han så på tas20


taturet på mobilen sin og nikket. «Nja, det kunne nok skje tilfeldig. Se her! D, J og A er den første bokstaven på hver sin tast. Trykk én gang på tastene 3, 5 og 2, så står det dja, og det kan vel også skje litt tilfeldig nede i en lomme, selv om det virker usannsynlig. Så jo da, klart det er merkelig. Jeg synes bare vi skal vente et par dager og se om ikke Louis dukker opp i mellomtiden. Imens skal jeg ta kontakt med Mbomo.» Han fulgte alle William Starks bevegelser til han var ute av kontoret, til døren var lukket, og så tørket han seg i pannen igjen. Så det var mobilen til Louis Fon Mbomo hadde sittet og fiklet med i landroveren under turen tilbake til hovedstaden. For en jævla idiot! Han knyttet nevene og ristet på hodet. Én ting var at Mbomo hadde vært barnslig nok til å stjele den fra Louis Fon, noe annet at han ikke hadde innrømmet det da René spurte om mobilen han satt og fomlet med. Og hvorfor i helvete hadde ikke den idioten Mbomo sørget for å sjekke om det lå noen usendte sms-er på den? Hvis han hadde stjålet den fra liket, hvorfor i huleste hadde han ikke da automatisk revet ut batteriet og nullstilt hukommelsen? Hvem faen var overhodet dustete nok til å stjele en mobil fra en mann man nettopp har drept? Han ristet på hodet. Mbomo var en idiot, men akkurat her og nå var det ikke han som var problemet, men William Stark, og det hadde det vel egentlig vært hele tiden. Var det kanskje ikke det han hadde sagt, både til Teis Snap og seg selv, helt fra starten av? Satan også! Det var ingen som hadde en så klar oversikt over avdelingens avtaler og budsjettrammer som William Stark, og ingen var så nidkjær i sin evaluering av departementets prosjekter som ham. Så hvis det overhodet var noen som kunne avsløre at de forsynte seg av bistandsmidlene, var det William Stark. 21


René trakk pusten dypt og vurderte neste skritt. Mulighetene sto ikke akkurat i kø. ’Hvis du noen gang skulle få problemer i denne saken,’ hadde Teis Snap sagt, ’så ring oss, og gjør det med én gang.’ Så det var det han hadde tenkt å gjøre nå.