Aschehoug Litteratur - høstens bøker 2013

Page 9

Utdrag

Demning

Den dagen du fortalte meg om sykdommen, var vi inne i en vanskelig periode, og jeg var redd du skulle gå fra meg. Du satt i den brede vindus­ karmen og sa: Det er noe jeg vil du skal vite. Jeg fikk lyst til å hyle at jeg visste, at jeg hadde visst det lenge. Det har skjedd meg før, ville jeg si. Ikke tro det er noe ekstraordinært ved å forlate. Jeg er visst ganske syk, sa du, og da ville jeg ikke hyle mer. Det var som om noe i meg fordampet, noe som gjennom årene hadde steget og steget, demmet seg opp: Frykten for å trenge, risikoen ved å være en del av noe. Jeg kommer kanskje til å dø, sa du, og da var jeg ikke redd lenger. Du satt der i vinduskarmen og så på meg, mens jeg hengte opp nyvasket tøy på tørkestativet, jeg holdt en av bokser­ shortsene dine mellom hendene og spurte meg selv om det var sånn det skulle være. Er det slike ting som fjerner spenningen? tenkte jeg. Skulle jeg kanskje slutte å vaske klærne hans, ville vi ha ligget sammen oftere da? Jeg strøk fingertuppene over undertøyet ditt og tenkte at jeg burde gå fra deg før du rakk å gjøre det samme. Jeg er fremdeles ung, tenkte jeg, jeg kan drikke meg full og knulle og danse, det finnes steder å besøke, punkter på kartet som ikke har forvitret ennå. Så tenkte jeg: Han er viktigere enn meg, og han er klar over det. Jeg så ned på hvitvasken og kjente hvordan alt dette kastet seg mot stengslene, hvordan det truet med å slå dem i stykker. Men så var du syk, og da fordampet alt det der. Det forsvant, og for første gang på lenge var jeg rolig. Noen uker senere fortalte du meg om objektkonstans. Vi lå inntil hverandre i sengen, jeg holdt rundt deg, forsøkte å holde deg fast. Jeg var ikke rolig lenger. Det er noe jeg har lest om på universitetet, sa du. Noe jeg vil fortelle deg om. Det kalles objektkonstans. Som barn utvikler vi det ved ettårsalderen. Før vi har nådd denne alderen, er det viktig at vi ikke skilles fra foreldrene våre, selv ikke for en kort stund. Vet du hvorfor? Jeg hadde ikke noe godt svar. Du klemte hånden min. Fordi små barn tror at om foreldrene forsvinner, betyr det at de er borte for godt, sa du. Minnet deres er ikke skikkelig utviklet ennå. Det tar tid å danne

9

indre bilder av det som ikke til enhver tid er synlig. Å forstå at personen på den andre siden av dørterskelen fremdeles er der, selv om døren lukkes. Du gjemte hodet under dynen. Hvor er jeg nå? spurte du, stemmen din ble tjukk og rar gjennom bomullen. Slutt. Hvor er jeg? gjentok du. Der, sa jeg og dunket fingeren mot hodet ditt. Da stakk du ansiktet fram igjen, du smilte. Nettopp, sa du. Du har lært det forlengst. At det som ikke synes, fremdeles finnes. Det trenger ikke engang å være lengre unna. Ja, men hva om det aldri blir synlig igjen? Da hjelper det jo ikke. Foreldrene kan lukke døren fordi barnet har lært at de kommer tilbake. Det er derfor de er trygge. Da snudde du ryggen til meg. Kanskje hadde du forsøkt å trøste oss begge, men den eneste jeg syntes synd på, var meg. Et par dager før den siste innleggelsen var jeg sikker på at du kom til å overleve. Du sa at du følte deg friskere enn på lenge. Selvsagt har man hørt at opptur er nedtur i forkledning, at sykdommen er lunefull. Men likevel: Det virket så reelt. Fargen på øynene dine, på leppene, kraften i stemmen din, alt som vendte tilbake med dobbel styrke. Jeg husker jeg satt på fanget ditt, vi var på besøk hos foreldrene dine, moren din sto på kjøkkenet og lagde middag mens vi satt i lenestolen i stuen. Jeg strøk fingeren langs underleppen din. Jeg er glad dette skjedde, sa jeg. Jeg er glad for at jeg får se deg så tydelig. Det finnes ingen demninger lenger. Jeg grep tak i hånden din og klemte den, jeg er ikke sikker på om du klemte tilbake, om du i det hele tatt hørte etter; forestillingen min om hvem vi nå kunne bli, var så overveldende at ingenting fikk trenge gjennom. Selv ikke du. Den morgenen du dør, står jeg ved sengen og ser på deg. Kroppen din er innhyllet i hvitt, rommet er badet i kjemiske lukter. Lyden av maskiner i kontinuerlig arbeid. Jeg ser ned på deg, tenker: Sånn ser du ut når du er i ferd med å dø. Jeg kunne ønske du sto ved siden av meg nå, at du kunne se det sammen med meg. Da ville du ledd av den blanke skallen din, av de innhulede kinnene, sagt: Jeg ser jo helt jævlig ut. Og jeg skulle ha svart at det ikke

stemmer, at det ikke finnes noe jævlig ved deg, at du snarere likner en nyfødt, du virker uferdig. Men du sier ingenting, og mennesket som ligger foran meg i sengen, er en fremmed; i sekundene før du forsvinner, er det som å møte noen for første gang. Velkommen til verden får jeg lyst til å si. Lille unge, velkommen hit, vi skal lære deg at det som ikke synes, likevel finnes. Det er ikke så viktig om det er sant, så lenge du tror oss. Jeg lener meg mot den bleke ukjente, presser nesen min mot den blanke issen hans og smiler. Dette er ikke over, hvisker jeg. Du har jo nettopp kommet, du er helt ny. Hører du? Du er helt ny.

Roskva Koritzinsky Her inne et sted 329,– 9788203354656

r o s kva

ko r i t z i n s ky

her inne et sted

ISBN 978-82-03-19870-0

noveller

Tilgjengelig som e-bok

Roskva Koritzinsky er vokst opp i Fredrikstad. Hun har en bachelorgrad i sosialantropologi. Her inne et sted er hennes debutbok.