20
«På vei ut gjennom den lave buegangen ble jeg innhentet av en ung mann fra det trange klasserommet. Han snakket dempet, gebrokkent, spurte meg om det var slik at en mann som ham kunne snakke om sex med skandinaviske kvinner. – Du vil snakke om sex med skandinaviske kvinner? Den unge mannen så på meg, som om han først nå innså hvor absurd spørsmålet hans hadde vært. Han hadde pistrete skjegg og bar et gråsort skjerf over den tradisjonelle lange, hvite trøyen. Det var nesten umulig å forstå ham. – Søsteren min, sa han, – søsteren min snakker godt fransk. Du kan forklare henne. Men ikke det med sexen. Jeg ville gå. Han gikk etter meg. – Jeg kjenner ham, sa han brått. – Mannen du leter etter.»
Det er ingen hvilepuls i denne fortellingen, den synes å bygge på en underliggende desperasjon, som også leseren kommer i konstant kontakt med. Hva var utgangspunktet for romanen? Det emosjonelle utgangspunktet for boka er selv opplevd. En undersøkelse av et nullpunkt. Jeg så for meg en person som ikke lenger har noe å gå til, og som på merkelig vis får en sjanse til. Men fortellingen ble også til på grunn av en reise og et engasjement. Ved hjelp av Bistandsnemda, eller Digni som de kalles nå, dro jeg for en del år siden på en reise til Mali, Timbuktu og deler av Sahel – området rett syd for Sahara. Det var vannmangel som var temaet for reisen. Små klimaendringer kan få katastrofale følger i dette området, hele befolkningsgrupper og kulturer risikerer å forsvinne. I tillegg gjør overfloden av våpen etter den arabiske våren og tilstrømningen av jihadister situasjonen prekær. Min egen begeistring for forfatteren Albert Camus var også et utgangspunkt. Camus skrev fra det franske Algerie, et Algerie som forsvant sommeren 1962 da landet vant sin uavhengighet fra Frankrike i en blodig borgerkrig. Algerie er et svært vakkert land med en nærmest uforståelig latent brutalitet. Herman og Mia drar gjennom en brutal, dødsdømt verden, hva slags reise er det de foretar? I starten virker det som en edel ting å reise inn i Sahara for å finne Mias ektemann, ikke minst sett fra Mias ståsted. Men underveis vokser det sanne formålet med reisen frem, også presset frem av den
forandringen Mias mann åpenbart har gjennomgått. Han har blitt forandret av Algerie og av ørkenen. Nå er hovedpersonene strandet i den samme ørkenen – og gradvis begynner den å forandre dem også. Man kan dessuten si at Mia og Herman reiser mot hverandre, og at den reisen ikke slutter før de vinner hverandre for godt, eller eventuelt mister hverandre for godt. Jeg opplever forresten ikke at boka utsier noen dødsdom over verden. Mer en forsiktig advarsel. En av de tingene som holder meg våken om natten, er den snikende følelsen av at sivilisasjonen er skjørere enn vi tror. Jeg tror det er viktig å stille ubehagelige spørsmål om klimaendringer, de er skjerpende. Er det mulig å lese Solen er taus som en kjærlighetsroman? Det syns jeg absolutt. Et av kjernepunktene er to mennesker som søker mot hverandre for å ta opp igjen noe de aldri tillot seg å utforske. Jeg tror begge forsøker å finne ut hva det vil si å elske for dem. Hva preger hovedpersonenes forhold? I starten av boka er Herman et sted i livet der han ikke klarer å finne veien videre. Når muligheten for et oppdrag byr seg, tar han nesten hva som helst, men det er lett å si ja til noe så vidt risikabelt når det er Mia som spør. Herman har reist mye. Han er trolig en svært begavet fotograf. Men i mange år har han kjent på tomheten når han kommer hjem. Kanskje er