Plantejakt. Ole Jonny Larsen

Page 1

PLANTEJAKT

Ole Jonny Larsen har i åra mellom 2010 og 2016 deltatt i tre plante­ jakt-ekspedisjoner til provinsene Yunnan og Sichuan i Kina. I denne boka drøfter han de nye reglene og forteller om sine egne erfaringer som plantejeger. Teksten har hovedvekt på rhododendron, men har også mange bilder av planter i andre slekter.

Ole Jonny Larsen

Plantejakt er en gammel tradisjon som nå står ved en skillevei. Det å reise ut i verden og søke etter nye planter til hagebruk eller for vitenskapen, har mennsker gjort i hundrevis av år. Den klassiske plantejaktæraen der prydvekster sto i fokus, starta på 1500-tallet og hadde en gullalder fra ca. 1850 til 1950. Da ble tusenvis av nye hageplanter introdusert til Vesten. Med billigere flybilletter og større tilgjengelighet til landa i Øst-Asia, har vi i de siste tiåra hatt en ny periode med stor tilførsel av nye arter til hagene våre. Men nå har nye internasjonale reguleringer, særlig den såkalte Nagoya-protokollen, satt mer eller mindre stopp for private innsam­ linger av frø og planter i fremmede land. En kan fremdeles reise ut og oppleve plantene i naturen, men nå må frøposene ligge igjen hjemme.

PLANTEJAKT Ole Jonny Larsen

ISBN 978-82-692845-0-8

Lapponicum forlag

9 788269 284508

Lapponicum forlag


Yunnan 2010

Rhododendron mekongense med tydelig rødskjær på kronblada .

Jan, Bent og Jesper samler frø av Rhododendron mekongense

97


Plantejakt

Rhododendron haematodes ssp. chaetomallum

nær den avbilda, men som det framgår av bildet, hadde det begynt å regne, så vi brukte ikke mer tid enn nødvendig på stedet. Vi hadde fremdeles over hundre høydemeter å klatre før vi kunne passerer over Balagongpasset på 4000 meter.

Vi fant også en tilsynelatende enslig Rhododendron haematodes ssp. chaetomallum. Dette er den ene underarten av R. haemeatodes. Den andre, ssp. hae­ matodes, er mer kjent og vanligere i kultur. Den er også enklere å dyrke og regnes for en av de beste av de lavtvoksende Neriiflora-artene med knallrøde blomster. Begge er ganske krevende mht. voksested og drenering. Vi fant altså ingen andre eksemplar

R. alutaceum ? Regnet tiltok raskt, og det ble kaldere. Helst ville vi bare fortsette til stedet der vi skulle slå leir for natta, men så dukket det opp nye planter, og da ble det

98


Yunnan 2010

nytt stopp. Disse plantene hadde smale blad med et tett indument. Dessverre var de ikke i blomst, men de var fulle av knopper, så vi var noen uker for tidlig ute. Vi var enige om at de tilhørte underseksjon Taliensia, men hvilken art var det? De smale blada begrensa valget, og til slutt valgte vi å notere dem som R. alutaceum¸ med et spørsmålstegn bak. R. alutaceum er et vanskelig kompleks av ei gruppe planter som man aldri heilt har klart å bli enige om. Noen opererer med navn som iodes, russotinctum, globigerum, tritifolium og triplonaevium, enten som egne artsnavn eller som varietetsnavn. Andre slår dem sammen i en stor pose og mener at det er en

serie hybrider med ganske likt utseende. Jeg har ikke forutsetning for å mene noe om hvem som har rett i denne diskusjonen. Rhododendronhaven i Danmark selges mange av disse som egne arter med navna som er nevnt ovenfor. Jeg har kjøpt flere av dem gjennom importene som Johnny Engen og Rhodo Øst har stått for, og de er unektelig flotte planter. De smale blada og det tette indumentet blir alltid lagt merke til av folk om er på besøk i hagen. Så kanskje det ikke spiller så stor rolle om en ikke vet hva som er korrekt navn på dem?

99


Plantejakt

100


Yunnan 2010

Balagong-passet og Rhododendron beesianum Rhododendron beesianum har vi sett tidligere på turen, men ikke så flotte som de vi finner når vi nærmer oss Balagongpasset. De står i full blomst – og i djup snø! Hvordan er det mulig? Snøen dekker ikke bakken overalt, under noen nåletrær er det bart. Ved nærmere undersøkelse finner vi ut at det ikke er frost i bakken. Det er nok forklaringa på at rhododendronplantene kan blomstre selv med rester av vintersnø over røttene. Egentlig er de vel seint ute, det er tross alt 10. juni. Hjemme ville de ha blomstra i mai, men vi er altså på 4 000 m. Alt blir merkelig når en er langt sør og høyt oppe. I bakgrunnen, på det høyeste punktet på passet, pose­rer Jan Rune Hesjedal. Slike pass er alltid knytta til en sti som folk bruker for å komme seg fra dal til dal. Passet er som regel det laveste punktet på en fjellrygg, der det var lettest å gå over for mennesker og pakkdyr. På begge sider av passeringspunktet er det høyere.

Det går raskt nedover når vi har passert passet. Snart er vi forbi området med snø, og da dukker en fin sti opp, delvis belagt med steiner i ytterkant da der er ganske bratt terreng. Det dukker opp flere bestander av Rhododendron mekongense, men her har de ikke røde kanter på kronblada. Jan Rune har para­ply mot regnet. Det ser kanskje rart ut, men faktum er at paraply er lurt for å ikke bli for våt i fjellet. Vi har få muligheter til å tørke klær når vi bor i telt. Da må været spille på lag, og det gjør det ikke alltid. Paraplyen er også nyttig når vi skal spise under åpen himmel. Maten blir ikke like fristende når den blir klissvåt. Etter en stund kommer vi ned til et sted med en gammel bygning der Dennis hadde tenkt at vi skulle overnatte. Det viser seg snart at det ikke går. Der er få teltplasser, og det ligger ennå snø i skogbunnen. Og nå øser regnet ned, iblanda snøslaps. Stemninga er på nullpunktet, og en følelse av å skulle ønske en var et heilt annet sted, sniker seg på.

101


Plantejakt

Kveldsmiddag etter en lang og hard marsj over Balagongpasset. Rettene er på kinesisk vis mange og velsmakende. Ris er alltid obligatorisk, men ellers er maten overraskende variert. Iblant plukker Tom med seg urter og annet i løpet av dagen som tilskudd i grytene.

102


Yunnan 2010

Sewalongba Valley Vi må bare fortsette å gå, i håp om å finne en bedre egna leirplass. Det finner vi til slutt heilt nede i dalbunnen. Der er det plutselig flate gressganger og ei rolig elv som er grei å krysse. Det er åpenbart et beiteområde, for det ligger store ruker med dyremøkk spredt utover. Dyr ser vi imidlertid ikke noe til. Det regner ennå, men ikke så tett lenger. Vi må slå opp telt i halvmørke etter først å ha funnet et sted uten møkk. Staben til Dennis må sette i gang med å etablere et feltkjøkken, mens vi kan krype inn i telta, skifte klær og komme oss ned i soveposene for å få igjen varmen. Noen små glass med whisky og et par kjeks hjelper absolutt på. Snart har de middagen klar, og vi kan møtes i hovedteltet til nok et godt måltid. Og nå ønsker jeg meg i ikke langt bort lenger, slik jeg gjorde tidligere på dagen. Tvert om er jeg utrolig glad for at jeg er akkurat her jeg er nå.

Vi våkner til tørt vær og et høyt skydekke som tyde­ ligvis er i ferd med å lette. Elva fungerer som et provisorisk baderom for dem som ikke er for pripne. Det er ikke alltid det er mulighet til særlig vask når en er i felt, så de fleste benytter anledningen med ulik grad av avkledning. Vi er i Sewalongba Valley, en dal mellom to fjellrekker som vi skal passere. Som nevnt er dalen brukt som beiteområde. Slike pastures ser vi mange sted vi kommer til. Dyr blir sendt opp i fjella for å gå fritt på beite, tilsynelatende bare storfe av ulike typer. Det er ikke som tradisjonell norsk seterdrift. Dyra ser ut til å klare seg mye selv. Noen sted er det enkle hytter, og vi møter også folk som åpenbart har ansvar for dyra, men det virker som at de bare kommer på sporadiske besøk for å sjekke at alt er bra. På spørsmål fra oss sier Dennis at det er lite rovdyr i området, men at asiatisk svartbjørn finnes der, og selv om de er sjeldne, kan de iblant utgjøre en trussel mot beitedyr. Bjørnene og mange andre ville dyr har vært freda de siste 20 åra.

103


Plantejakt

Stemninga stiger, vi har hatt en god frokost og pakker fort sammen telta og utstyret. Bærerne laster på muldyra, og vi begynner å bevege oss oppover i dalen. Det er en vakker dal med en skarpt grønn dalbunn, skog i liene og snødekte fjelltopper langt framme. Den smalner gradvis inn, og de grønne beitemarkene avløses av skog som går nesten ned til elva. Små skydotter ligger ennå mellom dalsidene, men bak skimtes blå himmel. Alt ligger til rette for at det skal bli en fin dag, og det skal vise seg at det blir den beste så langt, i alle fall med hensyn til det vi finner av planter.

Rhododendron temenium Den første nye rhododendron-arten vi møter på er Rhododendron temenium. Det er en lite kjent art i norske hager. Den hører til i undersekjson Neriiflora og er da i slekt med kjente rhododendronarter som neriiflorum, sanguineum, forrestii og haematodes, alle med klart røde blomster. R. temenium kjennes på 104


Yunnan 2010

105


Plantejakt

Navn etter klokka, start med bildet rett over teksten: Omphalogramma forrestii, Meconopsis pseudointegrifolia, Anemone trullifolia, Gentiana chungtienensis, Chrysosplenium davidianum.

106


Yunnan 2010

smale blad med tydelige nerver og tynt, hvitaktig indument. Den er kjent for å krysse lett med andre arter, men den bestanden som vokste i Sewalongba Valley så ut til å være «riktig» etter boka. R. temenium er også svært variabel når det gjelder blomsterfarge. Foruten rød, kan den være både rosa, hvit, gul og tofarga. Den er normalt lett å dyrke i Norge. Mest brukt er varianten Rhododendron temenium var. gilvum med gule blomster. Den blomstrer merkelig nok også ofte på høsten.

Så høyt i fjellet er det ennå tidlig vår i naturen selv om det er langt ute i juni. Ulike stauder er kommet i blomst, og selv om de er lave, er de godt synlig fordi gras og annen vegetasjon rundt dem ikke har blitt for stor enda. Noen står enkeltvis, andre står i store bestander som dekker mange kvadratmeter. Særlig primulaentusiaster har gode dager her. Det er mange arter å se, og de er ikke lette å identifisere for oss som har mest interesse og øyne for rhododendron.

Rhododendron selense

Rhododendron selense er en annen variabel art med heile fire underarter. Bakgrunnen for det er at den er «satt sammen» av flere planter som tidligere var regna som egne arter. De ulike underartene krysser seg med hverandre i naturen der de vokser nær

hverandre. Arten har stor utbredelse, og mange «arter» som tidligere var beskrevet, er nå ansett som naturhybrider med R. selense som en av foreldrene. Planter med kjertelhår langs kvisten på det høyre bildet over, tilhører R. selense ssp. dasycladum.

107


PLANTEJAKT

Ole Jonny Larsen har i åra mellom 2010 og 2016 deltatt i tre plante­ jakt-ekspedisjoner til provinsene Yunnan og Sichuan i Kina. I denne boka drøfter han de nye reglene og forteller om sine egne erfaringer som plantejeger. Teksten har hovedvekt på rhododendron, men har også mange bilder av planter i andre slekter.

Ole Jonny Larsen

Plantejakt er en gammel tradisjon som nå står ved en skillevei. Det å reise ut i verden og søke etter nye planter til hagebruk eller for vitenskapen, har mennsker gjort i hundrevis av år. Den klassiske plantejaktæraen der prydvekster sto i fokus, starta på 1500-tallet og hadde en gullalder fra ca. 1850 til 1950. Da ble tusenvis av nye hageplanter introdusert til Vesten. Med billigere flybilletter og større tilgjengelighet til landa i Øst-Asia, har vi i de siste tiåra hatt en ny periode med stor tilførsel av nye arter til hagene våre. Men nå har nye internasjonale reguleringer, særlig den såkalte Nagoya-protokollen, satt mer eller mindre stopp for private innsam­ linger av frø og planter i fremmede land. En kan fremdeles reise ut og oppleve plantene i naturen, men nå må frøposene ligge igjen hjemme.

PLANTEJAKT Ole Jonny Larsen

ISBN 978-82-692845-0-8

Lapponicum forlag

9 788269 284508

Lapponicum forlag