2680 Vågå. Morten Krogvold workshop 1989-2019.

Page 1

2680 VÅGÅ


I Vågå ser man himmelen. Og fjell. Breer og vann. I Vågå står tiden stille – tross rivende utvikling. Her er historier og tradisjon. Ansiktene – levd liv. Menneskene har god tid. I Vågå får man følelsen av å kunne puste. Årstidene g jør landskapet vidunderlig vakkert. Men aller best er den mørke årstiden. Da lyser det på fjellet. Morten Krogvold




2680 VÅGÅ Morten Krogvold Workshop 1989–2019


Vågå – bygda der dal møter vatn og høge fjell i Jotunheimen. Bygda der naturen og folket lever hand i hand, der kulturlandskapet er slåande vakkert og kulturminna ligg tett i tett. I Vågå er kulturen ein viktig del av kvardagen og identiteten vår. Sommaren 1894 sette ti norske kunstnarar kvarandre stemne i Vågå, leia av ikkje ukjente kunstmålar Kristen Holbø frå Vågå. Vågåsommaren vart i tida etter dette kunstnarkollektivet gradvis eit omgrep i norsk kunsthistorie, og har seinare inspirert mange til å besøke bygda for å måle, fotografere, teikne, lage musikk og skrive. For 30 år sidan hadde Vågå Kameraklubb allereie bygt opp eit solid fotomiljø i Vågå, ved hjelp av mange eldsjeler og sine årlege, store fototreff. Ein av dei som vart invitert hit som foredrags­ haldar, var den etablerte fotokunstnaren Morten Krogvold. Han hadde eigentleg ikkje tid, men vart likevel verande i fleire dagar. Og dette lykkelege møtet med miljøet, bygda og folket, noko vi trygt kan gje Vågå Kameraklubb æra for, vart på mange måtar starten på eit framhald av eventyret frå 1894. Morten Krogvold Workshop i Vågå vart raskt ein realitet, og har etter kvart utvikla seg til ein institusjon med kjente og ukjente fotografar i eit vekeslangt engasjement natt og dag på Vågå Hotel. Dette er ikkje fyrst og fremst tekniske kurs, men mykje meir ei kreativ oppleving knytt til det skapande fotografiet. Kva dette har betydd for Vågå, får vi eit godt bilete av i samtale med direktør Suat Catalgøl på Vågå Hotel. Han opplyser at det i løpet av 30 år er avvikla 200 kurs, kvart på fem–seks dagar og netter, og med eit gjennomsnittleg deltakartal på 15–20. Med ein pensjonspris på 8000 kroner og eit tenkt meirforbruk på 2000 kroner per person, har stipulert omsetning på hotellet vore på svimlande 35 millionar 2019-kroner i løpet av desse åra! Ikkje rart at Suat nemner Morten Krogvold som «gull for hotellet»! I tillegg til dette har workshop-deltakarane handla i butikkane, kjøpt drivstoff på bensin­ stasjonane og ordna sveisen hos lokale frisørar. Aller viktigast er likevel den enorme spreiingseffekten som oppstår ved at alle desse tek med seg sine bilete av naturen og folket i Vågå attende og syner dei fram til sine nettverk. Kor mange besøksdøgn til Vågå som har vorte til på denne måten, er det sjølvsagt umogleg å anslå. Men det vi veit, er at kursdel­ takarane nesten unisont lovprisar motivmangfaldet i bygda, både når det gjeld natur, kultur­ landskap, vakre bygningar og folk som velvillig stiller opp som foto-objekt. Eg vågar påstanden at Vågå er den mest fotograferte bygda i Norge! På denne måten har Morten Krogvold i løpet av desse 30 åra vore ein viktig bidragsytar når det gjeld å setja Vågå på kartet, både nasjonalt og internasjonalt. Han har vist oss som bur her 6


kor flott vi har det, og slik sett gjort noko positivt med sjølvkjensla vår. For det er rart med det – eit vakkert bilde får oss alltid til å sjå eit velkjent motiv med nye augo. Og i møtet med ein energisk Morten Krogvold får du alltid noko nytt å tenkje på! Og nå får Morten endeleg høve til å vise fram sine og workshopdeltakarar sine arbeid i eit galleri i Vågå. Eg veit at han gler seg til å vise vagverar og andre at fotografiet kan vera noko mykje meir enn eit albumbilde. Eg veit også at han har venta i mange år på at dette galleriet skulle bli ein realitet – og det har ikkje mangla på konkurrentar til Vågå når det gjeld ei slik etablering. Og når vi veit at Morten er ei utålmodig sjel som vil ha ting til å skje, er vi veldig takknemlege for at han har vist tålmod nok til å vente på oss! Og vi gler oss til å sjå galleriet i Ullinsvin utvikle seg til eit unikt kulturtilbod både for lokale og tilreisande. Eg vil avslutte med å takke Morten Krogvold for alt han har betydd for Vågå i 30 år, og ønskje han lykke til med mange nye workshoper og utstillingar i åra som kjem! Og for oss som styrer og steller her heime, er det vel nå snart på tide å starte markedsføringa av Vågå som Fotobygda i Norge? Takk, kjære Morten – og lykke til! Du er ein sann Vågåvenn! Iselin Vistekleiven Ordførar i Vågå

7


Kunstnerne, det karakteristiske kulturlandskapet og lyset gjorde «Vågåsommeren 1894» til et begrep i norsk kunsthistorie. Etter initiativ fra Kristen Holbø, samlet unge kunstnere seg og inspirerte hverandre. Disse unge kunstnere, ble i ettertid toneangivende for hele den norske kunsthistorien. Begrepet «Lillehammerkunstnerne» oppstod. Det er dette Krogvold har fulgt opp, samlet inspirasjon fra og videreutviklet gjennom sine 30 år med fotografiske workshoper i Vågå. Her har Krogvold hjulpet fotografer til å finne sitt språk og generøst delt av sin kunnskap. Resultatet av dette sammen med hans omfattende kunstneriske virksomhet er tilstrekkelig til å plassere han trygt inn i den fotogra­ fiske kunsthistorien. Kanskje skyldes det sjelen i Vågå? Kanskje skyldes det Morten som menneske og pedagog? Iallfall har 6000 visuelt interesserte fra hele verden valgt å delta på disse kursene gjennom 30 år. Dette har skaffet både kursene og Vågå mange ambassadører, også internasjonalt. En av kursdeltagerne uttrykte seg slik: «Han utfordret meg på en konstruktiv kritisk måte, fjernet hindre og hjalp meg videre på veien. Med denne hjelpen fant jeg etter hvert mitt eget uttrykk. Alle deltagerne kom tett innpå hverandre. Noen ganger var det ganske tøft, vi følte oss hudløse, men mange av de jeg da møtte er fortsatt varige nære venner. Morten var spesielt tydelig med viktigheten av at vi hentet kunnskap fra alle visuelle uttrykk.» Også Edvard Munch hadde sin tilknytning til Vågå, hvor han under mange besøk oppsøkte slektninger og steder som hadde betydning for ham og farens familie. Han skriver i et brev: «Nu har jeg reist i flere måneder. Jeg må jo ha fred, det er sandelig ikke lett i dette landet. Jeg må reise fra sted til sted, så aldri noen vet hvor jeg er, for å få fred. Jeg er i Vågå, vet De at slekten min er der fra? På kirkegården der fant jeg virkelig to gravsteder, både en Munch og en Bjølstad. Det er jo merkelig. Det er kampen mellom disse slekter som blir malerier hos mig.» Gjennom videreutviklingen av Ullinsvin skrives et nytt kapittel i Vågås historie. De historiske bygningene tilpasses nye behov og kompletteres med blant annet arkiv og galleri. En ny tumle­plass for kreative og skuelystne er klar til bruk. Oppland fylkeskommune gratulerer Morten Krogvold med jubileet og takker for at Vågå og Oppland ble valgt som åsted, for dermed å forsterke og videreføre Vågå som en viktig arena i norsk kunsthistorie. Kyrre Dahl Fylkeskultursjef i Oppland 8


30 år i Vågå Morten Krogvold

«Har du tenkt over annonsene?» spurte Frans Widerberg over et glass på Kunstnernes Hus en tidlig høstkveld i 1989. Vågå kommune og lokale sponsorer hadde bekostet tre store avisannonser for å markedsføre to Morten Krogvold Workshop. Bygda ønsket mer kulturell aktivitet. «Du har jo markedsført for alle at du kan noe de andre ikke kan, altså er du bedre enn dem?» Tonen var spøkefull, men Frans mente vennlig at dette kunne brukes mot meg. Et par måneder tidligere hadde den karismatiske forretningsmannen Lasse Finstad og jeg reist til Vågå. Lasse ville gjerne gjøre noe kulturelt etter år i beinhard kapitalisme. Dermed ble han en selvutnevnt rådgiver og en slags «agent» for meg. Han hadde kjøpt jubileumsutgaven av Hasselblad – gullversjonen – og ville gjerne bli en mesterfotograf. Resultatet var vel en betinget suksess, men jeg ville aldri vært den tiden foruten. Så mye moro jeg hadde! Jeg var invitert til å forelese på et arrangement med tittel Fototreff i Vågå. Publikum bestod av hundrevis av fotoentusiaster. Programmet for helgen var fullspakket. Utenfor Kulturhuset var det parkert biler, de fleste med firehjulstrekk. Forsamlingen besto mest av store menn med skjegg, jakker med Nikon- eller Canon-reklame og kamerabager med gigantiske tele­ linser. Lasse Finstad begeistret ledelsen på Vågå Hotel og overbeviste dem om at Morten Krogvold Workshop i Vågå var en «genial» ide. Kommunen og lokale sponsorer reagerte hurtigere enn vanlig for sindige Gudbrandsdøler. I møte med den effektive Finstad nøler man ikke. Fra improvisering til profesjonalisering Få måneder senere – i november 1989 – startet vi opp med fullstappet kurs. Et improvisert og meget enkelt mørkerom ble bygget av de to klossmajorer Finstad og Krogvold. Trim­ rommet på hotellet ble omgjort til en «bildegrotte»; et par forstørrelsesapparater var satt opp ved siden av trimsykler, vekter og treningsapparater. Vi var nesten 40 deltagere og utrolig nok ble det en suksess. Det må ha vært Lasse Finstads sjarme som reddet det hele, da den prak­ tiske gjennomføringen neppe var tilfredsstillende. Men det kokte blant deltagerne, det var full aktivitet hele døgnet, og det ble produsert overraskende mye godt arbeid. Allerede to dager etter startet galskapen igjen. En ny workshop var fullbooket. Det ble besluttet at vi skulle holde en tredje workshop noen måneder senere, våren 1990. Da startet profesjonaliseringen av Morten Krogvold Workshop. Landets beste presse- og naturfotograf, den legendariske Johan Brun, dukket opp på kurset. Johan Brun var den første fotografen jeg kjente til, jeg ble fascinert av hans bilder i Dagbladet allerede som barn. For meg var Johan Brun en helt, og her kom han til meg, «for å begynne på nytt», som nyutklekket pensjonist! 9


Johan Brun er ikke bare en fremragende fotograf, han er en livskunstner, en humorist med dypt alvor, og ikke minst en praktiker av rang. Uvdals store sønn er en blanding av to figurer fra Kjell Aukrusts univers: Ludvig og Reodor Felgen. Nærmest sjokkskadd over de primitive, (u)praktiske forholdene for utøvelse av skapende virksomhet på Vågå Hotel, over­ beviste han hotellets direktør Damstuen og underdirektør Kvam om at trimrommet måtte avvikles umiddelbart. Inn med nye forstørrelses­ apparater, våtbenker og alt som trengtes for å utvikle et mørkerom i topp­ klasse. Johan ledet arbeidet med myndig hånd og fikk som vanlig gjenn­ omslag for sine ideer. Da den fjerde fullbookede workshopen startet i mai 1990, sto alt klart, med atelier, mørkerom og teknisk utstyr. Og ikke minst med Johan Brun som min høyrehånd, sjelesørger og assistent. En takk til Vågå – bygda og menneskene Lite ante jeg den gang at jeg skulle tilbringe til sammen rundt tre og et halvt år i Vågå, og arran­gere nesten 200 workshoper på Vågå Hotel over en periode på 30 år. Og kanskje blir det noen år til? Vi har hatt over 5000 deltagere på workshop gjennom tidene. Jeg har forelest, utført billedkritikk, vist bilder og film samt spilt musikk i mellom 7000 og 8000 timer. Sovingen har vært på et minimum, men det har hendt at staben har fått fem timer på puta. Det er altså en tilfeldighet at Vågå ble «mitt annet hjem», men jeg har blitt glad i denne vakre bygda. Når vi kommer kjørende og passerer Otta, er det bare «sjarmøretappen» igjen. Etter 20 minutter ser vi lysene i Vågåmo, og over dem den lyssatte, fantastiske fjellveggen Jutulporten. Da stiger pulsen, og vi gleder oss til mat og pleie – og den tradisjonelle lykke­ kombinasjonen øl og genever. Kjører vi Valdresflye, er det en spektakulær tur fra Fagernes og helt frem. Da begynner for­ ventningene å stige når vi nærmer oss et av høydepunktene: Skrautvål i Valdres, ett av mine favorittlandskaper. Den siste timen frem til Vågå er en av landets flotteste kjøreturer. Vi kjører inn i Vågåmo. Vågåkyrkja, som har spor av originalbygget fra år 1150, har stått der siden slutten av 1500-tallet. Det er alltid gripende å se igjen det historiske byggverket, så vidunderlig vakkert og trygt. Vågå kommune ligger mellom seks nasjonalparker, deriblant Jotun­heimen, Rondane og Dovrefjell-Sunndalsfjella. Nasjonalromantikken blomstrer ved tanken på Edvard Griegs musikk og Aasmund Olavsson Vinjes tekst Ved Rondane. Vi er i Peer Gynts rike. Utgangspunktet for fjellvandringer, fiske, klatring, skisport og luftsport er perfekt. Ridder­ spranget er et av Norges vakreste steder, turen over Besseggen blir tatt av titusener av mennes­ ker hvert år. En biltur til Blåhø, som er den tredje høyestliggende bilveien i Norge, gir en fantastisk utsikt over Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell. Henrik Ibsen og Vinje reiste med båt over Vågåvatnet til Lom. I disse omgivelsene kom ideene til Brand og Peer Gynt. Knut Hamsun er født i Vågå. Edvard Munch besøkte ofte sine besteforeldre i Vågåbygda. Vågå har gjennom tidene inspirert og trukket kunstnere, musikere og håndverkere til områ­ det. Den vakre naturen, kulturlandskapet, menneskene, mattradisjonene og lyset har gjort at kunstnere har etablert et forhold til bygda. Vågåsommeren i 1894 er legendarisk, da inviterte den lokale kunstneren Kristen Holbø noen av Norges beste kunstnere til Vågå: Thorvald Erichsen, Lars Jorde, Oluf Wold-Torne, Halfdan Egedius med flere, tilbrakte en lang sommer arbeidende i det visuelle landskapet. 10


Thorbjørn Egner var også i Vågå, for å tegne de gamle, vakre husene det er så mange av. Tegningene kom ut i bokform. En av mine personlige favorittkunstnere, Olav Strømme, tilbrakte mye i tid i Vågåbygda, og en av Norges mest betydelige billedkunstnere, Kjell Erik Killi Olsen, bor på en praktfull gård der. Jo Gjende var en legendarisk reingjeter på 1800-tallet. Han bodde i Jotunheimen, og myten forteller at han var inspirasjonen bak Peer Gynt. Mesterkokken Arne Brimi er en stor inspi­ rator for regionen og Norge generelt. Hans raffinerte bruk av lokale råvarer og kortreist mat er enestående og meget aktuell i vår tid med klimakrise. Vågå Spelmannslag er et av landets beste, de har samarbeidet med The Brazz Brothers. Det svingte! Det bor i underkant av 4000 mennesker i Vågå kommune. De fleste har stilt opp som model­ ler for deltagerne på Morten Krogvold Workshop. Jeg skylder alle en stor takk. Så mange hyggelige, positive mennesker det er i denne bygda! Jeg vil også takke alle ordførerne jeg har hatt gleden av å samarbeide med samt alle kultur­ politikerne i Vågå kommune. Enkeltmennesker har betydd mye for oss, og med fare for å glemme noen, vil jeg takke Tone Bakken for glød, positivitet og samarbeid. Fotografen Kjell Andersen er en dyktig fagmann og har også bidratt som modell en rekke ganger. Mathias Øvsteng var til stor hjelp de første årene. De gangene han delte ut Vågåprisen under avslutningsmiddagen, holdt han en opptre­ den jeg aldri har opplevd maken til. Vi var alle gråteferdige av latter! Og en spesiell takk til en av Norges største kulturpersonligheter, kunstneren og håndverkeren Kjell Løkken. Maken til menneske skal man lete lenge etter. Vågå Hotel er et hyggelig, familiedrevet hotell i 70-tallsstil. Vertskapet Suat og Daiva med barna Elias og Emil lager en perfekt atmosfære for oss alle. Det må da være Norges hygge­ ligste hotell? På workshopene løpes det i gangene, spilles musikk og arbeides hele døgnet. Servicen er den beste og maten herlig. Stor takk, kjære venner! Og selvsagt takk til hotell­ medarbeider Aud for all hjelp. Takk også til de første samarbeidspartnerne på Vågå Hotel, Johan Damstuen og Erik Kvam. Andre støttespillere Uten fremragende medarbeidere ville workshopene aldri latt seg gjennomføre. Tomas Carlström har vært i staben siden Johan Brun måtte redusere tidsbruken i Vågå til fordel for den gigantiske oppgaven han påtok seg som pensjonist – fotosjef for OL på Lillehammer. Tomas har arbeidet med meg siden 1996, og har etter hvert blitt en like viktig aktør på workshopene som meg selv. Hans ordenssans, praktiske talent, arbeidsmoral, empati og fagtyngde er helt avgjørende for å få workshopene til å fungere. Flere herlige og dyktige mennesker har bidratt med assistanse, hjelp og faglig støtte samt heroisk innsats gjennom lange dager og sene netter. Tom Hatlestad arbeidet mange år i teamet og hadde en sentral rolle når det gjaldt oppbyggingen og videreutviklingen av konseptet, både som praktiker og rådgiver. May-Bente Langhelle, Holger Fangel, Christian Hatt, Victor Boullet og Karl-Henrik Børseth var viktige og entusiastiske medarbeidere i en lang periode. Reinforsker og naturfotograf Terje Skogland bidro med nye 11


Pål Hermansen Trinn 1, 1998 Horisonten er alltid der. En horisontal linje i landskapet og i livet. Noen ganger bukter den på seg. Butter i en åsrygg, et fjell, bøyer seg litt opp og slipper seg ned igjen, gjerne enda litt lavere enn før. Men så stiger den igjen. Horisonten er trygg, vi kan stole på at den ikke finner på noe tull; ikke noen moderne teknologiske eller ideologiske nykker der i gården. Det nakne landskapet og det nakne legemet blir til ett, som forvaltere av tilværelsens nakne og uforanderlige sannhet.

Pål Hermansen har på en måte vært her bestandig. Han har satt preg på norsk fotografi i en år­rekke, mest kjent for vakre fargebilder av natur. Imidlertid har Pål et mye større register, han er en fremragende dyrefotograf. Ikke på en konvensjonell måte, bildene vinkles mer mot et overaskende, abstrakt billedspråk. Pål behersker faget til fingerspissene! Hva er dette? Et aktbilde av en kvinne? Snølandskap? Stein? Komposisjonen setter fantasien i sving. Den hvite spissen nede til venstre og det sorte feltet i midten av den hvite, feminine formen, skaper bildets abstrakte mystikk.

114



Kathe Wenche Jørgensen Trinn 1, 2012 Den ensomme i november, litt sent ute med innhøstingen, med kun menneskelig kraft. Besøk på kanskje den vakreste og eldste gården i Vågå. For noen vakre farger!

For noen vakre farger! Bonden på marken som glir inn som en selvfølgelig del av naturen. Det er som om Kathe Wenche Jørgensens bilde er fra en annen tid. Mannen arbeider, linjene danser. Steinen til høyre mot skigarden i forgrunnen spiller opp mot g jerdet lenger inn i bildet, og den vakre grønne linjen rammer mannen inn i en bueform. En stille hverdagssituasjon med stor skjønnhet, unnfanget med respekt.

226



Line Engelstad Trinn 2, 2013, Vågåprisen Dypere! Til margen, innover, til kjernen! Morten er ikke nådig, ikke fornøyd; jeg sendes ut igjen, den siste natten. Vågåvatnet er bekmørkt, iskaldt, lydløst. Snart deadline! Jobbe nå! Jeg tenker, bærer, finner, flytter, føler. Selvutløserens øyne er blinde her, leter etter fokus … Ennå natt … Vårherre bes om akkurat passe morgenlys og tåkeslør – for jeg vet hva jeg vil fortelle. Dette vidunderlige, vakre, sitrende håpefulle! Dette tunge, mørke, bunnløse! Og hudløst føles det, blottlagt, det kjennes nettopp i dypet, innerst der inne. Med et krusende vinddrag stryker morgendisen perfekt porsjonert over Vågåvatnet. Med lysstråler akkurat nok til gåsehud, et ydmykt hjerte og horisonten der fremme. Sånn. Takk for din vennlige nådeløshet, Morten. Det var jo dette bildet jeg skulle lage.

Line Engelstad er tannlege, men sitter inne med en kunstnerisk begavelse som er helt spesiell. På Trinn 2 skapte hun en hel serie med bilder som nesten tok pusten fra oss! Hennes begavelse virker så selvfølgelig, hun arbeider metodisk og kreerer en bildeverden som ville fått meg til å sperre øynene opp, hadde jeg sett verkene på et galleri i en av de store metropoler. Bildet har en surrea­ listisk stemning – som i en drøm. Det ble tatt grytidlig om morgenen den siste dagen på work­ shopen. Lyset er magisk, den ensomme skikkelsen bøyd fremover holder en firkantet form, en ramme; steinen til venstre skaper balanse i komposisjonen, vannet og himmelen understreker den drømme­aktige stemningen. Vi som betraktere kan åpne opp for den tolkning vi velger selv. Eller kun sanse opplevelsen.

248



Einar Sira Trinn 1, 2013 Jeg har tatt alle trinnene på Vågå og har også deltatt to ganger på workshop i Roma. Morten Krogvold var nok den som først så «potensialet» i bildene mine. Jeg fikk låne en rådyrskrott og tok den ned til vannet – fant en fin plass og fotograferte den. Dette var for min del starten på mitt prosjekt «Post Vitam»/«etter livet» som nå består av tre deler: Dyr – Fugler – Planter. Det er et prosjekt jeg holder på med enda og antakelig ikke blir helt ferdig med. Planen nå er å forsøke å sette sammen serien til en bok – noen av bildene vil bli ledsaget av tekster skrevet av Helge Torvund – Øystein Eldøy – Østen Bergøy. Bildet av rådyret har senere vært vist/utstilt i London og Havana/Cuba.

I mine øyne er Einar Sira en av landets viktigste fotografiske kunstnere, noe også responsen fra utlandet har vist. Han har en fabelaktig teknikk og er en mester med farger. Einars tema er skjønnheten i det evige, det vakre i død og forråtnelse – hans bilder av døde dyr i vann er magiske og besitter en delikat følelse av urkraft. Nei da, jeg sammenligner ikke – men jeg føler at Einar går i dialog med Francis Bacons temaer og Rembrandts brutalt vakre bilde av et oksekadaver. Dette maleriske fotografiet er rørende, det vidunderlig vakre dyret ligger som nyfødt. Fargepaletten er dempet, sirkelformen i dyreskikkelsen blir levendeg jort av gressets form og bevegelse. Jeg blir beveget når jeg betrakter Einars beste bilder.

258



Elisabeth Figenschou Jølstad Trinn 1, 2019 Midt på utebeitet satte jeg med ned. Og ventet. Ventet på at noe skulle skje. Vinden blåste bitende surt, men snøen gjorde det magisk, og tåken gjorde det trolsk. Da jeg var på vei til å gi meg, snudde jeg meg. Jeg så oksekalven traske oppover beitet. Alene. Bort fra resten av flokken. Da visste jeg at det var nettopp dette bildet jeg skulle ha med meg.

For en urkraft det er i fotografiet til Elisabeth Figenschou Jølstad! Det fantastiske dyret som vandrer alene inn i snøstormen. Et dyr som bringer tankene tilbake til en opprinnelse. Rått og vakkert. Det hvite landskapet med noen greiner stikkende opp av snøen, og den blygrå tonen i himmelen skaper harmoni med dyrehuden. Fascinerende!

400