__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

Fem fortellinger om landskap

Five Stories on Landscape


Copyright 2019 Redaksjon: Ingrid Fallet, Ola Bettum, Solveig Nygaard Langvad og Marit Hovi Tegninger: Ole A. Krogness Omslagsdesign og layout: Forest Boka er satt med: GT Sectra Papir: 150 g Munken Polar Trykk: Fladby Boka er utgitt av Norske landskapsarkitekters forening, Josefines gate 34, 0351 Oslo www.landskapsarkitektur.no Første opplag 2019, 2 000 eks ISBN 978-82-92265-22-2 Produsert i Norge | Made in Norway


Fem fortellinger om landskap Five Stories on Landscape

Ingrid Fallet (red.)


Forord Hager og kulturlandskap har sin egen kunsthistorie. I Norge har borgerlige hager, storgårder og parker gjennom tidene hermet etter italiensk renessanse, fransk barokk og tysk romantikk. Men med opprettelsen av Linjen for hagekunst ved Norges landbrukshøgskole i 1919 kunne også norske hagekunstnere bidra til modernisering av faget og til en mer funksjonell utforming av områder for allmennheten. Landskapsarkitekter gir oss nye omgivelser, gir rom for barn og unges oppvekst, gjør godt for folkehelsen og er en viktig brikke i det grønne skiftet. De skaper rett og slett gode steder å være, leve og bo, med grønne oaser som nabolaget selv kan fylle med aktivitet og innhold. Selv er jeg bybonde i Gamlebyen i Oslo. På de fem meter­ne mellom toglinja og bygården jeg bor i, dyrker vi alt fra salat og urter, til jordskokk og poteter, frukt og bær. Det gleder meg veldig at folkebibliotekene har begynt med utlånsordning for frø rundt om i landet – en flott måte å gjøre det lettere å dyrke på den plassen man har til rådighet. Det bygger også nye fellesskap av hageglede, og sprer kunnskap om mat og råvarer til flere. Det er i år 100 år siden en egen utdanning for landskapsarkitekter ble etablert på Ås. Men vi har mer å feire. Norske landskapsarkitekters forening (NLA) fyller 90 år, og verdenskongressen for landskapsarkitekter (IFLA) arrangeres i Oslo i høst. Takk til norske landskapsarkitekter for gode uterom. Jeg gratulerer jubilantene og håper leserne lar seg inspirere!

Trine Skei Grande Kultur- og likestillingsminister


Innledning I 1919 startet utdanningen av landskapsarkitekter på Ås. Siden har faget i stadig større grad vært med på å forme omgivelsene våre, samtidig som samfunn og omgivelser utvikles og endres. Nå, i 2019, feires fagjubileet med et mangfold av arrangementer og innfallsvinkler. Denne boka er vårt bidrag til å sette et dagsaktuelt lys på et fag i rivende utvikling. Landskapsarkitekter utøver sin fagprofesjon i skjæringsfeltet mellom humanisme og naturvitenskap, oftest i et langsiktig tidsperspektiv. Resultatet av den brede, faglige innsatsen spenner fra stedene der barna våre leker, via gatehjørner, torg og parker, til omsorg for de store landskapsomdannelsene rundt byutvikling og industriell infrastruktur. I boka har vi samlet prosjekter fra de siste 20 årene, med hovedvekt på det siste tiåret. Gjennom prosjekter, essays og faglige samtaler presenteres fem fortellinger om landskapsarkitektfaget og hvordan utøverne setter det inn i ulike sammenhenger. Den handler om hvordan et lass med sand ble til en ny bystrand. Den handler om å plante tulipaner. Den handler om industri gjenbrukt til lekeplass, om snarveier, om takhager. Den handler om ekstremvær og tap av artsmangfold, men også om hvordan man bygger byer som spiller på lag med naturen. Her presenteres nye bydeler, transformasjonsprosjekter som bybanen i Bergen og Bjørvika i Oslo, men også prosjekter så forsiktige at de nesten ikke synes. Vi håper at boka vil inspirere, skape nysgjerrighet, bidra til et friskt blikk på det som skjer rundt oss, og til å oppleve byen og landskapet på nye måter. Ingrid Fallet Redaktør


Introduction One hundred years ago, the education for landscape architects in Norway saw its inception at Ås University campus. Since then, the profession has contributed with increasing significance to the design of our surroundings, while our society and environment changes every day. This publication marks and celebrates 2019 as an important year for Norwegian landscape architecture. Landscape architecture work in the intersection of humanism and natural sciences, and we do so in a long-term perspective. The result of the broad professional effort ranges from the places our children play in, through our street corners, squares and parks, to the huge landscape transformations in urban development and industrial infrastructure. In this book we have shown projects from the last twenty years, while focusing on the latter ten. Through project examples, essays and conversations, we tell five different stories of how we solve and discuss our matters at hand. It’s about how loads of sand became a new city beach. It’s about planting tulips. It’s about redesigning industrial sites to playgrounds, about wayfinding, about rooftop gardens. It’s about extreme weather and loss of biodiversity, but also about how to design cities that works with nature, and not against it. Presented are new urban districts, transformations like the Bergen light rail and the Bjørvika development in Oslo, but also projects so subtle they are hardly noticed. We hope this book can be an inspiration, entice curiosity, a critical view, and new ways of experiencing the landscape and the city. Ingrid Fallet Editor


Innhold Steder å vokse opp | Places We Grow up in 12 16 20 24 26 28 30 32 34 36

Oppvokst i byen | Raised in the City, by Pernille Heilmann Lien Lekeplassen | Playgrounds, by Thea Kvamme Hartmann La barna innta nærskogen | Tøyen Forest, a Place for Children Universet studentbarnehage | Outdoor Play under Arctic Skies Landsbyen i skolegården | A Village in the Schoolyard Geoparken | The Geo Park Til de lekne | For the Playful Den oransje sofaen | The Orange Couch På torget | The Square, Revitalised Å løfte sammen | Lifting Together

Store forandringer | Transformations 42 46 52 58 60 62 64 68

Store forandringer | Transformations, by Ola Bettum Landskap oppstår og oppløses | Landscapes Appear and Dissolve, by Marius Fiskevold Transformasjon av Bergens sjøfront | Damgårdssundet in Bergen – Waterfront Transformation Den industrielle transformasjonsbyen | Industrial Transformation of Moss Nytt byliv | New City Life Operataket | The Oslo Opera as a Public Space Skandinavias største gatearboretum | The Queen Eufemia Street Arboretum Landskapet først | Landscape First

Veldig små ting | The Small Things 74 78 80 84 86 88 92 94

Det ubeskrivelige | The Inexpressible, by Ingerid Helsing Almaas Et frø til glede | A Seed of Joy, a conversation with Finn Rossing Et fint sted | In Memory of Rescue Bygulvet i landets eldste gate | New Stones on Ancient Streerts På trygg grunn | Safe Ground Nærkontakt med fjorden | Oslo Harbour Pier Innfallsporten | The Gate to Jotumheimen Hvordan fange lyset | Deepening Experiences


Folkehelse og det fagre | Public Health and Design 100 106 108 110 114 118 120 124 125 126 130 134 136

Jeg går, derfor er jeg | Once We Were Nomads, by Torbjørn Ekelund Grønnstruktur gir folkehelse | Greenstructures Improve Public Health, by Kine Thorén Urban grønnstruktur i Stavanger | Greenstructure in Stavanger, by Torgeir Esig Sørensen Vedahaugane | Vedahaugane Lookout Til fots langs fjorden | Bygdøy Fjord Trail Snarveiene i Trondheim | Trondheim City Shortcuts Hager i den tette byen | New District Centre for Mental Health Fengselsgården som rehabiliterende miljø | The Defiant Garden, by Pirjetta Elisabet Fagerli Halden fengsel | Halden Prison Den siste lenken i et samlet turveirike | The Missing Link Staden og forteljingane | Landscape and Myths in Seljord Se oftere mot nord | The World’s Northernmost Promenade Av dyrket jord er du kommet | Havstein Cemetery Expansion

Det grønne skiftet | The Green Shift 142 146 148 152 156 160 164 166 167 168 172 174 178 182 186 190

Er vi grønne nok? | Part of the Solution or the Problem? By Kathrine Strøm Gatetrærnes historie | Street Trees Through the Ages, by Rainer Stange Å bo grønt | Eco housing in Oslo Økologisk landbruk i fem tusen år | Five Thousand Years of Ecological Farming Sikkert, vilt og vakkert | Stunningly Safe Å fange regnet | Catching the Rain Livet på taket | Life on High – Rooftops, by Vaar Bothner Parkveien 5–7 | Parkveien Rooftop Et forskningslaboratorium | A Research Lab for Urban Ecology På elvas premisser | The River Park of Grorud Bjerkedalen park | Stream of Green På reise | Commute Bybanen i Bergen | Bergen Light Rail Der nature veves inn i byen | Weaving Nature into the City 70 grader nord | Arctic Agriculture Det grønne skiftet | The Green Shift, by Eric Reid and Gauthier Durey

197 198 199

Prosjektindeks | Index of projects Bidragsytere | Contributors Henvisninger | Acknowledgements


Steder å vokse opp The Places We Grow up in


Hva slags landskap skal barna vokse opp i? Hverdagslandskapet er det første vi møter og det første som former oss. «Steder å vokse opp» handler om trygge veier å rusle langs, om å vokse opp i byen, om lekeplasser og om livet mellom husene. What kind of landscape do we want for our children? The landscape we encounter in the early years has a lasting impact on us. “The places we grow up in” is about safe routes to travel by, our neighbourhoods, about growing up in the city, playgrounds and the life between the buildings.


Steder ĂĽ vokse opp


Steder å vokse opp

Pernille Heilmann Lien

Oppvokst i byen Raised in the City

Oppveksten min ble gjenstand for et klassisk grep for mange småbarnsfamilier i byen: før barna skal begynne på skolen, flytter familien til roligere omgivelser, gjerne naturnært og litt ute på landet, hus og hage. Her tok vi følge til skolen, vi gikk om sommeren, sykla når vi hadde tatt våre obligatoriske sykkelknapper i fjerde klasse, og tok bussen på de kaldeste dagene. Vi levde i våre hverdagslandskap, mens foreldrene våre var opptatt med kjedelige voksengreier et annet sted. Dette er stadig en tendens: I Oslo øker andelen barn i alderen null til fem år i indre by, men nesten halvparten flytter ut innen de fyller seks år (Bo- og flyttemotiver blant barnefamilier i Oslo, 2019). Er det virkelig sånn at foreldre må ta med seg barna og flytte ut av byen når de skal begynne på skolen? Velger foreldrene det selv eller føler de seg tvunget? Kan vi ikke gi barna den samme friheten til å danne sine små landskaper inne i byen? I dikotomien by/land blir byen sett på som et farlig sted. Foreldre er redde for trafikk, lav sosial kontroll, mennesker med uærlige hensikter, mangel på oversikt, asfalt, støy og støv. Bilen er kanskje den største bekymringa til småbarnsforeldre og kanskje den største grunnen til at barns aksjonsradius har blitt stadig mindre. Barn kjøres overalt, eller; barn kan bli påkjørt overalt. Vi arbeider hovedsakelig med hverdagslandskap. Våre prosjekter skal lage en ramme for det daglige livet, lokalt initiativ og personlig utfoldelse, også for barn og familier i byen. Så hva kan vi som planleggere og formgivere gjøre for å legge til rette for barn (og familieliv) i byen? Vi må drive fram boliginnovasjon! Dette innebærer å planlegge og formgi gode boområder med solrike, trygge og herlige gårdsrom med plass til dyrking, lek og løping. Folk (de voksne) drømmer kanskje om egen hage fordi de ikke ser for seg alternativer til en hageflekk man disponerer helt selv sammen med et helt hus. Men alternativene finnes: parseller i felles gårdsrom, drivhus på deling og felles redskapsbod, lekesteder der barn kan møtes etter skolen. Vi trenger ikke eie alt selv, men kan dele. En ekstra leilighet i borettslaget som kan leies når man får besøk fra besteforeldre fra Vestlandet, så slipper man å ha det ekstra rommet i sin egen leilighet. Det trengs alternative utviklingsmodeller som gjør at andre enn de store entreprenørene kan ta del i boligmarkedet. Et eksempel er byggegrupper, som gjør at folk kan få større muligheter til utforming av egen bolig. 17


Oppvokst i byen

Vi må planlegge og formgi infrastruktur som kobler boligene til parker og leke­plasser og andre målpunkt (skoler og barnehager, fritidsaktiviteter) på en trygg og god måte, for barn! Oslo, her vi bor og arbeider, har store parker og lekeplasser der barn kan løpe fritt og utforske på egen hånd, utforske avstanden fra sine foreldre. Men forbindelsen mellom disse er også viktige. De må være trygge, grønne og herlige! Det må være rom for opplevelser på veien. En mur å balansere på, plass til å sykle sjanglete og plass til å gå flere i bredden. Byene og tettstedene våre har blitt planlagt etter bilen de siste sytti åra. Det er ikke plass til å bevege seg «uforutsigbart». Det er ikke trygt, i alle fall ikke for barn, å sykle i sykkelfelt. Vi må la barna delta i formgivningen av sine egne steder. Som formgivere er vi spesielt opptatt av barns deltakelse i designprosesser. Det er ikke når store regulerings­ planer legges ut på høring at barna selv har størst mulighet til å påvirke, da må vi voksne gjøre det for dem – prøve å se barneperspektivet. Barna har dermed større mulighet for innflytelse i designprosessen, når de får lov til å være med å utforme sine egne steder – med barnas perspektiv. Vi har god erfaring med å jobbe sammen med barna i modeller og tegning. Tufoen på Ola Narr ble bygget sammen med barna, og konstruert sånn at det var lett for barna å samarbeide om å bygge den. Men det gjelder at prosessene går litt raskt slik at barna slipper å være voksne når prosjektet endelig realiseres. Planlegge og formgi løsninger for en hverdag uten bilen! Starter man dagen med å levere med bil i barnehagen er det lett at bilen blir med på alle gjøremål resten av dagen. En av de store fordelene med å bo i byen er nettopp at man kan slippe å bruke bilen i hverdagen. Dette avhenger selvfølgelig av at barnehager, skoler og butikker plasseres der folk bor, at det er gode gang- og sykkelforbindelser og et godt kollektivtilbud. Etter hvert som barna blir eldre, utvider de sin aksjonsradius og også behovet for valgfrihet. Ungdom kan bli en tapende gruppe der man er avhengig av transport med privatbil for å komme seg mellom ulike fritidstilbud og steder å henge med venner. Det fører oss videre til neste punkt: Vi må lage steder for ungdommene i byen. Det er kanskje steder for ungdom det skorter mest på i byene. Det finnes mange lekeplasser, men ikke så mange steder som er utformet på ungdommers premisser. Ammerudgymmen, utviklet sammen med lokale ildsjeler og barn og unge på fritidsklubben, fikk funksjon som utegym fordi ungdommene ønsket seg et slikt sted. Mer natur! Å bevege seg i natur har positive virkninger på fysisk og psykisk helse. Puls og stressnivåer faller. Dette gjelder også for barn, og er en egenskap de kan ta med seg resten av livet, hvis de er vant til det fra de er små. Fravær av natur gjør at mennesker har større risiko for angst og depresjoner. Natur oppfordrer til alle typer lek. Lek er en naturlig del av barns utvikling og barn må leke for å utvikle seg motorisk og sosialt. Vokser man opp i en norsk by, er det stor sannsynlighet for at marka, fjellet eller fjorden ikke er langt unna. Da gjelder det å sikre sammenhengende, gjerne grønne, forbindelser som får deg trygt fram og ut i naturen. 18

Steder å vokse opp


Steder å vokse opp

Vi må ivareta det barnlige når vi planlegger. Vi må utforme offentlige rom og uterom som oppmuntrer til ulik bruk uten at det finnes et fasitsvar. Barn har tilknytning til sine umiddelbare omgivelser og lager sine små landskap også i bylandskapet. Alle har et lokalt «Geilo». Vi må ta vare på denne fantasien i planleggingen. Det handler om skala, nok bredde på fortauet og fysisk skille mellom sykkelvei og kjørebane til vrimlegåing og sjanglesykling. Vi kan, som landskapsarkitekter og bygningsarkitekter formgi og planlegge, men vi trenger også en boligpolitikk som kan fremme alternativer til hvordan man skal bo i byen i framtiden. Således blir dette det siste punktet i hva vi som planleggere og formgivere kan gjøre for å bedre byoppveksten til barna våre: Vi må utfordre oss selv faglig, arbeide politisk og vi må påvirke politikerne! In the dichotomy city/land, the city is considered a dangerous place. Traditionally, families with young children abandon their urban apartments for countryside homes. The city is not safe: Parents are afraid of traffic, lack of social control, people with dishonest intentions, lack of overview, the asphalt, noise and dust. As we work with everyday landscapes and our projects frame our lives, local initiatives and personal expressions, those places must be designed for children and urban families as well! What can we as planners and designers do to better the situation for children and family life in the city? First – we need to push for innovative places to live! And we don’t need to own everything ourselves – we can share, whether it is a spot of green to grow vegetables, a greenhouse or a playground, an extra apartment in the block that can be rented when the grandparents are visiting from the other side of the country. Second – we need to plan and design the infrastructure that connects our homes to parks and playgrounds and other meaningful destinations, such as schools and kindergartens and after-school activities; safely, and with children in mind! The everyday connections must be safe, green and delightful; there must be room for experiences along the way! A wall to balance on, enough space to bike off-course and walk side-by-side. Planning for better distances and connections reduces the need for using the car at all times. Third - more nature is needed! Staying and moving through nature reduces stress and has positive effects on our mental health. This is also true for children! When accustomed to nature, they will carry this experience with them throughout their lives. Absence of nature induces risk of anxiety and depression. Nature entices play, which is essential to healthy development. When growing up in a Norwegian city, chances are you will not be far from the woods, mountains or fjords. Even more important, then, are the green connections that leads you safely to them. And finally, as planners and architects, we know how to design – but we also need the politics to suggest alternatives of how to live and use the city of tomorrow. We need to challenge ourselves professionally, but also work politically. Affect the decision makers!

19


Lekeplassen

Thea Kvamme Hartmann

Lekeplassen Playgrounds

Vi har alle ulike minner fra tiden før vi ble voksne. Jeg husker godt kveldene da barna i gata samlet seg for å spille dødball i skolegården på Bolteløkka skole, og ettermiddagene på St. Hanshaugen der vi samlet oss i det store piletreet nede ved bekken. Jeg minnes følelsen av å huske – den rolige følelsen av vektløshet, frem og tilbake – å sette utfor en sklie som var alt for varm, å klatre opp på taket på et rødt lekehus. Jeg husker lekeplassen, og opplevelsen av dette stedet står sterkt i minnet fra min oppvekst i Oslo. Som barn tenkte jeg naturlig nok ikke så mye over hvorfor lekeplassen så ut som den gjorde, og jeg tenkte heller ikke så mye på hvor den var plassert. Men når jeg som voksen og utdannet landskapsarkitekt fikk lekeplassen på tegnebordet, begynte jeg å undre meg over hvorfor mange av lekeplassene er så like. Er det sånn at mitt minne av lekeplassen der jeg vokste opp faktisk representerer et kollektivt minne av norsk barndom, og om er det er slik, ønsker vi at dette minnet skal være så ensidig? Lekeplassen er et relativt nytt fenomen. Den dukket opp i større offentlige parker på slutten av 1800-tallet. De første offentlige lekeplassene var prosjekter rettet mot barn fra fattige familier, og ideen bak dem var at de skulle ha en mental og fysisk oppdragende effekt på barn som hang i gata, og således hjelpe dem til å bli siviliserte samfunnsborgere. Samtidig hadde pedagogiske strømninger innvirkning på innholdet. Den tyske pedagogen Friedrich Froebels eksperimenter med sandhauger på hytta si, og hans observasjoner av sine gutters kreative utvikling når de lekte i sanden, førte til at store hauger med sand ble introdusert i Berlins offentlige parker så tidlig som i 1850. Sandhauger ble også innført i parker i andre land. Likevel er det tydelig at hovedfokuset i lekeplassene tidlig på 1900-tallet var barns fysiske utvikling, noe som resulterte i åpne områder med apparater ryddig plassert på linje eller i grupper. På 1930-tallet ble det lagt stor vekt på viktigheten av at barn skulle ha kontakt med naturlige elementer som vann, jord og luft. Dette, i kombinasjon med sosial interaksjon, kreativ utfoldelse og ansvar, dannet grunnlaget for ideen om «Skrammellekepladsene» et begrep som senere ble omdøpt til «byggelekeplasser» for å dempe det radikale ved ideen og gjøre den mer allmenn. Da den første lekeplassen av typen byggelekeplasser ble oppført i Emdrup utenfor København i 1943, etter tanker fra landskapsarkitekten C. Th. Sørensen, var hensikten å gi barna et eget sted hvor de kunne oppholde seg og utvikle seg fritt. Grunnet situasjonen under krigen, med liten tilgang til materialer, ble skrapdeler, plankebiter og annet skrot samlet sammen som 20


Steder å vokse opp

byggeklosser som barna selv fritt kunne disponere. Ideen bak byggelekeplassen var at barn som blir møtt med utfordringer og respekt oppfører seg bedre enn barn som henger rundt i gata uten noe å ta seg til. Arbeidet med å planlegge, skissere og bygge selvinitierte prosjekter skapte et unikt engasjement blant barna, og et inkluderende samarbeid fordi oppgavene fokuserer på likheter fremfor ulikheter. Prosessen stimulerer til kreativ utfoldelse, samtidig som barna lærer å måle, tegne, regne og bruke verktøy. Denne typen lekeplasser krever inngjerding og aktiv drift, noe som har ført til at mange av disse lekeplassene etter hvert ble stengt. Vi har ingen byggelekeplasser i Norge i dag, men den samme pedagogiske tankegangen eksisterer i mer organiserte former gjennom for eksempel ReMida-senteret i Trondheim. ReMida bygger på den italienske filosofien rundt kreativitet og gjenbruk, og inviterer skolebarn og barne­ hager inn på workshops med gjenbruksmaterialer. Under den tidlige modernismen oppstod det, sammen med mange andre nye ideer, et nytt perspektiv på lekeplassen. I 1933 lanserte den japansk-amerikanske kunstneren og landskapsarkitekten Isamu Noguchi «Play mountain», en modell av et geometrisk formet landskap med lekefunksjoner som en del av hovedformen. Prosjektet ble aldri bygget, men dette var starten på en tid hvor mange kunstnere begynte å interessere seg for lekeplasser som kunne inspirere til en mer abstrakt form for lek. Det ble hevdet at kunstlekeplasser i tillegg til å tilrettelegge for fysisk aktivitet kunne stimulere barns fantasi og forståelse av skjønnhet. I motsetning til å fortelle barna hva de skal gjøre skulle disse stedene fremtre som steder for endeløs utforsking. I 1949 ble Egon Møller-Nielsens leke-skulptur Tufsen oppført i Stockholm. Tufsen var en abstrakt betong-skulptur – det var kunst som kunne brukes. Kombinasjonen av kunst og lek fikk etter hvert stor oppmerksomhet over hele verden. Her til lands ble blant annet Nils Aas’ elefant-lekeskulptur oppført på Oppsal i Oslo i 1968, og Siri Anker Aurdal utsmykket Trosterud skole med lekeskulpturen «Havbølger» i 1971/72. Viktigheten av å forbinde lek, kunst, utdanning og offentlig rom stod sterkt i tiden, og lekeplassen var en arena hvor kunsten kunne utspille seg utenfor institusjonene. På 1960- og 1970-tallet dukket det opp flere kunstnere som fokuserte på at barna selv skulle være med på å utforme lekeplassen – at skulpturene aldri skulle være statiske. Det franske kollektivet Group Ludic ble dannet i 1968 og laget i samarbeid med barn flere lekeplasser basert på modulbaserte industrimaterialer. Frem til 80-tallet er det lett å se tendenser der de arkitektoniske valgene er knyttet opp mot en pedagogikk som bygger på ulike grunnleggende verdisyn. I Norge har natur- og rekreasjonsbevegelsen sterke røtter, og vi har en lang tradisjon med naturlekeplasser inspirert av vill natur. Underlaget er sand eller bark og apparatene er laget i naturmaterialer. Filosofien som ligger bak disse lekeplassene er at barn leker best i naturen. Forskning innenfor miljøpsykologien peker på betydningen av det grønne i forbindelse med stressmestring. Trær, sand, vann, søle, blader og kvister er formbare materialer som kan flyttes på og arrangeres fritt og på denne måten stimulere til barnas kreative utvikling. På naturlekeplassen får barna, gjennom kontakt med naturen, lov til å bli skitne – noe som blir sett på som en grunnleggende verdi. Klatring i trær og på knauser innehar også en potensiell risikofaktor. Mange forskere peker på viktigheten av dette, nettopp fordi barn som ikke lærer å ta risiko tidlig i livet viser tendenser til å la være å ta risikable valg som voksne. Sikkerhetsfokuset som har vokst 21


Lekeplassen

frem på 80-, 90- og 00-tallet har fjernet denne risikoen fra mange lekeplasser, men debatten rundt kalkulert risiko som en viktig del av barns oppvekstmiljø er på vei tilbake. Hvis du ikke lærer å kontrollere farer, så blir de farligere. Parallelt med forståelsen av viktigheten av å ta risiko, og viktigheten av kreativ utfoldelse og selvstendighet, fylles, paradoksalt nok, byene våre opp med nye homo­ gene og standardiserte lekeområder. Hvorfor er det blitt sånn? Det var vel neppe noens hensikt å gjøre barndommen så standardisert. Mange peker på et økende sikkerhetsfokus som viktigste årsak til at lekeplassene ser ut som de gjør. Det er riktig at sikkerhet og vedlikehold til en viss grad er førende for hva slags muligheter vi har som formgivere av lekeområder, men jeg tror også mye av svaret ligger i at vi har gått bort fra diskusjonen rundt hva vi vil med disse områdene. På plannivå er det slående fraværet av lekeplasser i norske byer i ferd med å snu. Barnevennlig planlegging er høyt prioritert, og lekeplassen som en naturlig del av byrommet, med referanse til Aldo van Eycks planlegging i etterkrigstidens Amsterdam, er modell for flere nye tiltak i sentrumsområder. Nordmenn blir, som resten av verden, mer urbane. Vi ønsker å bo i byen, vi liker å dra på kafé, vi liker å sitte på en benk å se på folk, og vi liker muligheten til frivillig å ta del i det spontane fellesskapet som oppstår i byrommene. Barn i byen er derfor en selvsagt ressurs for bylivet, særlig fordi de bringer med seg foreldre, besteforeldre og venner. Det ligger et stort potensial i å gjenoppta diskusjonen rundt hva vi ønsker at de nye lekbare byrommene skal inneholde, og på den måten reflektere rundt hva vi egentlig ønsker for barna. Standardiserte apparater som husker, sklier og lekehus i kontrastfarger kan være et riktig valg flere steder. Disse lekeplassene er et naturlig uttrykk for vårt standardiserte samfunn, men innholdet speiler også noe annet. Satt på spissen er disse et resultat av at våre rasjonelle sider verdsettes høyere enn våre sansbare. Gjennom sin definerte funksjon skal apparatene gi barna bestemte målbare ferdigheter, men lek er også et grunnleggende behov i oss mennesker som ikke nødvendigvis har noe annet formål enn den sansbare opplevelsen i seg selv. Barndommen er en viktig del av menneskets liv, og verdien av denne behøver ikke nødvendigvis speiles i hvordan denne former våre muligheter som voksne. Bør ikke barndommen også være en tid for sansbar lek som ikke er regelbundet? Og kan kunsten ha en rolle innenfor utvikling av disse områdene? Kan et rotete område med verktøy og plankebiter være et viktig sosialt prosjekt i et sterilt, homogent og velstående nabolag? Og hvor viktig er den skiftende naturen, med sine løse greiner og fallende løv? Det finnes mange teorier om hvordan man skal tilrettelegge for riktig lek. Noen teorier er målstyrte, andre fokuserer mer på det frie. Barn er forskjellige, og en by bør tilby et mangfold av lekeplasser. Jeg husker fortsatt at våre foreldres selvbygde lekekonstruksjon ble revet i skolegården. Inn kom et bitte lite apparat med veldig mye plass rundt. Vi som akkurat hadde lært oss å balansere på en stokk liggende 3 m over bakken. Trodde de voksne at vi var dumme? Hva skulle vi egentlig med denne greia? I den samme sanden stod en gammel syrin. Vi klatret heller på den. Med ti barn hengende i den tynne toppen bøyde treet seg helt ned til bakken. Uken etter fikk vi beskjed om at treet ikke kunne klatres på fordi det kunne knekke. Historien har vist oss at det finnes mange ulike vinklinger på utforming av lekeplasser. Jeg tror det ligger et stort potensial i å gjenoppta diskusjonen rundt hvorfor vi egentlig tegner disse områdene. 22


Steder å vokse opp

The playground as a phenomenon is relatively new. Surfacing in larger, public parks at the end of the 19th century, the first public playgrounds were projects for poor families, intended to have a mental and physical disciplining effect on the children otherwise roaming the streets. The main focus then was the children’s physical development, which resulted in designs of largely open areas with fixtures and equipment placed neatly in rows or groups. In the 1930s, it became more important to emphasise the contact with natural elements, such as water, earth and wood. This idea, combined with thoughts on social interaction, creative expression and individual responsibilities, was the foundation for “Skrammellekepladsene”; or “trash playgrounds”, later renamed adventure or building playgrounds, to soften the radicality of the concept. The first of these playgrounds was built, or rather assembled, in Emdrup outside Copenhagen in 1943, based on thoughts from landscape architect C. Th. Sørensen, where children could roam, build and express themselves freely. Due to the post-war situation there was scarcity of building materials, so pieces of scrap, wood and other junk became building pieces the children could handle as they saw fit. In Norway, there has been a long tradition of natural playgrounds, based on the philosophy that children play best in nature. Allowing kids to play with stones, sticks, leaves and mud – and get dirty while at it – is valuable, as well as the excitement and risk of climbing mounds and trees. Much research points to the importance of assessing risk in the early years, making the children more adept at assessing and avoiding danger later in life. Later, throughout the 80s, 90s and 00s, this risk assessment has efficiently been removed from the playgrounds, but the debate on calculated risk as an important feature of the childhood environment is at last returning. In parallel with the discussion of risk, importance of creative expression and independence, our cities are paradoxically being filled with homogenous and standardised playgrounds. What is the reason for this? Making the playgrounds standardised was surely not the intention – have we forgotten to discuss the goals for these areas? There are many theories on how to accommodate for play, some are goal-oriented, other focused on freedom. Children are different, and our cities should offer a multitude of playgrounds to meet them all.

23


Tufoen i Tøyenskogen Medvirkningsprosess og bygging av tursted i skogen, Ola Narr i Oslo Landskapsarkitekt: Lala Tøyen for FAU Tøyen Skole 2018

La barna innta nærskogen Tøyen Forest, a Place for Children

Tøyen er et av de tetteste boligområdene i landet, og et sted hvor mange barn vokser opp i små leiligheter og med lite ressurser. I slike boområder er det ekstra viktig at nærmiljøet kan tilby varierte steder for lek og opphold. Nord for Tøyenbadet ligger en vernet løvskog med svære, majestetiske trær og bratt terreng. Til tross for at skogen ligger bare et steinkast unna Tøyen, er det mange av de lokale barna som aldri har vært her, og som ellers sjelden ferdes i ulendt terreng. Skogen oppleves utrygg og utilgjengelig for barna, og har vært et sted for lyssky aktivitet. Initiativet til å lage et tursted i skogen kom fra foreldrene i FAU på Tøyen skole. De ønsket at barna på Tøyen skulle oppdage nærskogen sin, og la den bli et trygt sted for lek, læring og naturopplevelser. Ved å lage et sted i skogen som skolen kunne bruke til undervisning og turmål ville alle elevene bli kjent med skogen under trygge forhold. Prosjektet er gjennomført med støtte fra Sparebankstiftelsen og et stort lokalt engasjement. Tufoen skal fungere som et utendørs klasserom og som en turdestinasjon for alle i nærområdet. Den er et sted å møtes og spise matpakka, en liten scene, et utgangspunkt for å oppdage og oppleve skogen. På sommeren kan man ligge på ryggen og se på fugler og ekorn leke seg i de grønne trekronene. Når løvet faller kan man sitte på Tufoen og se forbi trestammene og utover hele byen. Løvskogen på Ola Narr er en vernet skog, og det var viktig at prosjektet tilpasset seg skogen og at det 24

ble bygget på en måte slik at det kunne fjernes uten å etterlate seg betydelige spor. Konstruksjonen er utformet i samråd med botaniker og arborist og er punktfundamentert med håndgravde hull plassert mellom røttene i skogbunnen. Tufoen består av kubber av kjerneved av furu satt sammen til et sirkulært gulv som er løftet lett over skogbunnen på stålføtter. Kubbegulvet følger delvis det bratte terrenget og skaper delvis en flat plattform. Like viktig som byggingen av selve Tufoen har det vært å etablere et eierskap til stedet. Gjennom aktivitetsdager i skogen og byggeworkshops med elever har barna på Tøyen skole fått en tilknytning til Tufoen og et sted i skogen som er «deres». Tufoen er satt sammen av nesten tusen kubber, mange av dem pusset og signert av barna. Prosjektet ble åpnet på FN-dagen i 2018 og da fikk alle klassene på Tøyen sin egen åpningsseremoni med joik og eventyrfortelling. The children of one of the most densely populated areas in Oslo, Tøyen, have reclaimed this space in a protected part of the forest, shunned due to unavailability and unwanted activity. In between the majestic trees a new destination has been created, by and large with the helping hands of the local community: A platform made out of wooden posts, many worked on and signed by the children themselves. A place to gather, an outdoor classroom, a stage; or simply a starting point for getting outdoors and experiencing nature.


Steder ĂĽ vokse opp

25


Tufoen i Tøyenskogen

26


Steder ĂĽ vokse opp

27


Universet studentbarnehage Barnehage i Tromsø Landskapsarkitekt: Steinsvik arkitekter og Polarlandskap for Studentsamskipnaden i Tromsø 2006

Universet studentbarnehage Outdoor Play under Arctic Skies

Universet Studentbarnehage ligger på Tromsøs universitetsområde, like nedenfor grøntområdet med Grønnåsen hoppanlegg og lysløype. Her er man midt i naturen med hundremeterskog og i direkte kontakt med store friområder. Anlegget er en basebarnehage med 4 baser, en mindre friluftsavdeling og en administrasjonsbase. Barna kan fritt bevege seg i hele barnehagen for å oppsøke lekekamerater, rom og aktiviteter. Uteområdene er en svært viktig del av barnehagens kvaliteter og pedagogikk. Det ble gjort en omfattende alternativstudie for valg av tomt og utbyggingsprinsipp for barnehagen i starten av prosjektarbeidet. Den valgte plasseringen sikrer at hundremeterskogen bevares og inngår som en helt vesentlig kvalitet i barnehagens uteområde. Bygget er gitt en svakt buet form og er plassert helt i bakkant av tomten. Det danner en vindskjerm mot nord. Samtidig gir plasseringen et lunt og solrikt felles uterom mot sør. Barnehagen inngår som en integrert del av naturen rundt, overgangene mellom lekeområder og naturtomt er uanstrengte. 28

Stjernehimmelen og stjernetegnene går igjen som tema i barnehagen og er i sine grafiske former innarbeidet i interiøret og i fasaden. De er også inspirasjon til opparbeiding og møblering i uterommet rett foran bygningens hovedfasade. Overgangen mellom inne- og utearealer er særlig bearbeidet for å sikre beskyttelse mot vær og vind og senke terskelen for å bruke utearealene. Det er utfoldelse utendørs som har hovedfokuset i barnehagens pedagogikk. Her, i barnehagens del av den lite tilrettelagte hundremeterskogen, er barnehagens viktigste aktivitetslandskap.

This kindergarten in Tromsø is seamlessly integrated in the landscape, preserving a patch of forest for the children to explore and play in. As it is situated in a part of the country that is highly exposed to the elements, both the building and the site have been carefully chosen and altered to provide shelter, serving its purpose for many outdoor activities.


Steder ĂĽ vokse opp

29


Steinerskolen skolegård Skolegård, Mellomlia i Trondheim Landskapsarkitekt: Agraff arkitektur for Steinerskolen i Trondheim 2017

Landsbyen i skolegården A Village in the Schoolyard

Steinerskolen i Trondheim holder til i en gammel bygård i Ila. Skolegården til de 230 elevene fra første til tiende klasse ligger i bakgården, inneklemt mellom bygårdshus fra 1800-tallet. Gårdsrommet til de gamle trehusene som omkranser skolegården, var helt flatt og grått. Den gamle skolegården trengte en revitalisering og et nytt innhold. Målet var å få til en mer allsidig bruk og et større mangfold av lekemuligheter i skolegården, som brukes daglig av skolebarn fra fem til seksten år. Ved å bruke mange skarpe farger, dele inn skolegården i klart definerte områder og lage høydeforskjeller med kunstige hauger og lekeapparater i høyden, ble det monotone gårdsrommet omskapt til et lekelandskap for skole­ barna. Skolegården ble delt inn i flere mindre soner etter inspirasjon av en klassisk landsby med omliggende strøk: Beite-området skilles ut med en plantevegg med kasser, samt hauger og steiner barna kan hoppe over, stå oppå eller krype under gjennom mystiske tuneller. Åsen er en lekelandsby bestående av klatrehus, som henter farger og proporsjoner fra husene i bakgrunnen, forbundet sammen med hengebruer. Barna klatrer opp fra bakken i klatretårn og rutsjer tilbake med brannmannstang og sklier. De myke åsene er inspirert av landskapet rundt Trondheim. Skogen er et tilbaketrukket område som tar i bruk tre og grus for å bryte asfalten. Flere av strukturene er 30

gjenbruk fra den gamle skolegården. Insekthotellet gir ly til de minste av oss. Torget er møteplassen alle passerer på vei til og fra skolen. Området inspirerer til mange aktiviteter, med mye variasjon som tilfredsstiller utforskertrangen til skolebarna, enten de er seks år eller langt eldre. Uansett om du leker sammen med få, mange eller helt alene, er det nok av rom og muligheter. Du kan gjemme deg bort, hoppe og springe rundt, klatre opp for å få utsikt over hele området, balansere på planker og gå over skumle hengebruer. Barna roterer rundt i de forskjellige områdene, og finner nye måter å bruke lekeapparatene. For å få inn noe levende grønt i en liten skolegård med stor slitasje, ble løsningen å bygge en fleksibel plante­vegg, som også fungerer som en romdeler. Plantene kan byttes ut ved behov og tas inn om vinteren. Planteveggen og insekthotellet er ikke bare til pynt, de brukes også aktivt i undervisningen, og utgjør et lite tiltak for å gjøre byområdet litt grønnere. Before rehabilitation, this schoolyard was a small piece of asphalt tucked in between 18th century buildings, without much form or content. The schoolyard was reimagined as a small village, complete with interpretations of hills, farmlands, woodlands and a town square; inspiring children and teachers alike.


Steder ĂĽ vokse opp

31


Geoparken Lekeplass i Stavanger Landskapsarkitekt: Helen og Hard for Stavanger kommune i samarbeid med Norsk oljemuseum 2008

Geoparken The Geo Park

Geoparken har en mange års turbulent tilblivelsesprosess. Etter gjennomføring av flere prosjekter som gjenbruker ressurser fra oljeindustrien startet studieprosjektet «Offshore Culture» i 2002. Det skulle rette søkelyset mot offshoreindustriens materielle og kunnskapsmessige hushold, og muligheten for kunnskaps­ overføring og bruk i arkitektur og byutvikling. I 2004 ble «Offshore Culture» tatt med som et hovedprosjekt i Stavangers søknad om Europeisk kulturhovedstad i 2008. I 2005 startet samarbeidet med Norsk Oljem­useum og flere ungdomsmiljøer for å omsette ideene til en ungdomspark. Parken møtte stor interesse blant byens befolkning og politikere, og videreutvikling sammen med Stavanger kommune ble vedtatt, med mål om å ferdigstille parken i 2008. Etter et og et halvt år med frustrerende byråkratiske prosesser, og med en prislapp som nærmet seg 100 millioner, ble samarbeidet med Stavanger kommune avsluttet og i 2007 ble ledelsen i Stavanger 2008 kontaktet for å redde deler av prosjektet. Forslaget var en ny temporær lavbudsjettversjon med prislapp seks millioner og med navnet «Geo­ parken». Prosjektet ble utviklet, finansiert og bygget i løpet av et år. Intensjonen var å gjøre avfall og skrap, petroleums­ industriens enorme dimensjoner, men også kunnskap, ressurser og teknologi, eksplisitt og opplevbart midt i Stavanger sentrum på en lekende og sanselig måte. Geoparken ble utviklet gjennom sammenveving av tre hovedkonsepter: 1. Geologi og seismikk Parkens nye topografi er formet med utgangspunkt i den geologiske modellen av gass- og oljereservoaret Troll i målestokk 1:500. Digitale 3D-modeller bygget ut fra avansert seismikk og simulasjonsprogrammer gjør det mulig å gjenskape de spesifikke sedimentære lagene som i dag ligger ca. 2–3000 m under sjøbunnen. Struk32

turgeologiske fenomener, sedimentering og komplekse brønnbaner i oljedelen av reservoaret danner et nytt interaktivt landskap i parken. 2. Gjenbruk Parken er bygget opp av spesiallaget utstyr fra Frigg­ feltet, og resirkulerte og omformede elementer fra baser og leverandørindustrien generelt. De er bearbeidet ved hjelp av oljeindustriens egen teknologi og produksjonsmetoder til et parklandskap, og til møbler, lekeutstyr og follies. 3. Ungdomskultur og medvirkning Programmering ble utarbeidet og dokumentert i et samarbeid med ungdomsgrupper og kompetansemiljøer innenfor oljeindustrien i workshops. Parken er bygget for lett å kunne fjernes. Eierskapet til parken ble tatt over av Stavanger kommune da kultur­ byåret var over. Ti år senere diskuteres det om parken skal gjøres permanent eller bli en kontinuerlig resirkuleringspark.

As the base for Norway’s burgeoning oil industry, Stavanger quickly became a knowledge hub attracting specialists from around the world. The Geopark is a playful urban space on Stavanger’s waterfront, utilizing a vacant forecourt adjacent to the Oil Museum. The surfaces and installations were created using recycled and reshaped elements from petroleum installations, the abandoned Frigg oil platform, offshore bases, equipment suppliers and scrap heaps. The park is extensively used by kids, parents and youths at all hours, turning the formerly abandoned site into a humming social meeting point. The park was originally planned for a temporary period of one year, but it is still there more than ten years later and there is an ongoing discussion to make the park permanent or turn it into a continuously changing recycling park.


Steder ĂĽ vokse opp

2

A number of installations and objects have been re-used and integrated in the landscape as the basis for various activities and science center experiments.

3

1 4

5 6

7 8 1. Sand and water science experiment 2. Gymnastics on well paths 3. Sun trap from antenna covers 4. Refreshments/exhibition in template cover 5. Pig launcher and pipeline 6. Beach volleyball court 7. Jumping landscape with fenders and trampoline 8. Graffiti art on fault plane

33


Åsveien skole Skolegård, Byåsen i Trondheim Landskapsarkitekt: Løvetanna Landskap for Trondheim kommune 2015

Til de lekne For the Playful

Midt i en av byens tette boligstrøk, mellom fire veier, og under en himmel i vidvinkel ligger en jordplett som er spesielt laget for barn. Dette er hverdagslandskapet til 600 skoleelever i Trondheim i alderen 6–13 år, og ellers et sted å gå til, gå gjennom og stoppe opp for lekne mennesker i alle aldre. Skolebygget ligger med ryggen mot den mest trafikkerte vegen. Det stenger støyen ute og åpner opp for sola og utsikten. De 17 meterne med høydeforskjell fra tomtas topp til bunn flyter sakte nedover, og med dem en sti kalt Diagonalen. Denne er skolens universelle forbindelseslinje, og knytter sammen alle stoppesteder, både ute og inne. Stien er også en snarvei fra bydelen til sentrum. Midt i skolegården ligger øya, som en slags grønn og aktiv kjerne midt i asfalten, med bøkelund, plener og lekeutstyr. Bøkelunden ligger som en grønn juvel i skolegården, som et bevis på at byggegrop, kraner og biler og stillaser som så vidt snek seg forbi, gjorde det med så stor omtanke at det umulige, eller veldig upraktiske, faktisk gikk an. I hverdagen til en trøndersk skoleelev, er det mye regn. Regn er kjedelig, men vann er morsomt! Og hva er forskjellen? Vann kalles regn når det daler ned fra himmelen oppdelt i dråper … Og landskapsarkitekter jobber alltid hardt for å samle dråpene, vanligvis for 34

å sende dem effektivt ned i et nedgravd rør. Men nå, denne gangen, ble det satset på en leken forsinkelse, med interessante stoppesteder. For vannet, og for barna. Og andre som lar seg forundre av sånt. Renner, pytter, vannspeil. Små rom og store rom for vannlek. God bruk for støvler og regnklær, selv timer etter at regnskuren er over. Terrenget var anleggets største utfordring og mulig­ het. Det er flater som trengs, til bygg, biler og ballbaner. Og slake skråninger for å lage god brukbarhet for rullestolbrukere og for vaktmestere som skal slå plen. Men for leken ga høydeforskjellen «det lille ekstra». Ved å dramatisere landskapet i flater og hellinger, fikk skole­ gården mange rom. Den fikk pustehull uten elementer og utstyr, og terrengformer som lokker til bevegelse. En akebakke, koller å løpe over, skråninger til å sitte i, topper til å skaffe seg oversikt på, en voll å skjule seg bak, og fart på regnvannet.

In the city of Trondheim, rainfalls are frequent. Rain may be boring – but water is great fun! Intelligent use of this resource, combined with features of the steep, natural terrain, has enriched this schoolyard with a varied and challenging playscape.


Steder ĂĽ vokse opp

35


Hokksund ungdomsskole Skolegård i Hokksund Landskapsarkitekt: Østengen og Bergo for Øvre Eiker kommune 2012

Den oransje sofaen The Orange Couch

Sentralt i Hokksund sentrum har det i årtier ligget en ungdomsskole med enkel skolegård og få aktiviteter. Med sin sentrale plassering midt i sentrum var det opplagt at den nye skolen hadde stort potensial til også å fylle en etterlengtet funksjon som nærmiljøpark for byens barn og unge. Dette ble starten på et nytt og annerledes ungdomsskoleanlegg i Hokksund. Skoletomten var liten og smal, flat og lavtliggende, uten særlig utsikt mot omkringliggende åser og elvelandskap. Det mest interessante ved tomta var den sentrale plasseringen langs Rådhusgata og en gammel lindetrerekke som grenset ut mot denne. I tillegg sto en rekke med krokete, gamle hagtorntrær som en skjerm og avgrenset tomten mot sør. Med dette som utgangspunkt ble det utviklet et konsept som organiserte tomten i tre langstrakte områder, med bygget plassert mot nordøst. Tredelingen gikk fra «Trafikkarealet» med kjørevei i nord, via «Forplassen» med faste dekker for fotgjengere, til «Grøntarealet» i syd. Tredelingen etablerte trygge trafikk- og adkomstforhold, en tydelig hovedadkomst og rause, solfylte uteoppholdsarealer. «Trafikkarealet» skaper i dag et tydelig skille mellom kjøre- og gangarealer, og sikrer at barn og unge kan bevege seg trygt til og fra skoleanlegget. «Forplassen» strekker seg fra Rådhusgatas busstopp og drop-off, mot hovedinngangen og videre innover tomta. Slik favner Forplassen om bygget og skaper en sone for rolig opphold langs fasaden. En knalloransje utesofa bygd i gummidekke ligger som et bindeledd mellom inne og ute. Sofaen henvender seg både mot skolebyggets undervisningslokaler og mot grøntarealet 36

med aktiviteter. Med sin sentrale plassering er den en naturlig oppholdsplass – et sted for å se og bli sett. Sofaen har plass til mange elever på en gang. Som et supplement til undervisningsarealene inne er det etablert uteoppholdsarealer på deler av skoletaket, med to amfier egnet for å flytte undervisningen ut. «Grøntarealet» i syd er blitt et område med ulike aktiviteter og ballbinger. Arealet ble anlagt med kunstgress da slitasjen ville blitt for stor med vanlig plen. Ut mot Rådhusgata har et skateanlegg for barn i ulik alder funnet sin plass. Eksisterende vegetasjon er bevart som en omsluttende skjerm. De gamle lindetrærne mot Rådhusgata står som et frodig historisk spor og hagtornrekka danner en grønn buffer mot omgivelsene. Det er også plantet en rekke blomstrende kirsebærtrær på Forplassen, en lund av rødeik mellom sykkelstativene i nordvest og en rekke sargenteplebusker i forlengelsen av hagtornrekka. Skolen ble raskt et populært møtested for barn og unge. Her møtes skatende ungdom og småbarn på sparkesykler i helgene. En liten container-kafé er etablert i grøntarealet og tiltrekker seg barnefamilier, så vel som vennegjenger. Sofaens kraftige farge og utradisjonelle form har blitt et ikon for skolen og er et mye brukt oppholdssted. A small and narrow schoolyard site has been organised into three distinct areas, highlighted by an iconic centrepiece: An orange sofa, spanning nearly the entirety of the yard, has quickly become a popular meeting place for kids and teens and establishes the schoolyard’s rightful place as a community park both in and outside school hours.


Steder å vokse opp

Local youth hanging out on the bench after school hours.

Sykkelparkering

Forplass og hovedinngang

Solplen Aktiviteter

Ballbinge

Rådhusgata

Utesofa

Skateområde

37


Torvet Byrom, Kvadraturen i Kristiansand Landskapsarkitekt: Rambøll og Trollvegg for Torvparkering i samarbeid med Kristiansand kommune 2017, rekonstruksjon

På torget The Square, Revitalised

I Kvadraturen i Kristiansand er det bare én stor åpen plass – Torvet. I dag er Torvet byens hjerte, omsluttet av kommunens politiske og administrative ledelse, kirke, rådhus, bibliotek, mediehus, kafeer og restauranter. Da byen ble grunnlagt i 1641 var det planleggernes mål å plassere torvet i sentrum av Kvadraturen, etter renessansens prinsipper, og på den måten skape byens storstue. Men Kristiansands geografiske plassering ga torvet utfordringer. Alle tilreisende som kom til byen og alle varer som kom fra kontinentet måtte innom havnen. Embetsmenn og kjøpmenn som vanligvis bosatte seg omkring byenes sentrale plasser, trakk ut mot havnene, og skapte sitt liv og virke i byens ytterkant. Slik var det i flere århundrer. Gjennom 1900-tallet ble torvet gradvis mer brukt til handel og marked, men det var kanskje kommunens bestemmelse om å flytte torvhandelen fra øvre til nedre del i 1991 som startet prosessen som har ført Torvet dit det er i dag. Den neste avgjørende faktoren var tanken om å fjerne bilparkering i Kvadraturen og plassere dette i en parkeringsgarasje under Torvet. At parkeringsgarasjen skulle dimensjoneres og torvdekkene reetableres slik at verken historiske eller bruksmessige verdier gikk tapt, var en forutsetning. Øvre del av Torvet ble derfor oppgradert, mens nedre del fikk ny design. I dag er Torvet et moderne, funksjonelt byrom med kvaliteter som renessansens byplan, et historisk torvgulv med «kålrabi­ 38

stein» i samspill med moderne granittheller, fontener og kunstverk. Torvet har både fast og løs møblering og vegetasjon, slik at det kan skapes ulike naturlige møteplasser. To parker ligger parallelt med Torvet og gir byrommet en ytterligere kvalitet gjennom store trær som skaper en frodig helhet. Torvet er reetablert med tanke på variert aktivitet hele året. Det skal kunne romme folkefester for hele byen, større konserter, barn som leker i fontener og på skulpturer og de som bare vil sitte og være en del av livet i byen. I vintermånedene blir øvre del av Torvet dekket av en isbane. Dette har ført til at det også er liv og røre på Torvet på vinteren. Om morgenen kommer langdistanseløperen, på dagtid fylles det av skoleelever på tur, om ettermiddagen av barnefamiliene og når mørket senker seg kommer kjæresteparene. På Torvet er det plass til alle, hele året, og renessansebyen Kristiansand har nå et aktivt torv i hjertet av Kvadraturen. For centuries, Kristiansand square has served as the heart of the city, built on traditional renaissance principles. Rehabilitated and modernised, the square now serves both old and new functions; car parking below – in order to remove it from the city streets – and on top, a vibrant place to gather throughout the seasons. Today, the square is as relevant as ever: A space for everyone, at any time.


Steder ĂĽ vokse opp

39


Sjøfronten Mo i Rana Byrom og landskap i Mo i Rana Landskapsarkitekt: Arkitektgruppen Cubus for Mo i Rana kommune 2016

Å løfte sammen Lifting Together

Hva kan et nytt sted gi og fortelle? Hva er vår arv. Hva tar vi med oss på vår vei videre i livet? Hardt slit. Varmen fra jernverkets smelteovn. Det røde støvet. Kan vi være stolte av å ha svettet og løftet sammen? Må et sted fri seg fra sin fortid for å komme videre? Mo i Rana, midt i Norge og vendt mot havet. Her startet byggingen av det nye Norge etter andre verdenskrig. Der Mo i Rana møter fjorden ligger Sjøfronten, byens nye fellesområde, bygget på overskuddsmasser fra industrien. De bærende ideene bak utformingen er felleskap, identitet og soliditet. En hyllest til dem som gjør den tunge jobben, både i fabrikkene og på sjøen. Mye av Ranas identitet ligger i fellesskapet – det å løfte sammen for å skape en stålindustri som nå er videreutviklet til en av Norges største industriparker. Jernverket var bærebjelken i det nye samfunnet som vokste fram etter krigen med ny nasjonal optimisme. I poesien til Laila Stien, en kjent nordnorsk poet og forfatter, finner vi gjenklang av tidens nye tanker. Både da og i dag når ny industri må bygges med det grønne skiftet som mål. Diktets ord er utskåret i stål og lagt ned i gangveien sammen med glødene staver. Hun skriver om livet på 40

verket – livet i og med industrien, og hvor tett dette henger sammen med identiteten til byen. Tekstene som er brukt i prosjektet taler til oss om kraften som ligger i samholdet og drømmene om ny tid. Utformingen skal tåle en støyt og vare gjennom vinterstormene. Bruk av norske materialer som granitt, lokalt stål og betong er viktig for å sikre kvalitet og lokal forankring som inspirerer til innovasjon og evne til omstilling. Benkene står på stålbein, hovedproduktet fra Mo i Ranas stål. Sjøfronten skal gi rom for alle. En rolig tur. Lek på en ny lekeplass. En benk i solen eller en poetisk og reflekterende vandring med ord til ettertanke både for små og store. En ny tid trenger nye tanker, men samtidig inspirasjon fra tidligere tider og håp for å vinne nye slag. We are in the middle of Norway, facing the sea. Unifying the identity of the local steel industries, the strength and optimism of a rebuilding society and their common ground – the waterfront – this seaside promenade seeks to encapsulate honesty, simplicity and solidity in its locally sourced materials: Lifting together, one age to another.


Steder ĂĽ vokse opp

Parken Moholmen Havmannen Hotellet

Kirkeaksen

Sunset beach

41


Sjøfronten Mo i Rana

De vet hva de bygger De er med Løfter sammen Har en pakt et språk en puls en samklang De får det til Det vokser sprenger grensene for alt de har tenkt Rett nok er løftene tunge skiftgangen hard Varmen drepende En og annen hestpeis av en formann finnes det òg Sterk men formbar må du være Som høyfast stål når du går Fra ei tid til ny tid Ta med deg stålets vesen dit du går Hardhet/slitasjemotstand Seighet/duktilitet Evnen til å bli bøyd uten å knekke Ta stål med deg Det behøves Laila Stien

42


Steder ĂĽ vokse opp

43


Store forandringer Transformations


Landet er midt i en hovedombygging. Makter vi å sette landskapet først i de hektiske transformasjonsprosessene? Gode forandringer i gamle byer åpner muligheter og skaper nye kvaliteter. En ny byintensitet kan oppstå der det ikke lenger er røyk fra fabrikkpipene som symboliserer vekst og velstand. Dette stiller nye krav til landskapsarkitekturen. Faget må legge strategiske prinsipper for paradigmeskiftet. The country is in reconstruction. Are we able to prioritise our landscapes in these hectic processes? Changes in old cities create new possibilities and qualities. A new urban intensity arises from where the smoke from old factory chimneys has seized; new symbols of wealth and growth. And with it, new requirements of landscape architecture. Our profession must devise strategies for this paradigm shift.


Store forandringer

Ola Bettum

Store forandringer Transformations

En skog av byggekraner i alle landets større byer forteller hva som er underveis. Norge er under ombygging. Og det er byene som vokser. Uansett om informasjons­ teknologien gir oss mulighetene for å sitte innerst i de dype skoger og arbeide i de mest vidløftige internasjonale nettverk er det i byen det skjer. Dette er slett ikke noe nytt – alt i middelalderens Tyskland gjaldt erkjennelsen «stadtluft macht frei». Industrialiseringens århundrer på 18- og 1900-tallet handlet mer enn noe om byvekst. Det var byveksten som la grunnlaget for framveksten av den moderne landskaps­ arkitekturen – og åpnet landskapsarkitektenes inntreden på byplanstrategienes arena. Det er 250 år siden James Watts dampmaskin satte fart på den industrielle revolusjon i England og snart 125 år siden Sam Eyde gikk i gang med å tenke vannkraft som hovedmotor i den storstilte, nasjonale industrialiseringen i Norge. Det knudrete fjellandet Norge gir stor motstand mot forandringer, og gikk på ingen måte gjennom 200 år med utbygging av industri, infrastruktur og bysamfunn uten merker. Nå står vi midt i en samfunnsforandring som er minst like dramatisk: Norge nyurbaniseres. Småsamfunn og landsbygd bygges kraftig ned samtidig som de største byene opplever en vekst som bare kan sammenliknes med industribonanzaen i siste halvdel av det nittende hundreåret. Det er ikke plassmangel i dette landet, like stort som Japan med 4 % av folketallet. Men nå skal det bygges mye tettere. Det skal bygges byer. Det skal legges bære­kraftige, langsiktige byplanstrategier. De må være fleksible i møte med en økonomisk og teknologisk utvikling som foregår mye raskere enn det vi har opplevd tidligere. Kan landskapsarkitekturfaget finne en konstruktiv plass i dette utfordringsfeltet? Landskapsarkitekturen er bygd på ideer om å kunne iscenesette store strategier. Det går en faglig grønn tråd fra Le Notres kongelige gigantparker via Olmsteds grønne byplanstrategier til de offentlige parkforvaltningenes parkstrategier i 1900-tallets forstadsutbygging i Skandinavia. Men nå handler det om ombruk og gjenbruk. Dette er nye fagutfordringer som krever strategier for en annerledes byutvikling enn utrulling av boligmasse på jorder og i skogslier. Byfornyelse av nedslitte boligområder har vært på den faglige dagsorden i 50 år. Gjenbruk av fraflyttede industritomter er heller ikke noe nytt fenomen. Arbeidet med restrukturering av gigantområdet London Docklands startet på 1970-tallet. Ruhrområdets Emscherpark er utviklet siden midten av 1980-årene. I Norge var det 47


Store forandringer

nedleggingen av skipsverftet Akers mek. i Oslo i 1982 som satte i gang nytenking om strategiene for gjenbruk av fraflyttede industriområder, særlig på kaikanten. Det var Osloavdelingen av Norske landskapsarkitekters forening som tok initiativet til en stor byplankonkurranse for gjenbruk av hovedstadens sjøfront. Sammen med Selskapet for Oslo Byes Vel lanserte NLA den nordiske konkurransen «Byen og Fjorden Oslo år 2000» i 1982. Konkurransen ble en stor suksess, og la grunnlaget for umiddelbar realisering av gjenbruksbydelen Aker Brygge. Dette var det første eksemplet her i landet på et større, sentralt byområde som gjennomgikk en total ombygging. Gamle industribygninger og produksjonsanlegg i kaifront og tørrdokk ble omprogrammert og supplert med helt ny bebyggelse innenfor en tett, bymessig byromstuktur. Landskapsarkitektene spilte en sentral rolle i utviklingen av prosjektet. Aker Brygge viste for 25 år siden nyskapende løsninger for en flerfunksjonell ny bydel basert på det som i ettertid oftest kalles transformasjon. Oslos arbeid med Fjordbyen og Havnepromenaden er tuftet på pionerprosjektet «Byen og Fjorden», med seinere strategiarbeid formalisert i planer forankret i plan- og bygningsloven. Landskapsarkitekturens innfallsvinkel til dette arbeidsfeltet handler i stor grad om skarp analyse av sted og sammenhenger. Gode løsninger for iscenesetting av bytransformasjon krever en kombinasjon av strategiske evner i den bypolitiske beslutningsjungelen og den klassiske parksjefens tålmodighet med den langsomme veksttakten til et godt bytre. Det har vært et mangfold av byplankonkurranser både innenlands og internasjonalt det siste halve århundret, men altfor ofte ser vi lite resul­tater av stor arkitektfaglig arbeidsinnsats. Det er sjelden vi treffer på gartnerpolitikere som har stamina til å følge byutviklingen helt i mål. Men kanskje var det nettopp kombinasjonen av faglig overbevisning, strategiske allianser og politisk beslutningsevne rundt Bjørvikaoperaen som la grunnlaget for denne som suksess­ faktor nummer en i Oslos havnefrontprosjekt? Landskapsarkitektene som fagaktører i forrige århundres byvekst hadde stort fokus på å sikre grønne sammenhenger og rekreasjonsressurser mellom utbyggingsområdene. Programmeringen av de ubebygde strukturene var som regel ganske åpen. Oslos oversiktsplaner for ny grønnstruktur kunne ofte tekstes med «frie sole- og leikeplener». I den flerfunksjonelle byen med økt fritidsbruk av byrommene og små boliger blir det et helt annet fokus på programdefinisjon. Hvordan kan de stadig knappere utearealene sikres til flerbruk for alle de ulike byboerne som befolker byens allmenninger? Med betydelig rett kritiseres kommersialiseringen av byens pusterom med kaféstoler for kaffelatte-generasjonen av nyurbanister. Kvaliteten i det gode byrommet ligger heller i et intelligent samspill mellom offentlig rettede funksjoner i bygningenes førsteetasjer og et frodig og mest mulig generelt anvendelig byrom. Når bylivet leves ut mellom husene, må det være rom for den overraskende bruken, de uprogrammerte hendelsene og de plutselige møtene. De siste tiårene har det vært et voldsomt fokus på fortetting i de største byene. Mer effektiv arealbruk er vesentlig for å gi muligheter for redusert transportbehov og mindre forbruk av areal til utbygging. Fortetting er et viktig virkemiddel i det grønne skiftet, men flere kvadratmeter bebyggelse går altfor ofte på bekostning av kvaliteten i byens landskap. Nettopp bylandskapet sett i den store sammenhengen burde være en arena der landskapsarkitektens tenkemåte må kreve større plass. For å sikre sammenhenger og ta vare på små og store landskapskvaliteter må det meisles ut kreative strategier for at kvalitetene i nybygde bylandskaper kan ivaretas. Vi har fortsatt kommet for kort i å finne gode metoder for landskapsprogrammering i det bymessige møtet mellom bymenneskets sosiale liv og byens muligheter for biomangfold og økologisk frodighet. Det investeres milliardbeløp i de nytransformerte byområdene. Det spares sjelden på bruk av kostbare materialer i bygulvet. Men det er mye vanskeligere å få til dynamiske prosesser der program for aktiviteter mellom bygningene kan utvikles over tid. Det er også tidkrevende å arbeide målbevisst med bred involvering og samskaping. En 48


Store forandringer

slik tilnærming står i skarp kontrast til at de store ombyggingene skal gjennomføres på rekordtid og befolkes med helt nye bymennesker som flytter inn før malingen har tørket og den siste thujaen er plantet. Både det biologiske mangfoldet og de sosiale båndene trenger tid for å utvikles og feste seg. Den klassiske planteplanen skal ideelt ha kontraktfestet en treårs periode for etableringsvedlikehold. Et stort, komplekst næringsbygg har ofte en innkjøringsperiode for tekniske styringssystemer på et par år. Et transformert byområde burde i hvert fall kreve fem år som et minimum for gradvis å utvikle rammene for aktivitet og opplevelse i byrommene i nært samarbeid med alle menneskene som befolker bydelene. Vi mangler strukturer og systemer for å kunne arbeide på denne måten, men det gir en helt annen verden av muligheter for å lykkes i å fylle byrom, parker og gatehjørner med overraskende sosiale aktiviteter og et grønt mangfold som peker fram mot en forandret by. Landskapsarkitekturen må finne en overordnet plass innenfor en forvaltnings- og samskapingstilnærming for de stadig tettere, nyurbane byene. Kanskje er dette en transformasjon av den gamle rollen som kommunens parksjef – til en iscenesetter av den kontinuerlige fortellingen om bylandskapets store forandringer? Norway is under reconstruction. There hasn’t been momentum in the urbanisation on this scale since the industrial times of the 18th and 19th century. Villages and smaller societies all over the country are largely abandoned while the cities grow proportionally to welcome its new inhabitants. While we don’t have a lack of space, we still densify and develop our cities. Long-term, sustainable strategies are to be made, and they need to be flexible enough to accommodate an economic and technological advance far greater than we have ever experienced. Can landscape architects find a constructive place in this field of challenges? Landscape architecture is built on ideas of implementing large scale strategies. There is a green line running from the gigantic, royal gardens of France through Olmsted’s green city plans to the public park management strategies in 1900s Scandinavia. Renewal of worn-down urban areas and former industrial sites have been on the professional agenda for fifty years. In Norway it was the termination of the shipyard activities at Aker Mechanical Workshops in Oslo in the 1980s that prompted new thoughts on re-use of industrial sites, in particular those situated on the waterfront. The design competition, launched thanks to an initiative from the Oslo branch of the Norwegian Association of Landscape Architects, was a huge success. Strategies for the redevelopment of the waterfront followed later, and realisation of new projects are continuing to this day. The landscape architecture point of view in regard to this work is founded on sharp analysis of place and its connections. Successful solutions for urban transformation require a combination of strategic abilities in the political decision-making jungle and a gritty, park manager type of patience. The newly transformed areas enjoy great investments in materials and furnishings, saving no expense. But it is challenging to keep the processes dynamic, to allow for programs and functions to develop over time. Co-creation and involvement are time consuming processes, in sharp contrast with redevelopment projects that in record time sees new city inhabitants moving in before the paint is dry. Two years of technical maintenance, then the project is left on its own. But both social bonds and biological diversity needs more time to develop. A transformed urban area should have a minimum of five years to establish its roots, allow its identity to form and its inhabitants to recognise and accept the changes. We lack proper systems and structures to work this way, but it could create a whole new array of possibilities to succeed with our urban spaces, parks and street corners. Landscape architects need to find – or transform – a position that allows us to implement such strategies. Perhaps the classic park manager position can be reimagined to face the future challenges of the urban landscape? 49


Landskap oppstår og oppløses

Marius Fiskevold

Landskap oppstår og oppløses Landscapes Appear and Dissolve

Landskap er alltid ferskvare. Som et produkt av menneskelig virksomhet, dannes landskapet hver gang land på en eller annen måte omsettes til landskap. Og hver gang landskapet, altså ikke landet, oppstår, kan det utløse store forandringer i måten vi både ser og verdsetter våre omgivelser på. Arbeidet med landskapsanalysen av den visuelle karakteren til Vegaøyan verdensarv er et eksempel på en slik dannelsesprosess. Kulturlandskapet Vegaøyan ble skrevet inn på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv i 2004. Ett spørsmål stod da ubesvart. Kan moderne havbruk forstås som bærekraftig og dermed være forenlig med områdets status som verdensarvområde? Utgangspunktet for å besvare dette spørsmålet hadde Klima- og miljødepartementet (Miljøverndepartementet 2012) gitt i en uttalelse til en tidligere konsesjonssak i verdensarvområdet. Her kom det frem at spørsmålet hovedsakelig kunne avgrenses til hvordan dagens havbruksnæring visuelt påvirket verdensarvverdiene i kulturlandskapet. Da det så ble fremlagt et utkast til kystplan for hele Helgeland, med forslag til flere nye oppdrettslokaliteter i verdensarvområdet, ble det samtidig gjennomført en landskapsanalyse. Formålet var å undersøke det uavklarte forholdet mellom moderne havbruk og Vegaøyan verdensarvs visuelle karakter. Fiskerbondens kulturlandskap Det finnes i dag to nasjonale referansesystemer for landskap i Norge. Det finnes også flere standardiserte metoder som tar sikte på å kartlegge det som blant annet kalles landskapets karakter eller landskapets visuelle kvalitet. Det skulle raskt vise seg at ingen av disse verktøyene var egnet til å analysere verdensarvlandskapets visuelle karakter. Prosjektet krevde derimot en analyse som tok utgangspunkt i at området var definert som kulturlandskap: Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen (http://whc.unesco.org/en/decisions/128). 50


Store forandringer

Ifølge Unesco (Operational Guidelines §47) representerer et kulturlandskap «den sammensatte virksomheten til natur og menneske. […]. De viser hvordan menneskelige samfunn og bosetninger har utviklet seg over tid, under påvirkning fra fysiske begrensninger og/eller muligheter gitt av naturgrunnlaget på stedet og av løpende sosiale, økonomiske og kulturelle drivkrefter, så vel eksterne som interne». Unescos kulturlandskapsbegrep er videre delt inn i tre typer. Vegaøyan er definert i kategori ii, det vil si «landskap som har utviklet seg organisk» og som fortsatt «utøver en sosial kraft i samfunnet, som er nært knyttet til den tradisjonelle livsførselen, og som fortsatt er i utvikling […].» Prosjektets utfordring ble å overføre dette komplekse verdisynet til karaktertrekk i området. Hvilke verdier verdensarvstatusen bygget på, var kjent fra nominasjonsprosessen, men hvordan fiskerbondens virksomhet visuelt kom til uttrykk som kulturlandskap, gjenstod å avklare. Løsningen på denne utfordringen ble å identifisere billedlig uttrykte motiver som visuelt formidlet de utslagsgivende verdiene. Basert på fiskerbondens bruk av naturressursene, bruk av området i dagliglivet, og den visuelle rammen omkring dette hverdagslivet, endte analysen opp med fire motiver som karakteriserte verdensarvlandskapet som et menneskeliv i grenselandet mellom hav og land (utdrag fra Fiskevold 2016:28–29): Øyriket mellom storhav og fjell Strandflaten rundt Vega utgjør et stort gruntvannsareal med utallige øyer og tørrfallsområder. Den særegne terrengformen strekker seg langt ut mot storhavet før havbunnen faller av mot større dybder. Det markerte fallet mot storhavet gir mange 51


Landskap oppstür og oppløses

52


Store forandringer

brenninger og bårer som bryter mot øyer og undervannsskjær. Både gjennom syn og lyd fremstår denne grensen som både tydelig og karakteristisk. Mot fastlandet danner havet en sammenhengende flate som først avgrenses av markerte fjellkjeder og øyer som Dønna og Vega. Vekslingen mellom havflate og land De mange øyene og gruppene de danner, utgjør på mange måter et mellomland mellom hav og land. De store tidevannsforskjellene bidrar til at bildet veksler vesent­ lig mellom flo og fjære. Den kontinuerlige tildekningen og avdekningen av landet synliggjør samtidig både områdets geomorfologiske naturhistorie og tareskogene, som er essensielle beiteområder for ærfuglen og dermed selve grunnlaget for dundriften og bosetningen i værene. Tørrfallsområdene formidler dermed en tidsdybde i landskapet. Tiden mangfoldiggjør seg i rommet og blir et bilde på så vel naturlig som kulturell utvikling. Dynamikken mellom kjent og ukjent, nært og fjernt Overgangene mellom øygrupper, smale sund og åpent hav gir en variert og mangfoldig billeddannelse. Skalaspranget mellom de klart definerte, dels lukkede, dels åpne landskapsrommene og det vidstrakte synsfeltet som åpner seg utenfor og mellom de ulike øygruppene, etablerer en dynamikk mellom det nære og kjente og det fjerne og ukjente. Bosetningen i havet Plasseringen av bosetningen formidler særlig godt hvordan landskapet kan betraktes som en terskel mellom ulike verdener. Dette kommer blant annet til utrykk fra standpunkt der bebyggelsen på de lave øyene bryter horisontlinjen som rektangulære volumer. Øyene og bebyggelsen ligger som en smal stripe med havet under og himmelen over seg. I disse bildene synliggjøres dermed det ekstreme grenselandet som landskapet representerer. Motivbegrepet gjorde det mulig å knytte sammen den drivkraften som gir et område karakter som landskap, med det synlige resultatet av den samme drivkraften. Motivet er derfor ikke bundet til en tidsepoke, en forhåndsdefinert kategori eller et bestemt medium. De avklarte motivene kan både komme til uttrykk i hva den enkelte ser og erfarer, i hvilket materiale som inngår i erfaringen, og i de offentlige samtalene som erfaringene blir ledet inn i. Motivet er heller ikke identisk med en bestemt utsikt eller komposisjon. Fiskerbondens kulturlandskap kan gjenkjennes på mange ulike måter på mange ulike steder i området. Motivene utgjorde derfor en visuell referanseramme som de utallige øyeblikksbildene i området kunne relateres til. Havbruksnæringens kulturlandskap Havbruksnæringen gir også et kulturlandskap som på en god måte avspeiler store deler av dagens samfunn. Det var imidlertid ikke dette landskapet som lå til grunn for å gi Vegaøyan verdensarvstatus. Men kunne det likevel oppfattes som en naturlig videreføring og det foreløpig siste stadiet i det organisk utviklede samvirke mellom menneske og natur som på en enestående måte kommer til uttrykk i området? Fremveksten av havbruksnæringens kulturlandskap er i dag godt synlig langs hele norskekysten. Fra sin spede begynnelse på 1970-tallet frem til i dag, har antall anlegg og størrelsen på oppdrettsanleggene vokst kraftig. Ved utgangen av år 2017 var det registrert til sammen 1194 forskjellige oppdrettslokaliteter i Norge (Fiskeridirektoratet 2018:8). Av disse var 986 knyttet til oppdrett av laks og regnbueørret. For å ivareta hensynet til en sikker ferdsel til sjøs skal akvakulturanlegg merkes slik at de til enhver tid er godt synlige for sjøfarende. Oppdrettsanlegg er konstruert med store plastringer og fôrflåte, tauverk og gule bøyer med lys på kvelden. 53


Landskap oppstår og oppløses

Både landskapsanalysen og Unescos forarbeider viser at de enestående verdiene som skal formidles gjennom området, er knyttet til et landskap der synligheten av fremtredende moderne installasjoner er fraværende eller begrenset. Moderne havbruksinstallasjoner representer derfor et brudd med denne situasjonen. Videre konkluderte rapporten ((Fiskevold 2016:3) med at oppdrettsanlegg gir et tidsbilde og en naturbruk som svekker den visuelle karakteren til verdensarvverdiene. Der den tradisjonelle fiskerbonden innrettet livet sitt etter naturressursene i området, tar den moderne havbrukeren området i bruk som et ledd i en industrialisert og geografisk fragmentert produksjonslinje. Der fiskerbonden virket direkte med naturkreftene, virker havbruket med en beregnet og kontrollert del av naturkreftene. Der fiskerbonden setter bo i områder hvor ærfuglpopulasjonen er høy, importerer havbruksnæringen en høy fiskepopulasjon til områder langs hele norskekysten i en begrenset fase av matfisk­ produksjonen. Kontrasten mellom fiskerbondens og det industrielle havbrukets kulturlandskap har også blitt vesentlig større i de 15 årene som har gått siden Vegaøyan ble innskrevet på verdensarvlisten i 2004. Automatiseringen av anleggene dominerer nå industrien. Maskiner og digital programvare har erstattet manuell drift og røkting. Landskapsanalysens funksjon i dagens samfunn Det ble ganske fort klart at landskapsanalysen av Vegaøyan verdensarvs visuelle kvalitet plasserte seg midt i et felt bestående av en ekspansiv havbruksindustri, en verdensomspennende bevaringsinstitusjon og et lokalt, regionalt og nasjonalt samfunnsliv med ulike interesser og virkelighetsforståelser. I dette mylderet av interesser med kryssende agendaer og konkurrerende motiver skulle landskapsanalyseverktøyet vise seg å tilby et godt hjelpemiddel i arbeidet med å se og ta vare på landskap som fellesgode. Oppdraget ga ikke bare en avklaring av Vegaøyans visuelle karakter, men belyste også tre vesentlige aspekter ved landskapsanalysens funksjon i dagens samfunn. Ved å granske Unescos verdensarvkriterier, fremhevet analysen hvordan den enkelte ser området med et særskilt verdiladet blikk forankret i en gitt teoritradisjon. Ved å undersøke havbruksnæringens arealbruk, avdekket analysen den tette forbindelsen mellom et områdes egenskaper og formålet med et tiltak. Og ved å reflektere over hvordan analysen ble mottatt og brukt av de ulike partene, fikk man øye på hvordan samtidens generelle natursyn, prioriteringer og valg henger tett sammen. Store endringer i landskapet kan altså utløses både av måten vi ser et område på, hvilke materielle endringer det utsettes for og hvordan fellesskapet velger å ta stilling til det. Det er først når disse aspektene ses i sammenheng at vi kan følge den løpende dynamikken i landskapet. Når landskapsanalysen er åpen for denne vekselvirkningen, gis den også mulighet til å påvise hvordan landskap oppstår – og opphører. Betydningen av det visuelle, som utløste analysen av Vegaøyan verdensarvs visuelle karakter, ble i løpet av den påfølgende prosessen til dels nøytralisert av spørsmål knyttet til lovverk, forvaltningsprosedyrer, distriktspolitikk, bygningsvern og utviklingen i ærfuglbestanden. Og sommeren 2018 ga Fylkesrådet i Nordland klarsignal til midlertidig drift av ett av de to anleggene i verdensarvområdet. Våren 2019, halvveis ferdigstilt, ble byggingen av anlegget stoppet. Miljødirektoratet overprøvde Fylkesmannen i Nordlands tillatelse til å drive matfiskproduksjon gitt etter forurensingsloven. Siste ord er neppe sagt. Hvilket landskap som nå i lesende stund kan iakttas rundt Vegaøyan, krever trolig en ny landskapsanalyse. 54


Store forandringer

Landscape is always fresh – as a product of human activity, it comes into existence every time land somehow is converted to landscape. And each time the landscape – not the land – appears this way, it may trigger great changes in the way we see and appreciate our surroundings. Such processes became apparent in the work with the Vega Isles heritage site, listed among the UNESCOs World Heritage sites in 2004. Back then, a question remained unanswered: Could modern aquaculture be understood as sustainable, and as such exist in a world heritage area? The premises for answering this question was given in a statement from the Norwegian Ministry of Climate and Environment, where the main question was limited to how the industry impacted the heritage values in the cultural landscape visually. Afterwards, when a plan was proposed for the coastal region of Helgeland, including several new facilities for fish farming, a landscape analysis was also conducted, with the purpose of investigating the yet to be clarified relationship between modern aquaculture and the visual character of the Vega Isles world heritage site. It soon became apparent that the landscape analysis placed itself in between an expansive aquaculture industry, a worldwide heritage institution and a local, regional and national society with conflicting interests and perceptions of reality. In this myriad of conflicting interest and agendas, the landscape analysis proved to be a valuable tool when working to see and preserve the landscape for public benefit. The task did not only clarify the visual character of the Vega Isles, but also three significant aspects of the function of the landscape analysis in today’s society: By studying the UNESCO criteria for world heritage, the analysis showed how an individual sees the area with a particular set of values in mind, anchored in a given theoretical tradition. By investigating the land use of the aquaculture industry, the analysis pointed out the close ties between the properties of the area and initiative purposes. And, by reflecting on how the analysis was received and used by the different parties, one discovered how today’s view on nature, priorities and choices are interconnected. Huge changes in the landscape can in other words be triggered both by the perception of an area, what material changes it’s being exposed to and how the community choose to react to it. When the landscape analysis is open for this interaction, it also gives the possibility to show how landscape appears – and dissolves. The significance of the visual aspect, which initiated the analysis of the Vega Isles world heritage visual character, was partly neutralised in the processes that followed by questions concerning law, management procedures, district politics, building protection and the development of the eider bird population. And in the summer of 2018 the county council of Nordland gave the green light for temporary operation in one of the two facilities in the world heritage area. Come spring of 2019, halfway complete, the constructions came to a halt: The Norwegian Environment Agency overruled the permission given to produce fish in accordance with contamination laws. It seems the last word has yet to be spoken in this case. To determine what kind of landscape the Vega Isles consist of now, will probably require a new landscape analysis.

55


Damsgårdssundet Transformasjonsområde i Bergen Landskapsarkitekt: Smedsvig Landskapsarkitekter for BOB Eiendom, G.C.Rieber Eiendom, Bergen Kommune, UiB mfl. 2007–pågående

Transformasjon av Bergens sjøfront Damsgårdssundet in Bergen – Waterfront Transformation

Sjøfronten i den sentrale del av Bergen er under omfattende transformasjon på lik linje med de fleste norske og europeiske havnebyer. I norske kystbyer har en viktig del av byutviklingen de siste 10–15 årene handlet om å ta tilbake kontakten med sjøfronten ved transformasjon av gamle industri- og havneområder til bolig, ny næring og offentlige rekreasjonsområder. Transformasjonsområdet Damsgårdssundet er det største transformasjonsprosjektet i Bergen i moderne tid. Området har i løpet av de siste 10–15 årene gjennomgått store endringer; fra nedslitt industri- og havneområde til attraktivt byområde med nye boliger, ny næring, høyskole og rekreasjon. Landskapsarkitekten har deltatt i denne utviklingen på flere nivåer, gjennom reguleringsprosesser og arbeid med rapporter, og vært involvert i en rekke bolig-, nærings- og høyskoleprosjekter i området, fra skisseprosjekt til ferdig bygde anlegg. Felles for prosjektene har vært fokus på offentlige uteområder og gode fellesarealer. Transformasjonsområdet Damsgårdssundet består av tre delområder: På nordsiden av sundet opp mot Nygårdsparken ligger Marineholmen, som er under transformasjon fra verfts- og industrivirksomhet, til Bergens store marine klynge med innslag av service, kulturbygg og nye boliger. På sørsiden av sundet langs Damsgårdsveien er nærmere 1000 nye boliger bygd eller er under bygging. Det tredje delområdet er Solheimsviken, som er under transformasjon fra Bergens størst skipsverft BMV til ny næring og 56

service. Prosjektet for transformasjon av Damsgårdssundet har vært basert på ECOCITY sine prinsipper for bærekraftig byutvikling, noe som har gitt en sterk reduksjon i bilbasert transport. Havnepromenaden og Damsgårdsveien miljøgate er hovedårene som binder de nye prosjektene sammen, mens allmenningene sikrer tilgangen til sjøsiden i den nye tette strukturen. Allmenningene er særlig viktige fordi de kobler seg opp mot turområdene og boligområdet i Løvstakksiden, og gir disse etablerte områdene tydeligere nærhet til sjøkanten, og de nye boligområdene kobling til turområdene. For the last ten to fifteen years, an important part of urban development has been to reclaim the contact with the sea by transforming aging industry- and harbour sites, both around the country and abroad. Bergen is one of many other Norwegian and European harbour cities undergoing these types of transformation, and here the largest transformational project in modern times is «Damsgårdssundet», an area which has seen huge changes the last decade. The landscape architects have contributed to this development in various stages, from planning to design, comprising three major parts – Marineholmen, with the transformation of old harbour industries to service, culture facilities, recreational areas and housing; Damsgårdsveien, with a thousand new homes being built; and Solheimsviken, an old shipyard being remade into new business- and service facilities.


Store forandringer

57


58


59


DamsgĂĽrdssundet

60


Store forandringer

Store Lungegårdsvannet Nygardsparken

Marienholmen

Solheimsviken Damgårdssundet Damgårdssundet nord Damgårdssundet sør

61


Masterplan for fellesrom på Verket Utvikling av fellesrom og detaljprosjekt av bro, park og byrom i Moss Landskapsarkitekt: Lala Tøyen for Høegh Eiendom 2019, første byggetrinn

Den industrielle transformasjonsbyen Industrial Transformation of Moss

Verket har vært en hjørnestein for utvikling av Moss som by de siste århundrene og er det fremdeles. Her har det vært industri omkring Mossefossen og utløpet til Mosselva siden 1700-tallet. I konventionsgaarden ble Mossekonventionen forhandlet frem 14. august 1814. Cellulosefabrikken som gav Moss sin karakteristiske lukt ble lagt ned i 2012. Höegh Eiendom kjøpte hele fabrikkeiendommen med sine tilhørende arealer i 2006. I dag står Moss foran en betydelig vekst i årene som kommer. Med dobbeltspor til Ski og videre til Moss og de andre Østfoldbyene, vil Moss bli knyttet tettere opp mot Oslo. I 2015 ble endelig områdereguleringsplan vedtatt av bystyret i Moss. Asplan Viak utarbeidet område­ reguleringen som legger til rette for massiv byutvikling på industritomten. Planen har to overordnede hoved­ grep: 1. Knytte seg til og forsterke sentrumsaksen til gågata og rådhuset i Moss sentrum. 2. Etablere en sammenhengende blågrønn forbindelse som følger vassdraget fra Vannsjø til Mossesundet og langs med sjøen i en sammenhengende promenade. I 2015 startet arbeidet med å utarbeide et førende dokument for Verket. Det ble etablert en prosjektgruppe bestående av diverse ingeniør-tekniske fagpersoner og landskapsarkitekt. Sammen laget de en masterplan som bygger videre på og videreutvikler hovedgrepene fra områdereguleringsplanen. Dokumentet tar for seg grunnleggende temaer presentert i kapitlene: Hvordan skape byliv. Funksjon og kvalitet på byrom. Materialvalg i byrommene. Utadrettet virksomhet. Mobilitet. Vann, vegetasjon og økologi. Overvannshåndtering. Lek. 62

Prosjektgruppa som utvikler eiendommen består hovedsakelig av ingeniører eller eiendomsmeglere med lang erfaring innenfor eiendomsutvikling. Det begrensede antallet folk i prosjekteringsgruppa har vært en stor fordel. Dette har medført at det har vært kort vei fra beslutning til gjennomføring og at prosessene har gått relativt fort. Mangelen på kunnskap om byplanlegging hos prosjektgruppa har imidlertid vært en utfordring. Betydelig energi ble brukt på å forklare betydningen av å være konsekvente når det gjelder strukturer og sammen­henger. Sommeren 2019 åpner Elveparken, som blir en testpilot for et av byrommene som er definert i master­ planen. Den nye gangbroa knytter Verket til Møllebyen. Det første du møter på Verket-siden er Elveplassen, en stor åpen gressflate med helninger opp mot et nytt boligkvartal og næringsbygget Ankers hus. En hellelagt ring gir rommet en definert og tydelig karakter i samspill med elva og det bevarte industribygget Verket scene. Plassens funksjon er å være et fleksibelt rom for mindre arrangementer, marked og annet. Vestover fortsetter elvepromenaden, hvor det er plantet stedegne stauder og trær. Det har også vært en prioritering å bevare deler av steinmuren mot elva. Bevaring av eksisterende trær har vært viktig for opplevelsen av promenaden, men er også geoteknisk stabiliserende for grunn og steinmur. Det er etablert tre stoppestasjoner hvor man kan utøve egenvektstrening. Treningsapparatene er i rustfritt stål og Gläntas design er inspirert av treet og buskens form. Det er også etablert en kajakkbrygge og en økologisk forbindelse for dyreliv ned til elva.


Store forandringer

Verket, the age-old industrial hub in the city of Moss, has been a cornerstone for urban development for centuries. Today the city sees rapid transformation, and the recently approved masterplan has two huge implications for its future: First by strengthening and enhancing the central axis from the city centre and town hall, and second by establishing a blue-green interconnection from the waterscapes of Vannsjø and Mossesundet along the sea. Through discussions on these new structures and connections, the focus shifts to the waterfront relationship, use of vegetation and urban ecology, through questions and principles of quality in outdoor spaces, green mobility – and visionary businesses and developers that embrace the new directions.

Verksplassen

Elvepromenaden

Løkka

Kulturplassen

63


Lilleby, Maskinparken Ny bydel med boliger og park i Trondheim Landskapsarkitekt: Asplan Viak for Lilleby eiendom og Veidekke entreprenør 2016 (Maskinparken)

Nytt byliv New City Life

Historien om Lilleby er historien om utstykkingen av gammelt jordbruksland til tomter da Trondheim ekspanderte. Rønningen gård ble mot midten av 1800-tallet skilt ut til lyst- og feriesteder som mot slutten av 1800-tallet igjen ble oppdelt til industriformål. Nidaros teglverk ble grunnlagt i 1899. Eiendommen ble i 1925 solgt til professor Harald Pedersen som startet Lilleby smelteverk. I 1917 ble Norsk Ståltaugfabrikk grunnlagt. Bergs Maskin produserte landbruksmaskiner fra 1948. I 2002 ble en stolt industrihistorie avsluttet da Lilleby Smelteverk ble nedlagt og produksjonen flyttet til Mo i Rana. Lilleby ligger sentralt i Trondheim mellom Lademoen og Ladehalvøya. Store deler av Lilleby-området har vært avstengt for Trondheims befolkning. Lilleby eiendom AS transformerer bydelen fra industri til boligformål, og områdeplanen for Lilleby ble vedtatt i 2013. Den gir rammene for en ny bydel på ca. 300 mål som skal gi plass til 1600 boliger, noe næring, offentlige bygg og 40 mål park. Et visjonsdokument for den nye bydelen ble i 2012 utarbeidet av arkitekter fra Lund Hagem Arkitekter, Narud Stokke Wiig og Svein Skibnes Arkitektkontor i samarbeid med landskapsarkitekter fra Asplan Viak. Lilleby skal bli en grønn bydel med en variert og sammensatt arkitektur og med et mangfold av uterom og sosiale møteplasser. Store, trafikkfrie areal forbindes med et nettverk av ferdselsårer for myke trafikanter. Historiske spor, småhandel og offentlige servicefunksjoner skal gjøre bydelen levende og interessant. I utformingen av en ny bydel skal opplevelsesrikdom i arkitektur og landskap, menneskelig dimensjon i skala og uttrykk og en god integrasjon mellom bygg og uteareal vektlegges. Lade og Lilleby har de beste klimatiske forutsetningene i Trondheim for å bygge en grønn og 64

frodig bydel der overvann delvis håndteres med åpne løsninger. Den gamle maskinhallen er et viktig kulturminne fra etterkrigstidens industrivirksomhet og Maskinparken bygges omkring disse konstruksjonene. Maskinparken ble bygget i en tidlig fase for nybyggeriet på Lilleby og før innflytting i boligene. Slik kan nye beboere oppleve kvaliteter til tross for at området vil være byggeplass i flere år. Jugendbygget Finnes barnehjem gir ytterligere en historisk ramme for parken. I stålkonstruksjonene fra maskinhallen integreres to øvre nivå, en mesanin og en liten pir, som gir luft og utsikt. Betongflaten som søylene er forankret i, danner fellesareal for større og mindre samlinger, for lek og opphold. I midtpartiet finnes en scene for større og mindre opptredener. Et langbord med benker er et sentralt samlingspunkt. En gangpassasje i plasstøpt betong og tre strekkes nord-sør gjennom hele boligfeltet, krysser parken og forbinder uterommene. Restaurant Credo har fått lokaler i den overbygde delen av maskinhallen og den første Michelin-stjernen er flyttet inn på Lilleby. Hvor mange stjerner den nye bydelen får når den står helt ferdig, vil tiden vise. Lilleby, a central area in Trondheim, has been a centre for Norwegian steel and brick industry since the 18th century, by and large restricted for public access. The transformation of this area covers 3000 square metres of residential and business development as well as 4000 square metres of public parklands. Some completed, and some to be completed in ten years’ time, the fully transformed area envisions a rich blend of new and old architectural experiences, framed with remnants from industrial times which are being carefully kept and incorporated.


Store forandringer

Maskinparken Røkeriet

Torget

65


Operaen i Oslo Opera og byrom, Kirsten Flagstads pl. 1 Landskapsarkitekt: Snøhetta for Statsbygg 2008

Operataket The Opera as a Public Space

Den Norske Opera & Ballett var den første kulturinstitusjonen som ble oppført i Oslos nye bydel Bjørvika. Operahuset som åpnet for publikum i 2008 ble en motor i den videre utviklingen av bydelen. Bydelen består av boliger, kontorer og flere kulturbygg, og er fortsatt under oppføring. I konkurranseutkastet for Operaen fra 2000 ble bygningen beskrevet som et hvitt landskap som møter fjorden. Det var stor politisk uenighet om hvorvidt man ville bruke «så mye penger» på kunstformer som opera og ballett, som mange nordmenn ikke har hatt noe nært forhold til. Én av de grunnleggende ideene var å gi den bebygde tomten tilbake til byens befolkning, og det ble viktig for oss at landskapet, eller «teppet», over Operaens mange funksjoner skulle være offentlig tilgjengelig. Og slik har det fungert: Hvert år krysser over 1,7 millioner besøkende broa over Operakanalen til forplassen og oppholder seg på Operataket. Langt fra alle disse er på vei til en forestilling i en av salene, men de aller fleste legger veien om Operataket og publikumsområdene innendørs. Tilgjengelighet til selve Operataket, både det å gå «på» Operaen og gå «inn» under taket, ble vesentlig 66

for å invitere til bruk av tomta. Taket har også vært en populær arena for konserter og tv-produksjoner. Operataket ble en destinasjon i seg selv. Taket er et uprogrammert landskap som åpnet opp for friere bruk og satte en ny standard for både utforming og bruk av urbane byrom i Oslo og i Norge. In 2000, after the winning competition entry for the Oslo Opera house had been decided, there was great political dispute on whether the city should invest so greatly into opera and ballet – art forms which few Norwegians have a close relationship with. One of the fundamental concepts of an approachable cultural institution was to give the site itself back to the public, and as such the landscape, or «blanket», over the many functions of the Opera, was to be made publicly accessible. It worked: Every year, more than 1.7 million visitors cross the Opera channel bridge, many for the sole purpose of ascending the roof, truly making it a destination in itself. Today, the roof acts as an arena for many events outside the Opera’s program, such as concerts, performances and television productions.


Store forandringer

67


Dronning Eufemias gate Parkgate, Bjørvika i Oslo Landskapsarkitekt: Dronninga landskap for Statens Vegvesen region Øst 2007–2016

Skandinavias største gatearboretum The Queen Eufemia Street Arboretum

De nye hovedgatene i Bjørvika er bygd som parkgater. Trikken er plassert asymmetrisk i gata for å gi plass til et bredt, beplantet fortau på solsiden, med plass til ute­ kafeer i skyggen av gatetrærne. 10 000 m2 med nye fortau danner generøse byrom. Det er brukt lys granitt som kantstein og som belegg på fortauene. 110 gate­krakker er plassert ut. Universell utforming og belysning er utført etter siste standarder. Dronning Eufemias gate er Norges største gatetreprosjekt. Det er gjort en rekke tiltak for at gatetrærne skulle trives. Nøkkelen til grønn suksess ligger i oppbyggingen av fortauet. Først er det et rotvennlig forsterkningslag under bærelaget i hele de 43,2 m bredde. Deretter har hvert eneste tre fått mange kubikkmeter med matjord i svære, skreddersydde betongkasser uten bunn og topp, og med hull i sidene. Det er egne kummer for hver 20 m som slipper oksygen ned til røttene. En palett av over 312 gatetrær fordelt på 54 sorter og arter er plantet i lunder. Sortsvalget tilfredsstiller strenge krav til moderne gatetrær under Oslos forhold og et klima i endring. Ved hjelp av elimineringsmetoden sitter man igjen med over 50 sorter gode gatetrær, som i et gatearboretum. De er etikettert og ordnet geografisk på Dronning Eufemias nordre fortau. 68

Gatetrærne skal tilfredsstille en rekke faktorer; salting, forurensning, bystress, tørke, kulde, kastevind mellom høyhus og refleks fra glassfasader. De kan stammes opp til sterke gatetrær og danne gode kroner med gjennomgående stamme. Blomstring, fruktsetting, dekorativt bladverk, høstfarger, interessant bark og vintersilhuett er ettertraktede egenskaper. Trær med sammensatte og små blader er spesielt verdsatt. Det er plantet lunder av arter og sorter av alm, ask, lind og lønn på det søndre, mer skyggefulle fortauet. Trikken kjører på en grønn løper av gress langs den mektige bygningsmassen som flankeres av søyleeik. Klipte geitvedbord og klatreroser på slanke stativer danner et sikkerhetsmessig, grønt og blomsterrikt element mellom trikketraseen og kjørebanen.

A total of 54 different species of trees has been planted in what is considered the largest urban arboretum in Scandinavia. Queen Eufemia’s street in Bjørvika, Oslo, is a modern park street – designed to yield its 312 trees optimal growth conditions – and provides a lush, green roof for its many pedestrians


Store forandringer

69


70


71


Fornebu med Nansenparken og Storøya Transformasjon og park i Bærum Landskapsarkitekt: Bjørbekk og Lindheim for Bærum kommune/Statsbygg 2008 (Nansenparken), 2009 (Storøya)

Landskapet først Landscape First

Oslo har fra 1950-tallet basert mye av sin vekst på spredt boligbygging i et stadig større område. Bil­basert transport har dominert, og byen har blitt kvelt av veier, trafikkstøv og støy. I løpet av 1970- og 1980-tallet vokste det frem en bevissthet om at man måtte styrke bykvalitetene. Det skulle legges til rette for å kunne bo i sentrale områder, som virkemiddel for å få ned trafikkveksten og dermed bidra til et mer fremtidsrettet samfunn. Samtidig ble mange gamle sentrumsnære industri­virksomheter nedlagt og havnevirksomheten effektivisert. Utover 1980-tallet ble det klart at Fornebu ikke kunne håndtere den stadig voksende flytrafikken inn mot Oslo. Flyplassen måtte flyttes ut av byen. Etter lang og hard politisk tautrekking ble det i august 1992 endelig besluttet å flytte Oslo lufthavn til Gardermoen. Dette ga mulighet for ny byutvikling på Fornebu. Statsbygg og Oslo kommune ville bygge mye for å få mest mulig inntekter fra tomtene de eide. Telenor ville ha nytt, stort og moderne hovedkontor for det planlagte sammenslåtte Telia-Telenor. Fred Olsen ville ha gratis tomter for å skulle etablere IT-Fornebu – Europas tyngste teknologisenter som svar på Silicon Valley. Naturvernerne og miljøforkjemperne ville sette av størst mulige arealer til friluftsområder og natur­ reservater for å kunne verne om de viktige våtmarksog strand­sonene som omga flyplassen. Mens Bærum kommune bare så utsikt til utgifter i forbindelse med ny bolig­utbygging, og dermed ville fortsette med å utvikle 72

Fornebu som del av Norges største bygdesamfunn. Det ble en hard politisk kamp. Naturvernmyndighetene var fremsynte, og sikret etableringen av Koksabukta og Storøykilen naturreservater. Disse reservatene ble senere en viktig premiss for utbyggingsplanene, og krav knyttet til naturvernhensyn var sterkt medvirkende til at Fornebu har bevart såpass store grøntarealer. Det ble satt i gang en stor utredningsprosess, som etter mye tautrekking endte opp med Kommunedelplan I for Fornebu (KDP 2), i 2000. Av et helhetlig transformasjonsareal på 3380 dekar ble 2120 daa satt av til byggeområder (63%), mens hele 1260 daa (37%) ble satt av til park- og naturområder. Hvis dette hadde vært normalen, kunne man ha fått til mange grønne og trivelige nye transformasjonsområder. Bærum kommune avholdt i 1997–98 en arkitektkonkurranse med fire prekvalifiserte team, og valgte løsningen fra det finske arkitektkontoret til Pekka Helin og Tuomo Siitonen. Her spilte landskapet og grøntområdene hovedrollen. En stor grønn park var lagt inn som det sentrale midtpunktet på Fornebu. Videre skulle det etableres syv grønne slyngende korridorer som strålte ut til alle de ulike buktene, vikene og strandsonene som omgir Fornebulandet. Alle beboerne skulle kunne vandre og sykle på kryss og tvers av hele Fornebu langs grønne parkstrenger. Statsbygg og Oslo kommune opprettet planorganisasjonen Statsbygg Infrastruktur ForneBU (Fornebu IFBU). Det ble utlyst en helhetlig prosjekteringskontrakt for


Store forandringer

«Fornebu terreng og landskap» som omfattet både terrengforming, infrastruktur, veier og grøntanlegg. Norconsult AS med Bjørbekk & Lindheim som landskapsarkitekt kapret oppdraget. Senere ble arkitektkonkurransen for Nansenparken vunnet av de samme aktørene. I disse kontraktene hadde landskapsarkitekten en overordnet og sentral rolle og kunne legge føringene for byutviklingen. De beste arealene kunne dermed gis tilbake til fellesskapet. Senere skulle de ulike utbyggerne og deres arkitekter tilpasse seg terreng, veier og parker som allerede var bygd. Denne måten å organisere utbyggingen på har medført at landskapsarkitektene fikk en mye mer sentral rolle i formgivingen av nye Fornebu enn i de fleste andre utbyggingsområder.

In the 1980s, Oslo decided that it could not sustain the increasing airline traffic to the city, and the airport had to be relocated. After a long political process, it was moved to Gardermoen, which left the former site of Fornebu open for urban development. In the processes that followed, a visionary concept of green mobility won the architectural competition for the masterplan of Fornebu, which proposed a public central park and spacious green corridors connecting to it. By having landscape architects as decisive participants early on, it became possible to save the optimal spaces for the community: The landscape was to be established first, creating green infrastructure on the scale required for such a vast transformation – and, rather than the opposite, forcing the later building development to adapt to it. 73


Fornebu med Nansenparken og Storøya

Festplassen

74


Store forandringer

Festplassen

Nansenparken with its green arms is a large scale, robust green structure.

Fornebuporten

Flytårnet Nansenparken

Storøya

Fornebu sør

Landscape structures at Fornebu 75


Veldig smĂĽ ting The Small Things


Detaljene og de små tingene kan utgjøre den store kvalitetsforskjellen i omgivelsene våre. Det kan være et godt gulv, riktig lys, gjennomtenkt bruk av trær og busker eller noe udefinerbart som tar vare på spor av stedets karakter. Dette er historien om små grep med stor effekt. In some projects it is the details that make all the difference. It may be a choice of material, a type of floor, the right type of light, a tree or subtle traces of a site’s history. This is the story of small alterations with great effect.


Veldig små ting

Ingerid Helsing Almaas

Det ubeskrivelige The Inexpressible

Det er de små tingene som avgjør. Det er helt ytterst, i kanter og ender, at presisjonen er, eller ikke er. I møtet mellom to materialer kommer alt til syne: der møter foten og hånden, eller fingrene, alle valgene som er gjort underveis, alt arbeid som er gjort eller ikke gjort av dem som hugget, saget, skrudde, sveiset. Der, helt ytterst, kan vi se hva som er tenkt. De små tingene er ikke bare det som er fysisk smått; det er også det som bare varer et kort øyeblikk, og det som skjer litt etter litt, helt langsomt. De små hendelsene – et blad som faller, et fugleskrik, et blikk fra en som går forbi. Glimt av lys, eller av plutselig innsikt. Eller de små endringene som blir til lange, langsomme strekk av tid mens blader skifter farge og faller, når himmelen åpner seg umerkelig langsomt mot natt eller mot kulde. Det er de små tingene som avgjør. Men bare om du ser dem. Og selv om du ser dem, selv om lyset fra dem treffer netthinnen din, er det ikke sikkert du har oppfattet noe; verden er så full av ting, av inntrykk og innsikter, både små og store. Et sikkert tegn på at noe er sett og oppfattet av mennesker er at det har fått et navn. At innsikten er blitt til et ord. Hva slags ord har vi for det som skjer i landskapet? Landskap er forbindelser, i rom og i tid. Landskap er form, men også lag på lag av samtidige prosesser som veves i hverandre. Landskap er berget, grunnfjellet, bestandigheten under hele vår historie, og landskap er den alltid pågående endringen som omgir oss, vær og årstider og hele den skiftende biologiske sammenhengen vi er en del av. Hvor kan vi finne et språk for å beskrive alt dette? Eller kanskje enda vanskeligere, hvor finner vi ord for det som ennå ikke fins, ordene som trengs for å planlegge et landskap? I boken Landmarks har forfatteren Robert Macfarlane samlet ord om landskap. Gjennom mange år har han vandret på kryss og tvers av Storbritannias og andre landskaper, over fjellet, langs kystene og gjennom skogen, og samlet seg en skatt, en samling ord som beskriver de små og store tingene menneskene har sett, oppfattet og satt ord på i de fysiske omgivelsene. Han har lett hos skogvoktere og biologer, men også hos diktere og ordkunstnere. Hvert kapittel i boka tar for seg en landskapstype, eller kanskje snarere et knippe sammenhenger og innsikter, slik de kommer til uttrykk hos en bestemt forfatter. I kapitlet om fjellene har Macfarlane lest den skotske forfatteren Anna Shepherd, og lett etter hennes ord for de landskapene hun kjente og elsket. I kapitlet om grensesonen rundt byene har han satt seg ned med Richard Jefferies’ Nature Near London fra 1883. 79


Det ubeskrivelige

«Skord» var et ord han fant på Shetland, Det beskriver et hakk i toppen av en haug eller ås, som går vinkelrett på åsryggen. Et skar, altså. «Toot» er et vestengelsk ord for en haug som står for seg selv, som egner seg som utkikkspunkt. «Strone» et skotsk ord for det siste fjellet i en rekke, enden på en fjellkjede. Mange av ordene beskriver landskapsformasjoner, identifiserbare former. Men noen beskriver også ting som foregår, eller resultatene av naturens prosesser. «Skith», fra Herefordshire, et tynt lag av snø. «Chissom» er de første skuddene i et nyskåret hasselkratt. Boka er ikke oversatt til norsk. Det ville være en umulig og meningsløs oppgave – ord-skatten er en samling språklige reaksjoner på opplevelsen av et helt bestemt landskap, reaksjoner som er uforståelige utenfor det fysiske og kulturelle landskapet de er oppstått i. Det norske landskapet har sine egne ord, som kunne samles på den samme måten. Og etter hvert som nye mennesker opplever landskapene på nye måter, oppstår det nye ord. Derfor er det siste kapitlet så interessant. Her skriver Macfarlane om barns opplevelse av landskapet, og om hvordan barn finner fram og finner ord i et landskap de ikke kjenner. Kapitlet har tittelen «Childish», som altså ikke betyr «barnslig» men «barnsk»: barnas språk. Kjernefortellingen i kapitlet handler om et prosjekt der to lærere og forskere fra Cambridge tok med seg en førskoleklasse ut i skogen en dag i uka, og lot dem utforske selv. Om ettermiddagene ba de barna tegne og fortelle om hva de hadde sett og opplevd, og tegningene samlet de til slutt i et stort kart, «the map of maps», barnas bilde av landskapet de hadde blitt kjent med og fylt av. I barnas språk er det myke overganger mellom virkelighet og visjon, oppdagelse og drøm. Med språket åpner fire- og femåringene landskapet for hverandre. «Kom, Edward har funnet en dør», roper de, og de andre barna kan være med inn mellom to trær, inn i en hemmelig del av verden der andre regler gjelder. Etterhvert som barna ble kjent med skogen, laget de seg steder – virkelige og uvirkelige steder der ting skjedde, både mens de var der og etterpå. Om ettermiddagen, mens han tegnet, fortalte Charlie om ulvene som bodde inne i kollen han hadde klatret på, om hva de drev med om natten, og hvor viktig det var å ikke vekke dem. Og barna la planer for hvor de skulle og hva de var ute etter. Etter et regnskyll som hadde gjort bakken til et gjørmehav, la de i vei for å lete etter Gjørmeprinsessen. De fant en hvit fjær. Et sikkert spor. De voksne fulgte etter. Lyttet og lærte, mens barna ledet veien inn i landskapet. Skogvoktere, geologer og biologer har ord for det landskapet som er. Det som kan beskrives, det som kan måles, det forutsigbare. Planleggere og arkitekter skal beskrive store og små ting så presist at man vet nøyaktig hva det kommer til å koste og hvordan det skal bygges. Barnas og dikternes språk, slik det legges ut i Macfarlanes bok, strekker seg etter det hittil ubeskrivelige. I dikternes forsøk på å sette ord på landskapene og det som skjer der, er det nettopp ordenes utilstrekkelighet som driver språket videre, og som åpner for en ny forståelse. Metaforene, ordbildene som forsøker å fange det ingen før har sett – «leafmeal», «suthering wind», «shadowtackle», «honeyfur». Før man kan gjøre noe må man si det. Si hva man vil, hva man tar tak i. Planlegging av nye, menneskeskapte landskaper må gjøres med ord. Med samme presisjon som syrefast stål og hugget stein åpner de nye, små ordene for at andre kan følge etter, og se noe nytt, forstå noe nytt. De små ordene som strekker seg for å fange ny innsikt kan beskrive en ny virkelighet; den nye virkeligheten som er målet med all fysisk planlegging. 80


Veldig små ting

It is not easy putting the landscape into words. Landscape is connections, through time and space. Landscape is form, but also layers upon layers of interwoven, simultaneous processes. Landscape is the bedrock, the constant that lies beneath our entire history, and landscape is the shifting conditions that surround us; wind and weather, the changing seasons and the whole biological totality that we are a part of. Where do we find the language to describe all of this? In his book “Landmarks”, Robert Macfarlane has collected landscape words. Through many years he has travelled across the landscapes of Great Britain and other countries, across mountains, along coasts and through forests, and assembled a treasure-trove of words, a collection of descriptions of things great and small in our physical surroundings that people have seen, perceived and given names. He has searched among forest keepers and biologists as well as poets and writers. The book is in English and has not been translated. That would be an impossible, if not meaningless, task. This word-treasure is a collection of lingual reactions to the experience of a particular landscape, not understandable outside of the physical and cultural context they are a part of. The Norwegian landscape, for example, will have its own words, which could be collected in a similar fashion. Forest keepers, geologists and biologists have words for the landscape that is; what can be described, can be measured. The predictable. Planners and architects can also describe things so precisely that one knows how it can be built and exactly how much it costs. But the language of children and poets reach for the inexpressible. In the children’s language Macfarlane finds soft transitions between reality and vision, discovery and dream. In the poets’ attempts to put words to the landscape and what happens there, it is the insufficient words that moves language forward and opens the way for a new understanding. The metaphors, the word-images that attempt to catch what no one has yet seen – “leafmeal”, “suthering wind”, “shadowtackle”, “honeyfur”. Planning an action, and involving others, requires words. With the same precision as stainless steel and carved stone, the small words allow others to follow, to see something new, to understand something new. The small words reach for new insights to describe a new reality; the purpose of all planning. It is the small things that matter.

81


Et frø til glede

Samtale med Finn Rossing, av Solveig Nygaard Langvad

Et frø til glede A Seed of Joy

Som bygartner i Steinkjer skjenket Finn Rossing byen en badestrand med palmesus, Nord-Europas største labyrint, åtti fuglekasser og en tulipan per innbygger. I 2017 pensjonerte Finn Rossing seg etter fire tiår som gartner i Steinkjer kommune, de siste åtte årene som bygartner, med stadig sprekere påfunn. Men hvordan fikk han egentlig til alt sammen? – Jeg gjorde litt som jeg ville, for å si det forsiktig. Og når du prøver å gjøre noe for fellesskapet, så er det bare å være sta. Mange av ideene fikk jeg ved at jeg gikk ute blant folk i byen, og hørte med dem hva slags forandringer de ønsket seg, sier han. Rossing vokste opp i Steinkjer, og gikk gartnerskolen på Staup i Levanger. Han søkte seg også inn på daværende Norges landbrukshøgskole. – Men der satt de mest inne, og det ville ikke jeg. I løpet av årene i kommunen har jeg alltid foretrukket utearbeid, og da jeg ble bygartner krevde jeg å få være ute minst 50 prosent av tiden. Det har nok blitt nærmere 70 prosent. Veldig mye av jobben vi har gjort har vært å forandre områder som var dårlig planlagt da de ble laget. Ved å gjøre elvene tilgjengelige, lage naturstier og annet, lar vi folk få komme nærmere det grønne. Da kan de få kjenne, lukte, se, høre og smake naturen, sier Rossing. Det er ikke mange bygartnere igjen her i landet, men Rossing tror det kan bli en prioritet fremover. – Vi kommer ikke unna hvor viktig det er for menneskers helse å være i naturen. Det finnes det mye forskning på. Selv om det finnes sterke økonomiske interesser som vil prioritere annerledes, så vil folk flest ha tilgang på natur. Og det har de fått, i Steinkjer. Blant annet i form av Nord-Europas største labyrint, som ligger rett ved siden av et digert kjøpesenter. – Labyrinten er formet som kommuneblomsten rødkløver, trifolium pratense. Det er en gest til landbruket i Steinkjer. Den består av 3300 søtmispelplanter, er to meter høy og 1,3 km lang. På høsten kommer stær, sidensvans og trost for å spise bær, men også folk kommer og plukker bær til saft. Bærene er smekkfulle av antioksidanter. Da Steinkjer feiret 150 års-jubileum i 2007, lagde Rossing og resten av parkvesenet et stort bed langs E6, hvor det ble plantet en tulipanløk per innbygger. – Vi skulle skape noe som steinkjerbyggene kunne være stolte av, men som også var fargesprakende og tiltrakk seg turister. Da vi plantet, kom det en guttunge sammen med moren sin og lurte på om ikke vi kunne plante én tulipan til, for moren hans var gravid. Og det måtte vi jo. Tradisjonen har fortsatt hvert år siden, og antallet tulipanløker øker i takt med innbyggertallet. – Hvilket av dine mange tiltak har fått mest oppmerksomhet? – Det må være Bystranda, som vi skapte på et utrivelig felt mellom E6 og jern­ 82


Veldig små ting

banen. Det var ingen badestrender innen gangavstand fra byen, og vi ville ikke at folk skulle måtte kjøre for å bade om sommeren. Så vi rydda og rensket opp, henta inn 250 kubikkmeter med skjellsand, og satte ut vanntrampoline og palmer som tåler minusgrader. Vi møtte en del motstand kommunalt, blant annet med påstander om farlige strømninger i vannet, men etter at vi hadde sjekka vannkvalitet og strømninger, måtte de nesten si ja. Noe måtte gjøres med den tomta uansett, og da så jeg mitt snitt til å koble sammen noen budsjetter og kapre prosessen, humrer Rossing. Bystranda havnet på riksdekkende tv og har blitt brukt til innspilling av flere musikkvideoer. Det har kommet henvendelser fra flere andre kommuner om hvordan dette var mulig å få til. – Det har betydd mye for Steinkjer. Ungdom som har vokst opp her og flytta hjemmefra, blir kry av byen sin og vil flytte hjem igjen. Og de ungdommene som vanligvis henger på senteret og ikke har noe å ta seg til, kunne nå dra på stranda og utfolde seg fysisk i stedet. Men ikke alle prosjekter trenger å være så omfattende for å ha en stor effekt, skal vi tro den pensjonerte bygartneren. Det mest imponerende resultatet har han fått til med åtti fuglekasser. – Fugler spiser insekter, så vi satte ut fuglekasser i sentrum og skapte et yrende fugleliv. Det klekkes ut tusen fugleunger hvert år, og fuglene skaper trivsel, særlig for de eldre. Men enda viktigere – takket være dem, har vi de siste 15–16 årene ikke brukt noen sprøytemidler i Steinkjer. Og det tror jeg vi er det eneste parkvesenet i Norge som kan si. Rossing har også satt ut ender på holmen midt i elva som binder nord og sør sammen, og laget stier og anløp for småbåter der. Her kan innbyggerne gå tur og mate endene, og dermed få en tilknytning til elva som renner gjennom byen. – På vinterstid har vi en ganske stor bålpanne i sentrum, som brukes til store arrangement, men også som et lyspunkt når folk passerer på vei til jobb, sier Rossing. – Har du hatt ideer som du foreslo og fikk nei til også? – Ja, mange! Jeg foreslo blant annet å plante og produsere mat på rådhustaket, å legge solceller og å sette ut bikuber. Det ble ikke noe av. Men nå blir det andelslandbruk, og jeg har tenkt å være andelshaver. Prosjektet heter Mat på E6, fordi det skal dyrkes på et område hvor E6 går i tunnel rett under. Det blir 100–120 andeler, og det skal dyrkes mat, men også blomster og frukt, og 100 % økologisk. Det er mer halleluja-stemning for slikt nå enn for noen år siden. At urbant landbruk og ideen om å ta vare på miljøet og insektene vokser i befolkningen, det er viktig. Jeg kunne tenke meg å starte en insektdugnad. Uansett hva slags skala Rossing har jobbet i, har målet vært å gjøre livene til steinkjerbyggene litt «likar». – Kommunale penger skal brukes til å glede folk og gjøre livene deres bedre. Det er det alle kommunalt ansatte burde ha som mål. Jeg har ikke et eneste studiepoeng, men jeg har hatt en nærhet til folk som gjør at jeg har skjønt hva de ønsker. Det hadde jeg ikke fått vite hvis jeg bare satt på et kontor, sier han. As city gardener of Steinkjer, Finn Rossing gave the city its own beach, the largest labyrinth in Northern Europe, eighty bird houses, as well as planting a tulip for each of the city’s inhabitants. Retiring in 2017, his work and influence has made the daily lives brighter for the people of Steinkjer, and shows how even small measures can have a great effect: The bird houses, for instance, have eliminated the need for pesticides in the city, as thousands of birds do away with the bugs – and in the winter, a huge fire is being kept in the city centre to give warmth to the people on their way to work. 83


Dette er et fint sted Minnested, Carl Berner i Oslo Landskapsarkitekt: Snøhetta, i samarbeid med kunstner Victor Lund og kurator Per Bjarne Boym 2017

Et fint sted In Memory of Rescue

In the middle of the woods, in the middle of the city.

84


Veldig små ting

I 2008 tok kunstneren Victor Lind initativ til å lage et minnesmerke over aksjonen som gikk under navnet Carl Fredriksens Transport. Lind forsto også at en ny reguleringsplan over området kunne være med på å blåse liv i det gjenglemte «friområdet», og i dag utgjør både minnesmerket og parken kunstverket. Prosjektet heter «Dette er et fint sted», men det var et fint sted det var lett å overse. En nesten glemt historie har blitt gjenfortalt; et forsøplet og overgrodd villniss har blitt et sted for ettertanke og vidsyn. Carl Fredriksens Transport reddet nesten 1000 personer, omtrent halvparten jøder, over til Sverige i løpet av seks uker vinteren 1942–1943. Aksjonen ble gjennomført etter initiativ fra og under ledelse av Gerd og Alf T. Pettersen, Reidar Larsen og Rolf A. Syversen. Historien begynte i Syversens gartneri som også ble det første oppsamlingsstedet for flyktningene før fluktruten til Sverige. Gartneriet lå i Hekkveien på Hasle i Oslo, tett på prosjektet. De som deltok i denne helt spesielle redningsaksjonen var alminnelige mennesker som ble bedt om å hjelpe, som sa ja til å redde sine medmennesker, og som måtte betale en høy pris for dette. Parken skal først og fremst løfte fram denne historien. Stien opp til «stjerneplassen» er både en symbolsk vei, og en iscenesettelse av det eksisterende, bratte, steinete og litt ville landskapet nesten midt i byen. Stien er bygget opp med helsveisede stålkanter i ubehandlet stål. Dekket i stien er stabilisert, rødlig grus. Stiens endepunkt er også det høyeste punktet, rett nedenfor Sukkertoppen borettslag. Her er de viktigste skulpturelle elementene, den åttekantede stjernen og kikkerten. Stjernen i larvikitt hviler på et skrånende steinfundament og gjør den korte fortellingen som er hugget inn i steinen lettere å lese. Fra dette platået er det god utsikt til en liten stjerne i fortauet ved kirken i Hekkveien. Denne stjernen markerer hvor Syversens gartneri en gang lå.

Contrasting palettes of welded steel and perennials in bloom.

85


Dette er et fint sted

I en lund av kirsebærtrær langs stien ligger det også en liten åttekantet stjerne i larvikitt. Her er teksten et utdrag av «Jøden» av Henrik Wergeland, en tekst som er like aktuell i dag: Friheden maa gjæstfri være, den maa bære, i sit Hjerte Kjærlighedens blide Ild. Ved sin Arne maa den gjerne see en Fremmed fra det Fjerne, og hans Smerte dække med sin Ære til. Skogspreget er beholdt, og eksisterende vegetasjon er kraftig tynnet for å få fram både ny og eksisterende undervegetasjon. Store trær er tatt vare på, med unntak av et par av de eksisterende bjørkene som måtte fjernes for å få utsikt mot byen og fjorden fra det øverste platået. Det er laget blåblomstrende staudebed langs deler av stien, og kirsebærlunden får et blått teppe av Scilla som er synlig hver vår. A small green space has been given a red toned gravel trail edged with welded steel, leading to a lookout point above the old Syversen plant nursery. Here, a granite star tells the nearly forgotten story of heroes that aided in the rescue of more than a thousand refugees across the border to Sweden during the Second World War.

86

The star engraved with a poem is a gift from the former Wergeland foundation.


Veldig smĂĽ ting

Stjerneplassen

KirsebĂŚrlund

Adkomst

87


Kong Oscars gate Gate i Bergen Landskapsarkitekt: Landskap DESIGN og IN’BY for Statens Vegvesen region vest i samarbeid med Bergen kommune 2018

Bygulvet i landets eldste gate New Stones on Ancient Streets

Kong Oscars gate i Bergen utgjør deler av den antakelig eldste gaten i landet. Den har siden 1100-tallet ligget som den historiske hovedadkomsten på land til middelalderbyen ved Vågen. Gaten ligger som et middelaldersk strete, en av de nord-sydgående hovedgatene gjennom den tette bebyggelsen. Den har tidligere hatt flere andre navn, som Sjøstretet nærmest Bryggen og Sutarestretet, Skredderstretet, Adelgade og Portgaden videre sydover. Bergen er landets suverene broleggingshovedstad. De gamle gatene har vært steinlagt siden 1500-tallet, og den lange tradisjonen har gitt grunnlag for en omfattende lokal produksjon av bygningsstein for belegningsbruk. Denne tradisjonen var som i de fleste byene i landet truet av den massive veksten i biltrafikken på 1960- og 70-tallet, da broleggingene forfalt og asfaltdekkene bredde seg. I Bergen ble et tidsskille markert med Brostenvedtaket i 1980, der det ble politisk forankret at tidligere brolagte gater skulle rehabiliteres med tradisjonelle materialer. Dette vedtaket er senere fornyet gjennom ny politisk behandling i flere omganger. Gjennom snart 40 år har det derfor vært arbeidet målrettet med trinnvis rehabilitering av steinleggingene i sentrum av byen. Det har vært bygget praktanlegg som Torvalmenningen, Festplassen og Johanneskirketrappene, men samtidig er mer anonyme byrom istandsatt skritt for skritt. Kong Oscars gate hadde et svært forfallent gatedekke, og med 400 m lengde var det et budsjettmessig løft å sette i gang rehabilitering. Gaten ligger midt i middel­ 88

aldersentrum av byen. Det var derfor også utfordringer i hvordan kulturlagene under gatedekket skulle ivaretas. I omleggingen av gateløpet ligger det også en utprøving av nye prinsipper for blanding av trafikkslag, som samtrafikk («shared space»). Ombyggingen er løst ved å gi gaten et hoveddekke med gjenbrukt storbrostein, mens det inn mot husfasadene er lagt helledekke. Overgangen mellom brostein og heller er markert med en lav, gjenbrukt granittkant langs gatens lavbrekk, som del av rennesteinen med overvannssluk. Plassen foran Domkirken er forenklet i utformingen og brolagt med gjenbrukt lys småbrostein i buemønster. I gategulvet er det lagt inn intarsia i marmor og granitt med symbolske motiver fra det mangslungne bylivet som har utfoldet seg langs Kong Oscars gate gjennom dens tusenårige historie. I sydenden av gaten ligger Bergens Katedralskole. Her er forplassen markert med skupturelle steinmøbler og rampe til hovedinngangen.

King Oscar’s Street in Bergen is presumably the oldest street in the country, serving as the main source of entry to the medieval town of Vågen since the 1100s. Maintaining the cultural palimpsest while incorporating modern principles of shared space, the rehabilitated street has new marble and granite, with symbolic motives of its thousand-year history of urban diversity.


Veldig smĂĽ ting

89


Strindfjordvegen Park Park i Trondheim Landskapsarkitekt: Agraff Arkitektur for Grilstad Marina 2015, første del

På trygg grunn Safe Ground

Strindfjordvegen Park er et lite område i det nye utbyggingsfeltet Grilstad Marina i Ranheim i Trondheim kommune. Marinaen er et av de største utbyggingsprosjektene i Trondheim på lang tid, og skal romme rundt 800 leiligheter og over 100 000 kvadratmeter med næringsbygg. I og med at veien ved siden av parken ender opp i en marina, var det naturlig å hente elementer fra et maritimt miljø. Oppdraget ble vunnet med en fortolkning av et sjøkart over en trang skjærgård med holmer, skjær, grunner og sjømerker. Parken er delt opp i tematiske soner inspirert av et slikt kart, med grunna, dypet og land. Dypet består av en fordypning i landskapet, dekket med grus og stein, beplantet med ulike typer trær og stauder. Her kan du utforske havets bunn – kanskje finner du en gjemt skattekiste eller dykkeføtter. Ved kraftig nedbør fylles området med overvann, og et viktig element er å håndtere overvannet uten at det slippes ut på det kommunale ledningsnettet. På grunna er det dyrket forskjellige typer gressarter som bølger i vinden. Dette skal gi assosiasjoner til bølger som slår mot land eller tang og tare som danser i vann­ skorpen. Små holmer og øyer utgjør landområdet. Disse er 90

forbundet med små gangbroer som ligner på trebrygger. Sjømerkene lager en linje fra øy til øy. Noen av disse er utstyrt med hvite blink. I betongen på holmene er det lagt inn bølgende små linjer med gress, som ligner på dybdekurver eller hvordan bølger former landskapet nær havet. Benkene er bygget av tre som gir assosiasjoner til drivved. Du kan finne igjen flere elementer fra sjøkart og maritimt miljø i parken. Flere store seilkonstruksjoner strekker seg over trærne, og gir parken et tydelig maritimt preg. Andre detaljer er langt mer subtile, slik som små måkespor i betongdekket og lyktestolper som ligner på sjømerker. I utgangspunktet skulle det gå et offentlig fortau langs hovedveien ned til havneområdet parallelt med parken. Nå sirkler den seg gjennom parkområdet i stedet, og byr på et variert landskap det lille minuttet det tar å gå gjennom området. The small park of Strindfjordvegen offers a range of secrets: The thematic zones of a nautical map are interpreted in the landscape, allowing visitors to explore the ocean depths, the grass species of the wetlands, and isles of the shore, all connected through a series of wooden boardwalks.


Veldig smĂĽ ting

91


Rådhusbrygge 2 Byrom ved Rådhuset i Oslo Landskapsarkitekt: Bar bakke landskapsarkitekter for Oslo Havn FK 2017

Nærkontakt med fjorden Oslo Harbour Pier

Et byrom som menneskene ikke går gjennom, men fram og tilbake på. Midt i byen, men likevel uforstyrret. Et fristed fra de urbane, alltidige inntrykk og påtrykk. Rådhusbrygge 2 (RB2) gir deg en uventet nærkontakt med vannet og fjorden, og har med sin enkelhet og renhet blitt Oslos nyeste pustehull. Er Rådhusplassen en hånd, er RB2 den lengste av de fem fingrene som stikker ut, 145 meter lang og 15 meter bred. Du er på Havnepromenaden, og for hvert skritt du tar utover brygga, legger du stadig mer av byens nærvær og egenart bak deg. I denne nye virkeligheten er verden redusert til tre og stein, luft og vann. Du kan fremdeles se ikonene Rådhuset og Akershus festning. Men horisonten mot sør er tydeligere. Du kan fremdeles høre byen. Men lyden av stillhet er så sterk at du også kan høre fjorden. En tangent som slår en tone du ikke finner andre steder i byen. Her ute har du skrellet bort byen og er klar for å sanse det nære og få øye på detaljene. Et bølgende tregulv – dønninger på land som danner sittebenker og visuell variasjon. Rustbrune rammer av stål gir trygghet og fasthet. Brostein som alltid har vært der, men som 92

byutviklingens asfalt begravde i flere tiår, understreker det solide og bestandige. Biter med glassgulv, så du kan se fjorden under føttene dine. Og er du klar for det virkelige uventede – et hull i brygga med nedsenket hengekøye. Så legg deg her, lukk øynene, kjenn hvordan tauverket holder deg svevende over vannflaten, og lytt til fjordens subtile orkester. Det er ikke pretensiøst her ute. Våre trauste materialer gjennom alle tider, tre og stein, er brukt slik den maritime kulturhistorien forplikter, i et formspråk som er stramt, men ikke statisk, og samtidig funksjonelt. Det er taktilt, ikke bare for de tradisjonelle sansene. Tar du deg tid, kommer sjela di også i kontakt med elementene. When visiting the newly rehabilitated City Hall Pier in Oslo, the everlasting impressions of the cityscape may feel slightly dimmed. As you approach the fjord, still connected, but slightly further removed from the urban silhouette, new forms and realities welcome you. If you please, lie down in the hammock above the seabed, close your eyes, and listen to the fjord’s subtle orchestra.


Veldig smĂĽ ting

93


RÃ¥dhusbrygge 2

94


0

10

50

ILLUSTRASJON Målestokk 1:100 (594x1600mm) 04.05.2018

Veldig små ting

Plan of the pier

95


Innfallsporten til Jotunheimen nasjonalpark Turveg med bru ved Sognefjellshytta i Lom Landskapsarkitekt: Dronninga landskap for Fylkesmannen i Oppland 2017

Innfallsporten The Gate to Jotunheimen

Innfallsporten til Jotunheimen nasjonalpark er et pilotprosjekt i regi av Miljødirektoratet og Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen, der målet er å senke terskelen for å oppleve nasjonalparkene på nærmere hold, og få flere ut i naturen. Innfallsporten ble åpnet i august 2018. Sognefjellshytta ligger midt mellom øst og vest inntil Sognefjellsveien (fv 55), ved Nord- Europas høyeste fjellovergang. Noen av de mest storslagne norske fjellpartiene, som Smørstabbreen og Fanaråken, kan ses herfra. En universelt utformet tursti tar utgangspunkt i Sognefjellshytta og danner en rundløype på ca 1 km over og rundt Fantesteinsvatnet på 1410 moh. Prosjektet skulle tilrettelegge for ferdsel uten å skape sår i dette åpne og sårbare landskapet. Deler av området var allerede preget av røff bruk: menneskelig aktivitet i form av grushauger og veiskjæringer gapte som åpne sår i dette nakne landskapet. Alt syns her, hvor den omtrent eneste busken er Norges minste: musøre (Salix herbacea), som blir bare 10 mm høy. Sommersesongen er av og til så kort at den uteblir. Prosjektet omfattet også å reparere disse menneskeskapte sårene, slik at de ikke kom i veien for opplevelsen av naturen. Målet var at tiltakene nærmest ikke skal synes. Det ble benyttet bare lokale materialer ved tilpasningen. Stien er bygget av kortreist grus fra Ottadalen og stein fra stedet, og er tilpasset terrenget på mest mulig nennsom måte. Alt humusdekket er tatt vare på og lagt tilbake, slik at den lokale, krypende vegetasjonen etter hvert kan dekke jorda. Hver stein som har blitt tatt opp, er satt ned igjen med den solbrente og lavdekte siden opp. Stiens bredde varierer noe med terrenget, den er utformet uten 96

trinn og med slakt fall, slik at så mange som mulig kan rulle og trille langs den, i tillegg til å gå. Langs stirunden er det tilrettelagt for to oppholdsplasser med bord og benker, slik at man kan gjøre et stopp, sitte ned og betrakte det mektige landskapet. Oppholdsplassene er bygget i stedstøpt betong og stein fra stedet. På deler av strekningen var det behov for noen konstruksjoner: Over Fantesteinsvatnet er det bygget ei bru av ei oppspent stålplate som er 50 m lang, 1,9 m bred og bare 2,5 cm tykk. Stålbrua er godt forankret i fjellet på hver side. Bruas slanke og søylefrie form gjør at den nesten glir i ett med omgivelsene, og de som er på brua nærmest svever i løse lufta. I tillegg er det bygget noen bordganger, også disse i stål, som følger tett på fjellet der dette er for bratt for sti. Alle konstruksjonene er bygget i stein, betong og cortenstål, som harmonerer med det nakne landskapet. Disse naturmaterialene vil etter hvert få en vakker patina, preget av det ekstreme klimaet her oppe. Across the naked landscape of the tallest mountain pass in Northern Europe, everything is visible, even the smallest shrub. The traces of human activity appear as open wounds. To create a pathway without furthering the distress was not only a goal, but a premise for this project. To heal the wounds, local materials were used exclusively; stones turned so even the lichen are disturbed as little as possible. To allow access across the Fantesteinsvatnet, a bridge has been constructed out of a 50 metre long, 1.9 metre wide and a miniscule 2.5 centimetres thick steel plate, seamlessly blending into the landscape.


Veldig smĂĽ ting

97


Kleivodden utsiktspunkt Friluftsområde, Andøya i Nordland Landskapsarkitekt: Landskapsfabrikken (nå Asplan Viak) for Statens vegvesen turistvegprosjektet 2013

Hvordan fange lyset? Deepening Experiences

Andøya ligger ut mot storhavet mellom Vesterålen og Senja. Øya er kjent for en slående natur, spisse tinder, nordlys, midnattssol, fiske, hvalsafari, rakettoppskytningsfelt og romforskning. Som besøkende er det lett å bli fascinert og ydmyk av spennet fra beitende hvaler i det mørke dypet til nordlys og romforskning. Opplevelseskvalitetene har gitt veien på yttersida av Andøya status som Nasjonal turistvei. Kleivodden er et av stoppunktene på denne veistrekningen, og ligger mellom tettstedene Bleik og Andenes på et sted der tinderekken stuper i havet. Kleivodden var et populært stopp- og utsiktspunkt for både fastboende og tilreisende også før det nye utsiktspunktet ble bygd. Her var det en enkel parkeringslomme og rester etter et anlegg for utskyting av raketter. Oppgaven var derfor å rydde opp, tilrettelegge for parkering og lage et utsiktspunkt med robust møblering. Fra Kleivodden er det utsikt mot sandstrendene, fjellene og kulturlandskapet rundt tettstedet Bleik. I bakkant er Kleivodden rammet inn av forrevne og spisse tinder. Den viktigste kvaliteten er imidlertid utsikten mot storhavet med stadig skiftende vær og lysforhold, midnattssol og ikke minst nordlyset. Intensjonen med formgivingen av utsiktpunktet er å fremheve og tydeliggjøre disse kvalitetene for de besøkende på stedet. Kleivodden utsiktpunkt er utformet med utgangs98

punkt i omgivelsene. Enkle flater og trapper knytter anlegget til terrenget og setter fokus på utsikten og landskapet. Betongterrassen spenner mellom to sprengte knauser og bidrar til å gjenopprette en landskapelig sammenheng langs veien. En tidligere utskytnings­ rampe for raketter er blitt en mindre utsiktsplattform som skyter seg gjennom knausen. De skulpturelle mattslipte steinene av lokal lødingen­granitt speiler lys og himmel og bringer lyset ned på betongflaten. Disse steinene gir samtidig robuste sitteplasser. Det kantete formspråket i betongarbeider og speilsteiner er et svar på, og en stilisering av, det oppsprukne og forrevne fjellet som omgir Kleivodden. Anlegget fikk landskapsarkitekturprisen i 2016.

Facing the great sea between Vesterålen and Senja, the island of Andøya is renowned for its stunning nature as well as an awesome range of experiences: From its marine biology with whales feeding in the dark blue waters, to cosmology with rocket launches into the depth of space. Kleivodden is a popular resting place for visitors. The drama of the landscape around it is toned down with subtle elements, providing a place to view, pause and reflect. The design was awarded the Norwegian Landscape Architecture Award in 2016.


Veldig smĂĽ ting

Precise and honed stones from local granite extracts light and clouds from the sky.

99


Kleivodden utsiktspunkt

100


Veldig smĂĽ ting

The simple surfaces in concrete and stone mirror the ocean and horizon; the stones appear like isles in the water.

101


Folkehelse og det fagre Public Health and Design


Psykisk helse og fysisk aktivitet henger sammen, enten arenaen er ved en institusjon – eller på en sti i fjellet eller langs kysten. Folkehelse handler om at mennesker møtes – for å besøke et sted hvor vi kan oppleve noe verdifullt, et sted for å se utover havet, eller et sted for stille ettertanke. Hva skal til for at vi velger å vandre? Og hva gir oss lyst til å bli akkurat her litt lenger? Mental health and physical activity are closely connected, whether it’s exercised by an institution, on a mountainside trail or by the coast. Public health is also about the places people meet – a place where something valuable is happening, a place to gaze upon the sea, or a quiet place for contemplation. What does it take to entice a journey, or to stop and linger for a moment longer?


Folkehelse og det fagre

Torbjørn Ekelund

Jeg går, derfor er jeg Once We Were Nomads At det går an å gjenoppdage gåingen som bevegelsesform, sier noe om hvilket samfunn vi er en del av. Og det sier mye om hvor viktige stiene er.

Til tiårsdagen sin fikk sønnen min et armbåndsur med en rekke funksjoner jeg ikke forsto noe av, men én skjønte jeg: skrittelleren. Jeg tenkte: Hva skal en ti år gammel gutt med skritteller? Så kom jeg på at ti år gamle gutter er opptatt av det konkrete. Den største, den lengste, den eldste, den raskeste. Alt som kan måles og veies og graderes fascinerer dem. Dessuten er ti år gamle gutter opptatt av rekorder, og av å slå sine egne. Det var derfor sønnen min ønsket seg et armbåndsur med skritteller. Han ville se hvor langt han klarte å gå, og jeg visste det ikke da, men resultatet skulle vise seg å være et helt annet enn jeg hadde trodd. Mennesket har alltid vandret En gang var vi nomader. Vi vandret, vi var aldri lenge på samme sted. Verden lå åpen og uoppdaget, det fantes ingen grenser, vi kunne gå i en hvilken som helst retning, følge viltet, utforske nytt land. I dag er vi bofaste. Vi lever våre liv sittende. Kjører bil til butikken. Flyr når vi skal reise langt. Reisen har mistet sitt opprinnelige formål. Den er ikke lenger nødvendig for livsopprettholdelse, den har blitt et middel til atspredelse og rekreasjon. Vi setter oss på flyet i en verdensdel og går ut av flyet i en annen. Slik tilbakelegger vi enorme avstander, men det koster oss ingenting og vi har ingen kunnskap om stiene og landskapene som ligger bak skylaget, mange tusen meter under oss. Mye er forandret og noe har gått tapt når innsjekkingen på flyplassen er den mest energikrevende etappen på en reise som tar oss fra en side av jordkloden til en annen. 105


Jeg går, derfor er jeg

En gang var evnen til å lese et landskap livsnødvendig for menneskene. I dag trenger vi ingen kunnskap om navigasjon og orientering for å finne veien dit vi skal. Veien stakes ut av smarttelefonens GPS, og mens vi går stirrer vi ned i en lysende skjerm, ikke opp og fram, mot det stedet vi er på vei og stien vi går på. Stedsans har blitt en evne vi kan klare oss uten. Det samme har følelsen for avstand. Stien var den første ferdselsåre og måten den beveger seg gjennom landskapet på, forteller noe helt grunnleggende om de menneskene som i sin tid sørget for at den oppsto. Stiens trasé er aldri tilfeldig. Den er ikke den korteste veien mellom to punkter, men den enkleste. Et resultat av menneskets iboende tilbøyelighet til å velge minste motstands vei, fordi energiøkonomisering har vært viktig for overlevelse. En åpenbaring Da jeg var barn var stiene en rød tråd i livet mitt. Å gå var en naturlig del av tilværelsen, det fantes ingen andre muligheter. Stiene var overalt. Normaltilstanden var å være i bevegelse. På ett tidspunkt sluttet jeg å gå. Det må ha skjedd gradvis, og da jeg ble 18 år og fikk sertifikat var det helt slutt. Stiene forsvant ut av livet mitt. Et liv i bevegelse var forvandlet til et liv i stillstand. Jeg kjørte bil overalt, og hvis jeg skulle et sted, men ikke hadde tilgang på bil, da tenkte jeg at det var like greit å bli hjemme. For noen år siden fikk jeg diagnosen epilepsi. Jeg nevner det her fordi det har direkte relevans til det denne teksten handler om. Epileptikere blir nemlig fratatt førerkortet, de kan ikke lenger kjøre bil, og jeg har hørt om mennesker som har opplevd dette som en større belastning enn selve sykdommen. Jeg lå på sykehuset i tre dager. Da jeg ble utskrevet, parkerte jeg bilen for godt. Det som så skjedde forundret meg da, og det forundrer meg fortsatt. Jeg hadde fått en ny identitet, og det tok meg bare noen dager å venne meg til den. Jeg var ikke lenger en som kjørte bil, jeg var en som gikk til fots. Overalt hvor jeg skulle gikk jeg, og det var sånn stiene kom tilbake i livet mitt. Det var ikke frustrerende eller begrensende, slik jeg fryktet, men befriende. Jeg endret vanene mine og jeg savnet ingenting. Tempoet sank, pulsen sank og verden åpenbarte seg for meg på en måte den ikke hadde gjort siden jeg var barn. Plutselig så jeg stier overalt, ferdselsårer som jeg ikke visste eksisterte. Smale stier over grønne plener, dyretråkk gjennom skoger, snarveier gjennom hekker, inn og ut 106


Folkehelse og det fagre

av hager, gjennom parker og kirkegårder, over jorder og parkeringsplasser, til og med i mitt eget hus oppdaget jeg mitt eget, innarbeidede bevegelsesmønster. Tiden jeg brukte ble betydningsløs, rommet ble igjen reisens viktigste faktor. Jeg la merke til de naturlige stiene som har oppstått spontant, men jeg ble også opptatt av de som er anlagt av mennesker, arealplanleggere og landskapsarkitekter. Det hadde aldri slått meg før, hvor viktig denne jobben er, hvordan tilretteleggingen påvirker menneskenes bevegelsesmønster og kan stimulere til at vi bruker føttene i stedet for bilen. Landskapsarkitektene leser landskapet slik steinaldermennesket leste det for ti tusen år siden. Stiene går i ett med terrenget, de forstyrrer ikke, de ødelegger ingenting. Snarveier og kirkegårder Miljøpakkens snarveiprosjekt stimulerer mennesker til å gå. Til skolen, til jobben, til butikken, til idrettsplassen. Den 600 meter lange «Blomsterstien» mellom Moholt studentby og NTNU i Trondheim er oppgradert med belysning og for å tåle brøyting. Resultatet er en økning i bruk på 70 prosent på bare et år. «Fuglesangen» er en snarvei til skolen, oppgradert og tilrettelagt sånn at elevene klarer seg uten skyss. Dette er bare noen eksempler, det finnes mange flere, over hele landet. Havstein Kirkegård i Trondheim. Kyststien rundt Bygdøy i Oslo. Selv går jeg ofte kyststien på Kråkerøy utenfor Fredrikstad, der familien har hytte. Den er drøyt 30 kilometer lang og følger kystlinjen rundt hele øya. Den går i sirkel, og dermed har den verken en begynnelse eller en slutt. Man kan starte på et hvilket som helst punkt langs stien, og det eneste man trenger å gjøre hvis man vil gå hele distansen, er å fortsette til man er tilbake der man begynte. Kyststien rundt Kråkerøy ligner kyststien rundt Bygdøy og andre kyststier i dette landet. Den har et stort mangfold av naturtyper og kulturlandskap. Myke svaberg, åpne furuskoger, små båthavner, sumpmarker og fuglereservater, tett løvskog, grønne jorder og gule jorder, gårdsbruk med røde låver og hvite våningshus. Den er en kultursti med informasjonsskilt plassert underveis, slik at du ikke bare går, men også lærer noe. Jeg leser om jettegryter og eldgamle trær. Om Bjølstad gård, der kunstneren Edvard Munchs bestefar vokste opp. Om Åsgårdvarden, en gravrøys fra bronsealderen som ligger 54 moh. Om Huth fort, bygget i 1788 og om Fastings skanse, en stilling for tre kanoner, oppført i 1807. 107


Jeg går, derfor er jeg

Mentale omveier Når kroppen vandrer, vandrer også tankene, som om det finnes et hemmelig forbund mellom å tenke og å gå. Vi har alle opplevd det. Det oppstår en rytme i hodet og i føttene som føles frigjørende, og denne rytmen kan ikke oppnås i andre tilstander enn å gå. Jeg har hørt om mennesker som har gått til psykologer og kiropraktorer i årevis uten nytte. Først når de har begynt å gå har de blitt bedre, tråkket av seg prolapser og depresjoner, gått ned i vekt, sovet bedre om natta. Men treningen er ikke alt. Det er først når du begynner å bruke føttene som fremkomstmiddel at du legger merke til landskapet. Hvordan det endrer seg mens du går, ikke raskt som når du kjører bil eller tar tog, men sakte, sakte, slik at du får med deg nyansene og lærer noe om den naturlige verden som du er en del av. Det er ikke mer som skal til, og i dette enkle faktum ligger en viktig sannhet begravet. Vi er utrustet med en vandringstrang som vi sjelden tenker på, men som vi blir minnet om hver gang vi går på en sti. Når sluttet du? Da bursdagen var over festet sønnen min armbåndsuret til armen. Dagen etter spurte jeg ham hvor langt han hadde gått. 20 000 skritt, svarte han. Det var en vanlig hverdag. Han hadde gått til skolen og hjem igjen. Vært på fotballtrening. Lekt med kamerater. Dagen etter spurte jeg ham på nytt: 18 000 skritt. Dagene gikk og det samme gjentok seg: 29 000 skritt. 16 000 skritt. 23 000 skritt. Han hadde gått sjokkerende mange skritt selv om han ikke hadde gått slik voksne går: Planlagt og organisert. Selv brydde han seg ikke om treningen han fikk, kun om å sette nye rekorder. Sønnen min festet klokka på armen og forsvant ut hagedøra for å sanke nye skritt. Selv ble jeg sittende ved kjøkkenbordet og tenke på en gammel historie om filosofi­ professor Arne Næss. Næss var en ivrig fjellklatrer, og en gang ble han intervjuet av en journalist. – Når begynte du å klatre? spurte journalisten. – Når sluttet du? svarte Arne Næss.

108


Folkehelse og det fagre

Once we were nomads. We wandered, we never lingered in the same place for long. The world was open and undiscovered, there were no boundaries, one could go in whichever direction one chose, follow the wildlife, explore new lands. Today, we are sedentary. We sit through our lives, and drive to the store. Fly when we cross great distances. The journey has lost its original intent. It is no longer necessary to sustain life, it has become a means for recreation. A lot has changed, and something has been lost, when the airport check-in is the most demanding part of a journey that takes us from one part of the globe to another. Once, the ability to read the landscape was essential. Today, we don’t need any knowledge of navigation to get where we are going. Our GPS devices stake out the course, and we focus on a screen to lead us to the places we are going. Sense of direction is an ability we can manage without. Sense of distance as well. The trails were the first means for us to travel through the landscape, and they were never random. This tells us something fundamental about humans as beings of nature. The trail isn’t always the shortest path between two points, but it’s the easiest. Choosing the route of least resistance is crucial for conserving energy. When I was a child the trails were everywhere. Being in movement was the normal state. At a point in time I stopped walking. It must have happened gradually, and when I got my driver’s licence it ceased completely. A life in movement reduced to a life in standstill. I drove everywhere, and when I couldn’t, I figured I could just stay at home. A few years ago, I was diagnosed with epilepsy, and the changes I went through as I lay hospitalised still puzzle me to this day. As an epileptic, you are not allowed to drive. Suddenly I was walking again. The trails came back once more. My habits changed, and my childhood memories returned. When the body walks, the mind wanders, as if there is a secret bond between walking and thinking. The liberating rhythm of walking fosters thoughts. It heals the body and mind. And when you are on your feet moving, you notice the landscape. How it changes while you pass it, a different speed than driving or by train, slower, slow enough to notice the nuances and learn something about the natural world to which you belong. A journalist once asked the philosopher Arne Næss when he started his rock climbing. “When did you stop?” he replied. Have you stopped walking? 109


Grønnstruktur gir folkehelse

Kine Halvorsen Thorén

Grønnstruktur gir folkehelse Greenstructures Improve Public Health

Det var den massive byveksten i kjølvannet av den industrielle revolusjon på 1800-tallet som introduserte grønnstrukturen som et viktig virkemiddel i arbeidet for bedre folkehelse. I Norge handlet det først om de bynære skogene, som Bragernesåsen i Drammen, Frognerseterskogen og Ekebergskogen i Kristiania. Parksystemene som byplantanke er av litt nyere dato. I Norge var elveparken langs Akerselva pionerprosjektet. Det var amerikaneren Frederick Law Olmsted, landskapsarkitekturens farsfigur som la grunnlaget for at ideen fikk gjennomslag her til lands. For Olmsted handlet det ikke i første omgang om paradeparker for borgerskapet, men om grønne områder som skulle være tilgjengelige for alle. Han var tidlig ute med å sette folkeparkideen til tyskeren Hirschfeld ut i livet, satt i en mye større sammenheng, som et parksystem. Folkeparkene skulle, slik Hirschfeld så det, bidra til å gi befolkningen mulighet for rekreasjon som et avbrekk fra byens larm og uro, og også gi avstand til byens fristelser og umoral. Et sentralt tema er å gi folk et sted å dele naturens gleder, et sted hvor ulike klasser kan møtes i fred og fordragelighet. De store byplanambisjonene i parksystemtankegangen ble satt på kartet i Oslo i forbindelse med den første overordnete planen for byen fra 1929. En ryggrad i strategien var å legge spredte enkeltområder sammen i det Harald Hals, Oslos første byplansjef, kalte et sammenhengende parksystem. Parksystemet er et av hovedelementene i generalplanen. Alle typer grønne, offentlige områder inngikk. Folkehelserunnlaget for den grønne interessen i planleggingen var lagt langt tidligere. Det sprang ut av Sunnhetslovene fra 1860 og helsereformbevegelsens fokus på sol, lys, luft og grønt. Natur i byen ble sett på som spesielt viktig «i de strøg hvor livet er haardest at leve og hvor glæden er minst» som arkitekt Johannes Henrik Nissen formulerte det i Teknisk ukeblad i 1908. 110


Folkehelse og det fagre

Parksystemtankegangen ble videreført gjennom det 20. århundre. Oslo ble berømt for sitt park- og turveisystem slik det ble vedtatt i generalplanen fra 1950. Den grønne helhetstenkingen møtte en nedgangstid på 1970-tallet, men ideen om det grønne systemet som byplantema er siden gjenreist i byer over hele landet. Fortettings­ politikken som kom i kjølvannet av Brundtlandkommisjonen i 1987, trengte en motkraft. Alt kan ikke fortettes. Det ble stadig tydeligere at det grønne systemet har en rekke oppgaver å ivareta, som opplevelseskvaliteter, naturmangfold, håndtering av flom og overvann, bidrag til luftkvalitet osv. Dette er ikke nye ideer, men argumentene ble spisset til å argumentere for en flerfunksjonell struktur av blå og grønne områder. Denne tilnærmingen oppstod omtrent samtidig på 1980-tallet i mange land. Park­ system ble omformulert til grønnstruktur for å understreke at det ikke bare handler om tilrettelagte parker, men om alt som er blått og grønt i byplanen. Historien om den blågrønne strukturen har vært nær knyttet til helse og sosial rettferdighet helt siden 1900-tallets begynnelse. Helseproblemene har imidlertid endret seg. De handler nå mindre om mangel på sol, lys og luft, men i langt større grad om å få folket i bevegelse. Og her kommer nærturen inn, for det er de bolignære natur- og grøntområdene som er nordmenns viktigste arena for fysisk aktivitet. De er gratis å bruke og kan bidra effektivt til å utjevne ulikheter i helse. Tilrettelegging for nærtur i grønne omgivelser er et av de viktigste offentlige folkehelsetiltakene i dag. Planleggingen må ta utgangspunkt i at turen starter på dørstokken. Det er imidlertid mye ugjort. Under 10 % av norske kommuner har grønnstrukturplaner i dag – trass i økt fokus på betydningen av å ivareta grønne områder på en planmessig måte. Nye studier viser at kommunene gjennomfører mange flotte tiltak, men arbeidet er ofte ikke systematisert og det kan være avstand mellom vedtatte mål og vilje til å prioritere tiltakene økonomisk. Det er mangel på fagkompetanse i kommunene som kan sette tiltak for grønnstruktur og folkehelse inn i en helhetlig sammenheng. Dette er viktige oppgaver for landskapsarkitekter og det er helt i tråd med den mer enn 100 år gamle tradisjonen faget har på feltet. The massive urban development that followed the industrial revolution in the 1800s introduced greenstructure as an important means of improving public health. Frederick Law Olmsted recognized the parks as a way to improve the quality of life for the working classes, rather than simply serving as promenades for the wealthy. In Norway, the first system of public parks was a central part of the city plan of 1929. Access to nature was deemed crucial already then, but it was not until later, throughout the 1970s and 80s that the green system was acknowledged for its plethora of services for both people and the environment. The term park system was then renamed greenstructure to emphasise that this was more than just parks: Everything green and blue in the city was part of it. The history of the blue-green structure has since the 1900s been closely connected to both health and social justice. The health issues have however changed. Where access to sun, light and air was prevalent then, getting people to move is the prime issue today. This is where proximity to nature comes in, and accessibility to nature close to where you live is one of the most important measures of public health. Planning must incorporate such qualities and ensure that nature can be reached from the doorstep. Less than ten percent of Norwegian municipalities have plans for their greenstructure today. These are important tasks for landscape architects which correlate to a 100-year-old professional tradition – and there is much work to be done. 111


Urban grønnstruktur i Stavanger

Torgeir Esig Sørensen

Urban grønnstruktur i Stavanger Greenstructure in Stavanger

Stavanger har, med sin lille utstrekning på halvøya mellom Ryfylkebassenget og Nordsjøen, aldri hatt noen stor bymark eller tilgang til store naturområder. Det ble de grønne, kommuneplanlagte, sammenhengende korridorene med enkelte fortykninger som ble Stavangers mulighet til å skape en grønn by. Det grønne skiftet i Stavanger begynte allerede i 1965 da byen fikk sin generalplan, en plan som inkluderte en sammenhengende urban grønnstruktur. Det er mulig at planprinsippene ikke var særlig annerledes enn andre generalplaner på den tiden. Det som er spesielt, er den faglige og politiske standhaftigheten kommunen har vist ved å sikre og tilgjengeliggjøre den urbane grønnstrukturen bit for bit gjennom de mer enn 50 årene som har gått. Etter 50 års iherdig innsats i et stadig samspill mellom politikk og administrasjon, mellom utbyggingspolitikk og parkpolitikk, mellom parkforvaltning og plankontorene, ble ett av Grønn plans (1992) viktigste mål nådd: Alle innbyggere skulle ha tilgang til den sammenhengende grønnstrukturen innen 500 m fra sin bolig. I denne utviklingen har nok kampen om arealene og kampen om å bevare sammenhengene vært det mest krevende både politisk og faglig. Stavanger har fra 1965 til i dag vokst fra ca. 90 000 innbyggere til ca. 130 000, og planene fra 1965 har vist seg å være robuste nok til å sikre de viktigste sammenhengene. Situated on a peninsula, Stavanger has depended on its network of planned greenstructure corridors to maintain the balance between city and nature. The green shift started in 1965 when the city approved their overall plan. Since then, the politicians have tirelessly defended the greenstructure as well as worked towards making it more accessible, reaching its goal after fifty years of hard work: All inhabitants now have access to it within 500 metres from their homes. Even when the population has grown from 90 000 to 130 000, the plans from 1965 has proved themselves robust enough to ensure that the most important structures are kept intact. 112


Folkehelse og det fagre

Noen viktige gjennombrudd:

• Stavanger etablerte tidlig en kommunal styrt utbyg-

gingspolitikk som bl.a. hadde som resultat at mange friområder ble sikret som del av utbyggingsavtaler

• Gjennomføring av kampsaken turvei rundt Stokkavatnet på slutten av 70-tallet

• Parkvesenets utbygging av turveier i de fleste kommunale friområdene gjennom 80-tallet

• Grønn plan (1992) løftet fram kommuneplanens grønnstruktur og viste at en sammenhengende grønnstruktur var mulig

• Friområdeprosjektet, et Miljøvern-i-kommunene-

• Etablering av Friområdeprosjektet i 2001. Et

prosjekt med mål om å realisere hele den kommuneplanlagte grønnstrukturen. Mange politiske kamper, mange rettssaker, skjerpede plankrav, men prosjektet er snart helt i mål

• Etablering av «52 hverdagsturer» i 2012 etter et

konsept utviklet av parkforvaltningen. Lansert i samarbeid med Stavanger Turistforening

• Utvikling av landskapsskjøtsel, plan for naturm-

angfold, de siste årenes allment økende interesse for klima­tiltak og naturmangfold, har ytterligere styrket den grønne infrastrukturen i Stavanger.

prosjekt med tilskudd fra Miljødirektoratet, løste en rekke vanskelige «missing links» i grønnstrukturen

• Turveien i Karistø rundt årtusenskiftet, en smal

grønnstripe langs fjorden. Den krysset 55 bolig­ eiendommer. Folkekrav og politisk makt avgjorde. De økonomiske rammene for turveiutbygging ble sprengt ettertrykkelig og for alltid

113


Hiet på Vedahaugane Turveg på Aurlandsfjellet Landskapsarkitekt: LJB AS i samarbeid med kunstner Mark Dion for Statens Vegvesen 2012

Vedahaugane Vedahaugane Lookout

I bakkane frå Lærdal opp mot Aurlandsfjellet ligg Vedahaugane i det storslagne møtet mellom to dalar, nett over tregrensa og med framifrå utsikt til Hurrungane i det fjerne. Her har Lærdølene kvilt på veg til fjells eller på jakt i uminnelige tider. Då «Snøvegen» vart vedteken som turistveg vart det avgjort å bygge ei stopplomme og ei utviding av vegen her. I arbeidet med utvikling av ein stoppestad vart det snart klart at dei beste kvalitetane fann ein om ein kom seg litt vekk frå vegen og ut i terrenget. Her opnar det store landskapet seg, og her gjev den rike vegetasjonen og mikrolandskapet ein flott kontrast. Nokre få meter ute ligg ein mykje større attraksjon enn den ein kan oppleve frå vegen. Tanken var å gjere så lite som mogeleg, ikkje røre terrenget meir enn høgst nødvendig, og inngrepet, eller tillegget, skulle kunne ha eit reversibelt preg. Utsiktsplassen vart bygd som ein «lett» og «svevande» betongsti 90 meter ut i landskapet. Runde søyler midt under dekket minimerer det faktiske fotavtrykket. Det bør vere lett å kunne ta gangvegen vekk ein dag, når ein ikkje tykkjer om den lenger. Attraksjonen er der, oppgåva er å foredle den. Gangbanen har presis geometri, dei to boga linjene er tilpassa landskapsformene etter nøye studiar og legg seg til rette med stor presisjon. Ein 25 meter lang benk har plass til ei busslast med turistar, eller god plass til mindre grupper. Gangbanen stoggar tvert, som eit utrop og som ein invitasjon til å gå vidare ut i landskapet. «Heretter må du finna vegen sjølv…» Seinare vart det avgjort å knyte eit kunstverk til Vedahaugane. Den amerikanske kunstnaren Mark Dion står bak installasjonen «Den – hiet på Aurlandsfjellet». I samarbeidet om lokalisering og formgjeving, krav til tilgjenge og ikkje minst ynskje om å verne om utsikten, 114

vart ein samde om å forlengje gangbanen og byggje kunstverket som eit rom under bakken. Ein kan hevde at det opphavlege innhaldet på stoppestaden vart endra frå «utsikt» til «innsikt». Der ein før vart leia inn i landskapet, vert ein no leia inn i landskapet heilt bokstaveleg, inn i hiet. Kunstverket er ein destinasjon for stoppestaden likså mykje som det er ein attraksjon. Ein kunstig bygd bjørn ligg på ein haug av gjenstandar samla frå mange land og tideepokar, presentert som eit diorama bak ein glasvegg. «Den» engasjerer både lokalt og globalt. Det er lagt mye arbeid i å byggje overgangen mellom svevande sti ute og bane som leiar inn i hiet så mjuk og «natur-lik» som råd. Ein lyt bøya seg når ein går inn i mørket, inn i ura mellom dei store steinane. Der inne finn ein den sovande bjørnen med dagslyset sivande ned ovanfrå gjennom ein slags ljore. Bjørnehiet er bygd i betong, det er kondensisolert og har velfordelt naturleg ventilasjon. Og bjørnen ser ut til å trivast; han har ikkje vakna enno.

The Vedahaugane lookout consists of a 90 metre long concrete path leading the visitor away from the road and into the landscape. A double curve shape follows the terrain and leads towards a beautiful untouched valley dominated by high mountains and eternal snow. The Jotunheimen mountains are in the distance. The last third of the path hosts a wooden bench to enable people to relax and enjoy the magnificent panorama. The wheelchair friendly walkway is “floating” a few cm above the ground, supported by round columns to minimise the impact on the landscape and reduce the actual footprint of the construction. At the same time the intervention gets a light and reversible expression.


Folkehelse og det fagre

115


Hiet pĂĽ Vedahaugane

116


Folkehelse og det fagre

117


Bygdøy kyststi Turvei, Bygdøy i Oslo Landskapsarkitekt: Østengen og Bergo for Statsbygg 2016

Til fots langs fjorden Bygdøy Fjord Trail

Tett på hovedstadens travle gater ligger Bygdøy. Et yndet utfluktsmål for Oslos befolkning, med offentlige strender og et sammenhengende nettverk av stier som slynger seg på kryss og tvers gjennom skogen. Bygdøy har siden det 13. århundre i stor grad vært kongelig eiendom, og det var først mot slutten av 1800-tallet at Bygdøy ble åpnet opp for befolkningen, ved at store deler av halvøya ble etablert som folkepark. Som en del av folkeparken anla det svensk-norske kongehuset en promenadevei – «Strandveien» langs Frognerkilen mellom Dronning­ berget og lystslottet Oscarshall. Opprinnelig var Strandveien anlagt som en smal grusvei, dels sprengt inn i fjellet, dels anlagt med natursteinsmurer for å ta opp høydeforskjeller. Forbindelsesveier strakte seg fra Strandveien opp til øvrige deler av folkeparken. Naturen langs den historiske Strandveien er variert og opplevelsesrik. Her finner du skoger med svært mange ulike treslag og busker, enger og berg med fargerike markblomster og mudderbanker med et rikt fugleliv. Da landskapsarkitekten ble engasjert for å vurdere tilstanden til den historiske Strandveien var den i stor grad redusert til et stitråkk. Traseen var de fleste steder ikke opparbeidet eller tilrettelagt og framsto som en sti etablert gjennom bruk. Innerst i Frognerkilen var traseen utslettet av nyere veier og utfyllinger, og fot­ gjengerforbindelsen mellom båthavnen og Bygdøy gikk på fortau langs bilveien. Den historiske Strandveien var i ferd med å forsvinne og det var på tide å iverksette til­tak for igjen å tilgjengeliggjøre den opplevelsesrike traseen for Oslos befolkning og besøkende. Som første ledd i reetableringen er strekningen innerst i Frognerkilen blitt satt i stand. Hovedgrepet er en tresti bygget på eikepåler. Trestien gjenoppretter forbindelsen fra båthavnen i Frognerkilen til Strandveien, 118

forbi et fjell og en fyllingsskråning som tidligere var delvis utilgjengelig og videre over en sumpete takrørstrand. Her var stien tidligere sølete og uframkommelig i våte perioder, men trestien gjør at du igjen kan bevege deg tørrskodd helt nede i strandsonen, gjennom det tette sivet og langs beitemarkens åpne jordbrukslandskap, omkranset av frodige skogbryn og åkerholmer. Reetableringen av Strandveien er foreløpig bare delvis ferdigstilt. Følger du stitråkket videre der trestien slutter beveger trasseen seg over tørre knudrete svaberg, gjennom frodige skoger med myk skogbunn og over våte, gjørmete strender. Noen steder går tråkket langs fjorden med god utsikt utover vannet, andre steder omsluttet av tett skog. Trenger du en pause, kan du stanse ved Thulsptrupbryggen eller Badehusbryggen, hvor historiske murer og stier er reetablert og det er anlagt benker med utsikt over fjorden. Legger du turen langs Strandveien med jevne mellomrom vil du se at stadig flere strekk settes i stand, med mål om at hele Strandveien en dag skal være reetablert og tilrettelagt for å vandre til fots langs fjorden. Strandveien knytter seg på den allerede etablerte «Bygdøy kyststi» som fortsetter videre langs kysten fra Oscarshall. Med reetableringen av Strandveien blir Bygdøy kyststi en naturlig fortsettelse av Oslos nye havnepromenade. The nature along Strandveien; an old promenade established by the Swedish-Norwegian monarchy on Bygdøy, is varied with experiences: Forests and meadows with a rich flora, cliffs with colourful flowers and wetlands teeming with birdlife. The reconstruction of the path with parts of wooden boardwalks, dry rocks and old restored walls will, once fully complete, serve as a historic connection to the newer additions currently being built along the Oslo fjord coastline.


Folkehelse og det fagre

119


Bygdøy kyststi

120


Folkehelse og det fagre

Dronning Blancas vei

Havnepromenaden

Gruset sti

Utsiktspunkt

Tresti mellom trĂŚr i skrĂĽning

Takrørstrand

121


Snarveipakke 1–5 Etablering og oppgradering av tråkk til gåvennlige stier i Trondheim Landskapsarkitekt: Trondheim kommune med Agraff arkitektur og Asplan Viak 2014–2030

Snarveiene i Trondheim Trondheim City Shortcuts

For ti år siden økte bilkøene i Trondheim. Trafikken sto stille i rushtida og bylufta var dårlig. Bilen tok for stor plass. Samtidig fikk byen 3000 flere innbyggere hvert år. Alt lå til rette for stadig mer trafikk, større utslipp av klimagasser og enda verre luftkvalitet. Da oppsto en poli­tisk visjon om å gjøre Trondheim til en norsk pionérby innen moderne og bærekraftig transport. Trondheim kommune, daværende Sør-Trøndelag fylkeskommune og staten etablerte Miljøpakken – en kombinasjon av pisk og gulrot for å få flere til å reise miljøvennlig. Bompenger skal begrense unødvendig bilkjøring, mens en rekke tiltak oppmuntrer til å reise kollektivt, sykle og gå. Miljøpakken opprettet en egen gågruppe for å legge bedre til rette for de som bruker beina. En gåstrategi med undertittel «Gå mer – kjør mindre» ble politisk vedtatt i Trondheim i 2016. Denne legger hensynet til gåing som premiss ved fremtidig byutvikling. Snarveiprosjektet er et lite, men viktig satsingsområde for å få flere til å gå mer. Miljøpakken har registrert ca. 500 eksisterende tråkk, og siden 2012 er ca. 30 snarveier oppgradert med varierende tiltak som bedre dekke, drenering, belysning, benker, broer, trapper og skilting. Snarveiene som er oppgradert er de som er mest 122

tidsbesparende og til nytte for mange mennesker. De prioriterte snarveiene ligger nær arbeidsplasser, lokalsenter, skoler, dagligvarebutikker og bussholdeplasser. Noen av snarveiene som er oppgradert er kommet med etter innspill fra lokalbefolkningen. Snarveiprosjektene forsøker alltid å tilpasse seg terrenget på en hensynsfull måte samtidig som det skal være mulig å drifte uten problemer. Der det er for bratt å få til universell utforming, kompenserer man med håndløper og benker sånn at folk kan få en pust i bakken, og gjerne nyte utsikten. Miljøpakken har fått mange positive tilbakemeldinger fra brukere på snarveiprosjektene. Snarveiskiltet som har et symbol med føtter har blitt en merkevare for Miljøpakkens gåarbeid.

Trondheim’s shortcut project is part of a small, but highly prioritised series of interventions for more environmentally friendly travel: It is created to make people walk more, and does so by restoring pavements, aiding wayfinding by use of signage and lighting, creating resting places, steps and stairs. The shortcut sign has become a symbol of walkability, and the projects improve the daily lives of many.


Folkehelse og det fagre

Bispehaugen: A wider connection has been established between two streets. Project specific signs explain that the shortcuts are for public use.

123


Kronstad distriktspsykiatriske senter Helse- og omsorgsbygg i Bergen Landskapsarkitekt: Smedsvig Landskaps­ arkitekter for Helse Bergen HF 2013

Hager i den tette byen New District Centre for Mental Health

Kronstad distriktspsykiatriske senter (DPS) er Helse Bergens nye lokalsykehus innen psykisk helsevern for voksne. Beliggenheten på Danmarksplass er utfordrende med stor trafikk, støy og forurensning. Det ble derfor viktig å skape en motvekt til dette miljøet, ved å innføre små og store grønne lunger på tak og i atrium, samt å skape innbydende offentlige oppholdsplasser på gateplan. Bygget er seks etasjer høyt og har takhager/ atriumshager i alle etasjer unntatt én. I de to øverste etasjene er det to store takhager på 280 og 870 kvm, med grillplass/utekjøkken, aktivitetsareal og liggestoler. De store plantefeltene er plantet med flere tusen stauder, prydgress, klatreplanter og mindre trær og busker. De mindre hagene ligger i tilknytning til byggets tre atrier. Atriumshagene og balkongene gir pasienter og ansatte mulighet til å komme ut, i tillegg til at det grønne er synlig fra flere etasjer. Hagenes størrelser er tilpasset hver etasjes bruk og type avdeling og variasjoner mellom hver etasje skal forenkle orienteringen i bygget. Dette er gjort med blant annet ulik farge på materialer og vegetasjon. Å skape gode takhager er utfordrende både ved prosjektering og bygging. Store vektbelastninger fra mye våt jord stiller både krav til byggets konstruksjon og til valg av jordtype. Overvann skal ledes vekk fra alle bed 124

og dekker, og møbler må fundamenteres, men uten å skade taktekkingen. Som kontrast til den harde trafikkelven langs E39 var ønsket å lage et torg i menneskelig skala med myke materialer og grønne elementer. Torget fikk en ren og enkel utforming med en sentral del med dekke av lys gul grus som rammes inn av et plasstøpt betongdekke. Den sentrale delen er møblert med benker og skulpturelle betongsteiner. Som visuell skjerming mot E39 står to vanngardiner i et vannbasseng. Foruten å vanne ut trafikkstøyen med lyden av brusende vann fungerer de også som landemerker. Mot nabobygget i nord og fotballbanen i øst står to trerekker av snømagnolia i et bunndekke av stauder, og midt på torget et tuntre av agnbøk.

The placement of the new district centre for mental health in Bergen has been challenging, and the site is surrounded by big roads and audio-visual noise. Investing in sheltering outdoor spaces has been paramount. In addition to the inviting public areas on street level, the building has six stories, each with their own gardens. The top two floors have larger rooftop gardens, planted with thousands of perennials and grasses as well as smaller shrubs and trees.


125


Kronstad distriktspsykiatriske senter

126


Folkehelse og det fagre

127


Fengselsgården som rehabiliterende miljø

Pirjetta Elisabet Fagerli

Fengselsgården som rehabiliterende miljø The Defiant Garden

Se for deg at du står i en fengselsluftegård. Til høyre ser du en fengselsvakt. Til venstre en gruppe mennesker som du ikke nødvendigvis kommer overens med. Det finns ingen steder hvor du kan være for deg selv. Du har ikke opplevd å være i naturen på mange år, og luftegården rundt deg består av asfalt, betong og gress. Når barna dine kommer på besøk, møter du dem i et lite rom med utsikt til avfallskonteinere eller i gymsalen. Dette er realiteten for mange innsatte i høysikkerhetsfengsel. Norge er kjent for å være et ledende land innen kriminalomsorg, med et høyt fokus på humane soningsforhold. Kriminalomsorgens felles mål i Norge er å jobbe for rehabilitering. Uteområdet i fengsel har et stort potensial til å bidra til et rehabiliterende miljø, men ­potensialet er ikke utnyttet i de fleste norske fengsel i dag. Å inkludere grønne, naturlike elementer i fengsels­ omgivelser er viktig og burde være prioritert på grunn av de mangfoldige fordelene for de innsatte. Kvinner er en sterkt nedprioritert minoritet i denne marginaliserte gruppen og blir ofte glemt. Frihetsberøvelse gir mange negative konsekvenser for et individ. Disse sidevirkningene er ikke en del av straffen og fengselssystemet har som mål å motvirke disse konsekvensene. Rehabilitering spiller en stor rolle i norske fengsler. Det er derfor viktig å inkludere uteområdene til å bli en del av det rehabiliterende tilbudet. Naturens rehabiliterende potensial er vel kjent gjennom forskning og kan hjelpe til å motvirke de negative konsekvensene. Kaplan & Kaplan (1989) setter det 128

kunstige, urbane bymiljøet opp mot natur og beskriver natur som det optimale miljøet for gjenoppretting. For å skape et rom som støtter rehabilitering må det inneholde elementer for både introvert og ekstrovert opplevelse, skriver Ivarsson (2011). I dag mangler både rom for introvert opplevelse og natur, noe som fullt mulig kan skapes ved kreative løsninger og god informasjon om sikkerhet. Både Ulrich (1984) og Moore (1981) konkluderer likt om utsikt og natur. Begge fant at utsikt til naturlige elementer virket positivt på individets velvære. Det faktum at det er lite elementer fra naturen i fengsel i dag er bekymringsfullt. Oversiktlighet og sikkerhet er avgjørende i et fengsel, men opplevelse av natur og sesonger er også essensielt for et individ som skal rehabiliteres og orientere seg i et lite, lukket område år etter år. Det er viktig å vurdere alternative løsninger, før man automatisk fratar alle de naturlige elementene fra de innsatte.

Norway is well known for its humanitarian approaches to criminal rehabilitation and has the reputation of being one of the most progressive countries actively working with the modern penal system. However, outdoor areas in prisons of today do not deliver in terms of rehabilitating qualities. Bringing green elements into the prison landscape is important and should be prioritised due to the multiple benefits for the inmates.


Folkehelse og det fagre

Halden fengsel Landskapsarkitekt: Asplan Viak for Statsbygg/Justisdepartementet 2009

Halden fengsel Halden Prison

Halden fengsel er lokalisert på Berg i Halden kommune, og ligger i et område preget av store landskapsrom. Prosjektets idé bygger på to gjensidige avhengigheter: hardt og mykt. Det harde representert ved frihetsberøvelsen, understreket med fengselsmuren, det myke representert ved målet om rehabilitering. Anlegget skal møte innsatte og ansatte på en vennlig, ikke autoritær måte. Bevaring av de naturgitte kvalitetene på tomta har vært en viktig premiss gjennom hele prosjekteringsprosessen. De opprinnelige sikkerhetskravene ble utfordret gjennom hele prosessen, for å kunne ta vare på mest mulig av de grønne kvalitetene på tomta. Fengselsområdet fungerer som et samfunn i miniatyr, der de nære omgivelsene er viktig. Det å la naturen komme så tett innpå som mulig var viktig for utformingen av anlegget. Naturpreget ble videreført og foredlet og ny vegetasjon ble tilført. For å understreke årstidsvariasjoner er det brukt busker, stauder og løkplanter som gir blomstring, fruktsetting og høstfarger. Den daglige gåturen mellom boenhet og arbeid går langs den skogkledte kollen. Idrettsanlegget, luftegårdene, veien og stiene i terrenget legger til rette for hverdagslige aktiviteter og fellesskap. The Halden prison facility is characterised by both softness and toughness: Toughness through the absence of freedom, and softness through the aim of rehabilitation. These characteristics are reflected in the architecture, landscape and material choices, and in particular the preservation of natural qualities such as part of the native pine woods. By giving the inmates a proximity to nature, the intention is to create an air of friendliness, and not of authority. 129


Håhammaren Bro og turvei, Madlasandnes i Stavanger Landskapsarkitekt: Multiconsult for Stavanger kommune 2011-2016

Den siste lenken i et samlet turveirike The Missing Link

Stavanger kommune har gjennom mange år arbeidet aktivt med å bygge turveier på kryss og tvers i kommunen. Håhammaren var lenge den manglende lenken for å få et sammenhengende turveisystem langs Stavangers del av Hafrsfjord. Bratte bergknauser, store høydeforskjeller og fjell som går rett ned i fjorden, gjorde strekningen spesielt krevende. Opplevelsen av fjord og landskap har vært sentralt i arbeidet med turveien. Kommunen ønsket en løsning som gjorde at turstien kunne fremstå som en attraksjon, og dermed oppmuntre folk til å komme seg ut på tur. Sentralt i prosjektet var derfor ønsket om å spille mest mulig på lag med naturen og fremheve hverdagslandskapet. I stedet for å sprenge turveien gjennom fjell, ble det valgt å skjære et skar gjennom fjellet med diamantwire. Skaret gir turen et overraskelsesmoment, og mønsteret i skarets fjellskjæringer er et kunstverk i seg selv. Skjæringens metamorfe bergstrukturer forteller dessuten en historie om kontinenter som har glidd fra hverandre, og Norges tilblivelse for millioner av år siden. For traseen var det et sterkt ønske om å henge turveien mest mulig på fjellet. Wiresagingen ble derfor videreført, og brukt til å skjære ut fjellhyller der hvor berget kom i konflikt med traseen. En av fjellhyllene gav 130

muligheten for innfestingen av en bro. Slik ble utfordringer til muligheter som fremhever opplevelsen av landskapet. Så gjenstod forseringen av selve Håhammaren. Løsningen ble en brokonstruksjon som spenner i bue rundt Håhammaren. Dette skaper en avstand til fjellet, samtidig som man får følelsen av å være på en balkong over fjorden. Broen har en langsgående benk som gir plass til mange. Håhammaren er derfor et naturlig stoppested på den 10 km lange strekningen fra Hafrsfjord bru til Møllebukta. Det er nettopp den generøsiteten og omtanken, så vel for naturen som for folk, som har gjort turstien så kjærkommen for byens innbyggere.

As the missing link in an otherwise interconnected trail system, passing the Håhammeren mountainside was a real challenge: A landscape of steep cliffs raging straight into the fjord below. A suspended, arching bridge was built in one end; a clear, diamond-wire cut pathway leading straight through the cliff in another - revealing the geological spectacle of continents drifting apart, and later shaping the country itself, millions of years ago.


131


HĂĽhammaren

132


Folkehelse og det fagre

133


Seljord og sogene Bygdeutviklingsprosjekt i Seljord sentrum og ved Seljordsvatnet Landskapsarkitekt: Feste Landskap for Seljord kommune 2012

Staden og forteljingane Landscape and Myths in Seljord

Seljordsvatnet ligg der, med si mørke, blanke overflate, og speglar høge fjell. Men ei overflate kan lyge, og forteljingar kan ha mange botnar. Den største av alle moderne mytemakerar, J.R.R. Tolkien visste kva han gjorde då han plasserte den fatale ringen på botnen av vatnet og inne i fjellet. I litteratur, dikt, musikk, film og bildande kunst møter vi det: Landskapet og legendene. I Seljord er dei kjende med dette. I generasjonar har Seljordsvatnet vore kjelde til utrulege forteljingar og opplevingar. Frå under den rolege, blanke vassflata har folk sett og opplevd merkelege ting koma til syne, som løfta ut av eventyret; ein orm? eit dyr? Langt og tjukt som furutrea langs strendene, nokre gonger med eit elg-liknande hovud og faks som på ein hest, andre gonger meir som ei grå eller mørkebrun masse som fossar fram under vatnet. Mange er skeptikarane, argumenta vanskelege å forsvare inn i ei sakleg og fornuftsbasert verd, men uansett kva det måtte vera der ute i vatnet: Dette er dimensjonar som gjev landskapet drag av mystikk og eit ekstra innhald. Dette er del av vår identitet. Og utover vatnet, i landskapet med dalar, nutar og fjell; her er forteljingar og segner og stadnamn som til saman gjev landskapet dimensjonar og lag som eit kjøleg, sakleg auga aldri vil kunne sjå og som bare ei djupare kjensle for stad og landskap vil kunne avsløre. Kunstnarar har til alle tider latt seg inspirere av dette landskapet og av sogene; og slik har forteljingane blitt haldne levande og også fått rikare innhald. Det er noko av dette som ligg i namnet «Seljord og sogene»: Å gje oppleving av meir enn bare dei synlege laga av Seljord sitt landskap. Dei skulpturelle kikkeskåpi har segner knytt til folkemusikken og sterke kvinneskikkelsar som utgangspunkt. Installasjonane langs vatnet er plassert med utgangspunkt i ei vik, eit berg eller 134

ei skorte; noko som kjenneteiknar staden der dei står. Tårnet på Bjørgeøyan er sett som ramme for dei store tvilling-furuene. Plattforma på tvers av tilkomstretninga over gangbrygga, gjev ei fysisk grense mellom land og vatn, men er også ei psykisk grense mellom det kjende ein kjem frå og det ukjende ute i vatnet. Vandringa langs turvegen, gjennom kulturlandskapet på Bjørgeøyan, gjev deg ei førebuing på møtet med den blanke vassflata, og gjer at reisa kan halde fram på det mentale planet langt inn i forteljingane om den mystiske ormen i vatnet. Det er arbeidd med turvegen som binder tårnet ved vatnet saman med møtestadane i sentrum og med skuleområdet. Saman med landskapet er sjølve staden Seljord ramme om liva våre; dei fysiske omgjevnadane der vi bur og ferdast og møtest. Seljord og øvre Telemark har ein rik og levande forteljartradisjon. Den immaterielle kulturarven er ein viktig del av landskapsopplevinga i området. Tiltaka i prosjektet hadde som mål å gje folk oppleving av dette sogelandskapet, ved å legge til noko nytt som opnar sansane våre.

Lake Seljord lies there, with its dark, smooth surface, reflecting mountains in its depth. Through generations, the lake has been a source of extraordinary tales and experiences; a landscape layered with mystery and complexity. Artists have been drawn to this place, their stories kept alive, some of which have been interpreted to installations: Sculptural viewing cabinets, a tower between two twin pines. A platform manifesting the border between land and water, but also the known from whence you came, and the unknown out there, in the deep.


Folkehelse og det fagre

Installations by the water: The Vebekkdalen sauna.

135


Seljord og sogene

The tower of Bjørge Isles.

136


Folkehelse og det fagre

137


Finduspromenaden Havnepromenade i Hammerfest Landskapsarkitekt: Remark Landskap / Mona Kramer Wendelborg for Hammerfest kommune 2015

Se oftere mot nord The World’s Northernmost Promenade

Byen lengst nord i verden. Kanskje? Det er hvite isbjørnspor i hele byen og 18 000 turister lurer på om dette er trygt. 600 meter attraksjon. Er det for langt? Bør man rulle hele veien? Kan man se nordlyset hele året? Hammerfest ligger mellom stupbratte fjell, lange, åpne strender og en høy, skiftende himmel. Cruiseskipene siger innover fjorden under midtnattsolen eller nord­ lyset. De er fascinert av denne byens tidlige handlekraft – gatelys på 1800-tallet. Folket i Hammerfest trengte det nok kanskje mest. Den kraftige fiskelukten er vasket bort fra Finduskaien – vinden tar med seg friskt og brusende hav, kaffeduft og lukten av middag. Fabrikken er byttet ut med luftige balkonger og vill utsikt. Nordlyset over kulturhusets glassfasade ruller i takt med utekonserten. Tonene renner bortover Finduspromenaden – og frister kanskje turistene til å gå litt lenger? Tredekket ligger langstrakt og trygt foran dem, bevegelsene blir myke i landskapet. Premien for de sprekeste ligger ytterst på promenaden, der havet kan være tålmodig og glitrende, men oftest stort, høylytt og overveldende. Arkitekten 138

formet bygningene slik at de speiler dette stormfulle livet. Syklistene ruller raskt langs bryggen og går kanskje glipp av alt dette – men blir sunne og friske i hjertene sine. Fiskene, de som egentlig bygde byen, svømmer rolig langs indre havn. Ærfuglen leter etter mat slik den alltid har gjort. Reflekterer ikke rundt sibirsk lerk og pekende turister. 10 500 hammerfestinger kan ikke ta feil. Man blir glad av dette. En mann sa; «… dere har gjort Hammerfestingene stolt av byen sin». Når isen smelter er snarveien til jobb atter tilgjengelig for alle. Varmen er god mot tredekket og feirer at de lyse nettene er på vei. In one of the northernmost towns in the world, polar bear tracks may be spotted in the streets, but that doesn’t stop its annual 18 000 tourists from visiting its newest attraction: The waterside promenade Finduspromenaden, spanning 600 metres. When the snow melts, the shortcut to work is once again available for everyone; the warmth of the wooden deck celebrating the coming of brighter nights.


Folkehelse og det fagre

Gü mot vinden, du für rødere kinn. Finn den ulendte stien. Hold den. Den er kortest. Nord er best. Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel. Gü mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord. Rolf Jacobsen 139


Havstein kirkegård, utvidelse øst Kirkegård i Trondheim Landskapsarkitekt: Agraff arkitektur i samarbeid med Riss landskap og Norconsult i Bergen for Kirkelig fellesråd i Trondheim 2014

Av dyrket jord er du kommet Havstein Cemetery Expansion

Havstein kirkegård ligger nydelig til på Byåsen i Trondheim, med vidt utsyn over Trondheimsfjorden. I 2014 ble kirkegården fra 1854 utvidet til et tidligere jordbruksland nordøst for kirken. Landskapsarkitektene fikk oppgaven med å formgi det nye arealet i samarbeid med Riss landskap og Norconsult i Bergen. Den tidligere kornåkeren har blitt til en vakker park som tar til seg elementer fra kulturlandskapet rundt. Landskapsarkitektene lot seg inspirere av jordbruksområdenes myke og bølgende åkerlandskap da de utformet det nye arealet. Resultatet er et vakkert og åpent parkområde, med tydelige og enkle virkemidler. Havstein kirkegård ligger med vidsyn over fjorden og byen. Horisonten fra byen måtte bevares i størst mulig grad. Det ble derfor ikke plantet mange trær eller tegnet inn andre vertikale elementer i dette området. Fra byen ser man kirken ligge på toppen av en grønn eng. Seremoniplassen er hjertet i kirkegården, hvor et vakkert vannspeil fanger lyset og reflekterer himmelen. Her går brudefølget ned fra kirketrappa på livets store dag, samtidig som det også er et sted for sorg og refleksjon, enten alene eller i et følge. Slyngende blomsterbånd, frodige åkerholmer og myke grusveier deler kirkegården i ulike gravfelt og minnelunder, gir assosiasjoner til kulturlandskapet og skaper varierte opplevelser i kirkegården. Minnelundene, med både anonyme og navngitte fellesgraver, er alle ulikt utformet. Bølgende voller med trær og busker danner en innramming mot villabebyggelsen i nærheten, og en gresskledd natursteinsmur avslutter kirkegården opp mot kirken. Materialvalget og beplantingen er lite prangende og har fått en naturlig eleganse. Disse har også funnet sin inspirasjon i kulturlandskapet, med gressplanter som minner om kornakser, trær man finner i det trønderske landskapet og konstruksjoner med avtrykk fra åkeren. 140

Kirkegården har flere steder hvor du kan oppholde deg, steder som passer for forskjellige sinnsstemninger og som ivaretar de ulike brukergruppene som pårørende, besøkende og driftspersonell, men også turgåere som ønsker å nyte stillheten og utsikten. Kirkegården omfavner også en tysk krigskirkegård. Her er 2.300 tyske soldater fra andre verdenskrig begravd. Formgivningen av den nye kirkegården står i kontrast til den symmetriske og tradisjonelle utformingen av den originale kirkegården fra midten av 1800-tallet og den tyske krigskirkegården den omgir. Terrengutformingen i den nye delen er langt friere med sitt myke terreng, bølgende former og slyngende ganglinjer som skaper en moderne, åpen og vennlig park. Beplantingen er gjennomarbeidet og variert, og består blant annet av 410 store og mindre trær, 3 600 busker, 24 500 stauder og ulike gressarter. Dette gjør at parkområdet er krevende å vedlikeholde. Kirkelig felles­ råd i Trondheim har ambisiøse anleggsgartnere som har klart å holde kirkegården velholdt og elegant året rundt. Havstein kirkegård ble kåret til Årets grønne park i 2018 av organisasjonen Norske anleggsgartnere – miljø og landskapsentreprenører, blant annet for den estetiske utformingen og det fagmessige nivået på skjøtsel og drift.

A former cornfield, beautifully situated with panoramic views of the city, was chosen for the expansion of an old cemetery in Trondheim. Here, natural elegance has been favoured in the selection of materials, elements and vegetation. The free, asymmetric design contrasts the formal style from the 1800s, drawing upon the characteristics of the surrounding cultural landscape.


Folkehelse og det fagre

141


Havstein kirkegürd, utvidelse øst

142


Folkehelse og det fagre

KrigskirkegĂĽrd

Utsiktsplass Havstein kirke

Tursti

143


Det grønne skiftet The Green Shift


Miljø- og klimakrise krever omstilling. Utfordringene vil bare øke i årene fremover. Måten vi forstår og formgir vårt forhold til natur og miljø på gir premisser for vår tids utrykk. Det grønne skiftet i landskaps­ arkitekturen handler om miljøvennlig transport, om åpning av elver og bekker, om grønne tak og gårdsrom. Hvor finner vi oppskriften på å leve et bedre byliv? The global and local climate requires adaptions, a challenge that will only increase in the years ahead. The way we understand and represent our relationship with nature is important for our design choices today. The green shift in landscape architecture is about sustainable transportation, reopening of rivers and streams, green rooftops and backyards. Where do we find the recipe for better city life?


Det grønne skiftet

Kathrine Strøm

Er vi grønne nok? Part of the Solution or the Problem?

La oss begynne med en ubehagelig sannhet: Landskapsarkitektur er en del av byggebransjen, som samlet står for store klimagassutslipp og miljøødeleggelser. Vi er storimportør av granitt fra andre siden av kloden, vi bygger i betong og stål, vi etablerer monokulturer av importerte kultiverte arter og vi er med på store infrastrukturutbygginger som fragmenterer naturområder. Landskapsarkitektur framstår som en grønn profesjon, men er det kun i forhold til de andre fagområdene i byggebransjen? De etter hvert ganske påtrengende klimaendringene gjør at det er på tide å erkjenne at landskapsarkitekturen ikke alltid er miljøvennlig selv om den er grønn. Når det bygges forbrukes ressurser og klimagassutslipp genereres, også når det bygges en park. Det finnes riktignok også mange eksempler på at vårt fag gjør verden mer miljøvennlig. Uten oss hadde vi neppe temaplan for grønnstruktur vært en selvfølgelig del av en kommuneplan. Krav til blågrønne løsninger for overvann kan vi også ta en del av æren for. Både grønnstruktur og blågrønne løsninger er eksempler på løsninger som oppfyller alle de tre bærekraftaspektene: miljømessige, sosiale og økonomiske hensyn. Men slik er det dessverre ikke med all landskapsarkitektur, og det bør vi gjøre noe med. En taus kompetanse som kan redde verden Landskapsarkitekter har et fantastisk kompetansegrunnlag for å løse mange av våre klimaproblemer. Kombinasjonen av design-tenkning og kompetanse på natur, samt god forståelse av samfunn, estetikk og teknikk gjør at vi er usedvanlig godt rustet til å finne løsninger som bringer vårt samfunn i en mer miljøvennlig retning. Vi har en forståelse for hvordan naturen fungerer, og hvordan økosystemtjenester er en del av livsgrunnlaget vårt. Vi vet mye om hvordan det går an å bygge byer som spiller på lag med naturen, og det er det ikke mange andre som kan. Det er ikke alltid vi får mulighet til å bruke den kompetansen. Vi prater sjelden om den. Det er vanskelig å prate om å redde verden og bli tatt seriøst. Kanskje har Greta Thunberg åpnet en dør som gjør det lettere å si at vi vet noe om hvordan vi kan bygge byer som spiller på lag med naturen? Vi vet nesten ikke selv at vi kan det, men hos de fleste landskapsarkitekter ligger det i bunn som en taus kunnskap. Nå trenger verden den kunnskapen. 147


Er vi grønne nok?

Premissgiver for hvordan vi former byene Den privatpraktiserende prosjekterende landskapsarkitekten har ofte rollen med å legge siste hånd på verket i en lang utviklingsprosess med mange aktører og flere landskapsarkitekter fra både offentlig og privat sektor. Den prosjekterende får ofte æren hvis prosjektet blir vellykket, men forarbeidet og forvaltningen er minst like viktig. Designpremissene for designen legges i tidligere faser, i reguleringsplan, i grønnstrukturplan, i faglige veiledere og gjennom trender i samfunnet. Disse premissene er helt avgjørende for det endelige resultatet. Det er i de tidlige fasene vi som landskapsarkitekter virkelig kan gjøre en forskjell. Det er på tide anse temaplaner, veiledere, forvaltning, reguleringsbestemmelser og saksbehandling som verktøy vi kan redde verden med. Vi trenger fagkonferanser om grønne reguleringsbestemmelser og en spesialutgave av årboken med gode tekniske krav. Det er i den lille skriften de store beslutningene tas I prosjekteringsfasen skal det mye til å overbevise entreprenøren om at det er bedre med vegetasjon enn brannoppstillingsplass, eller at hen bør velge dyr gjenbrukt granitt istedenfor billig ny granitt. Tekniske krav og økonomiske vurderinger trumfer som regel hensyn til biomangfold, bynatur og framtidige generasjoner, med mindre det er stilt krav i bestemmelser eller finnes et overordnet ønske om miljøvennlig image. Dette avgjøres tidlig i prosessen, både i det offentlig og i det private. Vi har fortsatt en jobb å gjøre med å sørge for at den grønne landskapsarkitekturen spiller en likeverdig rolle med den bygde arkitekturen. Tar vi rollen som grønn arkitekt og samfunnsbygger på alvor, og samtidig løfter fram byråkraten som changemaker, kan vi landskapsarkitekter virkelig bidra til et mer miljøvennlig samfunn. Vi må fornye vår egen bransje Landskapsarkitekt og kurator Jenny B. Osuldsen skriver om jubileumsutstillingen UTESTEMME at «…det grønne skiftet har pågått i det stille i hundreår. Utstillingen gir utestemme til profesjonens første lavmælte aktører og skrur opp volumet for fortsatt grønn samfunnsbygging.» Skal vi klare å skru opp volumet, må vi tørre å se kritisk på oss selv. Er det på tide å avslutte «steinalderen»? Kan vi erstatte granittheller og rosa kirsebærtrær med mer miljøvennlige materialer og mer bynatur, mindre generisk og mer stedegen design? Under følger fem punkter som kan hjelpe oss til å ta skrittet over i en ny grønn tids­ alder. Fem oppfordringer til de neste hundre år: Mere grønt og blått, mindre grått: Bynatur er viktig – ikke la det grønne bli borte i en ørken av snuplasser, brannoppstillingsplasser, driftshensyn eller andre krav. Mere biomangfold og mindre monokultur: Byene trenger planter som er frodige, herdige og livskraftige, gjerne med lokal herkomst, som binder CO2 og som kan være habitat for et mangfold av dyr, fugler, insekter, moser, lav og mikroorganismer. Byene trenger ikke eksotisk vegetasjon som ikke er levedyktig i vårt klima. 148


Det grønne skiftet

Mere struktur for byliv og mindre trafikk: I byer bør transporten foregå som en del av bylivet i et byromsnettverk som ivaretar både mobilitet, grønnstruktur og byliv. Vi må fortsette å kjempe kampene mot bildominerte byer. Mere gjenbruk og mindre langreist import: Stedets ressurser i form av jord, stein, vegetasjon, materialer og møbler er verdifulle både for miljøet og identiteten, og bør velges foran generisk design basert på langreiste nyproduserte materialer, planter og møbler. Mere premissgiver og mindre salderingspost: Vi bør ta rollen som premissgiver i enda større grad i det offentlige, i det private, i tidlige faser, i veiledere, i regulerings­ prosesser, blant bygningsarkitekter, vegingeniører og økonomer. Slik at byene våre blir bedre steder for både mennesker, flora og fauna. I anledningen 100-års jubileet er det på sin plass å feire den fantastiske utviklingen vårt fag har hatt. Jeg er helt sikker på at vi har bidratt til å gjøre verden til et bedre sted minst en million ganger. Det er få ting som er så ubehagelig som selvkritikk, men dette er også tiden for det. Tiden for å stake ut en justert kurs for de neste hundre år, fordi framtidens samfunn har helt andre utfordringer enn fortidens samfunn.

Let’s begin with an inconvenient truth. Landscape architecture is a part of the building industry, which collectively stands for huge emissions of greenhouse gases and environmental destruction. We are large scale importers of stone from across the globe, we build with concrete and steel, we establish monocultures of imported, cultivated species and we enlist in great infrastructure developments that fragment natural areas. Landscape architecture appears to be a green profession, but is that only when compared to the other disciplines in the industry? Not all of landscape architecture is sustainable, whether that’s in terms of environmental, social or economic sustainability. This must change. And we have the knowledge to create this change. The combination of design-thinking with knowledge of natural systems, our societies, aesthetics and technology make us competent in devising solutions for a better future. But it’s a knowledge we don’t always get the chance to use. We rarely talk about it. It’s difficult to talk about saving the planet and be taken seriously while at it. Our knowledge may be silent, but our world needs it. We need to be in place when the decisions are made. We need to be there early. We need to dare to go beyond creating a green image for our clients’ projects. But if we want to raise our voices, we also need to be critical to ourselves and our own work. Is it time to end the “stone age”? Is it possible to replace imported granite and pink cherry trees with less demanding materials, more urban nature, less generic and more site-specific design? More green and blue, less grey. More biodiversity, less monoculture. More structures for urban life, less traffic. More re-use, less long-distance import. More decision making – and less being cut by budget decisions. The time to stake out a new course for the next hundred years is now. 149


Gatetrærnes historie

Rainer Stange

Gatetrærnes historie Street Trees Through the Ages Trær har en helt spesiell rolle på grunn av sin størrelse og lange levetid. De bringer det grønne inn til hver leilighet i den tette byen. Treplanting introduserer skjønnhet og liv i det offentlige byrom, også når gatene er tomme for mennesker. Det går en «grønn tråd» gjennom byformingens historie: fra middelalderens torgtre og beplanta allmenninger, via de grønne promenadene i århundrene som følger, til den store bytreaksjonen på midten av 1800-tallet. Bilismens tidsalder førte til nedhogst på bytrær, før miljøbevegelsen på 1970-tallet ledet an i ny byvekst og en renessanse for bykulturen i vårt århundre. Fra den nordiske skapelsesberetning Voluspå kjenner vi mytene om verdenstreet Yggdrasil. De norske tuntrærne representerer en lang historie tilbake til førkristen tid. Tuntretradisjonen ble hentet inn fra landsbygda som torgtreet, som har blitt hogd ned i løpet av århundrene og ikke blitt erstattet med nye trær. Bergen var den mest betydningsfulle byen i Norge og den største byen i Norden i høymiddelalderen. De bergenske allmenningene er offentlige gater på tvers av stretene eller langgatene. Magne Bruun skriver i heftet Trær i byen at «vi kjenner lovreguleringer av allmenningen tilbake til Magnus Lagabøtes tid på slutten av 1200-tallet. Etter de store bybrannene på 1500-tallet ble allmenningene utvidet og treplantinger ble påbudt for å hindre brannsmitte. Dette er den første dokumenterte grønnstrukturen i en skandinavisk by.» I fyrstenes promenadeanlegg på 1600- og 1700-tallet strekker de beplantede jaktstiene seg som en forlengelse av slottsanleggene utover landskapet. André le Nôtre (1613–1700) forlenget Louvre-aksen fra Tuileriene til Boulogneskogen, som en offentlig, flere km lang grønn bypromenade vestover, i dag kjent som Avenue des Champs-Élyssées. Hadde le Nôtre levd i dag, kunne han ha snakket om landskaps­ urbanisme, der hagekunst ble til byplan og territorium. Trondheim ble ødelagt av en storbrann i 1681. Cicignon fikk i oppdrag å lage en klassisk byplan med brede, velregulerte avenyer og gater i en skeiv korsform. De brede gatene egnet seg for treplantinger. Christian Gartner, som hadde hatt gartnerpraksis fra nettopp Louvre og Versailles, ble «planérmester» for de nye gatene i byen allerede på slutten av 1600-tallet. Treplantingene i gatene ble påbudt fra 1709 og tok fart utover 1700-tallet. Den store gatebredden på avenyene gir plass til landets flotteste alleer. Karl Johans gate i Oslo ble anlagt rundt 1840 i en barokk byplan med klassiske forbilder, med morgensola i øst og solnedgang i vest. Den ligger fint plassert mellom to små åser, og skaper ett av de vakreste byprospektene med en aveny i henge­ køyeform opp til det kongelige slott. Symmetrien og perspektivet til Slottet ble gjenopprettet i 2005. Alleen er nå restaurert og supplert. Fortauene er utvidet under lindekronene, slik at Karl Johans gate igjen er blitt Norges fremste promenadegate. Industrialismen medførte enorm byvekst. Avenybyggingen fra 1600-tallet ble tatt opp igjen, men nå med infrastruktur. Det grønne fikk en bærende rolle og skulle blant 150


Det grønne skiftet

annet være helsebringende for den eksploderende befolkningen. Napoleon Bonaparte III og Baron von Haussmann ledet den storslagne byfornyelsen av Paris fra 1852–1870, som kom til å danne skole for hele verden. Den internasjonale Parisutstillingen i 1867 viser en hierarkisk gatestruktur, der bulevardene er plassert som årringer. Avenyene skjærer gjennom den tette byen med tilsammen 236 km nye avenyer med 110 000 gatetrær, som etter 150 år er blitt til 400 000 gatetrær. Etterkrigstida stod i bilismens tegn. Trafikkingeniørene viste liten nåde for forfedrenes gateplantinger, slik at de fleste alleer og trerekker ble hogd når gatene ble omdannet til veier. Det offentlige byrom ble utformet på bilens premisser etter at samferdselsingeniørenes trafikktellinger og prognoser ble gitt all prioritet i våre offent­lige byrom. Byen ble ulevelig med bilen, og forstedene og landsbygda ble avhengig av bilen. Den vellykkede aksjonen i Storbritannia i 1973, «Plant a tree», var forbildet for Treplantingsåret 1977. Her ble begrepet «bymiljø» introdusert, både som aksjon for nyplanting og som bevaring av gamle trær. Ideene spredte seg videre til Danmark med treplantingsåret i 1982, hvor en rekke alleer truet av veiutbygging ble vernet. Vi er midt i ei miljø- og klimakrise. Et bærekraftig og levende bymiljø er mer aktuelt enn noen gang i vår tids befolkningsvekst og urbanisering, siden vi blir rundt 10 milliarder mennesker på jorda i år 2100. For første gang i jordas historie er det flere som bor i byen enn på landsbygda. Under denne sterke byveksten er det viktig å være bevisst på at gater og byrom skal inneholde en bærekraftig dimensjon. Det blir snakket så mye om bymiljø, men dette miljøet må det arbeides med. Gatetrærne balanserer dette ved at stammen tar så lite plass på fortauet, og gir plass til bylivet under de grønne kronene. Horisontale og vertikale minerale overflater gir tørre og ubehagelig hete situasjoner om sommeren, flomtopper ved de stadig sterkere regnskyllene og kalde, trekkfulle situasjoner om vinteren. Bytrærne demper de klimatiske ulempene på plasser og gater. Bytrærne filtrerer sollyset og gir den etterlengtede skyggen om sommeren, samtidig som det er høyere temperaturer under trekronene på natta og om vinteren. Riktig bruk av vegetasjon demper gatenes vindtunneler og høyhusenes kastevinder. Svevestøvet som er skadelig for menneskenes lunger absorberes av løvtrærnes blader, og trærne forbruker dessuten CO2. Bytrærnes anvendelse får derfor en tilleggsdimensjon som noe mytisk, skjønt, helsebringende, strukturerende og mykt i vår tid. Jeg lanserer herved en ny og urban treplantingsaksjon for det 21. århundre! City trees introduce life and beauty into public space, even when the streets are empty. There is a green line running through the history of urbanism, from the medieval plaza tree and planted commons, via the green promenades in the centuries that followed, to the great city tree plantings of the 19th century. The motoring age led to felling of city trees before the environmental movement of the 70s paved the way for new urban development, and a renaissance for the city culture of our century. We are in the midst of an environmental crisis. A sustainable and breathing city life is more important than ever in our age of increasing population and urbanisation. Horizontal and vertical mineral surfaces lead to dry and uncomfortably hot situations in summertime, flooding during the increasingly stronger rainfalls and cold drafts in the winter. The trees are the balancing factor in the equilibrium of urbanisation and nature. They filter sunlight and provide desired shade on hot days and cover by night and in colder seasons. Correct use of vegetation softens the winds, absorbs harmful dust and binds the carbon we release. City trees has all sorts of value: As mythical, beautiful, health promoting, structuring and softening elements of our time. I hereby launch a new tree planting movement for the 21st century! 151


Klosterenga økologiboliger Gårdsrom, Klosterenga i Oslo Landskapsarkitekt: Grindaker for Boligbyggerlaget USBL 2001

Å bo grønt Eco Housing in Oslo

I lys av teknologiske fremskritt og skiftende trender har måten mennesker bor og lever på alltid vært under utvikling. Elektrifiseringen av hjemmet ble omtalt som «et moderne mirakel» tidlig på 1900-tallet, og da det moderne vannverket kom revolusjonerte det dagliglivet til folk. I dag er levestandarden i Norge blant de høyeste i verden, men med velstand og utvikling har vi også fått et høyt forbruk. Hvordan kan verdiskapningen fortsette uten store miljøpåvirkninger og utslipp? Med et grønt skifte må vi lære oss å leve bedre. Endringen må skje på alle plan, i liten og stor skala, også i våre hjem. Miljøvennlig boligbygging var riktignok et tema alle­rede på 70-tallet da man bygget eneboligområder som skulle ha lavt energiforbruk, infiltrasjon av avløpsvann og lokal håndtering av avfall. For tettere bysituasjoner ble utfordringen større, og på 80-tallet var Kreuzberg-­ kvartalet i Berlin lenge et ensomt eksempel på hvordan man i stor skala eksperimentere med lokal infiltrasjon av avløpsvann i storby. Veien til å gjenopprette en mer bærekraftig tilnærming til måten vi bor på er en seig prosess. Da Klosterenga økologiboliger ble lansert var målet å få brakt økologiske byboliger fra utrednings­ stadiet til fysisk oppføring. Prosjektet bygget på erfaring fra tidligere prosjekter som hadde eksperimentert med miljøvennlig boligbygging. Gjennom forskningsmidler og tilskuddsmidler fikk boligbyggelaget USBL mulighet til å satse på en ny form for byggeskikk der ressurs- og miljøhensyn fikk den avgjørende rollen ved utformingen av bebyggelsen. Ved at miljøhensyn styrte designprosessen resulterte det i tiltak som ikke hadde vært benyttet før i en tett urban bebyggelse. I uteområdet ble det lagt vekt på vannkretsløpet. Den ene bygningen har to separate kloakksystem. Ett leder sortvann direkte til byens kloakknett. Det andre systemet leder gråvann til et renseanlegg i gårdsrommet. Tanker og filter som er nedgravd under lekeplassen 152

renser avløpsvannet ved biologiske prosesser uten bruk av kjemikalier. Etter at vannet er ferdig renset renner det gjennom et vannanlegg i gårdsrommet og videre ut i Klosterenga park like ved. Takvannet inngår i det samme anlegget. Miljøaspektene er naturlig integrert, og bidrar til et opplevelsesrikt og frodig gårdsrom for mennesker, insekter og dyr. Det er lagt stor vekt på å gjøre de synlige delene av renseanlegget til et positivt tilskudd, via vannspeil, våtmark med bekker og fossefall. Målet om å gjøre flest mulig flater biologisk aktive har resultert i klatreplanter på fasader, pergola over gangareal, og sedum på uteboder. Snart 20 år etter ferdigstilling trekkes Klosterenga frem som et forbildeprosjekt. Spørsmålet er hvor langt vi egentlig har kommet siden den gang. I Oslo 2019 skyter stadig nye leilighetsbygg i været, men til stadighet må vi kjempe for de frodige arealene til fordel for brannoppstillingsplasser og svake hulldekker. Hvordan skal vi ta steget videre fra enkeltprosjekter med EU-­ støtte, til en kommersiell revolusjon?

With technological advances and shifting trends, the way people live has always been changing. Environmentally friendly housing was introduced already in the 70s – in the suburbs – but examples are few and far between downtown. Previous research experiments as well as funding from the EU lead to this project, where environmental considerations guided the design process, specifically by use of vegetation to clean wastewater without the use of chemicals, as well as making walls and surfaces biologically active. Twenty years later, Klosterenga is referred to as an exemplary project, but the question remains of how far we have gotten since then – how can we take a step further from solitary projects such as this to a commercial revolution?


Det grønne skiftet

153


Klosterenga økologiboliger

Bekken Myra Fjellet

Felleshus

154

Sjøen


Det grønne skiftet

155


Lyngheisenteret på Lygra Kulturlandskap i Lindås kommune Landskapsarkitekt: Feste Landskap for Hordaland fylkeskommune og Universitetet i Bergen 2000

Økologisk landbruk i fem tusen år Five Thousand Years of Ecological Farming Fortellingen om lyngheilandbruket er fortellingen om hvordan menneskene i det europeiske kystlandskapet, i samspill med landskapets naturlige forutsetninger, har utviklet dyrkingsmetoder og levemåter som har vært bærekraftige. Jorden er næringsfattig og lite produktiv, men røsslyngen klarer seg godt. I stedet for å slite seg ut på å dyrke opp kornåkre i den skrinne jorda, valgte lyngheibøndene å satse på husdyr. I det milde kystklimaet kunne dyrene gå ute hele året og sanket selv den maten de trengte. Bondens ansvar var å holde lyngheiene i hevd. Plassering og utforming av husene var preget av hvordan man fikk sparsomme ressurser til å strekke til. Bygningene måtte ikke okkupere den beste jorda, men skulle heller ikke ligge for langt unna. Ved å plassere husene tett og på steingrunn, omringet av teiger med den mest grøderike jorda, sparte de både energi og arbeid. Materialbruken var det som fantes på stedet, slik som stein og torv og tre. Lyngheilandbruket bygger på et økologisk og balansert samspill mellom mennesker, planter og dyr. I 5000 år drev kystbøndene langs kysten av Atlanteren fra Portugal til Lofoten gårdene sine på denne måten. Det holdt liv i millioner av mennesker og et mangfold av planter og dyr. Moderne landbruk og gjengroing med skog har gjort at mer enn 80% av det åpne lyngheilandskapet nå er borte. På Lygra er det fortsatt folk igjen som husker den tradisjonelle måten lyngheia ble kultivert og høstet på. Dette er kunnskap som ellers er borte. Ideen bak etableringen av Lyngheisenteret er derfor å utvikle og holde i hevd et aktivt og levende kulturlandskap med tradisjonell drift og formidling av hvordan den europeiske lyngheia har blitt formet. At folk bor og driver et aktivt jordbruk, er en integrert del av senteret. Kombinasjonen av å være ute i landskapet og å ta del i undervisning og kunnskapsformidling, er en viktig del 156

av opplevelsen for de besøkende. Senteret ligger ca. 40 km nordvest for Bergen og dekker et areal på ca. 190 hektar, der ca. 160 hektar er lynghei. Ved siden av opprusting av gårdsbrukene, restaurering av mindre driftsbygninger i utmark og naustbebyggelsen, samt etablering av ca. 5 km turveier, er det bygd et besøks- og informasjonssenter. Senteret drives som en stiftelse som har ansvar for formidling, forsking og utvikling av den europeiske lyngheia. Horda­land fylkeskommune og Universitetet i Bergen er sentrale i drift og utvikling. En hovedutfordring i prosjekteringen har vært innpassing av det ca. 900 m2 store informasjonsbygget i dette sårbare og åpne kulturlandskapet med småskala bebyggelse. Hovedprinsippene har vært at tiltakene skal underordne seg helheten og synliggjøre sammenhengene i lyngheilandskapet. Lyngheisenteret fikk UNESCOs internasjonale kulturlandskapspris i 2001. Dette er en pris som på verdens­basis deles ut en gang i året. Dette var første gang kulturlandskapsprisen ble utdelt til et prosjekt i Norge. The five-thousand-year-old story of the heathland agriculture is the story of how the people of the European coast worked on the natural premises of the land, by developing sustainable methods of cultivation. While the soil is too poor in nutrition to sow fields, the heather (Callus vulgaris) thrives. As such, it made sense to domesticate animals that could graze all year round. Lygra in Bergen is one of the few heathlands that are traditionally managed to this day. A centre was built here to preserve this ancient knowledge for future generations. Thoughtfully placed in the landscape, the centre was awarded the UNESCO international award for cultural landscapes in 2001, the first of its kind in Norway.


Det grønne skiftet

Traditional burning of the heather on Lurekalven.

157


Lyngheisenteret pĂĽ Lygra

The hiking trails follow the natural terrain.

158


Det grønne skiftet

Lurefjorden

Nytt informasjonsbygg

Gårdstun Innmark

Utmark

Naustmiljø

Lureosen

159


Rassikring av Skjarvelandet Vegprosjekt, Fv 889 Havøysundveien i Måsøy kommune Landskapsarkitekt: Landskapsfabrikken (nå Asplan Viak) for Statens vegvesen Region Nord og Turistvegseksjonen 2013

Sikkert, vilt og vakkert Stunningly Safe

Havøysundveien ble opprinnelig bygd som en sommervei i 1988, men ble raskt oppgradert til en helårsvei for å møte samfunnets kommunikasjonsbehov. Den smale veien følger landskapet og terrengets former intimt, i et stadig skiftende og dramatisk landskap. Her reiser man i landskapet og ikke gjennom det, og det er alltid en overraskelse hvilket landskapsbilde som åpner seg rundt neste sving. Havøysundveien er derfor utpekt som en av de nasjonale turistveiene. Veien er også stedvis utsatt for stor snøskredfare. Ferdig utarbeidede planer for skredsikring langs Skjarvelandet, en strekning på 3,8 km, måtte skrinlegges og nye planer utarbeides for å tilfredsstille turistveiens krav til arkitektonisk kvalitet, landskapsbehandling og ikke minst kjøreopplevelse. Veien lå opprinnelig på en liten fylling med fjorden på en side og en bratt ur- og fjellskråning på den andre siden. Her var det liten plass, og det var derfor viktig å gjøre tydelige valg for hvordan anlegget skulle forholde seg til den krevende landskapssituasjonen. Veien og alle skredtiltakene ble flyttet ut på fylling i fjorden. Inngrep i ura ville føre til store, ustabile sår i landskapet som over tid ville føre til ny rasproblematikk. All rassikring ble derfor bygd uten inngrep i ura. Rassikringen består av tre store fangvoller som er seks meter høye, tilsammen 160

950 m. På veistrekningen er det behov for en rekke mindre rassikringstiltak. For å unngå mange enkelttiltak er det etablert sammenhengende lave voller langs veien. Skredvollenes form og veiens kurvatur følger hverandre. Alle fyllingsskråninger i anlegget har samme skråningsvinkel som ur- og fjellsidene. Toppen på vollene og veien er horisontale som havflaten. Skredsikringen og veibyggingen er med andre ord formet med bakgrunn i de hovedlinjene som er gjeldende i landskapet. Det var en stor utfordring i prosjektet å lokalisere et stort nok massetak for uttak av de ca. 300 000 kubikkmeter stein som prosjektet trengte. Dette ble løst ved å sprenge ned Skjarvodden og forme odden til en ny terrengform. Rassikringsanlegget av Skjarvelandet mottok i 2014 Vakre vegers pris. This tourist route in Northern Norway runs closely with the landscape, rather than cutting through it – but being exposed to avalanches and landslides, the road had to be secured. To minimise the mountainside interventions, the road was moved further out in the fjord. The roadside mounds are shaped intentionally to stop landslides, as well as to harmonise with both the curvature of the road and the landscape it belongs to.


Det grønne skiftet

300 000 cubic metres of rock have been removed and a new terrain has been shaped.

161


Rassikring av Skjarvelandet

Avalanche measures and road construction have been moved to a landfill to avoid interventions with the mountainside. The site is precisely shaped in accordance with the surrounding landscape.

162


Det grønne skiftet

The surface of the mound and existing scree. The project is in its entirety built out of local stone.

163


Deichmans gate og Wilses gate Gate i Oslo Landskapsarkitekt: Asplan Viak for Oslo kommune, Bymiljøetaten 2017

Å fange regnet Catching the Rain

Deichmans gate og Wilses gate ble etablert som de første blågrønne gatene i Oslo med åpne overvannsløsninger integrert i landskapsarkitektonisk utforming. Pilotprosjektet var et resultat av myndighetskrav og klimaendringer, og hadde som ambisjon å ruste opp gatetun og håndtere overvann åpent og lokalt. Gate - og byrommene mellom de eldre bygårdene har blitt oppgradert med en helhetlig landskapsarkitektonisk utforming med nytt møblement, ny belysning, nye sykkelstativer og bygulv. Det er bedre tilrettelagt for livet mellom husene med møteplasser, opphold, lek, rekreasjon og avslapning. Vannet ledes åpent og sømløst fra tak via vannskulpturer, bygulv og ut i regnbed hvor det utgjør en ressurs som tas i bruk av planter. Regnbedene har en beregnet fordrøyningskapasitet på 60 kubikkmeter. Vannskulpturene forsinker vannet og synliggjør vannmengden etter et regnskyll. Disse er også estetisk utformet, samtidig som de har en viktig funksjon. Vegetasjonen danner rom og skaper variasjon og opplevelseskvaliteter gjennom hele året. Det er valgt herdige planter som krever lite skjøtsel. Det er benyttet insektvennlige stauder og løkblomster. De fargerike staudene stiger opp mellom prydgresset som «happenings» inspirert av de fargerike fasadene. Staudenes fargeskala går primært i hvitt, grønt og rødt. Prydgress danner rammene og beholder en vakker form, selv på vinteren når det står høyreist fullt av rimfrost. 164

Gatene som inntil 2017 var helt ordinære sentrumsgater, har i dag blitt til et attraktivt målpunkt for store og små, gående og syklende til eller fra sentrum. Det er også blitt et hyppig brukt referanseprosjekt innenfor arkitekturbransjen som forbilde innen nytenkende løsninger for bærekraftig overvannshåndtering. Samspillet mellom det blå og det grønne har blitt en attraksjon i seg selv. I tillegg er det tilrettelagt med tråkkheller i regn­bedene for å øke mobiliteten, men også øke opplevelsen. Nærmiljøet blir styrket ved at barna inviteres til lek i form av vannskulpturer, balanseballer og tråkkheller gjennom bed. Aktivitet, lek og sosialisering er med på å gjøre dette til et tryggere og hyggeligere sted å være. Det gir derfor flere tilleggskvaliteter utover det å håndtere overvann. Anlegget ble tildelt Landskapsarkitekturprisen i 2018 av NLA. Prosjektet er viktig for å få i gang en debatt innen byutvikling og klima. Deichmans street and Wilses street was established as the first blue-green streets in Oslo, combining modern, sustainable drainage systems with landscape architectural design. Stormwater is seamlessly led from the roof to water sculptures on ground, designed to delay the water, but also to emphasise the flow aesthetically. The water ends up rain beds, planted with hardy species. The project was awarded the Norwegian Landscape Architectural Award in 2018.


Det grønne skiftet

165


Deichmans gate og Wilses gate

166


Det grønne skiftet

167


Livet på taket

Vaar Bothner

Livet på taket Life on High – Rooftops

Et grønt teppe brer seg over byen. Det er ikke så lett å få øye på, men kanskje hører du fuglesang, eller treffer på biene som svermer fra et av byens grønne tak? Lenge var taket en glemt fasade i bybildet, lite synlig for menneskene nede på gata, men vender vi blikket oppover finner vi store uutnyttede arealer. Grønne tak er ikke noe nytt i norsk sammenheng, og tak­ tekking med gress og torv har vært brukt i Norge siden forhistorisk tid. På slutten av 1980-tallet ble grønne tak vanlig i en ny kontekst, i den tette byen. Takhager ble en del av nye boligprosjekter, og et attraktivt tilskudd til boligen som ga muligheter for nye oppholdsarealer med utsikt og gode solforhold. I begynnelsen var ikke takhagene særlig grønne, og bestod stort sett av et stort dekke med møblement og noe sporadisk beplantning i form av blomsterkasser. Gjennom de siste tiårene har takene blitt frodigere og mer varierte i utformingen. Ved hjelp av vegetasjon og en variert materialbruk skaper man soner tilrettelagt for ulike aktiviteter, og opphold kan skje i fellesskap og i mindre grupper oppe på takene. I dag har takene fått en enda viktigere rolle i bybildet. Grønne tak har blitt en del av en byøkologisk strategi der vi søker nye løsninger knyttet til klima -og miljøutfordringer, ressursforbruk, samt bevaring av det biologiske mangfoldet. Denne strategien skal gjøre byene våre rustet for en stadig mer uforutsigbar fremtid, og takene i byen kan bidra med mange ulike funksjoner. Stadig oftere ser vi nyhetssaker der folk har fått kjellerne sine oversvømt, mens hetebølger og tørke kan prege nyhetsbildet like etterpå. Et varmere, våtere og 168

villere vær har alt blitt en del av hverdagen, og er noe vi må ta hensyn til når vi planlegger byene våre. Vegetasjonskledte tak fordrøyer store vannmengder og kan være med på å redusere flomfaren i forbindelse med kraftige regnhendelser. Vegetasjonen på takene er også med på å regulere temperaturen i byen, samtidig som den har en isolerende effekt på inneklimaet i byggene. Urbant jordbruk og ideen om kortreist mat har for alvor kommet til byen, noe som stiller krav til store arealer. Ubrukte takflater gir muligheter for dyrking, og stadig vokser det frem nye parseller der det dyrkes spiselige vekster. Mange lokale initiativer har oppstått med en felles interesse om å dyrke byen, og det testes ut nye muligheter for hva som kan dyrkes og leve på takene våre. Birøkt er noe som har vist seg å fungere godt, og rundt om i byen svermer bier på jakt etter pollen og nektar. Grønne tak er også et supplement til grønnstrukturen på bakken, og kan fungere som levesteder for truede arter når habitatene deres på bakken forringes. Mange rødlistede arter lever i tilknytning til byene våre, og ved å ta i bruk stedegen vegetasjon på takene skaper man habitatmuligheter for rødlistede planter og insekter som lever i disse økosystemene. Som landskapsarkitekter er vi med på å skape nye og spennende prosjekter på byens tak: tak for møter, lek, dyrking og andre former for rekreasjon. Om vi planlegger flerfunksjonelle tak der det tilrettelegges for både mennesker, natur og et klima i endring kan vi være med på å skape store positive ringvirkninger for framtidens byer.


Det grønne skiftet

The roof has long been a forgotten façade in the urban fabric. While green roofs are nothing new – traditional building methods trace this back to prehistoric times in Norway – it wasn’t until the 1980s that rooftop gardens became a significant part of the cityscape. They weren’t very green in the beginning, usually consisting of a furnished covering, but in recent decades the roofs have gotten lusher and more varied in their designs, allowing for more flexible use. Rooftop gardens have gained increased importance as urban ecological strategies: They absorb and delay great amounts of stormwater, thus contributing to a reduced risk of flooding during heavy rainfall. Supplementing the green structures below, they may serve as shelter for endangered species when their habitats on ground are exposed or destroyed. Using indigenous species on the rooftops can aid in the preservation of animals and insects that thrive in these ecosystems. Urban agriculture has gained momentum in recent years, and as a space-demanding activity, using roofs for cultivation is both purposeful and valuable. By designing the rooftops to accommodate both people, nature and the changing climate, they may contribute greatly to sustainable urban development.

169


Parkveien 5–7 Takhage i Oslo Landskapsarkitekt: Gullik Gulliksen landskapsarkitekter for Infill 2011

Parkveien 5–7 Parkveien Rooftop

Fasaden mot Parkveien er kun 7 m bred – en smal, ubebygd stripe mellom eksisterende, eldre, bebyggelse. Prosjektet ligger i en trang spalte mellom klassisk murbebyggelse fra forrige århundreskifte. Kontrasten er stor mellom forsiden av tomten, en urban og relativt trafikkert situasjon, og baksiden, en grønn oase mot Oda Kroghs barndomshjem på kollen i Grønnegata. Takhagen er inndelt i fellesarealer og to private takhager. Fellesarealet har flere små uterom: langbord for middag og fest, en liten plass for å lese, utedusj og lounge. Det er benyttet treverk i bord og benker, og som spilevegger for klatrevegetasjon. Over langbordet vil den vegetasjonskledde pergolaen filtrere lyset og skjerme mot vinden. Intensjonen har vært å skape en frodig takhage med varierte uterom, slik at arealene kan benyttes komfortabelt av flere beboere samtidig. Prosjektet vant Oslo bys arkitekturpris i 2012 og ble nominert til European Union Prize for Contemporary Architecture, Mies van der Rohe Award i 2013. 170

This rooftop garden rests on a particularly narrow infill housing project, with a site measuring only 28 by 7 meters! Intended to provide a lush, varied outdoor space for its inhabitants, the garden offers a series of intimate, smaller spaces with comfortable wooden seating as well as a great view of the city.


Vega Scene Kulturbygg med blågønt tak i Hausmannsgate 28, Oslo Landskapsarkitekt: Asplan Viak for Hausmannsgate 28 / Urbanium entreprenør 2019

Det grønne skiftet

Et forsknings­laboratorium A Research Lab for Urban Ecology

Taket på Vega Scene er det første blågrønne taket i Oslo som kan håndtere 20 års regnhendelser. Lokal vegetasjon fra grunnlendt mark og strandsonen i Osloområdet er nøye utvalgt til stedet og skal bidra til det biologiske mangfoldet i byen. En egen lettvekts jordblanding er utviklet spesielt for denne vegetasjonen. Tre forhold var særlig avgjørende for løsningene som ble valgt ved utviklingen av taket på Vega Scene:

• Tomten er regulert til byøkologisk kulturkvartal og • •

dette ga insentiv til å utvikle en løsning som gir et positivt bidrag til byens økosystem. Oslo kommunes overvannsstrategi, med krav om håndtering av overvann på egen tomt, og preferanse for åpne overvannsløsninger bidro til utvikling av en løsning for overvannet som involverer takflaten. Oppdragsgivers ambisjoner om å bygge Norges første kulturbygg som klassifiseres som BREEAM very good tilsa valg av lokal vegetasjon og etablering av leveområder for pollinerende insekter på taket.

Myndigheter, forskere, nærmiljø og leverandører har vært viktige samarbeidspartnere under prosjekteringen. For å finne et best mulig utvalg av lokale planter som kan klare seg under de krevende forholdene på taket ble det inngått en avtale med NIBIO om bistand i utvelgelsesprosessen. Disse plantene finnes ikke i handel med frøkilde fra Oslo. Det ble derfor organisert frøinnsamling sommeren 2018. I løpet av vinteren 2019 har Ljono stauder dyrket opp 20 sorter pluggplanter. Bergknapp har stått for utplanting og skal ha ansvar for skjøtselen. Urban ecology in practice: The roof on the Vega Stage building is the first blue-green roof in Oslo that is able to handle a 20-year rainfall, with indigenous vegetation from the Oslo region carefully selected and planted in a specially developed, light-weight soil.

171


Grorudparken Park, Groruddalen i Oslo Landskapsarkitekt: Link Landskap for Oslo kommune og Vann- og avløpsetaten 2013

På elvas premisser The River Park of Grorud

Grorudparken er Groruddalens folkepark. Med sine nær 120 km2 er parken på størrelse med Frognerparken og danner et sammenhengende natur- og rekreasjons­ område fra Lillomarka, der det følger Alnaelva fra ­Ammerud og til Leirfossen og Hølaløkka ved Nedre Grorud. Det er elvenaturen og vannets bevegelser som har fått hovedrollen i dette parkanlegget. Visjonen for Groruddalen var å forsterke dalens blå-grønne struktur ved å gjenåpne mest mulig av Alnavassdraget og styrke grønnstrukturen langs og på tvers av dalrommet. Intensjonen bak var landskap­s­ økologisk; et åpent vassdrag har stor verdi som resipient, bidrar til å øke vannets selvrensingsevne og ivaretar økologisk mangfold. Treplantinger i tverrdrag og langs veisystemer skulle dempe kuldestrømmen og svevestøvproblematikk. Man ville også videreutvikle vekslingene mellom natur og kultur langs vassdraget og tilgjengeliggjøre elvelandskapets rekreasjonsverdi. Grorudparken er designet med naturen, ikke kun som en representasjon av den. Parkens utforming tar opp i seg stedets forutsetninger ved å innpasse en urban park inn i en eksisterende grønnkorridor. Økologiske, økonomiske og sosiokulturelle hensyn har vært drivere bak hele designprosessen. Elven har blitt åpnet, be­ arbeidet og gjort tilgjengelig. Gjennom parken oppleves vannet sildrende over svaberg, i stille dammer og fossende kaskader. De stedlige forutsetningene inntil vassdraget er foredlet gjennom tynning av vegetasjon og tilgjengeliggjøring av elvekanten. God belysningsdesign 172

gir opplevelsen av trygghet. Langs hele parkdraget er det iverksatt tiltak for å bedre vannkvaliteten gjennom rensing av overvann før det slippes inn i Alnaelva. Ved Groruddammen og Hølaløkka benyttes vegetasjon for rensing av vann og bunnmateriale, både i form av phytosanering ved korgpil i lokale forurensede massedeponi og ved etablering av våtmarksfiltre. Åpne overvannsløsninger reduserer flomfare og gir redusert opphopning i ledningsnett ved store nedbørsmengder. Vann i dagen skaper dessuten essensielle biotoper for dyr og planter. Grorudparken er mye brukt og brukergruppene er varierte. I et helseperspektiv er dette svært viktig. I et sosialt perspektiv legger parken til rette for møter mellom mennesker uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. For barn i utvikling er erfaringer og opp­levelser i og med natur essensielt for utvikling av grunnleggende ferdigheter.

The Grorud Park is the public park of the Grorud Valley in Oslo. It follows the Alna river from Ammerud in the Northeast to Hølaløkka in the South; an important project for the landscape ecology in the area. Large parts of the Alna river have been reopened, building the blue-green character of the valley. Through the entirety of the 120 square kilometres of parkland, measures have been taken to clean the cascading waters by use of vegetation and wetland fields.


Det grønne skiftet

173


Grorudparken

174


Det grønne skiftet

Feeding spot for sheep

Leirfossen

Oil separator from surface runoff

Dam crest at Grorudparken

175


Bjerkedalen park Park og bekkeåpning, Bjerke i Oslo Landskapsarkitekt: Dronninga landskap for Bydel Bjerke, Bymiljøetaten, Vann- og avløpsetaten og Oslo kommune 2015

Bjerkedalen park Stream of Green

Bjerkedalen park ligger i et sørvendt og solrikt lite dalføre. Gjennom parken renner Hovinbekken, som springer ut fra Grefsenmarka og introduserer geografi i prosjektet: Bekken spiller hovedrollen i Oslos nye parksystem gjennom en serie av parkprosjekter. En 5 m bred promenade med 5% stigning gir rom for at man kan spasere flere ved siden av hverandre. Slake bakker fører opp til galleriene som går på toppen av det lille dalføret. Her er det skapt fire plasser med utsikt over hele parken. En lysplan iscenesetter vegetasjonen i blokkenes rytme. Paviljongen er plassert inn i terrenget og ligner en moderne variant av et klassisk oransjeri for planter. Amfiet kan romme hundrevis av folk og er blitt et naturlig samlingssted i parken og i bydelen. Hovinbekken ble åpnet den 8. januar 2013 etter over 55 år i rør. Den renner nå åpen i 300 meters lengde og tar opp 15 m høydeforskjell mellom Refstadveien og Nordalveien. Stryk, kulper og småfosser skaper leveområder for fisk i et økologisk prosjekt. En grønn kanal med dagliljer, med trapper og sittekanter ned til vannet, er anlagt ved kaféplassen. Fjerning av en stor jordvoll og åpning av bekken har gjort at lokalklimaet er betydelig forbedret, fra å være ei dump til å bli et solrikt dalføre med en sildrende bekk. Badedammen i sør har svømmedybde og dypmål på 3 m for fisken. Bekken ble sommeren 2014 skjemmet av et forferdelig ureglementert kloakkutslipp, som Vann- og avløpsetaten har brukt 100 millioner kroner 176

på å utbedre i etterkant. Sommeren 2018 tilfredsstilte bekkevannet badekvalitet. Urbant fiske har eksplodert i Oslo, og det er mye fiske etter fang-og-slipp-prinsippet i parken. Stor ørret fanges og slippes ut igjen. Beplantede elvebredder med hjemmehørende, vannelskende arter, som alm, hegg, or, og selje lager en grønn streng langs vassdraget. Fargerike lunder av edelløvtrær, som eik, lind og lønn er plantet i skråningene. Mer enn 10 dekar med blomstereng og nesten like mye plen sørger for grønne flater. Nesten 50 000 stauder er plantet: Iris og dagliljer lyser opp langs bekken, mens geranium og solbrud introduserer sterke farger under de ni lundene. Vinteren 2015 ble det anlagt skøytebane i parken. Beboerne har kontroll på isleggingen og bruken. Ei aktiv internasjonal gruppe driver med urban skikjøring. Ungene kan bruke hele søndagsettermiddagen på å gå opp granitt-trappene og skli ned på de bratte liene, så bambusbuskene skjelver. Through a valley in Bjerke, the Hovinbekken stream has been reopened after 55 years in a pipeline, culminating in a bathing pond in what today is known as Bjerkedalen park. The local climate has been significantly improved here, complete with plantings of local species around the riverbeds, colourful groves of trees and lush fields of perennials. And in the stream, the fish has returned once more.


177


Skøyen torg Torg og knutepunkt i Oslo Hvem: Grindaker for Skøyen Næringsbygg AS 2013

På reise Commute

For at flere skal velge miljøvennlige transportmetoder gjennom byen må vi utvikle infrastrukturen for det. Om man velger å gå, sykle eller reise kollektivt skal det oppleves som et attraktivt valg. På reise gjennom Oslo merker man at byen endrer seg. Der hvor det før stod en bil parkert kan man nå sitte på en «parklet» i solen og nyte en kopp kaffe. Der hvor man før syklet på bilistenes nåde er det nå rullet ut rød løper. Bilen som lenge har vært førsteprioritet når det kommer til fremkommelighet og plass har blitt nedgradert på rangstigen. Fem minutter og to togstasjoner fra Oslo S ligger Skøyen stasjon. Med 17 persontog hver vei i timen under rushtiden er det en av landets mest trafikkerte jernbane­ stasjoner. Skøyen er et viktig kollektivknutepunkt, og for fjordbyen er Skøyen en sentral tverrforbindelse mellom by og fjord. Gikk du av toget på Skøyen i 2010 ble du i stor grad møtt av et veikryss, parkering og taxiholdeplass. I 2013 ble oppføringen av Skøyen torg ferdigstilt. Det nye torget representerer et byrom hvor byliv har blitt prioritert, og hvor de kollektivreisende og myke trafikantene har fått mer plass. Torget ble bygget i sammenheng med oppførelsen av et større næringsbygg som i dag ligger langs jernbaneskinnene. I et nært samarbeid la byggherre og bymiljøetaten premissene for utviklingen av torgområdet. Intensjonen var å skape et solid og varig byrom for ferdsel og opphold. I dag er Oslo i en prosess hvor man sakte men sikkert syr sammen et helhetlig nettverk av sykkelveier. Da prosjekteringen av Skøyen Torg startet 178

var et av premissene fra reguleringsplanen at en sykkeltrase skulle integreres i torget. Sykkelveien ligger senket i det gjennomgående granittdekket og står i kontrast til resten av torget. Syklende fra nord sluses under jernbanen over torget og videre under E18 til sjøen hvor sykkelvegen følger fjorden i vest og østgående retning. Granittbelegget som dekker torget tar utgangspunkt i mønsteret fra Jernbaneverket sitt areal ved stasjonsområdet fra 90-tallet. Et dekke bestående av langsgående striper av smågatestein og granittheller. På det nye torget danner lyse granittplater og basalt et gjennomgående mønster hvor benker og oppstammede trær blir romdannende element på den store plassen. Et stort rundt granittelement med stauder og prydgress danner et grønt midtpunkt og inviterer til opphold på granittkanten. Når byen skal løftes frem for syklende og fotgjengere er det viktig å finne løsninger som blir gode for begge trafikantgruppene. Skøyen torg har blitt en myldreplass, og står seg som et eksempel på hvordan ulike trafikantgrupper kan møtes og ferdes om hverandre.

To make people choose sustainable methods of transport, the infrastructure needs to be in place. When you left the train at Skøyen in 2010, you were met by car traffic and intersections. In the rehabilitated Skøyen plaza, its commuters have been given priority. A bike trail runs through the shared space, part of Oslo’s steadily improving network.


Det grønne skiftet

179


Skøyen torg

180


Det grønne skiftet

Bussholdeplass

Jernbanestasjon

Drammensveien

Sykkelvei

Karenslyst alle

181


Bybanen i Bergen Samferdsel, byrom og gater

Bybanen i Bergen Bergen Light Rail

God design, tydelig identitet og høyt fokus på brukerne, har på kort tid gjort Bybanen til en viktig del av den bergenske hverdag, og en naturlig del av bybildet. Ni nasjonale og internasjonale utmerkelser viser at noe ble gjort riktig da prinsippene for en lettbane ble nedfelt før første byggetrinn ble realisert. Resultatene fra en internasjonal designkonkurranse i 2006 la grunnlaget for det brukersentrerte fokuset og de designprinsippene som fortsatt benyttes i planleggingen og prosjekteringen. Bybanen, som er universelt utformet, skal oppleves «lett, enkel, tilgjengelig og forutsigbar» gjennom alle reisens faser. Kollektivandelen har økt betraktelig, og brukerundersøkelsene viser 98% kundetilfredshet. Bybanen har tre hovedelementer: traseen, holdeplassene og vognene. Traseen markeres tydelig i landskapet. Sporet, den hvite linjen og kjøreledningsmastene er gjenkjennelige og synlige tegn på hvor banen går, og holdeplassenes «oransje skive» er en klar veiviser. Et fast prinsipp gjentas på alle holdeplassene og gir brukerne tydelig gjenkjenning, selv i svært varierte miljø. Bybanens første byggetrinn åpnet i 2010, og er i dag ryggraden i Bergens kollektivtransport. Bybanen er etablert fra sentrum til Bergen lufthavn Flesland, totalt 20,3 km gjennom byggetrinn 1,2 og 3. Byggetrinnet mot vest til bydelen Fyllingsdalen er under konstruksjon, samtidig som traseen mot nord til bydelen Åsane reguleres for fremtidig utbygging (byggetrinn 5). Bergen er en langstrakt båndby mellom de syv fjell, godt egnet for skinnegående transport. Den historiske bykjernen er tett og konsentrert, med en stor andel gående. Byens øvrige bebyggelse og bydelssentra kobles sammen gjennom Bybanens langsgående beliggenhet; og majoriteten av byens fremtidige urbanisering og transformasjon skal foregå langs banen. 182

Bybanen i Bergen er den viktigste driveren i byens byutvikling. Traseen går primært i dagen, gjennom ulike landskaps- og byrom. En nasjonal fagjury har uttalt at Bybanen trolig er Norges mest vellykkede plangrep i etterkrigstiden. Landskapsarbeidene er betydelige i bybaneprosjektet, med prosjektering av holdeplasser, prinsipper for langsgående kanter, dekker, tekniske installasjoner, bygg og møblering. Nye byrom og gangstrukturer etableres, men massive konstruksjoner og store terrenginngrep er også noen av konsekvensene når en langsgående trase strekkes gjennom en eksisterende by. Et fokus på sømløse overganger mellom bane, by og landskap har derfor vært viktig. Bybane-prosjektet har høy kompleksitet, mange grensesnitt og involverer svært mange fagområder. Alle de ulike fagene er viktige for å ivareta den gode reiseopplevelsen. Mer enn 55 landskapsarkitekter har bidratt i planleggingen, designutviklingen, prosjekteringen og realiseringen av Bybanen i Bergen, så langt. I tillegg har landskapsingeniører, vegplanleggere, arkitekter, designere, lyskonsulenter, merkevarefag og kunstnere produsert viktige bidrag i prosjektets landskapsdel.

Good design, a clear identity and a determined focus on its users has made the Bergen city light rail an important everyday feature, and a natural part of the cityscape. “Easy, simple, accessible and predictable” is the railway’s mantra, and its visibility makes it a preferred choice for travellers. The railway infrastructure is praised as one of, if not the most, successful planning strategies in Norway in modern times, and serves as the main catalyst for urban development in Bergen.


Det grønne skiftet

183


Bybanen i Bergen

184


Det grønne skiftet

Byggetrinn 1: Bergen sentrum – Nestun – 10 km Åpnet juni 2010 Landskapsarkitekter: Arkitektgruppen Cubus, Norconsult, Asplan Viak Byggetrinn 2: Nestun – Lagunen – 3,4 km Åpnet juni 2013 Landskapsarkitekter: Arkitektgruppen Cubus, Multiconsult Byggetrinn 3: Lagunen – Bergen lufthavn Flesland – 7 km Åpnet august 2016 til Birkelandskiftet, april 2017 til Bergen lufthavn Flesland Landskapsarkitekter: Mott MacDonald, Pascall+Watson, Sundt & Thomassen Landskapsarkitekter Byggetrinn 4: Bergen sentrum – Fyllingsdalen – 10,3 km Oppstart vår 2018, åpning 2022/2023 Landskapsarkitekter: Sweco og Smedsvig Landskapsarkitekter

185


Ensjø parkdrag og Teglverksdammen Park, gater og bekkeåpning, Ensjø i Oslo Landskapsarkitekt: Bjørbekk & Lindheim for Bymiljø­ etaten i Oslo, Vann- og avløpsetaten i Oslo 2011-2019 (Ensjøbyen planlagt ferdig ca. 2030)

Der naturen veves inn i byen Weaving Nature into the City

På begynnelsen av 2000-tallet vendte kommunen blikket mot Ensjø for å kunne finne områder egnet for etablering av nye bynære boliger. Her var det store sentrumsnære arealer med lav utnyttelse og gammel ­industri- og næringsbebyggelse, moden for opp­gradering.Alt lå til rette for å kunne utvikle en ny sentral boligby. I 2006 utarbeidet Oslo kommune en Veiledende prinsipplan for offentlige rom for Ensjø, for å sikre en koordinert utbygging av de offentlige utearealene i Ensjøbyen. Etter mange år med hardt press hadde Oslo Elveforum, Naturvernforbundet og ulike fagetater i Oslo fått gjennomslag for å gjenåpne Hovinbekken gjennom Ensjø. Friluftsetaten (nå Bymiljøetaten) utlyste i 2006 en arkitektkonkurranse for å få frem helhetlige løsninger for utvikling av de nye parkene, grøntdragene og bekkedragene på Ensjø. Bjørbekk & Lindheim vant denne arkitektkonkurransen, og kontoret har siden vært tett involvert i det langvarige planarbeidet med å utvikle Ensjø fra bilby til boligby. Vinnerbidraget la vekt på å formgi området med utgangspunkt i stedets industri­ historie. Hovinbekken hadde ligget skjult under bakken i over 50 år. Bekken skulle reetableres som en samlende nerve gjennom bylandskapet. Overvannsløsningene inn mot bekken skulle bidra til å binde de ulike grønt­ strukturene sammen som en lang lenke. Det skulle ­etableres lokale turmål for alle som ikke så lett kan komme seg ut i marka. Det å kunne få med seg både fiskevak, dykkender, sivsanger og fossekall på vei til jobben vil kunne være berikende for mange byboere. Konseptskissene som ble laget i 2006 har vært det 186

formmessige grunnlaget for prosjekteringsarbeidet frem til i dag. Bjørbekk & Lindheim har bidratt med en rekke byggeplaner for ulike gater, gangveier, parker, plasser og bekkeåpningsanlegg rundt om i Ensjøbyen. Prosjektene har vært med på å forandre hele området. Blant annet er Teglverksparken og Tiedemannsparken etablert som nye, store og samlende bydelsparker. Ensjøveien, Gladengveien, Sigurd Hoels vei og Stålverkskroken har alle blitt strammet opp. Nye gatetrær plantes hvert år. Hovinbekken er nå gjenåpnet på en strekning på over 1,5 km. Sommeren 2019 bygges et nytt vannspeil i forbindelse med opprusting av Ensjø bydelstorg. Da vil bekken igjen fremstå som den sentrale nerven gjennom hele Ensjø-landskapet, slik den en gang lå for over 100 år siden. Da kan både vårfluer, fossekall og ørret finne seg til rette i byen, både langs byfortau, i parken og midt på torget.

In 2006, Oslo developed a set of guiding principles for the planning of public spaces in Ensjø. At the same time, through many years of effort from a range of participants, approval was also given for opening the Hovinbekken stream, hidden below the industrial pavement. Opening the stream, allowed the landscape architects to connect the surrounding spaces to it as pearls on a string; a blue-green centrepiece with a series of smaller destinations alongside. New street trees are planted yearly. New parks emerge. The landscape has been restored in Ensjø, establishing a new urban identity where city and nature is intertwined.


Det grønne skiftet

Gladengveien

187


Ensjø parkdrag og Teglverksdammen

Teglverksdammen

188


Det grønne skiftet

Ring 3 Tennisdammen

Teglverksdammen

Vestre bekkedrag

Tiedemannsparken

Stålverksparken

Gladengveien

Ensjøveien Ensjø torg

189


Holt økopark Konseptutvikling, landskapsplan, strategi- og prosessarbeid i Tromsø Landskapsarkitekt: Asplan Viak for stiftelsen Holt økopark 2018, deler er under utvikling

70 grader nord Arctic Agriculture

I kulturlandskapet på sørvestsiden av Tromsøya ligger Holt økopark, i kort gangavstand fra tettere bebyggelse i bysentrum og på sørøya. Økoparken har utsikt mot Kvaløyfjellene og Sandnessundet i vest, og et arboret med trær fra det sirkumpolare nord danner bakvegg i øst. På Holt gård har staten siden 1923 drevet forskning på mat- og planteproduksjon i kaldt klima. Norsk Institutt for bioøkonomi (NIBIO) forsker i dag blant annet på produksjon av nordnorske grønnsaker, bær og poteter, korn og beiteland, skogsbruk, bioteknologi og en bærekraftig utnyttelse av landskapsressurser i arktiske strøk. Med kunnskap om Holt-eiendommens unike kvaliteter og med en visjon om Holt økopark som et senter for bærekraftig mat, gikk en ressursgruppe i 2016 bestående av Stiftelsen Holt økopark ved daglig leder Ute Vogel sammen med prosjektansvarlig landskapsarkitekt Ann-Kjersti Johnsen i Asplan Viak om å utarbeide et attraktivt konsept og en plan for økoparken. Konseptet og planene ble presentert for myndigheter, politikere, kunnskapsinstitusjoner og representanter for matnæringene i regionen. I juni 2017 ble ca. 5 da gjort om til et vev av 40 dyrkingshager. I 2018 ble hagene utvidet til 70 parseller, 190

hver på 20 og 40 m2. I tillegg ble det skapt flere skolehager og en demonstrasjonshage. Til sammen utgjør hagene ca. 10 dekar. Det drives tverrfaglig uteskole og utekjøkken med mat- og helseundervisning, stell og kontakt med gårdsdyr, bigård og naturlekeplass. Parsellhagene bugner av poteter, gulrøtter, grønnkål, brokkoli, mangold, rødbeter, spinat, persille, dill, salat og mange flere urter og grønnsaker. Blomster sørger for mat til humler og bier. Det planlegges etablert demonstrasjons- og besøkshage, eget drivhus, grønnsaksproduksjon i form av et andelslag og en gastronomi som setter arktisk og egenprodusert mat på kartet. Kombinert med dette, beitedyr og høner. Et kurs- og eventsenter skal romme aktiviteter hele året. Kontakten med sjøen ønskes gjenopprettet med naust og sjøaktiviteter. Økoparken kan også være attraktiv for nordlys-opplevelser vinterstid. In the cultural landscape of Tromsøya island lies Holt eco-park, in walking distance from Tromsø city centre. Since 1923 there has been research at Holt farm on sustainable agriculture in an arctic climate. The new park consists of ten decares of allotment gardens, with interdisciplinary outdoor schools and kitchens.


Det grønne skiftet

191


Holt økopark

192


Det grønne skiftet

193


The Green Shift

Eric Reid & Gauthier Durey

The Green Shift Det grønne skiftet

On the 12th of December 2016, 195 states signed the Paris agreement, making it a milestone in responding to climate change. On October 2018, experts from the IPCC (Intergovernmental Panel on Climate change) released a special report outlining the effects of climate change on our planet if the Paris agreement was to be respected, exposing irreversible effects on human and living species. Human influence has become a principal agent of change on the planet, shifting the world out of the relatively stable Holocene period and into a new geological era, often termed the Anthropocene. Anthropocene | ˈanθrəpəˌsiːn | adjective relating to or denoting the current geological age, viewed as the period during which human activity has been the dominant influence on climate and the environment. • (as noun the Anthropocene) the Anthropocene period. Today’s greenshift consists of reducing our impact through technological improvements; more sober cars, climate-friendly materials, smart technologies, etc. As if we were acknowledging that the solution lies in keeping a business as usual approach, but less bad. The greenshift is the ersatz of a solution for a sustainable planet. Shouldn’t we be shifting how we envision our environment and how we inhabit it? Designers and planners outlast the professional life span of the politicians and therefore have the responsibility, opportunity, and pleasure to design, plan and build diverse communities of living systems – this is our passion and we must stand for creating a better world than the one we inherit. The greenshift can and should be a global approach to understanding and planning urban and rural environments as ecosystems. Understanding the impact, positive or negative, one project can have across scales is a must in the era of the Anthropocene. What role should landscape architects play over the next 20 years? And how can we use our tools and understanding of the world in the unchartered territory of the Anthropocene? 194


Det grønne skiftet

CLIMATESHIFT Whether we like it or not climate change interacts with our daily lives. The North is warming twice as fast as the rest of the world. The IPCC has stated that by 2030 the earth’s temperature will have risen above 1.5 degrees Celsius, causing catastrophic change – extreme drought, sea level rise, eutrophication, acidification of the oceans, shifting of plant hardiness zones, wildfires, floods, thawing of permafrost, desertification, tropification, and shortages for millions of people. This means that greenhouse gas emissions need to be cut by 45% from 2010 levels and reach net zero by 2050. Is it not our responsibility to address this crisis, or better yet should this not be our mission? The collective ignorance of the limits to growth that has been accepted for the past half century not only causes devastating loss of natural habitats and biodiversity, but also damages our own living environment: cities. For the past century, architects, engineers and bureaucrats have dominated the field of urban planning. Our cities are now monochrome, dominated by consumerism, cars, and infrastructure, and little thought has been put into articulating cities to be a part of the natural landscapes and ecological communities they are superimposed upon. There seems to be a severe lack of understanding of landscape. Though every condescending architect wants to ‘make (cities) green (again)’; a cosmetic cure magically solving all environmental problems, participating in the current murder of cities. To avoid “apocalypse fatigue”, landscape architects can be the positive voices that flip problems into opportunities for making healthy cities in an era of climate change. Landscape architects have a unique understanding of territories, systems, climate, and the global processes that form landscapes that are a critical to the programming of urban surfaces, rural environments and the voids that lie between. How will landscape architecture perform in a new era that mankind has only just begun to live in? 2030: MISSION IMPOSSIBLE There is an urgent need for exploring and developing tools and languages to understand how to live without losing nature and the natural systems that sustain us all. Our mission as designers is to edit our habitat into a better, more meaningful and more sustainable environment. We have identified five climate change topics related to our field as the most challenging:

• Impacts and diminishing resources • Climate change risks • Urbanisation • Transportation • Adaptation 195


The Green Shift

DIALOGUE Why is landscape urbanism important? Eric: We think Landscape architects have a unique position due to our understanding of living systems, and as designers of space. Landscape urbanism emerged just over 20 years ago, and although we can and should be critical of its over-academic and philosophical rhetoric, it is possibly the most significant work with regards to the discipline of landscape architecture since the late 19th century. With regards to the aforementioned topics of climate change, landscape urbanism (or ecological urbanism) is a theory of urban planning arguing that the best way to organise cities is through the design of the city’s landscape, rather than the design of its buildings. You can check out the ten characteristics of landscape urbanism from Tom Turner for an easy understanding of LU. Gauthier: It is liberating for us, as designers, to be able to have an approach that is addressing all scales and topics and bringing down borders. What aspects are most relevant in the current (Nordic) context? Eric: We need to fix the mistakes of modernism; and transform and retrofit the infrastructures it fostered. We need to design a new urban landscape that focuses on creating living communities (including fauna and flora). This means that aspects of sharing, environment, and wellbeing that are deeply part of the Nordic culture will be prioritised. We don’t need “make it green”, we need to make habitats that co-exist and benefit one another. Gauthier: We are too often asked to work on projects without any territorial understanding. There is little consideration for regional and territorial landscapes in the current model of planning. This is not to say that there are not a lot of studies and knowledge regarding regions, there is. It is the fact that there are no guiding plans or visions for territorial landscapes. How can you ensure a comprehensive vision in that case? Norway’s landscape is what makes it unique, this should be considered an integral aspect of urban and territorial planning. For example, many cities in Norway are geographically positioned in valleys. The focus should not simply be within the limits of the city, but on a vision for “the valley” that can guide the planning process, structure new developments, and add unique qualities to each and every valley. How is it integrated into practice? Gauthier: We believe it’s important to question the site. Beyond a given ‘program’, find what the site is about, what paradigms are we dealing with? This is the logic that will guide the project. Eric: It can be integrated into practice by breaking down the barriers between disciplines and understanding landscape as a cultural manifestation. It is also about reading the territory, dissecting its DNA, and finding relationships between existing natural and manmade elements and proposing multi-scalar, spatial organizations of communities. Landscape architecture can be seen more as a project than a discipline, consisting of many different design professions. Landscape urbanism is an approach that can be used by all of them. 196


Det grønne skiftet

Imagine the field in the future (20+ years). What does it look like? Gauthier: I fear that the climate phenomena will be addressed with more and more technical solu-tions. For us the answer lies in how we design public spaces, parks and cities. The profession will also have to address more challenges in relation to how we live in cities. Taking in consideration the whole system behind ‘urban living’ and including for example how to power, how to feed, etc. the city as part of the loop and the urban debate. To expand upon this or clarify, the farm is just as urban as the city in the food system, both are part of an interconnected biological and economic system – so the question is what is urban? Eric: If the discipline of landscape architecture is the designing of left-over open space so projects meet regulation requirements, then the profession is dead. Alternatively, if the discipline’s focus reorients itself towards urbanism and spatially organising settlements (cities) as landscapes, landscape architecture will thrive, and this is exactly what we need in a new era of unprecedented change. We must be as resilient as the landscapes we imagine and create. Eric: What is urban? Or rural? For centuries people have designed landscapes with precision; transporting water in incredible ways to cultivate and provide necessities to cities. In such cases, landscape can most definitely be infrastructure as infrastructure can be landscape: infrastructure | ˈɪnfrəstrʌktʃə | noun the basic physical and organizational structures and facilities (e.g. buildings, roads, power supplies) needed for the operation of a society or enterprise: the social and economic infrastructure of a country. Infrastructure and landscape become somewhat interchangeable terms with regards to urbanism. What is urbanism without infrastructure? Or without landscape? We should begin to think of landscape as a basic physical organization of structures needed for the operation of a society. In this context, rural and urban landscapes are blurred. This is in fact what the 21st century city of the Anthropocene can be.

197


The Green Shift

198


Det grønne skiftet

Five Climate Change Topics: IMPACTS AND DIMINISHING RESOURCES • “Expected changes in the intensity, frequency and seasonality of climate patterns and extreme events, sea level rise, glacier melting, ocean acidification and changes in precipitation with associated changes in groundwater and river flows are expected to result in significant changes across a wide range of (...) ecosystem types and regions with consequences for [natural resources] in many places. There are also concerns that climate change could lead to the spread of pathogens with impacts on wild and cultured (...) resources.” • “Given the strong dependence in rural areas on natural resources, the impacts of climate change on agriculture, forestry and fishing, and thus on rural livelihoods and incomes, are likely to be especially serious.” • “Efforts to increase food production are nevertheless increasingly important as 60% more food will be needed by 2050 given current food consumption trends and assuming no significant reduction in food waste.” CLIMATE CHANGE RISKS • “Impacts of climate change (...) will have implications for the four dimensions of food security: availability of (...) food, stability of supply, access to (...) food, and utilization of (food based) products.” • “Several climate factors increase price volatility such as increased incidence of adverse weather events with higher exposure to such risks, biofuel mandates, and increased links between energy and agricultural markets.” • “Climate change impacts result in an increase in global mal­ nourished population by 49 million (11%) in 2050.” • “An estimated 150 million people currently live in cities with perennial water shortage, is to increase to 1 billion by 2050.” • “A warmer climate, with its increased climate variability, will increase the risk of both floods and droughts. (...)Precipitation intensity increases almost everywhere, but particularly at mid- and high latitudes where mean precipitation also increases. This directly affects the risk of flash flooding and urban flooding.” URBANISATION • “Urbanization is unprecedented for its speed & scale: massive urbanization is a mega-trend of the 21st century (...) This rapid transformation is occurring throughout the world and is accelerating.” • “The proportion of world urban population increased from 13% in 1900 to 29% in 1950 to 52% in 2011(3.6 billion). (...) By 2050, the global urban population is expected to increase by between 2.5 to 3 billion, corresponding to 64% to 69% of the world population.” • “Urbanization processes tend to scatter and extinguish biodiversity. Therefore, developing corridors for species migration is of value.” • “Adapting urban food systems represents a major challenge and will necessitate radical changes in food production, storage and processing. Adaptive responses include support for urban and peri-urban agriculture, green roofs, local markets and enhanced safety nets.” • “Green spaces in cities are beneficial for absorbing rainfall and moderating high temperatures. Urban forests and trees can provide shading, evaporative cooling and rainwater interception, storage and infiltration services for cities (Pramova et al., 2012). Increasing tree cover is proposed as a way to reduce Urban Heat Islands.”

TRANSPORTATION • “The global transport GHG emissions grew from 2.8 GtCO2eq in 1970 to 7 GtCO2eq in 2010 (JRC/PBL, 2012). The OECD countries contributed the largest share of the emissions (i.e., 60% in 1970, 56% in 1990, and 46% in 2010)” • “Increasing demand for passenger and freight transport, urban development and sprawl, lack of rail, bus transit and cycle infra-­ structure in many regions, transport behaviour constrained by lack of modal choice in some regions, high fuel-consuming stock fleet of vehicles, relatively low oil prices, and the limited availability of low-carbon fuels have been the principle drivers of transport sector CO2 emission growth over the past few decades.” ADAPTATION • “Adaptation is an important pillar for the response to climate change, and the IPCC Assessment reports highlight the complimentary roles of mitigation and adaptation in climate policy.” • “Adaptation strategies are defined as a general plan of action for addressing the impacts of climate change, including climate variability and extremes. Such strategies include a mix of policies and measures that have the overarching objective of reducing vulnerability to climate change impacts.” • “Adaptation will be necessary to address impacts resulting from climate change that is already unavoidable due to past emissions.” • “Climate adaptation is context dependent and it is uniquely linked to location, making it predominantly a local government and community level of action.” • “Studies indicate that politicians have not recognized climate adaptation as being politically urgent enough to elevate on the policy agenda. Subsequently they identify a tendency to prioritize other political concerns, often more short-term tangible issues.”

Ten Characteristics of Landscape Urbanism: 1. Broad scale context: Landscape urbanism does not belong to a specific scale. 2. Landscape is a context which contains architecture and civil engineering. 3. Landscape is seen as a third machinery arm that makes a connection between its components. 4. LU projects can provide the opportunity of increasing the social interactions. 5. Function is the most significant concern in LU machine, which gives the appearance of a project less importance. 6. LU discovers the potentials and opportunities in landscapes. 7. The infrastructure are highlighted in LU projects. 8. LU projects will develop the interrelationship between natural and engineered systems. 9. LU will break the boundary between the landscape and the city and will organize them as one. 10. The answer to the projects which are complex or have ecological concentrations, is landscape urbanism

199


1 2

3 4

5

7

8

9 10

11

12

14

13

200

16 15 17 18 19

6


Prosjektindeks Index of projects

1 Havøysund Rassikring på Skjarvelandet

156

2 Hammerfest Finduspromenaden

134

3 Tromsø Universet studentbarnehage Holt økopark 4 Andøya Kleivodden utsiktspunkt 5 Vegaøyan Vegaøyan landskapsanalyse 6 Mo i Rana Sjøfronten 7 Trondheim Steinerskolen skolegård Åsveien skole Lilleby Strindfjordvegen park Snarveiene Kronstad distriktspsykiatrisk senter Havstein kirkegård 8 Lom Innfallsporten til Jotunheimen 9 Lyngra Lyngheisenteret 10 Aurlandsfjellet Hiet på Vedahaugane 11 Bergen Damgårdssundet Kong Oscars gate Bybanen

12 Stavanger Geoparken Håhammeren Grønnstruktur i Stavanger 13 Kristiansand Torvet

24 186

94

46

36

26 30 60 86 118 120 136

92

14 Seljord Seljord og sogene

28 126 108

34

130

15 Hokksund Hokksund ungdomsskole

32

16 Bærum Fornebu med Nansenparken og Storøya

68

17 Oslo Tufoen i Tøyenskogen Operaen Dronning Eufemias gate Et fint sted Rådhusbrygge 2 Bygdøy kyststi Klosterenga økologiboliger Deichmanns gate og Wilsens gate Parkveien 5-7 Vega Scene Grorudparken Bjerkedalen park Skøyen torg Ensjø parkdrag og teglverksdammen

20 62 64 80 88 114 148 160 166 167 168 172 174 182

152 18 Moss Fellesrom på Verket

58

110 19 Halden Halden fengsel

125

52 84 178

201


Bidragsytere Contributors

Denne boka har vært et samarbeidsprosjekt med mange bidragsytere. En stor takk til alle som har lagt ned timer, samtaler og ressurser i prosjektet, og en spesiell takk til Ole A. Krogness for illustrasjoner. Takk til alle ­kontorer som har bidratt med tekst og grafisk materiale til prosjektene.

Solveig Nygaard Langvad, gartner, språkviter og journalist i Arkitektur N.

Redaksjon | Editors: Ingrid Fallet, Ola Bettum, Solveig Nygaard Langvad og Marit Hovi.

Torbjørn Ekelund, journalist og forfatter. Redaktør og medeier i Harvest Magazine.

Fagråd | Project Advisors: Else Karlstrøm, Oddveig Hovdenak, Eva Louise Korsøen og Marit Mong Søreng/Torgeir Esig Sørensen. Oversettelse | Translation: Daniel Ewald. Bidragsytere på tekst | Writers: Ingrid Fallet, landskapsarkitekt MNLA i Sweco Norge. Pernille Heilmann Lien, arkitekt og partner i Lala Tøyen. Thea Kvamme Hartmann, landskapsarkitekt MNLA i Snøhetta. Ola Bettum, landskapsarkitekt MNLA og byplanlegger. Daglig leder i IN’BY og professor i landskapsarkitektur ved Institutt for landskapsplanlegging, på NMBU i Ås. Marius Fiskevold, landskapsarkitekt PhD og fagekspert landskap i Sweco Norge. Førsteamanuensis, Institutt for landskapsplanlegging på NMBU i Ås. Ingerid Helsing Almaas, sivilarkitekt MNAL og seniorrådgiver i Design og arkitektur Norge (DOGA). Ansvarlig redaktør for Arkitektur N 2004-2017. 202

Kine Halvorsen Thorén, landskapsarkitekt MNLA og forsker. Professor ved Institutt for landskapsarkitektur på NMBU i Ås.

Torgeir Esig Sørensen, landskapsarkitekt MNLA og parkog veisjef i Stavanger kommune. Pirjetta Elisabet Fagerli, landskapsarkitekt MNLA. Teksten er et utdrag fra masteroppgaven v/NMBU, 2018. Kathrine Strøm, landskapsarkitekt MNLA og utviklingssjef for byutvikling i COWI. Rainer Stange, landskapsarkitekt MNLA og partner i Dronninga landskap. Professor ved institutt for urbanisme og landskap ved AHO og president i NLA. Vaar Bothner, landskapsarkitekt MNLA hos Gullik ­Gulliksen Landskapsarkitekter. Eric Reid, partner i Edit Atelier, landskapsarkitekt og urbanist. Gauthier Durey, partner i Edit Atelier, arkitekt, landskapsarkitekt og urbanist. Linn Runeson, partner i Edit Atelier, arkitekt, urbanist og kunstner.


Henvisninger Acknowledgements

Foto:

Kilder og litteratur:

La barna innta nærskogen, foto: Lala Tøyen Universet barnehage, foto: Ravn Steinsvik Landsbyen i skolegården, foto: Agraff Arkitektur Geoparken, foto: Tom Haga Til de lekne, foto: Visualis v/ Matthias Herzog Den oransje sofaen, foto: Østengen & Bergo Å løfte sammen, foto: Arkitektgruppen CUBUS AS På torget, foto: Kristiansand kommune Landskap oppstår og oppløses, foto: Marius Fiskevold Transformasjon av Bergens sjøfront, foto: Pål Hoff Den industrielle transformasjonsbyen, foto: Kari Tønseth Nytt byliv, foto: Asplan Viak Operataket, foto: Birdseyepix Skandinavias største gatearboretum, foto: Camilla Jensen Landskapet først, foto: Bjørbekk og Lindheim/Ola Bettum, diagram: Bærum kommune Dette er et fint sted, foto: Kari Stensrød Bygulvet i landets eldste gate, foto: Arne Sælen På trygg grunn, foto: Agraff Arkitektur Nærkontakt med fjorden, foto: Tove Lauluten Innfallsporten, foto: Live A. Sulheim Hvordan fange lyset, foto: Inge Dahlmann Vedahaugane, foto: Hampus P. Berndtson/ Lars J Berge/ Guri Dahl Til fots langs fjorden, foto: Østengen & Bergo Snarveiene i Trondheim, foto: Knut Opeide Hager i den tette byen, foto: Pål Hoff Halden fengsel, foto: Asplan Viak Den siste lenken i et samlet turveirike, foto: Nanco Hoogstad Staden og landskapet, foto: Dag Jenssen Se oftere mot nord, foto: Ivan Brody Av dyrket jord er du kommet, foto: Agraff Arkitektur Å bo grønt, foto: Damian Heinisch Økologisk landbruk i fem tusen år, foto: Feste landskap Sikkert, vilt og vakkert, foto: Inge Dahlmann Å fange regnet, foto: Åse Holte Parkveien 5-7, foto: Gullik Gulliksen Landskapsarkitekter Et forskningslaboratorium, foto: Bergknapp as På elvas premisser, foto: Thomaz Majewski Bjerkedalen park, foto: Camilla Jensen På reise, foto: Damian Heinisch Bybanen i Bergen, foto: Atle Kårstad/Christine Hvidsten. Der naturen veves inn i byen, foto: Bjørbekk & Lindheim 70 grader nord, foto: Ann-Kjersti Johnsen

Oppvokst i byen / Raised in the City Bird, William (2007). Natural Thinking. Investigating Links Between the Natural Environment, Biodiversity and Mental Health. Natural England and the Royal Society for the Protection of Birds, UK. Barlindhaug, R., Langset, B., Nygaard, M. og Ruud M. E. (2018). Bo- og flyttemotiver blant barnefamilier i Oslo. NIBR-Rapport 2018:14. By- og regionforskningsinstituttet NIBR, Oslo. Landskap oppstår og oppløses / Landscape Appears and Dissolves Fiskevold, Marius (2016). Vegaøyan verdensarv – visuell karakter. Sweco Norge AS. Oslo. Fiskeridirektoratet (2018). Nøkkeltall fra norsk havbruksnæring 2017. Statistikkavdelingen. Bergen. Miljøverndepartementet (2012). Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv – forespørsel om oppdrett i verdensarvområdet. E-post, datert 29.08.2012. Fengselsgården som rehabiliterende miljø / The Defiant Garden Ivarsson, C. T. (2011). On the Use and Experience of a Health Garden – Exploring the Design of the Alnarp Rehabilitation Garden. Alnarp: Swedish University of Agricultural Sciences, Faculty of Landscape Planning, Horticulture and Agricultural Science. Kaplan, R. & Kaplan, S. (1989). The Experience of Nature – A Psychological Perspective. United States of America: Cambridge University Press. Moore, E. O. (1981). A Prison Environment´s Effect on Health Care Service Demands. J. Environmental Systems, 11(1). Ulrich, R. S. (1984). View through a Window May Influence Recovery from Surgery. Science, 224 (4647): 420-421. Gatetrærnes historie / Street Trees Through the Ages Gartner, Christian (1694/1994). Horticultura, Trondhjem, gjenopp­ trykket, transkribert med forklaringer og forord av Gudmund Balvoll og Gunnar Weiseth, Oslo. Alphand, Alponse (1867). Les promenades de Paris, Paris. Vevstad, Andreas (1977). Plant et tre, Oslo. Bruun, Magne (1984). Trær i byen, Oslo. Stefulesco, Caroline (1993). Urbanisme végétale, Paris. Statens vegvesen (2006). Trær og alleer, Oslo. Bruun, Magne (2007). Norske hager gjennom 1000 år, Oslo. Edlund, Bengt (2007). Porträtt av träd, Stockholm. The Green Shift / Det grønne skiftet Turner, Tom (2014). Landscape Design History & Theory: Landscape Architecture and Garden Design Origins.

203


205


206


207


Landskapsarkitekter har mye å tilføre oppgaven med å bygge byer som spiller på lag med naturen. Kunnskap om formgivning, natur og en bred samfunnsforståelse gir et godt grunnlag for å dyrke frem løsninger som bringer samfunnet i en mer miljøvennlig retning. Gjennom over 40 prosjekter og eksempler fra Norge, via essays og samtaler, presenterer denne boka fem fortellinger om hvordan vi ser og former omgivelsene våre. Landscape architects have a lot to offer when we design the greener cities of tomorrow. Combining design thinking with competence in natural processes and understanding of social, aesthetical and technical questions makes us able to create solutions for a more environmentally friendly development. Through more than 40 projects and examples from Norway as well as essays and conversations, this book presents five stories on how we see and design our surroundings.

Profile for Anna Karlsson

Fem fortellinger om landskap  

Fem fortellinger om landskap  

Advertisement