Issuu on Google+

Stillheten Jeg har gitt alt. Virkelig gitt alt, men jeg kunne ha gitt mer. Mer av meg, gjort mer av meg. Jeg kunne ha blitt noe, jeg kunne ha blitt noen. Jeg er en feil. Rundt meg ligger en tjukk, fargeløs tåke. Det er vanskelig å puste. Trærne på utsiden av vinduene ser ut som grå, utydelige spøkelser som smiler hånlig til meg. De sier ikke noe. Ingen sier noe. Alt jeg hører er trommingen i ørene mine og hjulene på bilen som knaser mot grusen. Dette er meg. Jeg er et produkt av kjøtt og blod, mer er jeg ikke. Tåken ligger alltid rundt meg, uansett. Jeg roper til stemmen brister, men det er stille. Som om jeg er den eneste i hele verden og alle andre har dratt til en annen planet og forlatt meg her, alene. Rundt neste sving er det en høy vegg. En vegg av massiv stein. Om jeg trykker pedalen litt hardere ned, øker farten litt til, hva vil skje da? Vil jeg bli hørt? Vil noen komme? Nei, for det er bare meg. Det er meg og trærne, et produkt av Guds vilje og frie natur.


Stillheten