qsrnqâ‚Źf;,iti.;i:;,:.:r:'
Mel. Ilvor herligt T
I
er
nit
tr'odelaqd, eta.
l\-orges morke Uveirslaar,
Da Folket var forraadt af Alle Og skulde gives hen, at lhlde Som Byttekveg
Iler
i
Treldoms Kaar,
sacl en Mand
i
lave Stue
Og skrev ved natlig Larnpes Lue
-
Men hvad han skrev, den Premtids Tolk,
Var Frihedsrunen for hans Folk.
Ei tvivled Norges adle Om Landets Kraft
Ifan forte frem
i
i
Ssn
Alvorsstunden
-
Eidsvoldslunden
Den Ruue, her lran skrev
i
Lon.
Der lyste den som Baun paa Thinge, Der fik den Magt at Frelse bringe Og nu den staaer, Indhugget
til
sildigst Old,
-
i vort Hjerteskjold.
**-..,j
Hvad gjor det saa, at Tidens Gang Med Jord har jevnet denne Stue,
At Grres nu bolger
over Tue
Hvor Irrihedstanken forst udsprang? Den Spire til et Tla er vorden Som skygger over hele Norclen, Og hvert dets Blad, med Tak og Savn, Encl hvisker Magnus Falsens Navn,
Dog vilcle
Vi, for hvad han gav,
Et ydre Tegn til Stedet binde. Ei trenger dertil l'alsens Minde, Men Folke)ijertet har sit Krav. Thi er nu reist en simpel Stotte Her, hvor hans Tanker Tidens modte Sonr Ilautasteen den alticl staae
-
Og vise, hvor hans Bolig laae! "fu. DlLuwa$.