Page 1

REIDUN IVERSEN

bokstaven før a

alm

FORLAG


bokstaven før a


Š 2011 Reidun Iversen Tegninger og omslag: Reidun Iversen Grafisk formgivning og omslagsdesign: Birgit Alm Satt med Book Antiqua 11/15 og 11/20 Papir: Munken Lynx Rough 120 g, bulk 1,4 Trykk og innbinding: AIT Oslo AS ISBN 978-82-998522-0-3 www.almforlag.no


REIDUN IVERSEN

bokstaven før a

alm

FORLAG


Jeg kan ikke noe om lik. Jeg får meg ikke til å gå innom biblioteket når jeg er nede i bygda for å handle heller og spørre den hyggelige damen som sitter bak skranken der: “Har du en bok om lik?” Så tror hun vel at jeg vil ha en krim. Jeg kunne naturligvis gå til fastlegen: “Kan du fortelle meg litt om lik?” Men nei. For så begynner hun kanskje å spørre om både det ene og det andre. Men jeg går altså og tenker på det. Hvordan du ser ut nå. Kroppen din. Er plankene i lokket på kisten begynt å sprekke? Og når telen snart går og det begynner å dryppe smeltevann ned på liklakenet ditt, på likskjorten og inn på den nakne huden din – hvor lang tid tar det før lokket råtner og den hvite duken over ansiktet ditt råtner og små skred av jord og sand styrter ned i det grå håret ditt, ned på de lukkede øyelokkene dine, inn mellom de blåsvarte leppene og fyller munnhulen? Og hvor lang tid vil det ta før kroppen din, den som bar din lyst og nød, din glede, sorg og anger, humor og undrende tanke er blitt til jord, hjernejord hjertejord blodjord tarmjord nyrejord gallejord leverjord hudjord? Det tenker jeg på.

7


Om morgenen tar jeg meg selv i hånden, leier meg ut på kjøkkenet og sier: “Se her, min venn, dagen er begynt! Tenn opp i komfyren nå.” Og jeg åpner ovnsdøren og legger inn never og småved, river av en fyrstikk, setter flammen borttil neveren og snurrer spjeldet helt opp så ilden får skikkelig tak. “Og så er det vann i kaffekannen. Og fram med brødet.” Og jeg heller vann i kaffekannen og tar fram brødet, og eimen av nattkald aske og lukten av kaffe og lyden av kniven når den skjærer i brødet og fyrstikkens spede men innstendige rop mot huden på innsiden av tommelen og pekefingeren er livbøyene jeg holder meg fast i.

8


Jeg skulle bare være borte fem dager. Men fem dager er likevel fem dager. Så du hadde invitert til fin avskjedsmiddag. Spisebordet var dekket med blå duk og de blåblomstrete tallerkenene og blå papirservietter, og ved glasset mitt hadde du satt en kaffekopp uten hank med tre grønne einerkvister i. Ilden spraket på peisen, og over ovnen hadde du hengt raggsokkene mine så de skulle være varme til jeg skulle hjem senere på kvelden for å pakke sekken ferdig til neste morgen. Bare du og jeg var bofaste over vinteren her oppe i den øverste setergrenda i Fjelldalen, du i din tømmerkoie nede ved elven og jeg i min hytte oppunder snaufjellet, og iblant var vi sambo, og iblant var vi særbo. Av og til måtte jeg være borte en uke eller to eller kanskje tre for å ta hånd om arbeidet jeg holdt på med. Men mest var jeg i Fjelldalen. På fjerde året var det. Vi var ikke unge. Ikke gamle heller. Men nesten. Jeg satt på min vanlige plass ved bordet og ventet mens du var ute på kjøkkenet for å hente maten – steinbitkaker, poteter og kokte gulrøtter. Gjennom den åpne døren kunne jeg høre skrittene dine over kjøkkengulvet fra benken til komfyren tilbake til benken, jeg hørte vekten av dine søvnløse netter, murringen i det høyre kneet ditt, hørte de ujevne hjerteslagene. Da nådde meg med ett en annen lyd der ute fra kjøkkenet. Du plystret! En liten melodi bare, men tonene steg som lerker høyt over skrittene dine. En vårplystring i vinterskumringen! Og jeg visste: Du plystret bare fordi du var glad for at du og jeg var vi! Og jeg plystret tilbake. En liten melodi bare.

9


Da jeg skulle gå den kvelden la du hånden omkring øret mitt til farvel som om jeg var en hundevalp, og inne i hånden din fantes ennå varmen fra alle dyrene og fuglene du hadde stelt med opp gjennom årene – hesten som hadde vært din beste venn og hunden og den morske katten og revungen du fant en vårdag i skogen og grisen og granmeisen og fjellkråka, den som straks kom flyvende og satte seg på skulderen din når du plystret på den og spissmusen som bodde i den gamle skistøvelen ute i bislaget ditt en hel vinter og som du fôret med nøttesmuler og gresskarfrø – de fantes der alle sammen i hånden din da du la den omkring øret mitt til farvel. Det er hvit stjernevrimmel over himmelen den kvelden når jeg kommer ut på trappen. Orions belte henger på skrå over Storfjellnuten, og månen er to tredjedels full. Jeg spenner på meg skiene og tar veien hjem over den åpne setervangen. For hvert fraspark jeg tar bølger ovnsvarmen fra raggsokkene omkring føttene. Snøen over vangen skinner liksom av seg selv, innenfra – et hvitt, mildt skinn, og oppe i skogkanten ligger den gamle låven, sølvgrå og nesten gjennomsiktig i dette lyset innenfra og liksom befridd fra sin egen tyngde – ligger der og svever i måneskinnet som en stor trollfugl. Omkring meg i snøen svinger seg sirlige spor av hare, rev og mår. Nå sover de under hver sin stein, eller kanskje innunder gulvet i låven – ligger med forlabbene over snuten og puster med lett, fort sovepust. Jeg klatrer over gjerdet ved sauefella og staker meg opp gjennom skogen. Her inne mellom trærne er det helt vindstille. Det eneste jeg hører er suset av skiene mot snøen og mitt eget hjerte som slår og slår. Fem dager bare. Så er jeg tilbake.

10


11


Solen er allerede oppe når jeg våkner den andre dagen i leiligheten i byen. Jeg går ut på kjøkkenet, setter over kaffen, dekker på med smør, brød og ost og legger fram den gamle avisen som ble igjen fra da jeg var i byen forrige gang. Så setter jeg meg ved kjøkkenbordet, heller kaffe i koppen, tar en bit av brødskiven og åpner avisen. Du har, din vane tro, vært oppe helt siden halv fem, kokt deg en kopp te og sittet ved kjøkkenvinduet og ventet på at reven skulle komme forbi, spist frokost, samlet sammen brødsmulene fra kjøkkenbenken, knust en håndfull nøtter og lagt inn i det lille fuglehuset ved fjellrognen utenfor sydveggen. Akkurat denne morgenen drar du fram den tomme gassbeholderen fra under benken, ruller den over gulvet, nedover utetrappen, løfter den opp i trillebåren og kjører den fram til bilen utenfor skigarden. Men det er ennå for tidlig på morgenen til å dra til bygda, så du går inn igjen, slenger fra deg vottene på kjøkkenstolen, henger

12


jakken på knaggen ved døren og setter deg i den brune lenestolen på stuen. Du tar “National Geographic” fra bordet ved siden av deg, lener deg tilbake og begynner å lese. Da farer med ett det høyre beinet ditt rett ut i luften i et ufrivillig spark så kraftig at den lille krakken på gulvet foran deg velter. Hjertemuskelen rykker til, slår tre–fire korte, snublende slag. Tidsskriftet glir ut av hånden din og ned på gulvet. Bak stolen trer Dødsengelen fram, løfter den svarte ibenholtbasunen til munnen og blåser. Men jeg hører den ikke. Jeg tar en munnfull kaffe. Jeg tygger på brødskiven min. Jeg blar om til neste side i avisen. Snøen begynner å smelte på fjellstøvlene dine. Dråpene faller, glimter til i det skarpe morgenlyset. Lager en dam på gulvet.

13


Svarte trær farer forbi. Telefonstolper. Hvit snø. Av og til styrter skarpe solstrimer inn gjennom bilvinduet. Det ligger en kropp i baksetet. Det er min kropp. Beina krøker seg opp mot magen, armene ligger i kryss over brystet, øynene stirrer inn i det grå tøytrekket på forsetet. En monoton stemme langt inne i øregangen gjentar de samme ordene om og om igjen; det er stemmen til K., datteren din, i telefonen for noen timer siden: “... tidlig i morges ... en god død sa legen ...” K. har lagt et pledd over kroppen min. Hun sitter taus foran rattet og kjører de fem timene opp til Fjelldalen. Et eller annet sted underveis stanser vi og spiser noe. Vi handler. Skiene og stavene mine satte jeg inn på oppbevaringen på jernbanestasjonen nede i bygda da jeg dro til byen i forgårs. K. går inn og henter dem. Det er mørk kveld før vi kommer opp i dalen. K. stanser i veikanten ved myra. Hun tilbyr seg å følge meg opp den siste veiløse kilometeren til hytta. Men jeg vil gå alene, komme fram alene. “Da møtes vi her i morgen klokken elleve,” sier hun. Jeg nikker. Vi har avtalt å vaske nede hos deg. Du skal jo aldri mer være der. Du skal i jorden. Men det skal være rent hos deg den dagen vi graver deg ned. “Kanskje best om du tar med en ekstra gulvklut,” sier K. “Og så kan jeg hjelpe deg opp med matposene etterpå.” Jeg tar brødet og et eple og legger i sekken, spenner på meg skiene og tenner hodelykten. Det er kaldt vær og lett å gå. Snart glir jeg fram fra skogen og ut på vangen ved hytta. Foran meg ligger dalen som et nattsvart skip, sovende, som om ingenting var hendt. Jeg setter skiene mot hytteveggen og låser opp døren til bislaget. Den kjølige eimen av bjørkeved slår mot meg. Jeg setter ryggsekken på gulvet rett innenfor døren og går i gang med de vanlige gjøremålene; tenner solcellelampen over

14


15


skrivebordet, fyrer opp med to halvkløyvinger i ovnen, fyller den store aluminiumskjelen med snø og setter på risten over ovnen så jeg har vann til i morgen tidlig. Da plutselig merker jeg det, som en blyklump mellom skulderbladene. Noe er annerledes her inne enn det bruker å være. Jeg stanser midt på gulvet og ser meg omkring, ser de velkjente, slitte tingene som alltid ellers hilser meg velkommen straks jeg kommer inn gjennom døren – veggskapet med blomsterblad og stengler og “Anno 1827” malt over dørene, det hvitskurte spisebordet, den gamle gulvkisten, stolene, bokhyllen oppunder taket og støpejernsovnen med bjørnen og reven i relieff bortover langsiden. Nå kaster de meg bare et likegyldig blikk. Tier. Vender seg mot hverandre. Bort fra meg. Jeg går inn på soveværelset, lukker døren bak meg, åpner vinduet og legger meg med klærne på ned i skinnfellen, trekker dynen opp over hodet. Sakte siger varmen inn i kroppen. Så faller jeg i søvn. Det er mørkt omkring meg idet jeg våkner. Har jeg sovet fem minutter eller tre døgn? Jeg vet ikke, vil ikke vite. Vil bare sove. Jeg snur meg over på andre siden. Da – i et glimt – skimter jeg avtrykket av hodet ditt på puten ved siden av min. Dagen før i forgårs var det du var her. Svart grus velter fram bak brystbeinet. Steinsprang går. Natten har ingen nødutgang.

16


17


Det er iskaldt på kjøkkenet ditt når K. og jeg kommer inn. Ovnsdøren står halvåpen, rimfrost dekker vinduet. På kjøkkenstolen ligger vottene dine, de grå og hvite selbuvottene jeg strikket til deg til jul i fjor. Den ene har havnet litt på skrå over den andre, begge krummer seg svakt oppover. De venter. Undrer seg – kommer ikke hendene snart? På bordet foran vinduet står tekoppen din, halvfull. K. fyrer opp i vedovnen på stuen og setter over vannet som er igjen i den store kjelen. Jeg henter to halvfulle bøtter i ilen rett nedenfor skigarden. Vi kaster pledd og puter og filleryer ut i snøen. Vi vasker gulvene. Tørker støv. Henger opp rene håndklær. Fra skapet finner vi fram nystrøkne duker og legger på kjøkkenbordet og spisebordet og stuebordet. Vi pusser de to små messinglysestakene og setter i nye lys. Skjærer einerkvister og legger langs kanten på peisen. Jeg vasker tekoppen din. Det lukter snø og grønnsåpe og salmiakk når vi er ferdige. Jeg tar vottene med hjem.

18


19


Jeg står ved komfyren og kjenner etter med gaffelen om poteten til middag er ferdigkokt. Da farer med ett blikket opp fra kasserollen, ut gjennom kjøkkenvinduet, hopper over grinden og nedover skråningen for å se om du er på vei hit opp, om den svarte, bredbremmede hatten din er å se mellom bjørkestammene. Jeg vet jo at du er død, vet at kroppen din ikke finnes her lenger, vet at jeg aldri mer skal komme til å se den høye, litt lute skikkelsen din komme inn gjennom grinden. Jeg sto jo selv ved kisten din i kapellet på sykehuset og så ned på kroppen din og så hvordan det venstre kneet bøyde seg opp under det hvite lakenet fordi det allerede var stivnet i den stillingen da de fant deg i stolen på hytta, og de store hendene dine hadde noen forsøkt å folde, men de hadde også stivnet; nå lå de på brystet ditt som en blå varde. Og jeg så jo at det var en likskjorte du hadde på deg, så den hvite kragen og den lille hvite sløyfen mellom skjortesnippene (du hadde fått deg en god latter om du hadde sett deg selv!), og fra sløyfen og nedover skjortebrystet satt små hvite knapper. Det var en fin likskjorte. Og jeg husker at jeg bøyde meg ned og kysset deg på pannen; huden din var iskald mot leppene mine, og fra håret ditt kjente jeg lukten av sykehussjampoen. Jeg la en rose på den hvite skjorten din like ovenfor hendene dine, og da jeg slapp taket i den, snudde den seg av seg selv så de røde kronbladene hvelvet seg over hjertet ditt. I tre dager og tre netter lå du for åpen kiste slik skikken er her i bygda fra gammelt av. Jeg satt hos deg, og slekt og venner kom også og satt og gikk og kom igjen. På den tredje dagens formiddag kom alle tilbake, og mannen fra begravelsesbyrået kom også. Han rakte meg en liten hvit duk på størrelse med en middagsserviett, og jeg la den over ansiktet ditt og brettet lakenet ned langs begge sider av kroppen din og omkring føttene dine. Var det du, denne stive

20


harde kroppen; den lignet mer en vinterfrossen tømmerstokk som noen hadde dratt inn fra skogen. Og jeg la lokket på kisten og skrudde fast treskruene en etter en. Seks skruer var det. Og uken etter, i kirken, da vi hadde sunget den siste salmen, var jeg selv med og bar kisten din ut sammen med de andre fem. Jeg hadde den bringebærrøde kåpen på meg og den hvite luen som jeg hadde vasket kvelden før, og jeg gikk forrest på høyre side og bar med venstre hånd, og vekten av kroppen din drev metallhåndtaket på kisten dypt ned i hånden min, det sved og brant, og orgelet spilte “Ave verum corpus”, og kisten vugget som en båt mellom oss. Vi gikk ut i den blå vinterdagen, og solen skinte, og den hvite snøen skinte også og gnistret og knirket under føttene våre, og til sist kom vi fram til den åpne graven ved bjørken borte ved kirkegårdsmuren. Alle la blomster i snøen langs kanten av graven, røde blomster og gule og blå, og fram fra den ene siden av graven sprikte tre–fire avrevne, grove bjørkerøtter, og på bunnen av graven lå hvitfrosne jordklumper. Langt bortefra et sted hørte jeg presten si noe, og jeg hørte stemmer som sang, og da den siste tonen stilnet, snudde presten seg mot klokkeren og nikket, nesten umerkelig nikket han, og kisten begynte å synke, sakte sank den, gynget litt fram og tilbake på veien ned, og de avrevne røttene skrapte mot den ene langsiden. Og ingen fugler sang, og til slutt nådde kisten bunnen av graven. Rugget på seg et par–tre ganger. Så lå den helt stille. Jeg så det alt sammen. Så det med mine egne øyne og hørte det med mine egne ører. Likevel står jeg her ved komfyren og venter på at du skal komme. At du skal plystre utenfor kjøkkenvinduet.

21


Hver morgen denne sakte gyngingen fram og tilbake dypt nede i søvnen, hvilende som i en mørk livmor. Samtidig, høyt over meg, aner jeg dagens nådeløst stirrende øye. Jeg vil bli her nede i det varme, bankende, jeg kryper sammen som var jeg en ufødt musunge, blekrosa og uten pels. Da – i et sprang – angriper dagen. Som en utsultet mår river den søvnen i stykker – et eksakt bitt – og glemselens hinne brister.

22


Votten din er lodden og varm i hånden når jeg tar den ned fra snoren over ovnen. Det er et hull på innsiden av den. Du viste meg hullet like før jeg dro til byen. “Kan du stoppe det når du kommer tilbake?” spurte du, og jeg sa: “Klart jeg kan.” På bordet ved vestvinduet, under solcellelampen, har jeg lagt fram stoppesoppen, kjøkkensaksen, en stoppenål og et grått og et hvitt ullgarnnøste. Vinterkveldshimmelen lener seg tung og mørk mot vinduet, men omkring meg skinner vennlig, gult lys fra parafinlampen i taket og fra lampen på gulvkisten og fra alle syv stearinlysene. Det durer i ovnen, det spraker på peisen. Jeg setter meg til rette foran bordet. Det skal være små tråklesting i en firkant omkring et slikt hull først, skal det bli en fin stopp til slutt. Jeg tråkler med den hvite tråden. Så strekker jeg hvite tråder fra kant til kant tvers over hele hullet, tett inntil hverandre, fra nederst til øverst. Jeg bytter til grå tråd, fester den i kanten og begynner å veve: skyver nålen under den nærmeste hvite tråden og over den neste og under og over hele veien bort til motsatt side og så tilbake igjen – en hvit tråd for deg, en grå tråd for meg. Opp fra votten stiger en svak lukt av snø og ovnsrøk. Veven tetner. Den blir fin. Jeg vrenger votten, fester tråden på vrangen og klipper av biten som er til overs. Peisilden bak meg har stilnet. Jeg slukker lampen over bordet. Stikker hånden i votten.

23


Jeg fryser. Klokken er allerede halv tolv på formiddagen. Termometeret borte ved skapet viser 22 grader. Likevel fryser jeg. Skarpe frostrier skjærer i kroppen. Jeg åpner spjeldet i ovnsdøren på vidt gap, fyrer opp på peisen og i kjøkkenovnen også. Tar på meg revepelsvesten utenpå islenderen. En halvtime senere er temperaturen steget til 26 grader. Det hjelper ikke. Jeg setter fram oppvaskbaljen på kjøkkenbenken, henter vannkjelen på komfyren og fyller kokhett vann i baljen, sper på med en øse kaldvann og slenger vaskekluten oppi. Jeg vrenger av meg klærne på overkroppen, bøyer meg over baljen og øser vann i ansiktet, gnir med hendene over kinnene, pannen, ørene, drar den glovarme vaskekluten over armene helt oppe fra skuldrene og ned, gang på gang. Vrir opp kluten og legger den brennende het over brystet. Til slutt tar jeg frottéhåndkleet og skrubber meg tørr, skrubber hardt og lenge. Huden blir flammende rød. Likevel fryser jeg. Under huden er jeg iskald.

24


25


Jeg spenner av meg skiene innenfor porten din og går bortover mot fuglebrettet; straks kommer de flyvende fram fra fjellrognen og fra buskene like ved – dompapene og granmeisene og blåmeisene og alle de andre fuglene. Små rappe vingeslag farer omkring hodet mitt så nært at jeg kjenner vinddraget fra vingene mot ansiktet. I lommen på anorakken har jeg med én pose med solsikkefrø, én med brødsmuler og én med litt hakkede hasselnøtter. Frøene heller jeg ut på fuglebrettet – det er bare et rundt, rustent blikklokk du hadde spikret fast på en meterhøy staur så ikke måren skulle komme til, og brødsmulene putter jeg inn i fuglehuset så ikke skjæra skal komme og forsyne seg. Så setter jeg meg på huk, legger tre–fire nøttebiter på håndbaken, holder hånden helt nede ved snøen og strekker fram pekefingeren. Sitter stille og venter. Og der kommer det en granmeis flyvende – den lander bare en snau meter fra meg, skakker litt med hodet og flakser litt med vingene. Så hopper den helt fram til hånden min, napper meg i fingertuppen med nebbet, tar sats og fester de små svarte, kalde klørne omkring fingeren min. Og vips har den snappet til seg en liten nøttebit. Kanskje den tror at jeg er du?

26


27


En dag dør jeg også. Kanskje faller jeg på skrå fram over middagsbordet med en potetbit hengende igjen på gaffelen og blodet fossende ut av munnen. Kanskje ligger jeg i en sykehusseng og spenner kroppen en siste gang i en smertebue over lakenet før jeg slipper taket. Kanskje blir jeg overkjørt av en bil på gaten. Kanskje dør jeg mens jeg sover. Hvordan det enn blir: Hvordan blir det? Å dø? Å være død? Slik tenker jeg meg det: I selve dødsøyeblikket som en såpeboble sprekker tiden og musikk strømmer mot meg fra alle kanter Brandenburgerkonsertene og Johannespasjonen og Das Wohltemperierte Klavier og Goldbergvariasjonene men umulig å skille fra hverandre, altså slik de var før de virvlet inn i Johan Sebastians ører, styrtet mot trommehinnene hans og ble splittet i Ess-dur og g-moll, i oboens og fløytens svingningstall, i andante og allegro grosso – musikk som den hyrdene og sauene på marken hørte. Og Gud har skrudd løs horisonten; jeg er både

28


inne i meg selv og omkring meg selv. Og jeg oppdager til min forundring at jeg befinner meg utenfor min egen hjerne – for en frihet! – tankene har løsnet fra ordene; de boltrer seg som de selv vil på andre siden av Den Store Språklabyrinten, den jeg ble tvunget inn i da jeg ble født (det skjønte hun ikke, jordmoren, at det var derfor jeg skrek). Og fargene! – røde elver og rosa fosser og purpurblå floder, sitrongule sjøer og sølvskimrende bekker virvler omkring meg og gjennom meg og nordlysgrønne stormer farer forbi enda det er helt vindstille og selv er jeg en akvarell som har løsnet fra mitt papir. Men kanskje tar jeg feil. Kanskje er døden porten inn til en nedlagt gruve der lampene for lengst er slukket.

29


bokstaven før a er en samling kortprosatekster og tegninger som skildrer et menneskes vei gjennom en sorg og til sist fram mot en fornyet glede over livet. Bokas jeg-person tilbringer store deler av denne tiden på en hytte i en enslig setergrend oppunder snaufjellet, halvannen mil fra nærmeste bygd. Nærheten til naturen, årstidenes og værets vekslinger og det daglige praktiske arbeidet er vevet sammen med sorgens indre og uforutsigbare dramatikk. bokstaven før a er skrevet i et nøkternt språk, der det usagte skaper nerve og spenning i teksten. “Å skape litteratur av sorg krever at den personlige sorgen løftes opp til et mer allmennmenneskelig nivå, der den kan bli tilgjengelig for mange. I denne boken blir tekstene aldri egosentriske; de vrir seg hele tiden ut mot leseren og åpner opp mot et slikt allment perspektiv. Forfatteren har også en påfallende evne til å gi uttrykk for det store i det lille; til å ta i bruk meget små og eksakte hverdagsdetaljer, som samtidig peker videre mot større og brådype sjikt i menneskesinnet.” MALIN LINDROTH, DRAMATIKER, POET OG FORFATTER, MEDLEM SVERIGES FÖRFATTARFÖRBUND “‘Hvordan går det med deg?’ Mennesker i sorg som får dette spørsmålet, står ofte uten ord. Forfatteren av bokstaven før a har funnet et helt genuint språklig uttrykk for sorgen. Jeg tror mange sørgende vil føle at hun taler for dem. Samtidig er det en sanselighet i disse tekstene som vekker en lyst til å leve.” HENNING HERRESTAD, KOORDINATOR FOR SORGTJENESTEN I FRANSISKUSHJELPEN I OSLO “Forfatteren tar leseren med inn i savnet etter et kjært menneske som ikke er der lenger. Før var de to, nå er det bare en. ‘Jeg dekker bordet med duk og bokfører avstanden fra to tallerkener til en, to skjeer til en, to glass til ett.’ Setningene er meningstunge, overflødige ord er borte.” LIV WERGELAND SØRBYE, 1. AMANUENSIS, DIAKONHJEMMET HØGSKOLE

alm

FORLAG

bokstaven før a  

Reidun Iversen. Utgitt på alm forlag, nå Alm media.

bokstaven før a  

Reidun Iversen. Utgitt på alm forlag, nå Alm media.

Advertisement