Vennepunkt: Derfor må vi snakke sammen by Vennskap Nord/Sør

abl et tem venns ad fra rd/sø kap No r

Derfor må vi snakke sammen Nord-Korea: Informasjon fra besøkende kan velte regimet 14-17 Amazonas: En gutt fra Sagene redder indianerspråk 4-7 Guatemala: Skaper lokaldemokrati på Nesodden 10-11

nr. 2 - 2014

Lofoten: Verden er en seilbåt 8-9

Huni kuin-indianerne i det innerste av Brasils regnskog samarbeider med ungdom på Sagene. Etter mange Amazonasbesøk snakker Liam bedre haxpa kuin enn mange lokale. Les mer på side 4-7. (Foto: Liam Meieran)

Av Liv Aas Frank Vennskap Nord/Sør

h Dialogen desto viktigere På samme måte som europeisk samarbeid etter andre verdenskrig har skapt forsoning, bygget ned fordommer, inspirert, gitt kunnskap og felles læring, er globalt vennskapssamarbeid viktig nettopp av de samme grunnene. Verden blir stadig mindre, og vi ser behovet for mer kunnskap om hverandre i alle lag av samfunnet. Det som skjer andre steder i verden påvirker oss, og det som skjer her påvirker andre. Vennskapssamarbeid gjør mennesker bevisst de store sammenhengene i verden. Det gir kunnskap og forståelse for hvilke mekanismer i global økonomi og politikk som hindrer utvikling, og samtidig verktøy til å skape endring lokalt. Etter finanskrisen har mange donorland kuttet i bistanden. Partnere i Sør ser at tidene endrer seg og at man må tenke nytt for å løse sosiale problemer. Der man tidligere har mottatt penger må man ta tak i egen utvikling på en annen måte. Det bidrar til mer eierskap og engasjement, og mobilisering fra grasrota. Tiltakene er mer treffsikre siden de styres av dem som kjenner problemet best. Sosialt entreprenørskap har blitt et mer og mer brukt begrep i vårt nettverk. Vi ser også lokalsamfunn i Norge oppdager at de har mer å lære fra partnere i Sør, enn omvendt. Unge demokratier har andre metoder som kanskje er mer tilpasset den moderne verden og gir mer deltakelse enn vårt godt etablerte samfunn med demokratisk forankring lenger tilbake i tid. Selv om vi har godt utprøvde strukturer hos oss, er det inspirerende å se at andre løsninger gir en stor folkelig mobilisering og engasjement andre steder. Andre steder er det slik at politikk ikke er tema i det hele tatt, og kan ikke være det på grunn av situasjonen i landet. Her er dialogen, og kontakten med verden utenfor desto viktigere. Det å vite at man har noen som vet om en, og samtidig ha muligheten til kontakt og samarbeid om andre tema, er viktig. Vi tror det er viktig å la være å fordømme det som er annerledes enn oss. Vi tror man må møtes med gjensidig respekt. Slik skapes relasjoner mellom mennesker som ikke ville møtt hverandre ellers. Når folk møtes og blir venner, ser vi at vi ikke er så forskjellige, og skillene mellom oss blir mindre. Når vi møter mennesker fra andre steder i verden, lærer vi også noe om oss selv. Mange forteller at vennskapssamarbeid har ført til at de er mer beviste på sitt eget språk og sin egen kultur. Man blir stolt av sitt opphav, og man ser styrkene i sitt eget samfunn. I forbindelse med krigen i Gaza ser vi et stort engasjement i de norske lokalsamfunnene med vennskapssamarbeid med Palestina. Årelange vennskap har bidratt til et stort engasjement. Konflikt og lidelse kommer så mye nærmere når man kjenner noen som er der. Liv Aas Frank

innhold: 3 Hva skjer? 4-7 Amazonas: Skogsfolkets sønn 8-9 Lofoten: Verdensvinden 10-11 Nesodden - Santa Tecla: Lokale får mer makt 12-13 Hold verdens vinduer åpne 14-17 Nord-Korea: På den andre siden 18-19 Nord-Korea: bak fasaden

20 Palestina: En venn i nøden

21 Guatemala: Løsningen kommer innenfra

22-23 Kart

Nummer 2-2014 Utgitt av: Vennskap Nord/Sør Storgata 11, 0155 OSLO, Norge Tlf.: + 47 982 63 530 Fax: +47 23 01 03 05 E-post: godt@vennskap.no Hjemmeside: www.vennskap.no

Ansvarlig redaktør: Liv Aas Frank Redaktør: Kristoffer Gaarder Dannevig Layout: Brød&tekst, www.brodogtekst.no Trykk: Konsis Grafisk AS Opplag: 1300 Foto forside: Jarle Aabø. Foto Bakside: Øyvind Øukrust

ISSN 0805-8733

Utgitt med støtte fra NORAD.

Vennskap Nord/Sør (VNS) Er en nettverksorganisasjon og kompetansesenter for vennskapssamarbeid som tilbyr støtteordninger og verktøy for utveksling og samarbeid. VNS vil skape dialog mellom mennesker i lokalsamfunn i Norge og i sør gjennom vennskapssamarbeid. Vennskapssamarbeid er direkte, langsiktig og gjensidig erfaringsutveksling mellom likeverdige lokalsamfunn i Norge og i sør.

Hva er dette? Gjennom bladet finner du flere såkalte QR-koder. Har du en smarttelefon, kan du lese av koden og automatisk få opp den aktuelle nettsiden. Du kan laste ned en QR-leser fra App Store eller Android Market.

? r e j k s a v h

#friends-ns #friends-ns er vår nye hashtag. Vi ber alle bruke denne på Instagram, Twitter og Facebook. Hvis du poster et bilde på Instagram med #friends-ns før 15. november er du med i vår fotokonkurranse. Du kan vinne et Instax-kamera, som printer bildet ditt umiddelbart, eller et gavekort på 100 euro. Du kan også delta i konkurransen ved å laste opp bilder direkte på vår konkurranseside på Facebook. Se også baksiden på dette bladet.

Ragnhild har sluttet Før sommeren sluttet Ragnhild Olaussen etter mange år i organisasjonen. Vi vil savne hennes engasjement og tilstedeværelse! Å takke for innsatsen føles så altfor lite med tanke på alt det arbeidet hun har gjort for Vennskap Nord/Sør. Men det er det vi kan gjøre. Tusen takk, Ragnhild! Hun har sendt oss denne hilsen: «Jeg har fulgt Vennskap Nord/Sør gjennom en spennende utvikling helt siden forrige årtusen, de siste fem årene som leder. Jeg kan knapt se for meg en mer interessant og variert jobb! Jeg har svært stor respekt og beundring for folk rundt i Norge og i våre samarbeidsland som jobber for å skape et bedre lokalsamfunn, en bedre skole og en bedre verden. Både myndigheter og organisasjoner skjønner etter hvert at utviklingsarbeid må forankres lokalt og eies av vanlige folk der de

konkurranse sn.im/win

bor. Denne sommeren har vært en påminnelse om at verden trenger mer dialog og kontakt mellom folk som har ulike verdensbilder og verdier. Derfor er Vennskap Nord/Sørs arbeid viktigere enn noen gang! Jeg ønsker det beste for alle dere som er engasjert i dette arbeidet, og takker for alt jeg har lært og opplevd sammen med dere disse årene!

Kommende konferanser

Ragnhild Olaussen

30. – 31. oktober arrangerer vi Global utdanningskonferanse på Kuben videregående skole i Oslo. Skoler, og andre grupper er invitert.

3. oktober er det «Dialog-dag» i Kampala for alle partnerskoler i Uganda. Et nytt prosjekt skal lanseres: «Dialog og elevmekling».

21.- 22. november arrangerer vi en stor lokalsamfunnskonferanse i Ramallah for alle som har vennskapsforbindelser med Palestina. Vennskapsgrupper og kommuner oppfordres til å delta og til å samkjøre felles innlegg.

Heidi Thon ny daglig leder Heidi Thon går inn i stillingen som ny daglig leder i Vennskap Nord/ Sør fra og med 1. oktober. Hun kommer fra stillingen som salgs- og markedssjef i VisitOslo. Hun har også erfaring som salgssjef i Air France og som språkinstruktør på Berlitz Language School.

Lokalsamfunnsprogrammet skal ha et fagseminar om globalt ansvarlige kommuner i månedsskiftet oktober/ november. Her inviterer vi til å få et innblikk i den etiske atferden til norske kommuner når det gjelder ansvar for miljø og menneskerettigheter i andre land. Invitasjoner kommer på e-post og på nettsiden til Vennskap Nord/Sør.

Vår kronikk i Klassekampen 28. februar i år skrev vår informasjonsrådgiver, og redaktør av dette bladet, kronikk i Klassekampen om hvordan man bør forholde seg til de strenge lovene som forbyr homofili i Uganda. Kronikken er basert på en artikkel i fjorårets Vennepunkt, hvor blant annet en ugandisk homoaktivist og lærer Ayub Kalema-Golooba, fra RjukanKampala-samarbeidet, ble intervjuet. Siden kronikken ble skrevet har øverste domstol i Uganda stoppet den delen av loven som åpnet for livstidsstraff for homofile. Men homofili forblir en kriminalitet i Uganda.

Vårt nye undervisningsopplegg Vennskap Nord/Sør har laget et nytt undervisningsopplegg for videregående skole i samarbeid med «Hei Verden» og «Global skole». Opplegget heter «Fattig og rik - er olje et problem eller en løsning?» og ligger tilgjengelig for alle på nettsidene til Global skole.

kronikk

global skole

Du kan lese kronikken her: sn.im/homokronikk

sn.im/fattigogrik

Vennepunkt september 2014

Kristoffer Gaarder Dannevig Vennskap Nord/Sør

Liam bruker ofte pinnen i nesa i Norge også. Noen ganger maler han seg og. Alle normer er egentlig en illusjon, sier Liam som mener dette er en av de viktigste lærdommene han har fått av å være med huni kuin. (Foto: privat)

Vennepunkt september 2014

Skogens sønn

Regnskogen penetrerer ansiktet hans. Kroppen bærer arr fra en etsende plante. Liam husker ikke hvem han engang var. Nå er han indianerspråkets redningsmann. Jeg sitter på en cafe på Torshov og venter på Liam Meieran. Jeg vet ikke hvordan han ser ut, men jeg vet han har besøkt det innerste Amazonas tre ganger de siste årene. Han er en av drivkreftene bak samarbeidet med en urfolksgruppe i Brasil. Rundt hjørnet kommer en høy, mørk, ung mann med en pinne tvers gjennom nesen. Liam (18) utstråler en slags blanding av mellommenneskelig varme og distanse til samfunnet. Han framstår tankefull, kanskje klok for sin alder, litt mystisk. Han takker nei til mat og drikke. Han vil ha vann og spiser en medbragt banan. Han svarer ikke så fyldig i begynnelsen. Han tenker seg om, ombestemmer seg, finner ikke helt ordene. Men etter hvert flyter praten. Nye historier kommer før den første er ferdig. Du skal få høre noen av historiene snart. En eksistensiell gave For å få tak i nummeret til Liam, ringte jeg først moren hans. Jeg brukte anledningen til å spørre henne hva vennskapssamarbeidet har betydd for sønnen. Da ble det stille i den andre enden av røret. Jeg hørte hun pustet tungt. - Skogen, og menneskene i skogen, har betydd enormt for ham. Det har vært en eksistensiell gave. Før manglet han et element i livet som jeg ikke kunne gi ham. Det elementet fikk han av huni Kuin. Nå lever han et rikere liv som er mer kompatibelt med den han er. Derfor ser jeg på folket i skogen som hans far. For meg betydde vennskapssamarbeidet at jeg fikk en far til sønnen min, sier Linn Meieran. Jeg hører følelsene hennes gjennom røret. Frykter ikke For å komme til huni kuin-folket fra Norge, må man først fly omtrent et døgn, så kjøre åtte

timer med bil og så to dager med båt, motstrøms opp Amazonas. Da kommer du til et område med ni landsbyer – Liam har vært i de fleste, men kjenner to av dem best. I Tarauaka bor Liams beste venn – Sia. Han er den eneste i landsbyen med internett og en datamaskin.

endre seg. Det skjer noe med huni kuin-folk når de møter Liam – denne mørke utlendingen som snakker deres språk. Liams interesse for deres språk og kultur har ført til at flere har blitt mer bevisst sin egen kulturarv. Mange lærere underviser bare på portugisisk og noen

«Jeg gjør narr av dem på deres språk. Da vil de lære mer.» Liam

Det er slik Liam holder kontakten med ham, når han ikke er der. Området heter Praia do Carapanã, direkte oversatt myggens strand. Det er mye mygg der, forteller Liam. Når jeg spør om det er malaria, trekker han på skuldrene. Jeg vet ikke, jeg tror det, sier han. Han har i hvert fall styrt unna den farlige parasitten så langt, men ble ordentlig dårlig av noe annet – han fikk svarte byller over hele kroppen. Men en lokal sjaman brukte en dag på å finne en plante i regnskogen som etset bort Liams byller. Han ble frisk, men byllene ble erstattet av sår som ble til arr. Han viser meg arrene på kroppen.

foreldre snakker bare portugisisk med barna sine. Men nå er det flere som lærer haxpa kuin på grunn av Liam. - Det er helt reelt og veldig morsomt. Jeg pleier å gjøre narr av dem på deres eget språk hvis de ikke kan det. Jeg tror at når noen andre viser stor interesse for kulturen deres, så får de lyst til å lære mer. Kannibaler Liam forteller at det er forskjellene mellom huni kuin og vår vestlige kultur, han nyter mest. - Alt de gjør er på en måte subjektivt. Det finnes ikke retningslinjer på hvordan du skal være. Sentralt i kulturen deres er at ingen voksen skal fortelle en annen hva man kan eller ikke kan gjøre, sier Liam. For mange år siden, forteller han, var huni kuin kannibaler. Han har selv møtt gamle folk som har spist mennesker – som en del av et ritual. - Når en person døde pleide hele landsbyen å spise en bit av ham. Slik ble den dødes kraft blant folket, forklarer Liam. Enda tidligere fantes det også folk som jaktet mennesker. Ikke for å stille sult, men for å få kraften deres, forteller Liam. For å illustrere

Liam bevarer språket - I Brasil tror folk jeg er skogsbonde fordi jeg snakker portugisisk med aksenten til indianerne. Jeg pleier bare å si jeg er fra et annet urfolk, så slipper jeg å forklare så mye, forteller Liam. Liam har også lært seg språket haxpa kuin. Ikke alle i Praio do Carapanã kan portugisisk – men ikke alle kan haxpa kuin heller. I noen landsbyer er det nesten ingen som kan portugisisk, mens det i andre nesten ikke er noen som kan haxa kuin. Det siste kan imidlertid være i ferd med å

Vennepunkt september 2014

Skogens sønn

Ikke alle huni kuin lærer haxpa kuin. Men Liam snakker det. Derfor er det nå flere og flere som vil lære det tradisjonelle språket. (Foto: Liam Meieran)

«Jeg tror ikke alltid de forstår seg selv. Og jeg tror ikke alltid vi kan forstå oss selv heller.» Liam

begynner han på en historie med en mengde oppklarende fotnoter. Dette er kortversjonen av historien om Voldelig. Historien om Voldelig Huni kuin opererer med en rekke kallenavn som automatisk følger et gitt navn. For eksempel hvis Per skader foten og begynner å halte, så er han «Haltern». Alle andre som også heter Per kan dermed kalles «Haltern». Liam vet ikke om Voldelig fikk tildelt sitt kallenavn på grunn av oppførselen hans eller fordi andre med hans navn hadde vært voldelige. Med et gitt navn følger nemlig også en etikette om hvordan du er forventet å oppføre deg, forteller Liam. Voldelig hadde tre koner, noe som er svært uvanlig. Det er ok å ha flere koner, men bare hvis du viser at du har kraften til flere menn i deg. Så tre koner er et symbol på hans kraft, forklarer Liam. 6

Vennepunkt september 2013

Voldelig fikk imidlertid sin kraft på en særs voldelig måte. Med en dolk av bambus drepte han barn og spiste dem. Folk var livredde for Voldelig, men visste ikke hva de skulle gjøre, de hadde ikke noen myndighet til å ta hånd om ham fordi alle voksne mennesker i prinsippet kunne gjøre som de ville, forklarer Liam. Heldigvis bodde det en sjaman i landsbyen. Og sjamanen var ikke redd for Voldelig, derimot var Voldelig redd for ham. Dette visste sjamanen og tenkte at Voldelig kom til å drepe ham, hvis han ikke gjorde noe. En dag da de satt sammen og spiste, tok sjamanen masse chili i maten til Voldelig. Først merket ikke Voldelig sjamanens triks – han var for kraftig. Men så begynte sjamanen å konsentrere seg veldig mens de spiste – for å gi chilien mer kraft. Da Voldelig så sjamanen konsentrere seg, skjønte han hva som skjedde. Han tok så sine tre koner med seg og løp.

Etter det var Voldelig redusert til et ufarlig tomt skall. Han sluttet å spise. Historien kunne sluttet der, men det gjør den ikke. Etter dette så sjamanen i en drøm at det siste han skulle gjøre før sin død var å bygge et stort hus for hele landsbyen. Huset ble bygd, men i det sjamanen setter på plass den siste bjelken, brekker den og faller på sjamanen som brekker nakken. Gir ikke alltid mening - Da jeg hørte historien tenkte jeg «what?». Jeg trodde sjamanen skulle bli belønnet, eller at historien skulle ha en moral. Isteden endte den i et paradoks der sjamanen døde som følge av at han fullførte sin egen visjon, sier Liam og fortsetter: - Det er ikke alt med denne historien jeg forstår, det er mange detaljer jeg ikke har nevnt som ikke gir mening for oss. Men historien har likevel hjulpet meg å forstå noe.

Vennskap SagenePraia do Carapanã Amazon Friendship Alliance er et ungdomsbasert vennskapssamarbeid mellom SFU Senter for Frivillig Ungdom på Sagene og Huni Kuin folket i Amazonas. Formålet er å gjøre kjent viktigheten av regnskogen i Amazonas, urfolks kultur, og deres kamp for å bevare regnskogen. Samarbeidspartnere er ni Huni Kuin landsbyer i Urfolksterritoriet Praia do Carapanã i Acre provinsen i Brasil. Organisasjonene CPI Acre (Comissão Pro-Indio) og ASKARJ (Associação de Seringueiros Kaxinawas do Rio Jordão) er formelle partnere. Etter omtrent to døgn på Amazonaselven er det godt å bli tatt i mot på Praia do Carapanã. (Foto: Liam Meieran)

«De er paparazzier alle sammen.» - Hva da? - At noe i en kultur ikke alltid gir mening. Det er mitt utgangspunkt. - Du mener det noen ganger er umulig å forstå andre kulturer fullt og helt? - Ja, men jeg tror ikke alltid de forstår seg selv, eller vi forstår oss selv, heller. De kan bare historiene. De diskuterer ikke tolkninger av historiene sammen. Alle huni kuin blir kjent med historiene, dansene og ritualene. Men det er ingen som forteller dem hvordan de skal tenke. Hver og en av dem har en unik religion og et unikt verdenssyn fordi ingen forteller dem hva de skal gjøre med informasjonen. Derfor blir de fort ydmyke for den andres mening. Har du to sjamaner og spør dem om noe, får du ofte to svar. Men hvis du sier at den andre sa noe annet, så sier de seg enige i den andre – fordi de ikke skal si mot noen andre. Strukturene, en illusjon - Ser du annerledes på ditt liv i Norge etter du ble kjent med huni kuin? - Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Men – jeg kan ikke helt se meg selv før jeg reiste dit. Jeg har glemt hvordan jeg var. Men jeg vet at jeg har det bedre nå. - På hvilken måte? - Jeg har fått nye tanker, indirekte på en måte. Jeg reflekterer over ting og har kommet til andre konklusjoner. Den tanken som har slått meg mer og mer, er at all struktur er en illusjon. Da jeg vokste opp ble jeg fortalt for-

Vennene har samarbeidet om å lage film for å spre informasjon på skoler i Norge, de har laget festivaler i Sør og de har samarbeidet om å lage et «Mini-Amazonas» i parken “Gråbeinsletta” i Sagene Bydel. Der ga de parken et urfolksuttrykk ved å male stein og beplantninger i Huni Kuin folkets farger og mønstre.

Liam

skjellige ting, som vent på rødt lys, gjør som en politimann sier eller at man skal håndhilse. Men alle disse normene i et samfunn – de er ikke faktiske, de er ikke naturgitte – de er menneskeskapte. Det er ikke alltid de konkrete eksemplene kommer først hos Liam. Han er ikke typen til å synes det er rart at andre kulturer spiser annen mat eller har på annerledes klær. Han er typen til å sette spørsmålstegn ved det grunnleggende. Men noen karriere i sosialantropologien, blir det neppe. - Jeg kommer aldri til å bli lei av å dra dit. Men jeg vil ikke gjøre det akademisk, forteller Liam, som om få måneder begir seg ut på sin fjerde Amazonasreise.

Amazonas: Praio do Carapana er et område med ni landsbyer med mellom 30 og 150 innbyggere. Samlet er det ca 10.000 huni kuin i Brasil og Peru. De to landsbyene Liam kjenner best er Mucuripe og Segredo Artesao. Amazonas har halvparten av jordas gjenværende regnskog. Mellom 1990 og 2005 ble det kuttet bort skog tilsvarende 8150 fotballbaner om dagen. Men ¾ av regnskogen består fortsatt. Nå går avskogingen omtrent halvparten så fort. Kilde: Wikipedia, WWF

Ulik på det like Liam liker forskjellene. Det dukker likevel opp et likhetstrekk huni kuin har med mange norske ungdommer: En dragning mot skjerm og smarttelefoner. Men det er ikke for å ringe eller sende sms – for det er ikke mobilkontakt på lang avstand. Med mobilene får de musikk, lys og ikke minst bilder og video. - De er paparazzier alle sammen, forteller Liam. Få blant huni kuin har faste jobber, de lever av skogen. Men noen tar strøjobber, som båtturer og liknende – og pengene går ofte til mobiler. Men denne opplagte likheten mellom kulturene deler ikke huni kuin med Liam. Han har en mye eldre telefon.

Indianerpaparazzier. (Foto: Liam Meieran)

se filmen Se 4 minutter film fra Sageneungdommens besøk hos huni kuin: http://sn.im/huni.kuin

Vennepunkt september 2014

Av Astrid Johanne Mikidadi og Kristoffer Gaarder Dannevig Vennskap Nord/Sør

Sommerferie med Spor Hvert år drar deltakerne på Spor ungdomsutveksling på sommerferie under det fem måneder lange oppholdet. Årets sporere var spesielt heldige fordi Vennskap Nord/ Sør fikk ordnet en ukes seiltur i samarbeid med SeilNorge. Seilturen gikk fra Træna (festivalen) til Svartisen – Bolga – krysset Vestfjorden til Værøy – langs Lofotveggen til Reinefjorden – Nusfjord – Saltstraumen – Kjerringøy – Henningsvær. En av de nye norske Spordeltakerne var med på turen for å lage en dokumentar om seilbåtturen og ungdomsutveksling. Filmen lages med støtte fra Fredskorpset. Roberto drar i riktig tau. Han var en tålmodig seilelev. Her sammen med kaptein Emil Engebregtsen og Mahmoud fra Tanzania. (Foto: Astrid Johanne Mikidadi)

Verdensvinden Også kloden er en skute – og menneskets historie en lunefull ferd gjennom farer. Sammen lærte verdensungdommen noe av det som trengs for å komme trygt fram: Samhold, kommunikasjon og kunnskap om natur og kultur. I sommer mønstret en internasjonal gjeng på to seilbåter på Træna. Årets «sporere» fra Guatemala og Tanzania måtte sammen med lokale styre og navigere skutene mellom øyer, skjær og sagtaggete fjell med blå isbrearmer. Vi har spurt Carlos Roberto Acosta Toledo (18) fra Guatemala hvordan det gikk på hans livs første seilbåttur. - Hvordan var det å være på en båt en uke med folk fra forskjellige land? - Det var en flott opplevelse. Vi brukte engelsk, spansk, swahili og norsk for å snakke med hverandre, så det var utfordrende og lærerikt å kommunisere. - Hva lærte du? - Jeg lærte mye om hvordan man seiler men også om å samarbeide med folk fra andre verdensdeler. Vi måtte dele kunnskapen vi hadde og kommunisere godt med hverandre. Vi prøvde hele tiden å finne nye måter å samarbeide og hjelpe hverandre. 8

Vennepunkt september 2014

- Hva overrasket deg mest i løpet av seilturen? - Alt sammen var nytt fordi det var første gang jeg seilte med en båt. I hele mitt liv har jeg bare vært på én båt og da trengte jeg ikke gjøre noe som helst. Nå måtte vi jobbe ombord – det var fantastisk. Vi måtte jobbe for å få båten til å bevege seg – det var ikke bare å skru på en motor og sitte hele dagen. Det var også fantastisk å se alle fjellene, utsikten og å fiske. - Hva var vanskelig og var du redd? - Jeg var litt redd da vi mønstret på seilbåten fordi det var første gang jeg skulle seile. Jeg var nervøs men det var ikke så vanskelig fordi vi hjalp hverandre. Det vanskeligste var å lære så mye om å seile på så kort tid. - Å seile er avhengig av naturkreftene. Fikk båtturen deg til å tenke over miljøspørsmål? - Ja, for hvis vi ikke hadde vind kunne vi ikke bevege oss, vi var avhengige av vinden. Vi måtte også vente, eller være raske, for å

tilpasse oss tidevannet. Underveis på turen tenkte jeg at vi mennesker burde utnytte vinden mer for å skape energi. - Å styre en skute krever tett samarbeid – hva lærte du om samarbeid på tvers av kulturer? - Det første var å kommunisere. Alle delte sin mening om hva vi skulle gjøre. Når vi jobbet lærte vi av hverandre og hjalp hverandre. - Hva var det beste? - Det beste var å føle adrenalinet. Vår båt var den minste av de to, så når bølgene kom og slo mot båten følte jeg et skikkelig adrenalinkick. Så var det også fint å se alle stedene vi besøkte: isbreer, grotter og alle øyene. Å være i Norge er en livsmulighet som jeg ikke vet om jeg får mulighet til å oppleve igjen. Det var et eventyr å seile. Seilturen forsterket følelsen av alt det fine jeg har opplevd i Norge i fem måneder. Jeg har lært så mye og jeg har hatt det fantastisk med min vertsfamilie.

Roberto strålte som en midnattssol da han fikk tre makrell på samme snøre. Mange likte å fiske, men ingen andre fikk tre fisk på en gang. (Foto: Astrid Johanne Mikidadi)

Vennepunkt september 2014

Av Ragnhild Olaussen tidligere leder Vennskap Nord/Sør

Lokale får mer makt Demokratisamarbeidet mellom Nesodden og Santa Tecla slår en spiker i den norske selvtilfredsheten. Det trenger vi, mener Frank Aarebrot. Med grov bergensrøst, uten manus og kun avbrutt av egen humring over egne spissformuleringer – samt en liten røykepause – holder statsviter og demokratiguru Frank Aarebrot godt på oppmerksomheten til forsamlingen på Nesodden. Anledningen er en demokratidugnad mellom de to vennskapskommunene. Temaet til Aarebrot er det potensielt tørre «likheter og forskjeller i utviklingen av lokaldemokratiet i Norge og El Salvador gjennom 200 år». Men det er ingen gjesp å spore i salen. - Dere bør lære av hverandres feil, er oppfordringen til ordførerne fra vennskapskommunene Nesodden og Santa Tecla fra Aarebrot. Svakt norsk selvstyre El Salvador er i gang med en omfattende revidering av sitt demokratiske system. I 2015 skal 10

Vennepunkt september 2014

det nye systemet være ferdigstilt. Aarebrot håper El Salvador tar lærdom av Norges «feil», nemlig hvor svakt det lokale selvstyre står i forhold sentralmakten. - Nordmenn flest tror at vårt lokale selvstyre er sterkt i forhold til resten av Europa. Det er helt feil! Norge er det eneste europeiske landet som ikke har lovfestet lokalt selvstyre. Det beste med demokratisamarbeidet mellom Nesodden og Santa Tecla, er at det slår en spiker i denne norske selvtilfredsheten, sier Aarebrot. I mange europeiske stater kan lokaldemokratiet saksøke staten, for eksempel hvis de får for lite penger til å gjennomføre en reform. Da vil en domstol dømme i konflikten, forklarer Aarebrot. - I Norge kan nasjonalregjeringen vedta

hva de vil og så overlate gjennomføringsansvaret til kommunene uten å overføre penger. Når kommunene ikke klarer å gjennomføre, truer regjeringen med kommunesammenslåing. I andre land hadde dette ført til rettsaker, sier Aarebrot. Han håper El Salvador velger å gi lokaldemokratiet muligheten til å stille regjeringen til ansvar, sier Aarebrot med adresse til delegasjonen fra Santa Tecla. Fyrtårn for representativt styre Med i delegasjonen fra El Salvador er både ordføreren i Santa Tecla, landets nest største by, og visepresidentfruen. De forteller at samarbeidet med Norge og Nesodden har gitt dem viktig inspirasjon og mange ideer til utviklingen av det nye demokratiske systemet. I dag

Frank Aarebrot mener ordfører i Santa Tecla, Carlos Palma, gjør en bra jobb med å involvere innbyggerne i politikken. Han synes ikke like bra om det sentraliserte norske systemet. Han mener erfarne politikere blir angrepet av «Sentranellabakterien» når de kommer på Stortinget. Bakterien angriper den delen av hjernen som husker at han tok en ansvarlig avgjørelse som lokalpolitiker, spøker Aarebrot. (Foto: Eivind Reiersen)

Delegasjonen fra Santa Tecla forteller om folkemøter de arrangerer for å forankre politikken blant folket. Inger Johanne Nordberg fra vennskapsgruppa på Nesodden lar seg inspirere.(Foto: Eivind Reiersen)

Vi trenger bedre representasjon av vanlige folk i politikken. Carlos Palma, ordfører Santa Tecla.

er landet det eneste på det latinamerikanske fastlandet som ikke har representativt sammensatte kommunestyrer. Det vil si at alle store partier er med i styringen av kommunene, ikke bare det partiet med flest stemmer. I Santa Tecla får de nå representativt styre, etter inspirasjon fra Nesodden. Nå har Santa Tecla blitt et eksempel til etterfølgelse for resten av El Salvador, forteller ordfører Carlos Palma. Innbyggerne må godkjenne Men det er ikke kun fordelingen av partipolitikere Santa Tecla synes er viktig for lokaldemokratiet. - Selv om dette gir bedre representasjon av politikere, gir det ikke bedre representasjon av folk, sier Palma til lokalpolitikerne på Nesodden.

Han forteller til et imponert publikum at Santa Tecla har lovfestet et system for folkelig medvirkning i kommunen. I tillegg til kommunestyret, styres kommunen nå også av en innbyggerforsamling. Det har gitt mer makt til folket, men gjort det vanskeligere å være politiker. Innbyggerforsamlingen må godkjenne alle kommunestyrets planer, forteller ordføreren. - Etter jordskjelvet i 2001 startet vi programmet for folkelig deltakelse for å gjenoppbygge byen etter de enorme skadene. Det begynte som en rådspørring og en delegering av ansvar. Vi trengte alle i lokalmiljøet for å gjøre byen sterk igjen. Nå finnes det egne avdelinger for lokal utvikling. Tiltakene kan være små, men effektene er store. På den måten har folk fått reelle påvirkningsmuligheter, sier Palma.

Fare for tiltaksløshet Den store medvirkningssuksessen til tross, ordfører Palma ser noen utfordringer fremover. - Santa Tecla har gjennomgått enorme forbedringer de siste 14 årene. Sammen med befolkningen har vi gjennomført mye, og folk er tilfredse. Faren er at tilfredsheten blir til tiltaksløshet, og at folk ikke lenger ser behovet for å delta. Og med det setter Palma fingeren på en felles global utfordring om å skape et levende lokaldemokrati.

Vennepunkt september 2014

Kristoffer Gaarder Dannevig Vennskap Nord/Sør

Per Kristian Lunden Styreleder Vennskap Nord/Sør, ordfører Risør kommune (AP)

Ingrid Kjelsnes Styremedlem Vennskap Nord Sør, Leder Vennskap Rjukan videregående skole Mengo Senior Secondary School, Kampala

Vi har nådd over 100.000 mennesker med dette debattinnlegget:

Hold verdens vinduer åpne Infostøtten funker slik den skal. Likevel vil regjeringen kutte den. For tusenlapper kan verdens små vinduer fortsatt holdes åpne.

Regjeringen vurderer å kutte i informasjonsstøtten til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid. Et av regjeringens argumenter er at organisasjonene ikke klarer å nå ut til vanlige folk. Vi mener regjeringen har reist en viktig problemstilling. Å engasjere alle samfunnslag i politiske og internasjonale spørsmål, er en utfordring som gjelder for mange organisasjoner og for samfunnet generelt. Samtidig mener vi informasjonsstøtten brukes til nettopp å spre kunnskap om vår tids globale utfordringer i lokalmiljøer som har lite annen internasjonal kontakt. Vennskap Nord/Sør har over 150 skoler, kommuner og lokale grupper spredt over hele Norge som samarbeider med en partner i Afrika, Latin-Amerika og Asia. De fleste av oss har ikke mulighet til å gå på hovedstadens frokostmøter, seminarer på litteraturhuset eller dokumentarer på cinemateket. Med hjelp fra infostøtten møtes vi i Kulturkaféen på Årnes for å lære om Midtøsten-konflikten. På Rjukan snakkes det om menneskerettighetssituasjonen i Uganda i klasserommene. Grisgrendte strøk i Nordland engasjeres i verdens matsikkerhet. 12

Vennepunkt september 2014

Kristiansand katedralskole samarbeider om biologisk mangfold med en skole i Nicaragua. Etter samarbeidsprosjektet satt elev Mina Bohne «igjen med følelsen av at jeg nå ser livet i et bredere perspektiv. Mine handlinger og valg har konsekvenser for andre mennesker på kloden. Og det er nettopp dette som er så fantastisk og skremmende på samme tid: Jeg har muligheten til å påvirke andre menneskers liv. Jeg

vinduene er lette og billige å holde åpne for regjeringen. For bak hvert vindu bor det frivillige i husene. Hvis regjeringen betaler vinduene, så er husene hjemmesnekra. Gardinene er sydd på kjøkkenet til mennesker som legger hundrevis av timer i å holde verdens vinduer åpne. Til sammen mottar norske organisasjoner 65 millioner kroner i støtte til opplysningsarbeid, innenfor et utviklingsbudsjett på 33 milliarder

«Hvis regjeringen betaler vinduene, så er husene hjemmesnekra.» innser at jeg vil bruke den tiden jeg har på denne kloden til å gjøre verden mer rettferdig.» Hennes tilbakemelding er én av mange hundre slike vi får hvert år. Infostøtten har de siste par årene bidratt til nesten 500 skoleforedrag, folkemøter, seminarer, konferanser og festivaler som har gjort at folk som Mina har fått mer kunnskap om verden. Disse infotiltakene er vinduer til verden for folk utenfor sentrum. Den gode nyheten er at

kroner. De små verdensvinduene i Kristiansand, Nes eller Nordland trenger tusenlapper for å holde seg åpne. Dessuten har verdensvinduene minst like stor betydning for skoleelevene i Nicaragua eller Uganda som gjennom samarbeidet motiveres til å lære mer om verden. Noen steder er vennskapssamarbeidet det eneste internasjonale vinduet som finnes. I det lukkede diktaturet Eritrea, har organisasjoner

Ann-Katrin Sætrevik Vennskapsgruppa Nordre Sørfold Husflidslag Kvinnegrupper i Sør Afrika

Trond Pedersen Leder Vennskapsforeningen Nes-Jayyous (Palestina)

Sunniva besøkte Tanzania og driver lokalt informasjonsarbeid hjemme i Norge etter oppholdet. Med tusenlapper kan folk som Sunniva fortsette å spre global informasjon i miljøer med lite annen internasjonal kontakt. (Foto: Vennskap Nord/Sør)

og journalister blitt kastet ut av landet og den norske ambassaden har nylig pakket sammen. Men vennskapssamarbeidet mellom Trondheim og Eritreas nest største by, Keren, forblir. Når andre aktører er tvunget til å forlate landet, er det ekstra viktig å ta vare på eritreernes siste åpne vindu – vennskapssamarbeidet. Den informasjonen folk får gjennom direkte kontakt med mennesker, eller gjennom felles kjente, er mer verdifull enn den man får gjennom media og organisasjonsblader. Den bygger i mindre grad på mediesjablonger og fordommer. Den er uredigert, virkelig og oppriktig.

Vi håper regjeringens trussel om å kutte støtte til informasjonstiltak fører til at regjering og organisasjoner tenker gjennom hvordan vi kan nå flere mennesker med bedre global informasjon. Vi frykter at de unike vinduene til verden mørklegges og at folk får litt mindre evne til å se andre gjennom glasset – og seg selv i vindusspeilet.

Teksten ble trykket i Fædrelandsvennen og Telemarksavisa og en forkortet versjon ble trykket i Dagsavisen i juni. I tillegg har teksten blitt lest på nettsidene på nettsidene til Dagsavisen, Rorg, bistandsaktuelt og Vennskap Nord/Sør.

LES MER Vennskapssamarbeidet med Trondheim forblir. sn.im/den_siste_kanalen

Vennepunkt september 2014

Av Kristoffer Gaarder Dannevig Vennskap Nord/Sør

På den andre siden Det er ikke lett å snakke fritt med folk i verdens mest lukkede land. Men prøver du, kan det framskynde regimets fall. Kanskje mer enn noe annet land bærer Nord-Korea med seg en klang av noe fremmed, noe skummelt, noe farlig. Landet er sannsynligvis verdens mest lukkede og diktatoriske stat. Men hva vet vi egentlig om folkene som bor der? Bør man dra dit? Det mener Jarle Aabø som i 2012 var to uker i landet på spesialvisum. Historien begynner med at Jarle treffer en person tilfeldig på Røa. Han viser seg å være leder av Europas NordKorea-komite, med oppdrag om å skape et positivt bilde av Nord-Korea i Europa. Vi vet ikke navnet på denne nordmannen. Men gjennom ham fikk Jarle komme inn i Nord-Korea på statsbesøksvisum. Guder går ikke på do Planen for besøket var at Jarle skulle spille inn en egenlaget gitarsang på koreansk sammen 14

Vennepunkt september 2014

med lokale musikere. Men planen ble aldri noen av. For å gjøre seg fortjent til en innspilling, mente styresmaktene at Jarle måtte vise større lojalitet til regimet. Neste gang han kom på besøk skulle han få spille inn sangen sin. Men Jarle tviler på at han noen gang kommer til å dra tilbake. - Denne turen er den mest sinnssyke reisen jeg har gjort. Jeg har ikke vært noe sted som har påført meg mer stress og mentale bestrebelser i ettertid. Jeg brukte 3-4 måneder på å finne ut hva i all verden det egentlig var jeg hadde opplevd. Jarle prøver å forklare hva han mener. - Altså, Nord-Korea er ikke på denne kloden. Det landet eksiterer egentlig ikke. Det nærmeste jeg kommer, er å definere det som en stor religiøs sekt – en slags pinsemenighet med Kim il Song som Gud, hans sønn og søn-

nesønn som Jesus og hæren som den hellige ånd. Landet har 23 millioner innbyggere og 7 millioner ansatte i hæren. Det er en struktur som ikke finnes noe annet sted og er en ideologi som er totalt grotesk, sier Jarle. Den kan høre overdrevent ut å hevde at diktatorene i Nord-Korea blir sett på som guddommelige. Men en bok som ble publisert i vår av den tidligere nordkoreanske propagandisten Jang Jin-sung, bekrefter det Jarle sier. Avhopperen forteller om hans absurde møte med den tidligere presidenten Kim Jong-il. Plutselig oppdaget propagandisten at «den kjære lederen» satt barbeint – med såre føtter. - Før det hadde jeg alltid tenkt meg ham som guddommelig, at han ikke engang trengte å gå på do. Det var det vi lærte på skolen og det er det Partiet sier: At presidentens liv er en serie velsignede mirakler, som ikke kan sam-

Nylig kom Jarle Aabø tilbake fra den mest sinnsyke reisen i sitt liv. I smug skjøt han bilder med et lite digitalkamera fra hofta. Her får du et innblikk i det lukkede diktaturet. (Foto: Jarle Aabø)

menlignes med alle dødeliges liv til sammen, skriver Jang Jin-Sung i den ferske boka. - De sier han er solen, kommer du for nær brenner du opp, kommer du for langt unna, fryser du i hjel, sier Jin-Sung i en nylig publisert TV-dokumentar. Fulgte ikke fengselets regler Jarles mørke stemme bærer autoritet og ungdommelighet på samme tid. De lyseblå øynene skinner – glitrer, litt rampete, når han smiler. Ansiktet er solbrunt, litt røft og ruglete. Han har reist mye, og ofte til steder andre ikke drar. Redd har han bare vært én gang: Da nordkoreanske sikkerhetsvakter førte ham bort og påsto de visste han var CIA-agent. - Nord-Korea er et fengsel, og i et fengsel må man spille fengselsledernes spill, sier Jarle. Men Jarle hadde ikke fulgt alle spillereglene.

Han knipset 10.000 bilder fra landet, mange av dem uten tillatelse. Noen av de ulovlige, tidligere upubliserte bildene, ser du på disse sidene. - Jeg skjøt fra hofta med et lite digitalkamera. Så hadde jeg flere minnekort som jeg gjemte unna. Men kameraet mitt ble sjekket regelmessig og flere bilder ble slettet. Da vaktene mente han var fra CIA, var det blant annet på grunn av bildene han tok. Redningen ble den samme nordmannen som hadde skaffet Jarle spesialvisum. Vaktene ga seg da nordmannen med bånd til regimet gikk god for ham. - Hadde de fortsatt å tro at jeg var fra CIA, hadde jeg selvfølgelig ikke vært her i dag, sier Jarle.

som viser tidligere statsminister Jens Stoltenberg på den sørkoreanske siden av grensen til Nord-Korea. Den norske statsministeren er et godt bilde på hva man ikke bør gjøre overfor landet, mener Jarle. - Like før jeg skulle dra til Nord-Korea sto Stoltenberg og pekte inn mot landet han mente var det ondeste på jord. Med et fårete glis skjelte han ut landet han sto med ryggen til – bare det respektløst i seg selv. Stoltenberg har kanskje rett i at det er et farlig land, men å si det på den måten er en dyp krenkelse og slett ikke til det beste for menneskene som bor der. Å fordømme landet på avstand fører bare til at regimet, og fiendebildet deres, forsterkes, mener Jarle. - Kim Young-un er som en religiøs leder. For å ivareta den rollen har han, som sin far og bestefar, skapt et fiendebilde som gjør at folket

Fordømming mot sin hensikt Til intervjuet har Jarle tatt med et medieklipp

Vennepunkt september 2014

På den andre siden

Slik ble Kil Il-sungs 100-års dag feiret i Pyongyang. 40.000 mennesker danset vals samtidig. Aabø kom så nær at han gikk mellom de dansende og filmet. Filmen ser du her: goo.gl/pnyOh2 (Foto Jarle Aabø)

tror de er avhengige av Kimene for å overleve. Dette bekrefter Stoltenberg med ord og handlinger, og Kim Young-un bruker det for alt det er verdt. Jarle fortsetter. - Å fordømme er feil strategi for å bringe inn ny kunnskap til undertrykte folk. Å fordømme landet som helhet er et ytterligere overgrep mot folket, sier Jarle og legger til at Nord-Korea er den verste staten han har besøkt i hele sitt liv, men at han samtidig traff noen av de vakreste menneskene han har møtt. Stoltenberg er ikke unik, mener Jarle. - Politikere er murt inne i sitt spill. Det hadde vært mye bedre om politikere dro til Nord-Korea og fortalte om hvor bra Norge er. Men la nå

skimtes en diger trapp. På den trappen, bak ryggen til Stoltenberg, sto Jarle og snakket med mennesker, forteller han. Han virker stolt. - Finnes det noen grense for hva slags brutalt regime du kunne tenkt deg å besøke? La oss si et fantasiregime som hogger av beina på alle sine innbyggere eller noe slikt…? - Altså, for meg handler ikke dette om land, men om mennesker. Det var ikke for å ha kontakt med regimet at jeg reiste, det var for å møte folk. Og det er ikke noe galt med folket i Nord-Korea. Det burde være helt opplagt, men menneskene i Nord-Korea er altså normale mennesker som deg og meg. Forskjellen er at de sitter i et stort fengsel. Men da tenker jeg at

«La nå politikere holde på med sitt. Det betyr ikke at vi andre skal begrense oss.» politikere holde på med sitt. Det betyr ikke at vi andre skal begrense oss. Før jeg dro var det mange som mente jeg ikke kunne besøke landet fordi jeg da ville legitimere regimet. Jeg svarte at det er sprøyt! På den andre siden Jarle peker på bildet av Stoltenberg med Nord-Korea i bakgrunnen. På den andre siden 16

Vennepunkt september 2014

det er bedre at noen besøker dem, sånn at de som sitter i fengselet kan ane i sitt hjernevaskede hode at det finnes en verden utenfor som også består av normale mennesker. Samtidig er Aabø krystallklar på at akkurat det å snakke med vanlige folk var nesten umulig. - Hvis jeg snakket med en servitrise, så er jeg ganske sikker på at hun ble debriefet i flere

timer etterpå om hva jeg sa og hvorfor jeg sa det. Jeg ble passet på hvert skritt jeg gikk. Men jeg snakket jo med – jeg kaller det vaktene – og når de ble litt skjeve i skøytene i en bar så følte jeg at jeg kunne jeg si litt mer enn ellers. En sen kveld spurte jeg dem «Hvorfor er dere så glade i denne Kim, hva er poenget med ham, han er vel ingen god mann for dere?» - Og hva svarte de? - De lyttet, sier Aabø og gjentar med ettertrykk. De lyttet. - Tror du de tenkte mer enn de sa? - De tenkte så det knaket, det skal jeg love deg. Jeg hadde det morsomt med å snakke om demokrati. «Vet dere hva demokrati er, nå skal jeg fortelle dere det», sa jeg. Så fortalte jeg dem om opplegget i Norge og hvorfor vi har det. De lyttet veldig, men sa ingenting. - Men du merket at de synes det var spennende å høre om? - Åja, sier Jarle og tar en pause. Det er nok ikke så lurt å si sånt, men da var det såpass sent på kvelden. Men jeg tror de skjønner selv at de lever i et samfunn der de knapt har frihet til noen som helst, sier Jarle. - Tror du vaktene skjønner dette bedre enn andre fordi de treffer folk utenfra? - Ja, det tror jeg. Men de er jo ikke tause, ikke sant? De snakker med andre, og slik skaper man grobunn for forandring. Det er jo en veldig lang vei å gå. Men stenger du døren, er løpet kjørt. Ingen er tjent med å fortsette å bygge opp en mur rundt landet og isolere folket enda mer. Turister kan velte Kim Etter andre verdenskrig ble den nordlige delen av Korea styrt av kommunistiske Sovjetunionen og den sørlige av kapitalistiske USA. Kim Il sung ledet «Den provisoriske folkets komite for NordKorea» fra 1945, og to år senere, etablerte han, med Sovjets velsignelse, «Folkerepublikken Korea» med han selv som president. Kim Ilsung var landets ubestridelige leder fram til han døde brått i 1994. Hans sønn Kim Jung-il tok over, men døde i 2011. Nå er det tredjegenerasjons Kim, Kim Young-un, som styrer den eneste kommunistiske familiestyrte staten. Etter sin død ble nasjonens far, Kim Il-sung, høytidelig utnevnt til «evig president», mens hans sønn Kim Jung-il har fått tittelen «evig generalsekretær». Jarle Aabø tror ikke Kim’ene vil styre NordKorea til evig tid. Men han tror de vil bli ved makta i mange år til. - Det er én ting som kan gjøre at regimet faller raskere. Det er å åpne landet. Det har Kim Jung-un begynt så vidt med nå. Han har bygget slalåmbakker for å tiltrekke seg flere

turister. Jeg er skråsikker på at jo flere turister som kommer, jo nærmere er vi regimets fall. For da får nordkoreanerne høre at det finnes en annen verden. I dag har ikke nordkoreaneren hørt om Elvis Presley en gang. De har vokst opp med troen på at alt som er utenfor er ondt og en trussel mot deres eksistens. En ny dokumentar delvis filmet med skjult kamera viser hvordan minnepinner med sørkoreanske filmer og tv-serier smugles inn i landet og hvordan nordkoreanere risikerer liver ved å se på bilder fra den andre siden. Dokumentaren anslår at om lag halvparten av nordkoreanerne nå har sett utenlandske filmer. Samtidig viser dokumentaren hvor lite mange forstår av det de ser. En kvinne som ser bilder fra Sør-Korea gjetter at bildene må være fra den 25 år gamle Sovietunionen. Gråt av ny verdensforståelse Kjernen i en kultur er det som tas for gitt, mener noen. I Nord-Korea tas regimet, persondyrkelsen av døde og levende presidenter og omverdens fiendtlighet i stor grad for gitt. På en annen reise for snart 25 år siden, oppdaget Jarle hvordan kontakt med folk fra andre land og andre kulturer kan utfordre det som tas for gitt. Ved å snakke med folk kan man endre menneskers oppfatning av verden. I 1990 var det ennå ikke in å besøke Cuba. Det var få turister. Jarle hadde leid en tolk som han hadde reist rundt med i tre uker. Siste dagen spurte tolken Jarle:. «Hvor mye bensin kan man kjøpe i Norge?» - Jeg så på ham, litt overrasket, og svarte at du i og for seg kunne kjøpe en hel bensinstasjon. Da så jeg at øynene hans gikk rundt og rundt. Plutselig begynte han å gråte. Med ett skjønte han det var steder utenfor Cuba hvor det ikke var rasjonering. Den informasjonen delte han videre. Den var som et bitte lite frø som på lang sikt kan være med å endre et samfunn, sier Jarle med klare, gjennomtrengende blå øyne – uten å virke blåøyd. Flere ekspertgrupper evaluerer hvert år hvilke land som er mest og minst «demokratiske». Nord-Korea kommer på siste plass på de fleste indekser. Noen få plasser over finner vi Eritrea. I «Afrikas Nord-Korea», som det ofte kalles, har Trondheim lenge samarbeidet med Eritreas nest største by, Keren. Samarbeidet har fått kritikk for å pleie forhold til et diktatorisk regime. Men Fredsforsker Christine SmithSimonsen har tidligere sagt at det eneste riktige er å ta vare på denne siste kanalen inn til menneskene i Eritrea. For det finnes knapt journalister, diplomater og internasjonale organisasjoner i landet. Jarle Aabø mener det hadde vært en kjempeide med et vennskapssamarbeid i Nord-Korea.

Jarle Aabø ble godt passet på under oppholdet. Den eneste gangen han har vært redd på alle sine reiser, er da vaktene i Nord-Korea mente han var CIA-agent. Heldigvis gikk nordmannen med bånd til regimet god for ham. (Foto: Jarle Aabø)

«Jo flere turister som kommer, jo nærmere er vi regimets fall. » - Jeg tror all kontakt som det er mulig å etablere er positiv, uansett om noen vil tillegge aktørene motiver de ikke har. Jeg er ikke i tvil om at det hadde vært bra, sier Aabø. Alt sammen, et skuespill? Sinnssykt og absurd – ja. Men Jarle er nesten like opptatt av å få fram at vi snakker om helt vanlige mennesker. Glem regimet, politikk og militær. Det er menneskene det handler om. Med bildene sine håper Aabø å få også dette fram: At vi ikke bare må forbinde Nord-Korea med regimet, men også med menneskene – nordkoreanerne. - Jeg håper jeg gjennom bildene har klart

å vise en litt annen side av Nord-Korea enn den siden Stoltenberg og andre politikere viser, sier Jarle. Problemet er selvfølgelig at den siden Jarle Aabø fikk se, kun er den siden regimet NordKorea ville vise han – og oss. Jarle tviler ikke engang på at selv de «vanlige menneskene» han så, kan ha vært skuespillere – innleid for å lure ham. - Skal jeg legge den store konspirasjonen til grunn, så tviler jeg ikke på at regimet ville være i stand til å rigge for eksempel en t-banevogn for vestlige besøkende. Jeg vet ikke om det skjedde, men jeg ville ikke blitt overrasket hvis det var slik.

Regimet viser stolt frem Pyongyangs T-banesystem til besøkende. Aabø tror ikke disse er skuespillere, men tviler heller ikke på at regimet ville være i stand til å rigge en T-banevogn for vestlige besøkende. (Foto: Jarle Aabø)

Vennepunkt september 2014

Nord-Korea: bak fasaden

«Moren min prøvde å ta vare på meg. Men det ble for vanskelig. Hun sa jeg måtte dra. Så jeg dro og nå bor jeg ute.» Jente (8).

Kontrastene er store mellom det turistene får se og det virkeloge nord-korea. Det er mange gatebarn i Nord-Korea. Mange har foreldre som ikke klarer å ta vare på dem fordi det ikke er nok mat. Dette er et av dem, intervjuet med skjult kamera og vist i dokumentaren «På innsiden av Nord-Korea.» (Foto: Skjermdump)

Nord-Koreas historie

• • •

•

Fra slutten av 1800-tallet ble hele den koreanske halvøya styrt av keiserdømmet Korea.

Et besøk i barnehagen

•

I 1910 ble landet annekterte av det japanske keiserdømmet som styrte halvøya fram til Japan tapte andre verdenskrig i 1945. I 1945 ble Korea delt i to soner, en kommunistisk styrt av Sovjetunionen og en kapitalistisk styrt av USA. Planen var at det noen år senere skulle holdes en folkeavstemning, i regi av FN, om landets styre. Isteden brøt Koreakrigen ut i 1950. Etter omtrent tre år med krig, der hver side ble støttet av én supermakt, ble det avtalt våpenhvile og landet ble delt samme sted som før krigen. Bortsett fra noen mindre trefninger, holder våpenhvilen fortsatt, men på papiret er Nord- og Sør-Korea fremdeles i krig.

Vennepunkt september 2014

• •

Kim Il-sung var landets leder fram sin død i 1994, da hans sønn Kim Jong-il tok over. Den tidligere nordkoreanske propagandisten Jan Jin-sung, mener imidlertid at Kim Jong-il i praksis styrte landet lenge før Kim Il-sungs død. Det var Kim Jong-il som i stor grad skapte den religiøse kulten rundt sin far, samtidig som han sentraliserte makten i egne hender. For Jan Jin-sung framstår Kim Jong-il som arkitekten bak diktaturet Nord-Korea. På midten av 1990-tallet sultet millioner av nord-koreanere. I 1996 tok landet endelig i mot nødhjelp fra FN. Men denne nødhjelpen ble ikke distribuert rettferdig. Da Kim Jong-il døde i slutten av 2011 tok hans sønn Kim Jong-un over rollen som landets leder. Men den velinformerte avhopperen Jan Jin-sung mener landet i praksis styres av et nettverk av ol’boys fra Kim Jung-ils tid.

På et kollektivt jordbruk utenfor Pyongyang, som regimet viser fram til besøkende turister, jobber kvinner og menn mens sprakende høyttalere maner arbeiderne til å yte maks for fedrelandet. Barna til arbeiderne bor i barnehagen, dag og natt. De får kun treffe foreldrene sine hver 11. dag. På veggene i barnehagen er det fotografier av torturerte mennesker og tegninger av barn som skyter amerikanske soldater. Et maleri viser et barn som blir most av en rullende steinblokk. Det forteller en journalist i Dagsavisen som nylig besøkte landet som turist.

LES MER Les artikkelen her: http://sn.im/nord.korea. artikkel

Statuer av Kim Il Sung og Kim Jong Il på Mansu Hill i Pyongyang (april 2012). (Foto: Wikipedia)

Samfunn og religion klassifiserer landet som et arvelig • Noen diktatur, andre som et absolutt monarki.

Men flere, som Jan Jin-sung, trekker frem at ideologien og personkultusen likner religion og at landet derfor best karakteriseres som et sakralt kongedømme.

200.000 nordkoreanere sitter i • Omkring landets konsentrasjonsleire. De fangedes

familier i tre ledd settes også til tvangsarbeid. Det finnes eksempler på folk som arresteres på grunn av slektninger de ikke kjenner.

har siden 90-tallet fulgt Kim • Nord-Korea Jong-ils Songun-politikk («militæret

først»). Nord-Korea er verdens mest militariserte land med nesten ti millioner soldater av en befolkning på 25 millioner. Den vernepliktige hæren er på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden. Nord-Korea har atomvåpen og et romfartsprogram.

ideologi er basert på selvberging FN-rapport fra 2014 konstaterer at • En • Landets og det klasseløse samfunn. I virkeligheten landet har begått grove brudd på er landet en av de største mottakere av nødhjelp, men dette skjules for befolkningen. Samfunnet er i virkeligheten også svært klassedelt, nødhjelpen distribueres ujevnt ettersom hvilken klasse en tilhører. FN anslår at over halvparten av befolkningen lider av kronisk matmangel.

•

Nord-Koreas øverste klasse har bare tre medlemmer – de tre presidentene. Høyt rangerte i militæret eller politikere har privilegier, f.eks. mer bevegelsesfrihet og tilgang til importerte produkter. I hovedstaden, Pyongyang, bor det i størst grad privilegerte folk. Landet er delt inn i distrikter og det gis sjelden tillatelse til å reise ut av hjemdistriktet.

menneskerettighetene og er skyldig i forbrytelser mot menneskeheten som er sammenlignbare med de som ble begått av nazistene.

mars 2014 ble det bestemt at alle • Imannlige studenter skulle ha samme

hårfrisyre som Kim Young-un. Kvinnelige studenter kan velge mellom 18 godkjente frisyrer.

tidligere propagandisten fra • Den Nord-Korea mener det er to hovedgrunner

Kilder: Wikipedia, BBC, Dagsavisen, Dear Leader/Jan Jin-sung, Dokumentar: På innsiden av Nord-Korea.

til at regimet ikke møter mer motstand i befolkningen. Den ene er den religiøse troen på lederen. Den andre er at hele familien din blir straffet på samme måte som deg selv, om du gjør noe galt.

se filmen Se dokumentaren om Nord-Korea her: http://sn.im/nord-korea. dokumentarartikkel

«Nord-Korea er en énreligionsstat der kun dyrkingen av Lederen er lov.» Tidligere sjefspropagandist Jan Jing-sun. Slik kan du dra til Nord-Korea:

Kina

• • • •

Nord-korea Japanhavet

Det gule hav

Det er lett å dra til Nord-Korea. Du kan booke en tur til landet gjennom flere reisebyråer, blant annet Young Pioneers Tours, Youth Travel Service eller Korea Tours. Prosessen er enkel. Du tar med pass og fyller ut en visumsøknad. Du kan dra på opplegg fra en til fire uker. I samarbeid med Nord-Korea har reiseoperatøren laget et ferdig opplegg for deg. Ikke forvent deg mye frihet. Du får nesten bare snakke med guidene/ vaktene.

Sør-Korea

Vennepunkt september 2014

Av Kristoffer Gaarder Dannevig Vennskap Nord/Sør

«I dag er vår tur til å gjengjelde støtten de viste oss.» Ordfører i Lærdal Jan Geir Solheim

I fjor besøkte Gazas ordfører, Rafiq S. T. Mekky, ordfører i Tromsø, Jens Johan Hjort (H). Nå er Hjort opprørt over Israels bombing av vennskapsbyen. Hjort vil gjerne besøke Gaza. (Foto: Skjermdump video, Itromsø/ Torbjørn O. Karlsen)

En venn i nøden I sommer har bygda stått sammen med palestinske vennskapsbyer mot krigen på Gaza. – Men i Oslo tenker politikerne mest på penger, sier bystyrerepresentant. Lokalsamfunn over hele Norge har i sommer engasjert seg i Gaza-krigen. Sist ute er ordføreren i Tromsø (H), som har et vennskapssamarbeid med Gaza. Han går knallhardt ut mot Israel i Nordlys: - Det er helt grusomt at et land som bomber sykehus, skoler og FN-bygninger kan få holde på slik. Dette er umenneskelig. Jeg kan ikke skjønne at politiske ledere kan gjøre sånn, når de ser hvem de rammer. De dreper barn! De unge i Gaza terroriseres. Og de som ikke dør eller lemlestes, er skadet for livet med traumer de får av dette, sier Jens Johan Hjort (H) til Tromsøavisen. På størrelse med Hamar Hamar er vennskapsby med Kahn Younis på Gazastripen. Der har kommunen donert 100.000 kroner til Kahn Younis Nasser Hospital på Gaza. - Når venner har det vanskelig bør man stille opp, sier Svein Ørsnes, leder av Venn20

Vennepunkt september 2014

skapsbyforeningen Hamar – Kahn Younis til avisen Østlendingen. Han minner om at Gaza er på størrelse med Hamar kommune, at det har regnet hundrevis med israelske bomber der hver dag og at området er som er fengsel der ingen slipper ut. Ordfører i Tromsø, Jens Johan Hjort, kjenner til Hamars donasjon og mener Tromsø ikke kan være dårligere. - Jeg vil ta initiativ innad i kommunen og se hva vi kan gjøre for å yte vår skjerv, sier Hjort til Nordlys. Uenige om vennskapsarbeidet I Tromsø har det vært tre støttemarkeringer for Gaza. Det setter Hjort pris på. - Når Israel til de grader terroriserer og går frem på en usmakelig måte i Gaza, så er det godt å vite at Tromsøs befolkning ikke godtar det. Man trenger ikke vite mye om konflikten i Gaza for å gjøre seg opp en mening om den, sier Hjort og legger til at lege, palestinaaktivist

og tromsøværing Mads Gilbert ikke skal være i tvil om at de deler synspunkt på Israels brutale overgrep på Gaza. Men for noen er ordførerens Gazastøtte kontroversiell. Frp-duoen Bjørn-Gunnar Jørgensen og Jan Blomseth vil ha seg frabedt at kommunens fremste representant går ut med ensidig støtte til Gaza. Hjorts engasjement blir ikke mindre betent av at Høyre er samarbeidsparti med nettopp Frp i byrådet. - Det går bare ikke an med et så ensidig angrep på Israel, sier Blomseth til Nordlys. Han varsler at han vil arbeide for å si opp vennskapsavtalen med Gaza, blant annet fordi han mener Hamas bruker menneskelige skjold. -Tenker ikke solidarisk Lærdal kommune samarbeider med den eldgamle byen Jeriko på Vestbredden. Da Lærdal ble rammet av brann i januar mottok de brev, telefoner og facebookmeldinger fra palestinske venner, skriver NRK. - I dag var vår tur til å gjengjelde støtta de viste oss. Situasjonen er uholdbar. Krigen må slutte, sier ordfører Jan Geir Solheim (Sp) til over 100 personer som møtte opp foran rådhuset for å vise sin støtte til palestinerne. Oslo har ikke noe formelt vennskapssamarbeid med palestinske byer. Nylig fikk bystyret hard kritikk av bystyremedlem Ivar Johansen (SV), som mener Oslo bør drive mer med vennskapssamarbeid for å vise solidaritet med folk som palestinere. Selv har han foreslått å starte vennskapssamarbeid med palestinske byer flere ganger – men kun fått støtte av SV og Rødt. - Hver gang vi i bystyret reiser forslag om å etablere vennskapssamarbeid, rister flertallet på hodet. De ønsker ikke vennskap basert på solidaritet, demokrati og bærekraftig utvikling, men legger til grunn at samarbeidet skal fremme Oslos kommersielle interesser, skriver Johansen på bloggen sin.

Unge og gamle presenterte ideer og erfaringer med sosialt entreprenørskap. Her viser Ruth Urrutia en maske laget av blant annet gatesøppel. (Foto: Katrine Sivertsen)

Av Katrine Sivertsen Vennskap Nord/Sør

Løsningen kommer innenfra Bistandstiden er på hell og man må tenke nytt for å skape utvikling. Sosialt entreprenørskap er svaret, mener unge og gamle deltakerne på vår nettverkssamling i Antigua. - Med finanskrise i giverland og endringer i bistandsprioriteringer, er det på tide å være innovativ for å løse samfunnsproblemene i Guatemala, sier en av innlederne fra podiet. Et eksempel på en som har forandret samfunnet, er Nadia fra Retauleu i Guatemala. Tidligere var hun på utveksling med Spor og Vennskap Nord/Sør, der hun jobbet frivillig i Kirkens Bymisjon. Arbeidet der ga henne inspirasjon til å starte den sosiale bedriften «Kiosco de Servicio MFC», eller «sørviskios-

pelet bruker de til å lage spektakulære kjoler og drakter med karakterer fra mayamytologien. For eksempel lager de drakter for ulike nawaler, som er ånder eller energier, ofte representert gjennom dyreskikkelser. Draktene viser de frem til betalende turister og andre. Inntekter går til å kjøpe utstyr for å lage enda finere søppeldrakter. Ruth har klart å få gata ren og bevisstgjort ungdom om miljø og resirkulering mens hun på samme tid fremmer egen kulturarv.

Sosialt entreprenørskap I strategien for 2014-2017 satser Vennskap Nord/Sør spesielt på sosialt entreprenørskap. Formålet med metoden er å løse sosiale utfordringer ved å ta i bruk verktøy fra næringslivet. Inntekter som en virksomhet genererer reinvesteres i prosjektet for at det skal gå for egen maskin og bli økonomisk bærekraftig.

«Utvekslingen ga Nadia inspirasjon til å starte en sosial bedrift.»

Nawal-dyredraktene fra Mayamytologien er et kraftfullt virkemiddel for å bevisstgjøre ungdommene miljø og samtidig fremme egen kulturarv.

ken». Der kan man donere brukte klær, medisiner og annet utstyr som så selges videre for en tredjedel av prisen i butikkene. Annenhver måned kommer leger og gir gratis undersøkelser. Inntektene går til drift og nye innkjøp. - Jeg får motivasjon av at dette stedet kan hjelpe et barn til å bli en fremtidig endringsagent for Guatemala. Jeg håper at arbeidet får større og større effekt hver dag, sier Nadia til tilhørerne. Søppel blir kunst Nadia er ikke den eneste entreprenøren i salen. Ruth Urrutia fra Panajachel er en sosial entreprenør som kjemper for både miljøvern og bevaring av kulturmangfoldet. Hun er lærer på en skole i Panajachel, der hun på kreativt vis har fått elevene til å rydde gatene. Gatesøp

Vennepunkt september 2014

Slik knytter vi verden sammen Lokalsamfunnssamarbeid Skolesamarbeid (Elimu) Den dominikanske republikk

Ungdomsutveksling (Spor) Guatemala El Salvador

Bangladesh

• Chittagong – Lier • Dhaka – Drammen • Galachipa – Flakstad • •

Brasil Rio Branco – Sagene Curitiba – Drøbak Chile

• Maipú – Sagene Colombia

• Bogotá – Gjøvik • Bogotá – Oslo •

Den dominikanske republikk Santo Domingo – Gjøvik

•

El Salvador Santa Tecla – Nesodden

•

Eritrea Keren – Trondheim Etiopia

• Kotebe – Marker og Aremark • Westen Synod – Nidaros

Guatemala

– Moss • Aguacatán – Stord • Comalapa Guatemala City – Østfold • La Lucha – Risøyhamn • Panajachel – Stjørdal • Panajachel – Estelí • Panajachel – León • Patzun – Fredrikstad • Retalhuleu (Reu) – Tinn • San Andrés Sajcabajá – Oslo • San Lucas Tolimán – Kvinnherad • San Lucas Tolimán – Managua • San Martin – Fredrikstad • Sololá – Ål • Guatemala – Norge • Patzún – Kautokeino • Guatemala – Tanzania • Guatemala – Tanzania – Norge • (Amigos Peku Peku) Kenya

• Alara – Verdal • Homa Lime – Verdal/Levanger • Kandiege – Fauske • Mombasa – Enebakk • Nairobi – Oslo • Taveta – Melhus • Thika – Stjørdal • Thika – Kampala (Uganda)

Kongo

• Mpouya – Siljan • •

Vennepunkt september 2014

Colombia

Libanon Mazraat el chouf – Stokke Tyr – Jessheim Madagaskar

• Antsirabé – Stavanger Malawi

• Lilongwe – Gweru – Fredrikstad • Lilongwe – Vågsbygd

Peru

Mali

• Tambaga – Nissedal Namibia

• Outjo – Molde • Tsumeb – Elverum • Windhoek – Kvæfjord Nicaragua

• Esteli – Betlehem (Palestine) • León – Tønsberg • Managua – Kristiansand • Puerto Cabezas – Sortland • San Juan del Sur – Sauda Pakistan

• Gujrat – Oslo

Nicaragua

Chile

Brasil

Illustration: www.brodogtekst.no

Tana

Risøyhamn Sortland

Tromsø

Kautokeino

Kvæfjord Hamarøy

Flakstad

Nordre Sørfold Bodø

Fauske

Mo i Rana

Opphaug

Verdal/Levanger

Stjørdal Trondheim Molde

Tingvoll Rondane Sjodalen

Re Førde Luster Sogndal Lærdal

Gjøvik Elverum Ål Hamar Tinn Kongsvinger

Rossland Stord Nedstrand Stavanger

Kvinnherad Oslo Nes Sauda Drøbak Drammen Moss Kviteseid Marker/Aremark Siljan Fredrikstad Porsgrunn Tønsberg Sandefjord Nissedal Risør Arendal Kristiansand

Libanon Palestina Pakistan

Mali

Bangladesh

Eritrea

SørSudan

Etiopia Palestina

Uganda Kongo

Kenya Tanzania

Malawi

• Kampala – Bodø • Kampala – Rjukan • Kampala – Thika, Joytown (Kenya) • Kamuli – Oslo • Katwe – Re • Masindi – Førde

Peru Salkantay – Sjodalen

• Gweru – Lilongwe – Fredrikstad

•

Zambia

Uganda

• Betlehem – Esteli (Nicaragua) • Betlehem – Sarpsborg • Gaza – Tromsø • Jayyous – Nes • Jeriko – Lærdal • Khan Yunis – Hamar • Nablus – Stavanger • Ramallah – Oslo • Ramallah – Trondheim

Zambia

• Livingstone – Luster Zimbabwe

Sør-Africa

Namibia

Zimbabwe

Sør-Afrika

Madagaskar

• Atlantis – Hamarøy • Cape Town – Moss • Cape Town – Oslo • Johannesburg – Nordre Sørfold • Mpumalanga – Sarpsborg • Paarl – Oslo • Eshowe – Sogndal Sør-Sudan

• Dangaji – Oslo (Lilleborg) Tanzania

• Guatemala – Tanzania – Norway (Amigos Peku Peku) • Arusha – Opphaug • Kilimanjaro – Rondane • Mbulu – Levanger • Mbulu – Trondheim • Morogoro – Stange • Tanga – Tønsberg • Tanzania – Norge • Tanzania – Guatemala

Vennepunkt september 2014

B-økonomi Returadresse: Vennskap Nord/Sør, Storgata 11, N-0155 OSLO, Norge

Bli med i fotokonkurransen vår!

#friends-ns

Se konkurransen vår for mer info. sn.im/win

Post et bilde på konkurransen vår på Facebook eller merk bildene på Instagram med #friends-ns Da er du med i trekningen av kamera og pengepremie!

Foto: Øyvind Øukrust

Twitter.com/vennskap_no

Fotokonkunkurranse: sn.im/win