Unikum 5 – 2016 (mai) by Studentavisen Unikum

Studentavisen for Agder

N r. 5 | Å r g a n g 1 6 | M a i 2 0 1 6

KSI frykter høy pris på Spicheren vil føre til mindre studentidrett

speeddating i Unikums nettavis 12 år I på fornavn med saif I religion og seksualitet I studentidrett I rollebyte

Innhold

Leder Om hykleri og andre demoner Det pågår en stor diskusjon i media nå om en homofil organist ble nektet å utføre sine tjenester i noen av kirkene her i Sør-Norge. Mange høye stemmer stiger til støtte for den stakkars diskriminerte homofile musikeren, viser ubetinget støtte og fordømmer den lukkede tankegangen til en kirke som ikke holder tritt med vårt moderne samfunn. Jeg finner slike holdninger giftige og hykleriske. La oss se på situasjonen på denne måten: de konservative kristne tror ikke – og kan ikke tro – at deres dogmer er noe man kan forhandle seg til og oppdatere i henhold til nye trender i samfunnet. De har Bibelen som et moralsk referansepunkt, og det er ikke som om Den hellige ånd gjør regelmessige besøk til nye oppnevnte profeter for å revurdere hele boken. Så hvorfor kan ikke de få lov til å praktisere den religiøse troen de eier uten å bli tvunget til å bryte noen av sine grunnleggende lover? I dette tilfellet er det akkurat dette de homofile støttespillerne gjør, og samtidig kritiserer så lidenskapelig: de prøver å tvinge folk til å handle mot sine mest grunnleggende prinsipper. Og la oss være ærlige, det er plass for alle: for konservative kristne og deres egne menigheter, for homofile musikalske kristne som spiller i andre kirker som tillater det, for frikirker og alternative oppfatninger, for ateister, Odintilbedere og selv kirken for «The Flying Spaghetti Monster» (bare for å nevne noen). Hvorfor fokusere på de små

områdene hvor du ikke er virkelig velkommen og ignorere de virkelige som du kan pryde med ditt nærvær? Når du driver lobbyvirksomhet for rettighetene til homofile i små, spesifikke steder som ikke kan godkjenne deres livs trosbekjennelse, må du huske på at disse menneskene også har rett til å være som de ønsker og til å tilbe sin religion, som i dette tilfellet følger en tradisjon de kan ikke forandre. Hvis du argumenterer for frihet, så la oss kjempe for frihet for alle – det er tross alt ikke som om vi går tom for plass. På den andre siden av livet, ønsker jeg dere alle de beste ønsker for kommende eksamener. Jeg ønsker også å takke for mine 2 år som sjefsredaktør i Unikum. Dette er den siste utgaven jeg har satt sammen, og jeg er veldig glad for å etterlate vårt magasin i hendene til en svært motivert ny sjefredaktør: Matias Smørvik.

En håndfull studentnytt

Frykter høy pris vil føre til mindre studentidrett

Den usynlige avhengigheten

Speeddating – studentenes nye stollek

Religion og seksualitet

Jeg godtar ikke «plakatmangfold»

Ingen må utelates ved likestilling!

Uberegnelige Trump

På fornavn med Saif

2004 – overgangen til nytt design og nettavis

Har du tenkt på moderne katter?

Rollebyte

Kreativ skriving: En syndeflod (del 2)

Studentpresten: Mind the gap!

Kulturkalender

Erika R. Erdös Ansvarlig redaktør redaktor@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 38 14 21 95/ 46 24 92 51 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum Årgang 16 Publisert mai 2016 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør : Erika Ramona Erdös Redaktører: Targeir Attestog, Nora Nussle Torvanger, Glenn Hausland Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova nettredaktør: Merethe Kloster Forside: Asbjørn Oddane Gundersen Journalister: Matias Smørvik, Nora Nussle Torvanger, Erika Erdös, Targeir Attestog, Bjørnar Dahl, Kristian Tyse Nygård, Kristoffer Andersen, Ole Håvard Seland, Alexander Kemp GJESTESKRIBENTER: Hans Jørgen Wennesland, Øyvind Mjøs, Loveleen Rihel Brenna

Fotografer: Matias Smørvik, Synnøve Solberg, Kristian Tyse Nygård, Nora Nussle Torvanger, Charlotte Åsland Larsen, Mette Pedersen Illustratører: Asbjørn Oddane Gundersen DESKEN: Vera Baklanova, Matias Smørvik, Erika Ramona Erdös, Targeir Attestog KORREKTUR: Targeir Attestog, Kristian Tyse Nygård, Nora Nussle Torvanger DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet Trykking: Bjorvand & Co Opplag: 1200

Mai 2016 unikum nr 5

En håndfull studentnytt Tekst: Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård | Foto: Kristian Tyse Nygård, Morten O. Haugen

Utsetter krav om mastergrad Kunnskapsministeren vil forlenge overgangsordningen for opptak til praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) med to år av hensyn til utviklingen i arbeidsmarkedet. Bachelorkandidater vil dermed kunne søke opptak til PPU frem til og med studieåret 2018-2019, skriver kunnskapsdepartemenetet i en pressemelding. – I forbindelse med at lærerutdannelsen nå blir en femårig mastergrad er det naturlig at det også stilles krav om mastergrad for å ta PPU. Vi ser imidlertid at overgangsperioden kan bli knapp, spesielt i en periode med store omstillinger i arbeidslivet. Vi vil derfor utsette innføringen av kravet om mastergrad med to år, til 2019, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. – Beslutningen om å forlenge overgangsordningen er tatt etter en samlet vurdering, men det har vært særlig viktig at vi er i en periode med store omstillinger i arbeidslivet hvor flere vil ønske å utdanne seg til andre yrker. Regjeringen og samarbeidspartiene har økt antallet plasser i PPU nettopp for å gi flere muligheten til å omskolere seg, sier Røe Isaksen. Fra 2019 må de aller fleste ha mastergrad for å ta PPU. Unntaket for studenter med bachelor i kunst- og idrettsfag vil imidlertid gjelde også etter 2019.

Fysisk trening gir eksamensboost Universitetsstudenter som driver med idrett eller friluftsliv i sin akademiske karriere, får i gjennomsnitt ni prosent bedre resultater enn de som ikke er fysisk aktive, viser ny forskning fra universitetet Carlos III i Madrid (UC3M). Den spanske studien tok for seg et utvalg på 3671 studenter som startet på sin utdanning i 2008 og som var ferdige med sine grader i 2015. – Ut fra denne studien kan en ikke si med sikkerhet at det er det at de deltar i idrettsaktivitet som er årsaken til at de får bedre karakterer, i og med at dette ikke er en kontrollert studie. Når det er sagt, er det høyst sannsynlig at de som får til regelmessig trening også ofte har mer struktur på hverdagen og lettere får satt av tid til studier, og gjennomfører det de har planlagt, kommenterer professor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole, Jorunn Sundgot-Borgen til VG. – Videre er det sannsynlig at de som er regelmessig i trening har bedre helse, klarer å holde bedre fokus og dermed får bedre uttelling for det de legger ned av arbeid i sitt studie sett i forhold til de som ikke er aktive, sier hun.

studentnytt

Disse UiA-studiene knives det mest om 6483 potensielle studenter har ført opp Universitetet i Agder som sitt førstevalg til høsten, viser tall fra Samordna opptak. I tillegg kommer 5281 søkere til studier med opptak lokalt. Det gjør UiA til den 6. mest populære utdanningsinstitusjonen i Norge; universitetet fortsetter dermed en svak økning i tilfang av studenter. Når det gjelder valg av utdanning, følger UiA trenden i resten av Norge hvor økonomifag, administrasjonsfag og ingeniørfag opplever nedgang i antall søkere. På motsatt ende av skalaen er helsefag og lærerutdanning blitt mer populært. Disse studiene knives det mest om på UiA: 1. Bachelor i sosialt arbeid – 6,7 søkere per studieplass 2. Årsstudiet i pedagogikk – 6,4 sps 3. Bachelor i markedsføring og ledelse – 5,7 sps 4. Bachelor i vernepleie – 5,6 sps 5. Lektorutdanning 8-13 med historie første år – 5,4 sps

Skattetips: Spar 200 kroner dagen Hvis du som tilflyttende student i fjor hadde sommerjobb i Kristiansand eller Grimstad, kan det lønne seg å gå over selvangivelsen. Da kan det nemlig hende at du har krav på pendlerfradag, om du reiste hjem på besøk i løpet av denne perioden, skriver skatt.no. Som pendler vil du ha krav på fradrag for merutgifter til kost med 200 kroner per døgn i disse ukene.

Ny redaktør i Unikum Lektorstudent Matias Smørvik er ansatt som ansvarlig redaktør i studentavisen Unikum. Smørvik er 26 år gammel, kommer fra Stjørdal og har bakgrunn som journalist i avisene Agderposten, Avisa Nordland, Adresseavisen, Stjørdalens blad og Varden. Han har fungert som journalist i Unikum det siste studieåret, men vil fra og med 1. juli være ansvarlig for magasinet.

Vil ha studenter til å forske tidligere Leder for NSO Therese Eia Lerøen skriver i et leserinlegg i studentavisen Universitas at hun ønsker at studenter skal involveres i forskningsprosjekter tidligere i studieløpet. – For tre år siden ble forskningsmeldingen godkjent i statsråd. Der står det at studentene skal involveres i forskningsprosjektene ved universitetene og høyskolene. På de tre årene har ganske mange tusen studenter fullført utdanningen sin uten å ha fått førstehåndserfaring med forskning. Det er kritikkverdig, skriver hun. Videre bruker hun forskeren Patrick Neumann som et eksempel på en anerkjent forsker som allerede på sitt tredje år fikk jobbe med en post.doc. på et prosjekt. – Dagens studenter sitter på nysgjerrigheten og kunnskapen som ikke bare skal ta Norge et steg videre, men som i fremtiden skal løse komplekse utfordringer på globalt nivå. Metodene som brukes for å forberede oss på dette er ganske stusselige. Vi sitter i en nedslitt forelesningssal og blir fortalt hva vi skal kunne. Ikke hva vi skal kunne for å bidra til å utvikle ny kunnskap. Vi blir fortalt hva vi skal gulpe opp på en sekstimerseksamen i en gymsal på et gjennomslagsark for å ikke stryke.

mai 2016 unikum nr 5

Frykter høy pris vil Tekst: Erika Erdös og Matias Smørvik | Foto: Charlotte Åsland Larsen, Erika Erdös og Privat arkiv

– Prisen hos Spicheren er den største utfordringen for studentidretten i Kristiansand, hevder KSI. De frykter at flere studenter vil droppe fysisk trening og idrettslig samhold på grunn av stive treningspriser. Leder for KSI, Marianne Kolbjørnsvik ser seg fortvilet over situasjonen som har oppstått og håper på en løsning som kan gjøre det billigere for studenter som vil drive med studentidrett. Helt siden Spicheren Treningssenter ble reist like ved universitetet har bygget vært en naturlig treningsarena for studenter som vil drive med inne-idretter. Det toppmoderne treningssenteret er utstyrt med svømmehall, klatrevegg, styrkerom, saler, kontorer og en fullbooket flerbrukshall. Dessuten er beliggenheten ideell for studentene i byen. De studentene som vil drive med idretter som futsal, innebandy, volleyball, basketball, håndball, klatring, dans, svømming og kampsport er derfor nærmest tvunget til å tegne medlemskap med Spicheren for å kunne bli med på aktivitetene som holder til der. For studenter har denne prisen vokst seg til 3.350 kroner i året, i tillegg til de utgiftene forbundet med aktiviteten slik som lisenser, kontigenter og cupreiser. Eventuelt kan studenten velge å kjøpe et klippekort som gir deg ti treninger for 600 kroner, hvor du er begrenset til kun KSI og KRIK-treninger. Må betale medlemskap hos Spicheren for å være med i KSI Til sammenligning klarer de fleste andre studentbyer i Norge å holde en individuell kostnad på under 2.000 kroner i året for de som vil drive studentidrett. Da gjerne inkludert tilgang på treningssenter. – KSI vet at det blant studentene ved UiA som bruker Spicheren er det de som bare bruker treningsstudiodelen, de som bare er på treninger i regi av KSI og de som gjør begge deler. Det er mange som velger å ikke trene i det hele tatt på Spicheren fordi det er for dyrt. De velger å trene på andre senter. KSI har dessuten mistet medlemmer til andre lokale idrettslag på grunn av pris. Det er flere som har vist interesse for vårt tilbud, men som bestemmer seg for å ikke bli KSI-medlemmer når de får vite at de også må betale medlemskap hos Spicheren. Etter at Velferdstinget ble strengere på utdeling av penger har også de individuelle prisene blitt høyere fordi utøverne nå må betale for lisenser og avgifter for seriespill, sier Kolbjørnsvik. KSI har lenge jobbet for en løsning hvor man kan delta på ukentlige treninger hos KSI uten å måtte være medlem hos Spicheren. Disse medlemmene vil ikke kunne benytte seg av Spicherens andre fasiliteter, men til gjengeld få en langt mer overkommelig pris. En slik løsning har partene til nå ikke klart å enes om. – Utfordringen vår er at vi har et bygg som kun har én inngang. Når du er inne

på senteret, så har du i teorien fri benyttelse av hele anlegget og kan gå hvor du vil. Historisk sett har studentidretten alltid måttet betale på lik linje med andre studenter for å komme inn, og vi har ikke mottatt klager på at dette er for dyrt fra våre medlemmer, sier daglig leder ved Spicheren Jahn Olav Marum. Kristiansand dyrere enn flere andre byer Han forklarer det faktum at Kristiansand er dyrere enn flere andre byer å drive studentidrett i, blant annet med den finansieringsmodellen man har. I tillegg vektlegger han at når man først tegner et Spicheren-medlemskap, har man tilgang til en rekke fasiliteter og at prisen i så måte ikke er så høy med tanke på det tilbudet man potensielt får tilbake. Spicheren Treningssenter er hundre prosent eid av Studentsamskipnaden i Agder, som igjen er studentenes velferdsorganisasjon. Senteret drives likevel kommersielt og uten økonomisk støtte. Det er derfor avhengig av å generere egne inntekter for å gå i balanse. På grunn av den tøffe konkurransen blant treningssentrene taper Spicheren per i dag penger og har gjort det de siste årene. Et eventuelt overskudd ville gått til Studentsamskipnaden som jobber med tiltak for studenters velferd. En løsning som ble forsøkt høsten 2015 for å imøtekomme KSI-medlemmer var klippekortordningen, hvor det kostet 40 kroner per klipp. I 2016 ble derimot denne økt til 60 kroner, uten at KSI ble tatt med på råd. Dersom en utøver da deltar på 60 KSI-treninger (to i uken) vil hun måtte betale 3.600 kroner, altså 250 kroner mer enn et årsabonnement. – Det stemmer at prisen er økt noe på klippekort fra i fjor til i år. Vi tenker at det skal være et «riktig» skjæringspunkt ved kjøp av klippekort. Når du trener mange nok ganger skal det lønne seg å kjøpe et årsmedlemsskap. Om studentidretten ønsker en billigere pris, er det en diskusjon vi er med på å ta, og det er fint at den reises. Men til slutt blir det et spørsmål om grunnprisingen for studentene som gruppe. Vi har neppe mulighet til å prise oss lavere enn vi gjør i dag, sier Marum. KSI måtte gi fra seg kontoret sitt i flerburkshallen I tillegg til at KSI-medlemmer er tvunget til å kjøpe treningsabonnement hos Spicheren, er det også en rekke små og større saker som har slitt på samarbeidet mellom KSI og Spicheren de siste årene. Før jul ble KSI spurt om å gi fra seg sitt kontor ved flerbrukshallen. Flere treningstimer forsvinner som følge av at hall og sal blir leid ut til private arrangementer. I tillegg stenges flerbrukshallen to måneder i året, fordi universitetet bruker hallene som eksamenslokaler. – Gjennom avtalen vår med Spicheren må vi tilpasse våre treningstider etter Spicheren sine timer. Har de noe de vil sette opp eller et arrangement/ turnering som andre aktører booker Spicheren til, så er det KSI sine treninger som må vike. Dette gjelder spesielt for treningene i helgene. Vi har prøvd å få endret dette uten hell, sier KSI-leder Marianne Kolbjørnsvik. – Opplever dere at Spicheren er imøtekommende og lyttende overfor dere?

Jahn Olav Marum, senterleder for Spicheren

– Ja, de lytter. Om de er imøtekommende må jeg svare både og. De må drifte seg selv og får ikke noe støtte av SiA som eier dem. Dette gjør at de ser på alle muligheter for å tjene penger. Jeg opplever at de ikke ser på studentidretten som det som gir mest penger utover det at medlemmene våre betaler medlemspris hos dem. Angående treningstider er de imøtekommende så langt treningstidene våre ikke går utover deres egne treningstider. Deres treningstid kommer først, svarer hun.

føre til mindre idrett – Slik det er nå får vi ikke så mange treningstider som vi skulle ønske, og vi har heller ikke mulighet til å starte opp nye aktiviteter, fortsetter hun. Mister tilgang i eksamensmåneder Særlig det at KSI-aktivitetene mister tilgang til flerbrukshallen i eksamensmåneden desember er noe KSI gjerne skulle gjort noe med, men her står en gammel avtale mellom UiA og Spicheren i veien. Her må eventuelt UiA ta grep, om deres studenter skal få drive med sine idretter i eksamenstiden. – Desember er en periode hvor mange sitter i ro mesteparten av dagen og leser til eksamen. Ofte gjør de dette alene. Desember er også en mørkeperiode hvor mange sliter mer med depresjon og stress. Å være fysisk aktiv og å være sammen med andre er med på å redusere dette. Å miste treningstilbudet og møteplassen for å treffe venner er ikke bra, sier Kolbjørnsvik. Så langt har eneste potensielle løsning vært å leie andre haller. Problemet er at de kommunale anleggene er fullbooket året rundt. Marum ved Spicheren synes det er leit dersom KSI ikke er fornøyd med det treningstilbudet de får. – Vårt ønske er på ingen måte å skyve bort studentidretten, snarere tvert imot. KSI har mange flere aktiviteter nå enn tidligere; det fører til knapphet på plass, og vi får en utfordring med å få alle behov/ønsker til å gå opp. Vi må også bruke hallene noe for å tilby aktiviteter til de andre studentene, som ikke er med i studentidrett, men som ønsker å trene individuelt, sier han. – Studentidrett skal være billig

være vesentlig billigere enn kommersielle tilbud. Når studentene reagerer på prisen, så betyr det at det finnes en terskel og at Studentsamkipnaden bør tolke dette som en faresignal. Om pris gjør at studenter kvier seg for å bruke idrett og treningstilbud i hverdagen, oppnår man ikke det som er samskipnadens mål om å ha studenter i aktivitet, sier Johannessen. Vil begrense antall studenter – Jeg ser at det er flere ulike situasjoner som gjør at KSI føler at de ikke blir prioritert av universitetet, og jeg vil med en gang si at alle aktørene ved UiA er veldig glad i KSI og de andre studentaktivitetene vi har her, sier velferdsansvarlig Jonas Strisland i Studentorganisasjonen i Agder. Han ser at det å bruke Spicheren som eksamenslokale ikke er ideelt, men ser heller ikke noen annen løsning per nå. – Noe av problematikken som har oppstått, er at bygningsmassen til universitetet er blitt for lite med årene. Vi har ikke nok kontorer, møterom, leseplasser, grupperom eller auditorier. Dette har blant annet medført at universitetet leier Spicheren i eksamensperioden, noe de må gjøre for å ha nok sitteplasser til alle studentene som skal gjennomføre eksamen. Dette er problematisk og er noe vi kontinuerlig jobber opp mot. Det har også vært en politisk prioritering hos STA i mange år nå å ikke øke studentmassen med de arealene vi i dag besitter. Kvalitet over kvantitet, sier han. – Jeg ser at det ikke nødvendigvis er billig å drifte et studentidrettslag, og vi er så klart gjerne med på å gå i møter med både UiA og SiA for å se på hvilke muligheter som finnes for at det skal tilrettelegges for studentidrett i Agder, avslutter han.

Generalsekretær i Norges studentidrettsforbund Marius Johannessen håper definitivt at aktørene vil se på situasjonen i Kristiansand for å se om man kan lette på kostnadene for studenter. – Studentidrett er veldig viktig for studentidrett. Forskningsstudier har vist at dersom man kombinerer utdanning med idrett eller friluftsliv, så vil man score bedre på eksamener. Det er helt avgjørende for at en skal lykkes med studentidrett, så må det være mulig å finansiere gjennom en trang studentøkonomi. Man må også huske at studentidrett drives på frivillig basis, og er en enorm ressurs for universitetet.

Jonas Strisland, velferdsansvarlig i STA

I Kristiansand koster det 3.350 kroner per år i tillegg til utgifter til de forskjellige aktivitetene. Hva tenker du om den prisen? – Det er vanskelig for meg å si hva som er det ideelle prisnivået. Men det skal

Etter at Unikum tok kontakt med partene i forbindelse med denne saken, har partene valgt å innlede et møte hvor store deler av det som omtales i denne artikkelen vil bli diskutert. På grunn av deadline er vi i denne utgaven ikke i stand til å få med resultatet fra dette møtet, men vi følger saken tett og publiserer eventuell utvikling på unikumnett.no.

Marianne Kolbeinsvik, leder for KSI

mai 2016 unikum nr 5

Den usynlige avhengigheten Tekst: Nora Nussle Torvanger | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Nok en brutal skoledag. Jeg ruller ut av sengen, kaver meg av gårde som en snegle til skolen, presser meg inn i folkemengden i vrimlehallen, og får til slutt en plass i maurtua. I løpet av hele reisen til skolen, i løpet av hele spaserturen inn til forelesningen, og i løpet av hele forelesningen er oppmerksomheten likevel rettet mot én person. En person som opptar oppmerksomheten min mer enn noen annen. Mobiltelefonen.

Sterkt kjærlighetsforhold til mobilen Så hvordan skjedde dette? Når begynte denne romansen til mobiltelefonen? Hva skjedde med Nokia 1998-modellen med grønn bakgrunn, Snake-spillet og null «emojis»? Kort oppsummering: tiden sprang ifra oss, teknologien utviklet seg i en rasende fart, og i løpet av et par år ble det produsert materialistiske duppedingser som vi ble fullstendig og hemningsløst bergtatt av. I dag har nordmenn flest en smarttelefon, flokkdyr som vi er (ja, jeg er en av dem). Motsatsen til mainstreamerne er hipsterklanen; de har for lengst innsett at smartphones er høyst unødvendig. Men for oss mainstreamere, som er rammet av «mobilsyken», har det seg slik at vi ikke bare liker «babyen» vår – vi elsker den. Vår relasjon til mobilen er intens. Den er den første vi sier hei til om morgenen, og den siste vi kysser god natt før vi legger oss. Forfatter Tore Renberg hevder at vi nærmest har et fysisk og intimt forhold til denne lille saken også, det er som et lidenskapelig kjærlighetsforhold. «Telefonen min er nærmere kroppen min enn dama mi», sier han. Skremmende, ikke sant? Bredere bruksfelt enn tidligere Mye av problemet ligger i at en mobiltelefon er ikke bare en mobiltelefon lenger. I tillegg til å ringe og sende meldinger til nære og fjerne, må jeg gjerne besøke Instagram, Facebook og Snapchat, samt en rekke andre sosiale nettsteder før jeg klarer å løsrive blikket fra skjermen. Mobilen er ikke lenger bare et redskap vi bruker for å kontakte andre mennesker. Mobilen representerer mer eller mindre hvem vi er. Sosiologen Charles Cooley snakker om «the looking glass self». Med det mener han at mennesker i samfunnet gjerne ser seg selv gjennom andres øyne, og slik klarer individet til slutt å utvikle sin egen identitet, «selvet». Gjennom sosiale medier vil man gjerne representere seg selv, og samtidig bli kjent med andre. Vi laster opp bilder av oss selv og sensitive personopplysninger, og danner en egen fasade av hvem vi er – eller – av hvem vi tror vi er. Er sosiale medier den nye «looking glass self»? Er sosiale nettsteder nødvendig for vår identitetsdannelse? Det er i hvert fall krystallklart at mobilens anonymitet er utdødd, og i tillegg opptar den enorme mengder tid. Den sluker faktisk så mye tid at enkelte har valgt å droppe smarttelefonen, og heller reise tilbake i tid og konvertere til en såkalt «dumbphone». Det eneste man kan gjøre med den, er nemlig å ringe og tekste. Genialt! Gjør smarttelefonen oss smartere? I vår tidsalder har vi en informasjonsstrøm som vi bare kunne drømme om for et par tiår siden. Lurer jeg på noe, så slenger gjerne en i vennegjengen opp mobilen sin og finner fasiten på grubleriene innen 1,5 sekund – om ikke mindre. Når vi har denne enorme mengden informasjon tilgjengelig til enhver tid, når en finner svaret kun ved å dra frem en liten søkemotor, så sitter jeg igjen med spørsmålet «Gjør egentlig smarttelefonen oss smartere?». Hvorfor skal vi bruke

hjernen vår, når vi har en annen «hjerne» som kan tenke for oss? Det er ingen tvil om at mobiltelefonen har et jerngrep rundt vår intellektuelle sfære, i tillegg til den sosiale. Den hjelper oss som et redskap i stor grad med ulike funksjoner som for eksempel Google, Facebook, Messenger og bussbillett (AKT). På den annen side svekker den menneskets evne til å kunne se ting selv. En kan da undre seg over om vår epoke med selvrefleksjon og tilnærming av kunnskap gjennom fagligbøker snart dør ut? Det faktum at enkelte studenter bruker opp mot 10 timer i døgnet på telefonen ifølge tidsskriftet Journal of Behavioural Addictions, gjør ikke saken bedre akkurat. Forskerne kaller overdreven mobilbruk for «usynlig avhengighet» – avhengigheten er der, men mennesket klarer rett og slett ikke å se det. Og det er uendelig trist. Ny arena for mobbing Mobilen brukes ikke bare av trivielle årsaker. Den misbrukes også på det sterkeste til tider. I dag er det lettere å mobbe andre enn noen gang tidligere, og «den virkelige verden» er plutselig ikke-eksisterende for mobberne. Ifølge en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup er nettsamfunn, SMS og Chat de mest brukte mobbekanalene. I samme undersøkelse kommer det frem at dobbelt så mange jenter som gutter har blitt mobbet digitalt. Utfrysning og uthenging av andre ved hjelp av bilder, innlegg og meldinger blir med andre ord foretrukket fremfor fysisk mobbing. Det er et stort problem som får alt for lite oppmerksomhet, og det rammer både grunnskoleelever, studenter og voksne i arbeidslivet. I tillegg er digital mobbing vanskelig å oppdage for lærere og foreldre, fordi den er mer skjult og anonym enn tidligere. Når mobbingen da har tatt seg opp til dette nivået, blir den vanskeligere å håndtere, og videre vanskeligere å motvirke og utslette. Derfor blir det brått ekstremt viktig at man tenker over hvordan en formulerer seg og kommuniserer med andre på blant annet sosiale medier. Noe som i utgangspunktet var ment som «en uskyldig» spøk, kan faktisk såre andre. Mobilgenerasjon? Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan denne generasjonen vil bli husket. Vil vi være en generasjon som fikk gjennomført nye trender, idéer og revolusjonerende oppfinnelser, eller vil vi bli husket som «mobilgenerasjonen»? Det viktigste budskapet mitt er at det er viktig å reflektere over sin egen mobilbruk – både hva vi bruker mobilen til og hvor mye tid vi faktisk vier til den. For hva vil du egentlig bruke tiden din på? Er ikke sosialt samvær langt mer viktig enn kvalitetstid med en mobilskjerm? For min egen del er jeg egentlig ganske lei av min egen mobilavhengighet, og jeg vil gjerne gjøre noe med det. Kanskje investere i en «dumbphone»? Eller rett og slett bli flinkere til å legge den fra meg? Jeg får se hva det blir til. Men det jeg vet er at jeg nekter å la mobilen min oppta all min tid, fordi det er så ufattelig mye annet som er langt mer verdifullt enn den.

mai 2016 unikum nr 5

Studentenes nye stollek Tekst: Nora Nussle Torvanger og Matias Smørvik | Foto: Maren Rise Nøstdal, Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård

Få i Kristiansand var så nervøse, men samtidig hadde det så gøy, som de som tok tigerspranget ut av komfortsonen og inn på speeddating på Østsia. Det gratis arrangementet gjestet 60 studenter, jevnt fordelt mellom damer og herrer. Linjeforeningen Prosperitas sto som arrangør, og i ettertid er de hellig overbevisst om at både tilløp til kjærlighet og nye vennskap ble dannet på den litt utradisjonelle eventen. Så fornøyde er de med speeddatingen, at de allerede nå har begynt å se frem til versjon 2.0.

- På mange måter stemmer det. De fleste holder seg til egne linjer og har sine klikker fra før av. De er litt ferdige med å lete etter nye folk å være med når de har kommet litt ut i studiet. Det finnes flere steder å ta kontakt med andre, slik som på byen, men det er vanskelig å få det til å bli et genuint forhold der, sier Long Trum.

- Vi hadde blitt ganske lei av å arrangere fester på Alibiet og var klare for å prøve noe nytt. Ideene gikk fra bingo, gåtur, men da ei i styret brøt ut speeddating var plutselig alle med. Det passet oss perfekt, fordi vi ønsket noe som gjorde at folk på universitetet ble kjent med hverandre på tvers av utdanninger og fakulteter. Tanken bak var å knytte kontakter og vennskap, uavhengig av kjønn, men om noen fant seg en flørt hadde vi ikke noe regler mot det, ler Prosperitas-leder Phally Long Prum.

- Hvordan er UiA-studenter til å speeddate, mener du?

Byr på seg selv

Hun var selv med og speeddatet litt og peker på god humor som utslagsgivende for hvem hun fikk best inntrykk av.

- Har UiA-studenter så vanskelig med å bli kjent at de trenger speeddating?

- De er veldig flinke til å by på seg selv. Folk var ikke redde for å vise hvem de er, og det virket ikke som om mange tok seg selv særlig høytidelig. Det er veldig positivt. Man må ut av komfortsonen, sier hun. Fikser ikke party-settingen

En av de i Norge med mest erfaring på å arrangere speeddater, selv om han selv gjerne foretrekker matchmakingfest, er Morten Gulliksen, gründer av datingnettstedet Sukker. Han foretrekker å sile ut hvem som er potensielt gode matcher før de får møte hverandre, men legger til at studenter gjerne er litt mer åpne for alle slags mennesker. Derfor roser han også arrangementet på UiA. - Er man student møter man veldig mange mennesker hele tiden. Men mange fikser ikke denne party-settingen like bra og trenger mindre støy for å komme nærmere innpå hverandre, sier han. Han har noen enkle råd på hvordan å best lykkes med speeddating. - Det handler om å ha det gøy. Ikke føle at du skal prestere, men heller være nysgjerrig på den andre du møter. Hvis begge parter gjør det som faller seg naturlig så slipper man den stressgreia og man får automatisk vist seg fra sin beste side uten at det føles påtrengt. Vi ser gjerne at de som kommer med en instilling om at de skal ha det gøy, er også de som ender opp med å møte noen. Ikke prat om deg selv - Mange av studenten tydde til alkohol før de skulle i datingilden, er det en god løsning? - Vi slapper litt bedre av når man har tatt en øl eller et glass vin. Det ser vi på alt vi arrangerer, til og med på skiturer. Det er gjerne litt stille og rar stemning til å begynne med, men når man får noen dråper så er det plutselig full prat. Spesielt om man ikke er så utadvendt i utgangspunktet kan det å ta en eller to øl lette litt på spenningen. Så gjelder det å holde seg på det nivået ut kvelden. Men du må for all del ikke drikke for mye. Da går tiden veldig fort, og man kan fremstå litt annerledes, sier han. - Hvilken klassiske feil er det man gjerne går i? - Det er fort gjort å begynne å prate for mye om seg selv. Man bør heller forsøke å ha det gøy og la samtalen flyte fritt, avslutter sjekkeeksperten.

på fornavn med Targeir

Matias Idet jeg åpner døren til Østsia hører jeg den velkjente lyden av minglende studenter, mens håndflaten på sin side begynner å føles unormalt klam. Øynene prøver raskt å danne seg en oversikt over rommet, hvor to ting står i fokus: ser jeg noen jeg kjenner og hva er kjappeste vei til baren? Et glass øl blir i mitt hodet den mest essensielle styrkedrikken jeg trenger for å komme meg helskinnet gjennom utfordringen jeg for noen dager siden sa et nølende ja til å være med på. Men all nervøsitet viser å være ubegrunnet når jeg setter meg ned på en stol, rett overfor ei av rommets blideste blondiner. Vi blir gitt to minutter på å bli kjent, noe som viser seg å være uendelig lite. Den godt over gjennomsnittet interesserte kordamen forteller meg at hun egentlig ikke er så god til synge. Bjellen ringer, herrene flytter seg mot høyre. Til slutt flyter samtalene over i hverandre. Det blir vanskelig å huske hvilken jente som sa hva, og de mange samtalene blir til en og samme. Det blir mye “hva studerer du?”, “hvilket år er du på?” “hvorfor valgte du akkurat det studiet?” “hvor er du fra?” Jeg kjemper en “uphill battle” for å få samtalene til å bli noe unike. Samtidig blir kjevene mine møkk lei av å uttale ordene nordisk, statsvitenskap og lektorstudent. Skjønt noen skiller seg ut. Ei dame forteller meg at hun er særdeles dyktig på å lese kroppspråk. Jeg følger naturligvis opp med å be henne lese kroppspråket mitt. Dommen kommer sporenstreks og den er på ingen måte mild. Jeg er en veldig lukket person, i tillegg er jeg både anspent og nervøs, får jeg høre. Om det var en spøk vites ikke, mindre nervøs ble jeg i hvert fall ikke. “Du trenger ikke være engstelig rundt meg”, forteller hun. Fint å vite. På neste runde blir vi gitt tre minutter og ferdigskrevne spørsmål. Ei jente spør meg: “Kunne du dolket din beste venn i ryggen for å få en fordel?” Ærlighet varer lengst har jeg lært og tvinger meg til å si ja. Øynene hennes blir vid åpne. “Hva med deg?”, spør jeg. “Aldri”, får jeg til svar. Jeg prøver å utfordre henne, men hun står fast på svaret, før hun viser meg venninna som hun gladlig ville tatt en kule for. Den neste spør meg: “Bortsett fra å tråkke på en legokloss, hva er den verste smerten du kan se for deg?” Jeg ser henne dypt inn i øynene og svarer: “Tanken på å aldri se deg igjen.” Hun ler. Så blir hun stum. Når den siste bjellen ringer får man for alvor skilt mennene for guttene. De som ikke ønsker å forlate en speeddate tomhendt får ulveøyne og hiver seg foran den jenta de satt mest pris på. Jeg går på min side bort til ei venninne fra klassen for å dele noen og tjue elleville morsomme helt ferske historier. Vi går begge dateløse hjem og reflekterer over egen feighet. </3

Nora Jeg entrer baren på Østsia, nervøs og klam i hendene. Jeg får øye på «registreringsdisken» for deltagere til speeddating. Faen. Så står jeg der med skjegget i postkassa. I sekken har jeg med meg svært lite datingerfaring, og både Tinder og Happen er ukjente fenomener for meg. Med andre ord er jeg helt ubrukelig på sjekkefronten i dagens samfunn; steinalderen hadde vel passet meg bedre. Det jeg tenker er: hvordan i alle dager skal dette gå? Men jeg blir tatt godt imot, lokalet er folksomt, og speeddatingen er straks i gang. Til min store forbauselse har en hel haug med kjekke mannfolk bestemt seg for å tilbringe denne helt vanlige tirsdagsettermiddagen på Østsia, nettopp for å speeddate. Ikke alle kommer hit med intensjoner om å finne «den store kjærligheten», men folk blir med fordi de ønsker å ha det hyggelig og rett og slett treffe nye mennesker - det viser at «tindergenerasjonen» faktisk liker å gjøre det «på gamle måten» også. Det digger jeg. Jeg møter på mye blanda drops; noen er mer pratsomme enn andre, en del er studenter, andre er ferdig utdannet – her er det mange personer med ulike bakgrunner og historier. Men ikke en eneste gang blir det kleint! Alle jeg møtte på er blide, kule og uredde. Skikkelige gentlemen, rett og slett. Min favoritt er uten tvil en ung herremann som ønsker å gjøre det kleint med vilje. Han sitter rett fremfor meg, helt stille på stolen. Det eneste han gjør er å stirre intenst på meg med århundrets fitteglis, før han begynner å fotflørte forførende med meg. Jeg må jo selvsagt gjøre det samme tilbake, fordi jeg synes det er hysterisk morsomt. Humor er vel min største svakhet. Praten går. En annen kjekk mann ber meg ut på en kopp te etter speeddatingen. Om jeg takket ja eller nei ønsker jeg ikke å kommentere. Konklusjonen er: speeddating er gøy! Jeg vil anbefale det til alle single babes og mannemenn på det sterkeste. Selv om du kanskje tenker «er det ikke sykt kleint da?» så er svaret mitt: nei! Det er faktisk veldig koselig og en flott måte å treffe nye mennesker på. Jeg synes at speeddating bør bli den nye Tinder. Amen.

Kristian Jeg ankom ufasjonabelt tidlig med det jeg håpte var en fasjonabelt stylet hårsveis. Jeg skrev navnet mitt på et klistremerke og ble bekymret da jeg så kun to andre gutter i Østsias konsertlokale. Denne speeddatingseansen vil gå særs hurtig, tenkte jeg. Men snart var de små navnelappene til å se på stadig flere bryster og brystkasser. En 0,4l med CB for å smøre stemmebåndet og det sosiale maskineriet, og jeg var klar. Gjennom to minutt lange møter ble den kvinnelige delen av den store, fremmede massen man ser til daglig på universitetet individualisert med navn, studieretninger, hobbyer, drømmer, ambisjoner og redsler; jeg har aldri før blitt så godt kjent med så mange på så kort tid. Jeg har heller aldri anstrengt meg så mye for å huske tiltrekkende personlighetstrekk og koble dem med de riktige ansiktene og navnene (lappene hjalp stort for sistnevnte). Lesehester fikk pluss i boken min (selv når de hovedsakelig leste krim). Gøye hatter ga også et positivt særpreg i mine øyne, og jeg bare måtte huske de spesielt sprudlende jentene. Men de mest uimotståelige møtene var de hvor vi unngikk det standard småpratet, ignorerte hjelpespørsmålene og pratet spontant om noe sprøtt og tankevekkende som vi begge tilfeldigvis syntes var interessant. Jeg føler jeg blir bedre kjent med noen av å høre deres filosofiske betraktninger rundt hva som menes med å «rydde rommet» (teller det om man rydder nok til å få plass til en middagstallerken på skrivebordet?) enn jeg noensinne kan bli på grunnlag av navn og studieretning. Så for å oppsummere, jenter: lesing, filosofi og gøye hatter er sexy. Kvelden endte ikke noe mer dramatisk enn med et ekstra telefonnummer på mobilen og at hårvoksen ble skylt vekk i regnet på veien hjem. Dagen etter studerte jeg ansikter i kantinen for å se om jeg kjente noen igjen. Jeg gjorde ikke det, men det slo meg likevel at møtene med så mange kvelden før – med fremmede folk jeg sannsynligvis aldri ville møtt ellers – gjorde det lettere for fantasien min å fylle ut livet og tilværelsen til disse fremmede. De har alle hobbyer, drømmer, ambisjoner og redsler – akkurat som meg selv. Det er både gøy og sunt å av og til bli minnet på sånne ting. De fremmede var ikke så fremmed lenger. Sånn sett var speeddating en suksess uansett.

mai 2016 unikum nr 5

12 Intervju med unikums fĂ¸rste redaktĂ¸r

Religion seksualitet og

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» 3 Mos 20:13

Tekst: Bjørnar Dahl Illustrasjon: Asbjørn oddane gundersen foto: uia.no

Mennesket er et biologisk vesen som er skapt for å formere seg. Dette er den grunnleggende årsaken til at du finnes og at menneskeheten lever videre. Likevel er det mange religiøse grupperinger som opp gjennom historien har prøvd og fortsatt prøver å kontrollere og sette begrensninger på menneskenes seksualitet med å fordømme folk som syndere og skremme de med at de ender opp i de innerste delene av helvete hvis de uttrykker sin seksualitet slik de ønsker. Men er disse holdningene i ferd med å myknes opp i religiøse samfunn, eller er det fortsatt de samme holdningene som dominerer? Vi bestemte oss for å undersøke dette ved å sende de samme spørsmålene til flere forskjellige trossamfunn, lokalt og nasjonalt, om deres syn på menneskers seksualitet.

mai 2016 unikum nr 5

Syndig sex utenfor ekteskapet Enkelte religiøse grupper har erklært fri seksualitet og homofili som «Satans verk» og noe som ødelegger moralen i samfunnet. Særlig kvinner har blitt, og blir fortsatt, i stor grad fordømt (og forfulgt) for å nyte et aktiv seksualliv. I flere kulturer er familiens ære sterkt forbundet med deres døtres seksualitet. Hvis deres datter har hatt sex utenfor ekteskap, kan hun bli utstøtt fra familien, og av og til kan det gå så langt som at en slektning begår såkalte «æres»drap for å gjenopprette familiens ære. Urix på NRK kunne også tidligere rapportere om afghanske Gulnaz som ble voldtatt og derfor fengslet for utroskap, men slapp senere ut av fengsel mot at hun giftet seg med gjerningsmannen. (I enkelte land kan det av og til merkes på lovverket at det i hovedsak er eldre menn som bestemmer). I enkelte kulturer rundt Afrikas horn har det også vært og er fortsatt vanlig å omskjære kvinner for å frata de mulighetene til seksuell nytelse. Både Bibelen og Koranen tillater kun seksuell omgang mellom en mann og en kvinne som er gift med hverandre; utenomekteskapelig og fri seksualitet som foregår mellom samtykkende, voksne mennesker fordømmes som synd i begge religioner. Utenomekteskapelig sex fordømmes imidlertid ikke i jødenes Tora, men har likevel blitt ansett som et brudd på normene. Fordømmelsen av utenomekteskapelig sex i den kristne del av verden har opp gjennom historien for det meste vært i form av stigmatisering, mens det er nedfelt i lovverket i flere muslimske land at sex utenfor ekteskapet er straffbart. Selv om utenomekteskapelig sex for det meste ikke har vært straffbart i den kristne del av verden, har det vært utbredt stigmatisering av både barn født utenfor ekteskap og dets foreldre. Først da de Castbergske barnelover ble vedtatt i Stortinget i 1915 fikk barn født utenfor ekteskap i Norge de samme rettighetene som «legitime» barn: barnebidrag, krav på arv etter sin far og retten til hans navn. Tidligere var det ikke uvanlig at jenter som fikk barn med bemidlede menn uten å være gift, ble sendt vekk med graviditet og «lausunge», og måtte takle både skam og fattigdom. Kampen mot abort Retten til selvbestemt abort har alltid vært en av de viktigste kampsakene til forkjempere for kvinners rettigheter. Dette har imidlertid møtt sterk religiøs motstand, og spesielt den katolske kirken har vært en av de sterkeste motstanderne mot abort og fordømmer enhver form for direkte, provosert abort. Voldtekt, incest, sosiale, økonomiske eller andre årsaker kan aldri rettferdiggjøre en abort ifølge deres syn, og Vatikanet har oppfordret til boikott av Amnesty International fordi organisasjonen mener voldtektsofre bør få ta abort. Motstanden mot abort, uansett årsak, var for øvrig nedfelt i partiprogrammet til partiet De Kristne, som fikk 2,0% oppslutning i Vest-Agder ved stortingsvalget i 2013. Abort anses også som «haram» innenfor islam, mens abort ikke anses som mord innenfor jødedommen. I Norge har også abort vært og er fortsatt et kontroversielt tema. Loven om selvbestemt abort ble innført i Norge i 1978 til sterke protester fra religiøse miljøer og særlig «abortprestene» Børre Knudsen og Ludvig Nessa markerte seg sterkt som abortmotstandere. Kampen mot selvbestemt abort utkjempes fortsatt i Norge, og i det nyeste forslaget til nytt partiprogram for Kristelig Folkeparti (KrF) ble det foreslått obligatorisk «refleksjonstid» på 48 timer for alle kvinner som ønsker å ta abort. Straffbar homofili Religiøse grupper har også jobbet iherdig mot homofile og deres kamp for en verdig plass i samfunnet med like rettigheter som heterofile. Homofili blir fremhevet som noe unaturlig og mot Guds vilje, til tross for at forskere til nå har påvist homoseksualitet hos over 1500 forskjellige dyrearter. Homoseksuell kjønnslig omgang har historisk blitt entydig fordømt av de fleste innen jødedommen, kristendommen og islam. Kristne som er negative til homofil praksis begrunner sitt syn med at Bibelens tekster er tydelig i sin avvisning av homofil praksis siden «menn som ligger med menn» fordømmes i både det nye og det gamle testamentet. Det religiøse synet på homoseksualitet har samtidig blitt gjenspeilet i lovverket i mange land, og det er ifølge Amnesty International fortsatt 78 land som straffer homofili; dette tilsvarer 40 prosent av FNs medlemsland. Sju av disse praktiserer dødsstraff for homoseksuelle handlinger. I Afghanistan under Taliban var den offisielle straffen for å være homofil, henrettelse ved å bli levende begravd under en mur som ble skjøvet under offeret. Vestlige land som Norge har heller ingen grunn til å hovere. Allerede i 1687 ble seksuell omgang mellom menn inkludert i straffelovgivningen. Straffen for den som forbrøt seg var brenning på bålet. Strafferammen ble i 1842 endret til tukthus

og senere til fengsel og frem til 1972 kunne seksuell omgang mellom menn straffes med inntil ett års fengsel i Norge. Det var imidlertid kun seksuell omgang mellom menn som var straffbart siden dette ble sett på som en fare for samfunnsmoralen. Seksuell omgang mellom kvinner ble ikke kriminalisert. Dette ble forklart med at det var en omgangsform som var nesten usynlig og derfor var faren for at kvinner skulle fristes liten. Oppmykning på gang Det har imidlertid vært en positiv utvikling i vår del av verden de siste årene for homoseksuelles rettigheter. Stortinget vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov i 2009, samtidig som det er forbudt å diskriminere noen på grunn av sin legning i Norge. Likevel er det mange som fortsatt opplever et stigma ved å være homofil, og trossamfunn kan nekte å ansette homofile i enkelte stillinger. Den norske kirke er delt i spørsmålet om å ansette homofile prester. Kirkemøtet og flertallet av biskoper er imot likekjønnede ekteskap, men enkelte prester og biskoper har uttalt at de stiller seg positive. Som en reaksjon på dette ble organisasjonen «Åpen folkekirke» dannet i 2014 for å jobbe for at homofile skal kunne gifte seg i Den norske kirke. Vi lurer derfor på om holdningene er i ferd med å myknes opp i de religiøse samfunnene, eller om det er fortsatt de samme holdningene som dominerer? Vi bestemte oss for å undersøke dette ved å sende de samme spørsmålene til flere forskjellige trossamfunn, lokalt og nasjonalt om deres syn på menneskers seksualitet.

Hva mener de forskjellige religiøse samfunnene om: 1. Hva er deres syn på sex utenfor ekteskapet? 2. Hva mener dere er den ideelle samlivsform? 3. Hva er deres syn på abort? 4. Hva er deres syn på homofili? Vi sendte disse spørsmålene til flere forskjellige trossamfunn, lokalt og nasjonalt. Her er deres svar:

Jehovas vitner 1. Gud tillater sex bare mellom en mann og en kvinne som er gift med hverandre. Galaterne 5:19-21 viser at de som praktiserer utukt [gresk: porneia] ikke skal arve Guds rike. Slik ordet utukt blir brukt i Bibelen omfatter det bl.a utenomekteskaplig sex. 2. Vi mener at den ideelle samlivsform er et ekteskap. Gud sa at en mann skal «holde seg til sin hustru» og at de to skulle «være ett kjød». Jesus Kristus framholdt også dette som et viktig prinsipp. (1. Mosebok 2:24; Matteus 19:4-6). En familie der både mann og kone er innstilt på å holde sammen er grunnlaget for et lykkelig familieliv og den beste rammen for barn å vokse opp i. Gud gir oss mange gode råd i Bibelen som hjelper oss til å få et godt familieliv. 3. Livet er hellig for Gud og han betrakter til og med et embryo som et unikt levende vesen. (Salme 139:16). Gud sa at en person som skadet et ufødt barn ville bli krevd til regnskap for det. Så i Guds øyne er det å ta livet av et ufødt barn det samme som overlagt drap. (2. Mosebok 20:13; 21:22, 23). Vi har det samme synet. 4. Bibelen forbyr all annen sex enn sex mellom mann og kone, enten det er homoseksuelle eller heteroseksuelle handlinger. (1. Korinter 6:9-11). Bibelen tolererer imidlertid ikke homofobi eller hat mot homoseksuelle. Vi har det samme synet. Tomas Byman Jehovas vitner Lund menighet, Kristiansand

Brunstad Christian Church (Smiths venner) Innledningsvis ønsker jeg å nevne at mye av det du spør om hører den personlige sfæren til, og vi driver ikke med «dyneløfting» i vårt trossamfunn. Vi ønsker på den annen side å være helt klare på hva Bibelen sier om disse spørsmålene, og jeg har svart deg ut fra dette. 1. Seksuelt samliv er noe som hører ekteskapet til og som er viktig, rent og godt innenfor ekteskapets rammer. Seksualdriften vår er en helt naturlig sak og er ikke noe å skamme seg over. Men å la seksualdriften ta styringen, slik at den leder til sex utenfor ekteskapet, er et brudd på de reglene som Bibelen har gitt til menneskets beste. 2. Ekteskap mellom en kvinne og en mann er den samlivsform Bibelen beskriver, og vi tror og opplever at utviklingen i verden ikke har kommet med noen bedre samlivsform enn denne. Dette forholdet – mellom en mann og en kvinne innenfor et livslangt, trofast ekteskap – gjentas igjen og igjen gjennom hele Bibelen, og er den eneste samlivsformen som er velsignet av Gud. 3. Vårt utgangspunkt er at vi tror at Gud er den som skaper liv, og at livet er hellig og ukrenkelig. Unntaksvis kan det selvfølgelig oppstå situasjoner hvor man av medisinske grunner vil gjøre unntak på dette for å redde mors liv og helse. Jeg ønsker også å si at vi har stor respekt for den krevende følelsesmessige og psykiske påkjenningen det kan være for en som står i et slikt valg, og er svært varsomme med å påvirke eller gi råd i slike situasjoner. 4. At noen mennesker er født med en homofil legning er det ingen tvil om. Det Paulus veldig konkret skriver om homofil praksis synes vi likevel ikke er til å misforstå. Det kan enhver som er interessert i temaet lese i Romerbrevet kapittel 1 vers 20–27 og i 1. Korinterbrev kapittel 6 vers 9–11. Samfunn, kulturer og normer er i kontinuerlig forandring og utvikling. Vi kan likevel ikke dermed bare overse det Gud har foreskrevet oss i Bibelen til menneskets eget beste. Det som er tydelig angitt som umoralsk etter Guds normer er ikke blitt moralsk i dag bare fordi flertallet tolererer og aksepterer det. Harald Kronstad Barne- og familiepolitisk talsmann Brunstad Christian Church.

Kristiansand frikirke

Katolske kirken 1. Alle kristne er kalt til kyskhet, dvs. til å utøve seksuell selvbeherskelse. Det er umulig å lese Det Nye Testamentet uten å merke at dette er et sentralt budskap helt fra Kirkens første tid. Dette var motkulturelt og sto i sterk kontrast til det seksuelt svært liberale romerske samfunnet. Bibelen omtaler sex utenfor ektekapet som hor eller som utukt. Det er også Den katolske kirkes syn. Kirken er ikke imot sex, men ønsker at rammen skal være det forpliktende samlivet. Sex er et veldig dyptgripende møte mellom to personer som alltid vil sette sine spor i sinnet. Derfor advarer Kirken den enkelte og samfunnet mot den skade som utukt medfører. Kyskhet kan være vanskelig. Kirken er klar over det og forkynner tilgivelse til dem som feiler. Samtidig oppmuntrer Kirken dem til ikke å gi opp, for kyskhet er en vei til indre frihet. 2. Den katolske kirke mener at for kristne er ekteskapet ikke bare den ideelle, men eneste riktige samlivsform for seksuelle relasjoner. Gud skapte mannen og kvinnen i sitt bilde og førte dem sammen til å bli et legeme står det i Første Mosebok. I Matteusevangeliet gjentar Jesus det samme og tilføyer at det Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke adskille. 3. Det sier alltid ganske mye at spørsmål om abort alltid kommer som et av spørsmålene om sex. For Den katolske kirke er ikke abort et seksuelt spørsmål. Abort er vold. I Kirkens øyne er det en av vår tids store tragedier og et sivilisasjonstap at de vestlige demokratier har endt opp med å ta så lett på menneskelivets ukrenkelighet. Vi har vennet oss til abort samtidig som det er tabu å beskrive hvordan slike inngrep faktisk foregår. Slik kan tragedien fortsette. 4. Den katolske kirke lærer at alle mennesker er elsket av Gud, uavhengig av seksuell legning. Kirken vil forsvare homofile mot trakassering og forfølgelse. Katolske homofile vil vite at vi er kalt til kyskhet. Målet for enhver som er døpt er å leve et hellig liv, bli så lik Jesus som mulig i etterfølgelse og til sist bli en helgen i himmelen. Den katolske kirke tror ikke at ekteskap er mulig for to personer av samme kjønn. For ekteskapet er innstiftet av Gud og det står ikke menneskene fritt å forandre på det. Frode Eikenes Sogneprest, St. Ansgar katolske menighet

Menigheten Samfundet (Lomelendinger)

1. Ekteskapet er den riktige ramme for et fullverdig seksualliv. Dette gir Bibelen grundig dekning for. Det er viktig å sette seksuallivet inn i en helhetlig ramme slik at det ikke bare blir en teknisk og fysisk «øvelse».

1. Sex utenfor ekteskap er etter vår oppfatning synd. Det kommer inn under begrepet hor, og det heter i sjette bud i Guds lov: Du skal ikke drive hor, eller bryte ekteskapet (2 Mos 20,14 og Rom 13,9).

2. I følge Bibelen er det livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne den ideelle og beste samlivsform

2. Vi mener den ideelle samlivsformen er ekteskap, for Bibelen lærer oss: For å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann (1 Kor 7,2).

3. Abort må bare skje i helt spesielle tilfeller, som f. eks. når mors liv står i fare. 4. Homofilt samliv er ikke forenlig med Bibelens ord slik det bl. a. står i Matteus 19.4-6 Mvh. Sigmund Sandåker Pastor Kristiansand Frikirke

3. Å avbryte et svangerskap fordi en ikke vil ha barnet som er på vei, vil jeg oppfatte er å ta liv, og det er ikke rett (2 Mos 20,13 og Rom 13,9). Men det kan kanskje finnes medisinske grunner for abort, uten at jeg kan konkretisere det. 4. Å leve et homoseksuelt samliv, oppfatter vi som synd, for det står så tydelig at «menn som ligger med menn skal ikke arve Guds rike» (1 Kor 6,9.10). At noen kan ha homofile følelser, kan vi ikke nekte, men da vil vårt mål være å hjelpe slik at det ikke leves ut. Mvh. Sigmund Aamodt (Samfundet)

mai 2016 unikum nr 5

Studentprest UiA

2. Den norske kirke har ment og mener at ekteskapet er den beste samlivsform. Men det krever at man tar ekteskapsløftet om å elske og ære hverandre på alvor. Et ekteskap der den ene part blir nedkjørt og overkjørt eller utnyttet av den andre er ikke noen ideell samlivsform. Ekteskapet er ikke en betongmur rundt to menneskers liv som har til hensikt å hindre innsyn og innblanding utenfra, og heller ikke til å stenge noen inne. Det er snarere som en åpen hage som må vannes og stelles slik at man kan leve og trives der. Men løftet man har gitt om å elske og ære hverandre er samtidig en forpliktelse og en oppmuntring til å strekke seg langt når det røyner på i parforholdet. Ofte er det helt nødvendig i et samliv, ikke minst til de barna som vokser opp med helt alminnelige foreldre som strever med å få livet til. 3. Det er vanskelig å si at noe er hellig i vår tid. I alle fall virker det ikke som om livet er det. Mennesker utnyttes, misbrukes og drepes for å fremme egen makt, religion/ideologi eller økonomiske interesser. Hvorfor skal en da henge seg opp i abort? Er ikke det en forholdsvis liten sak sett i lys av alt det grusomme som skjer mot menneskeheten? Til tross for rådende praksis i vår verden står kirken på at livet faktisk er hellig. Det er skapt og gitt oss av Gud, og derfor skal det vernes. Spesielt sårbare er de ufødte som ikke har noen egen stemme. De trenger at noen taler deres sak når valgene blir vanskelige. Det er neppe mange som ønsker seg tilbake til et nemndsystem der noen leger avgjorde hvem som skulle få innvilget abort og hvem som ikke skulle. De fleste i kirken vil nok mene at det er kvinnen selv som må ta den endelige avgjørelsen. Men det er veldig viktig at det føres en vedvarende samtale om hvordan vi best skal kunne verne om de ufødte slik at de ikke taper i kampen mot økonomi og praktiske ulemper. Når alt kommer til alt er det ikke noe som er viktigere enn et liv, også det som så vidt er påbegynt. En god del unge mennesker har selv tatt abort og enda flere står nær noen som har gjort det. Ofte er det fortvilelse, rådvillhet, frykt, usikkerhet, velmenende råd eller uttalt press fra andre som har ført til at avgjørelsen ble tatt. Uansett handler det om smerte. Det finnes grunner til å ta abort, og slike grunner må vurderes og bli tatt med når denne viktige og vanskelige avgjørelsen skal fattes. Men kirken, samfunnet, familie og venner må sammen gjøre det vi kan for at de som venter et barn skal få mot og praktisk hjelp til å la det bli født og vokse opp. 4. Kjærlighet er ikke avhengig av kjønn. Den kommer fra alle og retter seg mot alle. Kjærlighet er godhet, vennlighet, omsorg, respekt og trofasthet. Så er det også den kjærligheten som er kjønnsbestemt. Da elsker og begjærer vi en annen person på grunn av kjønn. Tradisjonelt har vi tenkt at den står i forplantningens tjeneste, og det gjør den jo faktisk! Hadde det ikke vært for den, hadde menneskeslekten aldri kommet i gang. Og samtidig er denne kjærligheten så mye mer enn forplantning. Det handler om fysisk og psykisk intimitet, tilhørighet og fellesskap. Ut fra forplantningsperspektivet er det kompliserende når en mann elsker en mann og en kvinne elsker en kvinne. For da har denne kjærligheten mistet sin opprinnelige funksjon, vil noen mene. Men den andre siden ved den; fysisk og psykisk intimitet, tilhørighet og fellesskap – den er intakt. Om dette er riktig eller om det er feil, vil folk i den norske kirke mene høyst forskjellig om. Sannsynligvis er kirken delt omtrent på midten i dette spørsmålet. Selv hører jeg med blant dem som mener at Jesus ord om å elske hverandre, vise omsorg og hengivenhet for hverandre inkluderer alle relasjoner. Jesus bruker mye tid på å snakke om å elske og på å advare mot kalde hjerter og rikdommens farer. Slik jeg ser det er han ikke så opptatt av å definere hva som er rett kjærlighet, og hva som ikke er det. Hovedpoenget er at vi elsker Gud og vår neste som oss selv. Derfor lander jeg og mange med meg på at homofil kjærlighet også gjenspeiler Guds kjærlighet i vår verden.

1. Det er få relasjonelle forhold som gir så mye glede og nytelse som sex. Og samtidig er det ikke mye som kan oppleves så sårende og krenkende som nettopp det. Derfor er det avgjørende viktig at seksuelle forhold har rammer som gjør at de kan oppleves som så gode og stimulerende som mulig. Trygghet og tillit er slike rammer, og det mener vi også at ansvarlighet er. Ekteskapet er ment å skulle gi slike gode rammer om seksuallivet. Det vil ikke si det samme som at all sex innenfor ekteskapet er preget av det. Det vet vi mye om. Men ekteskapet kan gi de gode rammene som vi trenger for at seksuallivet kan blomstre på en god måte. Det vet vi også mye om. I dag er det mange mennesker som velger å leve sitt sexliv utenfor ekteskapet. Det som er viktig slik vi ser det, er at de to som har sex sammen er trofaste mot hverandre, at man respekterer hverandre og vil hverandre vel. Sex er så mye mer enn teknikk og øyeblikkets nytelse. Det involverer våre dypeste følelser, og derfor er den seksuelle relasjonen veldig sårbar. Den må vernes og pleies slik at den blir den kraften til vekst og utvikling mellom to mennesker som den kan være. Det gjelder både i og utenfor ekteskapet.

Hans Jørgen Wennesland Studentprest UiA

Følgende trossamfunn har ikke besvart våre henvendelser: Filadelfia Kristiansand Islamsk råd Norge Islam Net Buddhistforbundet Det Mosaiske Trossamfund

Kommentar fra spesialist i klinisk sexologi og professor i sexologi ved Universitetet i Agder, Esben Esther Pirelli Benestad, på svarene fra trossamfunnene: – Spørsmålene dere stiller er jo gamle, men svarene har fornyet seg over tid, og de synes fortsatt å være i endring. Interessant er det i de svarene som kommer fram her at homoseksualitet ikke lenger sees på som en sykdom eller som resultat av noens feil, men mer som et ubestridelig faktum. At man så ikke skal få leve i samsvar med det man er, vil formodentlig med tiden falle på sin egen urimelighet. Hvorfor tror du det har det vært så viktig for religiøse grupper å bestemme over/kontrollere menneskers seksualitet? – Dette er et spørsmål vi ofte stiller oss selv og hverandre i vårt miljø. Undringen inkluderer også det at svært mange totalitære regimer opp gjennom tidene også har hatt dette behovet for å bestemme over/kontrollere menneskers seksualitet. Kanskje har det å gjøre med et svært uheldig samspill med røtter tilbake til selve syndefallet, der nakenheten ble sentralt i synden og kjønnsorganene måtte dekkes med fikenblad. På bakgrunn av dette kan kraften i seksualiteten bli farlig, fordi den tolkes og oppleves som noe som trekker menneskene bort fra Gud, likesom den gang i Edens hage. En kan også forestille seg at i fortsettelsen av dette kan mange religiøse ledere på linje med Augustin slite med dype seksuelle/erotiske konflikter som de i sin tur projiserer ut på dine menigheter.

bare henge sammen fordi ingen av dem egentlig kunne klare seg alene. Slik er det ikke lenger. Samtidig kan vi tro at barn har det best med å komme til forberedte foreldre. Før prevensjonens tid var ekteskapet en god løsning på den utfordringen; nå løser vi det på andre måter. Tror du vi kommer til å oppleve høyere toleranse for andre samlivsformer enn monogami i vår kultur i årene fremover? – Det tror jeg nok, og jeg tror andre samlivsformer ikke bare vil bli tålt, men også oppfattes som selvfølgelige basert på de involvertes subjektive oppfatninger. Så gjenstår det å se hva som for den enkelte og for vedkommendes eventuelle avkom gir de beste livsutsikter på lang sikt. Det er det neppe noen som kan si noe tungt og vitenskapelig om.

Hvilke konsekvenser kan det få for et menneske å vokse opp i samfunn med slike fastsatte normer for seksualitet? – Seksualiteten har sin egen dynamikk, sine egne indre krav («indre sexpress»), og verken dynamikken eller kravene trenger å være i samsvar med gjeldende politikk eller normsetting i den kulturen en måtte befinne seg. Våre legninger er tilfeldige og basert på både biologi og på hvilke påvirkninger den biologien tilfeldigvis måtte møte. Kulturens påbud er av minimal betydning i dette samspillet. Derfor vil det med nødvendighet bli slik at mange innenfor enhver religiøs eller totalitær kultur vil oppleve sterke behov som går på tvers av læresetningene. Det skaper skam, tilbakehold, depresjon, angst og selvmord. Mange forkaster Gud til fordel for å kunne leve i samsvar med seg selv, istedenfor å begrense seg til å forkaste en religionsutøvelse. Har vi grunnlag for å si at det finnes noe som er «normal» seksualitet fra naturens side? – Naturen skiller ikke mellom rett og galt. Seksualitet er noe som er, og kan ikke veies på moralenes vektskål. Ingen velger sine seksuelle, erotiske talenter. Vi kan ikke si at firkløveren er feil, vi kan bare si at den er mindre vanlig enn trekløveren mens femkløveren er den mest uvanlige av de tre. Naturen tilbyr både det som er vanlig og det som er uvanlig, alt er ikke desto mindre naturlig, hva skulle det ellers være? I naturens endeløse kompleksitet er det uvanlige like selvfølgelig som det vanlige. Selv om det har vært en klar liberalisering blant annet i synet på homofili, er fortsatt monogami – et samliv med to personer, ansett som normen for et samliv i vår kultur, bare at det ikke gjelder kun mellom mann og kvinne lengre. Til tross for denne utviklingen og liberaliseringen, er det fortsatt sterkt stigmatisert å bryte normen om monogami. Har vi noe grunnlag for å si at monogami er mer naturlig eller egner seg bedre enn andre samlivsformer? – I pattedyreverden er det slik at evnen til å produsere oxytocin (et av hypofysens hormoner) korrelerer med artens tilbøyelighet til monogami/ikke monogami. Desto mindre oxytocin, desto mindre monogame er pattedyrene. Mennesket ligger her omtrent midt på treet, og vi oppfører oss deretter. Dette betyr at det finnes en grad av naturlighet hva angår samlivsformer, men at monogami er mer naturlig for andre arter enn oss. Hva som er best, hva som på sikt bidrar til optimale liv, er sannsynligvis både individuelt og avhengig av både kulturelle og fysiske forutsetninger. En gang måtte partene

mai 2016 unikum nr 5

Jeg godtar

ikke

«plakatmangfold»

Tekst: Loveleen Rihel Brenna | Foto: Pressebilder Seema

Det er ikke tilfeldig når administrerende direktør Vibeke H. Madsen i Virke sier at virksomheter som ser verdien av mangfoldige arbeidsplasser har et konkurransefortrinn. Det er ikke tilfeldig når eier og styreleder i Ferd, Johan Andresen, sier at team med mangfold kan gi spektakulære innovative gjennombrudd. Det er ikke tilfeldig når NAV-direktør Sigrun Vågeng sier at mangfold er avgjørende for et velfungerende arbeidsmarked.

Språket, og kategoriene som brukes når eldre og innvandrere omtales, påvirker unektelig deres muligheter på jobbmarkedet. Det påvirker om de blir oppfattet som en ressurs eller en utfordring. Om deres kunnskap og kompetanse blir anerkjent eller ikke.

Fremtidens nøkkelkompetanse

Etter trippeldrapet på Kaldbakken i 2006 ble jeg spurt av TV2 om å delta i debattprogrammet «Tabloid». Tre unge kvinner var brutalt likvidert av sin bror.

De har erkjent at et mangfoldig arbeids- og næringsliv bidrar til mer innovasjon, bedrer lønnsomheten og øker konkurransefortrinnet for norske virksomheter. De har erkjent det som kom frem i McKinseys rapport «Diversity Matters» fra februar 2015. At god kjønnsfordeling gir 15 prosent høyere sannsynlighet for at lønnsomheten blir over gjennomsnittet. At god etnisk fordeling i arbeidsstokken gir hele 35 prosent større sannsynlighet for lønnsomhet over gjennomsnittet. På oppdrag fra Seema har konsulentselskapet Accenture nettopp publisert rapporten «Mangfold gir konkurransefortrinn – en ubenyttet ressurs for norske selskaper». Rapporten vitner om at norske virksomheter i stor grad, lukker øynene for potensialet som ligger i å ha medarbeidere med ulik etnisitet. Når årsrapporten skal skrives, lar mange av selskapene mangfoldet til side, og nøyer seg ofte med å bruke et par linjer på å fortelle leseren om antallet nasjonaliteter blant de ansatte. Spørsmålet som bør stilles: 15 nasjonaliteter på arbeidsplassen, hva så? Hva betyr det i praksis og hvilken kunnskap og kompetanse kreves for å utløse potensialet i denne ressursen? Men det skjer ikke. Bare et fåtall har definert utnyttelse av bedriftens mangfold som kjerneverdi. Dette er urovekkende lesning i en tid der global konkurranse, og spennvidden i mangfoldet i befolkningen øker. Mangfoldsledelse og kunnskap om hvordan møte den mangfoldige brukergruppen er nøkkelkompetansen hos fremtidige ledere. Mangfold på plakater Dessverre har mange mangfoldsinitiativ vært fine på papiret, men ikke i praksis. Mangfoldet er nedfelt i styringsdokumentene, er synliggjort på bilder og plakater, og arbeidsplassen har ansatt personer med ulik bakgrunn, men det er ikke blitt tatt nødvendige grep for å høste fruktene mangfoldet tilbyr. Problemet er at våre ubevisste holdninger om oss selv og hvem andre påvirker hvordan vi samhandler med våre kolleger på jobben. Dette er en kritisk faktor å jobbe med, for å utløse potensialet mangfoldet tilbyr. Og ikke minst hvordan språket vi bruker, påvirker praksisen, tiltakene som settes i gang, og ikke minst hvilke effekter vi måler. Ordvalg – bølgene som kommer Det er stort fokus på hvor mye det koster Norge å ta imot flyktninger. Politikere kategoriserer disse menneskene og setter prislapper på dem. Konkrete eksempler er kategoriene «eldrebølgen» og «flyktningbølgen». Ordet bølge vekker visse assosiasjoner hos de fleste: En ukontrollerbar vannmengde som slår mot oss. Denne såkalte bølgen av eldre, flyktninger eller andre sårbare grupper kobles ofte til negative begreper. Det være seg «kostnader», «ressurskrevende», «hjelpetrengende» eller «dårlig helse og språk». Da blir bølgen straks noe som vekker frykt og bekymring. Men, hvilke assosiasjoner skapes hvis vi bruker ord som «bølge-energi» eller «energikraft»? Si at vi brukte begrepene «eldrekraften» eller «flyktningenergien». Da blir de selvsamme menneskene straks å betrakte som ressurser. Man kan spørre seg om det i det hele tatt finnes bølger som utelukkende består av kravstorhet, økonomisk undergang og utakknemlige mennesker. Ved å knytte mennesker til positivt ladde begreper kan de komme til å bli en styrke i samfunnet – altså hvis vi klarer å styre utenom de negative kategoriseringene.

Kronikk

Fra vondt til verre

Jeg svarte: «Jeg kommer gjerne i studio – under følgende forutsetning: Dere må invitere tre statsråder til: justisminister Knut Storberget, fordi det er drap; barne- og familieminister Karita Bekkemellem, fordi det er familiekonflikt med et tragisk utfall; og helseminister Sylvia Brustad, fordi det ser ut til å være psykiatri. Jeg kommer ikke hvis det er en kommunalminister som har ansvar for integrering av innvandrere. Jeg vil ha de samme ministerne dere hadde spurt om det var en etnisk nordmann som var gjerningsmann». (29.09.2013) I mange år har jeg tenkt: hvorfor har innvandrere egen statsråd, en inkluderingsminister som skal uttale seg i de fleste saker som angår dem? Hvorfor blir det ikke en debatt om «manglende integrering» når etnisk norske dreper, utøver vold eller står utenfor arbeidslivet? I 2014 i forbindelse med regjeringsskifte skrev jeg en ytring om at vi ikke trenger en inkluderingsminister. Vi fikk ikke en inkluderingsminister, men en integreringsminister som ligger inn under justisdepartementet. Jeg hører en innvandrings- og integreringsminister snakker som en justisminister. Og ved å opprette dette nye departementet er det blitt satt et likhetstegn mellom innvandrere og kriminalitet. Vi gikk fra vondt til verre. Mye verre. Ingen overgangskriterier Vi snakker om integrering, men det er ikke utviklet overgangskriterier som kvalifiserer folk fra innvandrerstatus til medborger. Skoler, arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner bruker integreringsbegrepet uten å stille spørsmålet «Når er et menneske integrert, og hvem har definisjonsmakten?». Når jeg får tildelt en egen minister, gjør det noe med min tilhørighet og identitet. Når skolene teller antall barn med foreldre eller besteforeldre med innvandrerbakgrunn, uten å ha overganger for elever til å bli en del av flertallet, har utdanningsinstitusjonene en jobb å gjøre. Universitetet kan bidra til å utgjøre en forskjell. Menneskeverdet kan ikke gradbøyes, uavhengig av regjering. Jeg mener «det norske vi» krever at vi får mer inkluderende strukturer og systemer enn det vi har i dag. Hvorfor ikke begynne med å se på kompetansen innenfor «mangfold» i alle direktoratene i landet? Hvorfor ikke fokusere på hvordan ulike institusjoner rapporterer på mangfold i sine årsrapporter, og hvordan de kobler mangfold til verdiskaping? Jeg godtar ikke Jeg godtar ikke integrerings- og innvandringsminister som min minister. Jeg har heller ingen ønske om å bli integrert, når jeg er godt sosialisert i samfunnet. Jeg godtar ikke at vi fortsetter å snakke om integrering og «oss» og «dem» – tiden er kommet for å begynne å innse at det er ikke holdbart begrep. Jeg godtar ikke at vi fortsetter å bruke et problemorientert språk, basert på manglende kunnskap om hvordan og hvorfor mangfold er viktig for Norge som nasjon. Jeg godtar heller ikke at vi tillater oss å fortsette å telle, uten å koble mangfold til verdiskaping og lønnsomhet. Det er sterkt fokus på innvandring, integrering og mangfold i Norge og Europa i dag. Dette bør også oppta studenter og ansatte på UiA. Skal universitetene lage fremtidens arbeidstakere og ledere, må mangfold og inkludering få ressursfokus.

Loveleen Rihel Brenna, daglig leder i Seema.

mai 2016 unikum nr 5

Tekst: Øyvind mjøs (leder av auf-studentene uia)

Ingen må utelates ved likestilling!

I dag har man to juridiske anerkjente kjønnskategorier i Norge, nemlig mann og kvinne. Men kjønnsidentitet er et mangfoldig og komplekst begrep som innebærer mer enn det. Det finnes de som identifiserer seg som det motsatte kjønn, og de som har en kjønnsidentitet som ikke faller inn under en av de to kjønnsidentitetene. I tillegg er det personer som opplever at ens kjønnsidentitet varier. Selv om det går fint for de fleste å bli definert som enten mann eller kvinne, må vi være bevisste på at det i enkelte sammenhenger kan føre til at flere mennesker føler ubehag og blir utsatt for diskriminering. Et eksempel på dette er offentlige toaletter. Man må da ta i bruk toalettet som en har blitt definert inn i av det offentlige til tross for at det er i strid med ens kjønnsidentitet. AUF-studentene UiA mener dette ikke er verdig! Personer skal ikke føle seg sett ned på eller bli utsatt for diskriminering på grunn av sin kjønnsidentitet, på lik linje med at det ikke er akseptabelt å bli utsatt for tilsvarende behandling som følge av hudfarge og religion. En løsning på dette kan være å innføre unisextoaletter i større omfang. Det er blitt innført unisextoaletter i flere land, deriblant i Norge. Vi har i dag toaletter på UiA som ikke er kjønnsbestemte. Men til tross for at det i stor grad har fungert bra samtlige steder, ser vi at det er grupper som ønsker å få dem fjernet, da de ser på det som unaturlig. Dette ser vi blant annet i USA hvor stater prøver å innføre lover som straffer transpersoner og lovfester diskriminering. Samtidig kan det virke som at unisextoaletter og andre saker som gjelder transpersoner ikke alltid kommer frem da flere politikere og andre ikke er kjent med hvordan situasjonen er for transpersoner i dag. Studentlaget er svært fornøyd med at AUF i Vest-Agder, AUF i Aust-Agder samt Aust-Agder og Vest-Agder Arbeiderparti har vedtatt politikk som tar opp dette og andre saker knyttet til likestilling for transpersoner. Likestilling må gjelde for alle!

Tekst: kristoffer andersen (lokallagsleder for rødt arendal og grimstad)

Uberegnelige Trump

Spørsmålet om troverdighet Det finnes to typer løgnere. Den ene formen for løgnere er tryllekunstnere. Den andre formen for løgnere er politikere. Hovedforskjellen mellom disse er at folk vet uten tvil at tryllekunstneren lyver. Likheten mellom disse to profesjonene er dog at begge bokstavelig talt lever av å lyve og av å lage illusjoner for sitt publikum. Har er vi ved kjernen av et sentralt spørsmål vedrørende den amerikanske politikkens nåværende situasjon: det store «Trump-spørsmålet».

at han ikke vet hvem Ku Klux Klan-lederen David Duke er. Han vet, som markedsfører, at all reklame er god reklame. Han vet hvordan han skal få oppmerksomhet – på godt og vondt. Man kan i dette tilfelle lure på hva han egentlig ønsker å gjennomføre som president. Sier han ting bare for å få oppmerksomhet, eller er det en form for seriøsitet i disse sakene han tar opp? Med andre ord: hva er valgflesk og hva er ikke?

Fascistiske tendenser

Påvirkning på velgerne

Mange vil hevde Trump er farlig. Mange vil mene, basert på hva han selv sier i debattene og andre offentlige uttalelser, at det er mye ved hans retorikk og politiske selvmotstridelser som minner om en form for fascisme, iblandet den store røren med kapitalistisk og nasjonalistisk tankegods. En av begrunnelsene for dette er at uttalelsene hans har en svært nasjonalistisk side, i kombinasjon med at han ønsker å isolere utvalgte minoriteter i samfunnet.

Hans folkelige måte å snakke på, som blant annet viser seg i form av de uttalelser vi til stadighet ser Trump komme med, er noe som fenger de store velgermassene. Selv om Trump er storkapitalist, snakker han på en måte som gjør at folket føler en nærhet til ham. Hans uhøytidelige fremtoning i form av hverdagslige formuleringer og vulgære uttalelser er noe de brede masser liker og kan identifisere seg med. De synes han er «kul» fordi han fremstår som «en av dem». Dette er populistens styrke.

Likheter med Hitler? Jeg er dog opptatt av at veldig mye av det han sier er motstridende. Derfor mener jeg vi egentlig ikke vet hvem vi har med å gjøre. For å ta en sammenligning med Hitler, så sa også han svært mye selvmotstridende og usammenhengende. For eksempel hevdet Hitler at hans politiske retning var anti-kapitalistisk, samtidig som hans eget parti ble sponset av rike kapitalister. Da Trumps uklare ideologi, i likhet med den nasjonalsosialistiske ideologi, videre bygger på slike indre motstridelser, er det vanskelig å vite hvem man i praksis har med å gjøre. Derfor er populisme i praksis skummelt, fordi det er en inkonsekvent ideologi som kan ha uforutsigbare følger. Selvmotstridende Samtidig som Trump uttaler at han ønsker å skape et mye bredere, allsidig og fundamentalt sterkere internasjonalt samarbeid med Kina og Russland gjennom frihandelsavtaler, uttaler han også at han ønsker at tollen for varer som skal inn i USA, skal stige drastisk. Her kan det fort oppstå en logisk brist. Hvordan kan man si A uten å måtte si B?

Mediakrigen Det hersker liten tvil om at ingen av presidentkameratene har mottatt mer publisitet enn hva tilfellet er for Trump. Mange av disse medie-oppslagene har handlet om kritikk til Trump og hans mer eller mindre vulgære uttalelser. Det viktige her er allikevel ikke hva mediaoppslagene har handlet om, men at de også gjennom sin kritikk har bidratt med å profilere ham. Vi har næret media-mongulen Trump med oppmerksomhet – gitt ham akkurat det han var ute etter. Kanskje støtter selv dette innlegget, på en indirekte måte, å fremme Trumps dominans i media? Vi må være forsiktige med hva vi gir oppmerksomhet. Populisme + Mediadekning = Bred oppslutning Hva som er sant og hva som er løgn er et av de fundamentale spørsmålene vedrørende Trumps politiske ideologi. Men som med alt annet kan vi ikke si noe sikkert. Det eneste forutsigbare ved Trump er nettopp det uforutsigbare. Det er kanskje nettopp dette som er det skumleste med Trump? På grunnlag av de sider ved saken jeg her har presentert mener jeg verdenssituasjonen vil komme til å bli mer uforutsigbar enn på lenge dersom Trump blir valgt som USAs neste president — verden kommer aldri til å bli den samme.

«Medietekke?» Mange tolker Trump som en med ikke særlig høy intelligens. Det mener jeg derimot det ikke er god grunn til å tro. Trump er en salgsmann, en markedsfører. Han vet hvordan han skal få oppmerksomhet, selv om det innebærer å uttale

mai 2016 unikum nr 5

p책 fornavn med saif

På fornavn med Tekst: Erika erdös Foto: Kristian Tyse Nygård

Hvordan uttaler man navnet ditt?

Saif Livsfilosofi

Det skrives Saif, men «ai» uttales «æ» på latin, som er brukt for oversettelsen. Altså «Sæf», eller «Sæff» som de fleste kaller meg.

Ærlighet til deg selv og andre, og bruk tiden din på ting og mennesker som betyr noe for deg.

Sørlandet

Musikk

Jeg har for det meste vokst opp i Oslo, men jeg har bodd litt rundt om i landet, og dessuten også Pakistan fra jeg var 11 til 16 år. Kristiansand har spiret seg skikkelig på meg, mye mer enn jeg hadde sett for meg, så det kommer til å bli vanskelig for meg å forlate Sørlandet. Det er jo her jeg har fått tatt ferdig masteren min i økonomi, utfoldet meg i dans på teaterscenen på skolen og underholdt i private arrangementer utenfor skolen.

Musikaler, Michael Jackson, Prince, Pussycat Dolls, Elvis, Ray Charles, Guns ’n’ Roses, Rihanna og generelt god funky dansbar musikk.

Studentliv Det vanlige studentlivet passet ikke for meg, med fylleturer til Danmark og vanlige fyllefester i helgene. Det kan godt være fordi jeg er eldre enn de fleste andre studenter, og ikke er glad i å drikke. Etter hvert begynte jeg å danse swing gjennom KSI, og senere entret jeg salsamiljøet i Kristiansand. Da husket jeg hvor mye jeg elsket å danse og «showe» foran mennesker. Så det har for det meste blitt mye dans siden da med andre studenter og lokale sørlendinger. Hvorfor drikker du ikke? Dette er et spørsmål jeg ofte får. Jeg er jo ateist, så det er ikke av noen religiøse grunner i hvert fall. Det er heller ikke grunnet trening, som folk tipper mest. Jeg syntes bare ikke det er så morsomt. Det virker som folk gjerne drikker for å miste hemninger og for å tørre slippe seg litt løs. Jeg har egentlig ikke så mange hemninger å miste; jeg synger, danser, prater og ler med nye mennesker uansett. Alkoholen gir bare en sløvende effekt på meg med en kjip dagen derpå. So, no point. And also: if you have to drink to have fun with some people, then they are not that fun to begin with. Når du skal ha det gøy da? Som nevnt tidligere elsker jeg å danse, helst lidenskapelig og dirty, med mest mulig show. Prøver å sette sammen et dansecrew iblant når jeg skal ut på byen, det er da jeg koser meg mest på dansegulvet. Har også hatt sang-og-dans-fest, hvor sang- og danseglade ble samlet rundt et piano for allsang og dans mellom sangene. That´s how I roll. Underholdning/showbiz Jeg underholder på bursdagsfester og utdrikningslag med dans, sang og morsomme kostymer. Jeg har noen figurer som vil vise seg litt frem på scenen. Sassy Fox har allerede fått underholdt litt og fått mye god respons, så henne kommer dere kanskje til å se litt av fremover. Det er også en vampyr som heter Suckula, han har en historie han vil gjerne fortelle, og det er nok mulig at han gjør det om ikke altfor lenge. Figurene kommer litt av seg selv, og noen ganger fulgt med egne sanger. Har også noen flere ideer på lur, noen av dem ganske rampete og noen litt bisarre. I tillegg har jeg også blitt lovet en hovedrolle i et stykke som forhåpentligvis skal gå på Kilden. I skolesammenheng så har jeg selvfølgelig også vært med på storproduksjon før jul med hele klassen, siden jeg studerer drama dette året. Vi som går drama har også mindre forestillinger med jevne mellomrom som vises fram i G-bygget på skolen.

Inspirasjon Vakre, talentfulle mennesker med en god dash rampete positive-madness inspirerer meg. Det beste er når kombinasjonen kommer sammen, da spreller kreativiteten av veggene uten noen anstrengelser. Sport Det er noen som mener at jeg er en treningsnarkoman, og det er kanskje litt sannhet i det, fordi jeg føler meg ikke helt vel når jeg ikke har fått trent. Går for det meste på Spicheren og trener styrke. Liker best å trene egne rutiner som jeg lager selv. Begynte med en liten treningsblogg/fb-side, «Supertights», men fikk beskjed om at den var for drøy for Spicheren, så jeg har ikke lagt ut noen videoer der på en stund (hehe). Får lage noen morsomme videoer nå som sola begynner å komme frem. ;) Er også medlem i den lokale thaiboksing-klubben Oksa, men jeg kunne vært flinkere til å være der. Jeg har lovet meg selv at jeg skal dit mer fra mandag. Har også nylig begynt med parkour på Samsen gjennom Agder Parkour, og det er kjempegøy. Akrobatikk er også noe jeg synes er gøy. Bortsett fra det jogger jeg i blant og prøver å bruke sykkelen mest mulig til transport. Jeg sykler selv litt lengre turer som til Søgne når jeg skal besøke noen. Det er mye gratis og god trening bare der. Drømmer Jeg vil bruke masteren min til å finne en god stabil jobb. Og så vil jeg kunne drive med scenekunst ved siden av og videreutvikle de forskjellige figurene som har lyst til å titte frem og si hei til folk. Ord til studentene Det er lett å bli revet med av de aktivitetene som allerede er etablert. Prøv heller å skape noe selv og eksperimenter litt – det er nå dere har tid til det. I tillegg kan det være mye lettere å finne «accomplices in crime» til disse ideene i en setting som her på UiA. I beste fall kan dere komme på noe som dere kan ta med dere videre i arbeidslivet; i verste fall kan dere ha det utrolig morsomt.

Navn: Saif Khan Alder: 35 Utdannnig: Master i økonomi, nå drama årsstudium Jobb: Scenekunstner, hjelpelærer i strategi Sivilstatus: Singel

mai 2016 unikum nr 4

Namn: Jon Herland Ansvarleg redaktør for Unikum oktober 2003–oktober 2004 Nettredaktør for Unikum juni 2004–august 2005 Bachelorgrad i kommunikasjon (film/TV og annonsering) hos Bond University frå 2003 2-årig avis-/nettjournalistutdanning hos Mediehøgskolen Gimlekollen frå 2005 Jobb i dag: Frontredigerar hos Bonzaii og matleverar hos Foodora

Tekst: Targeir Attestog Foto: Privat, Unikums arkiv

2004 blei eit overgangsår for Unikum. Nummer 1 i februar blei trykt i eit nytt sideformat på 320 * 245 mm (høgde * breidde), som var litt breiare enn formatet frå 2001–2003 på 320 * 220 mm. Dessutan fekk avisa ein ny logo, med pikselerte bokstavar og i-en opp-ned. Logoen var uendra fram til midten av 2009. Då blei formatet på 297 * 245 mm, slik det er i dag. Noverande logo frå 2014 har enno den karakteristiske i-en som står på hovudet.

først at det var en altfor stor oppgave for meg. Etter mye tenking fant jeg ut at jeg bare måtte hoppe i det. Jeg bestemte meg for å si ja til stillingen. Så fikk det briste eller bære. Det var et år med intens jobbing. Jeg lærte mye om det å være sjef, men først og fremst lærte jeg mye om meg selv og at man ikke skal være så redd for å ta en utfordring.

Årsmeldinga for 2003 fortel at arbeidet med den nye, visulle designen for 2004 starta hausten 2003, og var leidd av redaksjonsmedlem Camilla Bruli Nygaard, som hadde grafisk utdanning. Det nye formatet blei vedtatt ganske tidleg av redaksjonen for å få litt betre plass på sidene.

– Vi var ikke så mange og det var en liten gjeng på cirka fem-seks som jobbet veldig hardt med å dekke nyheter, politikk og underholdning. Det var satire, øltester, konsertanmeldelser og litt kjendissladder. Et av mine første oppslag var et intervju med en Robinson-deltaker som hadde spist katt på TV. Han stilte gladelig opp og kunne fortelle at halen smakte best. Bildet ble av han og en søt katt vi fant i nabolaget. Han spiste den heldigvis ikke.

Jon var ikkje bare Unikums fjerde ansvarlege redaktør, men også Unikums første nettredaktør. Han fortel at det var han som oppretta nettutgåva, og at det var mykje knot med det, for det var vanskeleg å redigere, men han fekk det til å fungere. Spor av hovudsida til nettavisa på Internet Archive, viser at 30 artiklar hadde blitt publisert frå starten fram til 29. januar 2005. Grovt rekna var det altså ein eller to nettartiklar i veka gjennom hausten 2004. Korleis blei du ansvarleg redaktør i Unikum? – Jeg ble redaktør etter Mari. Det var ingen andre som søkte, og jeg tenkte

Kva slags saker var du og/eller redaksjonen opptatt av?

Kor mange var de totalt i redaksjonen? – Det varierte. Cirka 15, men vi var bare fire-fem stk som gjorde det meste. Korleis var annonsesalet i di tid? – Annonsesalget var veldig bra. Det var aldri noe problem å skaffe annonsører og jeg tror vi gikk med solid overskudd.

2004

– overgangen til nytt design og nettavis Frå oktober 2003 til oktober 2004 var Jon Herland ansvarleg redaktør i Unikum. Han var dessutan Unikums første nettredaktør frå registreringa av domenet unikumnett.no 4. juni 2004 fram til han avslutta journaliststudiet på Mediehøgskolen Gimlekollen sommaren 2005.

Korleis var distribusjonen?

Korleis var det med sosiale arrangement i Unikum?

– Distribusjonen fordelte vi. Vi lånte STA-bilen og kjørte rundt til barer, svømmehallen, kinoen, teater, konsertlokaler. Overalt hvor studenter ferdes. Også sendte vi en bunke til Grimstad. Opplaget var vel på 3000 per nummer.

– Vi hadde mange sosiale arrangementer sammen med STA. Da var det grilling på plenen, kubbespill osv. Det er en stund siden, så det er litt vanskelig å huske.

Korleis fungerte det med det tekniske? – Vi hadde en del penger, så vi kjøpte inn en del PC-er og noen Mac-er, og siste programvareversjon. Så teknisk sett var det top notch. 2003-årsmeldinga stadfestar nettopp det som Jon skriv, for på slutten av 2003 og i januar 2004 blei det investert ganske mykje nytt teknisk utstyr. Sentralt var ny server med programvare som var lettare for vanlege IT-studentar å setje seg inn i. Det blei også investert i lisensar for program til design, fotobehandling og tekstbehandling, for ein var usikker på om lisensane var orden for dei gamle programma til Unikum. Det blei kjøpt to digitale kamera frå Olympus, ein fargelaserskrivar, to Mac-ar og fire PC-ar. Det blei kjøpt ein naturlegvis bilderøyrskjermar på 21 tommar til Mac-ane og på 17 tommar til PC-ane. Switch, ruter og kablar til nettverk blei også handla inn.

Kva slags nytte har du fått av Unikum-medlemskapet i karrieren din? – Jeg tror det har hatt litt å si for karrieren min, men først og fremst ga jobben selvtillit. Jeg forstod at jeg måtte ta ansvar selv og kunne bli det jeg ønsket hvis jeg bare jobbet hardt nok. Det var vanskelig i journalistbransjen da jeg var ferdig utdannet, så jeg måtte flytte til Oslo for å få meg relevant jobb. Det tok bare noen uker, så ble jeg ansatt i E24, uten noen som helst erfaring med børs og finans. Det var gøy, og jeg ble fulltidsansatt noen måneder senere. Schibsted er et fantastisk bra sted å jobbe. Jon har hatt mange ulike jobbar som journalist og frontredigerar. Frontredigerarjobben hos E24 fekk han i april 2006 etter å ha innom ulike førebelse journaliststillingar hos Fædrelandsvennen, Kulturo, ung.no og Aftenposten. Hausten 2013 var han deskjournalist hos Vårt Land og frontredigerar hos nrk.no. Januar 2014 gjekk han over til reklamebransjen hos Bonzaii, og blei då frontredigerar for nettannonsørar.

mai 2016 unikum nr 5

Musikk p책 uia

Har du tenkt på moderne katter? Tekst: ole håvard seland | foto: synnøve solberg

Dette er kanskje ikke en helt forskningsnøytral og politisk korrekt artikkel i henhold til våre forsknings- og utdanningsinstutisjoners hellige standard om prøving og feiling med målrettet finansiering og selektiv presentering og markedsføring. For slik en katt lærer seg å møkke i kasse, lærer også vi hva vi skal mene om verden og hvor den kommer ifra. De ulike forslagene på svar til disse umulig definerbare spørsmål kommer og går i bølger på samme måte som shortene på dressmann skifter farge etter årstid og mote. Nå for tiden er mennesker fullstendig fjerne om de ikke aksepterer at verden utviklet seg av seg selv på Darwins vis, på samme måte som mennesker er fjerne om de ikke har smarttelefon og er sosiale på sosiale nettverk hele døgnet. Når jeg ser meg rundt i en verden av mennesker hvis eneste ambisjon er å kjøpe en ny bil og være på en ferieøy full av hoteller og alkohol to uker i året så lurer jeg noen ganger på hvor evolusjonen har ført oss og hvordan fremtiden ser ut med Darwins briller. Katter, for eksempel. Moderne katter. Ideen om evolusjon er så vanskelig å få grep på at forsøk ender i en blindgate av forvirring, som man også får etter spørsmål om hvem som kom først av høna og egget. Ideen er veldig elegant, selv om en av forutsetningene for at den er logisk er at vi, det moderne mennesket, skal forstå den. Hvis vi skrur på TV-en og studerer underholdningsspekteret der, skal det litt ønsketenkning til før man bestemmer seg for at menneskelig forståelse er noe å stole på. Slik er den presenterte politiske hverdag også. Likevel er det mest brukte argumentet for evolusjonsteorien at den er så, enkel, logisk og forståelig. Barne-TV er også enkelt, logisk og forståelig. Slik tror vi at teorien om artenes opprinnelse er enkel, logisk og forståelig, selv om vi ikke helt klarer å forstå det likevel. Kanskje det er noe galt med oss, tenker vi. Best at vi lar de store menn tenke uten vår innblanding. De vet nok hva de snakker om, mens jeg ikke forstår enkle, logiske og forståelige ting engang. Det er store menn der ute, som Stephen Hawking, verdens smarteste og mest fremgangsrike vitenskapsmann, om vi skal dømme etter hans berømmelse verden over. Han har bevist ting vi aldri har hørt om, men som er viktige, og vi tror på absolutt alt. Igjen et snodig eksempel på menneskelig bedømmelse. Vi har ingen betenkligheter med å tro at vi dro til månen i 1969, men hvis jeg foreslo at hjernen til Steven Hawking antakelig er like ubrukelig som resten av kroppen hans, og at den stemmen du hører fra hans rullestol blir operert fra bakrommet, nekter du å gå med på at noe slikt kan skje i vår moderne verden. Helt utenkelig. Fy, skam deg. Tenk på implikasjonene! Det er best å ikke tenke på implikasjoner. Det er derfor vi har TV, men hva har dette med moderne katter å gjøre, sier du? Det vet jeg ikke, sier jeg. Men det ble faktisk foreslått av en venn av meg at når katten din trenger oppmerksomheten din og hopper opp på bordet for å stirre deg i øynene, når den setter seg rett foran deg oppå tastaturet ditt for å ikke etterlate noen tvil om dens intensjoner – da gjør den det fordi katten som art ikke har blitt vant til PC-er ennå, men fremdeles lever i bok- og avisalderen. Det er tenkt at om kattene får noen hundre år mer på seg vil de innse at det ikke passer seg for en katt å sitte på et tastatur. Det var ikke noe problem så lenge vi hadde kun papir, papyrus, skinn og stein å lese fra. Nå, derimot, risikerer vi blant annet aktivering av ufrivillige hurtigtastkombinasjoner som snur skjermbildet ditt opp ned, sender alle personlige opplysninger til Nigeria og sletter harddisken din. Dette fører til at vi dasker til katten og jager den ut av huset. Mange år med evolusjon må til for å få vent katter av med slikt. Mange hundre år. Vi vet ikke. Vitenskapen sier millioner av år. Det sier de hele tiden. Vi må lære mer om statistikk for å forstå dette. Evolusjonen er et statistisk, matematisk eksperiment.

det andre. Selv om opprinnelsen til liv ikke er forstått, foreslås det at det oppstod spontant av seg selv i den ursuppen som dekket jorden. Atomer bare dinglet rundt og dyttet på hverandre til et molekyl ble til. Molekyl dinglet rundt og puslet seg sammen til en celle som spontant ble til en funksjon. Det var det første liv, en celle som utøvde en funksjon. Hvordan dette fortsatte videre er enda litt uklart. Om du er en som påstår å forstå det hele, vennligst gi meg en innføring. Det letteste er å hoppe over noen ledd og gå til neste «trinn» der du har en populasjon av celler som er lykkelige og formerer seg selv. Dette er hvor naturlig utvalg passer inn. Ideen er at de mest levedyktige cellene formerer seg raskere og blir flere enn alle de andre. De overlever bedre. Dette er det naturlige utvalget. Svake individer dør, sterke lever videre. Det neste som er litt uklart er hvordan utviklingen faktisk skjer. Det er her statistikk kommer inn i bildet. Bildet som har blitt brukt er det hvor et uendelig antall apekatter hamrer tilfelding på et tastatur, eller der en apekatt skriver uendelig lenge, vil de før eller siden skrive Shakespeares samlede verker. Helt tilfeldig. Fordi Shakespeares samlede verker er bare bokstaver og mellomron i rekkefølge. Hvor stor er sjansen for at en apekatt skriver akkurat den riktige kombinasjonen? Veldig liten, sier vitenskapen. Det er også veldig usannsynlig at mennesket har blitt til. Tanken er at populasjonen med celler som kopierer seg selv av og til gjør feil. Feilkopiering har som regel negative konskvenser, men av og til er en feil nyttig. Noen feil gjør cellen bedre tilpasset sitt miljø, og den lever bedre av det. Derfor føres den videre og blir etterhvert den nye standarden. Slik er evolusjonsteorien. Hvordan komplekse ting som blomsten og bien eller øyeeplene er blitt formet gjennom små skritt er det ingen som har noen enkel forklaring på, bortsett fra at de har sett ting, og at alle vet jo det. Jordens alder er vesentlig i teorien, for uten tilstrekkelig alder vil det være opplagt umulig. Millioner av år er vanskelig å tenke på. Men så skjer det noe rart. Vi har hørt Richard Dawkins si at utviklingen som har funnet sted er «extremely unlikely». Dette er basert på den sannsynlighetsregningen som ligger bak hele teorien. Men hva er sannsynlighet? La oss si at du kaster en terning. Du vet ikke hvilken side som peker opp når terningen faller til ro. Derfor sier vi at det er like sannsynlig for hver av de seks sidene å ende øverst. På et regnestykke skriver vi en av seks. I virkeligheten vet vi at det ikke er riktig. Vi vet at terningyen alltid gjør det mest sannsynlige. Derfor rister vi terningen inne i hånda slik at vi kan være helt sikker på at intet menneske kan ha oversikt over alle faktorer som påvirker hvor den faller. For hvis vi hadde oversikt over alle faktorene, ville vi kunne beregne utfallet. En ingeniør beregner utfall. Det er jobben hans. Moderne vitenskap lager stadig bedre modeller av virkeligheten slik at vi kan beregne hva som skjer og bruke det til vår egen nytte. Fordi alle objekter vi observerer gjør alltid det som er mest sannsynlig. Om ikke det mest sannsynlige skjer, er det fordi modellen er gal. I virkelighet skjer alltid det mest sannsynlige. Derfor snakker vi om naturlover. En naturlov er en modell basert på oppførselen til alle ting. Det er ingen tilfeldigheter i et univers kontrollert av naturlover. Likevel er menneskets opprinnelse det mest usannsynlige som har hendt, basert på modellen som ligger bak. Samtidig er vår egen eksistens det eneste vi kan bekrefte med sikkerhet. Dette betyr at vår egen eksistens er det mest sannsynlige som kan skje. Det er sannsynlig fordi vi vet at det har skjedd. Kan det være noe feil med modellen?

Slik jeg har forstått det sies det at alt utvikler seg sakte og rolig fra det ene stadiet til

mai 2016 unikum nr 5

Rollebyte TEKST : ALEXander KEMP

Når kontrakter, studieår og avtaler kjem til endes, er det ofte noko nytt og usikkert som står for tur. Den som er komfortabel med vanar, levesett og utkome ynskjer gjerne at ting held seg som dei er, medan den optimistiske og ivrige sjela ynskjer endring for å ikkje få ei kjensle av å leve i fortida. Somme endringar kjem av seg sjølv, medan andre må manast fram.

Bli noko stort? I barnehagane har ungane ofte idéar om ulike yrke dei ynskjer å utføre når dei blir eldre. Det kan vere arbeid som postmann, bussjåfør eller polititenesteperson. Uansett er optimismen på plass: dei fleste små born har ulike ynskje klare: ei meining om ein slags jobb og ei framtid, og eit ynskje om å bli i stand til å syte for seg ved å kunne handle leikar, godteri og kunne dra på reiser. Born flest har planer om å bli store og å bli noko stort. Og å bli like stor og sterk som far eller onkel. Når ambisjonane veks... Etterkvart som skulegongen og alderen kjem, skjøner somme born at der er fleire typar arbeid enn dei vi ser på gatene. Det går an å bli lege, advokat eller revisor. Spesielt ettersom der er høve til å tene meir pengar og få meir status i samfunnet når ein er lege framfor å vere postbod. I verste fall har ein ungdom foreldre som ivrar etter at han eller ho skal studere medisin og finne posisjon og innta rollen som lege. Då blir mor og far så stolte av å ha ein doktor i familien! Diverre for den motviljuge medisinaren er legeyrket på mange måtar ein ordentleg dritjobb, og pengar og ambisjonar er fullstendig feil årsaker for å satse på yrket. Oppdraga på legekontor og legevakt er slett ikkje glamorøse. Der kryr av krevjande oppgåver, mas om trygder og utskriving av piller og sjukmeldingar, pasientar som kjem igjen og igjen for diffuse plager dei heller vil snakke om enn å prøve å få bukt med. Nattevaktene på legevakt kan vere endå verre: innimellom faktiske, praktiske medisinske oppgåver som kuttskader kan der kome ein innringjar som påstår å vere i ferd med å ende livet sitt medan ein slik som meg sit i venterommet med store spenningar og verk i brystet. Det er opp til legen å avgjere om det skal bli storutrykning til sjølvmordskandidaten og om eg berre treng å få fri og slappe av på ordentleg vis. Rolla som lege kan ikkje takast. Den må levast. Dess større jobben er, dess større er rommet for tabbar og feilvurderingar: media har gjentatte gonger formidla

kronikk

historier om legar som ikkje oppfattar at folk held på å døy, eller legar som nektar å rekvirere akuttoppdrag på pasientar som ringer inn og klagar over store smerter. På NRK radio kom røyndomen klårt fram i eit intervju med ein kommunelege: ho sa at i somme høve kunne ein lege kunne gå på ein gravstad og seie at «den og den var min feil». Då tenkjer eg at doktoren må bli ein annan og spele med menneske og medisinfag som drivkraft. .....er det fint å bli statist Visjonane til borna og ynskja til foreldre stemmer ikkje med røyndomen vaksne lever i. Born vil bli eitkvart i yrkeslivet. I den flotte gjengen i barnehagen er det diverre ikkje alle som kjem til å bli fungerande arbeidstakarar. Ingen snakkar i barnehagen om sjansane for å bli skadd, trygda, rusmisbrukar eller sosialklient. Klart det er travelt å stå opp og gå gjennom ein arbeidsdag, igjen og igjen. Dersom brannmannrollen ikkje høver på grunn av ein for svak rygg, eller manusa på legestudiane viste seg å vere altfor tunge og omfattande, er det då draumen å ende opp bak eit kassa-apparat eller bakpå ein søplebil, som renovasjonsmedarbeidar? Det er krevjande å utføre vaksenrollen. Både bankdirektøren og søppelkøyraren må kome seg opp om morgonen og gå på arbeidet. Begge to treng å finne sjølvverdet og vere ansvarlege. Og begge to er viktige: Banken kan ikkje leve med berg av avfall kring lokala, søppelbilen treng finansiering og renovasjonsselskapet treng å halde orden på abonnementspengane. Den store oppgåva er å bli vaksen og ansvarleg. Gå inn i rolla som folk Eg har merka godt korleis eg med mindre inngripen av medvitet endrar framferd etter omstenda. Og aller mest korleis perspektivet på rollane har endra seg. No ser eg korleis små, tidlege tankar om såkalla karrierespel har blitt bytt ut med ambisjonar for eit større syn: å vere berande deltakar i den store samfunnsscena, og halde min stad og mine tankar gåande. For det er berre mine fakter og mine replikkar eg utfører!

Dokumentarfilmen «Bigger Stronger Faster» frå 2008 sa det eg ofte tenkjer på ein svært presis måte. Han skildra korleis tre brør hadde store menn i roller som heltar når dei var små. Ja, fysisk store heltar, muskelmenn og filmkjendisar. Emnet for filmen var korleis ambisjonane og draumane er større enn røyndomen: karane nytta anabole steroidar i forsøka sine på å bli svære muskelmenn og kjendisar slik som barndomsidola. Dei blei store og sterke, men fekk ikkje rikdomen og suksessen dei ville ha. Faren deira arbeidde som rekneskapsførar og hadde det sunnaste livssynet då han sa at ekte heltar er ikkje dei få som klarer å bli kjende og rike, men dei mange som går til vanlege jobbar kvar dag. Det blir lite problem for folk dersom filmstjerner hamnar i kriser og gjev opp arbeidet medan det blir kjempeproblem dersom folk flest slutter å arbeide på bilverkstader, butikkar og legekontor. Læraren skal skjøne det Når ein opplever å byte til ei vaksenrolle i samfunnet, får ein også med eitt høve om å bli betre enn dei som var før. Det er mange minne som kan sitje i: vaksne som oppførte seg idiotisk då ein var barn. Småbøller og bråkmakarar er blant dei plagsame irritasjonskjeldene. Mange små gutar opplever at i dag er det dei som er store og sterke. I alle fall i kroppen. Heldigvis er mange slik i hovudet også. Sjølv om den fysiske makta tillét ein å ta føre seg folk som har vore ugreie, så er det noko med å klare å forvalte rolla med maktovertak på ein betre måte enn dei som hadde henne tidlegare. For ein god lærar og ein god forelder er det ei glede og ein siger å ha utdanna og oppdradd eit barn og ein elev som er smartare, sterkare og endå meir velfungerande enn seg sjølve. Den gode læraren finn sine aller mest verdifulle arbeidsresultat i elevane som gjer framsteg: Den smarte og flinke eleven kan kome til å måtte korrigere læraren sin bruk av framandspråk og grammatikk , medan den svake eleven, som har skjerpa seg stort og fått god hjelp, vinn ein endå større siger ved å bli arbeidstakar og ikkje sosialklient. Å bringe med seg mennesklege verdiar og setje ein stogg for brysk framferd, er mykje meir verdfullt enn å berre vende seg imot den som har mindre fysisk

makt. Bornet som blir til ein stor mann kan ha det i seg å ta vare på alle, for det vesle bornet er faren sterk og uovervinneleg, sjølv om ein overordna på arbeidsstaden enkelt kan skape eit dårleg arbeidsliv for fedre og mødre. Å gjennomføre eit godt rollebyte medfører ikkje berre å ta ein konfrontasjon med leiarar som misforstår rolla si: det går ut på å endre vanane og systemet til noko betre, ikkje berre å setje seg sjølv i ein betre posisjon. Eit banalt men morosamt bilete på kor ulikt ein situasjon kan bli oppfatta, treng ein ikkje å sjå lengre enn til kaffistova for å finne: For mange vaksne er det ei kjærkomen lukke å finne gode stolar og kaffikopp samstundes som timeplanen er tom. For born er slike stunder gjerne enormt kjedelege. Den som blir forelder hugsar og skjøner korleis deira kjærkomne fritid er såååå kjedeleg for ungar. Ungane skjøner etterkvart at far slett ikkje er nokon Supermann. Men dei smarte, godt opplyste ungane skjøner etterkvart også at Supermann verken produserer mat eller leverer post. For det er det mor og far som står opp og arbeider på fabrikk og i ute-uniform som gjer. Eg har funne ut at den viktigaste rolla går ut på å kunne nytte dei ulike sidene av seg sjølv. Det gjeld å vere generøs og hjelpsam, og å ikkje bli utnytta. Det gjeld å gje born det dei ynskjer, og å vite at dei har godt av merksemd sjølv om det kan bli debatt om kva som er kjedeleg. Ein spelar ikkje seg sjølv, men ein har ein stor og krevjande jobb ved å vise dei ulike sidene av seg sjølv til publikum. Verre er å stå opp, gjere ein innsats og alt det gode dei vaksne gjorde før, men setje ein bråstogg for mistak og elende andre gjorde i same posisjonen. Kjære lesar, scena di har skifta, og den kjem til å gjere det igjen. Det er du som har ansvaret for at rollene dine blir brukte godt. Dei store opplevingane og dei djupe inntrykka må kome før teppet fell.

mai 2016 unikum nr 5

En syndeflod DEL 2 TEKST: KRISTIAN TYSE NYGÅRD ILLUSTRATION: ASBJØRN ODDANE GUNDERSEN

Jeg slo opp kjellerdøren så hardt at håndtaket spiddet veggen og satt seg fast der. Trappen var bratt som en stige og ledet ned mot et dypt mørke. Jeg knipset lysbryteren opp med tommelen min, og skimtet noe svart på bunnen av trappen. Gjenskinnet la et mønster som et nettinggjerde over sneglene, et nettinggjerde som bølget og skvulpet. Bra at støvlene er såpass høye, tenkte jeg.

trinn og dinglet under trappen. Hvorfor var det ikke noe rekkverk? Jeg prøvde å klatre opp igjen, gå opp trinnene fra undersiden som opp en stige, men dette slo bare ut flere trinn. Hele trappen virket pill råtten, og akkurat da jeg tenkte det, hørte jeg en knakelyd bre seg gjennom treverket som armene mine klamret seg til; jeg landet på rompa i sneglehavet.

Venstrearmen klamret til et trappetrinn og høyrearmen til stekepannen mens jeg listet ned trappen. Ferden ned trappen var langsom; jeg gikk ikke ned neste trinn før jeg hadde begge føttene samlet. Da jeg kom omtrent halvveis ned trappen så jeg en spiker stikke opp fra et trinn; jeg hadde alltid tenkt å slå den flat så snart jeg fant en hammer. Jeg satt meg forsiktig ned på huk; venstrearmen måtte gripe et lavere trinn for at jeg skulle holde balansen. Jeg begynte å banke spikeren med stekepannen – fem slag og den var uskadeliggjort. Jeg reiste meg opp igjen, kysset stekepannen (for den hadde sannelig vært min beste venn) og gikk ned neste trinn – først høyrefoten, så venstre.

Halve trappa var vekke. Jeg reiste meg haltende opp og sto til knærne i sneglene. Luften var stram. Den bare lyspæren hang fra en tråd i taket og så ut som en sol i et mørkt solsystem. Jeg så mot utgangsdøren i den andre enden av kjelleren: snegler dekket den som en bølge; jeg ønsket at jeg fremdeles hadde stekepannen. Kjelleren var vanligvis full av rot, men det eneste jeg så stikke opp av sneglehavet, nesten som et forlist skip, var styret på en rusten sykkel. Sneglene fikk på en måte kjelleren til å se mer ryddig ut – men jeg ønsket heller rot enn dette. Jeg prøvde å ta et skritt, men foten satt fast som i en sump. Støvelen sklei gradvis av hver gang jeg rykket beinet, helt til foten fløy ut av støvelen så jeg nesten mistet balansen, og tråkket i sneglene. Jeg måtte forlate den andre støvelen også, og de bare føttene mine kjente verktøy og mye annet metallisk som lå på bunnen.

Jeg glapp taket på stekepannen og trinnet jeg holdt på – føttene slo gjennom tre

kreativ skriving

Å vasse i sneglene var tungt, som å vasse gjennom våt sement, og det ble bare tyngre jo høyere de steg. Jeg hadde sneglene til under skuldrene mine da jeg nådde den sperrede fluktruten min. Jeg slo armene mot døren for å grave vekk ynglene, men barrieren foran døren formet seg sammen igjen uansett hva jeg gjorde. Bølgen over døren pulserte som om det var en eneste stor skapning. Det var ingen vei utenom: jeg måtte gå inn. Jeg vrikket inn armen og prøvde å gripe etter dørhåndtaket, og for hvert mislykket forsøk steg jeg dypere inn i massen, og fant trappetrinnene som ledet opp til døren. Etter fem håndfuller med snegler som glei mellom fingrene mine, kjente jeg endelig håndtaket med fingertuppen; da var nesten hele kroppen min inne, bare skulderen og hodet mitt stakk ut fortsatt. Jeg la bakhodet inn først, trakk inn klam luft og lot ansiktet følge etter. Jeg grep håndtaket og dro det ned og famlet etter låsen og vred den rundt og prøvde håndtaket igjen og dyttet igjen og igjen og brukte all kroppsvekten jeg kunne og la skulderen mot døren og slo med knyttneven så mye det lot seg gjøre blant sneglene og kjente døren gi etter i øverste hjørne og dyttet igjen og undertrykket impulsen til å skrike og følte langs kanten av døren og fant en metallkrok jeg aldri skjønte poenget med og som jeg hadde tenkt å fjerne og løftet den opp og dyttet skulderen mot døren en gang til og falt ut i frisk luft, med snegler rennende over meg på gresset. Luften var skarp som om jeg plutselig sto på en fjelltopp. Solen skinte, ikke en eneste sky på himmelen, og jeg tenkte at varmen ville stivne alt slimet på kroppen min slik at det ville falle av flak for flak som om jeg skiftet ham. Jeg rullet fra side til side som en skilpadde på rygg for å rense slimet i gresset, men ga snart opp; jeg får vel bare skifte ham. Det knirket, braket og knakk fra huset på en veldig hakkete og langsom måte, som når et tre er i ferd med å velte overende etter en storm. Kortsiden nærmest meg på huset hevet seg, helt til treverket rev seg fra fundamentet som hår fra en isse. En svart masse, som jeg først trodde var mørket fra kjelleren, este ut

som en deig under heving. Det presset huset høyere og høyere opp, til det sto på skakke som et skip i ferd med å synke. «Deigen» fortsatte å tyte ut og rive resten av huset fra fundamentet og balansere det oppå seg. De individuelle sneglene var umulig å se lenger, det var heller en eneste stor snegle som hadde tatt bolig i – eller snarere av – huset mitt. Den grodde ut et hode og to øyne på stilk. Gigasneglen ruvet over meg idet den seilet ut i gaten. Jeg hørte bilhorn, forbausede rop og forskrekkede skrik. En tom kjeller var alt som gjensto. Døren sto fortsatt, selv om øverste hengsel ikke hang fast lenger. Jeg åpnet opp og gikk ned de tre trappetrinnene. Er det her jeg skal sove nå? Jeg fant igjen stekepannen og sykkelen, men resten av rotet hadde visst sneglen absorbert og tatt med seg. Fra et knekt rør strømmet det vann som fra en fontene. Jeg la ansiktet inn over strålen og kjente strømmen stryke over meg som om jeg hadde dukket ned i en frisk elv; jeg var fortapt i velbehaget av å rense snegleslimet vekk fra ansiktet mitt. Så festet det seg noe veldig kjent i øyekroken, og jeg rykket ansiktet ut av vannet og skrubbet vekk sneglen med knokene mine. Jeg satte meg ned på knærne, bøyde meg over sneglen og løftet stekepannen. Sneglen lå på ryggen på gulvet, og vrikket frem og tilbake, blind og hjelpeløs. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto slik, klar til å slå ned, eller hvorfor jeg ventet på at sneglen skulle greie å snu seg rundt på magen og gli vekk. Det skjedde ikke, og jeg senket armen, satt meg ned og så på stekepannen, på de brente flekkene fra de halvt dusin sneglene jeg svidde, og på alt slimet og merkene fra de utallige sneglene jeg hadde flatklemt. Håndtaket var så klissete at pannen nesten hang fast i hånden min, som om den var en forlengelse av meg. Jeg vendte bunnen mot ansiktet mitt, holdt begge hendene fast i håndtaket, strakte ut armene, svingte pannen tilbake og slo meg selv bevisstløs. Jeg våknet rundt to-tre-tiden, fortsatt i den samme kjelleren, fortsatt under åpen himmel, og det luktet fortsatt snegler. Jeg løftet kneet mitt, og flak av stivnet slim flasset av.

Sponsorbidrag

mai 2016 unikum nr 5

p책 fornavn med Targeir

Mind the gap! Første gang jeg hørte oppfordringen eller advarselen, kom den fra en velartikulert britisk mannsstemme på høyttaleranlegget på undergrunnen i London. Og mannen nøyde seg ikke med å si det en eller to ganger. Han fortsatte om igjen og om igjen i det uendelige. Og jeg har siden skjønt at dette gjør han hver dag! Hallo! Tenker jeg. Kan det være nødvendig? Alle som har kjørt mer enn to ganger med tuben i London, vet at det er en litt skummel avstand mellom togsett og perrong der folk kan stikke beinet nedi. Og når du har hørt det en eller to ganger, så har du hørt det. Er det ikke nok å si det for eksempel i forbindelse med morgenrushet hver første mandag i måneden og kanskje gjenta det en onsdags ettermiddag midtveis i måneden for sikkerhets skyld? Vi er jo ikke dumme heller! Eller er vi det? Jeg tenker på alle oss som har hørt at vi må senke skuldrene og innse at det alltid vil være et gap mellom den vi ønsker å være og det vi faktisk klarer. Jeg tenker på alle studenter som jobber så hardt for å være fremgangsrike, dyktige, pene, sjarmerende og veltrente. Det er ikke lett å skulle innfri på alle fronter samtidig. Det er mye, mye mer krevende å være student i dag enn det var da jeg tråkket rundt på universitetet. Ikke fordi det faglig sett er så mye mer krevende. Men fordi alt som er rundt selve studiet er det. Det er sykt vanskelig å leve i dag fordi alt skal være så bra og unge mennesker skal være så flinke. Det skaper tapere, og det igjen skaper resignasjon og depresjon. Da blir det mørkt. Selv på høylys dag. Memento mori, sa de gamle romerne. Husk at du skal dø! Du kan bli så høy på deg selv at du tror du er udødelig. Det er vi ikke, viser det seg. «Mind the gap!» sier mannen på undergrunnen i London. Du kan bli så besatt av å være vellykket at du kommer i en eksistensiell krise når du stikker beinet nedi gapet mellom den du er og den du ønsker og tror du er. Dette er så traumatiserende at vi må gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje. Derfor ønsker jeg mannen på undergrunnen velkommen til UiA. Så skal vi spille stemmen hans igjen og igjen over høytaleranlegget slik at alle få høre det. Hele tiden. Skjønt, kan det være nødvendig? Vi er jo ikke dumme heller. Eller er vi det? Hans Jørgen Wennesland Studentprest

April 2016 unikum nr 4

K ultu r kalend er Mai Kilden Hele måneden: 10.–14.: 12.: 13.–14.: 17.: 19.–20.: 21.: 26.: 28.:

The Sound of Music (musikal) Maskefall (teater) Sesongfinale med Mozart og Bruckner (klassisk, konsert) Kollektiv K (dans) 17. mai-festkonsert (klassisk konsert) Inspirert av film (Sharrons dansestudio, dans) UiA Foaje konsert (GRATISKONSERT) Konsert for sansene (konsert) I mine drømmer (Spinn dans)

Saltebua 10.–12.:

Sanger fra vår Ø – Helene og Ivar Bøksle (konsert)

Charlies Bar 12.:

Tonje Halbjørhus (konsert)

Hos naboen 19.:

Sheila Simmenes (konsert)

Bluebox 6.:

GSI Open (rebusløp)

Grimstad Kulturhus 9.: 10.:

Helene og Ivar Bøksle – Sanger fra vår Ø (konsert) Filmklubb med dogmefilmen «Festen»

Apotekergaarden, Grimstad 21.:

Morten Strøksnes – Havet og kystsamfunnet (foredrag om bok)

Juni Kilden Fram til 17.: 4.: 4.: 4.: 10/6: 10/6–11/6:

The Sound of Music (musikal) Jubileumskonsert – Kristiansand Handelsstands sangforening (GRATISKONSERT) Dansebanken – Ung (dans) Redningsselskapet 125 år – jubeleumsforestilling (show) Jentekveld (dans) Mannens følelsesliv – mot nye høyder (konsert, kabaret)

Café Generalen 9.: 10.: 24.:

Kari Bremnes (konsert) Monica Heldal (konsert) Thomas Dybdal (konsert)

Grimstad Kulturhus 6.:

Kulturkalender

Barnas Teaterdag – Grimstad 200 år (aktuell for studenter med barn)

Juli Kilden 5.–15.:

Nasareeren (musikal)

Café Generalen 7.: 10.: 14.: 28.: 29.:

Jan Eggum (konsert) Daniel Romano (konsert) Jonas Alaska (konsert) Odd Nordstoga (konsert) Tønes (konsert)

Bystranda 1.–2.:

Palmesus (festival)

Bendiksbukta, Odderøya 7.–8.:

Måkeskrik (festival) – med artister som for eksempel Bendik, Jaga Jazzist, Spidergawd og Kelvin

Groos, Grimstad 12.–13.:

Skral (festival) – med artister for eksempel Mark Ronson, Ane Brun, Veronica Maggio, Sondre Justad og Astrid S

mai 2016 unikum nr 5