G.K. CHESTERTON
Ortodoksi «ORTHODOXY» Oversatt av Stephan Tschudi
Originaltittel: Orthodoxy Forfatter: G.K. CHESTERTON Norsk utgave: Oversettelse: Stephan Tschudi, 1949. Gjengitt med tillatelse. Teksten er noe språklig bearbeidet av forlaget (2014). Første gang utgitt i 1949 (Land og kirke) Denne utgave: © St. Olav forlag 2014 ISBN: 978-82-7024-286-3 Forsidebilde: G.K. Chesterton [M], ukjent fotograf. Design og ombrekking: Peter Bjerke Satt med Minion Pro 11/13,2 på 80 gr. Holmen Book Cream Trykk og innbinding: Inprint – Latvia
Til min mor
Innhold
Forord av Hans Fredrik Dahl ……………………… 7 Oversetterens forord …………………………………… 13 Til forsvar for alt annet………………………………… Om gale mennesker……………………………………… Tankens selvmord………………………………………… Moralen i eventyrland ………………………………… Verdens flagg………………………………………………… Kristendommens paradokser ……………………… Den evige revolusjon …………………………………… Kristendommens eventyr……………………………… Eventyreren og autoriteten……………………………
15 21 41 61 85 105 131 157 177
FORORD
Ortodoksi i dag Av Hans Fredrik Dahl
Chestertons Ortodoksi er en essaysamling som lyner og glimter av paradokser, som gjenlyder av påstander og uventede dommer, alt dette som forfatteren siden forrige århundreskifte er blitt så kjent for som kritiker og skribent i Storbritannia. Han begynte som ustyrlig uavhengig, forsvarte etter hvert kristendommen som tilhenger av anglikanismen, og ble til sist i 1923 katolikk. Da han utga Ortodoksi i 1908, var det særlig to tendenser under oppseiling som han grep fatt i: rasjonalismen og den selektive mystikk. Man kan nok spekulere på sammenhengen mellom de to, men la den stå hen til fordel for avstanden mellom dem. Rasjonalismen var representert av George Berhard Shaw, H.G. Wells og deres like: friske, radikale, ofte Labour-vennlige folk som avviste all gammel overtro, også den anglikanske. I bakgrunnen lå en tyngre kristendomskritikk à la Nietzsche, men i forgrunnen sto det moderne og appellerende britiske kulturliv med alle de personligheter som paraderer i Chestertons tekster som samtidens forfattere og kulturpersoner. Mystikken, derimot, er særlig representert i teosofien, som Chesterton selv kjente en viss dragning mot. Annie Besant og hennes synkretiske lære var grunnet på angivelig indisk filosofi og livsvisdom, paret med en pro-kristen åndelighet av til dels obskurantistisk art. Da Besant etter århundreskiftet etablerte en ung indisk gutt som bevegelsens 7
«Messias», brøt lederen av den tyske gren av teosofien, Rudolf Steiner, ut og grunnla den antroposofiske bevegelse, som etter hvert oppslukte nesten alle tilhengerne. Vi må altså i dag forstå den nokså spesielle teosofiske lære som en forløper for antroposofien. Så der sto Chesterton – mellom rasjonalisme og mystikk. I denne posisjon er det at han kjemper sin vittige tofrontskrig med drabelige sarkasmer og huggende hint i alle retninger. At nettopp han skulle utgi en bok med tittelen Ortodoksi, kunne oppfattes nærmest som en vits. Vi kan knapt forstå alle detaljer i denne polemikken i dag, men forfatteren forsvarer altså nokså overraskende den tradisjonelle kristendom fordi den, tross alle sine snurrepiperier, står på en trygg og tradisjonell moral, som både rasjonalistene og nymystikerne ser bort fra. Hva er så situasjonen i dag? Kan man forsvare den tradisjonelle kristendom og dens dogmer i en verden som synes fjernere fra den bibelske enn noen gang? Faktisk står kristendommen i en tofrontskrig også i dag, mellom rasjonalistene som vil avvise den på ateistisk grunn, og dem som søker plass for andre og til dels fremmedartede og mystiske religionsalternativer, påskyndet av de store folkevandringer i vår tid. Foreningen mellom ateister og muslimer utgjør faktisk et samlet angrep på de elementer av kristendom i stat og samfunn som fremdeles måtte finnes i Vesten, til fordel for kravet om en ny, sekulær ordning som gjennomgripende prinsipp. I april 2014 ble kravet aktualisert ved at 55 ledende ateister og representanter for muslimske trossamfunn fikk publisert en felles henvendelse i britisk presse, som skarpt imøtegikk statsminister David Camerons nylig fremsatte påstand om at Storbritannia tross alt må betraktes som et kristent samfunn. Det britiske samfunnet har forlatt kristendommen, hevder de 55 – og har fått tilsvar fra erkebiskopen av Canterbury og nedover. Den debatten som raser i Chestertons hjemland denne våren, aktualiserer dermed et grunnleggende trekk i 8
Ortodoksi: forsvaret for den tradisjonelle kristendoms dogmer – bare at kristendommen nå angripes ikke som tro eller teologi, men som samfunnsfundament. Samfunnet er ikke lenger kristent – og bør heller ikke være det, hevder ateistene i forening med de annerledes troende. Det er utfordringen i dag. Denne nye sekularismen kan på sett og vis ses som en viderefører av den franske revolusjons frihet–likhet–brorskap. Den krever frihet for egne valg fremfor en fastlagt «lære»; den krever nøytralitet og ikke diskriminering i behandlingen av kristne og ikkekristne, av menn og kvinner; og den går inn for samtidssolidaritet her og nå i stedet for dogmer om frelse fra synden for å oppnå et evig liv. På alle disse punkter går den nye sekularisme inn for verdifrihet og individuelle valg fremfor de mer tradisjonelle strukturer av kristne preferanser i stat og samfunn. Chesterton reiser ved ortodoksiens hjelp en motforestilling mot selve den sekulære tenkemåte, at det er mer moralsk å velge den tro som passer en selv ved valg herfra og derfra, enn å tilpasse seg et fastlagt mønster. Dette høres besnærende ut, men forbigår et viktig poeng. Etter ortodoks oppfatning utgjør kristendommen et hele, der de enkelte dogmer om skapelse–synd–frelse–evig liv osv. begrunner hverandre gjensidig og utgjør en helhet, føyd sammen av prøving og feiling og ny behandling igjen gjennom århundrene. Denne helhet forvaltes av kirken, tradisjonen. Dette innebærer igjen at man kan godta hele kristendommen, i alle dens tradisjonsbestemte og til dels også ulogiske enkeltheter, i stedet for plukke «verdifulle» enkeltheter av denne lære og sette det sammen med verdifulle brokker av andre religioner til en helhet mer talende til vår tid enn den historisk overleverte kristendom. Spørsmålet er, kan man si, enda mer påtrengende i dag enn for hundre år siden, den gang Ortodoksi ble skrevet. Vitenskapelig tenkemåte, forkjærlighet for det logiske og 9
rimelige på bekostning av det mystiske og kanskje overnaturlige, er blitt sterkere siden den gang. Samtidig er «à la carte»-metoden i valget av preferanser, dette at man plukker og setter sammen, noe som synes å ha fått større utbredelse i de senere år. Man velger og komponerer noe personlig som passer for en, hva enten det gjelder politikk, valg eller religion. På Chestertons tid var dette en tendens synlig hos rasjonelle ånder som Shaw eller Wells, tuftet på prominente opprørere som Kierkegaard eller Nietzsche. Nå er dette blitt en vanlig trend i tiden, ledetråden for enhver. Spørsmålet om hvorfor man må godta «hele» kristendommen i alle dens finurlige enkeltheter, i stedet for å plukke det verdifulle, er derfor svært aktuelt. Vi ser det bare i vår egen grunnlov. I 1814-versjonen het det som kjent at statens grunnlag er den evangelisk-lutherske tro, altså basert på ortodoksi. I den nye grunnloven som vedtas i 2014, heter det at staten hviler på «kristne og humanistiske» verdier, som man altså kan plukke fra «à la carte». Det er selvfølgelig et evig problem ved kristendommen at den kommer i kollisjoner med ny humanistisk viten og tro; at det oppstår spenninger mellom tradisjonsbestemt dogmatikk og mer hurtigflytende humanistiske verdier. Problemene skal kanskje ikke overdrives; det er mye som forener de to også: Ja, stundom vil en humanistisk livsforståelse med rette ses som en variant, noen vil si en viderefører, av kristen lære. Det er tilstrekkelig å vise til Bergprekenen i denne sammenheng. Ikke desto mindre vil kristendommen som den eldre tradisjon av de to, ofte ses som gammel og utdatert, den humanistiske holdning fra 1700-tallet og fremover som moderne, rasjonell og vitenskapsfundert. I mange sammenhenger vil dette være tilfellet også. Kan man da si at det er ortodoksien, forstått som den tradisjonsbaserte og sammenhengende kristne lære, som er skyld i denne motsetning? Kan ortodoksien overhodet forsvares – eller må den oppgis bit for bit, stykke for stykke, i møtet med rasjonalitet og progress?
10
Chestertons bok forsvarer kristendommen som ortodoks lære mot sin tids rasjonalisme. Forsvaret er strålende, glitrende, spirituelt, slik enhver kan se ved å lese denne bok. Mange vil si at det ikke blir så mye tilbake av gyldige prinsipper i den sekulære humanismen etter at han har svingt sine våpen. Han forsvarte også kristendommen mot religiøse «à la carte»-tendenser, som kjennes ennå i dag, og det gjør boken aktuell. Hans Fredrik Dahl er tidligere kulturredaktør av Dagbladet, pressemann, historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han mottok Fritt Ords honnør i 2000 og er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.
11
OVERSETTERENS FORORD
G.K. Chesterton (1874–1936) var en mann som gikk mot strømmen. Ikke bisk og halsstarrig, men i sprelsk munterhet. Han levde i en tid da det var god tone å håne kristendommen, hvis man ikke stilte seg fullstendig likegyldig overfor denne urimelige gjenganger. Filosofi og naturvitenskap hadde etter alminnelig mening så gode kort på hånden at det bare var den endelige likvidasjon som sto igjen. Chesterton delte fra ungdommen sin samtids skepsis og utviklet seg til en erklært agnostiker. Men enkelte forhold fikk ham etterhvert til å tvile på den massive vantro. Hans fordomsfrie tenkning, hans sunne menneskelighet og rotfestete demokratiske livsinnstilling førte ham utenom alle opptråkkede stier, frem til det resultat at kristendommen ganske enkelt hadde rett. Det er denne utviklingen han beskriver i «Orthodoxy», som kom ut i 1908. I 1922 ble han opptatt i Den katolske kirke. Man kan kalle boken et forsvar for kristendommen. Men hvis man dermed tenker på en krampaktig fastklamring til livsfjerne fortidslevninger, vil man hurtig oppdage at man har tatt feil. Chesterton befinner seg aldeles ikke på defensiven. Mange trodde det var en opplagt sak at kristendommens motstandere hadde fullstendig fritt slag med sin kritikk og latterliggjørelse av Kirken. Men her kommer plutselig en mann som i sprudlende humør lar det hagle med spott og løssloppen ironi over alle de høytidelige og overfladiske kritikere. 13
Chesterton er ikke teolog, han er en ytterst sjarmerende blanding av filosof og journalist og dikter som avskyr all død systematisering og elsker det levende liv. «Orthodoxy» har en sentral plass i hans forfatterskap som spenner fra drama og lyrikk, over romaner og essays, til noen av verdens beste detektivfortellinger. Både venner og motstandere er skjønt enige om at hans frodige, kampglade personlighet hører til de store aktiva i europeisk åndsliv. Oversettelsen av «Orthodoxy» byr på visse vanskeligheter. Hadde den vært skrevet i dag, ville Chesterton selvsagt, som den våkne journalist han var, ha stilt den midt inn i dagens situasjon, slik som han gjorde det for 40 år siden. En oversetter kan fristes til å plante hans eksempler om til moderne tid. Det er videre nærliggende (slik som det er gjort i Henning Kehlers danske oversettelse) å overføre de mange allusjoner til engelske forhold til forholdene i ens eget land. Når dette ikke er gjort i nærværende oversettelse, er det fordi en slik bearbeidelse uunngåelig vil gi følelsen av å operere med anakronismer og bringe noe uekte inn i boken. Oversettelsen er altså lagt nær opp til originalen. Men en del henspillinger på forhold og personer som er lite kjent i dag, er sløyfet, og enkelte spesielt engelske eksempler er gitt en mer generell karakter. Det må også med sorg erkjennes at noen av de mange ordspill forfatteren boltrer seg i, er gått tapt. Hovedårsaken til å la boken tre frem slik den opprinnelig ble til, er imidlertid at den er så levende og dagsgyldig i sin aktualitet at det faktisk er unødvendig med noen retusjering. Det arbeid som består i å føre argumentasjonen videre til vår egen tid, vil rimeligvis virke meget stimulerende på leseren. Det går lang tid mellom hver gang et slikt vesentlig verk ser dagens lys. Til i dag er det i hvert fall ikke skrevet noen bok som gjør Chestertons verk overflødig.
14
d
FØRSTE KAPITTEL
Til forsvar for alt annet Den eneste mulige unnskyldning for denne boken er at den er svar på en utfordring. Det er ingen skam å være en slett skytter når man tar imot utfordringen til duell. For en tid siden offentliggjorde jeg en rekke artikler under tittelen «Kjetterier». De var skrevet i en viss fart, men var ikke desto mindre alvorlig ment. Atskillige kritikere hvis forstand jeg har stor aktelse for, uttalte at det var lett nok for meg å oppfordre godtfolk til å gi bevis for sin livsanskuelse når jeg omhyggelig unngikk å gjøre det samme for mitt eget vedkommende. En utmerket kritiker skrev at han ikke hadde noe imot å ta opp sin filosofi til undersøkelse hvis Chesterton først ville gi oss sin egen filosofi. Det var kanskje en smule uforsiktig bemerket overfor en person som bare er altfor villig til å skrive bøker såsnart det foreligger den minste anledning til det. Men vedkommende som har inspirert denne boken, behøver slett ikke lese den. Skulle han likevel gjøre det, vil han se at på disse sidene har jeg prøvd nettopp å fremstille det teoretiske grunnlaget for min tro. Det er mer personlig enn systematisk formet, mer som psykologiske bilder enn strenge deduksjoner. Jeg vil ikke kalle det min filosofi, for det er ikke jeg som har laget den. Det er Gud og menneskeheten som har laget den, og den har i sin tur laget meg. Jeg har ofte drømt om å skrive en historie om en landsmann som var ute og seilte, og på grunn av en smule feilnavigering kom til å oppdage sitt eget hjemland i den tro at det var en splitter ny øy i Stillehavet. Dessverre har jeg alltid vært enten for opptatt eller for 15
lat til å skrive denne ypperlige historien, så jeg kan like godt bruke den her til å illustrere min tankegang. Her har vi altså en mann som gjør landgang på en fremmed og farlig kyst. Han er væpnet til tennene og bruker tegnspråk når han treffer på innfødte. Stolt planter han sitt flagg på toppen av et barbarisk tempel. Når så dette templet ved nærmere ettersyn viser seg å være et fredelig fyrtårn like utenfor hans egen fødeby, så vil folk flest rimeligvis mene at han må føle seg som en idiot. Jeg skal ikke benekte at han må virke nokså tåpelig. Men hvis man tror at han selv føler seg som en idiot, eller i det minste har en svært flau smak i munnen, da har man ikke med tilstrekkelig innlevelse studert den rike romantiske natur hos denne histories helt. Hans feiltagelse er så misunnelsesverdig som man overhodet kan tenke seg. Og det er han selv klar over også, hvis han ellers er den mann jeg holder ham for å være. Hva kan være herligere enn i løpet av et par minutter å forene den fascinerende skrekk overfor et fremmed sted med den dypt menneskelige trygghetsfølelsen over å være kommet hjem? Hva kan være bedre enn å ha hele gleden over å oppdage Sør-Afrika uten den ubehagelige plikt å skulle gå i land der? Hva kan være mer henrivende enn å manne seg opp til å oppdage et nytt og farlig land, for så med gledestårer i øynene å bli klar over at det er ens eget gamle fedreland? Jeg for min del må si at dette forekommer meg å romme filosofiens hovedproblem. Og det er også på sett og vis hovedproblemet i denne boken. Hvordan kan vi lære å se på verden med undringens friskhet og samtidig kjenne oss hjemme i den? Hvordan kan denne merkverdige by i verdensrommet med sin tusenbente befolkning virke på oss med hele en fremmed bys fortryllelse, samtidig som vi fylles av glede og stolthet over at det er vår egen by? Å vise at en tro eller en livsanskuelse er sann fra ethvert synspunkt, ville være en altfor stor oppgave selv for en meget større bok enn denne. Man er nødt til å følge en bestemt vei gjennom problemene. Og her er mitt forslag: Jeg ønsker å fremstille min tro med særlig sikte på å imøtekomme trangen etter å forene det kjente og det ukjente. Med rette 16
har kristenheten kalt dette romantikk. For selve ordet «romantikk» er knyttet til alt det mysteriøse som fra gammel tid ligger i ordet «Roma». Den som innlater seg på å sette et spørsmål under debatt, burde alltid begynne med å gjøre oppmerksom på hva han ikke akter å diskutere. Før han sier hva han vil bevise, bør han alltid si hva han ikke vil bevise. Det jeg her ikke akter å bevise, men som jeg vil foreslå som et felles grunnlag for meg selv og den gjengse leser, er dette: Vi ønsker å leve et aktivt og fargerikt liv, ledet av fantasiens nysgjerrighet, slik som vestens mennesker alltid har ønsket. Den som sier at det er bedre ikke å være enn å være, eller at den blotte eksistens er bedre enn et avvekslende og begivenhetsrikt liv, hører ikke til de normale lesere som jeg henvender meg til i denne boken. Den som foretrekker intet, kan jeg intet gi. Men omtrent alle de mennesker jeg har møtt i det vesteuropeiske samfunn, vil være enige i denne alminnelige forutsetning at vi har behov for et liv som er preget av romantikk, som er spennende og likevel trygt. Det er en dyp trang hos oss å kunne betrakte denne verden med undring og samtidig kjenne oss hjemme i den. Det er nødvendig for oss å føle oss lykkelige i dette vidunderland uten å synke ned i sløv tilfredshet. Det er denne delen av min tro jeg har til hensikt å belyse nærmere i denne boken. Men jeg har en særlig grunn til å nevne skipperen som oppdaget sitt eget fedreland. For denne skipperen er meg selv. Jeg oppdaget nemlig mitt fedreland. Det er ikke mulig å unngå at denne boken blir en smule selvopptatt. Og ærlig talt kan jeg ikke se hvordan den kan unngå å bli kjedelig. Men det har den fordel at det frir meg fra en meget ubehagelig anklage – anklagen om å være flåsete. Overfladisk snakkesalighet er tilfeldigvis det jeg avskyr mest av alt, og det er kanskje sunt at det er nettopp dette jeg oftest blir anklaget for. Jeg vet ikke noe som er så foraktelig som paradoksmakeri, det skarpsindige forsvar av det som ikke kan forsvares. Hvis det var sant som det har vært sagt, at Bernhard Shaw lever av å lage paradokser, så var han ikke noe annet enn en ganske alminnelig 17
millionær. For en mann med hans åndelige vitalitet kan produsere en åndfullhet hvert sjette minutt. Det er akkurat like lett som å lyve, for det er nemlig å lyve. Sannheten er selvfølgelig at Shaw lever under trykket av den kjensgjerning at han ikke kan fortelle en løgn unntagen når han er kommet til det resultat at den er sannhet. Jeg er selv i den samme tvangssituasjon. Aldri har jeg sagt noe bare fordi jeg syntes det var morsomt – selv om jeg naturligvis lider av vanlig menneskelig forfengelighet, med tilbøyelighet til å nyte egne morsomheter. Én ting er å skildre møtet med en drage eller et annet fabeldyr. Noe ganske annet er det å oppdage at nesehornet virkelig eksisterer og så glede seg over det faktum at det ser absolutt usannsynlig ut. Man søker sannheten, men det kan jo slumpe at man rent instinktivt søker etter mer oppsiktsvekkende sannheter. Og med de varmeste følelser overlater jeg denne boken til alle de elskelige menneskene som ikke kan fordra det jeg skriver, og betrakter det – med god grunn for alt det jeg vet – som et rent klovnenummer eller en eneste langtekkelig spøk. Men hvis denne boken har noen til beste, så er det meg selv. Jeg er den mannen som med ufortrøden dristighet har oppdaget det som allerede er oppdaget på forhånd. Hvis det følgende innholder noe farseaktig, så er det på min bekostning. For denne boken fremstiller hvordan jeg innbilte meg at jeg var den første som satte foten på en uoppdaget øy, og så ble klar over at jeg var den siste. Den skildrer de storslagne eventyr jeg kastet meg ut i for å finne en skatt som lå i min egen bukselomme. Ingen ser tydeligere enn jeg selv hvor komisk min situasjon er. Ingen leser kan beskylde meg for å ville holde ham for narr. Jeg er selv narren i boken, og ingen opprører skal få lov til å styrte meg fra tronen. Jeg bekjenner åpent all den idiotiske ærgjerrigheten som vi lå under for i slutten av det nittende århundre. Som alle andre høytidelige smågutter, prøvde jeg å være forut for min alder. Jeg prøvde å være noen minutter tidligere ute enn sannheten. Og oppdaget at jeg var atten hundre år etter den. Da jeg i ungdommelig overdrivelse skulle rope ut mine sannheter, spente jeg stemmen så pinlig høyt at den sprakk. Og jeg ble straffet på 18
en særdeles effektiv og fornøyelig måte. For jeg har beholdt mine sannheter, – det jeg oppdaget, var ikke at de var usanne, men ganske enkelt at de ikke var mine egne. Da jeg innbilte meg at jeg sto alene, var jeg i virkeligheten i den humoristiske situasjon at jeg hadde hele kristenheten i ryggen. Det er mulig jeg prøvde å spille original (himmelen tilgi meg!), jeg oppnådde imidlertid bare å lage en meget slett kopi av kristendommens levende tradisjon. Den dristige skipper trodde han var den første som fant det landet hvor hans fedre hadde bodd. Jeg trodde jeg var den første som fant Europa. Jeg prøvde å lage et kjetteri av eget fabrikat. Da jeg skulle foreta den siste finpussen, oppdaget jeg at det var renhårig kristendom. Det kan hende noen vil finne beretningen om denne lykkelige fiasko underholdende. Det kan muligens more en venn eller uvenn å lese om hvordan sannheten i et tilfeldig vandresagn, eller falskheten i en filosofisk moteretning, litt etter litt lærte meg ting som jeg kunne ha lært av min katekisme – hvis jeg bare hadde satt meg fore å lære noe av den. Kanskje og kanskje ikke er det en smule underholdende å lese hvordan jeg omsider i en anarkistklubb eller et babylonsk tempel fant det jeg kunne ha funnet i nærmeste kirke. Den som er interessert i å få greie på hvordan markens blomster og samtaler på en buss, politiske begivenheter eller ungdommens lidelser samvirker i å skape en fast overbevisning om ortodoks kristendom, han vil muligens lese denne boken. Alt i alt vil det være en fornuftig fordeling av arbeidet. Jeg har skrevet denne boken. Ingenting i verden skulle få meg til å lese den. Jeg skal bare få føye til en rent pedantisk opplysning som naturlig nok hører hjemme i begynnelsen av boken. Disse essays går ikke ut på annet enn å gjøre rede for det likefremme faktum at den sentrale kristne teologi, sammenfattet i den apostoliske trosbekjennelse, er det beste grunnlag for sunn moral og åndelig kraft. Det er ikke hensikten å drøfte et meget interessant, men helt annet spørsmål, nemlig hvor den autoritet finnes i dag som 19
over at svarene mine var usammenhengende og agnostiske. På spørsmålet «Hva er du?» kunne jeg bare svare: «Gud vet.» Og på spørsmålet «Hva betyr syndefallet?» kunne jeg svare i stor oppriktighet: «Hva jeg enn er, så er jeg ikke meg selv.» Dette er vår religions grunnleggende paradoks: Noe som vi aldri har lært ordentlig å kjenne, er ikke bare bedre enn oss selv, men det er også mere naturlig enn oss selv. Og det er faktisk ikke mulig å bevise dette, unntagen på den rent eksperimentelle måten som ble omtalt i begynnelsen av boken, eksperimentet med den polstrete cellen og den åpne døren. Det var først da jeg lærte kristendommen å kjenne, at jeg forsto hva åndelig frigjørelse var. Til slutt må det sies noen ord om forholdet mellom kristendom og glede. Mange mener at hedenskapet er gledens religion og kristendom sorgens. Det ville være akkurat like lett å bevise at hedenskap er idel sorg og kristendom idel glede. Den slags motsetninger betyr ingenting. Alt som er menneskelig, omfatter både glede og sorg. Det eneste som interesserer, er hvordan balanseforholdet er mellom de to ting og hvordan de er atskilt. Og det virkelig interessante er at hedningen stort sett ble stadig lykkeligere jo nærmere han kom jorden og stadig tristere jo nærmere han kom himmelen. Det beste i hedenskapets livsglede, slik den leker hos Catull og Theocrit, er en evig kilde av munterhet som menneskeheten alltid vil huske i takknemlighet. Men all gleden dreier seg om livets kjensgjerninger, ikke om dets opprinnelse. For hedningen er de små ting like liflige og leskende som bekken som sildrer ut av fjellsiden. Men de store ting er beske som havet. Når hedningen ser inn i universets innerste, løper det kaldt nedover ryggen på ham. Bak gudene, som er rene despoter, bor skjebnen, som er drepende – ja, verre en drepende, den er død. Og når rasjonalister sier at antikkens verden var mer opplyst enn den kristne, så har de rett ut fra sitt synspunkt. For når de sier ordet «opplyst», mener de formørket i uhelbredelig fortvilelse. Det er en dyp sannhet at den gamle verden var mer moderne enn den kristne. Båndet som binder antikkens mennesker sammen med moderne mennesker, er den kjensgjerning at hos begge finner vi den samme 198
fortvilelse overfor tilværelsen som helhet. Men nettopp i dette forholdet var iallfall middelaldermenneskene lykkelige. Jeg går gjerne med på at hedningene, i likhet med moderne mennesker, bare var fortvilet i forhold til helheten – i forhold til alt annet var de glade og ubekymret. Jeg innrømmer at middelalderens kristne bare levde i fred med tilværelsen som helhet – med alt annet levde de i krig. Men hvis spørsmålet gjelder selve tilværelsens kjernepunkt, da var det mer kosmisk glede i Firenzes trange blodige gater enn i Athens teater eller i Epikurs åpne haver. Giotto levde i en tristere by enn Euripides, men han levde i et muntrere univers. Det store flertall av mennesker har vært nødt til å være glad for de små ting, men bedrøvet for de store ting. Likevel er det ikke slik ifølge menneskets medfødte natur. Dette mitt siste dogme setter jeg frem som en utfordring. Mennesket er mer seg selv, mer menneskelig, når gleden er det fundamentale i ham og sorgen det overfladiske. Melankoli burde være et uskyldig mellomspill, et fint og flyktig streif i sinnet, mens lovprisningen burde være sjelens jevne pulsslag. Pessimisme er i beste fall en liten fritime for følelsene, mens gleden er den larmende arbeidsdagen som alle lever i. Men når situasjonen er slik som hedningen eller agnostikeren ser den, kan dette menneskenaturens elementære behov aldri bli oppfylt. Gleden burde være ekspansiv. Men for agnostikeren må den være sammentrengt, den må klynge seg til et hjørne av verden. Sorgen skulle være en sammentrekning, men for agnostikeren er dens trøstesløshet spredt utover en ufattelig evighet. Det er dette jeg kaller å være født med hodet ned og føttene opp. Skeptikeren står i sannhet på hodet, for med føttene sparker han rundt i luften i ørkesløs begeistring, mens hjernen befinner seg i avgrunnen. For det moderne menneske er himmelen faktisk under jorden. Forklaringen er enkel: Han står på hodet, og det er litt for svakt å stå på. Men når han har funnet sine føtter igjen, så vet han det. Kristendommen tilfredsstiller plutselig 199
og fullstendig menneskets elementære trang til å ha hodet opp og bena ned. Gleden blir overveldende stor, og sorgen blir sekundær og uvesentlig. Hvelvingen over oss er ikke døv fordi universet er idiot, stillheten er ikke en uendelig og planløs verdens hjerteløse stillhet. Den er snarere av samme art som den barmhjertige stillheten i et sykerom. Kanskje det er ordnet slik for oss fordi de guddommelige krefter i sin voldsomhet ville slå oss ned som en avsindig fyse. Det er lettere for oss å tåle våre egne tårer enn englenes overveldende lettsindighet. Så sitter vi, kan hende, i et stjernelyst stillhetens kammer mens den himmelske latter er for høy til at vi kan høre den. Gleden var fattig og offentlig hos hedningene, hos de kristne derimot er den glitrende rik og hemmelighetsfull. Og som jeg nå legger siste hånd på dette kaotiske verk, tar jeg atter frem den underlige lille boken som er kilden til alt som heter kristendom. Og enda en gang er det som bekreftelsen har fulgt meg. Den veldige skikkelsen som fyller evangeliene, rager på dette punkt, som på alle andre, himmelhøyt over alle tenkere som noensinne har hatt høye tanker om seg selv. Hans patos var naturlig, nesten tilfeldig. Stoikere av gammel og ny skole har satt sin stolthet i å kunne skjule sine tårer. Han skjulte aldri sine tårer. Han viste dem ganske likefrem på sitt åpne ansikt ved dagligdagse anledninger, som da han så sitt lands hovedstad i det fjerne. Likevel var det noe han skjulte. Høytidelige overmennesker og store statsmenn er stolte over å kunne holde sin vrede i tømme. Han holdt aldri sin vrede tilbake. Han kastet bord og stoler nedover tempeltrappen og spurte folk hvordan de ventet å kunne unnfly helvetes fordømmelse. Likevel var det noe han holdt tilbake. Jeg sier det i ærefrykt: I denne stormende personlighet var det et trekk som må kalles skyhet. Det var noe han skjulte for alle mennesker da han gikk opp i fjellet for å be. Det var noe han alltid dekket med steil taushet eller heftig isolasjon. Det var noe som Gud fant for stort å vise oss da han vandret her på jorden. Undertiden har jeg innbilt meg at det var hans smil. 200