Messuskyringane

MESSUSKÝRINGAR Norrøne messeforklaringer i norsk oversettelse

Festskrift til førsteamanuensis Jan H. Schumacher Innledning ved Sigurd Hareide Oversettelse ved Elise Kleivane Kristin Norseth (red.)

St. Olav forlag Utgitt i samarbeid med Instituttet for sammenlignende kulturforskning

© St. Olav forlag 2014 ISBN: 978-82-7024-283-2 Grafisk design og ombrekking: Peter Bjerke Forsidebilde: Bispevielse, miniatyr fra Helgastaðabók (Holm perg 16 4to). © Kungliga biblioteket, Handskriftsenheten.

The Institute for Comparative Research in Human Culture Oslo Instituttet for Sammenlignende Kulturforskning Serie B: Skrifter CXLIX Kristin Norseth (red.), Elise Kleivane (oversettelse) & Sigurd Hareide (innledning): Messuskýringar.

Norrøne messeforklaringer i norsk oversettelse

Innhold Forord……………………………………………………………………………………………………………

5

DEL I Meningsfull messe Om messen i middelalderen og de allegoriske messeforklaringene…………………

Sigurd Hareide

9

MESSUSKÝRINGAR …………………………………………………………………………………… 55 Oversatt av Elise Kleivane I: …[Messeforklaringer frå «Sjelens juvel»]………………………………………………

II: …Forklaring av messa og alle tidebønene……………………………………………… … III: …[Forklaring av messa og alterets heilagdom]……………………………………… … IV: …[Forklaring av den siste delen av messa]……………………………………………

V: …[Forklaring av variasjonar i messer og tidebøner gjennom året]………… … VI: …[Forklaring av messa – frå Paradis til Dommedag]……………………………

VII: …Om innviing av tempelet. Sermo. [Forklaring av kyrkjehuset] …………… …VIII: …[Forklaring av dei kyrkjelege embeta og liturgiske tenestene]………………

…

Kommentar til oversettelsen, manuskriptene og innholdet Sigurd Hareide og Elise Kleivane

……………………………

61 80 108 118 123 134 140 149 155

Litteratur………………………………………………………………………………………………………… 179 DEL II Jan H. Schumacher som forsker, lærer og kollega …………………………………………… 189 Oskar Skarsaune Jan H. Schumacher – en bibliografi………………………………………………………………… 207 Utarbeidet av Elna Strandheim Bidragsytere…………………………………………………………………………………………………… 221 Tabula gratulatoria………………………………………………………………………………………… 223

Forord

Med denne utgivelsen av Messuskýringar, norrøne ritualforklaringer i oversettelse, med innledning, fotnoter og kommentarer, sluttføres et snart hundre år gammelt forskningsprosjekt som kirkehistorikeren Oluf Kolsrud (1885–1945) satte i gang ved begynnelsen av 1900-tallet. Allerede i 1912 søkte han og fikk støtte fra Den norske historiske Kildeskrift­kommission til å utgi et utvalg av de norrøne forklaringene. Først i mai 1952 forelå Kolsruds samling av manuskripter i trykt utgave, utgitt posthumt under tittelen Messuskýringar. Liturgisk symbolik frå den norsk-islandske kyrkja i millomalderen. Her hadde Kolsrud samlet et stort utvalg av norrøne ritual­forklaringer i en unormalisert, manuskriptnær utgave. Det er fortsatt forsket svært lite på disse unike kildene til kunnskap om norsk kultur i middelalderen.

Førsteamanuensis i kirkehistorie Jan H. Schumacher, som gjennom et langt forskerliv har hatt middelalderens kirkeliv og spiritualitet som sitt spesial­felt, har vært opptatt av at dette materialet måtte gjøres tilgjengelig for et interessert publikum. Da passet det godt å utgi en faglig, kommentert oversettelse av Messuskýringar som et festskrift til en avholdt og engasjert kollega, forsker, lærer og formidler av middelalderens rike og sammensatte kultur og åndelige liv. Med denne boken er disse viktige norrøne kildene til kunnskap om norsk middelalder for første gang gjort tilgjengelige i en moderne norsk oversettelse. Filolog og postdoktor Elise Kleivane er ansvarlig for oversettelsen, mens universitetslektor cand.theol. Sigurd Hareide har skrevet innledningen. Begge har hatt ansvar for de forklarende fotnotene og kommentarene. Uten et nært samarbeid mellom en norrønkyndig og en liturgihistorisk fagperson ville denne oversettelsen ikke vært mulig.

5

En spesiell takk til postdoktor Mikael Males (Universitetet i Oslo, Institutt for lingvistiske og nordiske studier), førsteamanuensis Tone Modalsli (Nasjonalbiblioteket, Håndskrifter og tematiske samlinger) og sogneadministrator p. dr. Ole Martin Stamnestrø for lesning og diskusjon angående oversettelse, innledning og kommentarene.

Utgivelsen åpner et vindu til en fjern fortid, som vi fremdeles kan se spor av i kirkebygg, gudstjenestetradisjoner, helligdager, høytider og mye mer.

Gjennom Messuskýringar kommer vi våre forfedre og formødre atskillig nærmere enn før. Man kan høre og se for seg hvordan de i fest og hverdag praktiserte sin tro – om man tar fantasien i bruk. Men kunnskap om middelalderens kirkeliv og spiritualitet er ikke å forakte. Den kan fordypes ved å lese prof.em. Oskar Skarsaunes artikkel om Jan H. Schumachers forskningsprofil og plukke ut lesestoff fra oversikten over Schumachers faglige produksjon, som er utarbeidet av Elna Strandheim, biblioteksjef ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Kristin Norseth Redaktør

6

DEL I

Meningsfull messe Om messen i middelalderen og de allegoriske messeforklaringene Av Sigurd Hareide

Den kristne kulten, gudstjenestefeiringen, stod i sentrum av middelalderens kultur, med messen som det selvsagte midtpunkt – i helg og i høytid, i hverdag og i fest og i livets mange overganger og hendelser. Men messen og de andre ritualene1 ble feiret på latin, et språk som var fremmed for folk flest. Hvordan kunne de da delta i ritualene? Snart fem hundre år etter at den lutherske reformasjonen ble innført i Norge på danskekongens befaling, er fortsatt reformatorenes negative fremstilling av middelalderens gudstjenesteliv levende tilstede i alt fra kirkebrosjyrer og skolebøker til kompetente historikeres bidrag om emnet. Sammenfattet lyder den omtrent slik: Messen var uforståelig med sitt fremmede språk, men så kom reformasjonen med messe på folkespråket og salmesang der folket endelig kunne delta aktivt. Denne kritikken av middelalderens messe spesielt og gudstjenesteliv generelt, har de siste åtti årene fått støtte fra uventet hold.

Fra mellomkrigstiden av ble det vanlig blant mange katolske liturgihistorikere ikke bare å støtte reformatorenes kritikk, men også å forsterke den. De katolske liturgihistorikerne vurderte imidlertid også 1500-tallets protestantiske liturgireformer som uttrykk for middelalderens forfall, snarere enn som løsningen på problemet. Selv søkte disse forskerne en fornyelse av den katolske messen ut fra idealer som hadde oldkirkens antatte messefeiring

1

Messen er i katolsk tradisjon alltid gudstjenesteritualet med nattverdfeiringen. «De andre ritualene» omfatter da både de daglige tidebønnene, overgangsritualer og ritualer knyttet til spesielle dager og høytider.

9

I: [Messeforklaringer frå «Sjelens juvel»] I.1: [Om messa og dei sju andegåvene] [OM DEI SJU HELSINGSORDA OG DEI SJU ANDEGÅVENE]

/1/ Messe1 tyder på vårt språk gjerning eller ærend. Ho heiter slik fordi ho blir sungen til minne om den gjerninga som Kristus Herren gjorde ved å komme hit til denne heimen, og som tok til då han blei fødd. Og ho endar først heilt når han leier alle heilage kristne saman med seg til himmelriket, etter den ytste dommen.

I messa er det sju helsingsord som presten helsar kyrkjelyden med. Tre gonger seier han: Dominus vobiscum. Og dette er som om han skulle si: «Herren vere med dykk.» Og ein gong helsar han kyrkjelyden på denne måten: Pax Domini sit semper vobiscum. Det tyder: «Herrens fred vere med dykk alltid.» Desse sju helsingsorda2 er merke på at Den Heilage Andes sju gåver følger ufråskiljeleg alle gjerningane til Kristus Herren. Dessutan blir heile messetenesta helga av dei same sju andegåvene, alle stader der ho blir framført på rette måten. Og desse er dei sju /2/ andegåvene som profeten Jesaja sa skulle følge Kristus Herren, då profeten talte såleis: Et requiescet super eum spiritus Domini, spiritus sapientiae et intellectus spiritus consilii fortitudinis et pietatis, et replebit /3/ eum spiritus timoris Domini. Dei orda tyder: «Og Herrens Ande skal kvile over han, ein Ande med visdom og for-

1 2

Teksten er frå AM 238 XXVI fol, Kolsruds B-tekst. Tala som står mellom skråstrekar, /1/ etc., viser til sidetal i Kolsruds Messuskýringar.

Det er ikkje lett å sjå sjutalet klart i konteksten her, men dei sju gongene presten helsa kyrkjelyden høgtideleg, var ved følgande høgdepunkt i messa: 1) før kollektbøna ved slutten av innleiinga til messa, 2) før evangelielesinga, 3) ved innleiinga til offertoriet, 4) ved innleiinga til prefasjonen som innleidde den store eukaristibøna/takkebøna, 5) fredshelsinga før kommunionen (Pax Domini sit semper vobiscum), 6) ved takkebøna etter kommunionen og 7) ved velsigninga til slutt i messa. Berre dei to første helsingane er med i forklaringa. Dei fem neste manglar på grunn av ei lakune.

61

stand, med råd og styrke, ein Ande med kunnskap og gudshug, ein Ande som gir frykt for Herren.»3 [OM INNLEIINGA TIL MESSA]

Den første helsinga i messa er når presten seier Dominus vobiscum etter Kyrie eleison. Helsinga er merke på at Kristus Herren blei fødd, fordi det då var som om han helsa denne heimen med ei herleg helsing om glede, då han sjølv lét seg bli fødd hit, og gjennom det fekk mange del i det som ingen før hadde fått: å tale med Gud sjølv og sjå han lekamleg her i heimen.

Denne songen er i byrjinga av messa, og til Kyrie eleison og aller helst Gloria in excelsis. Når dette blir sunge,4 er det teikn på englesongen som dei lovsong Gud med då Kristus blei fødd, og dessutan den gleda som blei heile heimen til del ved at Herren kom hit. For denne første helsinga frå presten, og særleg for Herrens fødsel som denne helsinga er teikn på, høver den første andegåva. Kristus Herren blir kalla Guds visdom. Derfor høver visdomsanden til Herrens fødsel, fordi Guds visdom blei fødd hit då Kristus blei fødd. 5 Og meininga med lekamleggjeringa hans, det at Gud ville vere menneske og late seg bli fødd av ei møy, er så djupt tenkt til hjelp for heile menneskeslekta, at verken menneske eller englar kan skjønne til fulle, kva alt dette inneber.

3

4 5

Det latinske sitatet i handskriftet nemner berre seks andegåver, medan omsettinga til norrønt nemner sju i tråd med Vulgata, Jesaja 11,2–3. Spiritus scientiae («kunnskapsanden») manglar mellom fortitudinis et pietatis («styrke og gudshug») og er truleg ein avskrivarfeil. Også i omsettinga til Det Norske Bibelselskapet (Bibel 2011) er det berre seks andegåver. Årsaka her er at omsettinga bygger på den hebraiske masoretteksten, som berre nemner seks andegåver fordi den siste gåva blir nemnd to gonger (sist i vers 2 og først i vers 3), i motsetning til den greske og latinske bibelen, der to ulike uttrykk blir brukt og antall gåver dermed blir det heilage sjutallet.

Gloria blei berre sungen på søndagar og andre festdagar, men ikkje på søndagar i adventstida eller i fastetida før påske, langfasta (jf. innleiingsartikkelen og Forklaring V).

I utviklinga av den kyrkjelege læra om Kristi guddom og om treeininga var den såkalla «visdomskristologien» sentral. Ved hjelp av mellom anna begrepet «visdommen» frå Salomos ordtak og Visdommens bok, blei Sonens preeksistens grunngitt (jf. logoskristologien i johannesprologen, Joh 1,1–14). Jf. til dømes Oskar Skarsaune, Treenighetslærens jødiske bakgrunn, i Og Ordet ble kjød. Studier i oldkirkens teologi (Oslo: Luther 2001).

62

Derfor følger denne helsinga prestens bøn om fred /4/ med Gud for heile kyrkjelyden, fordi det er teikn på fredsslutninga mellom Gud og menneske medan han var her.6 [FRÅ EPISTELEN TIL EVANGELIET]

Epistelen i messa er teikn på forkynninga til Johannes døyparen som varsla om Kristi forkynning – slik som epistelen varslar om evangeliet. Nokre kloke menneske seier at epistelen er teikn på Herrens dåp. I epistelen er det forkynning for folk. Men det er òg forkynning i Herrens dåp, fordi det ved Johannes blir gitt eit døme for alt folk: at ikkje noko menneske kan komme nær himmelriket om det ikkje på nokon måte har fått den rette dåpen.

Den songen som kommer etter epistelen, og som heiter Graduale, er teikn på Herrens førti fastedagar, då han fasta kort etter dåpen han fekk av Johannes i Jordan. Alleluia, som kjem deretter og som er ein gledesong, er merke på den tenesta som det er sagt at dei heilage englane kom og tente Herren med, då han hadde avslutta fasta si.7 Mange vil òg forstå at Graduale er teikn på livet i denne heimen, eit liv som det følger mange slags freistnader og naud med, slike som Herren tolte i fasta si. Og Alleluia er merke på den gleda som gode menneske har i den andre heimen i samkvem med heilage englar.

Den andre helsinga frå presten til kyrkjelyden i messa er når han seier Dominus vobiscum før evangeliet. Denne helsinga er merke på at det var som om Herren på ny helsa heimen med gledebodskap, då han tok til å forkynne læra og å sjølv gi påbod i denne heimen.

Evangeliet […8 [LAKUNE]

6

7 8

Bøna det blir vist til her er den høgtidelige bøna, kollektbøna (Collecta), som presten sang etter denne første helsinga til kyrkjelyden. Helsinga «følger ... prestens bøn» i tydinga «høyrer saman med», og ikkje i kronologisk tyding, for først kom helsinga, så følgde bøna.

Matt 4,11 og Mark 1,13.

Lakune frå evangelielesinga til kommunionsdelen i slutten av messa.

63

[OM KOMMUNIONSDELEN OG AVSLUTNINGA AV MESSA]

…]9 brød blir lagt i vin, er merke på at Kristi ande vitja lekamen hans då han stod opp frå døden.10 Brødet i den heilaga brytinga minner oss om då Herren braut brød for lære­sveinane sine i Emmaus etter oppstoda si.11 /5/ Den songen som blir sungen når ein tek Herrens lekam,12 og dei helsingane som følger etter,13 er teikn på samværet og samtalane Kristus hadde med sine etter oppstoda, og heilt fram til oppstiginga.

I.2: Om det same [Om opphavet til messehaldet og dei ulike delane av messa] [OM OPPHAVET TIL MESSEHALDET]

Messehaldet blei innstifta av Herren Jesus då han gjorde brød og vin til sitt kjøt og sitt blod og gav apostlane sine det å ete skjærtorsdag, og baud dei å halde fram med denne tenesta til minne om seg.

Om dét er det sagt i Det gamle testamentet14 at Melkisedek, prest for den levande Gud, i gamle dagar førte fram for Gud brød og vin i offergåve, og at det straks blei varsla av Den Heilage Ande at slike offergåver ville bli dei mest behagelege for Gud, til forlating for syndene for dei menneska som fer sømeleg fram med denne tenesta.15

9 10 11 12 13 14 15

Her tek teksten i AM 619 4to til, Kolsruds A-tekst. B har framleis lakune.

Jf. Rom 8,9–11.

Jf. Luk 24,13–35.

Viser til kommunionssongen, Communio.

Viser til dei siste bønene og helsingane i messa, inkludert Ite missa est/Benedicamus og velsigninga.

Ei meir direkte omsetting vil vere «Den gamle soga».

Melkisedek, som ifølge 1 Mos 14,17–20 var «prest for Gud, Den høgste» og bar fram brød og vin til Abraham, er nemnd i kánonbøna som ein forløpar for framberinga av Kristi offer i messa.

64

Og dét seier heilage bøker at apostelen Peter var den første som sang messe i Antiokia.16 Deretter tok fleire apostlar til å fremme skikken med å halde messe.

Dei sa over brødet og vinen dei orda som Herren vår sa då han forvandla det til sitt kjøt og blod, og dei lét Herrens bøn følge etter, ho som heiter Pater noster.17 Seinare tok heilage pavar og andre ypparlege prestar til med å la det bli lese i messa frå epistlane og det heilage evangeliet.

[OM INNLEIINGA TIL MESSA]

Pave Celestin18 lét det bli sunge salmar i byrjinga av messa, og av dei salmane tok Gregor dei antifonane19 som nå blir sungne /6/ i byrjinga av messa og som blir kalla Introitus. Og salmeversa som nå blir sungne i Introitus, er dei same som i byrjinga av kristendommen då heile salmen blei sungen.

Gloria Patri blei sett saman på tinget til dei heilage fedrane i Nikea.20 Og pave Damasus21 baud at han skulle bli sungen i messa.

Kyrie eleison henta pave Sylvester frå grekarane,22 og pave Gregor lét han bli brukt i messa.

16 17 18 19

20

21 22

Antiokia er i Bibelen omtala som den staden der «læresveinane først gjekk under namnet ‘kristne’» (Apg 11,26). Etter tradisjonen er Antiokia òg den første staden der Peter var den første biskopen.

«Fader vår».

Pave Celestin I, pave 422–32.

Pave Gregor I, pave 590–604. Antifon, av gresk antiphonon, «motrøyst», tekst som blir sungen vekselvis av to kor som står vende mot kvarandre. I den vestlege, latinske kyrkja tyder antifon ofte eit omkved eller refreng og er som oftast, men ikkje alltid, sett saman av bibelske tekstar. Antifonar blei nytta som nemning både om delar av songane i messa og for innramminga av davidssalmane i tidebønene (sungne før og etter salmen), jf. Schumacher, Kirkehistorisk latinleksikon, s. 28–29.

Gloria Patri med den vidare teksten et Filio, et Spiritui Sancto («Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande»), blir òg kalla «lille Gloria» for å skille han frå «store Gloria», Gloria in excelsis. Denne lovprisinga av treeininga avslutta alle dei bibelske salmane som blei brukte både i messa og tidebønene. I den ordinære forma av dagens katolske liturgi blir Gloria Patri ikkje brukt i messa, men blir framleis brukt i tidebønene. Denne lovprisinga av treeininga blir her knytt til kyrkjemøtet i Nikea i 325, der læra om treeininga blei diskutert og Den nikenske truvedkjenninga blei vedteken som ei presisering av ei austleg truvedkjenning brukt ved dåp. Seinare blei truvedkjenninga ytterlegare presisert. Jf. Oskar Skarsaune, Troens ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene (Oslo: Luther forlag 1997).

Pave Damasus I, pave 366–383.

Pave Sylvester I, pave 314–335. Det austlege opphavet til Kyrie er uomstridt innan liturgivitskapen.

65

Gloria in excelsis Deo blei først sungen av heilage englar ved fødselen til Kristus, Herren vår, og Hilarius, biskop i Poitiere, la til dei orda som er frå Laudamus te og til slutten.23 Pave Telesforus baud at Gloria in excelsis skulle bli sungen i messa, og pave Symmachus baud at det berre skulle bli brukt ved gledetider.24 Dominus vobiscum er henta frå den gamle boka som har namn etter den kvinna som heitte Rut. Der blir det sagt at ein gjæv mann som heitte Boas, helsa skurdfolket sitt og sa Dominus vobiscum.25 Pax vobis er henta frå evangeliet. Slik helsa Herren vår apostlane sine.26 Et cum spiritu tuo er henta frå Paulusbreva.27 Amen. Det er henta frå Johannes’ openberring.28 Desse orda lærte apostlane oss å seie etter rettleiing frå Herren vår, og pave Klemens og Anakletus baud at dei skulle brukast i messa.29 Orationes er dikta av biskop Ambrosius, og pave Gelasius lét mange bli lagde til og baud at dei skulle brukast i messa.30

23 24 25 26 27 28

29 30

Hilarius av Poitiere, død 367. Gloria in excelcis Deo er sett saman av eit bibelsitat i starten (Luk 2,14), medan resten av den lange songen frå Laudamus te er uttrykk for gammel kristen hymnedikting.

Pave Telesforus I, pave 125–136, Pave Symmachus, pave 498–514.

«Herren vere med dykk!», jf. Rut 2,4.

«Fred vere med dykk!», jf. Luk 24,36; Joh 20,19 og 21 og 26.

«Og med din ande.» Det er uklart eksakt kva for stad i paulusbreva forklaringa viser til, men moglege kandidatar kan vere 1 Tess 1,5 eller Ef 3,16.

Det hebraiske ordet Amen («det står fast») er mykje brukt i Bibelen og liturgien. Det er uklart kva for stad i openberringsboka forklaringa viser til, då ordet er brukt i alle fall seks ulike stader i denne siste bibelboka. Kanskje er det viktigaste her nettopp tilvisinga til den siste boka som eit avsluttande Amen for heile frelsesoga?

Pave Klemens I, pave 88–97, Pave Anakletus, pave 76–88.

Orationes tyder «bøner». I samanhengen viser det til dei høgtidelege kollektbønene som avslutta innleiinga av messa. Biskop Ambrosius av Milano (ca. 339–397) er i tradisjonen kjend som ein dyktig hymnediktar. Pave Gelasius I, pave 492–496.

66

[FRÅ EPISTELEN TIL CREDO]

/7/ Epistlane og evangelia baud pave Alexander skulle lesast i messa.

Hieronymus prest ordna evangelia slik som ein nå har dei, og pave Damasus fastsette at ein skulle ha dei med.31 Graduale og Alleluia dikta Ambrosius, og Gregor baud at dei skulle syngast i messa og at dei skulle følge heilagdagane.

Nimo, som heiter Neume, eller Jubilum – og det tyder songstemme. I staden for Nimo dikta abbed Notker av Sankt Gallen Sequentiae, og pave Nikolaus tillét at dei blir sungne i messa.32 Pave Anastasius gav påbod om at ingen skulle sitte når evangeliet blir lese.33 Credo in unum blei sett saman på møtet til dei heilage fedrane i Konstantinopel, som vi kallar Miklagard, og pave Damasus baud at ein skulle ha Credo i messa.34

31

32

33 34

Pave Alexander I, pave 105–115. Hieronymus (ca. 342–420), omsette Bibelen (Vulgata) frå hebraisk og gresk til latin i tidsrommet 382–399. Omsettinga er kjent som Vulgata (eg. editio vulgata, «den allmenne versjonen»).

Neume (neume også på norsk) er ei tidleg form for musikknotasjon, brukt mellom anna i gregoriansk musikk. Jubilus («lovsong», «jubelrop») er i liturgisk samanheng namn på den lange, melismatiske melodien (med fleire tonar for kvar staving i teksta) som følgde Alleluia i messa. Frå denne blei truleg sekvensen (Sequentia) utvikla (av sequi, «å følge etter»), songen som følgde etter Alleluia på mange festdagar i mellomalderen (sjå også innleiingsartikkelen). Jf. Schumacher, Kirkehistorisk latinleksikon, s. 121 og 191–192. Sekvensen blir her knytta til St. Notker av St. Gallen i Sveits (ca. 840–912), ein benediktinarmunk med tilnamnet Balbulus, «den stamme», kjend som samlar og diktar av hymner og sekvensar. Jf. katolsk.no, Den salige Notker Balbulus.

Pave Anastasius I, pave 399–401.

Viser til Den nikensk-konstantinopolitanske truvedkjenninga som blei fastsett på kyrkjemøta i Nikea 325 og Konstantinopel 381. Herifrå tek B-teksten til att (AM 238 XXVI fol). Omsettinga følger hovudsakleg A-teksten, dersom B-teksten skil seg frå A med omsyn til innhald, blir det gjort greie for det i fotnotene.

67

[OM OFFERTORIUM OG OM HEILAGE KLEDE OG KAR]

Offertorium dikta Gregor og baud at ein skulle synge han i messa.

Apostlane og dei som kom rett etter dei, sang messene i kvardagsklede og i linsokkar.35 Men pave Clemens, slik Peter lærte han, tok til å bruke heilage klede etter Moselovene, og pave Stefan36 påla at ein skulle synge messe i vigde klede /8/ og ikkje i uvigde.

Pave Zefyrinus lét bruke glaskalk medan pave Urban baud at ein skulle ha kalk og patena av gull eller sølv.37 Pave Alexander baud at ein skulle føre brød og vin fram for Gud i messa, slik som vår Herre Jesus Kristus lærte oss, og at ein skulle blande vin og vatn slik apostlane fastsette.

Pave Sylvester baud at ein skulle bruke lerret til corporale38 som ein skal dekke over Corpus Domini med, slik det er sagt at Josef sveipte lekamen til Herren vår i ein rein linduk.39 Pave Leo fastsette at ein skulle si Orate pro me og han baud at ein skulle bruke dei bønene som blir kalla Secreta.40 [OM PREFASJONEN OG SANCTUS]

Sursum corda er orda til profeten Jeremia.41

35

36 37 38 39 40

41

«Linsokkar» må vere ein omsettarfeil mellom latin og norrønt. Gemma animae («Sjelens juvel») har uttrykket ligneis calcibus, «trekalkar». Kvardagsklede og trekalkar svarar til utviklinga fram mot vigde klede og kalk av gull eller sølv.

Pave Stefan I, pave 254–257.

Pave Zefyrinus, pave 199–217. Pave Urban I, pave 222–230. Patena, «skål» eller «tallerken», disk til alterbrødet, den lille tallerkenen i edelt metall som oblaten/hostien ligg på.

Corporale er ein liten linduk som blir lagd på alteret som underlag for brød og vin i messa.

Josef frå Arimatea, jf. Matt 22,57; Mark 14,43 og Joh 19,38. Korporalet blei brukt til å dekke over Kristi lekam etter forvandlinga.

Pave Leo I, pave 440–461. Offertoriet blei avslutta med at presten vendte seg til kyrkjelyden med oppfordring til bøn: Orate pro me, «Be for meg …», og etter eit svar frå messetenarene/ministranten, bad presten den høgtidlege bøna Secreta stille. Bøna blir kalla «løynd» i Forklaring II. «Løft hjarta dykkar», jf. Klag 3,41. Profeten Jeremia blei rekna som forfattar av Klagesongane.

68

Gratias agamus Domino Deo nostro er henta frå orda til apostelen Paulus.42 Praefationes trur ein at Dinoysius Areopagitten har dikta nokre av, og pave Gelasius baud at ein skulle bruke dei i messa.43 Sanctus, Sanctus, Sanctus /9/ Dominus Deus Sabaoth henta pave Sixtus frå profeten Jesaja, og dei orda som kjem seinare, Benedictus qui venit in nomine Domini, henta han frå evangelia og baud at ein skulle bruke alt saman i messa.44 [OM DEN LENGSTE LÅGE SONGEN/CANON]

Den lengste låge songen, som på bokmålet45 blir kalla Canon, er for det meste sett saman av pave Gelasius. Men pave Gregor dikta inn desse orda: Diesque nostros in tua pace disponas, og pave Leo la til desse orda: Sanctum sacrificium immaculatam hostiam.46 [OM KOMMUNIONSDELEN]

Pater noster lærte Herren vår, Jesus Kristus, oss slik som Matteus seier i evangeliet sitt.47 Men pave Gregor la til Oremus. Praeceptis salutaribus og lét deretter Libera nos quaesumus Domine bli lagd til, og bestemte at det alt saman skulle vere med i messa.48

42 43

44

45 46

47 48

«La oss takke Herren, vår Gud». Det er uklart kva for Paulus-ord forklaringa siktar til. Ein mogeleg kandidat er Ef 5,20.

Dionysius Areopagitten viser anten til dommaren frå Areopagos-rådet i Athen som ifølge Apg 17,34 blei kristen då Paulus forkynte der, eller det viser til Pseudo-Dionysius Areopagiten, ein kristen skribent frå 4–500-talet med stor påverknadskraft, særleg kjend for si lære om englehierarki.

Pave Sixtus I, pave 115–125. Sanctus … («Heilag, heilag, heilag, er Herrren Sebaot»), jf. Jesaja 6,3. Benedictus … («Velsigna vere han som kjem i Herrens namn») er siste del av songen Sanctus, jf. Matt 21,9; Mark 11,9; Luk 19,38 og Joh 12,13.

Dvs. på latin, jf. innleiingsartikkelen der kánonbøna, «den låge songen», blir kommentert og forklart nærare.

Kánonbøna er sett saman av i alt tolv bøner, og her blir to av dei nemnde. Diesque… «Styr våre dagar i din fred» høyrer til bøna Hanc igitur (sjå seinare omtale) medan Sanctum sacrificium … («det heilage offeret, den uflekka offergåva» høyrer til Unde et memores (sjå seinare omtale).

Jf. Matt 6,7–13.

Dei to bønene som omkransar Pater noster («Fader vår») i starten av kommunionsdelen i messa. Oremus … («La oss be. Oppmuntra ved frelsebringande …») og Libera nos … («Fri oss, Herre, vi ber deg»).

69

Jan Henrik Schumacher – en forskerprofil

Av Oskar Skarsaune

The authority of experts in [New Testament criticism] is the authority in deference to whom we are asked to give up a huge mass of beliefs shared in common by the Early Church, the Fathers, the Middle Ages, the Reformers […] I want to explain what it is that makes me sceptical about this authority […] Whatever these men may be as Biblical critics, I distrust them as critics.

They seem to me to lack literary judgement, to be imperceptive about the very quality of the texts they are reading.

(C.S. Lewis, Fern-seeds and Elephants. An Address, 1975)

Det kan synes merkelig å velge dette sitat av C.S. Lewis som epigram for et forskerportrett av Jan Schumacher. Lewis skrev dette i et essay der han tar et generaloppgjør med sin tids historisk-kritiske eksegese av evangeliene. Og hva har det med Jan Schumacher som kirkehistoriker å gjøre? Mer enn man skulle tro, vil jeg påstå. Schumacher er ikke litteraturhistoriker, som Lewis var, men som historiker er han ikke så lite av en litteraturviter.

Og hans kritikk av mye tradisjonell kirkehistorieskrivning har det samme anliggende som hos Lewis. I det som følger nedenfor, vil jeg forsøke å begrunne dette. Men først et kort riss av hans vita. * * *

189

Jan Schumacher ble født i Tromsø på Sankthansdagen 24. juni 1947. Hans interesse for teologi viste seg tidlig, i 1963 deltok han på Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslags første lederskole i Nordmarkskapellet utenfor Oslo. Der møtte han også sin Aud, de giftet seg i 1969. Schumacher ble innskrevet som teologisk student ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF) i 1966 og avla teologisk embetseksamen høsten 1972. Han fikk umiddelbart såkalt kandidatstipend ved MF og begynte sin forskerkarriere i vårsemesteret 1973. Etter avtjent verneplikt som feltprestassistent i 1973/74 vendte han tilbake til MF, avla praktisk-teologisk eksamen våren 1975 og gikk inn i stilling som forskningsstipendiat høsten 1975. Han fikk fast stilling som fakultetslektor i kirkehistorie i 1978 og ble, etter komitebedømmelse, tilkjent graden førstelektor (nå førsteamanuensis) i 1987. Schumacher har hele tiden siden vært ansatt ved Menighetsfakultetet, bortsett fra årene 2000–2003, da han var førsteamanuensis ved Middelalder­senteret, Universitetet i Oslo. I årene 2003–2006 fortsatte han her i en II-stilling ved siden av lærergjerningen ved MF. * * * Helt i begynnelsen av Schumachers forskerkarriere så det ut til at han skulle vie seg studiet av reformasjonens såkalte venstrefløy, et tema som professor Carl Fr. Wisløff hadde henledet hans oppmerksomhet på. Allerede som kandidatstipendiat i 1973 publiserte Schumacher en forskningshistorisk oversikt til dette tema og arbeidet videre med det som forskningsstipendiat. Men det skjedde nå en dreining i Schumachers interesseområde. I løpet av perioden som forskningsstipendiat og i de påfølgende årene publiserte han bare to fagartikler om den radikale reformasjonen. På andre felter, for eksempel den lutherske reformasjonen, var han mer produktiv med artikler og essays. Denne perioden av Schumachers forskerliv var for øvrig typisk for oss «unge og lovende» som arbeidet med kirkehistorie ved Menighetsfakultetet. Hver gang det ble arrangert et kurs eller seminar om et teologisk emne, falt det i vår lodd å belyse emnet «kirkehistorisk». Også i Schumachers bibliografi ser man spor av dette.

190

I tilbakeblikkets lys kan det se ut som Schumacher i denne perioden var på jakt etter det område av kirkehistoriefaget som han uten forbehold kunne vie sin interesse og sitt engasjement. Her fikk han god hjelp av ham som i 1976 var blitt kirkehistorieseksjonens nye senior og leder – professor Åge Holter. Holters inntreden i fagseksjonen for kirkehistorie ved MF styrket dens rolle som sosialt og faglig stimulerende miljø. Holter brakte med seg nye metodiske perspektiver på kirkehistoriefaget, delvis med bakgrunn i den franske Annales-skolen som fra 1929, gjennom tidsskriftet Annales d’histoire économique et sociale, fremmet to synspunkter på historiefaget.

Dels vektla de historiens lange linjer og langsomme utvikling, mens de spektakulære enkelthendelsenes betydning ble kraftig nedtonet. Dels hevdet de at vanlige menneskers oppfatning av tilværelsen, deres mentalitet, var avgjørende også for forståelsen av de relativt få individer som skilte seg ut fra massen gjennom litterær aktivitet. Også filosofi-, ide- og teologihistorien måtte ses og forstås på bakgrunn av sin sosiale sammenheng.

Noe av det samme finner vi etter hvert igjen i Schumachers publiserte arbeider, og verkstedet der slike tanker ble utvekslet, var kirkehistorieseksjonens mange fagdager og seminarer. Først ble det utarbeidet en ny studieplan for faget kirkehistorie, der påvirkningen fra Holter er tydelig å merke. Deretter ble vi på seksjonen enige om å skrive et nytt læreverk, Kristendommen i Europa. I et felles forord til de fem bindene kan man blant annet lese følgende: «Behovet for oversyn over de lange linjer i den historiske utvikling vil alltid være til stede.» Og: «Ordet kirkehistorie leder lett tankene i retning av kirken som institusjon og dens historie […], vi har villet anlegge et noe bredere perspektiv.» Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det var i disse årene, under Holters inspirerende ledelse av kirkehistorieseksjonen, at Jan Schumacher definitivt fant sin vei og sitt tema som kirkehistoriker.

Vi fordelte kirkehistoriens hovedepoker mellom oss, og jeg tror det nå falt Schumacher svært naturlig å velge middelalderen som «sin» periode. Hans bind i serien om kristendommen i Europa, Kirken i middelaldersamfunnet, forelå i 1987. I sitt forord viser Schumacher til den betydning fagfellesskapet og arbeidsmiljøet ved kirkehistorieseksjonen har hatt for ham, og om middelalderen sier han: «Jeg har sett det som en utfordring å tale middelalderens sak, fordi jeg tror at de brytninger som utspiller seg i denne perio191

Bidragsytere Sigurd Hareide (f. 1972) er cand.theol. fra Det teologiske Menighetsfakultet 1998 og har vært stipendiat i kirkehistorie samme sted. Han er universitetslektor i RLE ved Universitetet i Nordland og ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Han forsker på kristne ritualer og særlig på overgangen fra katolsk til luthersk messe på 1500-tallet.

Elise Kleivane (f. 1975) er norrønfilolog og har magister artiumgrad og doktorgrad frå Universitetet i Oslo. Doktorgradsavhandlinga (2010) har tittelen Reproduksjon av norrøne tekstar i seinmellomalderen.Variasjon i Eiríks saga víðfǫrla. Ho har for tida ein postdoc-stilling i prosjektet Retracing the Reformation, finanisert av NORDCORP. Kristin Norseth (f. 1949) er lærer/adjunkt 1973 og cand.theol. fra Det teologiske Menighetsfakultet (MF) 1998. NAVF-stipendiat 1999 og dr.theol.

2007. Hun har bred yrkeserfaring fra kristelig organisasjonsarbeid, mediavirksomhet og forlagsarbeid. Siden 1999 har hun vært ansatt ved MF, fra 2007 som førsteamanuensis i kirkehistorie.

Oskar Skarsaune (f. 1946), professor emeritus, er cand.theol. fra Det teologiske Menighetsfakultet 1972 og dr.theol. fra Universitetet i Oslo 1982. I 1980 ble han ansatt ved MF, der han i forskjellige stillinger har forsket på og undervist i kirkehistorie med oldkirken som spesialfelt. Med sitt omfattende faglige, dels populærvitenskapelige forfatterskap har han satt varige spor etter seg.

Elna Strandheim (f. 1957) er utdannet fra Statens Bibliotekhøgskole 1982 og ble cand. mag. 1988. Siden 1997 har hun vært biblioteksjef ved Det teologiske Menighetsfakultet.

221