Kirkefedrene

BENEDIKT XVI:

KIRKEFEDRENE – fra Klemens av Roma til Augustin

Originalutgave: Padri della Chiesa. Da Clemente Romano a Sant’Agostino © Libreria Editrice Vaticana 2008 Denne utgave: © St. Olav forlag, 2010 Oversettelse: Maria Junttila Sammut Grafisk design: Peter Bjerke Forsidebilde: © iStockPhoto.com, innfelt: St. Klemens I, freske fra ca. 1295 i St. Klemensklosteret i Makedonia, kilde: Wikimedia.

ISBN: 978-82-7024-233-7 Denne serien av katekeser er gitt av pave Benedikt XVI under onsdagsaudiensene fra 7. mars 2007 til 27. februar 2008.

Bibelsitater er hentet fra Bibelselskapets 1978/1985-utgave.

Forord………………………………………………………………………… 5 Den hellige Klemens av Roma………………………………………… 11 Den hellige Ignatius av Antiokia…………………………………… 18 Den hellige Justin, filosof og martyr…………………………… 25 Den hellige Ireneus av Lyon………………………………………… 30 Den hellige Klemens fra Alexandria…………………………… 37 Origenes fra Alexandria – i: liv og skrifter………………… 43 Origenes fra Alexandria – ii: læren……………………………… 51 Tertullian…………………………………………………………………… 58 Den hellige Kyprian……………………………………………………… 64 Eusebius av Caesarea…………………………………………………… 71 Den hellige Athanasius fra Alexandria……………………… 77 Den hellige Kyrillos av Jerusalem………………………………… 84 Den hellige Basilios – i: liv og skrifter………………………… 90 Den hellige Basilios – ii: lære……………………………………… 95 Den hellige Gregor av Nazianz – i: liv og skrifter……… 101 Den hellige Gregor av Nazianz – ii: lære…………………… 106 Den hellige Gregor av Nyssa – i: liv og skrifter………… 112 Den hellige Gregor av Nyssa – ii: lære………………………… 118 Den hellige Johannes Krysostomos i: årene i Antiokia………………………………………………… 124 Den hellige Johannes Krysostomos ii: årene i Konstantinopel……………………………………… 131 Den hellige Kyrillos av Alexandria…………………………… 138 Den hellige Hilarius av Poitiers………………………………… 145 Den hellige Eusebius av Vercelli………………………………… 152 Den hellige Ambrosius……………………………………………… 159 Den hellige Maksimus av Torino………………………………… 166 Den hellige Hieronymus – i: liv og skrifter………………… 172 Den hellige Hieronymus – ii: lære……………………………… 178 Den hellige Afraat, den «vise»…………………………………… 186 Den hellige Efrem, syreren………………………………………… 192 Den hellige Chromatius av Aquileia…………………………… 201

Den hellige Paulinus av Nola………………………………………

Den hellige Augustin – i: liv………………………………………

Den hellige Augustin – ii: hans siste år og død……………

Den hellige Augustin – iii: lære. Tro og viten………………

Den hellige Augustin – iv: skrifter……………………………

Den hellige Augustin – v: den tredoble omvendelsen……

208 215 223 229 235 243

FORORD ved Maria Junttila Sammut

Tradisjonen med at paver holder en ukentlig audiens som er åpen for allmennheten, stammer fra pave Gregor III (pave fra 15721585). Dette var først og fremst et ledd i pavens ønske om at bestemmelsene fra Tridentinerkonsilet (1545-1563) skulle bli kjent for alle.

Men pave Gregor ønsket også å gi alle mennesker en mulighet til å treffe paven og høre hans tale. Denne tradisjonen har de påfølgende pavene gjennom århundrene holdt i hevd i overraskende stor grad.

Det var pave Johannes Paul II som begynte å holde katekeserekker der én katekese tematisk etterfulgte en annen, og Benedikt har trofast fulgt i hans fotspor. Det er kanskje ikke så rart at en universitetsprofessor som er vant til forelesningsrekker og lange tankerekker, velger å fremføre sitt budskap slik også som pave. Det er mer interessant å tenke på hvorfor paven velger nettopp de temaene han gjør. Hva er motivasjonen bak de ulike katekeserekkene, og hva ser han som hensikten med dem? Vi kan selvsagt ikke finne ut hva som har beveget seg i pavens tanker, men ved å se på katekeserekkene Benedikt har holdt hittil i sitt pontifikat, kan vi få et innblikk i hans 5

Forord

prioriteringer som hyrde for den universelle Kirke. For i tillegg til de liturgiske feiringer i Peterskirken og rundt om i verden, er det her, ansikt til ansikt med sitt folk som er samlet ved Peters stol for å høre på ham, at Benedikt virkelig opptrer som hyrde. Og som hyrde ønsker Benedikt ikke bare å formane om enkeltstående utvalgte og aktuelle tema. Han ønsker også å gi en utdypende og sammenhengende undervisning om den kristne tros mest sentrale budskap. Ved å velge katekeserekker, tar han dermed ikke bare på seg professorhatten i moderne forstand, men han går inn i rollen som læremester også i et mye lengre historisk perspektiv.

I antikken satt læreren og underviste, og eleven satt ved lærerens føtter, lyttet og stilte spørsmål. Dette er godt illustrert for eksempel i Det nye testamente der Paulus forteller hvor han kommer fra: «Jeg er jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har vært like brennende for Guds sak som dere alle er i dag» (Apg 22,3).

Som etterfølger på Peters stol, har paven allerede denne rollen. Men Benedikt tar denne lærerrollen alvorlig, og han går aktivt inn i den.

I onsdagsaudiensene leverer han derfor sammenhengende forelesningsrekker som fordrer mer enn et tilfeldig besøk på Petersplassen en onsdag formiddag. Med andre ord legger ikke paven opp sin katekese for turisten eller pilegrimen som er i Roma over kortere tid.

Han legger den heller ikke opp primært for Romas befolkning. Han 6

Forord

går derimot inn i en rolle som lærer for det ene Guds folk som er til stede, representert ved de enkeltpersoner som har møtt opp. Det er ikke bare enkeltmennesker som kommer til Roma for å høre en kjent mann tale, men det er Guds folk som kommer til Peters stol, til hans føtter, for å lytte og lære.

I sin tid som pave hittil, har Benedikt XVI hatt syv katekeseserier, og han holder i skrivende stund på med sin åttende. Disse er: salmene og lovsangene som brukes i vesper (som var fortsettelsen av pave Johannes Paul IIs siste katekeserekke), Kristus og Kirken sett i lys av de første apostler og enkelte av de tidligste post-apostoliske kristne (også utgitt på norsk), de tidlige kirkefedre (denne boken), senere kirkefedre, apostelen Paulus, enda en serie med kirkefedre, middelalderen og nå kvinnelige helgener.

Hvilket budskap er det så Benedikt ønsker å få frem i onsdagsaudiensene? Ved et overflatisk blikk over de seriene han har holdt hittil, tegner det seg et bilde. Vi kan for eksempel se at Benedikt fokuserer på enkeltpersoner i Kirkens liv. Det er med andre ord ikke primært abstrakte dogmatiske temaer som er hovedingrediensen. Det er enkelpersonene i Kirkens liv som har gitt troen sin form, som har vitnet om troen, som har gitt sitt blod for troen og som har skrevet om troen slik at også senere generasjoner kan få lytte til deres forkynnelse. Slik fokuserer Benedikt på inkarnasjonen også i videre 7

Forord

forstand. For likesom Gud for å gi seg til kjenne til menneskene selv ble menneske, er også trosformidlingen i senere generasjoner avhengig av villige enkeltmennesker som i seg selv og i sine ord så å si inkarnerer troen for sine samtidige.

Vi ser også av katekeserekkene at paven konsentrerer seg om Kirkens historie. Han retter søkelys på konkrete historiske epoker, og henter der inspirasjon til å undervise om temaer som han synes er viktige. Han trekker paralleller til vår egen tid, og han henter ut det han ser som kjernen i troen som er formidlet til alle tider på litt ulike måter. Ved å fokusere på Kirkens historie, viser paven at enkelte sentrale problemstillinger – som for eksempel spørsmålet om Jesu guddom – dukker opp i litt ulike former i alle historiske faser. Han søker dermed å peke på det som i troen står fast uavhengig av tiden, samtidig som han vil vise at de ulike tidene har rettet søkelyset på disse sannhetene fra litt ulike vinkler. Kirkens historie er for paven ikke det samme som Kirkens tradisjon, men det er i historien at vi kan finne tradisjonen, og for Benedikt er det viktig å trekke ut fra historiens ulike tumulter det han anser for å være Kirkens egentlige budskap, dens tradisjon. Han bruker dermed tradisjonen som en base for å forkynne om aktuelle temaer.

Dette bildet tegner seg enda mer tydelig når vi går litt mer inn i de enkelte katekeserekkene for å se hvilke temaer som belyses. Det 8

Forord

å skrive om historiske personer og hendelser, er ikke bare å legge frem en beretning fra A til Å. Det handler om å velge ut enkelte ting og utelate andre ting, om å fokusere og vektlegge. Og slik blir budskapet fra de ulike historiske skikkelsene også på en spesiell måte budskapet fra pave Benedikt. Han tolker det og legger det frem for alle kristne i dag.

I denne katekeserekken over de tidlige kirkefedre kan vi også spore enkelte tema som går igjen, og som løftes frem av paven. Dette er for det første total hengivelse til Kristus. Her peker paven selvfølgelig på de av kirkefedrene som var martyrer. Men han belyser temaet også ved fedrenes utrettelige studier (som for eksempel Hieronymus og Augustin), deres asketiske livsførsel (for eksempel Athanasius fra Aleksandria), deres hengivenhet til bønnen (for eksempel Gregor av Nazianz), deres forkynnelse (for eksempel Ambrosius og Augustin), deres interesse for og interaksjon med de politiske myndigheter og samfunnet for øvrig (for eksempel Eusebius av Vercelli) og deres barmhjertighetsgjerninger (for eksempel Basilios). Det andre temaet som går igjen i så godt som alle de korte biografiene om kirkefedrene, er pavens fokus på at de var gode hyrder. Og kjennetegn på en god hyrde er ikke bare at han forkynner den rette lære, selv om også det er viktig. Det er også avgjørende at han lever et liv som integrerer bønn, meditasjon og studier med forkynnelse og sosial omsorg for folket. Rett lære (ortodoksia) må gå hånd i hånd 9

Forord

med rett livsførsel eller praksis (ortopraksis). Og Benedikt vektlegger begge like mye når han forteller om kirkefedrene.

På slutten av hver katekese bruker paven noen linjer for helt konkret å relatere det han har snakket om, til de kristnes aktuelle livssituasjon. Her oppmuntrer han til etterfølgelse i hengivenhet til Kristus, i nestekjærlighet, i bønn, i bibellesning osv. Dette er på mange vis høydepunktet i læremesterens tale til elevene. Ønsket er nemlig ikke bare at elevene skal gå fra undervisningen med nok en ny kunnskap, men at de skal gå fra den et lite hakk klokere. De skal ha fått noe å ta med seg videre i bønn og meditasjon. Dette skal igjen hjelpe dem til å leve sine kristne liv mer hengivent og bevisst enn det de gjorde før.

Junttila Sammut er master i teologi og doktorgradsstipendiat ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo, med avhandling om «The Theology of Tradition of Joseph Ratzinger: A Historical and Systematic Analysis».

10

DEN HELLIGE KLEMENS AV ROMA 7. mars 2007, Paul VIs aula

I de foregående månedene har vi dvelt ved apostlene og de første vitner til den kristne tro som nevnes i de nytestamentlige skrifter.

Nå retter vi vår oppmerksomhet mot fedrene fra de første kristne århundrer. Slik kan vi få se hvordan Kirkens vandring i historien begynner.

Den hellige Klemens, biskop i Roma i de siste tiår av det første århundre, er Peters tredje etterfølger etter Linus og Anakletus. Den hellige Ireneus, biskop av Lyons til 202, er den viktigste kilden til hans liv. Han bevitner at Klemens «hadde sett apostlene», og at han «ennå hadde deres forkynnelse i ørene og deres tradisjoner foran sine øyne» (Adversus haereses1 3,3,3). Senere vitnesbyrd, fra mellom det fjerde og sjette århundre, gir Klemens martyrtittelen.

1

Mot heretikerne (forkortes Adv. haer.) er Ireneus’ hovedverk. Det eksisterer ikke i norsk oversettelse i sin helhet, men på dansk med tittelen Mot kætterne: Ulla Kiel (overs.), Anders-Christian L. Jacobsen (innledn. og red.), Anis forlag: Fredriksberg, 1999.

Overs. anm.

11

Den hellige klemens av roma

Denne romerske biskopens autoritet og prestisje var av en slik art at han ble tillagt en mengde skrifter, men det eneste sikre skriftet vi har fra hans hånd, er Brevet til korinterne.2 Eusebius av Caesarea, de kristne kildenes store «arkivar», presenterer brevet med disse ord: «Til ettertiden er det overlevert et brev fra Klemens, anerkjent som autentisk, stort og underfullt. Det er skrevet av ham, på vegne av Kirken i Roma til Kirken i Korint … Vi vet at i lange tider, og fremdeles i våre dager, er dette brevet blitt lest offentlig under de troendes sammenkomster» (Historia ecclesiastica3 3,16). Dette brevet ble tillagt en nesten kanonisk status.4 I begynnelsen av teksten, som er skrevet på gresk, klager Klemens over at de «mange ulykker og vanskeligheter [som] plutselig har rammet oss» (1,1), hadde forhindret ham fra å gripe inn tidligere. Disse «ulykkene og vanskelighetene» kan identifiseres som Domitians forfølgelser.5 Derfor må dateringen av brevet gå tilbake til tiden like etter keiserens død og forfølgelsens ende, det vil si like etter år 96.

2

Dette verket finnes i fullstendig norsk oversettelse i De apostoliske fedre. I norsk oversettelse med innledninger og noter, Ernst Baasland og Reidar Hvalvik (red.), Luther forlag: Oslo, 1984. Overs. anm.

3

Dette verket, som på norsk ofte går under betegnelsen Eusebius’ kirkehistorie, finnes i dansk (K. Bang, 1930-35) og svensk (I. A. Heikel, 1937) oversettelse. Overs. anm.

4

De kanoniske bøkene er de som utgjør Den hellige skrift (Det gamle og Det nye testamente), og som tas for å være Guds ord. Når Klemens’ brev ble regnet som nesten kanonisk, kan det forstås dit hen at man regnet dette som guddommelige ord, men likevel ikke som en del av de kanoniske bøkene. Overs. anm.

5

Denne forfølgelsen av de kristne er tradisjonelt blitt datert til årene 81-96. Overs. anm.

12

DEN HELLIGE AUGUSTIN V: DEN TREDOBLE OMVENDELSEN 27. februar 2008, Paul VIs aula

Ved dagens sammenkomst vil jeg avslutte presentasjonen av Den hellige Augustin. Etter å ha dvelt ved hans liv, skrifter og enkelte aspekter ved hans tanke, vil jeg i dag vende oppmerksomheten mot hans indre erfaringer, som har gjort ham til en av den kristne histories fremste konvertitter. Da jeg i fjor dro på pilegrimsreise til Pavia for å ære den store kirkefaderens jordiske levninger, viet jeg mine refleksjoner særlig til denne hans erfaring. På denne måten ønsket jeg å uttrykke hele Den katolske kirkes hyllest til ham, men også å synliggjøre min personlige hengivenhet for og takknemlighet overfor en skikkelse jeg føler meg svært knyttet til – på grunn av den rollen han har hatt i mitt liv som teolog, prest og hyrde.

Den dag i dag lar det seg fremdeles gjøre å følge forløpet av Augustins erfaring, først og fremst takket være Bekjennelser. Denne ligger til grunn for en av de mest unike litterære formene i Vesten, nemlig selvbiografien, det personlige uttrykk for kjennskap til seg selv. Alle som støter på denne unike og fascinerende boken, som fremdeles leses av mange, legger raskt merke til hvordan Augustins omven243

Den hellige augustin

delse ikke skjedde plutselig eller umiddalbart var full og hel. Den kan heller defineres som en sann og virkelig vandring – en vandring som blir stående som eksempel for oss alle. Denne vandringen fant sitt høydepunkt i omvendelsen og deretter dåpen, men ble ikke avsluttet under påskevigilien i år 387, da den afrikanske retorikeren ble døpt av biskop Ambrosius i Milano. Augustins vandring mot omvendelse fortsatte faktisk ydmykt like til slutten av hans liv, på en slik måte at vi virkelig kan si at de ulike stegene – hvorav tre enkelt kan defineres – utgjør en eneste stor omvendelse.

Den hellige Augustin hadde helt fra begynnelsen av og gjennom hele livet en lidenskapelig søken etter sannheten. Det første steget i hans omvendelsesreise var nettopp den gradvise tilnærmingen til kristendommen. Han hadde faktisk fått en kristen oppdragelse av sin mor Monika, som han alltid var svært knyttet til, og selv om han i sine unge år levde et uregelmessig liv, beholdt han alltid en dyp tiltrekning til Kristus. Som han selv fremhever, hadde han fått kjærligheten til Herrens navn inn med morsmelken (jfr. Bekjennelser III, 4,8). Men også filosofien, og særlig den som var inspirert av Platon, hadde bidratt til at han til sist nærmet seg Kristus.

Denne hadde vist ham eksistensen av Logos, den skapende fornuft.

Filosofenes bøker fortalte ham at det finnes en Fornuft som hele verden siden strømmer ut fra, men de fortalte ham ikke hvordan man skulle komme frem til dette Logos som syntes så langt borte.

244

Den hellige augustin

Det var bare i lesningen av Paulus’ brev, i Den katolske kirkes tro, at sannheten til fulle ble åpenbart for ham. Augustin oppsummerte denne erfaringen i et av de mest kjente avsnittene i Bekjennelser.

Han forteller at han, i sine refleksjoners pinsler, hadde trukket seg tilbake til en hage, hvor han med ett hørte et barns stemme som gjentok et vers han aldri før hadde hørt: Tolle, lege, tolle, lege – «Ta og les, ta og les» (VIII, 12,29). Da mintes han omvendelsen til Antonius, grunnleggeren av det monastiske liv, og han vendte seg oppmerksomt mot den bok med paulinske brev han hadde mellom hendene. Han åpnet den, og øynene falt på det sted i Romerbrevet hvor apostelen maner til å legge fra seg kjødets gjerninger og kle seg i Kristus (13,13-14). Han forsto da at disse ordene i dette øyeblikk var rettet personlig til ham, at de kom fra Gud gjennom apostelen og at de viste ham hva han umiddelbart måtte gjøre. Slik kjente han at tvilens mørke vek bort, og endelig fant han at han var fri til å gi seg helt til Kristus. «Du hadde omvendt meg,» kommenterer han (Bekjennelser VIII, 12,30). Dette var hans første og avgjørende omvendelse.

Det var takket være den afrikanske retorikerens lidenskap for mennesker og sannheten, at han kom til dette avgjørende steget på sin lange vandring. Det var lidenskapen som førte ham til å søke den store og utilgjengelige Gud. Troen på Kristus fikk ham til å forstå at Gud, som tilsynelatende er så fjern, i virkeligheten ikke er det. Han 245

Den hellige augustin

har faktisk kommet oss nær ved å bli en av oss. I denne forstand var det troen på Kristus som fullførte Augustins lange søken på sannhetens vei. Bare en «håndgripelig» Gud, en av oss, var til syvende og sist en Gud man kunne be til, og som man kunne leve ved og med. Dette er en vei man modig og ydmykt må følge, åpen for den permanente renselse vi alle og alltid har behov for. Men, som vi har sagt, var ikke Augustins vandring slutt ved påskevigilien i 387.

Da han hadde vendt tilbake til Afrika og grunnlagt et lite kloster, trakk han seg tilbake der for å hengi seg til det kontemplative liv og studier. Dette var hans livs drøm. Nå var han kalt til å leve fullstendig for Sannheten, med Sannheten, i vennskap med Kristus som er Sannheten. Dette var som en vakker drøm som varte i tre år, inntil han mot sin vilje ble presteviet i Hippo og satt til å tjene de troende.

Og ja, han fortsatte å leve med Kristus og for Kristus, men i tjeneste for alle. Dette var svært vanskelig for ham, men helt fra begynnelsen av forsto han at det bare var ved å leve for de andre, og ikke bare for sin private kontemplasjon, at han virkelig kunne leve med Kristus og for Kristus. Ved slik å gi avkall på et liv i ren meditasjon, lærte Augustin – ofte ispedd vanskeligheter – å sette fruktene av sin intelligens til disposisjon for de andres beste. Han lærte å kommunisere sin tro til enkle mennesker og slik leve for disse menneskene i den byen som ble hans, og utrettelig drev han et sjenerøst og tungt virke. Dette beskriver han på følgende vis i en av sine vakre prekener: «Kontinuerlig å forkynne, diskutere, kritisere, gjenoppbygge, 246

Den hellige augustin

stå til disposisjon for alle – det er en enorm oppgave, en stor byrde, et gedigent besvær» (Sermo 339,4). Men han tok denne byrden på seg, og han forsto at det var nettopp slik han kunne være nærmere Kristus. Å forstå at man når frem til de andre gjennom enkelhet og ydmykhet, var i sannhet hans andre omvendelse.

Men det finnes et siste steg på Augustins vandring, en tredje omvendelse, som hver dag gjennom livet førte ham til å søke Guds tilgivelse. Til å begynne med trodde han at han ved dåpen, gjennom livet i kommunion med Kristus, i sakramentene og i feiringen av eukaristien hadde kommet frem til det liv Bergprekenen taler om, til den fullkommenhet som gis i dåpen og bekreftes på nytt i eukaristien. Mot livets avslutning forsto han at det han hadde sagt om Bergprekenen i sine første prekener – altså at vi kristne allerede nå lever dette idealet på permanent vis – var feil. Bare Kristus alene realiserer i sannhet og til fulle Bergprekenen. Vi har alltid behov for å vaskes av Kristus og fornyes av ham. Derfor trenger vi den permanente omvendelsen, som næres av den ydmyke viten om at vi er syndere på vandring, helt til den dag da Herren endelig rekker oss hånden og fører oss inn i det evige liv. Det var med denne ydmyke holdningen, levd dag for dag, at Augustin levde og døde.

Denne dypt ydmyke holdningen i møte med Herren Jesus ledet ham også videre til en intellektuell ydmykhet. Augustin, som er en 247

Den hellige augustin

av de største skikkelsene i filosofihistorien, ville faktisk på slutten av sitt liv at alle hans tallrike verk skulle gjøres til gjenstand for en klar, kritisk undersøkelse. Dette var grunnlaget for Retractationes («Revisjoner»), som slik plasserer hans virkelig store teologiske tanke innenfor den ydmyke og hellige tro som han enkelt nok kaller med navnet catholica, altså innenfor Kirkens tro. «Jeg har forstått», skriver han i nettopp denne svært originale boken, «at én alene i sannhet er fullkommen, og at ordene fra Bergprekenen bare realiseres til fulle i ett eneste menneske: i Jesus Kristus selv. Hele Kirken, alle vi, inkludert apostlene, må i stedet hver dag be: Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.»

Augustin omvendte seg til Kristus, som er sannhet og kjærlighet, fulgte ham gjennom hele livet og ble et forbilde for alle mennesker, for alle oss som søker Gud. Av denne grunn ønsket jeg å avslutte min pilegrimsreise til Pavia ved å gi Kirken og verden min første encyklika, kalt Deus caritas est, ved graven til denne store gudselskeren. Denne encyklikaen, særlig den første delen, kan jeg for en stor grad takke Augustins tanke for. Også i dag, som på hans tid, trenger menneskeheten å kjenne og fremfor alt leve denne fundamentale virkelighet: at Gud er kjærlighet, og møtet med ham er det eneste svar på menneskehjertets uro – et hjerte hvor det bor håp, om enn dette for mange av våre samtidige er fordunklet og ubevisst, men som for oss kristne allerede nå og i så stor grad åpner opp 248

Den hellige augustin

mot fremtiden at Paulus skrev at «i håpet er vi frelst» (Rom 8,24).

Jeg ønsket å vie min andre encyklika, Spe salvi, til håpet. Også for denne står jeg i stor takknemlighetsgjeld til Augustin og hans møte med Gud. I en vakker tekst definerer Augustin bønnen som uttrykk for begjæret, og han slår fast at Gud svarer med å utvide våre hjerter mot ham. På vår side må vi rense vårt begjær og håp for å kunne ta imot Guds sødme (jfr. In I Ioannis 4,6). Dette åpner oss også for andre mennesker, og det er dette alene som frelser oss. La oss derfor be om at vi hver dag i våre liv kan følge denne store konvertitten og at vi, som ham, hvert øyeblikk i våre liv møter Herren Jesus, den eneste som kan frelse oss, rense oss og gi oss den sanne glede, det sanne liv.

249