å overskygges av et mer institusjonalisert system for ubetalt arbeid, hvor gratisarbeidet er den sikreste veien mot en betalt jobb. Det er viktig at vi foretar en grensedragning mellom frivillig arbeid, praktikantjobbing og utplassering, og undersøker både hvor begrepene overlapper og hvor de er forskjellige. I et landskap hvor en rekke former for uregulert arbeid – nye arbeidsformer og nye ansettelseskategorier, flerferdighet ( multiskilling ) og avprofesjonalisering – brer om seg, er det tradisjonelle skillet mellom den frivillige innsatsen og veldedighetsarbeidet som ytes i ideell sektor på den ene siden og praksisarbeid i bedrifter eller institusjoner hvor formålet er å styrke praktikantens CV, uvegerlig i ferd med å viskes ut.3 Ideelle og samfunnsnyttige organisasjoner opplever at de nå befinner seg i samme felt som privat sektor og innen samme verdiområde som “bedriftskulturen”. For å undersøke konsekvensene av disse endringene sett i lys av den teoretiske debatten om “immaterielt” eller “affektivt” arbeid i kultursektoren, må jeg først gi en kort innføring i debatten om praksisordninger og ubetalt arbeid. Det er viktig å påpeke at dette fenomenet på ingen måte er begrenset til de britiske øyer, snarere tvert imot. I europeiske land hvor høy arbeidsledighet blant ungdom og nyutdannede lenge har vært et trekk ved et arbeidsmarked i endring, og hvor antallet universitetsutdannede har vært i konstant vekst siden 1960-tallet, har man nedlagt mye mer energi i å utvikle og iverksette tiltak som gir arbeidserfaring. Det finnes en enorm mengde litteratur som gjennomgår disse tiltakene. I Italia har for eksempel Rossetti og Solipaca (2002) gjort en studie av den relative effekten av to former for “utplassering” på arbeidsmarkedet. Studien ble utført for det italienske instituttet for utvikling av arbeideres yrkesrettede utdanning, ISFOL (Mercatao del Lavoro),
og undersøkte forskjellene mellom to ulike arbeidsmarkedstiltak, PIP (Piani di inserimento professionale; et praksisprogram), og Tirocini (en slags lærlingeordning). Begge gikk ut på å gi ungdom arbeidserfaring i bedrifter, uten noen form for formelle kontrakter, men med attest etter avsluttet prosjekt. PIP inkluderte delvis statsfinansierte og delvis arbeidsfinansiert timebetaling. Den interessante rapporten viser til en undersøkelse av 12 400 PIP og 36 000 tirocini, i perioden mellom 2000 og 2001.4 For det meste fant utplasseringene sted i små bedrifter i servicesektoren. Et klart flertall av deltakerne var kvinner ( 59,1 % ) og gjennomsnittsalderen var 25 år. Den viktigste motivasjonen for å delta, var tanken om at det ville se ta seg godt ut på CV-en samt muligheten for å få en ordinær jobb. Interessant nok opplevde 44 % av de undersøkte at arbeidsmarkedstiltaket resulterte i en ordinær jobb, mens 25,9 % fant jobb et annet sted etter å ha fullført programmet. Generelt konkluderte studien med at Tirociniprogrammet fungerte bedre enn PIP. Et eksempel som dette fra Italia, viser at det institusjonaliserte kravet om en ubetalt eller delvis betalt prøvetid som en overgang til en ordinær stilling, er blitt det normale. Det høye antallet unge kvinner i studien, er en speiling av at kvinner strømmer ut i arbeidslivet etter endte studier, på vei mot en jobb i serviceindustrien eller tertiærnæringen, og er videre en sosiologisk bekreftelse på overgangen til “immaterielt” arbeid i en postfordistisk verden. Det underliggende målet for IFSOLs studie var å finne ut om slike arbeidsmarkedstiltak skaper jobber, og dernest å undersøke hvordan denne formen for arbeidserfaring påvirker hvilken type arbeid vedkommende senere vil gjøre. Mens IFSOLstudien ikke deler praksisprogrammene inn etter type arbeid, og derfor heller ikke skiller ut arbeid i medieog kultursektoren, kan vi går ut fra at man innenfor denne sektoren er