Vår nye flerkulturalitet aktualiserer selvsagt utstillinger fra de enkeltkulturene vi har innvandrere fra. Jeg skal nedenfor se både på slike enkeltutstillinger og spørsmålet om egne museer for enkelte innvandrerkulturer i Norge.
Egne museer for de enkelte innvandrerkulturer? Under forberedelsene til denne rapporten fant jeg nesten ingen som gikk inn for at noen av de enkelte innvandrerkulturene skulle lage sine egne museer. Begrunnelsene sett i forhold til beskrivelsene av hva som ellers var ønskelig, sto for meg som motsetninger. De fleste innvandrerne jeg snakket med bedyret at museer måtte vise bredden i de innvandrerkulturene som nå finnes i Norge. Men når jeg spurte om hva museet skulle inneholde, snakket de om sin egen opprinnelse, sitt hjemlands tradisjonelle kultur, sitt hjemlands politiske historie osv. Kan hende skyldtes dette at de kjente sitt eget best. Men jeg fikk også følelsen av at her rådet en engstelse for å stikke seg frem, og at de ikke visste hvordan en skulle gå frem for å få et museum for sin egen kulturelle opprinnelse. Da NOU1996: 7 satt de samiske museene i tilknytning til det nye flerkulturelle, protesterte de.30 De påpekte at samene er et urfolk i Norge, og at de har nok med å fremheve sin egen truede kultur. Den samme reaksjonen finner vi i USA og Canada, indianerne vil ikke knyttes til et fargerikt fellesskap. Tvert i mot er de jo de opprinnelige innbyggerne og må markere sin separate egenart for å overleve kulturelt. De nasjonale minoritetene – skogfinner, kvener, romanifolket/tatere, rom/sigøynere og jøder – tar også sikte på separate en-kulturelle museer eller avdelinger i museer, som tar for seg deres spesielle kultur. Går vi bakover i vår egen museumshistorie, er den udiskutabelt rettet inn mot den egne, spesielle kulturen. Hver vil vise sitt, etter hvert i mer og mer lokale utgaver. At mennesker av norsk opprinnelse i USA holder fast ved sin norskhet og oppretter egne museer, oppfatter vi i Norge som forbilledlig. Men jeg har støtt på aktiv motvilje mot egne museer for de enkelte innvandrerkulturer fra personer og museumsfolk som er meget positivt innstilt til de bidragene disse kulturene kan gi til det norske samfunnet. De fleste av dem som var kritiske til egne museer for enkelte innvandrerkulturer, var redde for at de kunne øke en konservativ fastholdelse av gamle tradisjoner og dermed skape enda større problemer med integrering. Også frykt for at de kan øke forskjellen mellom eldre (som presumptivt vil holde fast på de gamle verdier) og ungdommen som føler liten tilknytning til foreldregenerasjonens ”rene” tradisjonelle kultur, har vært anført. I praksis kommer imidlertid mange av utspillene om en sterkere presentasjon av foreldrenes opprinnelseslands kultur, fra unge, velutdannede og meget vel integrerte innvandrere. Ofte tilhører de første generasjon som er født i det nye hjemlandet. Det kan godt tenkes at virkeligheten her er kompleks, og at skillelinjene ikke nødvendigvis går mellom gamle og unge. Det er heller ikke sikkert at de som ønsker egne museer for opprinnelseskulturen, står for en konservativ tradisjonalisme, som jeg mener å kunne vise til når det gjelder Moluks Historisch Museum i Nederland. For øvrig er det nesten like mange personer av pakistansk (ca. 21 000) og vietnamesisk (ca. 15 000) opprinnelse i Norge, som av samisk. Mens vi har så mange samiske museer i Norge at de har dannet en egen organisasjon, finnes ingen pakistanske eller vietnamesiske. Selvfølgelig er der vesentlige forskjeller, og den viktigste er naturligvis at samene er et urfolk, og at museene er basert på deres langvarige bosetting i en region. Men i fremtiden vil ikke nødvendigvis basisen for museene i så stor grad basere seg på dem som har bodd lenge på ett sted. Vi ser f.eks. i Australia at det opprettes 30
Slike synspunkter kom frem i høringsuttalelsene til NOU 1996:7 fra Várjat Sami Musea og Samisk kulturminneråd ang. en kobling mellom de samiske museene og det flerkulturelle.
52