Museene har en forpliktelse i forhold til det kulturelle mangfoldet Det er ikke bare som symbolinstitusjoner museene har et samfunnsansvar. Det er også viktig at museenes dokumentasjons- og forskningsvirksomhet gjenspeiler realitetene i nåtidens Norge. Da de tidlige norske folkemuseene ble grunnlagt, relaterte de seg i mange henseender til en svært nær fortid. De samlet ofte på gjenstander som fremdeles var i selvfølgelig bruk. I og med at mange satte sin innsamlingsgrense til fremveksten av det moderne industrisamfunnet, ble den museale fortiden etter hvert fjernere enn før. Denne grensen har nå museene brutt og det fokuseres igjen på den meget nære fortiden og – når det gjelder formidling – også på kulturelle og kunstneriske uttrykk fra samtiden. Som seriøse faglige institusjoner har museene en forpliktelse til å samle systematisk, dvs. ikke bare det enestående, men også det representative. Den vedvarende tilstedeværelsen av nye befolkningsgrupper med særegne kulturuttrykk i lokale, regionale eller nasjonale sammenhenger må derfor også nedfelle seg i museenes samlinger og forskning.
Flerkulturell formidling krever ny kunnskap, ny forståelse Utfordringen blir stor når et museum som er grunnlagt med tanke på å ivareta en lokal, regional eller nasjonal kultur, skal forsøke å inkludere dokumentasjon og formidling fra og om kulturer med utgangspunkt i helt andre deler av verden, og det nye arbeidsfeltet er komplisert, av flere grunner. Skjematisk kan en regne opp fire utfordringer: S En bør skaffe seg konkrete kunnskaper om ulike gruppers kulturelle utgangspunkt og erverve seg kunnskaper om livsvilkårene og verdiene blant disse gruppene i Norge eller i det relevante lokalmiljøet og hvilke sammenhenger gruppene her går inn i. Dette er typer av kunnskap som museumsfolk med selvfølge har om det etablerte norske samfunnet og dets historiske forutsetninger, men ikke har om de nye gruppene. Innvandrernes egne kunnskaper om sin opprinnelseskultur vil naturlig nok være svært varierende og kan være preget av at man mangler den bredden i yrker og interesser som man vil finne i en større befolkning. Dette stiller spesielle krav til kunnskapsinnhentingen. S Personer med innvandrerbakgrunn er sannsynligvis sterkt underrepresentert blant de besøkende i 8 museene (bortsett fra som del av skoleklasser) . Årsaken til underrepresentasjonen kan være at museene oppleves som fremmede eller irrelevante, og/eller det kan skyldes at disse personene tilhører sosialgrupper som sjelden går i museer – i likhet med norske personer fra tilsvarende sosialgrupper. Å tiltrekke seg innvandrere til utstillinger der disse er en viktig målgruppe, kan være vanskelig – som det f.eks. kan være vanskelig å tiltrekke seg nordmenn fra de sosialgrupper der fremmedfrykten er mest utbredt. All erfaring viser at det generelt ikke er så lett å endre den sosio-kulturelle sammensetningen til de besøkende. S Dynamikken i identitetshåndteringen blant innvandrere – og blant nordmenn i forhold til innvandrere – er uvant for en som vanligvis arbeider i forhold til en "hjemmekultur". Prosesser omkring etnisk stigmatisering såvel som etnisk vitalisering blir viktig å forstå og forsøksvis håndtere.
8
Denne antagelsen er basert på resultater fra utenlandske undersøkelser og uformelle observasjoner. Her er det behov for norske undersøkelser.
16