magasinet - tirsdag 25. oktober 2011
Rettferdighetens kommunikator Hans Geelmuyden blir forbannet av urett. Med åpenhet og livet som innsats går han til strid. Tekst: Kyrre Kjellevold og Shreya Nagothu – Rettferdighet er en helt sentral ingrediens i det menneskelige lykkebegrep, og hvis vi ikke opplever rettferdighet, opplever vi ulykke. Jeg er ikke opptatt av likhetsbegrepet. Det har jeg aldri forstått skulle være noe mål. For Hans Geelmuyden er det essensielt å ha et individfokus, altså tenke på sin neste. – Jeg mener at medmenneskelighet er en av menenskets sterkeste egenskaper, og medmenneskeligheten gjør at vi reagerer på urettferdighet. Han kommer med en rekke sterke tanker som ikke er daglig kost i selvrealiseringens tidsalder. – Vi har alle som medmennesker en forpliktelse til å engasjere oss mot urettferdighet. Frihetens pris er å hjelpe dem som faller utenfor. Demokratiets pris er å avvise aggressor, om nødvendig med eget liv som innsats. – Jeg er dypt bekymret over at stadig flere faller utenfor samfunnet vårt, understreker Geelmuyden. – Det er ikke nok å høre statsministeren si at alle skal med, når realiteten er at over 800 000 mennesker enten er uføretrygdet, arbeidsledige, har rusproblemer, sitter på barnevernsinstitusjoner eller i asylmottak eller er eldre som har mindre enn 400 kroner å leve av om dagen. Dette er grunnleggende urettferdig. Mediene er nærmest til å gi dem stemme, men mediene er selv ofte en del av makteliten. Den politiske arena er den eneste arenaen hvor svake grupper kan bli hørt. Men vi som sitter på innsiden av det norske korporativet hegner om egne privilegier, og er ikke flinke til å invitere andre inn. Slik står Norge stille på de svakes bekostning. Åpenhet gir mer rettferdighet Det blir for enkelt å si at de som faller utenfor må ta skjeen i egen hånd. De maktesløses problem er at de ikke vet hvordan de skal gjøre seg gjeldende. – Maktens sterkeste muskel er lukkemuskelen, og lukkemuskelen bidrar til å holde utenfor de som blir urettferdig behandlet. Skal de komme med, og få ta del i felleskapet, mener jeg den fjerde statsmakt må mobilisere i forhold til den første og den andre. Åpenhet er veien å gå for å skape et mer rettferdig samfunn, mener Geelmuyden. – Det viktigste jeg gjør er å hjelpe organisasjoner og ledere med å beherske åpenhet, og jeg tror det er en forutsetning for å bekjempe urettferdighet. For urettferdighet skjer alltid i lukkede rom og makten ønsker at urettferdighet skal skje i lukkede rom. Da er det ingen som ser, og ingen som engasjerer seg. For ham er åpenhet et vanskelig ord. – Mange tror at åpenhet er enkelt. Jeg sier det er det vanskeligste ordet i språket. Åpenhet er lett i gode tider. Lett som markedsføring. Bare se på Facebook. Mediet er fullt av selvhevdende skvalder. Det er i
dårlige tider åpenheten settes på prøve. Da krever åpenhet sterk rygg, sier Geelmuyden – Historien har vist at åpenhetsdebatten sjeldent kommer uten offer? – Min sønn, det finnes ingenting som er smertefritt her i verden. Og er det noe mål? Erkjennelse, troverdighet og mobilisering Kommunikasjon i seg er ikke viktig. Det sentrale er den endring kommunikasjonen skaper. I en slik sammenheng trekker Geelmuyden frem tre ord som svært viktige. – Det første er erkjennelse – hvis du ikke erkjenner at noe er urettferdig – så er det jo helt utenkelig at noen vil gjøre noe med det. Dernest må du ha troverdige aktører som arbeider med problemstillingen. Hvis du skal få til endring, må du tilslutt mobilisere for endringen. Disse tre ordene – erkjennelse, troverdighet og mobilisering er kommunikasjonsavhengige og kommunikasjonssterke ord og uttrykk. Ingen av ordene kan leve uten aktiv formidling. Det er jo derfor mitt yrke er så fantastisk, sier Geelmuyden opprømt. – Men kommunikasjon kan også misbrukes. Kommunikasjon uten moral er propaganda. Makten har også sin dialekt; maktsproget. Hvor ofte hører vi ikke mektige si at «saken fortjener ro nå», eller «etter en samlet vurdering» eller «saken skal evalueres», eller «vi har vedtatt å utrede saken, og kommer tilbake med rapport om et år». Slik kommunikasjon tåkelegger og umyndiggjør. God kommunikasjon gjør det motsatte. Den opplyser og ansvarliggjør, sier Geelmuyden. Hvor går grensen Geelmuyden mener grensene rundt åpenhet er vanskelige og utydelige, men han fremhever at en inndeling i sfærer er essensielt. – Det som er viktig i en sivilisasjon er at borgerne forstår at det er en offentlig sfære og en privat sfære, det er en forutsetning. Jeg har ikke krav på å få vite alt om deg, på å få være med inn på soverommet ditt i kveld. Han tror ikke åpenheten er grenseløs. – Altså, det som hører hjemme på den offentlige arena, det skal man være åpen om. Det angår samfunnets borgere, og vitale samfunnsinteresser. Hvis man derimot har en personalsak, så sier det seg selv at man ikke kan selge ut medarbeidere, man kan ikke stigmatisere enkeltindivider. Likevel ser det ut til at dette kan settes til side i ekstreme situasjoner, sier Geelmuyden og drar frem hendelsene 22/7. – Et av de største monstrene vi har sett i det norske samfunn, er jo nå en person som ikke lenger har en privat sfære. Jeg snakker selvfølgelig om Anders
Foto: Oda Myhrvold Behring Breivik. Geelmuyden stiller spørsmålet om mannen er offentlig eiendom. – På flyet over i dag leste jeg i VG om hans psykolograpporter hvor en psykolog anbefalte at Breivik allerede som 4-åring ble tatt ut av hjemmet sitt. Hvor går grensen? Er dette en åpenhet vi ønsker? Misbruker forsvareren hans dokumentasjon som hører hjemme i den private sfære? Det er dilemmaer her og derfor er åpenhet vanskelig. Til og med Anders Behring Breivik har rettigheter. – Det finnes ingen hellige sannheter – Jeg ser i etiske debatter at mange sier det er noe som er rett og noe som er galt. Og det kan det selvfølgelig være, men i menneskelivet generelt handler det ikke alltid om rett eller galt, men ofte om dilemmaer. Og når vi da skal forsøke å løse dilemmaer, handler det om godt eller dårlig skjønn, og god informasjon øker sannsynligheten for gode vurderinger. – Mange har brukt livet på å jakte på den hellige gral, men ingen har funnet den. Det finnes ikke alltid en sannhet, men det finnes alltid bedre informasjon. Jeg har dedikert mye av mitt liv til å prøve fremskaffe bedre informasjon, i den tro at bedre informasjon gir bedre beslutninger, og over tid et bedre samfunn. Kunnskap er våpenet som temmer autoritetene og åpner maktens vakuum, mener Geelmuyden. – Jeg tror altså at for å forstå makten, så må du trimme hodet ditt hele tiden og søke kunnskap. For makten har kunnskap og kunnskap er en hermetikkåpner. Men også her er det dilemmaer. – Du skal aldri undervurdere den kollektive fornuft, eller overvurdere folkets kunnskap – folk skjønner mer enn du tror, selv om de ikke kan saken i detalj. Du må aldri glemme at folk er bra! – de er det beste vi har. På individets side – Samfunn som utvikler seg godt avvikler privilegier, de som forsvarer privilegier forvitrer. Det samme gjelder i næringslivet. – Jeg er ikke begeistret for incentiver i det hele tatt. Gode ledere motiveres av å gjøre en god jobb for fellesskapet de representerer, ikke av gode bonusordninger. Du må være opptatt av noe som er viktigere enn penger, for penger er forgjengelig. – Redaktøren i det tyske magasinet Der Spiegel sa alltid til journalistene sine at hvis dere er i tvil, så gå til venstre. Politisk. Min far sa alltid til sine sønner at hvis dere er i tvil, så velg individets side. Det er min rettesnor. Jeg står alltid på individets side. Jeg er alltid systemkritiker. Makten klarer seg alltid. Det er enkeltmennesket som trenger sympati.
27