2012-februar-bergen

Page 1

BERGEN 2 - FEBRUAR 2012 // FANTASI

STIAN OMENÅS PEE WEE VERK HKON KVARTERET: KICK OUT THE JAMS CLAUDIA TRIOZZI OBJECT CONSTANT ULVEROCK LA FABRIQUE

INTERVJU MED ET FOSTER: JEG SNAKKER RETT FRA LIVMORA.”

KUNST FOR DUMMIES: STOR GALLERIGUIDE THE MEGAPHONIC THRIFT SILJA DYNGELAND MACHINE BIRDS +++

Anja Viken / Foto: Francisco Munoz

WWW.NATTOGDAG.NO

ANMELDT: DAMSGÅRDSTUENE LANA DEL REY LINDSTRØM RICK ROSS SHAME MULDVARPEN MISSION: IMPOSSIBLE 4 +++

& MØTER FRANK ROSSAVIK

STRAIGHT OUTTA … FANTOFT

Natt&Dag - Siden 1988



S P R I N G 2 012 NEW BRANDS

DENIM & SUPPLY RALPH LAUREN REPLAY • MADE & CRAFTED LEVIS* SEBAGO* • RIVIERAS* BRUUNS BAZAAR J. LINDEBERG* OUR LEGACY MOODS OF NORWAY FIFTH AVENUE SHOE REPAIR* THESE GLORY DAYS TOMMY HILFIGER LYLE & SCOTT TIGER JEANS NUDIE DIESEL EDWIN* VELOUR PENFIELD SAMSØE SAMSØE MADE IN THE SHADE GERRY ST TROPES TIGER OF SWEDEN ROCK’N BLUE NOODLES AHLER ROKIN* BJÖRN BORG CALVIN KLEIN SANDQUIST MICHAELIS P.A.P* *UTVALGTE BUTIKKER

Volt Fashion på Facebook

C LOT HIN G C O N C EP T F O R FAS H I O NAB LE M E N


GEVIR 30432

Foto: Simen Strøm Braaten


Jeg brenner for kreativitet, og ønsker meg en jobb hvor jeg kan leve av det jeg skaper. Du kan skape fantastiske ting med fantasien, men gode ideer kommer som regel ikke av seg selv. Hardt arbeid, riktig verktøy og kreative teknikker gjør susen, og som student eller elev hos Noroff hjelper vi deg med alt dette. Og mer. Du kan godt si vi hjelper deg med å holde fast ved drømmen, så du kan bruke resten av livet på å leve ut – og leve av – ditt kreative potensial. Noroff er i dag en av Norges ledende utdanningsinstitusjoner

Du treffer oss på landets største utdanningsmesser. Besøk

innen kreative fagretninger som design, film, musikk, spill, 3D

standen vår og ta en prat med våre hyggelige og hjelpsomme

og animasjon. Vi tilbyr også studier innen IT og sikkerhet,

lærere, ansatte og studenter. Delta i spennende konkurranser

samt videregående utdanning innen media og kommunikasjon.

og visning av studentarbeider. Du kan også få demonstrert

Vi har avdelinger i Kristiansand, Oslo, Bergen, Stavanger,

og prøve ut det samme utstyret som studentene våre bruker.

Fredrikstad og Trondheim. I tillegg tilbyr vi nettstudier innen

Inngangsdøren til Noroff er veien inn i et stort kreativt miljø.

de fleste fagretningene og samarbeider med universiteter og

Vi derfor har gleden av å invitere deg til fagdager med mye

høyskoler i utlandet for å tilby studentene våre bachelorgrader.

moro, workshops og kreativ inspirasjon ved alle våre skoler!

Til høsten starter vi opp Noroff University College, der vi

Følg med på våre nettsider www.noroff.no eller våre

tilbyr egne bachelorgrader i animasjon, spillutvikling og digital

Facebook-sider facebook.com/noroff for eksakte datoer

etterforskning. Skolen er lokalisert i Kristiansand, men vi tilbyr

og ytterligere informasjon.

også fjernundervisning til satelitter i Oslo og Bergen.

Gjør noe med drømmen. Sjekk ut www.noroff.no


BERGEN - FEBRUAR 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

INNHOLD

Fotografer ANDREW AMORIM FREDRIK ARFF CHRISTIAN BELGAUX RICHARD ERIKSEN ØYSTEIN GRULTE HAARA PER CHRISTIAN HOLM ÅSE HOLTE ØRJAN IRGENS FRED JONNY LINN KRISTIN LØVAAS ANDREAS SØFTELAND MILDE FREANCISCO MUNOZ SILJE DONS OMENÅS LINN HEIDI STOKKEDAL KARI TØNSETH

Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN NIKOLAI FREUND INGRID ROGNSTAD KRISTOPHER HERNHOLM MARIUS PÅLERUD

Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaksjonsassistent MARTE BORG

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter OLE-MORTEN ALGERØY TORE ANDVIG WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TORGEIR BLOK GAUTE BROCHMANN SIRI BROCHMEIER THOMAS COOK ANDREAS DAHL CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES JONAS HÅGENSEN AKSEL KIELLAND KARI KRISTENSEN TETE LIDBOM HARALD BRYNLUND-LIMA ODA LINDHOLM SIREN LØKAAS MAREN STETTE MOSAKER JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL ØYVIND SKARBØ KAROLINE SKUSETH HANS CHRISTIAN SKOVHOLT VEGARD SKJERVHEIM ODA SOLBERG ANDREAS CAPPELEN RAGNHILD TOFT BROCHMANN ANDREAS TYLDEN VÅGARD UNSTAD MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN THEA ØSTERBERG HÅVARD RINGEN

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

8

40

31 FANTOFTSTREKER ........................................................................................................................................... 12 EN KOAGULERT VERDEN ................................................................................................................................. 17 INTERVJU MED ET FOSTER .............................................................................................................................. 20 UFRI FANTASI ................................................................................................................................................... 22 FOTOSERIE: MATILDA ...................................................................................................................................... 24 TEGNESERIE ..................................................................................................................................................... 31 JAZZ/KLUBB .................................................................................................................................................... 32 DESIGN: FRANSK ÅPNING ............................................................................................................................... 36 MAT: MORGENDAGEN DERPÅ .......................................................................................................................... 38 LITTERATUR: ANDERS MALM .......................................................................................................................... 40 KUNST FOR DUMMIES ..................................................................................................................................... 42 SCENEKUNST: VÅRSØG ................................................................................................................................... 44 MUSIKK: LANA DEL REY, BLACK BANANAS, DREAMON ............................................................................... 48 FILM: VENTETIDENS GULLALDER ................................................................................................................... 54 FILM: MULDVARPEN, THIS MUST BE THE PLACE, SHAME ............................................................................ 58 FILM: BEGRENSNINGENS KUNST ................................................................................................................... 64 TV/SPILL ........................................................................................................................................................... 66 ARKITEKTUR: PARKERINGSBOT ..................................................................................................................... 69 NATT&DAG MØTER FRANK ROSSAVIK ............................................................................................................ 70

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 66.000

64

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

24

WWW.NATTOGDAG.NO

WWW.NATTOGDAG.NO 12

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

2/2012


Foto: Line Møllerhaug

Jeg drømmer om å bo et sted… der jeg kan være meg selv

Finn din drømmebolig på storbergen.no

STORBERGEN Der du drømmer om å bo


OVERHØRT

LEDER

Slik andre menn med monstrøse handlinger på samvittigheten historisk sett ofte er blitt beskyldt for å ha en undertrykt lidenskap for å sutte snabel, går det nå SM-rykter om mannen med Norges mest kjente initialer. I mars-nummeret for to år siden intervjuet vi en frittalende fyr som blant annet kunne fortelle oss at: “Jeg var sammen med ei litta søt frøken fra Uppsala da jeg var 39. Hu var 17. I ettertid har jeg blitt god venn med faren hennes. Han er to år yngre enn meg. Første gang jeg besøkte dem var ganske sprøtt. Hadde med begge rottweilerne mine i en knøttliten leilighet, men var jævlig trivelig, da. Snakka med foreldra om 80-tallet og greier. Men du vet, leiligheten hadde bare sånne tynne lettvegger, og jeg husker første morgenen litt sånn fyllesyk, håret rett til værs og en halvfeit i buksa, der satt hele familien og spiste frokost mens jeg hadde straffa dattera hele natta så sengen inne på jenterommet smalt og dundra i hele leiligheten.” I ettertid ble han visstnok konfrontert av familien, hvorpå han NEKTA for at han hadde stilt opp, og påsto intervjuet var fiktivt. Synd vi har det på tape. Og bilder fra dassen på lanseringsfesten.

En ung humorist fra Nydalen skal visstnok være tekstforfatteren bak monologene til en eldre flaggbrenningskomiker.

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD TUR!

8

2/2012

Låta «Baby Can’t Stop» får en ekstra betydning nå som en elektronikavokalist stadig hacker Facebook-profilen til eks-kjæresten for å chatte med alle jentene på vennelista og si at de er dårlige i senga.

FINAST PARFYMEN VAR LUKTA TA OLJE OG SJØ FOTO FRANCISCO MUNOZ I januar betakket DN-anmelder (og tidligere redaktør i denne avisa) Audun Vinger seg over den servile, eller kanskje bedre: «sporty» holdningen blant norske artister. De sier ikke nei til noe, sukket han. Ikke til noe som helst, fortsatte han, tydelig oppgitt. I stedet stiller de velvillig opp på absolutt alt – være seg slottsball, støttekonserter, Nobel-show eller næringsliv-jippoer i regi av Telenor og Sony Ericsson. Ingenting er for kleint, kommerst eller sellout; ingenting lukter for mye av olje og sjø. Mette-Marit har lyst til å sette sammen en jule-CD, sier du? Hvor skal jeg møte? Som et eksempel på en liten, men hederlig, kulturell motkraft viste Vinger til Vestlandet og bergensartistene Lars Vaular og John Olav Nilsen. Her var det to stykker, postulerte Vinger, to stykker som ennå visste å gi fingern til makta; som ennå visste hvordan man sier nei til oljepenger og sponsordeals med djuice. Kanskje var det mest et uttrykk for håpløs romantisering fra Vinger sin side, for cirka fem dager etter at artikkelen til Vinger sto på trykk, kneiste tospannet Vaular og John Olav hånd i hånd med Trine Eilertsen på «BTs ønskekonsert». Redaktøren i Bergens Tidende hadde ringt og spurt om de ville gjøre en duett med Bergen filharmoniske orkester, og hvem sier nei til det, liksom? «Dette har du ikke sett før!», skrev bt.no, tydelig oppspilte over sitt eget skup. «Se Lars Vaular rappe sammen med Filharmonien!». Det er Vaular og John Olav – og alle andre artister for den saks skyld – sitt soleklare privilegium å si ja til akkurat hva de vil. Og gudene skal vite at iallfall ikke vi er i noen posisjon til å kaste den første steinen.

Som gratisavis er det nærmest nedfelt i vårt mandat at vi skal kurtisere pengemakta. Det er imidlertid et større poeng her: Når det oppfattes som oppsiktsvekkende, på grensen til galematias, når Kråkesølv sier «takk, men nei takk» til en Statoil-million, har det skjedd en radikal forskyvning rett foran øynene våre. Det som var uhørt blant norske artister for bare ti år siden, er i dag helt kosher. Det var en tid (slett ikke fordums) da nærmest ingen norske musikere ville våget å ta i «judas-pengene» til olje- og teleindustrien, i dag er de den norske musikkstandens nærmeste allierte. Vi snakker om en så omkalfatrende mentalitetsforandring at vi ikke bare kan skylde på Jan Fredrik Karlsen. I dette nummeret møter du en av NATT&DAGs nye favorittartister (den vi har mest tro på i 2012 ved siden av Lana Del Rey), nemlig Anja Viken. Vi spør henne blant annet om «Vingerdebatten», og symptomatisk nok: Selv hun – ung, motkulturell bergenser utstyrt med punkethos og eksplisitte tekster om gatekredibilitet – har bare forståelse til overs for kolleger som lar seg co-opte av næringslivet. Som hun sier: «De må jo kunne leve av musikken sin». Vi har også støtt på en annen som har fulgt pengene. Fra en fri tilværelse i utlendighet (Morgenbladet) har kommentator og forfatter Frank Rossavik vendt hjem til kommentariatet i BT, eller, som han selv omtaler det: «den beste kommentaravdelingen i Norge». Smilegubben og Gifttrynet møter Rossavik bakerst i avisen. Jeg har sagt mitt. Sett på kaffetraktern og hygg deg med avisen! – Håvard Nyhus. Twitter: @havardnyhus


Microsoft University gir deg betalt opplæring, sertifisering og jobb.

Våre partnere søker 70 nye medarbeidere innen utvikling, rådgivning og salg. Søk i dag, så kan du sikre deg jobben allerede nå: www.microsoft.no/university

Søknadsfrist: 1. mars 2012

1 søknad = 17 potensielle jobbtilbud!


OVERHØRT

NATT&DAG GRATULERER VINNERNE AV ÅRETS BESTE 2011 TRONDHEIM: Årets Mat/Restaurant: Matute Årets Kunst: Erik Tidemann Årets Mote/Design/Shopping: Onkel Henrys Tattoo Årets Scenekunst: Tolvskillingsoperaen av Bertholt Brecht (Trøndelag Teater)

MÅNEDENS DRINK Baransvarlig Chris Grøtvedt på Theatercafeen har valgt ut månedens drink for å kunne se frem imot sommeren.

1

En blond journalistmor tok et trekk av changapipa til en bekjent på den røde løperen utenfor Costume-Awards. Relativt hardcore psykedelia å velge til fashionfest. Vi lurer på hvordan det er å spotte universportalen “logos” i kjolesplitten til Vanessa Rudjord.

MOJITO L’ THEATERCAFEEN 4 cl Pampero Blanco 8-10 Mynteblader 4 limebåter 2 barskjeer hjemmelaget eucalyptus sukker 1 dash Fee Bothers Mint Bitter 2 dasher The Bitter Truth Orange Bitter Sodavann

Apropos fashionfest. Hvem inviterte Trinny fra Trinny and Susannah?

KONKURRANSE

Årets Bar/Uteplass: Café Løkka Årets Klubbnavn: Raw Juice Årets Album: Like Rats From A Sinking Ship (We Get Along Like A House On Fire) Årets Live Act: 22 Årets Navn/Trondheimprisen 2011: Gatemagasinet Sorgenfri Følg med på www.nattogdag.no for oppdateringer på hvem som stikker av med prisene i Stavanger, Bergen og Oslo.

TIDENS ÅND FLYHYBRIS Bjørn Kjos = Ikaros 2.0?

1 1

SVINDLE SVINDLERE A.K.A SCAMBAITING Ah, internett. Alle med interesse for uventede utfall av open sourceanarki og primal menneskelighet sluppet løs i digitalform, kan glede seg over fenomenet scambaiting. Vi snakker om det å svindle svindlere, primært de innen feltet «419» – også kjent som de nigerianske nettsvindlerne. En sverm av forum og nettsider har dukket opp den siste tiden der forskjellige svindelkunster blir diskutert, og en populær sjanger er å lure de nevnte svindlerne fra homofobiens høyborg (du husker den nye nigerianske anti-homo-loven? «Eat da Poo Poo»?), til å la seg avbilde i rosa dameundertøy, sminke og gjerne en vaskekost eller ti i hendene. Bildebevisene legges så ut til allmenn skuelyst og mye skadefro, anonym, hvit latter. Det hele har sparket i gang et komplekst og etisk ambivalent nettverk av offer- og bedragerirelasjoner. Hvem lurer hvem? Hvem er offer for hvem? Er man selv ansvarlig når man biter på et svindelforsøk? Er det rasistisk? Er det morsomt eller ondskapsfullt eller, gud forby, begge deler?! Selv Wikipedia er forvirret: «(Scambaiting) is, in essence, a form of social engineering that may have an altruistic motive or may be motivated by malice. It is primarily used to thwart the Advance-fee fraud scam and can be done out of a sense of civic duty, as a form of amusement, or both.» PRETTO KUNST-PRESSEMELDINGER Høytsvevende, pretensiøse pressemeldinger generelt har vi aldri forstått bæret av, tross masse mobilisert velvilje. Men nå begynner vi å mistenke Kunst-Oslo ha fått tak i en ny versjon av The Postmodernism Generator – den gamle virtuelle parodien på postmoderne jargon der du på bestilling kunne få tilfeldige ord smekket sammen til lange, utilgjengelige og (tilsynelatende) imponerende tekster. Syntaksen og grammatikken er i og for seg på stell, men totalt sett blir det så forvirrende og ikke-idiomatisk (og langt!), at man må scrolle ut i evigheten. Tips: Husk at tekster må få puste litt også! Kreds til dem som ikke kræsjlander i tredje avsnitt her: «Here the regression of language is a response to the setback which the machinery of progress experienced in this catastrophic moment in the history of space exploration. It follows from this that in order to not be constrained by the limitations of culture one would have to submit to a solipsistic isolation of one’s self from the very social organism that engendered this self.» (Alle jo kommer på åpningen uansett, but just sayin).

2 1

KONSERTENES DØD Stureplan-DJs selger ut norske arenaer mens rocken blir stuet bort i et lite kott og må ta til takke med fem drita karer som har gått feil og en lunken kasse med pils.

3 1 LUGG

John Olav Nilsen har fått seg ny sveis. Og nye venner? Bergensdelegasjonen vår traff ham på nachspiel på arkitektkontoret 3W. «Måtte bare prøve noe nytt», som han sa. Siktet han til sveisen eller miljøet?

1 4

Bobler: Seapunk, solstorm, Sverre Goldenheims penis, «komikk = vrengt sorg», Facebook timeline, labradoodles, 100 politifolk vs. 30 demonstranter, arveoppgjør, knullegutt, lolafterparty.com, Karen Marie Ellefsen som Lisbeth Salander. 10

2/2012

En blond skuespillerinne kjent fra en norsk ungdomsfilmsuksess knocka ut vår egen Terry Richardsonfotograf på fest med improvisert fly kickmove. Kongen av Bastøy var gentleman og påtok seg skylden etterpå. Daglig leder i avisa vår og nybakt pappa ble meiet ned av en bilist. Dama bak rattet viste seg å være en anerkjent filmprodusent som tidligere har hatt en finger med i spillet hos Amanda. En utenlandsk, elektronisk produsent brukte oslokonserten som anledning til å nyte godt av en avslappende, zombiefri session hos Norges gjestfrie psykiatritjeneste. Norges eneste booteylicious norsk-amerikanske popstjerne har halve kaniner liggende i fryseren. Misforstått Sex&Singelliv-uttrykket «Thank God we’ve got Mr. Rabbit» for damer som «Don’t need no man»? Tween-dattera til kongen av «Humor-Norge» ble tatt for å snike på trikken. Det ryktes forøvrig at modellbyrået TEAM sikler på henne. New Face, here we come! H-EIA, H-EIA … En alvorlig samfunnsdebattant innrømmet på nachspiel at “Generasjon Alvor” er en stor ironisk spøk. Det er imidlertid dessverre uvisst om han var alvorlig, for han var også veldig opptatt med å signere autografer. Seksuell trakassering/ stalking servert rykende fersk fra sms-opplysninga ADAM til en bekjent av redaksjonen:

VINN EN HELSIDES ANNONSEPLASS I NATT&DAG TEKST REDAKSJONEN Kjære lesere! Nå har Toro åpnet reklamelommeboka si og SPANDERER like så godt en helsides annonse til 12 forskjellige kulturarrangementer!

1

Så hvis du har noen bøtter med sementerte, men geniale festivalideer på loftet, er dette en god gammaldags ”gylden mulighet” til å brande seg selv og samtidig fylle hullene i landets kulturtilbud.

ut TORO sin Facebook side! Gå inn påSjekk Facebooksiden til Toro for å delta.

PS. Det må nevnes at man ikke nødvendigvis må arrangere festival, og alle som vil arrangere noe oppfordres til å søke!

NATT&DAGS ØLBAROMETER

PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00. KAFE SPESIAL .......................... (0,5) 50,VAMOOSE ................................. (0,4) 44,BRØD & VIN ............................. (0,4) 45,HULEN ...................................... (0,4) 46,KROHN PUB ............................. (0,4) 46,KVARTERET .............................. (0,5) 49,VICTORIA PUB & CAFE ............ (0,4) 49,ASPENDOS ............................... (0,4) 50,CACTI ART CAFE ...................... (0,5) 50,BARAN ...................................... (0,4) 52,HECTORS HYBEL ..................... (0,4) 52,HENRIK ØL & VINSTOVE .......... (0,5) 53,BISKOPEN ................................ (0,4) 53,FOTBALLPUBEN ...................... (0,45) 54,FINNEGANS ............................. (0,4) 54,ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,- ONKEL LAURITZ ....................... (0,4) 54,LEGAL ....................................... (0,4) 54,UJEVNT ..................................... (0,4) 54,- PINGVINEN .............................. (0,4) 54,NOBEL BOPEL .......................... (0,4) 55,LANDMARK ............................... (0,4) 55,- VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,- CAFE OPERA ............................ (0,4) 55,-

NABOEN ................................... (0,5) 56,GARAGE ..................................... (0,4) 56,- INSIDE ...................................... (0,4) 56,BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,- LOGEN BAR .............................. (0,4) 58,DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,- BARFOT ..................................... (0,4) 59,- STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,- ROLL & ROCK ........................... (0,5) 62,HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,- FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,- WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,- PRIVATEN .................................. (0,4) 64,- TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,- THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,- ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,- CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,- MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,- DICKENS ................................... (0,4) 69,- LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,- CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,- FELIZ ......................................... (0,4) 72,- BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,- FRILLE ...................................... (0,5) 75,-


edbergen Apple-forhandler siden 1981

Prøv en ny og raskere MacBook Air. Forvent alt. Fra en maskin som veier nesten ingenting. Med den nye generasjonen Intel Core i5-prosessor og Thunderbolt I/O for lynrask dataoverføring, er den perfekte bærbare til alle dagens oppgaver nå enda kraftigere. Nye MacBook Air, som er tilgjengelig i 11- og 13-tommersmodeller, har også bakbelyst tastatur i full størrelse, 100 % flashlagring, et batteri som varer lenge, og OS X Lion, den nyeste utgaven av verdens mest avanserte operativsystem. Alt i et robust unibody-kabinett i aluminium. Stikk innom EDBergen for å prøve den tynneste og letteste bærbare Mac-en noensinne.

EDBergen AS www.edbergen.no | Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten | 55 36 30 50 | post@edbergen.no TM og © 2011 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.


ANJA ELENA VIKEN Født: 25. juni 1991 Ser på: Ser egentlig ikke på tv. Jeg er mer fan av å oppleve ting live, sjekkar ut livet. Du vet ke det går i. Lytter til: Hører på mye forskjellig, nå for tiden går det mest i hip hop, på de som holder det ekte og rapper på bergensk. Og selvfølgelig hører jeg på det feteste hardcorebandet i byn, Vestindien. Leser: Ja. Nett: www.urort.no. Det er en helt genial greie, og har gitt meg en fantastisk mulighet til å dele musikken min. Favorittdings: Er ganske avhengig av telefonen min. Har en snasen HTC, som kanskje er den mest oppsige dingsen jeg har. Beste kjøp: En Spice Girlsjoggedress da jeg var sånn åtte år. Den ga mad gatekred.

12

2/2012


Det må knuses noen egg for å lage omelett. Spør Anja Viken. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO FRANCISCO MUNOZ Så sent som i oktober gikk Anja Elena Viken rundt i Bergen som en vanlig tjueåring. Ålreit, det gjør hun kanskje ennå, men så sent som i oktober var det iallfall ikke tvingende nødvendig å putte henne på coveret av NATT&DAG. Hun studerte sånn passe motivert på lærerskolen på Landås, hørte på jazz i sokkelleiligheten sin, gikk ganske regelmessig på Vamoose! og ruslet stort sett fornøyd rundt uten å gjøre alt for mye vesen ut av seg. Så hva skjedde? Hvorfor ville det plutselig være en unnlatelsessynd om vi ikke hev oss rundt og gjorde covergirl av henne? Vel, det begynner med noen fantestreker på Fantoft. Med noen kids som hiver egg. Dette skjedde: Anja bor hjemme hos moren sin på Fantoftåsen. I sommer, kort tid etter at hun fylte tjue, skal hun på byen og har, om ikke pyntet seg, så kledd seg opp i dertil passende gevanter. På vei nedover Vestre Fantoftåsen – eller «streeten min» som hun omtaler den – får hun øye på noen kids som gjemmer seg oppe i noen busker og peprer folk som går forbi med egg. Hadde dette skjedd bare noen måneder tidligere, da hun ennå var tenåring, ville Anja syntes at dette var en fet ting å gjøre. Ja, hun ville nærmest frydet seg over rampestrekene (kanskje endog tatt del i dem?). Nå griper istedet panikken henne. – Jeg ropte: «Ey, gutter. Gutter! Ey, ikke kast på meg nå. Jeg skal på byen. Jeg ringer politiet, jeg lover. Jeg ringer». Og de bare: «Nei da, nei da. Vi skal ikke kaste. Vi sverger på vår mors grav. Bare gå forbi, du». Jeg stoler ikke på dem så jeg tar opp paraplyen, som et skjold, og løper. Da jeg var forbi følte jeg på dette her: faen, Anja, ti år gamle kids, og du er dritredd. Nå har du nådd bunnen. Så da dro jeg rett hjem for å skrive. Vel hjemme setter hun seg ned og skriver den passende titulerte «Gatekredibilitet», låta som i særklasse har fått flest rotasjoner på NATT&DAG-kontoret den siste tiden. Dette var imidlertid i sommer og inntil videre ble låta bare liggende. – Men jeg likte ordet, sier Anja. – Det er litt gøy å si «gatekredibilitet». Det er så langt og kronglete at det egentlig ikke hører hjemme i en sang. Jeg hadde heller ikke så troen på låten før jeg spilte den for Magnus (Åserud Skyldstad, musikkprodu-

sent, jou. anm.) og han kicket på den. Det var først da han sa at «Ey, dette her, Anja. Dette her er fett!». Da tenkte jeg: ok, kanskje jeg kan skrive låter. Vi møter Anja under broen ved Danmarks Plass. Fotografen komplimenterer øynene hennes og det er vanskelig å ikke få «Valiumsvalsen» på hjernen («Tror det var på Danmarks plass / Mine øyne ble til glass»). Det er hustrig og sola nekter å stå opp på alvor. Anja begynner å bli utålmodig. Hvor lang tid er egentlig nødvendig for å ta disse jævla bildene? – Snart ferdig, sier fotografen. – Nei, vent. Må skifte minnebrikke. Omsider er fotograferingen over og vi rusler opp mot Bien for noe varmt å drikke. Klokka er tolv og vi spør om ikke Anja burde vært på en forelesning nå. – Jo, sikkert. Men det er mer sannsynlig at jeg hadde ligget i sengen. Det kan være litt vanskelig å stå opp noen ganger. Det beste hadde vært om noen kunne vekke meg hver dag. Det er mulig hun skal begynne å studere på litt lavere turtall, sier hun: – Vil iallfall prøve å få til en annen ordning som gjør at jeg ikke får så mye fravær. De lærergreiene er plan B og hvis plan A begynner å skje, vil jeg ikke at plan B skal ta opp for mye av tiden, sant. Men klart, det beste hadde vel vært å fullføre, når jeg er kommet såpass langt som jeg har. Det er en annen ting og. Anja må nesten være immatrikulert for at hun og bandet skal kunne fortsette å øve på høyskolen: – Det er helt greie øvingslokaler. Så det fungerer greit. Iallfall nå i begynnelsen. Det var en gang før Anja spilte sine to eneste konserter (i desember, på henholdsvis Vamoose! (der hun ble backet av tre Young Dreams-medlemmer) og Victoria (der hun hadde et metallband i ryggen)), før hun begynte på lærerskolen, før hun begynte på Steinerskolen («passet meg bra, veldig annerledes»), før hun var plent nødt til å gå på Sjøboden og Exodus fordi det var de eneste plassene med 18-årsgrense, før hun droppet ut av John Bauergymnaset og meldte over-

gang til Steinerskolen, før hun flyttet fra Arna til Fantoft og før hun gikk på Kulturskolen, før alt dette spilte hun … tuba. – Jeg synes ikke det var noe gøy, det var mer sånn mild tvang. Korps er noe som familien min har drevet med, så det var liksom helt selvfølgelig å være med. Jeg husker den var veldig tung å bære. Hvordan vi gikk gjennom gaten hver 17. mai: Liten jente, svær tuba. Jeg måtte ha en sånn metalsæle for å holde tubaen oppe. Det var fælt. Det var først da jeg begynte med sang at musikk ble gøy. Jeg begynte å ta privattimer på videregående og har valgt det som hovedinstrument på høyskolen. Hvor lenge har du skrevet egne låter? – En stund, men det er først i det siste at jeg har jobbet seriøst med det. På den måten at det ikke bare har vært på gøy, men at jeg har jobbet låten ferdig og tenkt at dette er noe som folk skal høre. Jeg har ikke mange ferdige, men jeg har en hel haug påbegynte låter. For oss som aldri har skrevet en låt, iallfall ingen vi vil vedkjenne oss, kan du si litt om prosessen? – Noen ganger begynner jeg med melodi og bare sitter og leker meg med tekst. Om jeg ikke har piano tilgjengelig – for jeg sitter ved pianoet når jeg skriver – så begynner jeg med teksten. Men da skriver jeg den som en rap nesten, og tar melodien senere. Det er veldig praktisk måte. Jeg er ikke supergod til å spille piano, men kan akkurat nok til å skrive en låt. Som alle andre unge, talentfulle her i byen tok det ikke lang tid før Made Managment hadde deg i stallen. Hvor lang tid tok det? Tre timer fra du la ut den første låta på Urørt? – Det gikk iallfall fort. Jeg fikk en mail der de spurte om jeg ville ned å snakke med dem, møte dem. Da ble jeg superhappy. For da kan jeg konse på musikken, så kan de ta alt annet. De ville gjerne høre mer, men da hadde jeg ikke flere låter, så jeg fikk litt panikk. Så da dro jeg rett hjem og skrev «Klæssar deg ned» i løpet av kvelden. Bra å jobbe under litt tidspress.

Det er ikke vits å være kul og holde det undergrunn når ingen vet hvem du er.” 2/2012

13


Hva med produsenten din, Magnus Åserud Skyldstad, hvordan møttes dere? – Tok kontakt med ham da jeg skulle spille inn en demo … ja, hvordan var det igjen? Jo, han jobber sammen med min mor på Steinerskolen på Skjold. Og så sa min mor: Magnus er flink. Ta kontakt med ham, sa hon. Så gjorde jeg det og spilte et par låter for ham. Og så, ja … Så moren din er lærer hun og? – Sånn sosial reproduksjon? Det er ikke sikkert jeg skal bli lærer, da. Vi vet, dette er en plump og problematisk sammenligning, endog kanskje litt sexistisk, men et sted må du høre det først: Står du i gjeld til Razika og deres nybrottsarbeid? – Eg ser ikke den, annet enn det med kvinnelig vokal og bergensdialekt. De er veldig flinke, dyktige, de lager bra musikk, men de har ikke inspirert meg på den måten. Tekstmessig er det mer type Lars Vaular og

A-Laget jeg lærer av. Det er veldig mye bra skjer som i Bergen. Eg synes Bergen er en jævla fet by, den beste plassen å bo. Med en låt som «Gatekredibilitet» på repertoaret må vi nesten drøfte «Vinger-debatten» med deg. Audun Vinger, tidligere redaktør i denne avisa, nå DN-anmelder, betakket seg over den «sporty» holdningen blant norske artister. Som et eksempel på en liten kulturell motkraft viste Vinger til Lars Vaular og John Olav Nilsen, men det må ha vært før de stilte opp på «BTs ønskekonsert» i tospann med Bergen filharmoniske orkester. For å koke det ned til et slags spørsmål: Ville du stilt deg til disposisjon for Trine Eilertsen & Co? – Om eg er hard to get? Vetkje, jeg har jo ikke fått slike tilbud ennå. Men skal man leve av musikken må man gå litt mainstream av og til. Det er ikke vits å være kul og holde det undergrunn når ingen vet hvem du er. Man

De fleste blir nok glade på mine vegne. Men det er kanskje noen som blir litt pist og. Haha.” må jo tjene penger, sant. Da må man nesten gjøre ting som kan være upopulært blant noen. Men eg vetkje. Må tenke litt på gatekreden sin og … Du er et sted karrieren der ting kan begynne å akselerere, har du noen musikkolleger som har opplevd det samme, som du kan … tja, betro deg til eller støtte deg på? – Flere av tjommiene mine driver jo med musikk, men det er mye sånn folk som har spilt i band i alle år og ingenting skjer. Så jeg kan ikke snakke med dem om hvordan det er når ting går fort, når det eksploderer, liksom. Det kan jeg ikke.

Da får du kanskje bare kjenne på sjalusien i stedet? – Det kan godt være … ja, jo . kanskje. De fleste blir nok glade på mine vegne. Men det er kanskje noen som blir litt pist og. Haha. Hva skal du i helga (intervjuet gjøres på en fredag, jou. anm.)? – Er det helg nå? Ja, du må begynne å stå opp om morran, Anja. Kjøre litt mer regime. Da blir det sjukt mye diggere med helg også! – Ja, men eg vetkje. Skal sikkert ut. Det er vel det man gjør.

Anja Viken slipper to singler på Opplett i løpet av februar. Hun vil også gjøre en showcase under NATT&DAG Bergenprisen på Landmark 10. februar. www.soundcloud.com/anja-viken 14

2/2012


RICKS PRESENTERER

Quiz

www.standupbergen.no

www.standupbergen.no

nights with

Anthony Hill Talent Farm as presenterer

GIRLSQUIZ PÅ WAVE MANDAGER - 20.30

ONSDAG KL 21.00 18års leg plikt

- Torsdag Finnegans - 20.30

- Fredag Finnegans - 20.30

TODD RUNDGREN

MAGNUS BETNÉR - LIVE 22. MARS

the JAYHAWKS

+ Support Teater man. 27. feb. 2012

FREDAG KL 20.30 20års leg plikt

Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift STAND UP BERGEN PRESENTERER

+SUPP:GRAM PER PERSON

Rick's ONSDAG 22. FEB

Bill kr. 350,- (+ avg.) 18 år leg. www.billettservice.no tlf. 815 33133 Posten, Narvesen, 7-Eleven

Album “Mockingbird Time”

OG V DE NYESTE “DET BESTE A ” TE ES B A DE DET NYESTE FR

TORSDAG 9. FEB KL 21.00

ROLLING ute 12.09.

www.jayhawksofficial.com www.talentfarm.no www.ricks.no

CLONES TORSDAG 9. FEB

10. & 11. FEBRUAR

LØRDAG 18. FEB

LØRDAG 17. MARS

ksess!!

0 30 00 TTER!! Storsu

SOLGTE

LØRDAG 25. FEB

BILLE

e M, Mold

Radio1F

Trampeklapp for Klypa! (Åndalsnes avis)

«Klypa» får deg garantert til å flire med sin buskishumor. ba.no Klypa-suksessen vil ingen ende ta! Totalt 30 utsolgte show på Ricks teater i Bergen hausten 2011. Totalt er showet spillt 85 gangar for fulle scener siden premiera i Ørsta september 2010. Fra 09. mars flyttes showet til Dizzie Showteater i Oslo. (kjøp hotellpakker på www.oslotur.no)

EKSTRAFORESTILLINGER PÅ RICKS: FREDAG 27.01 LØRDAG 28.01

FREDAG 03.02 LØRDAG 04.02

FREDAG 17.02 LØRDAG 18.02

FREDAG 10.02 LØRDAG 11.02

FREDAG 24.02 LØRDAG 25.02

www.billettservice.no - 815 33 133 - www.klypa.no - www.ricks.no

Kjøp hotellpakke med rom, middag og billett på: bergenhelg.no / tlf: 09901

WWW.RICKS.NO

KUN ET SHOW!!!


Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. mars. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde hos haugenbok.no!

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


Hvor var du den dagen du forstod at tiden har stanset? I år er det tyve år siden det skjedde noe nytt. TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON INGRID ROGNSTAD EN TILSTAND AV STILLSTAND Utviklingen går ikke bare fremover, den øker også frekvensen. I dag vil ethvert nytt hipsterkrumspring bli blogget ut av Williamsburg og lande på en iPad på Vindern – eller i Vladivostok for den saks skyld – i løpet av 0,14 sekunder. Tanker og trender har ingen hindringer hva tid og rom angår, syklusene blir stadig kortere og verden mer omskiftelig. Ulike tendenser avløser hverandre fortløpende og det aller nyeste er alltid den ultimate valutaen. Slik har det alltid vært, og slik er det i stadig større grad. Alle vet det. Det er simpel barnelærdom. Eller? For selv om forutsetningene for en kreativ spleisefest med transglobalt omfang er større enn noensinne, er skaperkraften nesten fraværende. Og den har vært det lenge. Vi lever i en så sirumpa periode at vår eneste nyvinning må sies være en slik desperat mangel på originalitet at det utgjør et historisk imperativ. De ulike mediene følger sine respektive baner, men alle er fanget av den samme gravitasjonen: Vår kulturelle utvikling har stått på stedet hvil i gode tyve år. Film, mote, musikk, kunst, litteratur og design og estetikk som sådan: Alle har hvert på sitt vis unngått å fornye seg selv siden inngangen til 90-tallet. Dette kan kanskje fortone seg som en vel radikal påstand, men bevisbyrden er overveldende straks vi velger å låne øye eller øre til den. Artikler om retrobølgen og kulturell stagnasjon preger internasjonale publikasjoner om du ser etter. Sjekk for eksempel Kurt Andersen-artikkelen i siste nummer av Vanity Fair. Men egentlig er det enda mer effektivt å rusle inn i en brukthandel og bla i et tilfeldig magasin. Uten å kikke på årstallet. Moteseriene viser bilder av spedlemmete, outrerte, unge mennesker med halvbustede hår, lettere distansert holdning og definert retroinspirert stil. Musikksidene preges av hip-hop, pop-ikoner eller selvbevisste hipsterband. Det

spekuleres i hvordan Tarantino, Lynch eller Coen-brødrene vil stake ut den videre kursen for filmmediet. Mens kunsten er så post-altmulig at kategorier er overflødige. Det kan være den aktuelle januarutgaven av iD. Eller et tilfeldig nummer fra 92-årgangen. Ikke bare hva innhold angår – også grafisk stil, format, reklamer og fremtoningen som sådan ville lignet så mye at selv profesjonelle ville slitt med å datere dem. Og hvis dere fortsatt ikke kjøper logikken, reverser metoden og mål utviklingen fra 1992– 2012 mot tilsvarende tidsintervall: 1972– 1992. Se for dere en kar med viltvoksende kinnskjegg, enorm skjortekrage og minimalt med ironisk sans; hånd i hånd med ei dame uten bh under den blomstrete kjolen, på vei til et politisk møte i en skranglete folkevognbuss. Eller alminnelige næringslivsledere med skulderlange hårmanker, brilleinnfatninger som veide en halv kilo og frisk sleng i buksebena: Ikke bare de ekstreme arketypene, men hele verden av 1972 hadde vært tidsreisende på linje med vikinger med brynje og hjelm om de hadde gjort entré ved inngangen av 90-tallet. Ser du TV fra 1972 er det bilder fra the lost world. Mens det drøyeste med et NRK-tilbakeblikk til 1992, er hvor lite Jon Herwig Carlsen og Karen Marie Ellefsen har forandret seg på tjue år. Går vi videre bakover i historien, er mekanismen den samme: Tenk dere en ung, dresskledd mann som tiltaler alle utenfor familien med «De» og hans unge venninne hvis opprør består i to åpne knapper i blusen: Begge går de med hatt og begge defineres de som voksne i en alder av en-og-tyve år. Vi skriver 1952, populærkulturen finnes ikke og «ungdomstid» er ukene rundt konfirmasjonen. Tyve år frem i tid til et post-Beatles, postWoodstock-samfunn har verdens utseende endret seg fundamentalt – både to og tre ganger. Og det er ikke noe underlig med det: Gjennom hele kulturhistorien, fra renessansen og fremover, har nye stilarter avløst gamle, der mantraet har vært at endringene har vært stadig mer omfattende. 2/2012

17


Og enhver idiot ville sett det med det samme. Hvor slående er ikke kontrasten til bilder fra Gulfkrigen der gutta henger ut i ørkenen og hører på Naughty by Nature. Er du mindre enn godt skolert i rap eller utvikling av amerikansk krigsmateriell, er den situasjonen også nåtid. 2012. Det er ingen forskjell.

Helt til noe skjedde. På midten av åttitallet begynte prosessene å sakne farten. Som mainstream utgjorde selvsagt pasteller, skulderputer og hockeysveis umiskjennelige karakteristika, men under den brusende overflaten, hadde strømmen begynte å stanse opp. Som om et århundre med løpske subkulturer, mutasjoner og stadige overskridelser ved tiårets avslutning sementeres: 90-tallet handler fra starten av om å gjenoppdage klassiske idealer og gjenbruk. Og det gjør det beviselig fremdeles også – attpåtil på samme ironisk uforpliktende måte da som nå. Vi har bare byttet ut kritisk historielesning med det som den britiske skribenten Simon Reynolds på treffende vis beskriver som «en generell stemning av eklektisk ironi» i sin bok Retromania. Alle kjenner plateåret 1991. Etablerte sjangre kulminerer mens en serie subsjangre løftes opp fra undergrunnen; begge sementerer de et uttrykk som i dag fremstår som uendret, eller i det minste utviklet i langsomt tempo langs ferdigstiplede løp. Rap og elektronika blir mainstream, poprocken skaper sin siste ikke-retro-sjanger med grungen. Her hjemme får vi en sort metallscene som verden ikke visste fantes. Siden den gang har vi ikke sett annet enn gjenbruk og gamle ideer på nytt; en gjennomgående fusjonering av musikkhistorien der en alt-er-lov-holdning har ført til at vi i dag står igjen med én populærmusikalsk sjanger, eksemplifisert ved en svart sangerinne som er photoshoppet beige og produsert og mikset slik at hun høres ut som Justin Timberlake. Eller omvendt. Filmskaperne vi idag regner som nyskapende, var etablerte navn allerede for tyve år siden. Ikke bare de som er nevnt innledningsvis, men folk som David Fincher, Abbas Kirostami, Lars Von Trier og Pedro Almodovar, for å ta en håndfull regissører som var Cannes-favoritter da som nå. Eller Woody Allen, Ridley Scott eller Martin Scorsese for den saks skyld. Og selv om deres respektive karrierer løper pent av sted, er det absurd å tenke på at ingen har evnet å utfordre deres hegemoni i løpet av disse tyve årene som har gått. 1990 endret måten vi så film på: Før Reservoir Dogs og Miller’s Crossing var vold enten jævlig tøft eller skikkelig ekkelt. Nå er det bare morsomt og ufarlig. Fordi film herfra og ut er grunnleggende ironisk. Med populærkulturen – ikke virkeligheten – som referansegrunnlag. En fantastisk bedrift og nyvinning som gav god energi i et par-tre år. Siden har det ikke skjedd noe som helst. Jeg er ikke ferdig ennå: Fashion og trend har blitt et absurd teater der retrospiralen løper som et dypt møbiusbånd som ingen klarer å frigjøre seg fra. Veien ut av åttitallets eksess var gjenoppdaget minimalisme og klassiske idealer. Disse ledet straks til 40-50-60-70-tallet som rotasjonsgrunnlag for referanser. Nå er 90-tallet på vei inn igjen for fullt. Se på et 1992-cover av Harper’s Bazar der Linda Evangelista annonserer «The Era of Eleganse». Det var renhetsidealer og tidløshet da. Som alle forsidene på ACNE-paper nå. Hva kunsten angår, hadde man i 1992 for lengst gått lei av at alt er lov. Den største entusiasmen rundt dekonstruksjonismen og postmodernismen hadde avtatt, og man stod tilbake med en situasjon der kunstnerisk praksis i all hovedsak handlet om å kommentere kunsten som institusjon og praksis. Hvis ingen tror på kunsten, på forskjellen på bra og dårlig kunst, eller forskjellen mellom kunst og ikke-kunst – hvordan skal man da lage verkene som definerer samtiden? For å gå konkret inn på noen spesifikke bransjer: Sett i sammenheng med hva tidligere tiår har stått for av definerende uttrykk og kulturelle bautaer, er de siste tyve årene så å si helt tomme. Tenk dere et klipp fra Vietnamkrigen med lyden av Jimi Hendrix over bildene. Vi er øyeblikkelig hensatt til en annen, helt spesifikk og umiskjennelig æra. 18

2/2012

FORTAPELSE VS. SKAPELSE Så kan jo dette avfeies som et nostalgisk hjertesukk – en personlig følelse av at ingen ting lenger oppleves så sterkt i min barndoms grønne dal. Vel, det er ikke tilfelle her. Den stagnasjonen jeg peker på startet lenge før min kulturelle bevissthet. Alt var ikke bedre da jeg vokste opp på 90-tallet. Det var klin likt. Og det hadde vært det en god stund. Og allerede da var det gamle raddiser som hylte og skrek om at ungdommen må være rebelske og handlekraftige slik de selv hadde vært det. 68-ere som tutet oss ørene fulle om at vi må skylde på forbrukersamfunnet, på overload av kommersielle medier eller en eller annen usynlig overstyring som trekker oss ned og sløver oss. Dersom vi leter etter årsaker til stagnasjon, tror jeg imidlertid at det blir å starte i feil ende. Det er vi selv som velger mekanismene vi er underlagt. Vi lever tross alt i et demokrati der vi kan endre ting om vi føler for det. Spørsmålet bør vel heller være: Hvorfor gidder vi ikke? Hvorfor velger vi å bevege oss i stadig mindre sirkler der vi ikke bare resirkulerer bilene vi kjører, klærne vi går i, filmene vi ser og musikken vi hører på – men selve tenkesettet vårt? Hvorfor? Prøv å Google en Audi 1992-modell. Du vil se en bil slik vi kjenner biler; ikke akkurat fresh, men langt fra noen veteran. Sammenlign 92-modellen med tilsvarende modell fra 72, og du har et rent klenodium. Det påfallende er imidlertid at innenfor lakk og look er endringene betydelig større i vår egen tid. For akkurat som kulturen i hele sin bredde har koagulert, kan situasjonen synes å være motsatt i den verden som de ulike mediene forsøker å representere: Politikk, økonomi, miljøspørsmål og ikke minst teknologi, har i løpet av de siste to tiårene snudd vår virkelighetsforståelse på hodet. I 1992 var det øst mot vest, to supermakter, USA og USSR. Vi snakket i fasttelefon og data var sci-fi. Bærekraft handlet om hjemmedyrkede grønnsaker. Muslimene var heltene fra Balkan-krigen. En evig diskusjon er om kunsten speiler verden eller verden kunsten, der standardsvaret er at det går begge veier. Men ikke nødvendigvis i like stor grad til enhver tid. Det kan hevdes at de i perioder med stivbente samfunnsformer og stabil verdensorden, er kulturlivet som har forspranget. At de radikale stemmene ligger mange år foran hovedfeltet og uttrykker den verden som er på vei. Sett i lys av dette, vil enkelte hevde at vi lever i en notorisk ustabil krisetid ledsaget av løpsk teknologi. En tid der ingen er i stand til engang å forstå rekkevidden av den miljømessige, økonomiske eller digitaliserte virkeligheten vi hver dag forholder oss til – og langt mindre utrykke den på en måte som oppleves som sterkere enn virkeligheten selv.

Problemet med en slik argumentasjon, selv om jeg tror det er noe sant i den, er at verden alltid har vært et kaotisk sted. Usikkerhet og følelsen av en ukontrollert ekspanderende og ustabil verden, var like stor i kolonitiden eller under Cuba-krisen. Det som skiller dagens problemer fra gårsdagens er ikke er at våre er mer kompliserte, det er fraværet av kreativitet i måten vi forholder oss til dem på. I Klassekampen og Le Monde skrives det side opp og side ned om det besynderlige faktumet at selv nå, midt i kapitalismens største krise noensinne, er venstresiden ute av stand til å komme opp med alternativer. Selv vi, som står i stormens øye, der en ideologisk skapt tyfon raser rundt ørene våre,

makter ikke å komme med ideologiske tilsvar. Det protesteres, så visst, men selv Occupy Wall Street-bevegelsen er definert av at de er en løs sammenslutning som egentlig ikke står for noe som helst. Selv såpass alvorlige problemer som planetens undergang i form av menneskeskapte klimaendringer, adresseres via etablerte konvensjoner og konforme forum der handel med klimakvoter er ansett som det beste virkemiddelet. Uten at noen ser ut til å være i stand til å tenke ut en alternativ strategi, langt mindre snakke høyt om den, eller, Gud forby, forsøke å få den gjennomført.

SLITET MED Å VITE Det sies at generasjonene fra 90-tallet og fremover er ødelagt; at forbrukersamfunnet har kvestet all dømmekraft og empati. At internett, spillkultur og nye og gamle medier har gjort oss mer avstumpede, mindre kritiske og i det hele tatt ganske så åndelig svekket. Jeg tror det er en feilvurdering. Problemet er det motsatte. Vi er for smarte. For kritiske. Ikke at Ola og Kari er så brainy at det gjør noe, men kollektivt sett vet vi rett og slett for mye. For å forfølge en trend til dens logiske konklusjon trengs et minstemål av naivitet – eller i det minste en vilje til å akseptere spesifikke standarder uten å distansere seg. Og for å skape en trend, trenger du folk som følger trenden. Når vi ikke gjør opprør mot kapitalismen, designer nye biler eller skaper radikale ungdomsbevegelser, er det fordi slike virksomheter krever et moment av tro. En tilstand der man slutter å stille spørsmål eller ta forbehold. Posisjonen synes imidlertid umulig i det øyeblikk du bevisstgjøres de sosiale kategorier den slags fanatikere sorterer under. Kulturteoretikernes yppersteprest, Terry Eagleton beskriver dette i sin betimelig titulerte After Theory der slike relativistiske strømninger settes opp som vår tids fremste bumerke. I praksis betyr det at den uttalte ironibølgen fra tidlig 90-tallet for lengst er over, men at den har skyllet oss fra tørt land, og vi er vasket ut i en strøm som sakte driver oss til havs. Den stranden vi forlot tilhører et land der vi trodde på ting. Kall den for den moderne verden eller hva som helst. Poenget her er så konkret som at når vi først har hatt en generasjon som ser seg selv utenfra og er bevisst på tings iboende flertydighet, er det ingen vei tilbake til troskyldigheten. Dagens unge kan ikke gjøre opprør ved å gjenskape en eller annen blåøyd, ny-ærlig motreaksjon. I stedet må vi pent la strømmen føre oss videre til vi finner et nytt land og nytt fotfeste. Hasse Hope kan snakke om en ny alvorsgenerasjon, men når «alvor» er en trendlabel man bevisst velger seg, hvor alvorlig er det egentlig? Du kan ikke bestemme deg for å være inderlig. Enten er du det, eller så er du det ikke. Alle bevisste forsøk leder automatisk til selvbevisst affeksjon. Tenk Jack Kerouac i 52 eller Hunter S. Thompson i 72. Begge uttrykte de sitt syn på verden gjennom kompromissløse livsførsel og en umiskjennelig ærlighet. En livsførsel som i seg selv endret tanken om hva samfunnet var og kunne være. Man kan kanskje si at de bare spilte roller, men poenget er ikke hva de egentlig var, men at de fremstod så overbevisende at folk trodde på dem og lot seg bevege. I 1992 ble alle som forsøkte seg på noe lignende automatisk sortert i en kategori for romantiske kunstnermyter. Redusert til en type, ble kulturradikalisme komplett passé. En person som forsøkte å bli en Kerouac eller Thompson for 90- eller 00-tallet var enten: a) en posør uten substans; b) en komplett idiot; eller c) så bevisst på rollen han eller hun

spilte at vedkommende ikke kunne gjøre den troverdig og ville ende opp som frivillig eller ufrivillig komisk. I møtet med disse alternativene skygget naturligvis folk med kulturelle ambisjoner unna. I stedet for å produsere musikk, film, kunst og klær der kunstneren blottstiller seg eller utbasunerer radikale standpunkter, valgte dagens kunstutøvere et tryggere alternativ: å kommentere tidligere tiders kunstetterlatenskaper. Jeg skal ikke hevde at Kurt Nilsen og Gitarkameratene hans tenker over dette når de traller på cover-låtene sine, eller at folk flest ser på seg selv som postmodernister. Men det trenger de heller ikke, man er automatisk og ufravikelig underlagt sin egen tid, enten man vil eller ei. Folk flest var ikke modernister på 60-tallet heller. Men de catchet automatisk opp på moderne uttrykk. Når gamle kunstformer; film, poesi, kunst, musikk, arkitektur, har mistet sin brede gjennomslagskraft utover underholdningsverdien, er det fordi de ikke lenger makter å nå frem til folk. Og det er ikke publikum sin skyld. Når T.S. Elliot, Picasso eller Bergman hadde bred appell i samtiden, var ikke det fordi folk var så mye mer skolerte enn nå. Men det som ble uttrykt betød noe, det rørte samtiden. I dag vil artister med ambisjoner utover entertainment bare nå frem til de som aktivt velger det; de som bevisst leter etter alternative måter å se verden på. Det brede lag av befolkningen har imidlertid erstattet slike sysler med den naturlig postmoderne eksersisen det er å iscenesette seg selv. Ikke så merkelig da, at den store litterære begivenheten i løpet av denne tyveårsperioden er verket til en mann som tar denne selvdyrkelsen til et slags uttalt nullpunkt. Hvem jeg tenker på? Hint: initialene hans er KOK. HVA BLIR FREMSIDEN AV FREMTIDEN Da jeg som barn på tidlig 90-tall begynte å kjøre ski i Hafjell, tilhørte bakken tre meget lett gjenkjennelige grupperinger. Snowboardere med baggy klær og ekstravagante Bula-luer; telemarkkjørere i vadmelsbukser og med hjemmespikket trestav; og slalåmfolket med sine fargesterke skidresser og hjelm, skydd og foraktet av de andre grupperingene. Og det stanset ikke ved klærne. De på brett likte å fylke seg midt bakken for å hoppe, trikse og slacke. Telemarkingene likte seg best dypt inne i skauen. Mens alpinistene kjørte porter. Tre religioner. Å bytte disiplin var å konvertere, et dypt verdivalg man ikke tok lett på.

Men snart endret dette seg. I løpet av fire-fem år, møttes alle stilmessig på midten. Ved inngangen til 00-tallet fusjonerte trekløveret fullstendig, slik at alpinski nå nesten er enerådende, redesignet slik at lekenheten fra snøbrettkulturen og kjøregleden fra telemark er inkorporert. Utover det har det ikke skjedd all verden, annet enn en gradvis foredling av dette ene produktet. Dette understrekes ved at ski- og snowboardfilmer nå er identiske med de som ble produsert for femten år siden. Litt glattere og smoothere, jo da, men som uttrykk? Helt uforandret. Et talende bilde på hvordan et tilfeldig felt langt utenfor de tradisjonelle kulturelle disiplinene følger akkurat samme mønster, uten at noen noensinne har formulert en teoretisk tanke. Jeg sier ikke at det er bra eller dårlig. Men konstaterer at samme mekanisme griper inn i alle kulturer: Vi foredler det eksisterende, men skaper ingenting nytt. En samlet skiverden har brukt tyve år på å kultivere en hybrid. Terje Håkonsen skapte en helt ny sport i løpet av et par sesonger. Slik har verden blitt. Og er det kan hende like greit? I stedet for å rase rastløst fra prosjekt til prosjekt tar vi oss tid til å dvele og foredle det vi allerede holder på med – uten å bry oss om hva det egentlig betyr. Javel, så klokka har stanset. Javel, 2032 blir akkurat som i dag. Er det så big deal? Jeg mener, da kan vi jo se inn i framtiden også.


1992 = 2012: HISTORIEN REPETERER SEG SELV FILM

MOTE

1992: Aladdin 2010-tallet: Biler 2 Den store gjenoppfinnelsen av animert film som ultimat pengemaskin kom på starten av 90-tallet og har fortsatt med uforminsket kraft frem til i dag. Dagens Aladdin ville vært tegnet på data, men ellers er alle Disney-verdiene intakt i dagens filmer. Ikke minst nyvinningen av ironi som kom for fullt med ånden Genie som helt uproblematisk var troverdig eventyrfigur og tidsreisende wiseguy som parodierte Kjell Kristian Rike på en gang.

1992: Vox Pop 2010-tallet: Vox Pop Navnet på serieportrettmetoden utviklet av I:d og The Face på midten av 80-tallet. Ut med inautentiske modeller – inn med ekte kids. Rett-opp-og-ned-fotografier av motens egentlig protagonister, den stilbevisste gateungdommen: Claire, 22, shop girl, vintage dress, mum’s jacket, H&M-stockings. Fortsatt nytt i -90, stadig nyttig nå. Britisk subkultur da, standard visningsformat nå. Fra I:d, til the Sartorialist og Hanneli Musapartas hjemmeside. Motebloggens høyre ben, kjendispressens venstre.

1I

1I 1992: Unforgiven 2010-tallet: True Grit Clinter’n spiller seg selv som gammel, Jeff gestalter John Wayne, men formelen er den samme: Western handler ikke lenger om et sted ute på prærien, men amerikansk filmbransje på 50- og 60-tallet. Et perfekt eksempel på den sjangermessige selvbergingen og retroelskende nostalgien som ble innledet på tidlig 90-tall og fortsetter med uforminsket styrke.

V 1

1992: Reservoir Dogs 2010-tallet: Drive Frem til 90-tallet var vold brutalt, entydig og tøft. Fra og med Tarantino endrer dette seg til å bli det nye kool. Blandingen av bevissthet om at det er fiksjon du lager, annen film som fremste referansegrunnlag og et element av ironi uansett hva som vises, har vært så skoledannende at det er lett å glemme at det en gang var annerledes. Et så effektivt grep at ingen hittil har kommet seg løs.

II 1

1I

1992: Darkthrone - A Blaze In The Northern Sky 2010-tallet: Throne Of Katarsis - Ved Graven A Blaze In The Northern Sky er på ingen måte en original utgivelse, men forandret altså (norsk) metal fundametalt i 1992. 20 år senere gis den fortsatt ut under forskjellige navn og konstellasjoner

1I

1992: Turbonegro - Hot cars And Spent Contraceptives 2010-tallet: The Carburetors på Melodi Grand Prix Rocken er tidløs og kommer aldri til å dø selv om Stein Østbø (VG) skrev nekrologen allerede på midten av 90-tallet. LOL. Si hva du vil om Turbo anno 2012, men i 1992 var bandet så bredbeint og ekte at selv Iggy Pop burde skiftet navn til Iggy Poop. To tiår senere står fem aldrende menn i unison YMCA-drakt og spiller de samme riffa uten snev av verken ironi eller troverdighet.

II 1 1992: Batman Returns 2010-tallet: The Dark Knight Rises Batman Returns markerer sammen med animasjonsfilmen den definitivt sterkeste trenden i dagens filmverden. Superheltfilmer/oppfølgere har siden den gang blitt en egen industri, som tross teknisk oppgradering i all hovedsak følger akkurat det samme mønstret som for tyve år siden. Understreket av at dagens Christian Bale i likhet med Michael Keaton har Frank Millers definerende Retro-Batman fra sent 80-tall som fremste forbilde.

III 1

1992: Frida 2010-tallet: Jørgen + Anne = Sant Vi har ikke glemt gamle Norge, og selv om vi nesten ikke lagde film for tjue år siden, biter vi oss i halen allikevel. Med Frida får vi et radikalt brudd ungdomsfilm som sosiopolitisk sirkus-noir fra Wam & Vennerød eller Løkkeberg. Der erstatningen er basert på smarte, ærlige og selvbevisste pubertetsportretter. En jevn strøm av relativt gode filmer fulgte over to tiår, med den veldig gode, nært beslektede Jørgen + Anne som en foreløpig kulminasjon.

IV 1

1 II 1

1992: D.I.Y 2010-tallet: D.I.Y Do It Yourself. Punkernes styligetos ble popularisert med grungekongen Kurt Cobain, enklere tilgang på secondhand-klær og billigkjedenes stadig bedre fortolkninger av elegant, men casual catwalkmote: steinvaska jeans, svarte tights, gjennomsiktige damebluser, tømmerhoggerskjorter, «personlige hodeplagg» og upretensiøse tøysko. Begynnelsen på nedstrippet og kalkulert miss-match som den eneste veien til individuell, kreativ og autentisk stil. I 1992- burde du helst kjenne din undergrunnscene for å ligge i moteteten, i dag gjør Top Shop, Monki og Acne jobben for deg: mykt preslitte jeans, retro-refererende skinnjakker og t-skjorter i bomullsstoffer like behagelig tynne som kjært arvegods fra 80-tallet.

1992: Hennes & Maurits 2010-tallet: Hennes & Maurits Når og hvordan fikk du dine første moteklær? For mitt vedkommende dreide det seg om Hennes & Maurits Rowells, butikkjedens postordrealternativ. Et merke i sin egen rett á la Levis, og norske bygdebarns første kjennskap til en komplett moteverden med ulike subgenre: Rocky, Hennes, Casual, Kids. Kjole til mamma, snekkerbukse til meg. Lite visste vi at H&M handlet om avansert trendkopiering. Og kanskje var det uvesentlig. Da som nå. Bransjens beste og billigste catwalkekvivalenter, look no further.

III 1

Gerhard Richter Documenta 9 Hva: All klassisk kunst fortsetter uten at noen bryr seg Ingen gidder lenge å spørre om maleriet er dødt. Fordi svaret uansett ikke spiller noen rolle. Gamle helter som Richter var hot shit i 1992 og er det fortsatt. Det finnes ufattelig mange mennesker som hater alt som bare lukter av alt de feilaktig kaller modernisme, og siden kunsteliten har malt seg inn i et hjørne ved å si at alt er kunst og at alt er like god kunst, vel, så får de bare innse at dette er noe de er nødt til å leve med. Som i Richters tilfelle er helt OK, selvsagt.

IV 1

Norge får en samtidskunstscene! Hva: Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley Om vi setter det litt på spissen, og det gjør vi, så hadde ikke Norge noen samtidskunstscene før 1990. Joda, foto, installasjon, performance og alle andre sprell eksisterte, men godt på utsiden av etablissementet. Endringen ved starten av 90-tallet og frem til nå kan ikke overvurderes. 1992 setter samtidig startskuddet for det fenomenet vi kjenner så godt: At det ikke er kunstneren, men Institusjonen, kuratoren og kritikeren som tar over som de mest definerende aktørene.

V 1

1992: Bill Clinton 2010-tallet: Barack Obama USA ledes av «Den første sorte presidenten».

1I

1

1992: Benchmark Hva: Frank Gehry begynner å tegne Guggenheim i Bilbao Når det nye Guggenheim-museet i Bilbao åpnet dørene i 1997, hadde det vært på tegnebrettet i noen år, det vil si: Inne i data’n til Gehry. Og det som kom ut, ble hyllet som en de-konstruktivistisk triumf og masse teoretisk tant og fjas Frank selv slo fast at var helt på siden: Museet innleder i stedet en tid der datamaskiner gir økt frihet til å skape akkurat de former man ønsker, paret med en tidsalder der det ikke finnes ideologiske begrensninger.

1I

POLITIKK

III

IV 1 1992: CC Cowboys - Tigergutt 2010-tallet: Plumbo - Råkk’n Råll Harry Ruralrock har alltid solgt mer i distriktene enn hva storbyeliten mener er bra. Ja, du kommer ikke lenger enn Ring 3 om du ikke spiller sleivete post-springsteenrock med en dæsj country, jovialt glimt i øyet, Jack & Jones-kolleksjonen fra 2001 og «folkelige» tekster på ungdomsskolenivå. Tiden står stille på bøgda.

Banksy Første soloutstilling Hva: Opphevet skillet mellom høy og lav en gang for alle Ja, dere, det var faktisk en gang hvor man faktisk kunne si at noe ikke var kunst. Alt hadde vært lov lenge i 1992, men du måtte liksom være kunstner med stor K for å ha det privilegiet. Der graffitigutten og stensil-fantomet Banksy markerer et klart vannskille, ved at gata ble tatt inn i galleriet – som gatekunst. Ingen skiller, alt er lov.

I

1992: 1992 2010-tallet: 1992 Her kunne vi ha skrevet «retro», men idet retro nå er ’92 om igjen, holder det å finne frem Twin Peaks, Beverly Hills 90201, Calvin Kleins undertøysreklamer Versaces yppige postergirls og et bilde av a-ha. Når du har gjort dét, kan du legge bildene ved sidene av et tilfeldig utvalg American Apparelreklamer, den siste designkampanjen til H&M (med Versace) og en tilfeldig gatemoteserie fra Brooklyn, Brick Lane eller Grünerløkka. Penere nå, mer ekte da.

GENERELT

V 1

KUNST

MUSIKK 1992: Ole Ivars - Lørdagskveld 2010-tallet: Ole Ivars - 34 Noen ganger er det mer enn greit å vite hva man får. Hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt? Men det går an trimme sjappa litt, også. Selv etter 34 plater.

1992: Kate Moss 2010-tallet: Kate Moss Oppdaget og unnfanget av fotograf Corinne Day for The Face i 1990. Den skranglete jenta som brøt og omdefinerte supermodellparadigmet ledet av Cindy Crawford og Claudia Schiffer. Ut med klassisk skjønnhet, inn med egenart, sårbarhet og hardkokt businessteft. Supermodellen ikke lenger forstått som «den vakreste», men «hun som har dét». Kvaliteten «it» innstiftet som en kjendis’ viktigste egenskap: evnen til fortløpende å definere og redefinere looken til en ny era. Tyve år senere er Kate Moss fortsatt modellenes udiskutable ener, Vogues grande dame, fotografenes yndling og indiemotepressens rebellprinsesse.

1992: Boris Jeltsin 2010-tallet: Vladimir Putin Russisk makt konsolideres på udemokratisk vis og diktaturet får bare et annet ansikt. Pressefriheten innskrenkes.

II 1

1992: Benchmark Hva: TV-seriene Friends og Seinfeld Frem til 1990 var livet noe du levde fra innsiden og ut. Du kunne gjøre karriere eller gjøre opprør, men uansett fordi du trodde at det ene eller andre betydde noe. Men så, rett fra New York: Selve hverdagslivet, Jerry og Georges berømte «nothing» er ikke bare den naturlige konsekvensen av å leve. Tvert imot, dette er bare en ting som alle andre, noe man kan se utenfra, romantisere og iscenesette. I form av daglig selvrealisering og små ritualer som kunne snakkes om i det uendelige i en situasjon frigjort fra familie og fortid. Facebook var bare et forsterkende middel, i hodene våre var vi gryende superstjerner i våre egne liv allerede i 1992.

II 1

1992: Benchmark Hva: Ford Mondeo lanseres Ford legger 80-talls-favoritten Sierra i graven og ser seg om etter en ny modell som kan fange fremtiden. Svaret er Mondeo, som kommer i 1992 og har rullet av samlebåndene siden. Med dempet fremtoning og håndbrekket på når det kommer til nye designløsninger, fremstår modellen som symptom på hele periodens manglende vilje til å gi tekniske kvantesprang et adekvat formspråk.

III 1

Damien Hirst debuterer Hva: Opphavet til the Postmoderne superstArtist Verdens rikeste kunstner med to milliarder på bok. Som tidligere kunsthøvdinger á la Warhol gjør han hva han vil, men som eksponent for ironigenerasjonen, avdeling kunst, har han ikke bare frihet i form av å kunne lage film eller male eller få en fabrikk til å male for seg: Med Hirst spiller det ikke noen rolle med teori – om han er sell-out eller businessmann eller kunstromantisk. Let’s face it, kunst handler om smartness: Et oppløst, amoralsk og regelfritt uttrykk for en amoralsk, oppløst, regelfri samtid.

II 1

Nicolas Borrid Hva: Relasjonell estetikk og farvel til teorien Da tekstene til Borrideau ble samlet og gitt ut i 1999, hadde han i lengre tid påpekt at publikum, institusjon, interaksjon kunstner – verk – betrakter var like viktig / viktigere enn kunsten i seg selv. Et poeng alle som har vært på en vernissasje vet er sant. Akkurat som det ikke kan forklare hele kunsten. Vår franske venn demonstrerte dermed to ting som har vært sant siden. A) Du går på utstilling for å se på folk og B) Teori fungerer ikke lenger.

III 1

1992: Gro Harlem Brundtland 2010-tallet: Jens Stoltenberg Etter en årrekke i sjefsstolen, oppnår Norges Statsminister landsmoder-/landsfader-status.

III 1

1992: Afghanistan (feat. Sovjet) 2010-tallet: Afghanistan (feat. USA) Da: Den Sovjet-støttede republikken bryter sammen. Landet kastes ut i borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Nå: Den USA-støttede republikken bryter sammen. Landet kastes ut i borgerkrig mellom konkurrerende mujahedinkrigsherrer.

IV 1

1992: Ny vår i Øst-Europa 2010-tallet: Ny vår i de arabiske landene Løfterike revolusjoner med navn fra botanikkens verden avløses av resignasjon og avmakt. En følelse av «var dette alt?» synker inn.

V 1

1992: Benchmark Hva: Civilization, Premiership Manager, Wolfenstein 3D Yeye, vi vet at multiplayermulighetene og grafikken er bedre. Men på fantasifronten, er det nesten ufattelig hvordan alle sjangrene allerede var etablert, eller ble snekret sammen akkurat på dette tidspunktet: Sport og managerspill, adventure og første person skyting, strategi og plattform. Alle konseptene var her allerede. Angry Bird, eat your hearts out!

IV 1

1992: Benchmark Hva: Hva som helst, la oss si en tallerken 70-tallstallerkner har sånn hippie-tegning dekor eller oransje blomster mens 80-tallstallerkner har trekanter og firkanter i sterke farger og swatch-klokke-look. Og så: 90-tallstalerkner – klassisk hvit med liten retro-touch. 00-tallstallerkner – klassisk hvit naturell. 10-tallstallerkner – klassisk hvit craftmanship detalj.

V 1

2/2012

19


Lesbesex med Ane Dahl Torp. Å waterboarde Fredrik «Jenny» Skavlan. Telefoner fra Westerdals. Norges nye samfunnskommentator snakker ut om å sitte inne. Dette er saken: I oktober ifjor twitret kunstner Marianne Aulie meldingen “BABY! <3 <3 <3”. Snart kunne hun fortelle at hun altså ventet sitt andre barn. Så sa hun at barnefaren skulle forbli hemmelig. Så lurte alle på hvem faren var. Så sa Aune Sand at han var faren. Så sa han at Marianne var vidunderlig å elske med, og at han fikk en brunst av gammel storhet over seg og at hun ble gravid på første forsøk. OG SÅ røpet Marianne at hun allerede hadde utviklet et spesielt forhold til det strenge fosteret. Som hun fortalte: «Barnet snakker til meg fra magen. Det sier ifra om at dette skal vi gjøre, eller dette skal vi ikke gjøre. Det er helt magisk. En kveld jeg skulle på kino og middag, sa det for eksempel ifra om at ’Nei, du skal bare på kino’. Andre ganger gir den beskjed om at jeg bare skal slappe av på sofaen.» Som første avis i verden fikk NATT&DAG eksklusiv audiens hos Marianne Aulie og Aune Sand sitt frittalende foster. Spenn deg fast.

TEKST EMMA CLARE GABRIELSEN ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Hei, foster! Har du selvironi? – Den er tilstedeværende, ja. Men den er vag og tvetydig. Det blir som å spørre om Nils Gunnar Lie har skjegg. Har han det? La oss legge Nils Gunnar Lie til side en liten stund og heller snakke om deg: Hvordan går det?
 – Det går bra. Blir litt lenger.
 How come? – How cum. Nååååh, du dro et ordspill! Good for you. – Takk. 20

2/2012

Kan jeg få en stemningsrapport? Hvordan ser det ut der inne? – Ikke så verst. Litt som det plysjkammerset i Blue Velvet. Lunt. Dúst orange lys. Benjamin Bergmann har faktisk dekorert min mors livmorvegg. En spennende, livlig café-scene. Er det sant? – Ja, helt sant. En «brokete forsamling» forestiller det. «Horer», «skjøger», «levemenn» og «bohemer» hulter til bulter. «Krøplinger». «Drankere». «Vagabonder.» Hei! Der er det jaggu en «harlekin» og! Høres ut som det jevne nachspiel på … – Det høres vel mer ut som B. Bergmann er fullstendig mongoloid i hodet sitt.

Og hva er så du? – Jeg er vel en «levemann» selv. Eller «playgirl» som det heter på det engelske sprog. Beste erobring hittil? – Jeg har faktisk ligget med Ane Dahl Torp. Rimelig stolt over det. Crazy lesbian. Gratulerer, hvordan gikk du fram? – Min far måtte «do the talking». Og så kom hun inn for å se på Bergmann-maleriet. Det ene tok det andre, og slik var det. Hva gjør du akkurat nå? – Jeg hører stemmene til mor og far på utsiden. Hva sier de? – De ser en del på Lynsj, da. Og Syber-

berg. De diskuterer. Mamma er cinefil, heter det det? Cineast? Men kjære Marlon Brando Aulie Sand … – Er DET navnet mitt? Marlon? Marlon Sand? Er jeg gutt nå plutselig? EMMA SVAR. Nei jeg glemte meg! Beklager. Du er nok en jente. – Marlene Sand? Er det meg? Happy? – Hmmm, nei, det skulle vel gå greit? De vet vel hva de gjør? De er ikke HELT ute av kontroll disse foreldrene mine? Eller? Det er du som er insideren her. – In the belly of the beast? Jeg har litt problemer med å se ting «fra utsiden», ja. Fill me in.


Snu på det: Hva er det største problemet med samfunnet vårt, sett fra innsiden? – Usikker. Det finnes bare én kanal å tune inn på her. Neida. Foreldrene mine har forresten fått tak i en kopi av den legendariske The Day The Clown Cried. Sett den? Jerry Lewis? Nei … Er ikke fullt så kultivert som deg. Skal du bli kunstner også eller? – Er de kunstnere, mor og far? Har hatt mine mistanker til mor, men far og? Hva DRIVER han med? Han har da en og en halv film på rullebladet: DIS fra 1995 og så er den dette filmdiktet Dådyr som han har holdt på med siden slutten av nittitallet. Også er’n veeeeeeeeldig glad i damer. Ass-man. Så er han flink til å steke vafler og har en lei tendens til å bli slått ned. – Hmmmm, er han en rumpe-entusiast? An ass-man? Er det min mors rumpe som engasjerer? Jeg klandrer ham ikke, den er VELDIG fin sett fra innsiden. Er du glad i ræv du og? – Som det sies: I’m not an ass man. I’m a tit man. I like big-ass boobs. … hvor får du den humoren din fra? Den er ikke like tilstede hos foreldrene dine? – Ikke? Humoren kommer fra livmoren. Eller, vent nå litt: «Jenny Skavlan har hatt fingeren mellom bena»-tweeten til mor di var jo veldig morsom, synes jeg. Hørt noen flere vitser? – Er ikke vitser rimelig … dødfødt? Jeg føler at mor og far er omgitt av latter i alle fall. Hører humring rett som det er. Champagne, kalles det. – Champagne og hån? Er det HÅN? Jeg har et fint ordtak: Uansett hvor kua går så følger rumpa etter. Hva synes du? Hva mener du med dette? – Jeg mener at det også kan forstås i overført betydning: Uansett hvor dådyret snur seg så er stussen bak. Du som har sittet inne en stund, har du noen tips til fosteret til Lars Vaular og kjæresten Malin Kaos (som forøvrig er i smilegift-intervjuet på siste side i dette nummeret, red. anm.)? Du snakker jo «så rett fra levra». – Jeg snakker rett fra livmora. Touché. – Det beste tipset jeg kan gi er å se etter åpninger der ingen andre ser. Alltid hodet først. Vi prøvde å komme i kontakt med ovennevnte foster via samme type telepati som vi brukte for å nå fram til deg. Men til ingen nytte. Hvorfor kommer vi bare igjennom til deg? – Jeg er vel spesiell, da. Mottakelig. En dag her for litt siden kom det faktisk et skarpt og hvitt lys opp gjennom livmorhalsen. Det var ikke mamma som satt og kopierte rumpa på Allkopi, var det? Hva for en sponsoravtale er det hun har fått? Det er et samarbeid der Allkopi reproduserer Aulie/Sands verker, altså skanner inn og trykker på nye materialer – slik at kunsten blir tilgjengelig for flere. – Og hver fugl synger med sitt nebb, som det også heter. Nebb meg her og nebb meg der. Det er mye snakk om «nebb» ute på byen. Hva er dette såkalte «nebbet» alle skvaldrer om? Hæ? Er du full? – Hysssj. Vent litt, jeg leser VG og Dagbladet. Det er noe skriverier om mamma der. «Skavlan tegnet gravid Aulie splitter naken, med en sint klovn over skulderen og melk sprutende ut av brystet.» Denne Fredrik Skavlan må passe seg litt. Å ja? Or else..? – I will fetus on his grave. I’ll go midwifeal on his ass. Hvorfor går han under kallenavnet «Jenny»? Er han homo? Denne Fredrik «Jenny» Skavlan virker som han er litt full av seg sjøl. Ja, det kan bli litt mye «Jenny» noen ganger. – Jeg er verken redd ham eller den ekle kona hans. Hva ville du gjort om du endte opp på et rom med de to? – Fredrik «Jenny» og kona? Da ville jeg tatt frem waterboardet mitt – det går på fostervann by the way – og fosterwaterboardet dem noe GRUNDIG. Har du lest noe av Bård Torgersen? – Lord Waterbård mener du? Jeg begynte

på Alt skal vekk – som han også omtalte som en «litterær utskrapning» – det ble litt mye for meg. Paranoid. Jeg la den bort. Men mamma smugfølger forelesningene hans på Westerdals, bare så du vet. Det er der hun får ideene til «mediestunts» og så videre. Er du redd for å bli «utskrapet»? – Ehhhh, ja? Okay. Du trenger ikke ta DEN tonen … – Hmmm, hvorfor ikler denne dragartisten Fredrik «Jenny» seg Ramones-klær? (…) … sorry, de ringte fra Westerdals … you were saying? Har du blitt kontaktet av Westerdals allerede? – Ja, de vil at jeg skal holde et foredrag. Se for deg DET du! Ja. Ser det for meg. – Mikrofon har jo alltid vært et fallossymbol. Så … – READ MY MOTHER’S KJØNNS-LIPS, for å si det sånn. Hvis du kunne valgt foreldre selv, hvem ville du valgt? – Hmmmm, dette kan muligens virke sårende, men … foreldrene til Richard Pryor, kanskje? Moren din er villig til å amme deg til du blir tre år, hvordan stiller du deg til det? – Har hun sagt det? Er ikke regelen at man ikke skal amme noe som GÅR? Døh! Det er min oppgave å stille spørsmålene her! Hvor ble du unnfanget? – Jeg ble unnfanget i Tangier, faktisk. Det var på den tiden jeg lå i pappas venstre testikkel og var, som alle s-celler, nervøs for at han skulle gå hen og klappe laksen. Slå apen. Kvele jøden. En stille Anders. Hva det nå heter. Trives du best i livmor eller testikkel? – Testiklestad! Jeg ble unnfanget under slaget på Testiklestad. He he, ja, du er meg en liten kriger. Førstemann til egget var du óg. – Jeg vet. Det var hard konkurranse. Jeg utsvømte en hel drøss med fager-rumpede jenter. Samt et par filmregissører. Den neste Kubrick kom ikke frem. Hva kan Norge vente av deg? Du er den neste …? – Den neste Hal FOSTER. HA HA HA! Jeg mener det, jeg blir kunstteoretiker. Hva er din første teori, miss Foster? – Hmmm … «Recreational Aesthetics» heter den. Spa, sjampis og såkalt spekulativ realisme i «skjønn» forening. En fondue-gryte av spennende tanker. En rivendes DIS-kurs … Hvordan er været der ute i dag? Ikke for å snakke om været, altså. Jeg lurer virkelig. Vel, nå er det mørkt ute. – Her er det mørkt inne. Backer du NATT&DAG eller foreldrene dine i PFU-klagen som følge av denne samtalen? – Nå synes jeg NATT&DAG har fått mye her, på tide å backe familien etter dette. Som han Tolstoy skrev: «All happy families are alike; each unhappy family is unhappy in its own way.» Familien Sand/Aulie har godt av å være litt «alike» de au. Eller? ELLER? Er det ikke bra at folk er litt forskjellige da? – Jeg lå og så på VGTV i den sedvanlige fosterstillingen her om dagen, og fikk med meg det «dyptgående» Intervjuet gjort av han VG-kvisa Mads A. Andersen som hadde en såkalt åpenhjertig samtale med far. Én ting irriterte meg enda mer enn trynet til VG-Mads, som forøvrig er mer pretto enn krystallstjerna til onkel og champagnesprettinga på taket her til sammen: Far snakket om det han synes er vakkert her i livet, og så er det eneste journalisten henger seg opp i hvordan far får disse jentene til å stille opp. Er dere kommet så langt inn i den kyniske medieavgrunnen der ute i VIRKELIGHETEN at det ikke går an å ta inn over seg at folk kan kle av seg eller opptre lykkelige av, ja, ren og skjær lykke? Men faen da, det er ikke noe FEIL ved at far synes nakne nitten-år-gamle jenter som løper gjennom åkre er vakkert. Når slutta noe vakkert å få lov til å være vakkert? Hæ? Jeg er mer bekymret over at hele Norge griner og synes det er vondt, vakkert, vanskelig og viktig at verdens døveste mann AKA Anders Danielsen Lie tar selvmord i Oslo, 31. august. «Kom igjen, liksom.» Så, så. Det kommer til å årne seg, dette. – Det gjøkke det, vøtt. 2/2012

21


33

32

34

29 28

31

30

35

27

36

26 38

25

37 39

24

40 23 41 21

72

22

19 20 18

17

84

86

16

87

82

81

70

73

69 74

77

83

85

80 78

42

76

43

71 75

64 68

79

44

65

63

67

62

66

45 61

15

13

46

88

14

60

89

12

47 49 48

59

11

90 50

10 8

9 7

91

99

58 52

6 5

4

51

92 3

2 1

55 53

93

98

57 56 54

94

95

96

97

Lite ironisk, da. Fantasysjangeren er den minst fantasifulle av dem alle. TEKST LINDHOLM/BROCKMEIER ILLUSTRASJON NIKOLAI FREUND Mulighetene er uendelige. Allikevel ender vi stadig opp med mer av det samme. Samme matpakke som igår. Samme kafeen som forrige gang. Samme hotell som forrige sommer. Vi venter på fortsettelsen av en gammel historie, heller enn å skrive en ny. Stikkordet begynner på t og ender på rygghet. Ålreit, så om vi jakter på tryggheten i hverdagen, velger vi kanskje å kompensere med det motsatte når vi leser om drager, trollmenn og romskip? Vel, svaret på det er … NEI. Vår påstand: Fans av fantastisk fiksjon lengter om mulig bare enda mer etter trygghet enn andre gjennomsnittsmennesker. Litteraturkritikeren Vladimir Propp (18951970) hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger og at alle historier som noensinne er fortalt bare er varianter av disse. Fantasysjangeren klarer seg tilsynelatende fint med et enda smalere register. Og ikke tro at det blir bedre med tiden. At sjangeren har en rikholdig backkatalog å spille på, har slett ingen frigjørende funksjon – det er snarere noe som knebler: Det blir bare flere sjangerkonvensjoner som skal bekreftes, flere cues å sertifisere . Tendensen er derfor klar: Fantastisk fiksjon blir stadig mindre fantasifull. I sjangre som lener seg tungt på mytologi og kulturarv er det kanskje ikke spesielt overraskende. Det viser seg at man kan smelle sammen en kassasuksess i bokbransjen, tv-bransjen eller filmbransjen ved å kaste et par-tre mer eller mindre (reaksjonære) klassiske elementer i gryta og røre rundt. Formelbasert fantasi er trygt,

underholdende og tilgjengelig i stor skala. Se bare på den massive oppslutningen rundt Firefly/Serenity!1 At unge menn og særlig kvinner lar (amerikansk) filmindustri diktere hva de bør fantasere om, kan umulig være en god ting. På den annen side, så gjør det jo formelbasert sjekking noe enklere. Og hvem har sagt at standardiserte romanser ikke er gøy? Forelsket i nabojenta eller kanskje sitter du inne og ruger på Den Neste Store Norske Fantasy-filmen? For å få fisken på kroken er det bare å sette flest mulig av følgende punkter i system: 1. TREKANTDRAMA Det finnes tusen forskjellige varianter av trekantdramaet. En traumatisk trekant skaper spenning og investerer publikums følelser fra første øyeblikk. Her er et knippe potensielle varianter: a) Kvinne møter mystisk mann med ubeleilig døgnrytme. Fenges fryktelig av dette. Nytt og spennende, si! Familien er skeptisk, men kjærligheten overvinner som kjent alt. Dessuten, 200 års erfaring i sengen gjør noe med mojo’en din. Ikke minst utholden heten. Men vent! Noen har vært oppe om nettene ENDA lenger enn din opprinnelige utkårede. Viking er han og. Valgets kvaler.2 b) Gutt og jente vokser opp sammen. En dag går verden under og gutt og jente kastes ut på flukt i verdensrommet, i samme, trange fremkomstmiddel. Bittersøt musikk oppstår. Det er litt ekkelt, men også veldig, veldig deilig. Men de forbudte følelsene er for sterke og kjærlighet blir til hat. Gutt søker

Fans av fantastisk fiksjon lengter om mulig bare enda mer etter trygghet enn andre gjennomsnittsmennesker.” 22

2/2012

utvei gjennom nye kvinnelige bekjent skaper. Jente lurer på hvor faren hennes er. Jente vender tilbake til ødelagt jord og gifter seg med atlet. Jente gnir nytt forhold i ansiktet på bror/Gutt. Gutt søker trøst hos trygg og pålitelig partner. Men ingenting er som søskenkjærlighet! Gutt og jente, bror og søster. Er det så farlig a?3 c) Gutt redder Prinsesse og har usedvan lig god kjemi. Etter å ha havnet i uføre (enda en gang) må Gutt og Prinsesse reddes av Mann. Mann og Prinsesse har en stormfull relasjon. Mann ofrer seg for Prinsesse, og hun står nå fritt til å dyrke sin kjærlighet for Gutt. Trollmann dukker opp! Han kan fortelle at kjærligheten de har for hverandre strengt tatt skyldes ned komst fra samme livmor, heller enn triggede hormoner. Æsj. Mann er heldigvis ikke død allikevel og kan tilfredsstille prinsesses lyster. Mistanke reises også rundt hvorvidt Gutt kanskje egentlig liker gutter.4 d) Kampsportutøver møter Mystisk Mann. Nysgjerrighet vekkes. Problem oppstår. Mystisk Mann viser seg å være skyteskive for utøverens spesi fikke kampsortgren (kalles heretter Skyteskive). Kampsportutøver og Skyteskive forsøker platonisk forhold, da de ikke kan leve uten hverandre. Platonisk forhold mellom mann og kvinne umulig. Resulterer i kjønnslig omgang ved porten til helvete. Porten åpnes. Noen år senere dukker ny skyteskive opp. Denne gangen blond. Da platonisk forhold mellom mann og kvinne for lengst har vist seg å være umulig, innledes dramatisk, seksuelt forhold som ender med at Blond Sky teskive ofrer seg for at Kampsport utøver kan nå neste turnering.5 e) Jente flytter til ny by og møter mys tisk gutt. Gutt glitrer og syns klumsete og selvutslettende jente er fantastisk (selvsagt …!). Jente blir venner med

spennende Varulv. Glitrende Gutt innser at spennende Varulv er bedre for Selvutslettende Jente og drar til Italia. Selvutslettende Jente kaster seg ut i stadig mer risikofylt ekstremsport, da hun a) ikke kan leve uten Glitrende Gutt b) hallusinerer om Glitrende Gutt ved å flørte med døden. Varulv blir irritert. Glitrende Gutt reddes fra brennende stjerne og frir til Selvutslettende Jente. Selvutslettende Jente innser at det må giftemål til før hun kan få seg et ligg. Selvutslettende Jente sier ja. Det nye paret drar på bryllupsreise til Sør-Afrika og blir gravide på første forsøk. Hurra! Men! Glitrer babyen og? Ja. Det er dumt. Baby utarmer Selvutslettende Jente på rekordtid innenifra. I det det viser seg at fostersekken også glitrer, må Glitrende Gutt trå til med tenner. Monsterbaby viser seg heldigvis å være Varulvs store kjærlighet. Hurra! Selvutslettende Jente dør, men våkner snart med ett nytt glitrende ytre.6

2. SKJØNNHET Ingen vil se en småtjukk og kvisete ungjente la seg forføre av tynntjukke korpstapere med fett hår. Selv Todd Solondz7 har gitt opp slikt. Og skulle du mot formodning befinne deg i et miljø fullt av utenomjordiske skapninger med mer eller mindre humanoide trekk, vil det garantert være én aktuell partner tilstede som er like pen som deg (det finnes alltid minst én type aliens som er klin like mennesker). Dessuten: Selv de styggeste skapninger er vakre på film. Senest bevist ved at Nicholas Hoult er spådd å få pikene til å dåne gjennom sin gripende zombiekarakter i den kommende Twilight-filmen. En kjekk zombie …? Og kanskje skyldes dette oppvekst på 1990-tallet, men Ellijah Wood var ikke akkurat STYGG som hobbit han heller. Til og med Rosie Cotton8 ble ganske så snyggt portrettert. Likhetstrekkene mellom fantastisk underholdning og tenåringskomedier er aldri større enn på dette punktet. Stikkord: She’s all that.


11

10

19

18

20 21

17

27

28

9

29 22 26

12 16

8

30

7

13 15

31

23 25

32

6 24

14

44

45

5

41

46

40

33

42

43

39

47

38

48 37 4

34

49

50

51

52

53

1

3

71 70

54

2

72

36

55

69

56

68 57

35

73

67 58 66

59 65

60 61

3. SEKSUELL SPENNING MED PÅFØLGENDE ANGST I en situasjon hvor (vanligvis) en vakker ung kvinne dras mellom to vakre og tilsynelatende unge menn er det innlysende at den seksuelle kjemien simpelthen gnistrer. Men ikke alltid umiddelbart. For når den sjelsettende kjærligheten melder seg er det umulig å forstå omfanget av den, og den fysiske attraksjonen kan kjapt feiltolkes som avsky. Kvalme? Svimmelhet? Iskalde grøss? Kjærlighet begynner som kjent med krangel. Men veien mot sengekos kan være seig og komplisert. For hva om din utvalgte sitter fast i en barnekropp? Betyr det at din kåtskap er lovstridig, eller veier det tyngre at niåringen du lyster etter har levd i to hundre år? Og dersom du forelsker deg når din utkårete er nyfødt, hvor lenge må du vente før du kan geleide henne inn i elskovsreiret ditt? Her må moralfilosofien settes på prøve. Eller, hva om du vil dele din nyinnkjøpte Hästen-seng med en lyssky skapning med overnaturlig luktesans? Ikke bare vil du på månedlig basis måtte låse deg inne på badet om natten når tante Flo er på besøk, men sengen vil jo selvsagt knuses på første forsøk. Dette blir dyrt. Når det er sagt, er det også relasjonsmessige utfordringer med kjønnslysten mellom attraktive karakterer. For dersom én trekkes mellom to må det jo velges. Og hvem skal velges? Den trygge, høflige, elegante, men akk så traurige middelalderprinsen eller den fyrrige, frekke og utilregnelige utfordreren? Kan man velge begge? Skal man rett og slett velge venninna? Betyr det at man er lesbisk, eller er det bare en fase? Noe må uansett gjøres. For hva er verre enn å miste møydommen utenfor ekteskap/ til en tilfeldig bekjent? Det må da vitterlig være å beholde den for alltid. Og hva

62

om jomfrudommen gror igjen etter endt samleie? Spørsmålene er mange, og det er slett ikke sikkert man kommer seg uskadet gjennom, no pun intended. 4. FRYKT Det vil alltid være en ytre fare å frykte. Et slags monster. Men den største fare vil alltid komme innenfra («nothing to fear but fear itself»), og helst er hovedpersonen truet av sine egne hormoner. Lar du deg forføre av feil grunn, eller av feil skapning, kan det ha stor betydning. For husk, ingen seksuell omgang uten alvorlige konsekvenser. Dette vil forandre livet totalt. For alltid. a) Døden. Eller, ikke nødvendigvis DØ DEN, da. Men du mister i det minste sjelen din, bare spør David Boreanaz.9 b) Evig partnerskap. Gir du bort blom sten din, vil mannen som får den alltid eie en bit av deg. Det er romantisk, men noe kjedelig i evigheten. Ikke kommer man seg ut av uføret, heller. For hvem vil så pløyd jord, egentlig? c) Graviditet. Ligger du med noen, blir du gravid. Sånn er det bare. It’s math. På første forsøk, sverger. Det er ikke bare virkelighetens Unge Mødre som snubler forbi kondomhylla. Og dersom elskoven er et resultat av ekte kjærlig het, da vil mannens sekret nødven digvis inneha magiske kvaliteter som fører til at selv vampyrer kan smelle ungjenter på tjukka. Med et monster foster som spiser deg innenfra inntil du dør. Og blir vampyr (se 1e). Nå er ikke sex den eneste grunnen til å være redd for Døden. På en måte representerer jo Døden det ukjente, og enhver hovedperson med respekt for seg selv vil enten møte en

63

64

hjelper på veien, eller selv ha en forhistorie preget av tåke og hukommelsestap. Hvilket bringer oss til neste punkt: 5. UKJENT BAKGRUNN Hvem er han? Hvor kommer han fra? Og hvorfor er han bare oppe om natten? Hvorfor har han slike mystiske piercinger? Alle disse spørsmålene og flere til, kan forklares med følgende punkter: a) Indre fiende. Trusselen ligger i hoved personen selv, den ukjente indre fiende. Hvis man faktisk kjenner seg selv på andre, skulle en tro man til enhver tid var omringet av vampyrer, monstre og mordere. Et barn vil ut av vommen, men hvilken vei? Klokken slår tolv og hvilket monster blir kveldens not so bell of the ball? b) Skjulte handicap. I eventyrenes verden blir karakterer med uheldige handicap gjerne (midlertidig) hjulpet av så vel onde dronninger som magiske gud mødre. Den store kjærligheten er vanskelig, og vil som oftest møte utfordringer i form av ubeleilig døgn rytme/elementavhengighet, eller util gjengelighet, om du vil. For dersom man som halvt fisk avstandsforelsker seg i en prins vil dating-mulighetene være svært begrensede. Reker og hvitvin i vannkanten er hyggelig, det, men i lengden noe traurig. c) Superkrefter. Svimmel? Kvalm? Klissete på håndleddene og har mistet speilbil det? Da har noen sannsynligvis blitt utsatt for en type forvandling og nye talenter må skjules for omverdenen. 6. OPPFØLGEREN Kanskje det beste konseptet ved all fantastisk underholdning. Publikum vil nødvendigvis til

enhver tid ha mer av ovennevnte elementer. Og hva er mer naturlig enn bare å fortsette historien i det uendelige? Dette resulterer i historier som beveger seg fremover i samme fart som en gjennomsnittlig amerikansk såpeserie for å kunne fylle stadig flere utgivelser. Én oppfølger, minst, er uunngåelig, da å skape et helt fantastisk univers for kun én bok tross alt er bortkastet arbeid. Og vips! Så er du der. Bok blir film. Film blir oppfølger blir skoledagbøker, plakater og DIY-fanprodukter solgt på etsy.com. Og cd-utgivelser. Men hva skjer i virkeligheten? Hvordan reagerer virkelighetens publikum på fantasiens fantasiløshet? Ungdomsjenter skriker seg hese etter hulbrystete menn i tyveårene. De står i kø utenfor bokhandelen ved midnatt når oppfølgeren slippes. De ligger i telt utenfor kinoen for å få billetter til filmpremieren. De tilbringer helgen på Harry Potterton på Colosseum kino. Deretter går de hjem for så å innse at de aldri selv vil tangere denne eksistensielt absolutte kjærligheten som kan gi dem evig liv. En skuffelse som skaper tomrom som kan fylles på to måter: 1. Oppfølgeren (se punkt 6.) 2. Utenomekteskapelig (og kanskje også utenomkjærlig) samkvem med hulbrystede tenåringsgutter (evt. eldre om du befinner deg mer enn fem mil fra nærmeste storby) som fører til graviditet (se punkt 4: Dødsfrykt) som igjen fører til alenemødre (se punkt 4c), som gjerne gjør suksess på TV, eller kanskje helst på blogg (hvor de deler sine tanker om den altomfattende kjærligheten de nå føler for sitt barn). Norsk filmindustri oppfordres herved til å utvide satsingen på fantastiske historier med en filmserie basert på Margit Sandemos klassiske epos Sagaen om Isfolket. Den burde inneha alle ovennevnte elementer, og flere til. Umiddelbar og garantert suksess!

1. I et hav av forskjellige tiltak har fansen blant annet samlet inn flere millioner dollar til oppfølgerfilmer og arrangerer enorme veldedighetsvisninger på bursdagen til skaperen av serien; Joss Whedon. Pengene doneres selvsagt til hans favorittorganisasjon. 2.Jfr. True Blood. 3.Jfr. Battlestar Galactica. 4.Jfr. Star Wars. 5.Jfr. Buffy. 6.Jfr. Twilight. 7.Amerikansk filmregissør og skaperen av kultfilmen Welcome to the Dolllhouse, der stygge Dawn Wiener lever verdens verste liv. 8.Fru Samwise Gamgee. I LOTR, ja. 9.Mest kjent som Angel i Buffy, vampyrenes skrekk. De siste årene har han vært spesialagent i serien Bones. 2/2012

23


Ullvest Velouria Vintage Skjorte Cos Smykke Modellens eget

Foto Richard Eriksen H책r/makeup/styling Lotte Shephard/Pudder Modell Sofie/Heartbreak Assistent Marte Borg 24

2/2012


Bluse Topshop Genser Velouria Vintage Skjørt Velouria Vintage

2/2012

25


Skjorte Fretex Skjørt Fretex

26

2/2012


Ullvest Velouria Vintage Skjorte Cos Smykke Modellens eget

2/2012

27


Bluse Zara Genser Acne

28

2/2012


Hvem vil du skal bestemme din framtid?

Ingen av oss har kontroll over hva som skal skje i morgen. Men noen av de valgene du tar i dag vil i stor grad påvirke din framtid. Vil du for eksempel være med å utforme teknologien vi skal bruke, drømmer du om å tegne framtidens hus eller ønsker du å bli verdens beste fransklærer? For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022. Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene. Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finnes.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du vil være om 10 år? Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Vil du vite mer om hvordan det er å være student ved NTNU?

Bli kjent med NTNU


LANSERINGSFEST: DESEMBER GRATISKONSERT 10. DESEMBER // VICTORIA CAFE & PUB // JONAS V

FOTO: テ郎STEIN GRUTLE HAARA

NESTE NATT&DAG FEST: MER INFO: WWW.NATTOGDAG.NO

30

2/2012


TEGNESERIE

Daredevil #1

TEKST AKSEL KIELLAND Det er ingenting som sier «veltilpasset, fremadstormende ung mann» som en stor bunke pornografiske tegneserier. Og hvis man skal trekke fram én trend som preget amerikanske tegneserier i 2011 var det kunstnerisk ambisiøs porno. Antologiene Thickness og Sock kunne skilte med noen av de beste arbeidene Jonny Negron, Michael DeForge, Brandon Graham og Noel Freibert publiserte ifjor, og den plutselige interessen for griseri blant unge tegnere fikk flere av de mest lesverdige amerikanske kritikerne til å skrive lange tekster om tegneserieporno. Robin Bougie har de siste årene arbeidet utrettelig for å holde den amerikanske pornotradisjonen i hevd, med utgivelser som Dear Mr. Bougie, Maximum Superexcitement, antologien Sleazy Slice og tidsskriftet Cinema Sewer, og Josh Simmons’ bidrag i Sleazy

Slice #3 var en av de beste amerikanske tegneseriene i 2009. Kritiker Matt Seneca, som etterhvert begynner å få dreisen på sexscenene i sin nettserie Affected, har lansert tanken om at sextegneserier er for Europa hva superhelttegneserier er for Nord-Amerika. Fra et håndverksstandpunkt dreier det seg i begge tilfeller til syvende og sist om å skildre menneskekropper i relasjon til omgivelsene, og mens amerikanerne som alltid er mest komfortable med spektakulær, konsekvensløs vold, tenker europeerne mykporno så fort noen nevner ordet «anatomi». To av den europeiske tegneseriens største tegnere har da også gjort brorparten av sin karriere innen tegneserier av varierende pornografisk hardhet. Faktisk er det i Norge vanskelig å oppdrive arbeider av Guido Crepax som ikke inneholder minst én penetrasjon per side (The Man from Harlem er et hederlig,

#1-6, Animal Man #1-4, Blaise Larmees 2001, Lose #3, Gangsta Rap Posse #2, og Prison Pit #3. Kramers Ergot #8, Yuichi Yokoyamas Color Engineering, CFs Sediment og Drew Beckmeyers Everything Unseen #2 hadde sikkert også vært på lista dersom jeg hadde fått lest dem i tide. 2011s beste tegneserieutgivelser er uansett (i alfabetisk rekkefølge): Batman Incorporated #7 (Grant Morrison & Cliff Burnham, DC Comics) Batman Incorporated: Leviathan Strikes! (Grant Morrison, Cameron Stewart & Cliff Burnham, DC Comics) Daredevil #1-3 & 7 (Mark Waid, Paolo Rivera & Marcos Martin, Marvel Comics) Everett (Connor Willumsen, www.connorwillumsen.com) Ganges #4 (Kevin Huizenga, Fantagraphics) Garden (Yuichi Yokoyama, PictureBox) Hellboy: The Fury (Mike Mignola & Duncan Fegredo, Dark Horse Comics) Love & Rockets: New Stories #4 (Gilbert & Jaime Hernandez, Fantagraphics) Det offisielle nyttårsforsettet for 2012 er dermed å gjøre neste års oppsummering mindre hvit, mannlig og amerikansk.

BODONI

The only difference between this ’intervention’ and a surprise party is y’all nerds forgot to bring the syrup, son!” – Johan Galtung

men kjedelig, unntak). Milo Manara har på sin side tegnet en haug tegneserier basert på anstendige manus, men i hans hender blir de automatisk pornografiske, selv i de ytterst sjeldne tilfellene hvor man ikke engang ser så mye som en brystvorte. Når det kommer til porno og japanske tegneserier dreier det seg om en materie som er så omfangsrik, grumsete og uoversiktlig at det på alle måter føles tryggest å holde seg langt, langt unna, selv om Brandon Graham iblant legger ut formalistisk interessante faksimiler på sin nettside royalboiler.wordpress.com. For fans av mer kuriøse (dvs. mer stuerent kuriøse) saker, kan man anbefale PictureBox’ utgivelse av Takashi Nemotos Monster Men Bureiko. Samme forlag arbeider etter sigende også med en stor omfattende utgivelse med den alltid like fortreffelige King Terry. En anbefalingsspalte som dette er i henhold til sjangeren raus med rosen, og det kan dermed være vanskelig å skjelne helhjertede anbefalinger fra uoverveid hyperbol utgytt i opplysningsøyemed. Derfor følger her en forsøksvis liste over de beste nye tegneserieutgivelsene undertegnede leste i 2011. Blant utgivelsene som ikke nådde opp finner man: Optic Nerve #12, Thickness #1-2, Xombi

Hvem skal...

Hvem skal lære fremtidens forfattere å skrive? Hvem skal skape respekt på tvers av generasjoner og kulturer? Hvem skal formidle gode verdier og stå opp for rettferdighet? Hvem skal gi små barn muligheten til å bli store mennesker?

– du. Søk studieplass innen 15. april. www.nla.no

INTERKULTURELL FORSTÅELSE • PEDAGOGIKK • GRUNNSKOLELÆRER • FØRSKOLELÆRER • KRISTENDOM/TEOLOGI • KRISTENDOM OG IDRETT • EX.PHIL/EX.FAC 2/2012

31


JAZZ

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

JAZZBYEN BERGEN TEKST ØYVIND SKARBØ FOTO SILJE DONS OMENÅS Bergen har eit veldig oppegåande jazzmiljø sett i forhold til andre stader vi kan samanlikne oss med; Ofoten, Leirvik, Trysil. Det var ein spøk. Unnskyld. Faktum er at det er minst like mange kvalitetskonsertar i Bergen i løpet av ei veke, som til dømes i Oslo. Denne månaden skal vi sjå litt på kor ein kan få høyrt jazz utan å forlate sentrum. Likar du støyen din ubarmhjertig og discoen din speilvendt? Det er på den nyskapande sida av jazzen at Bergen verkeleg markerer seg. Ny Musikk, Utmark, Kafé Knøderen og Playdate arrangerer gode, sjangeroverskridande konsertar til stadigheit. Du veit ikkje alltid kva du får. Det som var frijazz forrige gong er ein singer-songwriter frå Alaska den neste. Landmark ved Lille Lungegårdsvann er ofte staden, tidspunkta sporadisk, så følg med på nettet. StåOppJazz, som ein gong var den heitaste arrangøren i byen, var borte i fleire år før den stod opp att nyleg. Profilen er noko lavare enn før, med eit sterkt fokus på studentband. Så er også tilhaldsstaden Kvarteret, tidspunktet laurdag kveld og stemninga er høg. Om det er smektande balladar, svingande rytmer og saksofon du helst vil høre – eller det 97 prosent av folket tenker på når dei høyrer ordet jazz – så har du fleire gode alternativ. Eg snakkar altså om tradisjonell jazz. Evans Jazzclub vart starta og er framleis dreve av ringrevar i jazzmiljøet. Fokuset er retta mot mainstream jazz, gjerne lokal. Trass ei lite oppdatert nettside har dei levert sterke program dei siste sesongane. Etter å ha bytta dag og lokaler eit utall gonger, har dei no havna på den noko uheldige dagen fredag (samme dag som Bergen Jazzforum), og i det koselige, men med den enda mindre heldige betjeninga på Dyvekes. Eller du kan ta turen til suksessen Swing’n’Sweet, som

har halde laurdagskonsertar frå to og utover i eit tettpakka lokale i ei årrekke (for tida Ludvig Bar, Hotell Neptun). Om klientellet på Evans er av typen med festival-t-skjorte frå Moldejazz ’88 med svart dressjakke over, så har Swing’n’Sweet-publikummet blå permanent og bestiller portvin og shandy i baren (øl med Sprite. Dette er jo ein fornærming – mot både øl og brus). Førstevalget er likevel Bergen Jazzforum. OK, innimellom sper dei på med avdanka world music-stjerner ingen har høyrt om sidan Lanzarote-ferien i 93, eller bommar med unødvendig innadvendt fransk fusion. Men folka bak BJF har ry på seg for å vere dristige og nysgjerrige i bookinga si, og det er også dei som diskar opp med dei største internasjonale navna. BJF arrangerer konsert kvar fredag i Sardinen på USF Verftet. Prisnivået kan vere noko høgt for dei som syns alt over 50,- er dyrt, men likevel brukar 600 kroner på øl, men eit medlemskap kan gjere sitronen litt mindre sur å bite i. I tillegg vert det arrangert gratiskonsertar med dei smalaste artistane på vilkårlege vekedagar. Det skal bli godt å komme seg på konsert igjen. Det er jo ingen konsertar i januar! Av ein eller anna grunn trur alle arrangørar at alle må ha så mykje tid på å summe seg etter jula, at alt frå fotballtreningar til basarar må utsette oppstarten minst ein månad. Dette er jo berre tull. Alle studentane er jo dritlei av å vere heime, semesteret har så vidt starta og Lånekassa deler ut årets største gåvepakke. Alle har berre lyst å komme seg ut og bruke pengar, men arrangørane vegrar seg. Eg anar ikkje kvifor. I alle fall; månadens konsertanbefaling er Omenås Klangkammer 11. februar. Komponist og trompetist Stian Omenås slepp plate med det nye bandet sitt i Logen Bar. Stian skriv lyrisk musikk, men med brodd. Dei øvrige musikarane er også første klasse: Mats Eilertsen (bass), Rob Waring (vibrafon) og Erik Nylander (trommer).

Tenk typen med festival-t-skjorte frå Moldejazz ’88 og svart dressjakke over.” Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum. 32

2/2012


KLUBB

VÅrEn 2012 PÅ bIT TEaTErGaraSJEn Januar Design: ginungagap.no

26. – 27. januar / KL 19.00 / Logen Bar amund Sjølie Sveen (Norge) The Norwegian Way TEaTEr 30. januar / KL 20.00-01.00 / Landmark / Prøverommet

FEbruar 9. – 10. februar / KL 19.00 / Studio Bergen Claudia Triozzi (Italia/Frankrike) PARK DanS 13. februar / KL 20.00-01.00 / Kafé Knøderen / Prøverommet 27. februar / KL 20.00-01.00 / KNIPSU / Prøverommet

MarS 3. – 4. mars / KL 19.00 / Wrap Compagnie buelens Paulina & Society for the Promotion of Human rites (Belgia/Norge) Urpremiére ved Grand Opening: Revenge of the Frilly Table Ornaments 12. mars / KL 20.00-01.00 / Chagall / Prøverommet 13. mars / KL 22.00 / Landmark Gérald Kurdian (Frankrike) 1999 KOnSErTPErFOrManCE

KLUBB: PARTYBOBLE? TEKST ANDERS GOGSTAD

15. mars / KL 19.00 / Studio Bergen – Gråsonen FOrELESnInG deufert&plischke (Tyskland) Arachnophilia {hyperthreading}: who is afraid of the female artist? 15. mars / KL 21.00 / Studio Bergen – Gråsonen Felix Mathias Ott (Tyskland) odysseekomplex (working title) FILM + SaMTaLE 16. – 17.mars / KL 19.00 / Studio Bergen Diego Gil & Igor Dobricic (Argentina/Serbia) BSIDES DanS + Møt kunstneren! 17. mars 22. – 23. mars / KL 19.00 / Studio Bergen Stefan Kaegi (rimini Protokoll) (Tyskland) Bodenprobe Kasachstan TEaTEr 26. mars / KL 20.00-01.00 / BIKS Fensalen / Prøverommet

aPrIL 16. april / KL 20.00-01.00 / Bergen Kjøtt / Prøverommet 19. – 21. april / KL 19.00 / Det Akademiske Kvarter - Storelogen Happy Gorilla Dance Company (Norge) The point of no return (Premiere) DanS + Møt kunstneren! 20. april 28. – 29.april / KL 19.00 / Studio Bergen Heine avdal & Yukiko Shinozaki (Norge/Japan) nothing’s for something (Norgespremiere) DanS + Møt Kunstneren! 28. april 30. april / KL 20.00-01.00 / Bergen Ateliergruppe / Prøverommet

MaI

Med forbehold om endringer

Det er høy aktivitet på utestedene. Med rasling om tidligere stengetider festes det som om endetiden var nær (den er langt unna ennå, lover). Men hold på ballongene, dette er også tiden på året der klubbscenen bør gå seg selv i sømmene. Det som skjer på klubbfronten vinterstid er en indikator på hvordan klubbåret 2012 totalt sett vil bli. Utprøvning, eksperimentering og jakten på nye klubblokaler er hovedelementene i en levedyktig klubbkultur. Samtidig blir en god fest og klubbkveld alltid evaluert i etterkant. Selv om alle at vet den samme gode festen ikke kan gjenskapes, kan en bygge videre på den forrige og tilstrebe at neste arrangement blir minst like bra. Selv om festen er en engangshendelse som ikke kan repeteres, kan den bygges videre på. Fokus på hva som fungerte (og ikke fungerte) er bra, men ha samtidig i mente at tilfeldigheter bestandig spiller inn. Folk kan eksempelvis ha vært ekstra i farta nettopp denne spesielle natten. Dersom de gode tidene vedvarer over lengre tid, får vi en såkalt «gyllen epoke» som i ettertid vil bli husket med romantisk skjær og nostalgisk svermeri, ikke minst den dagen nivået avtar og festen punkterer. Intet tyder på at noe slikt skjedde i fjor, men det kan skje. På mange måter kan fjoråret ses som et godt klubbår. Selv om mye gikk på repeat, var engasjementet stort og overbevisende. Partyboble? Tja. Egentlig kan ingen forutsi når, hvordan, eller i hvilken form et klubbkrakk vil utspille seg. Men en evig jakt på den perfekte festen kan på mange vis effektuere en partyboble som til slutt sprekker. Og dum av skade evalueres slikt i ettertid. For om lag ti år siden, frem til 2001, kokte klubbkulturen i Bergen. Nærmest over natten gikk imidlertid den bergenske klubbkultur over i et definitivt nedsig. Ingen kunne forklare hvorfor. Året etter, 2002, har siden fått status som, slik Nuteq en gang sa: «det mest ræva klubbåret i Bergen noensinne». Det er lansert altfor mange (sviktende) forklaringsmodeller til å gå inn på her, men kort sagt var det gått inflasjon i overprodusert og utvannet klubbmusikk. Dernest var det et generasjonsskifte blant publikum. Ikke bare i form av folk som bare digget jassete, fransk filterhouse, men

også at nyere publikumsmasser uten direkte tilknytning til miljøet inntok de respektive utestedene som var strictly klubb. Mye tydet også på at utestedsinnehavere så seg blinde på raske penger og at ethvert utested på denne tiden ble rammet av en hybris der alle aktører på død og liv skulle ha sin egen DJ på lønningslista. Sentrale utesteder ble stengt, og uten videre entusiasme lå miljøet i stabilt sideleie frem til 2005/6. Da kom en ny gjeng med DJ-er og musikere. Med nye sjangre under armen inntok de nye plasser, og med en surge i publikumsoppslutningen opplevde utelivet en ny giv. Denne bølgen fosser videre ennå. Men ting kan skje. Fort. Derfor, ikke bli sveiseblind, min venn. La konjunkturer dabbe av og ta seg opp igjen på egenhånd – på organisk vis. Klubbkultur er ikke som økonomien ute i Europa. Klubbscenen ordner seg av seg selv. Bare den får tiden til hjelp. Ha litt tillit. Det er i hvertfall ingenting å si på månedens kalender. K L U B B E N er navnet på Landmarks nye satsing, og dette kan du få med deg lørdag 4. februar. Stikkord er en tredeling mellom (1) debatt, (2) konsert (Verk i dette tilfellet) og (3) DJ-er. Programmet er temmelig tight, og kommer du tidlig gir arrangøren løfte om gratis forfriskninger. Ser man det! Hver onsdag på Kvarteret fremover er det duket for Kick Out the Jams. Det dreier seg om å samle byens talentfulle musikere til å gjennomføre, ja nettopp, en jamsession. På scenen rigges det til med diverse instrumenter og utstyr der alt kan skje med både sjangre og artister. Men det skjer mer: Jassbox er tilbake! Med forbehold om endringer peker siste fredag i måneden seg ut som den utvalgte dag for kveldene på ærverdige Grand selskapslokale. Som vanlig på Jassbox ønsker vertinnen Åse gjestene velkommen i døren, mens Espen Horne og venner spiller musikk. Enda et høydepunkt blir tiårsjubileet til Cushion. I samarbeid med Rub-A-Dub Sundays (København) og ASF har Cushion-kollektivet invitert legenden DAVID RODIGAN, nærmere bestemt på Kvarteret, fredag 17. februar. Forvent hele reggaehistorien (nesten da …) fra ska, rocksteady, dub, roots, reggae, dancehall med obskure bakgårds-opptak og dubplates, klassikere og nyere ting. King Klang Lydsystem varmer opp, og med dette: BoooOOM!

13. – 14. mars / KL 19.00 / Studio Bergen Mette Ingvartsen (Danmark) evaporated landscapes DanS + Møt kunstneren! 14. mars

1. mai / KL 19.00 / Logen Bar tg STan - Jolente De Keersmaeker og Frank Vercruyssen (Belgia) Kunstnerpresentasjon og samtale 3. – 5. mai / KL 19.00 / Logen Teater nature Theater of Oklahoma (USA) Life and Times- Episode 1 TEaTEr

Billetter bestilles på www.billettservice.no / telefon 815 33 133 / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer informasjon: www.bit-teatergarasjen.no / info@bit-teatergarasjen.no telefon 55 23 22 35 / Følg oss på facebook.com/bITTeatergarasjen og twitter.com/teatergarasjen Last ned vår gratis applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch i App Store. Følg med for månedens tilbud!

BTkortet

2/2012

33


DESIGN

Det var så godt som umulig å finne industrielle møbler i Norge.”

Bak en enkel, hvit dør på Øvre Korskirkeallmenningen, skjuler det seg unike, industrielle antikviteter og en engasjert franskmann. TEKST MAREN STETTE MOSAKER FOTO LINN HEIDI STOKKEDAL – Jeg ville skape et unikt konsept med autentiske industrielle varer fra første halvdel av 1900-tallet, sier Bruno Blanchard. Bruno flyttet fra Lyon i Frankrike til Bergen i 2004. Etter et par år med bra jobb som grafisk designer og norsk samboer, kom likevel savnet etter hjemlandet snikende. Det løste han ved å tilføre Bergen en bit av Frankrike og virkeliggjøre en livslang drøm. Det lille lokalet på bare 30 kvadrat i svigerfarens trykkeri, fikk navnet «La Fabrique» og ble fylt med antikke, franske industrimøbler fra en svunnen tid. Visuell cue: Tenk på filmer av den franske regissøren Jean-Pierre Jeunet (De fortapte barns by, Micmacs). – Det er en del gamle, kjente merker som Strafor, Jielde, Roneo, forklarer Bruno. – Og jeg har samlet alt fra atelierstoler, mekaniske lamper og min favoritt: en gammel kommode fra den franske hæren.

Fortell om visjonen bak La Fabriquekonseptet! – Jeg kunne ønske folk var litt mer vågale interiørmessig og begynte å tenke over at det meste av de møblene som er i interiørbutikker i dag ikke har noe verdi i fremtiden. Man kan spørre seg hva som blir designreferansen om femti år, men jeg tror at det blir den samme som i dag, nemlig møbler fra begynnelsen av 1900-tallet. Det betyr at hvis du kjøper en stol fra den perioden, så vil ikke prisen falle med årene, snarere tvert i mot. Hvorfor denne harde, industrielle stilen – og ikke en mer typisk antikk, fransk landstil eller storslått barokk? – Jeg liker ikke de stilretningene, det er bare ikke min greie. Jeg har istedet vært interessert i arbeidsting og møbler med ekte historier å fortelle. De skaper en fin kontrast i et hjem. Den industrielle stilen har lenge vært en internasjonal trend, men jeg la merke til at det var så godt som umulig å finne industrielle møbler i Norge. Å frakte svære lamper og bord fra Frankrike til Bergen er ingen spøk. Et godt nettverk

blant antikksamlere og transportfirma gjør det lettere for Bruno å finne de beste skattene. – Jeg får telefoner fra folk jeg kjenner i bransjen som forteller meg at de har funnet noe som er perfekt for La Fabrique. Da er det bare å hive seg rundt og organisere kjøp og frakt, men utvalget i butikken er også et resultat av min egen interesse og gode funn på reiser. Et stjålet blikk på prislappene gjør det klart at dette er produkter for folk med et romslig budsjett. For et høyt, mørkt arkivskap fra 1940, må du ut med nærmere tretti tusen. Dersom du blir forelsket i en stilig, fransk kinoprojektor-lampe, kan den bli din for elleve tusenlapper. Bruno smiler overbærende: – Det er klart at dette ikke er for alle, men jeg har lyst å variere med å få inn rimeligere gjenstander slik at også studenter kan finne noe i butikken. Hvordan er vi nordmenn er på interiørfronten? Henger vi med? – Det er et veldig stort fokus på interiør her i landet og jeg synes nordmenn generelt

er ganske flinke til å følge med på de siste trendene. For min del handler godt interiør om historie. Å følge trender er en ting, men det å klare å skape sin egen stil er best. Personlig foretrekker jeg en blanding mellom moderne og gammel design. Jeg kunne for eksempel aldri levd i et helt gjennomført industrielt hjem, det blir for hardt og kaldt, selv for meg. Alt handler om en balansegang. Hva er den verste interiørstilen? – Jeg liker ikke den klisjédekorasjonen med mye hvitt eller ekstrem fransk romantikk. Jeg må gå litt i mot mine landsmenn og si at jeg ikke skjønner hvorfor alt skal være så hvitt! Hvilke drømmer har du for La Fabrique? – Å gjøre butikken mer synlig i bybildet, få et større og bedre lokale med store utstillingsvinduer. Kanskje etablere flere La Fabrique-butikker i Norge og opprette en god nettbutikk. Jeg føler at jeg har funnet en bra nisje og noe jeg elsker å drive med. La Fabrique er åpen hver lørdag mellom 1200–1500. Eventuelt kan du gjøre en avtale direkte med Bruno. www.lafabrique.no

Design- og motespalten leveres av våre gode kolleger i FIN nettmagasin. www.fin-mag.no 34

2/2012


HIP-HOP

VI TILBYR STUDENTBOLIGER FRA 2465,- PER MÅNED. Strøm kommer i tillegg.

TOSOMHETEN TEKST VÅGARD UNSTAD FOTO PRESSE Mange rappere har en tendens til å glømme at rapmusikk faktisk er musikk. Ikke alle rappere lærer seg å rappe i en musikalsk kontekst. Du vet, noen sitter å baler med matematiske formler for å konstruere kompliserte rim- og setningsstrukturer (…) samtidig som de glømmer at rytmeforståelse og flyt kan basere seg på så mye annet. Noe av de beste lytteropplevelsene jeg har hatt som rapmusikkelsker har vært album der rapperen og produsent har jobbet sammen – i reelt tospann. Disse albumene skiller seg ut med sine helhetlige lydbilder i en sjanger som ellers kan virke sprikende. Jeg mener, bare tenk på Snoop og Dre, Bone Thugs og DJ U-Neek og mange flere. Albumopplevelser, mann. Solide albumopplevelser. I Bergen finner vi også rapper/produsent-duoer som helt tydelig arbeider med å utvikle en sound – i fellesskap. De jobber kanskje ikke utelukkende med hverandre, men man hører at produsenten spiller en viktig rolle i rapperens utvikling som musiker. Det mest kjente eksempelet er Anand Chetty og Lars Vaular. Jo da, Thomas Eriksen står bak de fleste hitsene til Vaular, men forståsegpåere (les: meg) hører at Chetty sammen med Vaular har utviklet en egen sound i løpet av de siste fem årene. Chetty er forøvrig nominert i kategorien Årets Navn under utdelingen av NATT&DAGs Bergenpris, så det er tydelig at folk begynner å få med seg at den stille mannen med de fete synthene driver med noen skikkelig egne greier. En annen, noe yngre, duo er Jonas V (nominert til samme pris som Anand) og hans faste produsent Hkon. Hkon har gjort mye

forskjellig, både nasjonalt og internasjonalt. Sammen med Jonas har han virkelig finslipt en seig og treig stil som gir Jonas plass til å reflektere over livet – slik en ung mann skal. Mange som skriver (ikke les: meg) beskriver Hkon som vestkystinspirert. Det stemmer delvis, men forståsegpåere (les: meg, igjen) hører at det er sørstatene som har stått den unge Hkon nærmest. Hei, det er ikke sånn at alt som ikke høres New York ut er vestkyst. Lever dere i 1998, eller? Uansett, Hkon er en ung mann som liker å lage musikk med elektronikk, såkalt elektronisk musikk, og på den nye EP-en 0,1 tonn – ung og tung leker han med ulike sjangre innenfor feltet ved å remixe låter fra Jonas Vs fantastiske mixtape 21 gram. Begge deler kan lastes gratis ned på www.21gram.no. Den tredje duoen er PeeWee og Verk, som har dyrket en mer samplebasert form for rap, som nok heller mer mot det klassiske hiphopsoundet. Samtidig tar både rapper og produsent såpass mange uortodokse valg at de på ingen måte lar seg binde av denne tilnærmingen. Verk? La seg binde? LOLZ!1!! Hva de to driver med om dagen vet jeg ikke, men jeg lover at jeg umiddelbart skal skrive begeistret om det med en gang jeg vet. Med mindre det er dårlig, og det er det ikke. Relaterte nyheter: A-laget sin EP er faktisk rett rundt hjørnet. Beinharde greier. Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Månedens spørsmål: «Kem så e bæst ta’n Eminem og 2Pac?» – Knut. Svar: WEST SIDE WHEN WE RIDE COME EQUIPPED WITH GAME!!! – Vågard.

Vi har boliger i ulike prisklasser og i nærheten av de fleste studiestedene. Internett og kabeltv er gratistilbud i alle våre boliger. Søker må være tilknyttet Studentsamskipnaden i Bergen.

Studentsamskipnaden i Bergen Villaveien 10, NO-5007 Bergen, Norway Tlf.: +47 55 54 50 00 www.sib.no

Vågard Unstad (f. 1986), oppvokst i Sandviken i Bergen, er det nye synsetrynet i NATT&DAG. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør. 2/2012

35


gir bort

500.000 kr i reklameplass til ditt kulturarrangement Kreativitet og kunnskap er ikke alltid alt. Er du konsert- eller festivalarrangør? Skal du stille ut kunst eller sette opp et nytt teaterstykke? Har du laget film men trenger hjelp til markedsføring? Påmelding på TOROs facebookside! Vi vil hjelpe ditt arrangement!

Som stolt sponsor av Bergenprisen gratulerer vi de nominerte:

Årets Utested NOBEL BOPEL LANDMARK KOSMO VICTORIA Årets Restaurant BIEN BAR SMAKVERKET BOHA

Årets Kunst THE EGRESS NOSTALGIA NEVER OR NOW

Årets Live act KAKKMADDAFAKKA FAGERNES YACHT KLUBB SOLSTORM

Årets Film HODEJEGERNE FJELLET OSLO 31. AUGUST

Årets Scenekunst VEGGEN ANNE FRANKS DAGBOK CORPS DE WALK

Årets Navn SOLVEIG ØVSTEBØ JONAS V ANAND CHETTY LEO AJKIC ANNINE BIRKELAND MAREN ELINE SKASKIEWICZ THE EDGE OF REASON VERTIGO

Årets Stemme THOMAS SELTZER AGNES RAVATN JO RØISLIEN

Årets Skive NOKKE FEITA 3 LYSØEN: HOMMAGE À OLE BULL PROGRAM 91


Du rekker alltid en god middag før du må løpe for å rekke konserten!

SE

TILSA TT

R

VE

ER

KON

IKKE RINGSMID

L

TORO Velbekomme legger til rette for en sosial og aktiv fritid ved å levere en hel serie med ferdigretter du kan nyte før du løper ut døra. Nå kommer tre nye smaker med inspirasjon fra India og Thailand - helt uten konserveringsmiddel. Sjekk ut TORO sin Facebook side!


RESTAURANT

I morgendagens bydel ligger den forhåndsreklamerte morgendagen fremdeles et godt stykke unna. DAMSGÅRDSTUENE Damsgårdsv. 120, 5162 Laksevåg Lenge har Damsgård, representert ved BOBs storstilte utbyggingsprosjekt i Damsgårdssundet, blitt fremstilt som «morgendagens bydel». Slagordet brukes for alt det er verdt: Her skal det selges dyre leiligheter langs fjordkanten, hvorfra man har utsikt til både Puddefjordsbroen, åttitallsanakronismen Høyteknologisenteret, som ligner et gigantisk trekkspill i krom inntil Nygårdsparken, og trafikkmaskinen på Nygårdstangen. Begreper som «morgendagens bydel» er imidlertid lett utsatt for inflasjon. Den siste tiden har vi plutselig kunnet lese at det angivelig er Møllendal som morgendagens bydel. Den som lever får se – skjønt, de to ytterkantene av sentrum har utvilsomt et stykke å gå før målet er nådd. Å seile stødig under seilet «morgendagens bydel» er i seg selv ingen bragd, og utbyggerne kan slik sove godt om natten: i morgen, kanskje, men i dag? De som har betalt millioner for å bosette seg i leilighetskomplekser med navn som Piren eller Måken eller Ternen, må finne seg i å bo midt i en byggeplass på ubestemt tid – skal man ferdes her om kvelden kan det anbefales å bruke hodelykt, og gangbroen over til Møhlenpris virker heller aldri å bli ferdig. Offensive utbyggere planlegger å metamorfosere den sovende bydelen inntil det ugjenkjennelige, og har prosjektert både torg, livlige gater og kafeer her. Dagens Damsgård er ikke desto mindre for mange – om enn på lånt tid – sosialboliger, byggeplasser og nedlagte fabrikker, og står slik i skarp kontrast til visjonen. Når vi tar bussen over Puddefjordsbroen en torsdag kveld for å spise raspeballer på 38

2/2012

bydelsrestauranten Damsgårdstuene, er det derfor med følelsen av å tre ut i et noe dodgy nabolag. Mørke, oppgravde gater uten folk, i en post-industriell havnebydel – i alle andre byer ville dette vært det farligste stedet å spasere alene kveldstid. Midt i dette ligger et gammelt hvitt trehus som huser Damsgårdstuene spiseri. Der vi stiger ned fra bilveien over, passerer vi like bakenfor spisestedet en vraket stridsvogn og en tørrlagt fiskebåt. Absurd nok kan disse rekvisittene sies å spille på lag med spiseriets estetikk. Inne henger alle mulige klenodier i vegger og tak, fra klassiske reklameskilt for øl og whisky (her er fabrikantens navn overstreket av sort teip, antagelig for å synliggjøre sin frustrasjon overfor skjenkemyndighetenes bestemmelser) til gamle fotografier med bergensmotiver. – Null seks eller null fire?, kvitrer en av de unge servitørjentene smilende, og kommer sporenstreks med både øl og det etterspurte vannglasset, fulgt av en stor vannkaraffel. Lokalet er ikke fullt, men det sitter gjester rundt fire-fem av bordene: en ung mann med sykkelhjelm og sportsklær, kanskje på vei hjem fra jobb, en småbarnsfamilie, et kjærestepar, to middelaldrende menn. Folk som arbeider eller bor i området, kan det virke som. De siste femten årene, omtrent, har det vært restaurantdrift i huset, men før den tid har også denne bygningen – ett av de eldste i området, etter sigende – huset virksomheter av mer industriell art. På veggen ved bordet vi sitter henger et diplom for 50 års medlemskap i Norsk jern- og metallarbeiderforbund: «Med takk og håndslag for solidaritet og samhold.» Lik Møllendal preges nemlig også Damsgård av å være et forhenværende industriområde i saktegående forvandling, mot noe ubestemmelig annet. Der Munck-

Det er altså her de havner, lærlingene!” fabrikken på Møllendal er tomme kulisser fra gårsdagen, står forlatte (og også noen som stadig er i drift, riktignok) industrilokaler tett i tett på Damsgård. Raspeballene ankommer bordet etter kun noen minutter – det er jo «dagens rett», men uansett: kjapt levert! – og ledsages av salt lammebog, pølser og kålrabistabbe. Flere av de andre rettene på menyen har også dette husmannspreget: ertesuppe, «dagens ferske fisk», bacalao. Her skal man dessuten være sulten når man ankommer. Jeg måtte resignere med en god slump fettfylt kost gjenværende på tallerkenen, og var fremdeles stappmett da vi en time senere så noen performance-opptredener på Kunstskolen i Bergen, som ligger en tyve minutters gåtur unna. For ikke lenge siden var jeg på besøk i et atelier like ved bruktsykkelbutikken Grønn Sykkel (herfra kom en av mine tidligere sykler, en svart pikesykkel med kurv, som en natt ble stjålet utenfor Studentsenteret og med det led den samme skjebne som så mange andre sykler parkert for natten i dette området). Her var omtrent hele huset befolket av musikere og kunstnere, etter hva jeg forsto. Etableringen av atelier-galleri-krysningen Tag Team har dessuten vært en viktig foregangsfigur i så måte, og har fått folk til å utvide sin vernissage-horisont fredagskvelder til også å omfatte Damsgård. Fascinasjonen for forhenværende industriområder ligner et iboende instinkt hos kunstnere i nær sagt alle

byer, og er ofte en forutsetning for påfølgende gentrifisering og utbygging, slik vi kanskje også kan se på Damsgård. De er likevel trygge enn så lenge. Utviklingen er nemlig nokså seig i bydelen ennå, en egenskap som deles med lammebogen som akkompagnerer raspeballene på Damsgårdstuene. Men misforstå meg rett: Hertil burde man uansett dra med seg sine gjester – særlig dersom man skulle få besøk utenlandsfra. Stedet kan sies å være en slags prototype på en norsk kro, men samtidig har det så mye egenart at det fremstår som fullstendig unikt. Og det er flere ting som sørger for det: Alle de kuriøse gjenstandene som dekker tak og vegger, som spenner fra hundre år gamle portrettbilder av forskjellige folk, et par gamle treski her, en messingtuba der, i det ene hjørnet et kranie fra en bison eller noe slikt, i det andre en utstoppet skilpadde. Servitørene er hyggelige og imøtekommende, og minner meg om de som gikk på Hotell og Næring-linjen på min videregående skole. Kan hende hentes de direkte etter endt skolegang på servitørlinjen på Årstad? Det er altså her de havner, lærlingene! – Ska dokkar ha kaffi og desseeer? spør servitøren som returnerer etter å ha båret med seg raspeballerestene våre ut igjen til kjøkkenet. Og herfra virker alt snakket om morgendagen fullstendig uaktuelt, halvt hensatt til en annen tid som man er. Thomas Cook


Innbilte opptakskrav: Longboard, iPhone, briller, 5000 followers, fixed bike, ironisk bart, høyvannsbukser, caps, rutete skjorte og et kamera fra krigens dager. Reelle opptakskrav: Se westerdals.no

Søknadsfrist for våre seks ulike bachelorprogram er 15. april. Opptaksprøvene finner du på westerdals.no


LITTERATUR

Anders Malm (f. 1980) debuterte i 2009 med novellesamlingen Våkenetter. Romanen Massemenneske (2012) er hans andre bok. Den er ute på Aschehoug nå.

Når han ikke skriver bøker vil Anders Malm aller helst være usynlig. TEKST THEA ØSTERBERG FOTO CHRISTIAN BELGAUX Oslo, en tirsdag ettermiddag: Til å være en forfatter som skriver om å bevege seg umerkelig blant massene i storbyen, er det påfallende lett å identifisere Anders Malm der han sitter med en halvliter i hånda inne på Aku Aku i Oslo. Skjegget og hårsveisen er nøyaktig slik det så ut da jeg googlet han, og der sitter han, innerst i lokalet, akkurat slik han sms-et. Nøyaktig hva er det som gjør Massemenneske til en dystopi? Mot slutten av romanen synes hovedpersonen å forsone seg med visse aspekter av samfunnet han lever i. – Dystopien forholder seg til samfunnet som karikaturtegningen forholder seg til den karikerte. Trekk i samtiden forstørres og forvris, men likevel er det en sannhet der. Jeg hadde lyst til å skrive en dystopi fordi jeg tiltrekkes av det postapokalyptiske. Det harde og fabrikkaktige, og det morbide og ekle fascinerer meg også. Det samfunnet som skisseres i boka ser jeg for meg som et slags Bjørvika, det er et landskap nesten uten mennesker. Om man går der på kveldstid er det mennesketomt, bare glass og betong.

Kan man lese romanen din som en kritikk av det norske samfunnet? – Kanskje ikke nødvendigvis en direkte kritikk, men jeg forsøker å vise til en utvikling som bekymrer meg. I boka skriver jeg om «Det store synlighetsprosjektet», og det foregår jo et stort synliggjøringsprosjekt nå ved at vi selv gjør oss synlige gjennom å dokumentere livene våre frivillig. Dermed kan også myndigheter og storkonserner lagre mer informasjon om oss som de kan bruke til sin fordel. Man vet for eksempel at Facebook selger personopplysninger, og hvem kan vel vite hvor opplysningene ender opp og hva de brukes til? Er det så farlig å leve i et kontrollert samfunn hvis man er et ærlig menneske? Er det ikke bare kriminelle som har noe å frykte? – Nei, det er bevist at lagret informasjon har blitt brukt til forferdelige ting opp i gjennom, for eksempel under andre verdenskrig og jødedeportasjonene. NS hadde et helt enkelt adressearkiv som gjorde det lett for dem å finne norske jøder og sende dem til tilintetgjørelsesfabrikkene. Når man vet at enkle informasjonsarkiver har blitt brukt til noe så forferdelig før, kan man bare tenke seg til hvor omfattende dagens informasjonslag-

Oslo er den tredje mest overvåkede byen i verden.” 40

2/2012

ring er. Nå kan man nærmest rekonstruere en persons liv gjennom informasjonen som fins på Facebook. Hva er negativt ved det? – Når man vet så mye om en person, kan man studere reaksjonsmønstre og hvilke beslutninger man gjør på basis av det de vet. De vet hva du gjør på hvilket beslutningsgrunnlag, og da kan man begynne å snakke om tankekontroll og sånt. Det er farlig, for det gjør at man kan kontrollere mennesker etter hvert. Steven Pinker kom nettopp med boka The Better Angels of Our Nature der han hevder at verden aldri har vært fredeligere, og at den positive utviklingen bare vil fortsette. Bryter ikke dette litt med tesen din? – Jeg leste faktisk et motsvar til Pinker om at det ikke er så enkelt som han fremstiller det i boka. Clockwork Orange handler jo også om hvor langt man er villig til å gå for å holde et samfunn trygt. Totalitære samfunn som Nord-Korea har nesten ikke kriminalitet, men til hvilken pris? Er det verdt å kaste friheten på båten for å gjøre et samfunn trygt? Hva må endres for at vi ikke skal ende opp i den dystopien du fremstiller i Massemenneske? – Først og fremst ved å la være å innføre datalagringsdirektivet, det syns jeg er et skremmende ekkelt tiltak med den uttalte hensikt å begrense alvorlig kriminalitet, men

det er jo et ektefødt barn av amerikansk terrorlovgivning. Man tar en amerikansk løsning som dupliseres utover i Vesten, men som kanskje ikke har noen virkning i det hele tatt ettersom de kriminelle alltid vil finne nye omveier. Likevel kommer det et statlig insentiv som ikke ser noen verdi i et privatliv. Vil det gå så ille i virkeligheten som du skisserer i boka? – Det er et faktum at det blir mer og mer overvåkning, og når man først har innført et overvåkingssamfunn vil det ikke forsvinne. Oslo er den tredje mest overvåkede byen i verden, men i romanen har jeg forsøkt å skape et ikke-sted hvor jeg benytter kryssende geografiske referanser i både steds – og personnavnene. Det gjør kanskje at det føles nærmere for leseren. Er det ondskap å bygge et samfunn på verdier som – slik du ser det – kan lede til fremmedgjøring og ufrihet for individene? – På første side i romanen er det et sitat fra Platons Staten, der konklusjonen er at hvis man har mulighet til å unndra seg all straff, og for eksempel bli usynlig, så vil man gjøre akkurat som man vil. Myndighetene er av samme oppfatning fordi de mener at alle må være synlige, ellers vil de se sitt snitt til å gjøre fæle handlinger. Synet på ondskap fra statens side er at mennesket er en jævel, og hvis det ikke holdes i sjakk gjennom overvåkning og kontroll vil det gjøre noe dumt.


FREDRIK (27) Rimi, Økonomistudent – Lisa Ann. Virker som at hun kan sakene sine, så det sier seg sjæl.

ALVARINN (19) Rimi, Fulltidsansatt Rimi – Keira Knightley. Sykt sexy.

KIM (20) Bunnpris, Fulltidsansatt Bunnpris – Bunnpris-kaninene. Jeg har alltid drømt om å være kanin.

HVEM FANTASERER DU OM?

ROLF (23) Bunnpris, Studerer – Baywatch. Å løpe på stranden med David Hasselhoff …

AV: KARI TØNSETH

KATRINA (17) Lerøy, Går på Laksevåg vgs – Blane i Glee er ganske søt. Han er sikkert flink til å kysse.

RUBEN (18) Ica, Elev på vgs – Meg selv, fordi jeg er best.

MARIANNE (21) Rema 1000, Førskolelærerstudent – Iskaffe’n. Det smelter på tunga.

VÅRINN (21) Rema 1000, Psykologistudent – Snømannen Kalle. Har sett altfor lite til ham denne vinteren.

ELISABETH (21) Rema 1000, Jusstudent – Benjamin. Han er så god..

SEBASTIAN (27) Lerøy, Landstryker – Sjokoladesmultringer. Drømmen min gikk akkurat i oppfyllelse.

INGA (22) Kiwi, Arkitektstudent – Svigers. De er heite.

MARTIN (24) Ica, Arkitektstudent – Harald Eia. No more leksikon!

2/2012

41


KUNST

En røff guide til kunstscenen i Bergen. TEKST RASMUS HUNGNES Så, du har som folk flest folk ikke peiling på samtidskunst. Ok. Notert. Men motkulturell, motstrøms og avantgarde som du er, nærer du likevel en interesse for dette spennende fagfeltet, et av de få samfunnsområdene der mot til å utforske upløyd metafysisk mark fremdeles er en forutsetning for å få litt «utbytte». Frykt ikke, her følger en røff og ukomplett innføring til visningssteder for samtidskunst i Bergen (samt et i Øystese og noen andre locations og ikke-steder som du bør kjenne til for å være hip to the beat på streeten).

1

KABUSO Hardangerfjordvegen 626, Øystese Kabuso ligger i Øystese, Hardanger, men allikevel har de en ubegripelig tendens til å hente inn superstjerner fra utenlandske metropoler, jeg nevner i fleng: Damien Hirst, kjent for å dele kyr i to og å selge hodeskaller dekket med diamanter til skyhøye priser; Matthew Barney, kjent for tegninger lagd på håpløse måter, de ambisiøse Cremaster-filmene basert på det faktum at muskulaturen vi menn bruker til å heve og senke våre testikler ikke kan kontrolleres av viljen, samt hans ekteskapelige forhold til Björk. Og i dette øyeblikk: Bill Viola, som lager videoer i slow motion der folk blir utsatt for vann, fordi han nesten druknet som barn. Løp til buss 930 og 925! www.kabuso.no

1

MILL RACE GALLERY Dette galleriet befinner seg i en transportkasse som ble funnet i en container utenfor Bergen Kunstmuseum i fjor. Den dukker opp her og der, innimellom. For dette er et mobilt galleri, såvidt vi vet sist sett på Nobel Bopel og inneholdende en utstilling av Anders Hegrum. Mill race (eng): møllerenne, kverntrau. Tilfeldig spøk: Det er trolig bare jeg som i mitt stille sinn tenker på bog race (engelsk slang for diaré).

PREMISS / TAG TEAM STUDIO Damsgårdsveien 35 Hvis du har noe du vil fortelle undertegnede, for eksempel hvor sterkt du avskyr at jeg omtaler et galleri jeg selv er med og driver i Natt&Dag, finner du meg stort sett på åpningene på Premiss, som finner sted i 4. etasje på det gamle kampsportsenteret, så her er det gode muligheter for nevekamp, klokka 20:00 et par fredager i måneden. Tag Team Studio ligger i etasjen over Premiss, som seg hør og bør siden de har vært i gamet lengst. Tag Team har den slickeste white cuben i byen, og drives også av et maskulint kunstnerfellesskap. En typisk utstilling åpner klokka 20:00 fredag kveld, er åpen lørdag og søndag – og ikke lenger. Så pass på å ikke bli så bakfull at du ikke gidder å gå gjennom Bergens regntunge gater, over forblåste bruer og opp mange bratte trapper. www.prmss.no www.tag-team.no

1

GALLERI FISK Kong Oscars Gate 46 Galleri drevet av studenter ved KHIB, der studenter ved KHIB og tilsvarende institusjoner i det ganske inn- og utland lager utstillinger. Utstillingsåpningene finner omtrent sted annenhver fredag klokka 19, og er kun åpne en helg. Ja, kun én helg! gallerifisk.squarespace.com

1

ROM8 Vaskerelven 8 Kunsthøgskolens galleri i Vaskerelven viser diverse prosjekter som slekter til KHIB på den ene eller andre måten, det være seg en student- eller stipendiatutstilling, visning i forbindelse med en workshop, professorer som viser studentene hvordan voksne folk lager utstilling, bla bla bla, osv. www.khib.no

1

KNIPSU Komediebakken 9 Kunstnerstyrt galleri som ligger rett ovenfor grafittiveggen på Sentralbadet, og tilhører fotokunstkollektivet Flaggfabrikken. I februar: Installasjonskunstneren Juhana Moisander. www.knipsu.no

1

42

2/2012

1

LYDGALLERIET Skostredet 16 Som navnet indikerer, viser Lydgalleriet billedkunst der lyd står i fokus. Forvirrende? Velkommen til kunstverdenen! www.lydgalleriet.no

1

BORGGÅRDEN USF Georgernes verft 12 Borggården USF befinner seg i veggene i korridoren utenfor Cinemateket på USF Verftet. Der, i vitrinene, er det ofte kunst å skue. Visningsrommet USF, derimot, det store galleriet ved Kippers, er under oppussing i 2012. Nå vet du det.

1

GALLERI BOKBODEN Marken/Strømgaten Bokboden var i fordums tid, da jeg ennå var ung, en bod der man kunne kjøpe bøker og blader, men har nå blitt ombygd av studenter ved KHIB, som driver det utelukkende, for her kommer du faktisk ikke inn døren, som vindusgalleri. Plassert i enden av Marken, er dette trolig det visningsrommet i Bergen med det største (om enn ufrivillige) publikumet, noe som gjør Galleri Bokboden til et av de viktigste visningsrommene for kunst i dagens Bergen. Kunsten ut til folket!

1

ENTRÉE Nøstegaten 42 Entrée er et av de unge galleriene i Bergen, og promoterer unge lokale og internasjonale kunstnere. I februar er det utstilling med den svenske konseptkunstneren Anna Lundh. www.entreee-visningsrom. blogspot.com

1

BERGEN KJØTT Skuteviken v. Bontelabo I tillegg til å huse en mengde atelier og øvingslokaler, har Bergen Kjøtt et (både inneklimatisk og ved analogi) helt rått utstillingslokale i andre etasje, der energiske eventer som performancefestivalen Never Or Now, Skulptur Bergen og Marked Kjøtt har funnet sted. www.bergenkjott.no

1

BERGEN KUNSTHALL OG NO.5 Rasmus Meyers allé 5 Ligger midt mellom Rasmus Meyers Samlinger og Stenersen, men er ikke en del av hverken Kunstmuseene i Bergen eller Bergen Kunstmuseum. Bergen Kunsthall huser trendy utstillinger, gjerne med internasjonalt renommerte kunstnere som man kan lese om i magasiner som Artforum og Frieze. Kunsthøgskolens master-avgangsutstillinger og Festspillutstillingen, noe av det mest prestisjefylte en norsk kunstner i Norge kan gjøre i Norge finner også sted her. Hvis du vet hvor Landmark er, vet du hvor Bergen Kunsthall er. Nå: Sørafrikansk fotoessay av Santu Mofokeng. No.5 er en del av Bergen Kunsthall, men fungerer for det meste som et eget, mindre galleri som huser separate utstillinger, ofte satt sammen av eksterne kuratorer. Nå: Magnhild Øen Nordahls skulpturelle krumspring med byggeteknisk historie. www.kunsthall.no

1

3,14 OG GALLERI FORMAT Vågsalmenningen 12 3,14 har vist en tendens til å vise kunst som heller mot det eksotiske, av kunstnere som kommer fra eksotiske lengdegrader, gjerne Midtøsten eller det fjerne østen. Stikk innom Galleri Format, i etasjen under 3,14, for en dose design og kunsthåndverk. www.stiftelsen314.com

TRYKKERIET Fjøsangerveien 70 Trykkeriet – senter for samtidsgrafikk driver med samtidsgrafikk. Du bringer, de trykker, dersom du har behov for deres tjenester. De arrangerer også utstillinger, seminarer, videovisninger og workshops. www.trykkerietbergen.no

1

BERGEN KUNSTMUSEUM Rasmus Meyers allé 3, 7 og 9 Bergen Kunstmuseum ligger spredt utover den ene siden av Lille Lungegårdsvann: I samme bygg som restauranten Bølgen og Moi finnes Lysverket. På Lysverket fins blant annet en Nikolai Astrup- og samtidskunstsamling. Rasmus Meyers Samlinger viser Rasmus Meyers kunstsamling. Han levde for en god stund siden, så samlingen kan ikke uten videre kalles samtidskunst. Men vi tar den med allikevel! Stikk innom dersom du vil stirre på nasjonalromantiske oljemalerier. Stenersen har en bokhandel der det selges kunstbøker og -tidsskrifter. Dessuten har de skiftende kunstutstillinger. Noen ganger med arbeider fra Bergen Kunstmuseums egen samling, andre ganger arbeider fra andre steder. www.kunstmuseene.no

1

PERMANENTEN Nordahl Bruns gate 9 Også kjent som Vestlandets Kunstindustrimuseum. Huser kunsthåndverk, som noen ganger også kan telle som samtidskunst. Permanenten er ikke en del av Bergen Kunstmuseum. Permanenten er en del av Kunstmuseene i Bergen. Det er Bergen Kunstmuseum også, så du kommer inn på Permanenten med samme billett som Bergen Kunstmuseum, og det ligger i samme nabolag. Forvirrende? Velkommen til kunstinstitusjonen! www.kunstmuseene.no

1

GALLERI S.E. Kalfarveien 76 På gamle Hansa bryggerier ligger Galleri S.E., sannsynligvis det mest profilerte Bergensbaserte privatgalleriet. Viser noen ganger reduktive flater og vakre objekter, andre ganger søplete rølpekunst og mangehodete ulver. De har også en fotball med brystvorter. www.galleri-se.no

1

GALLERI LANGEGÅRDEN Straumeveien 17a På Galleri Langegården kan man beskue arbeider av både unge lovende og mer etablerte kunstnere. Men først må man ta buss 51 eller 14 til Langegården. Det koster 27 kroner hver vei. www.langegaarden.no

1

GALLERI PARKEN Kaigaten 14 Et lite galleri som ligger i andre etasje i Kaigaten 14, over frisøren Gina M. Viser stort sett grafikk, maleri og tegning. www.galleriparken.no

1

VOLT Allégaten 34 Volt er et kuratorisk prosjekt som har holdt det gående siden 2008, periodevis med fast adresse, men stort sett uten. Volt satser på nye prosjekter av kunstnere som jobber på tvers av diverse uttrykksformer. www.gallerivolt.no

1

PRØVEROMMET Prøverommet er Bergen Internasjonale Teaters plattform for de mindre etablerte scenekunstnere, musikere, «bands», høytlesende forfattere, et cetera. Og samtidskunstnere! Evenementene finner sted på mandager, og beveger seg fra sted til sted. Den siste tiden har Prøverommet vært å finne på Landmark, Knøderen, Knipsu … www.bit-teatergarasjen.no

1

KNØDEREN Lyder Sagens gate 22 På denne kaféen og utestedet har det blitt observert respektabel kunst. For eksempel huset den en del av nerdekunstfestivalen Piksels program.

1

S12 Skostredet 12 S12 er et galleri og fellesverksted, stedet å være for deg som er interessert i glass og keramikk. Inn i bakgården ved Skostredet, så er du der. www.s12.no

1

KUNSTHUSET WRAP Møllendalsveien 46A Kunsthuset Wrap er nok først og fremst et verksted, men huser utstillinger og andre arrangementer nå og da. www.wrap.hdu.no

1

1

1

1

MUSEUM OF LONGING AND FAILURE Dette museet, styrt av det kanadiske kunstnerparet Andrew Taggart og Chloe Lewis, er for tiden i selvpåført eksil i den utenlandske byen New York, men kommer tilbake til Bergen i løpet av våren for å vise frem kunst om det som vedkommer savn og nederlag. www.molaf.org

HORDALAND KUNSTSENTER Klosteret 17 På HKS er det foruten et visningsrom en kafé der man kan konsumere kaffe og kaker. Her fins et bredt utvalg tidsskrifter; man kan bla gjennom Artforum eller Frieze for å oppdatere seg på de internasjonale trendene. I tillegg fins det et arkiv over ymse Hordalandstilknyttede kunstnere, slik at man kan oppdatere seg på lokale forhold. HKS arrangerer også en mengde foredrag, videovisninger og presentasjoner. I februar: Gruppeutstillingen «Back to Basics». www.kunstsenter.no

CAFE OPERA Engen 18 Tidligere var det ikke noe særlig å skryte av, det som hang på veggene på Café Opera, som i det siste ser ut til å ha tatt til vett, og begynt å vise kunst av unge kunstnere som vet hva de driver med.

1

ROV Rov er en publikasjon startet av studenter ved Kunsthøgskolen i Bergen og Skrivekunstakademiet i Hordaland, som viser tekst og tegning, gjerne løst eller fast knyttet til musikksjangeren metal, på papir.

1

KUNSTSKOLEN I BERGEN Møllendalsveien 8 Det du må vite, for dette er en hyppig kilde til forvirring, er at Kunstskolen i Bergen ikke er det samme som Kunsthøgskolen i Bergen. Forkortelsen uttales KIB, mens Kunsthøgskolens forkortelse uttales KHIB. Husk det, alle barn! KIB har performancevisninger i løpet av januar/februar og avgangsutstillinger i mai/ juni som er verdt å få med seg. Avgangsutstillingene befinner seg i forskjellige rivningsklare bygninger hvert år, og fremstår som forskrudde fornøyelsesparker der hver karusell er en reise gjennom et kunstnerspiresinns uransakelige avkroker. Elevene kan dessuten observeres på uventede steder i byen, der de gjør uforsvarlige estetiske grep på uforutsette tidspunkter. www.kib.no

1

KUNSTHØGSKOLEN I BERGEN Strømgaten 1, Vaskerelven 8, Marken 37, Kong Oscars gate 62, C. Sundts gate 53 og 55 Kunsthøgskolens campus omfatter brorparten av Bergen sentrum. Foruten avgangsutstillingene, stort sett spredt rundt skolens ymse bygg og vel så det, skjer det flust med visninger og prosjekter i byggenes forskjellige prosjektrom og avkroker rett som det er. Hvordan blir man informert om slikt? Lytt til jungeltelegrafen. KHIBs bibliotek i Vaskerelven anbefales, det er åpent for utenforstående. www.khib.no

1

YTTER Ytter er en kunstnergruppe som ved siden av kuratoriske prosjekter gjør en hederlig innsats ved å dokumentere kunstlivet i Bergen i tekst og bilder på sin blogg. www.ytter.no

1

BEK C. Sundtsgt. 55 Bergen senter for Elektronisk Kunst arrangerer interessante workshops som man kan være med på kostnadsfritt ved påmelding. Slik var det jeg selv lærte å lage stereoskopiske (3d-) bilder og å programmere musikk på Game Boy. www.bek.no

1

VISP Vågsallmenningen 12
 VISP er alle vestlandskunstneres beste venn. De arrangerer kurs i det ingen vet, slik som hvordan man transporterer kunst rundt i verden, skriver søknader og fyller ut selvangivelsen. Spennende? Kanskje ikke, men sånn er livet. Kunstneryrket er også en jobb. www.visp.no

1

SEKSJON FOR KULTUR, KIRKE OG IDRETT Bergen kommune støtter en stor mengde av de overnevnte prosjektene, og bidrar slik til å gjøre Bergen til en kulturelt pulserende by. Søk i vei! www.bergen-kommune.no

1


reload.no

“Slik har du aldri opplevd oljehistorien...

...dette og enda mer skjer på innsiden”

Norsk Oljemuseum har utstillinger som forteller hvordan olje og gass blir til, funnet, produsert og hva disse ressursene brukes til. Museet gir også innsikt i teknologiske nyvinninger og i hvordan petroleumsressursene påvirker det norske samfunnet. Originale gjenstander, modeller, filmer og interaktive utstillinger formidler alt fra hverdagsliv til teknikk og dramatikk.

ÅPNINGSTIDER: 01.09 - 31.05: hverdager 10.00 - 16.00, søndag 10.00 - 18.00 01.06 - 31.08: Hver dag 10.00 - 19.00 Kjeringholmen, Stavanger, telefon 51 93 93 00

norskolje.museum.no

28.01–18.03.12

SIGNERT

INGER G

er nt de g tu a r s sd fo tor tis r ra hve

WAAGE KUNSTMUSEENE I BERGEN, SENTRUM Permanenten, Nordahl Bruns gate 9

www.kunstmuseene.no 2/2012

43


SCENEKUNST

“Sensuell og voldsom på samme tid – som en bowlingball som slippes – plutselig og tilfeldig...” LE SOIR (BE)

15.-18. FEBRUAR 22.-25. FEBRUAR KL 20:00 STUDIO BERGEN

Billetter: 55 60 70 80 | dns@dns.no

ENTRÉ ORDINÆR 260 BT-KORT 220 STUDENT 130 + AVGIFT

www.carteblanche.no

44

2/2012

FOTO

Reaktor | LAYOUT

www.orangeriet.no |

OBJECT CONSTANT AV RUI HORTA

DESIGN

CARTE BLANCHE

Yaniv Cohen

Slipp lammene fri, det er vår! TEKST KAROLINE SKUSETH FOTO FREDRIK ARFF Februar er kommet, og byens scener har omsider ristet av seg vinterpelsen. Det vil si, noen er som vanlig tidligere ute enn andre. For den gjengse kulturinteresserte bergensinnvåner har det vel knapt vært mulig å unngå å få med seg at nøkkelen til landets eldste teater nå har blitt overlevert Den Nationale Scenes vårfriske teatersjef Agnete G. Haaland, som i skrivende stund allerede høster gode anmeldelser for sin åpningsforestilling på Store Scene; Mor Courage og barna hennes. Om Berthold Brechts Berlinerensemble hadde bifalt denne tolkningen av dramatikerens innblikk i Tredveårskrigen er ikke godt å si, men som en av sesongens storsatsninger på et byteater situert i et land helt på teppekanten av Europa kan teatersjefen allerede sies å ha lykkes med en av sine intensjoner: hun ønsker å gjøre underholdningsteatret «aktuelt og inkluderende». Med denne idealismen i neseroten blir det spennende å se om Haaland fortsetter å ta grep som å ansette unge rockemusikere som Jonas Nielsen fra Kakkmaddafakka og skuespillerspirer fra Studentteateret Immaturus, som ofte har funnet veien dit fra miljøet rundt teatervitenskap ved UiB. Før jul hadde undertegnede et sjarmerende møte med storheten bak Carte Blanches vårslepp Object Constant, nemlig portugisiske Rui Horta, som nå nærmer seg starten av en omfattende norgesturné. Dette er hans tredje samarbeid med Carte Blanche, og en nypre-

miere på koreografens mest berømte verk, iscenesatt på ny hele 18 år etter første premiere. Tittelen på forestillingen spiller på forholdet mellom subjektiv og objektiv forståelse av gjenstander og deres forgjengelighet, og setter danserne i system i et nøye utpønsket forhold til rom og lys. Dette er med andre ord en saftig karamell å se frem til, av typen «evenement verdt å shanghaie en barnevakt til/avlyse en kollokvie/levere en sykemelding for, helst i går». Eposet varer i nesten to timer, og tar tilskueren med på et skjellsettende eksperiment i egen persepsjonsanalyse. Om du var så heldig å se forestillingen på nittitallet er det enda en grunn til å regne seg som selvsagt del av publikumsmassen: Rui Horta har transformert forestillingen både i forhold til Carte Blanche som kompani, men også i forhold til forskyvningen av vektbalansen mellom kjønnene, som nå har befestet seg i snart to tiår. Claudia Triozzi, blant annet kjent fra samarbeidet This is (NOT) a love song med Alain Buffard som gjestet Oktoberdans i 2010, befatter seg også med objektet som metaforisk størrelse, nærmere bestemt husholdningsmaskinen. Dette kulturelt potente symbolet bærer referanser til tematikk som senest ble gjort aktuell her til lands da en viss dyrlege sa noe om amming og en au pair i rikspressen i fjor høst, men kan også strekkes til å være symboler på moderne ritualer, rutiner, orden og plikt. Og, som man kanskje selv har vært så heldig å oppleve: når en rutine ikke lenger stilles spørsmål ved, er veien til absurd hverdagslig meningsløshet plutselig ikke så lang


SCENEKUNST

BA acting BA scenography

D A

ST

R

F

no rw eg

a sk Li

ic ist cil: t ar oun Ro c Ke be M lly rt eg C W St op ils ua pe on r t r/ Pa vo l

R

vis

ua

l

E

/

D

pe

h

gl is

en

in

g

in

ch

ea lt

al

n

IK

ga

rfo

e

rm

in

no

tr

tu

rt

s

iti

ea

on

ta

fe

th

e

ac

ad

!

em

y

application deadline: March 1 www.hiof.no/scenekunst

ia n * join us at the NTA Info Day at Black Box Teater Oslo 4.2., 15.30-18.00 or at the NTA Open Day in Fredrikstad 16.2., 12.00-14.00 !

Mor Courage og barna hennes

rgen. VG ragd i Be Brecht-b ende. BA Fasciner ende rgens Tid e B . e d n st.no Stråle t. Studve h c e r B e n g moder Modig o rnytt. RK Kultu N . d o g tøff og Skitten,

som raggete skurk med vårlamhunger. Oppsetningen skal etter sigende være inspirert av Bowies Ziggy Stardust-periode, samt en dose heavy metal, og trår på sitt vis altså muligens i sporene til svartmetallets musikaldebut for snart to år siden. Oppsetningen skilter også med å ha med seg et helt kobbel barn fra Kulturskolen i Bergen, både som tamme og ville dyr. // Mor Courage og barna hennes / Av Berthold Brecht / DNS, Store Scene / 14. januar – 23. februar // // Object Constant / Av Rui Horta (Portugal) med Carte Blanche / Studio Bergen / Bergenspremiere 15. februar. Spilles 15.–18. og 22.–25. februar //

// Grand Opening: Revenge of the Frilly Table Ornaments / Compagnie Buelens Paulina & Society for the Promotion of Human Rites (Belgia/Norge) / Kunsthuset Wrap / 3.–4. mars // // Ulverock / Av Elisabeta Bostan, gjendiktet av Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen / DNS, Store Scene / 9. februar – 21. april//

ris kr. p t n e d u t gs

s- o

Ungdom

// PARK / Av Claudia Triozzi (Italia/ Frankrike) / Studio Bergen / 9.–10. februar // BTkortet

som man kanskje trodde. Triozzi setter objektet i direkte motsetningsforhold til kroppen, der objektet – forstått som både interiør, sted og gjenstand – etablerer referanser til for- og nåtid, utfordret av kroppen som fundamentalt verktøy. Helt i nyfødelsen av mars måned kan man få med seg en sjelden affære på Kunsthuset Wrap i Møllendalsbakken. Bembo Davies, veteran hva lokal scenekunst angår, har under pseudonymet Society for the Promotion of Human Rites inngått et samarbeid med belgiske Compagnie Buelens Paulina, og inviterer publikum til en helaften i multidisiplinær ånd. Marijs Boulogne har arbeidet med det feminint groteske i en årrekke, blant annet ved disseksjon av broderte babyer i Excavations: The Anatomy Lesson, og presenterer nå publikum for enorme heklekonstruksjoner i makroteknikk av det nylig oppfunnede fiberet CairfulTM. Sammen med veverne Laura Verlinden og Eva Weerts søker Boulogne å utsette Davies for en nådeløs hevn, tuftet på hans væren som maskulint vesen. Kunsthuset Wrap inviterer til matservering og dans ut i de sene nattetimer, alt inkludert i billetten. Alt er med andre ord tilrettelagt for en innholdsrik utflukt til Bergens drabantstrøk, og sentrumskjære gjerdesittere kan rolig forsikres: dere trenger ikke ta med niste. Dersom man har tilgang på barn i nærmeste omgangskrets, eller rett og slett ufortrødent er kjempefan av russisk-fransk-rumenske samproduksjoner fra 1976 har man nå i februar også muligheten til å få med seg Ulverock, med selveste Helge Jordal i rollen

Foto: Fredrik Arff

Frisk

en ftenpost

ende. A og forfør

150!

AV BERTOLT BRECHT Oversetter: Ole Grepp. Regissør: Marit Moum Aune. Scenograf: Even Børsum. Kostymedesigner: Ingrid Nylander. Musikalsk ansvarlig/komponist: Atle Halstensen. Medkomponister: Sigve Bull og Karianne Jæger. Koreograf: Patrick King. Med: Siren Jørgensen, Sulekha Ali Omar, Stian Isaksen, Jonas Nielsen, Frode Winther, Kristoffer Sagmo Aalberg, Jon Ketil Johnsen, Helle Haugsgjerd, Sverre Røssummoen og studenter fra Studentteateret Immaturus. Musikere: Jan Kåre Hystad og Jonas Nielsen

Billettbestilling: 55 60 70 80 / 815 33 133 dns@dns.no / www.dns.no Under 30? Se dns.no

2/2012

45



MUSIKK MÅNENDENS ANMELDELSE SILJA DYNGELAND

Foto: Ørjan Irgens

SILJA DYNGELAND Sjanger: Singer-songwriter. Nett: facebook.com/siljadyngeland. Aktuell med: Syvtommeren «Tensed Situation». Hva/hvor: Slippfest og konsert på Logen 19. februar. Hei, Silja Dyngeland! Hvorfor akkurat Logen? – Det passer bra. Det er akkurat passe stort, jeg liker den scenen. Er det ute i selve storsalen der? Nei, vent. Det får kanskje være måte på. – Nettopp, ja, det er nok i baren der. Vi elsker den baren. Minnes blant annet en konsert med Empty Bottles And Broken Hearts der, som var helt topp. Også er det så fint å kunne kjøpe tappeøl som ikke er Hansa! – Ja, hver sin lyst.

1

Hvilke andre plasser har du spilt på i Bergen? – Skal vi se … jeg har gjort en del studentarrangement. På Garage og Hulen har jeg jo spilt … på Madam Felle. Også har jeg gjort en del for AKKS rundt omkring (idealistisk musikkorganisasjon som arbeider for å rekruttere, motivere og synliggjøre flere kvinner inn i alle ledd av musikkbransjen, jou. anm.). Er alle konsertarrangører like bra? Noen kjipe opplevelser? – Ingen jeg kommer på i farten. Bare god stemning. Mange kjenner deg kanskje fra Urørt, men det er liksom noe annet med en fysisk syvtommer. Er det slik du ser på det også? Er dette din mest ambisiøse utgivelse hittil? – Ja, det er jo det. Jeg er jo fremdeles en usignert artist uten management, men jeg

var så heldig å vinne et kulturstipend fra DNB Nor. Det er det som gjorde det mulig å spille inn disse låtene hos Kato Ådland i Studio 5071. Kato Ådland, ass. Han er med på alt han! – Han er flink vettu. Så nå gjenstår det bare å se om jeg får napp hos et apparat. Skulle da tro at Made ville kjenne sin besøkelsestid? – Kanskje. De er iallfall invitert på konserten. Bandet for kvelden består av:
Silja Dyngeland – vokal og gitar;
Thomas T. Dahl – gitar;
Sebastian Uthaug – bass; og
Magnus Åserud Skylstad – trommer. Det blir også premiere på musikkvideoen «Octavious», filmen er produsert av Benjamin Langeland og Øyvind Svanes. Syvtommeren kan kjøpes på Apollon og Robotbutikken.

MACHINE BIRDS

Foto: Fred Jonny

MACHINE BIRDS Sjanger: Eksperimentell pop-musikk med innslag av elektronikk. Nett: soundcloud. com/machine-birds. Aktuell med: Singelen «Time» på Nabovarsel. For tiden i studio (med Njaal!) for å spille inn EP. Hva/hvor: Konsert på Landmark 11. februar. cc: 100,Hei, er det Maria Skranes, jazzstudent på Griegakademiet i Bergen og vokalist i Machine Birds? – Ja, det (skurr på telefonlinjen). (…) er (…) studio akkurat (…), når (…)?

1

Hallo? Hallo!? – Hva … (borte) Jeg lurte på om vi kunne snakke litt om konserten på Landmark. – Jeg hører (…) ikke. Hva (…)? Tror du (…)? Vi tar det en annen gang! Machine Birds ble dannet i slutten av 2009. De ble plukket ut til å være med på «Framtida i Norsk Jazz» våren 2010, og fikk velfortjent (men ikke nok) oppmerksomhet da de kom på andre plass i Urørtfinalen i 2011.

Etter Landmark-konserten tar Nabovarsel – ved trespannet Sanhueza, Njaal, Romskip og Planeter – over. Dørene åpner 22:00. Konsertstart 23:00.

LINDSTRØM Six Cups Of Rebel (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Seks kopper syre. Første gang jeg kjørte igjennom denne plata, var på fest. Og det med en ganske god andel Lindstrøm-fans til stede – den holdt ikke én gjennomkjøring. To beskrivende ord gikk igjen for å forklare hvorfor den måtte av: hektisk og stress. Men dette er jo en ærlig sak; noen plater er ikke laget for fest og morro. Siste Lindstrøm-plate, den med Christabelle, var så definitivt laget for fest og morro, Six Cups Of Rebel er altfor opphengt i merkelige, syrete og fjerne detaljer til å kunne funke på den gjengse fest. Når det er sagt, jeg innser at det finnes fester hvor denne funker perfekt. Men la oss legge kombinasjonen Lindstrøm og fest litt til side, det har jo ikke så mye å si. Viktigere er det hva slags album Six Cups of Rebel egentlig er. Det er rart, det er veldig hvitt, og det putter verdensrommet tilbake i space-discoen. Den siste påstanden fortjener litt forklaring. Six Cups … plasserer seg nemlig litt utenfor hva man tradisjonelt vil beskrive som space-disco, det er for å nevne én faktor ikke særlig kosmisk. Men det er spaced out, som i fjernt. Det er faktisk såpass ute

5

at det er enten utrolig vanskelig eller bent frem umulig å bli helt klok på. «Magikk», med all sin hvite funk, er for eksempel en låt som tar tid, men som åpner seg og setter seg, altså en vanskelig låt. Mens «Call Me Anytime» inneholder den mest kaotiske introen jeg noensinne har hørt og kommer aldri riktig til hektene igjen. Når det er sagt, selv om det ikke alltid er så greit å følge med i svingene, så er Lindstrøm fortsatt Lindstrøm. Flåsete sagt, men det er også beskrivende for hvilket talent som bor i låtsnekkeren; det er alltid noe der. Six Cups … er et album som oser av overskudd, og det er et album som virker å følge omtrent hver eneste impuls som slo inn under innspillingen. Det er en bra ting fordi det er unektelig et veldig morro album; et album som aldri kjennes begrenset eller strengt. Men tveeggetheten viser seg i at det titt og ofte går seg litt vill, og selv om det som regel finner formen igjen, så blir det hakket for merkelig til tider. Six Cups … er såpass sterkt at det er et av nyårets beste album, men det kommer nok ikke til å stå seg. Én ting er imidlertid sikkert: Dette kommer helt sikkert til å stå igjen som et av 2012s rareste album. Håvard Ringen

MÅNENDENS LESNING

BLURB: «Det er få musikalske univers som er så tiltalende som det Machine Birds skaper med ’One Last Try’. Uten tvil noe av det vakreste som har kommet fra Urørt i år: lekkert produsert og nedstrippet pop som sitter i hjertet lenge etter at låten er ferdig.» - NRK P3 Urørt.

THE MEGAPHONIC THRIFT

Denne måneden får våre venner i musikkbladet ENO konkurranse i form av gratismagasinet Gaffa. Deres første nummer er ute på gata

1

15. februar. GAFFA har eksistert i Danmark siden 1983 og ekspanderte til Sverige i 2010. Nå står Norge for tur. Men trenger Norge et nytt musikkmagasin? Vi ringte redaktør Øyvind Rones. – Den mest åpenbare forskjellen mellom GAFFA og ENO er jo at GAFFA er et gratismagasin. Med tanke på profil, så snakker vel ENO mer til musikknerdene, mens GAFFA kommer til å være mer for alle. Vi satser også hardt på nett, hvor folk skal kunne få alt av de ferskeste oppdateringene om hva som skjer i norsk og internasjonal musikkliv. NATT&DAG gleder seg og ønsker løkke til.

Foto: Øystein Grutle Haara

THE MEGAPHONIC THRIFT Sjanger: Melodiøs støyrock med overstyrte gitarer og mann/kvinne-vokalsamspill. Nett: soundcloud.com/megaphonicthrift. Aktuell med: Den selvtitulerte albumet Megaphonic Thrift ble sluppet på Neues Records/Tuba 3. februar. Hva/hvor: Slippfest og konsert på Logen 3. februar. cc: 150,- Forhåndssalg på Apollon. Hei, Richard Myklebust! Logen? – Ja, det er et sted vi har hatt lyst til å spille på lenge. Det er så pent der. Også er det jo folk i bandet som jobber der.

1

Ja, vi har sett deg bak baren der! – Ja, det er vel bare jeg som jobber der. Men de andre er der hele tiden. De får billig øl av meg. Det som er så digg med Logen er at du får Frydenlund på tapp! – Ikke nå lenger. Vi har gått over til Hansa. Whut!? Dere også!? Skandale! – Sånn er livet. Hvem tar dere med ut i krigen? – Leiv Reed, Lovecult og Indieaftenfolket vil være med å gjøre kvelden perfekt. Vi elsker de folka. Dørene åpner ni, Leiv Reed går på klokka ti.

Hvilken konsert gleder du deg til i februar? – Jeg tror Electric Eye skal spille på Kvarteret mot slutten av måneden. De består blant annet av medlemmer fra Alexandria Quartet og Hypertext. Jeg lover deg, Electric Eye er noe du ikke vil miste. Håper bare jeg er hjemme. Det blir jo så mye reising fremover. Ja, dere er jo bare ute i Europa hele tiden. Dere må ikke glemme hvor dere kommer fra! – Vi kommer tilbake. Blir kanskje noe til sommeren, men det kan jeg ikke uttale meg om ennå. Du vet hvordan det er …

MÅNENDENS KONSERT I februar åpner Vulkan omsider dørene og debuterer med et brak i form av Snowboard-VM. Turbonegro spiller sin første konsert i Norge på tre år og spiller i skrivende stund inn et nytt album. Happy-Tom forteller at vi har noe å glede oss til: «Fy flate, så bra dette blir, ass. Dette er rett og slett noe av

1

den beste musikken jeg har hørt noensinne». I tillegg kommer Bostonbandet Dropkick Murphys med traltepunken sin og Tommy Tee med sitt entourage. Kvelertak kommer også, før de trekker seg tilbake for å forberede nytt album. Det hele skjer på Vulkan og Fabrikken 10. – 19. februar.

2/2012

47


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER sene har funnet tilbake formen som fikk fjortiser som meg til å klikke i vinkel. Ja, jeg har selvsagt vokst fra dette og lytter med ironiske ører, men noen ganger er det deilig å ta musikk for det det er, og ikke tenke på hva som er musikkpolitisk korrekt. Her er det er nok av gode låter til å gjøre Reborn In Defiance til en verdig oppfølger til State Of The World Address. Om ikke annet en nostalgisk reise tilbake til gode minner fra 90-tallet Andreas Tylden BLACK BANANAS Rad Times Express IV (DRAG CITY)

BIOHAZARD Reborn In Defiance (NUCLEAR BLAST/WARNER MUSIC)

Gjenfødt harry. Bandet med verdensrekord i harryness, Biohazard, vender tilbake fra intet (les: pornoindustrien og reality-TV); bandet som fikk 98% av undertegnedes generasjon til å klippe av hestehalen, bytte ut Death-skjorta med flanellskjorte, naglebelte med hundekjetting og Levi’s-bukser med Dickies. Bandet som innførte Brooo’kln street struggle realness til en sulten masse dritalei generisk metal som aldri hadde hørt om Cro-Mags eller Sick Of It All før. Bandet som etter Rage Against The Machine (og Anthrax’ samarbeid med Public Enemy) var de første til å fusjonere rap og metal med formidabel suksess i form av andreskiva Urban Discipline (1992) og oppfølgeren State Of The World Address (1994). Det tok derimot ikke lange tiden før varsellampene blinket rødt og gjorde Biohazard mer utdatert enn musikkavdelingen til VG. Siden har de gitt ut hele fem album uten at noen har brydd seg stort utenom tyskere og amerikanske wiggers. Det er bassist/vokalist Evan Seinfeld som for det meste har stjålet showet de senere år da han stilte opp i det pinlige, men, bevares, svært underholdende, realityshowet Supergroup sammen med Sebastian Bach, Ted Nugent, Scott Ian og Jason Bonham. Men aller mest da han giftet seg med pornodronning Tera Patrick og gikk inn i bransjen under navnet Spyder Jonez. En smule ironisk med tanke på Biohazards «social awareness» og über-cheesy tekster om vold og sexisme, fattigdom og urettferdighet, korrupsjon og kapitalisme. I skrivende stund er det dog usikkert om Seinfeld fortsatt er med i bandet (ja, han spiller på skiva). Biohazard 2012. Om noen skulle være i tvil, er alt som før i det åpningslåta «Vengeance Is Mine» setter «standarden» med «You think you know me/Fuck you and the lies you hide behind». LOL. Et par runder i spilleren med «urbane» tekster på ungdomsskolenivå og cheesy breakdown metal/hardcore konstaterer at Reborn In Defiance, som fryktet, er fremført av aldrende menn i førtiårene uten mye til selvinnsikt eller musikalske antenner. Spesielt på «Vows Of Redemption» når Seinfeld og Billy Graziadei veksler mellom å rappe over et komp et sted mellom grunge og metalblues. LOLx2. Men så. Etter den tiende runden, med alle sperrer og filtre nede, slår det meg at Reborn In Defiance, utrolig nok, begynner å låte bra og sette seg under huden. Det er tydelig at harrytas-

4

48

2/2012

Muskelgruppen. I 2004 tok Jennifer Herrema med seg noen av medlemmene fra Royal Trux og dannet RTX. Hakket mer progressivt, men med den samme vulgære og utfordrende attituden. På deres siste utgivelse fra 2007, Western Xterminator begikk de en maktdemonstrasjon med klassikere som «Balls to Pass» og «Black Bananas». Så ble det stille. I mellomtiden har flere band yppet med tronen, Ariel Pink’s Haunted Graffiti gjorde et hederlig forsøk i fjor, men Die Antwoord med sine anarkistiske sjangeroverskridelser er nok de som er nærmest i ideologien. Uimotståelig søtt, ekkelt og klissete som nettopp sorte bananer, gir Black Bananas deg cravings og brekningsfornemmelser fra første spor. Rad Times Express IV er en skamløs, men beundringsverdig godt styla miks av foxy funk, cheezy FM-rock og harde 80-talls synther, ispedd et gjennomgående ekko av Royal Trux og RTX. Jennifer Herrema og gutta tør videreføre idéer andre musikere ikke en gang tør å tenke. Her kokes kje i mors melk mens gitarer vrenger seg i syndige hooks. Det kreves muskler å balansere såpass mange genre uten at det låter som en psykotisk schizo. Med sin umiskjennelige androgyne og rølpete vokal holder hun villdyret i tømmene. «Hot Stupid» for eksempel, en George Clinton møter vintage Royal Trux (du kan nesten høre konturene av «Waterpark» i kulissene), er en delikat ode til både Parliament og Herremas egen musikalske fortid. Uten noen form for selvrespekt blander de sammen alt som tilsynelatende faller dem inn. You gotta know the rules to break the rules, heter det, og Herrema kan så visst reglene. Det er ingen tvil om at hun og resten av bandet vet hva de driver med, derfor kommer de også ut av det med æren i behold. Denne gangen også. In Herrema we trust! Inger Lise Hammerstrøm

5

CORROSION OF CONFORMITY Corrosion Of Conformity (CANDLELIGHT/TUBA)

Ja til konformitet. Jeg skal innrømme at jeg ikke har det store kjennskapet to Corrosion Of Conformity annet enn å ha fulgt med bandet jevnt og trutt siden videoen til «Vote With A Bullet» begynte å rotere på MTV en gang på starten av 90-tallet. Dette er altså, som med alle andre artister og band om dagen; backto-roots-original line-up-pakka. Før det mer kjente ansiktet utad, Pepper Keenan (Down), ble med i bandet (det sies at han er med igjen fra neste skive av). Corrosion Of Conformity startet opp allerede i 1982 og var en av

5

de aller første såkalte crossoverbanda som blandet en hel del undersjangere med hovedvekt på punk/hardcore og metal og over tid spisset seg ned til hva mange i dag kaller stoner/sludge/doom. På midten av 90-tallet kom det «kommersielle» gjennombruddet med skiva Deliverance. Historie til side og innrømmelse nummer to: Jeg ikke har veldig mye til overs for Black Sabbath-dyrkende ørkenrock med hatten på snei og joint i munnviken. Kreativiteten holder seg som oftest innenfor stramme vilkår, og det hjelper heller ikke på at band av slik kaliber har kommet og gått i dusinvare de siste årene. Derfor er det ekstra hyggelig at Corrosion Of Conformity til tross holder et høyt nivå med masse smittende spilleglede, catchy låter og god klassisk crossover rock’n’roll de fleste kan like. Mike Dean, Reed Mullin og Woody Weatherman spiller rett og slett dritfett sammen. Det er lite å utsette annet enn et noe monotont lydbilde og nedstrippa produksjon som igjen, strengt tatt, er hele poenget med Corrosion Of Conformity. Ja til konformitet, sier nå jeg. Andreas Tylden

TATOVERTE JEG ARMENE MINE FOR DETTE? LANA DEL REY Born to Die (INTERSCOPE /UNIVERSAL)

Tilfellet Del Rey bør være kjent nå. Dersom det mot formodning ikke er, her følger en kort innføring: Jente prøver seg som popstjerne, jente mislykkes, jente går i skjul, jente dukker opp igjen i nærmest ugjenkjennelig form, jente er nå backet av all verdens pr-maskineri, jente har tatt en mengde tatoveringer, jente blir hypet, jente slipper album. Spørsmålet er om man kan ta noe så åpenbart konstruert som dette seriøst? På den ene siden er det jo fin musikk på denne plata. På den andre siden slåss vi med et pr-team som har hevet så mange trend-etiketter de makter etter et pent ansikt, for å se hva som kleber seg fast. Nå trenger ikke konstruerte popstjerner i seg selv være et problem i 2012. Såpass herdet er vi etterhvert. Men for at aversjonene skal utebli, må musikken backe opp hypen. Fett image holder ikke hele veien. Lana Del Reys musikalske uttrykk bærer på det samme genmaterialet som den estetiske pakka, men fremstår som noe mindre ektefølt. Melodiene er lengtende og triste, ikke ulikt en Chris

3

DA PROFESSOR The Laboratory (DON CORLEON/IMPORT)

Debut med sprut. Reggaegutta må begynne å tenke litt nytt. Hele industrien gjennomsyres av sub-par materiale, kjøpte og betalte radiojockeyer og badmen med for mye penger og for lite talent. Rootssjangeren står i stampe og det er ikke mange nye artistkandidater til å ta over tronen. Noen unntak fins det dog. Når det gjelder produsenter: Don Corleon er en av de som skiller seg ut i mengden. I fjor høst applauderte jeg hans forsøk på å ta tilbake duben fra gjøglerfolket, og han har reddet seg inn fra en lettere generisk vandring inn i stillestående samarbeider med gjespefremkallere som Gentleman. Corleon har allerede revolusjonert jamaicansk musikk to ganger, og nå er han i ferd med å gå sin helt egen vei. Don-protesjeen Protoje (oi, da!) sitt debutalbum var muligens fjorårets mest interessante debut, og viste at det går an å bygge nye karrierer uten nødvendigvis å skulle hore seg til over hele øya og spille inn for Gud og hvermann. Da Professor sitt album følger opp denne fint. Han har pondus, ganske mye faktisk, til å være såpass ny artist som han er. I tillegg er det noe med stemmen, en x-faktor som hadde fått Adil og Mia til å holde fingrene sine langt unna stjernesmellknappene. Da Professor utstråler en slags personlighet og man tror på det han sier: det høres ikke ut som han bare står og repeterer tomme rastafloskler – som så mange av sine kolleger. Jeg blir litt svett når man beveger seg inn i tjolaheioghopp-reggae på et par spor her, men ellers er det helt

4

klart: et av årets reggaealbum er allerede ute. Av og til slår det virkelig gnister: «Peace & Unity», med sin Eek-A-Mouse-pastisj av et refreng, og maskingeværspytting gir deg bakoversveis, mens «By My Side» ser han hoppe mellom sår crooning og toasting, og «Wake Me Up»: en av de vakreste loverssangene på lenge. Sleng på det uventa samarbeidet med rock steady-legenden Ken Boothe, og du har et av de mest spennende debutalbumene fra Jamaica de siste årene, 2012 sitt første pliktkjøp og en god grunn til å skru opp bassen til 12. Jørgen Nordeng FIRST AID KIT The Lion´s Roar (WICHITA)

Cowboy møter popgudinner. «Oh, the bitter wind is coming in, and I´m already missing the summer, Stockholms cold, but I’ve been told I was born to endure this kind of weather.» I ett og samme

5

Isaak i toppform, mens produksjonen er moderne r’n’b ala Weeknd, med masse romklang, reverb og tydelig hi-hats. I utgangspunktet en god idé, men det funker ikke riktig i praksis. I møtet mellom det moderne og det gammelmodige, oppstår noe klamt som gir hele prosjektet et anstrøk av å prøve for hardt. Jo da, av og til sitter det som en joystick på gutteværelset. «Video Games» er et sjeldent lykketreff og fremstår som en forsonende faktor på Born to Die. Her fungerer kombinasjonen smektende, nostalgisk låt og reverb-tung produksjon svært godt. Produksjonen fremhever en flott låt, i stedet for å dekke over en dårlig én – en kamuflasjemetode som særlig avsløres på «Off to the Races» og «This is What Makes Us Girls». Det er likevel fristende å konkludere: Dersom låtene og veet hadde blitt mer rendyrket, kunne dette fremstått som et mye sikrere og mer gjennomført produkt. For all del, det er ting å hente her, men gullkornene drukner litt i mangel på entusiasme og – for å bruke et slitenst idol-uttrykk – feeling. Og ja, helt sikkert, hadde jeg ikke vært en slik bitter trendnisse kunne jeg raskt endt opp med å like Born to Die. Håvard Ringen

vers forener søstrene Söderberg nostalgisk musikkhistorie med ungdommelig nåtid. Som lengselen til en ensom cowboy på de øde og kalde slettene møtes to unge jenter med en sentimental dragning mot en svunnen tid. «Emmylou» er en køntriode til frøken Harris, Johnny Cash, Gram Parsons og June Carter. En hyllest med tydelige elementer fra samtlige køntrilegender, samtidig har den en såpass klar egenart at låten lett får innpass blant våre fineste klassikere. Tittelkuttet, som åpner i velkjent First Aid Kit-stil med Klara Söderbergs kjølige og androgyne vokal, akkompagnert av framtredende kassegitar, går etter hvert over i en nydelig orkestrert låt som kommer til å sitte til langt ut i vintermånedene. Deres uendelig vakre stemmer som grenser til guddommelighet leder deg gjennom et stykke musikk med nerve, mystikk og vitalitet. Med en anstendig distanse til inspirasjonskildene viser de en

modenhet og profesjonalitet som er få 19-og 22-åringer forunt. Selv om kombinasjonen av The Byrds-folkete køntri, Emmylous køntriknekk, Nick Drakes nøkterne sårbarhet, Lykke Lis kjølige pop, The Tallest Man on Earth’s Dylan-flørt, iblandet det umiskjennelige køntri-uttrykket ligger langt oppe i dagen, finner du et tydelig preg av egenart i The Lions Roar. «There’s nothing new under the sun, all that will happen has already begun», synger de forkynnende og resignert på «I Found a Way». Klara og Johanna er så mye mer enn et speilbilde av sine inspirasjonskilder. Med en far i musikkbransjen, og som bidragsyter på plata (!), har de stått og gått i musikk siden de var små. Det er nok også derfor de framstår som så fullkomne musikere tross sin unge alder. På The Lions Roar beviser de at kan prestere på samme nivå som de etablerte, om ikke bedre. Så watch out, Emmylou! Inger Lise Hammerstrøm


Suveren Seinfeld! VG

6/6

Magisk aften med Seinfeld! Berlingske Tidende

JERRY SEINFELD

LIVE

VESTLANDSHALLEN

ONSDAG 9. MAI

suksessduo.” 5 “ny BERGENS AVISEN

5

1. august

Ricks teater

INGENTING SPILLER DEBUT-PLATA “INGENTING” FRA START TIL MÅL + DET BESTE FRA 20 ÅR PÅ OG AV VEIEN

9. februar

“To trivelige herremenn som på ingen måte er gått ut på dato” BERGENS TIDENDE

Ricks teater

SUSANNE SUNDFØR

Jan Eggum Hedersprisen 2011

26. april - Ole Bull scene

gabrielle

27.april 28.april 28.april 29.april

Bergen Bergen Bergen Bergen

Ole Bull Scene Ole Bull Scene kl. 19:00 Ole Bull Scene kl. 21:30 Ole Bull Scene

med band

Utsolgt Utsolgt Ekstrakonsert Ekstrakonsert

10. februar - Kosmo

Lise Karlsnes

10. mars - Kosmo

k? lamusik i r t S r e Kva in stril? Kva er e gdadyret? by Kven er

17. mars Ricks teater

BILLETTER:

www.billettservice.no / 815 33 133 / Narvesen / 7-elleven

2. mars - Kosmo


MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

S U RF E TUR F R A K R I AU S T R A L I A . 3.990 ,-

TAPT KJÆRLIGHET/ TAPT MULIGHET THOM HELL Suddenly Past VOICES OF WONDER/VME)

INK A TRAIL TIL MACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

4

SAFARI NAIR OBI TIL FR A KR. 8.75 Z ANZIBAR 0,-

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E A L A ND Å NEW Z0 P E IV D Y SK 1.25 ,F R A K R.

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

50

2/2012

Det er få her til lands som kan poplåten like godt som Thom Hell. Anders Tjore selvsagt, Sondre Lerche og Martin Hagfors, kanskje. Men Thom Hell er helt der oppe. Og det strekker seg lenger enn å ha en egen evne til å skrive fine melodier, Thom Hell kan også en ting og to om låtstrukturer og om arrangementer. Suddenly Past er et fryktelig solid popalbum, og Thom Hell tar i bruk hele posen med oppsparte tricks. Men det som skiller albumet ut fra røkla, er hva det handler om. Suddenly Past er i realiteten en elegi over Hells forhold til Marit Larsen, og nettopp det er albumets – på én og samme tid – store styrke og svakhet. Det som veldig ofte har vært Hells fortrinn som popsnekker, er hvor mørkt han tør å gå, hvor selvutleverende han kan være og hvor vakkert han klarer å uttrykke seg. Problemet med Suddenly Past er av den overflatiske sorten; den emosjonelle dybden viser seg ikke før man virkelig går låtene etter i sømmene. Og dette virker litt som en oversett mulighet for Hell, på dette albumet ligger alt til rette for at han med god grunn kunne gått virkelig dypt. Allikevel føles det som et utpreget lett album, på overflaten. Musikalsk er nok Suddenly Past Thom Hells letteste album. Poppen hans har alltid vært lett å forstå, men vrang nok til at den holder en stund, og den er verken lettere

THE WORLD

ANTHONY HAMILTON Back To Love (RCA RECORDS/SONY MUSIC)

Tilbake til kjæreiken, men hvor er smerrrten? Det var med et aldri så lite håp om en sårt tiltrengt soul-revolusjon, at jeg ga meg ende over til Anthony Hamiltons andrealbum/ kommersielle debut Comin’ From Where I’m From tilbake i 2003. Tre år etter D’angelo sitt foreløpig siste album, og like lenge etter at Hamilton selv stod på scenen i Norge sammen med nettopp D’angelo på Quarten (dog som backup-sanger). Der soul-scenen ikke så ut til å få noen åpenbar arvtaker etter Kong D, var Hamilton og hans unike, såre stemme en åpenbar kandidat med sitt nærmest perfekte album fyllt av hjerteskjærende, følelsestunge låter som «Since I Seen’t You», «Charlene», «I’m a Mess» og ikke minst det flotte tittelsporet. Men da det to år senere var på

4

eller vanskeligere enn tidligere her, men det er lysere, litt muntrere, litt mer vår enn tidligere, og særlig mer enn man skulle forvente forutsetningene tatt i betraktning. Men lyrisk er ikke dette albumet noen joyride, og dette skaper en ganske interessant kontrast. Det klareste eksempelet på dette er passende nok en av platas beste låter. «Killing Me» er bedagelig og slentrende i utforming, men lyrisk går den dypt. «You’re killing me, and you’re getting away with me», synger Hell under det delikat orkestrerte refrenget, «I need to feel your kiss, one last time», følger han opp med, og dreper alle illusjoner om at bruddet kanskje var tosidig. På «One Last Chance» finner vi Hell nærmest trygle om en ny sjanse, mens musikken ikke helt makter å underbygge alvoret. Den antemiske radiohiten «Tonight» er en låt som sikkert raskt kan bli feiltolket som positiv, men igjen krasjer innhold og form på en interessant måte. Dessverre er det ikke formmessig tvetydighet eller kontekstuell tyngde som er poppens største virkemiddel. Det er følelser og banalitet. Og Suddenly Past føles som sagt som en mulighet Thom Hell har latt slippe gjennom hendene. Det er jo åpenbart et godt album, man sitter bare med følelsen av at dette kunne vært enda mer utleverende, sårere og blottstillende. På en annen side virker det som om det går bra med hovedpersonen her – og det er jo godt. Håvard Ringen

tide å følge opp genistreken med andrealbumet Soulife, var det åpenbart at noe manglet. Stemmen var fortsatt den samme, men selv om det høres fryktelig corny ut, var det som om litt av selve sjelen hadde forlatt åstedet. Siden den tid har vi fått tre andre Hamilton-skiver, som heller ikke har vist seg å leve opp til Comin’ From Where I’m From, og på tampen av 2011 kom altså hans seneste utgivelse, Back to Love. Jeg har åpenbart sluttet å håpe på noen gjentakelse av 2003, men jeg stiller meg positivt overrasket til denne skiva, som helt klart byr på flere fin-fine øyeblikk. «Pray For Me» tar oss til church med sin bønn om kjærleiksforsoning; «I’ll be the man that you want / I’ll be the man that you need church every Sunday / prayers every Monday, Tuesday, and Wednesday, and Thursday, and Friday just bring my baby back to me», mens «I’ll Wait» henter fram den sedvanlige og ulykkelige

Hamilton-kjærligheten med linjer som «I’ll wait for you to fall in love / I’ll hold myself for only you / I’ve tried to settle down before / Said I’ve tried it before / There’s no other love that will do». Men det er derimot ikke før man begir seg ut på bonusmaterialet av albumets deluxe-versjon, at man virkelig får et glimt av den gåsehudgivende Hamilton jeg fortsatt setter så utrolig høyt. «Did you ever stop to think at all / This will tear a hole in me / Did you ever even care at all / That I’d be questioning/ Will I ever love again / Will I ever trust again», øser han ut på fantastiske «Broken Man», mens grown man-anthemet «I’m Ready» gjør det klart at dette ikke er musikk for klubb-hoppende tenåringer. Alt i alt en fin skive, som dessverre byr på for få standout-låter, og ikke minst den hjerrrten og smerrrten som Hamilton hadde så enormt mye av for et snaut tiår siden. Mathias Rødahl


MUSIKK THE MEGAPHONIC THRIFT The Megaphonic Thrift (NEUES/TUBA)

Smakfull røre. Det er neppe Motorpsychos katalog som har gått flest runder i spilleren hos bandmedlemmene i The Megaphonic Thrift. Førstesingelen, «Raising Flags» fra deres andre album er imidlertid slående lik trønderprogbandets «Sinful, wind-borne» fra Blissard. Man skulle nesten tro det var en hyllest. Drivende gitarer akkompagnert av obligatorisk distortion i en blyg popflørt. Sonic Youth er likevel den klareste, og mest gjennomgående referansen på plata, men det er linken til Motorpsycho som er interessant, for da snakker vi om å plukke fra hverandre en sjanger som etter hvert begynner å bli så til de grader ihjelspilt. Shoegaze eller støyrock, det synes å ha gått inflasjon i sjangeren de seneste årene. Motorpsycho har aldri sortert under den paraplyen, men har hatt mye av de samme elementene. Så når The Megaphonic Thrift rørte sammen sitt andre album med den hensikt å bevege seg bort fra støyen og istedet skape tydeligere melodier, ble resultatet altså en smak av trønderheimens rocketrio og det fineste 90-tall. Fort gjort at vaffelblir pannekakerøre, gitt. Anyway, eminent balansert mellom pop, støy, jazzelementer og indierock har bergensbandet skapt en mer melodisk plate. Interessant nok resultat, men hvor ble det av hitene? Jazzflørten «Fire Walk With Everyone», nevnte «Raising Flags» og drømmende «Moonstruck» (kul låttittel), er det nærmeste de kommer i denne omgang, men ingen av de skriker seg til en plass i nynneboka. Det er likevel gitarene som er skivas definitive høydepunkt. Vekslende mellom å drive fram melodiene og angi stemningene, tar Richard Myklebust og Njål Clementsen de gjeve hovedrollene. Live kan dette bli en riktig så berikende konsertopplevelse. Og med en imponerende turneliste som omfatter flere av Europas beste spillesteder, vil nok The Megaphonic Thrift spille seg inn i hjertene på mangt et indiehue denne våren. Inger Lise Hammerstrøm

4

RICK ROSS Rich Forever (MMG)

Fuck drømmene dine, ninja. Det fantes en tid da det kun var imponerende rapferdigheter og eksepsjonelle beat-valg som holdt Rick Ross og hans breiale Baws-image i live, men med årene har rapfans rett og slett glemt hele fengselsbetjent-flausen, og jammen tror jeg ikke Ross har gjort det selv også. I 2012 er det nemlig ikke noen kommersielle rappere med like mye kredibilitet og generell gatepopularitet som Rozay, og stemningen kommer garantert til å være magisk når feiten ruller ut på Sentrum Scene 26. mars. Men før den tid har Ross gitt oss en mixtape for å hjelpe på ventetiden fram til hans mye etterlengtede femtealbum God Forgives I Don’t, og ikke uventet får vi en gratisskive som topper mange offisielle raputgivelser. MMG-sjefen byr på sitt sedvanlige pompøse og mean-mug’ende sound, med gjesteopptredener fra noen av bransjens beste (Nas, 2 Chainz, John Legend, Drake, Pharrell Williams, French Montana Meek Mill osv), og gir gutta boys i alle aldre enda mer musikk å tøffe seg til på fest og byen. Dere vet hvem dere er (og ja, jeg er en av dem). Ross ér og blir en bauta med sin helt særegne posisjon blant dagens rappere, men en utgivelse med uttalige priceless uttalelser av typen «Fuck your dreams, nigga» (Diddy), «Being dead broke is the root of all evil» og fantastiske «100 dollars

5

a sock … two anchles, you do the math». kommer selvfølgelig ikke til å gå hjem hos alle. Da er det jo så fint at man istedet kan velge seg noe knakandes positiv og oppløftende boom-bap, mens resten av oss river av seg i barisen og holder det nede til «Yella Diamonds», «F*ck Em», «New Bugatti», «Off The Boat» og ikke minst den mye omtalte singelen «Stay Schemin». Hvor er en takløs Lamborghini når man trenger den?? Rich Forever er ikke på det samme nivået som for eksempel Teflon Don og Deeper Than Rap,

men som mixtape trenger den heller ikke å være det, og slipper likevel unna med en femmer. For hva annet kan man egentlig gi en skive som dette? Joda, det er litt for mange spor, og vi mangler de totalt åpenbare klassikerne som hver Rick Ross-skive har levert. Men igjen, dette er en mixtape, en oppvarmer til det som nok vil bli en av årets desidert beste skiver … OG den er fortsatt bedre enn albumet favorittrapperen din brukte tre år på å lage. Tenk på det du, din hiphoper. Mathias Rødahl

Vestnorsk Jazzsenter presenterer i samarbeid med

BERGEN JAZZFORUM

VÅRPROGRAM 2012 UTVALGTE HØYDEPUNKTER SARDINEN USF

BRI A

NB LAD E

LARRY CARLTON 10.02 HELGE LIEN 02.03 KENNY GARRETT 16.03 TRONDHEIM JAZZORKESTER 20.04 BRIAN BLADE MAMA ROSA 30.04 MEDESKI, MARTIN & WOOD 03.02

TRAILER TRASH TRACYS Ester (DOUBLE SIX/DOMINO/PLAYGROUND)

The Tracy & Mary Chain. I hine hårde dager, i denne internettalderen, hvor informasjon dukker opp og forsvinner raskere enn du kan få sagt «Mark Zuckerberg», hvor tørsten etter stadig nye inntrykk er viktigere enn den elementære trangen til vann, så er det vanskelig for et band som Trailer Trash Tracys (TTT) å opprettholde momentum. Likevel, til tross for å ikke ha en eneste forutsetning gående for seg, så har de klart nettopp det. Årsaken er den enorme, iboende kvaliteten som lå i den første singelen deres, «Candy Girl». Denne har gjort det mulig for TTT å fortsatt ha buzz etter nesten fire år(!) med stillhet. Men det fordrer ikke nevneverdig godt; ligningen én monsterlåt pluss fire års stillhet er ikke ofte lik et supert album. Men, tenke seg til, TTT kommer slett ikke ille fra det. Riktignok er «Candy Girl» fortsatt den store låten her, en låt som best kan beskrives som den flotteste låta The Jesus & Mary Chain og Kevin Shields aldri lagte sammen, men de har laget en relativt solid popplate dypt forankret i den britiske shoegazing-tradisjonen. Men Ester er ikke en fullt så derivativ plate som «Candy Girl» kanskje skulle forutsi. På den andre siden er det vanskelig å lage en plate forankret i noen som helst tradisjon uten å emulere et par band som har vært, så det er uunngåelig at Ester høres noe uoriginal ut. Spørsmålet er hvor ille det egentlig er. Det har jo ikke så mye å si så lenge TTT lager gode låter, en god låt som er mye som en pastisj, er fortsatt en god låt. Og TTT har nok gode låter til å komme fra det med æren i behold, men dessverre ikke så mye mer. Foruten nevnte høydare, kan også «You Wish You Were Red» nevnes. En låt som holder seg til suksessformelen som gjør «Candy Girl» til en så god låt; det er veldig mye TJaMC der, men det er også en viss egenart. Og det er når TTT på sitt minst apologetiske hermer etter heltene sine at de låter best. Når de prøver å være egne, i større grad, faller de dessverre litt igjennom. Men Ester er en fin plate, og ikke minst er den en fin introduksjon.

4

På mange måter er jo en lunken debut med enkelte storlåter den beste måten å introdusere seg selv på. TTT vil ikke slite særlig med presset neste gang. Håvard Ringen WILEY Evolve Or Be Extinct (BIG DADA/VME)

Norgesvenn og urokråke holder seg nesten i skinnet. Wiley trenger en manager. En psykolog. Ei uke på medietreningskurs. Og en A&R. Rett og slett hjelp. Den humørsyke norgesvennen, som i fjor avlyste Oslo Live-konserten sin på dagen, for å prioritere jointrøyking og Playstation, er mildt sagt uforutsigbar, og ikke alltid sin egen bestevenn. Hans eksentriske og heseblesende fremtoning har ført til rykter om alt fra akutt kolakjør til bipolare lidelser (sistnevnte avfeies forresten bastant på «I’m A Weirdo» («… but I’m Not Bipolar»). Uansett er Wiley et godt, gammeldags unikum. Han er grimens kanskje fremste rapper, men sliter med å finne fokus oppi alle prosjektene sine. Sånn albummessig har det stort sett vært rimelig ujevne utgivelser, dels skjemmet av lettkjøpte dansefrierier, uinspirert filler og en og annen uforklarlig avstikker ut i ingenmannsland. Her kommer sistnevnte blant annet i form av en tre minutter lang skit hvor han blir tatt i tollen for å ha røyka weed. Den er verken morsom eller nødvendig, for han banker poenget sitt igjennom bra nok på låta den bygger opp til, «Immigration». Stødigere rapper enn Wiley skal du derimot lete lenge etter. Han skinner, funkler og stråler over store deler av Evolve Or Be Extinct. Tittelsporet og åpneren «Welcome To Zion» er reine maktdemonstrasjoner. Han leker med språket, han er selvutleverende, han er komplett overfladisk, urimelig, sutrete. Men selve fremføringa er alltid krystallklar og punktlig så det holder. Det høres ut som han ikke anstrenger seg i det hele tatt, at det bare renner ut av ham. Mange håper på et reindyrka knallhardt grimealbum, men i likhet med fjorårets 100% Publishing er ikke Evolve Or Be Extinct helt der heller. Heldigvis inneholder den ikke noen like

4

bergenjazzforum.no Billettservice.no Støttet av Norsk Jazzforum, Norsk Kulturråd, Hordaland fylkeskommune Kulturseksjonen, Kulturdepartementet, Bergen Kommune Kulturseksjonen 2/2012

51


MUSIKK drøye radiosmiskere som det kollegaene hans i Roll Deep har gjort i det siste. Singelen «Boom Blast» er vel det nærmeste stekehouse-hinting vi kommer, og den er egentlig mer morsom enn slitsom. «Miss You» er litt over sutrestreken, men for det meste er Wiley i godt slag. Jørgen Nordeng YOUNG JEEZY Thug Motivation 103: Hustlerz Ambition (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Småtamt motivasjonskurs. Buzzet rundt Young Jeezy var enormt da han i 2005 forlot gruppa Boyz ’N Da Hood for å forfølge en solokarriere, som til de grader ble en suksess med klassiske mixtapes, gode kritikker og platinasalg for hans to første skiver, samt en massiv co-sign fra gata. Med genuin oppbacking fra beryktede Black Mafia Family stod det ikke heller akkurat på kredibiliteten til rapperen, som har bygget opp et image som «The Snow Man» – og da snakker vi selvfølgelig om

4

andre hvite ting enn snø. Men et eller annet sted før og rundt tredejskiva The Receccion begynte Jeezy så smått å falle av, både musikalsk, kommersielt og hypemessig. Hans tidligere nemesis Gucci Mane skiftet plass etter å ha vært underdog, og Rick Ross ble den nye «sjefen» innenfor kokainrap-sjangeren, til tross for sin alt annet enn gangster-bakgrunn. Dette sistnevnte faktumet har Jeezy også brukt mot Rozay flere ganger, men uten å vinne særlig støtte eller sympati blant rapfansen. Det viser seg tydeligvis at når alt kommer til alt, så er det musikken som teller, og det her har ikke Jeezy klart å følge helt opp. Tekstene hans har tapt seg, hele den breiale/alltid en vittig punchline-stilen hans har på en måte blitt skiftet ut med en smått kjedeligere versjon av ham selv. Og istedet for å høre «ad lib-kongens» mange trademarks på byen («Yeeeeeeeah», «Let’s get it», «Daaaaaaaaaamn»), har nå Rick Ross-gryntelyder og WAKA, WAKA, FLOCKA FLOCKA tatt over. Å si at ingen brydde seg da Jeezy

nylig ga ut sitt fjerdealbum Thug Motivation 103: Hustlerz Ambition, er dog en overdrivelse, da det faktisk var over 230.000 som stakk ut og kjøpte det i første salgsuke, men det har definitivt vært et tap av momentum rundt snømannen siden bare noen få år tilbake. Og desverre er TM103 et eksempel på nettopp dette. Det er Jeezy, men ikke helt den gode, gamle Jeezy. Vi får servert fete nok produksjoner, gjesteopptredener fra noen av bransjens største og mest interessante navn (Jay-Z, Lil Wayne, Andre 3000, T.I., Fabolous, Jadakiss, 2 Chainz, Freddie Gibbs ++), og det er jo ikke sånn at han selv har blitt dårlig, men låtene (som det dessuten er litt for mange av: 18 spor …) kommer og går uten at lytteren sitter igjen med den velkjente gate-inspirasjonen Jeezy tidligere var en mester på. Kanskje er det fordi han har mistet den selv? Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

OVERBEVISENDE MIXTAPE UTEN DRAKE-FEELING DREAMON Practice Makes Perfect (INDIE)

Det begynner å bli en del rappere som ifølge diverse media-outlets skal være framtiden til norsk hiphop, og en av dem som kanskje har fått høre dette mer enn noen andre det siste året, er Manglerud-unggutten Dreamon. Etter å ha holdt seg varm via en rekke enkeltlåter, videoer og mixtapes på «amatørnivå», fikk 22-åringen tidligere i vinter endelig innpass i bransjevarmen, da han ble en del av stallen til Universal Music. I november kom den første offisielle singelen, «Closer», og heldigvis ser det ikke ut til at Universal-samarbeidet har gjort Dreamon mindre sulten. Rett før N&D sin deadline slapp han nemlig på egenhånd gratis-mixtapen Practice Makes Perfect, et prosjekt han har jobbet med i hele to år, og som på ingen måte gjør spådommene om stjernestatus mindre relevante. Skiva serverer nemlig en imponerende dose med variert musikk, delt opp i en up-tempo rapdel, og en roligere R&B-del. Og selv om den første halvdelen er et solid stykke arbeid, med bangers som den pompøse «Wake Up», New Orleans-funky «Don’t Touch Me» og minimalistiske «Baddest Bitch», er det først når Dreamon glir inn i det softe og ærlige hjørnet at han virkelig viser fram hva han har å by på. Nå sier jeg ikke at hvem som helst kan lage feite club-bangere, men det tar likevel en spesiell type artist å åpne seg opp uten at det blir for kleint, noe Dreamon gang på gang har vist at han mestrer. Det skal heller ikke skyves under noen stol at blant annet sistnevnte låt, med cocky tekster som «No

4

52

2/2012

I ain’t trying to fall in love, but we can get freaky girl, I just thought that I should let you know», føles mindre troverdige fra Dreamon enn når han legger player-faktene til side på for eksempel «Do You Think About Me», et av tapens absolutte høydepunkt med sin snasne Sino-produserte beat og finurlige «I Want You Back»-outro. En annen favoritt er flotte «Mahkaiyah», som med produsent-Dreamons sampling av Jon B-klassikeren «They Don’t Know» selvfølgelig overbeviser undertegnede, men ikke minst også på grunn av sin fin-fine og rett fra hjertet-tekst, som den mystiske frøken Mahkaiyah garantert vil sette pris på. De sedvanlige Drake-kloneanklagene, som jeg til dels kan si meg enig i på diverse annet Dreamon-materiale, er denne gangen ikke relevante, og det er fint å se at han byr på et såpass stort låtmangfold istedet for å legge seg i det fristende feltet med formatert radiomusikk. Ja, for hvis du mener låtene på Practice Makes Perfect er rene Drake-kopier, da har du rett og slett ikke peiling på hva du snakker om. Det har derimot undertegnede (insert kvalmt glis), og jeg vil derfor igjen bare si at Dreamons favorittstempel (til tross for den noen ganger litt skurrende engelskuttalen) og generelle «han vi har troa på»-status fortsatt er særdeles velfortjent. Desverre ødelegger enkelte spor for helhets-kvaliteten og et terningkast fem, blant annet «Dry Out» med svenske Meemo Jacobs, som høres mer ut som en ung YouTube-amatør enn en albumklar sangerinne. Men med «øvelse gjør mester» som motto, er det dog ingen grunn til å uroe seg, og jeg er mer enn sikker på at Dreamons kommende debutalbum blir enda et steg i riktig musikalsk retning. Mathias Rødahl


NORDIC MUSIC PRIZE BEST NORDIC ALBUM 2011

De nominerte er:

Ane Brun It All Starts With One

Anna Järvinen Anna Själv Tredje

Björk Biophilia

Goran Kajfes X/Y

Gus Gus Arabian Horse

Iceage New Brigade

Lykke Li Wounded Rhymes

Malk De Kojn Toback To The Fromtime

Montée Renditions Of You

Rubik Solar

Siinai Olympic Game

The Field Looping State Of Mind

VINNEREN ANNONSERES TORSDAG 16. FEBRUAR, BY:LARM, OSLO Hør de nominerte albume i WiMP: www.wimp.no/nmp Få WiMP gratis i 30 dager: se wimp.no eller send WiMP til 2225


FILM

Internett har endret filmkritikken, men heller ikke den nye kritikken tar høyde for hvordan internett har endret filmen. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Det er idag opplest og vedtatt at internett har skapt en ny form for film kritikk, men det er likevel ikke en mer etablert truisme enn at det vil sitte medievitenskapstudenter og skrive masteroppgaver om det i en del år fremover. De fleste som får betalt for å skrive om film på papir har på et eller annet tidspunkt sett med skrekk på hvordan entusiastisk uhonorerte bloggere tar stadig mer oppmerksomhet, ofte på bekostning av de gamle fastlønnede veteranene. Men man behøver ikke være redd for å miste jobben for å føle en viss skepsis mot filmbloggernes inntog i offentligheten. Den nettbaserte filmkritikken er tilsynelatende basert på utømmelige reserver av entusiasme (disse menneskene er ikke interessert i film – de elsker film), og i motsetning til cinematekrottegenerasjonen kvier ikke dens skribenter seg for å helhjertet omfavne amerikanske underholdningsprodukter på den amerikanske underholdningsindustriens egne premisser. Montages.no – i praksis det nærmeste vi i dag kommer et betydningsfullt norsk filmtidsskrift – kåret i fullt alvor Ringenes Herre-trilogien til 00-tallets beste film. Det at såpass få reagerte på at en gjeng oppegående, skriveføre norske noenogtjueåringer fant det for godt å utrope en tolv timer lang barnefilm om hårete føtter, flammende vaginaer og sviktende bilaterale samtaler til det ypperste verden hadde prestert av levende bilder mellom 2000 og 2009, er betegnende for i hvilken grad internett har omdefinert hvordan vi tenker om kritikk generelt og filmkritikk spesielt. Det at så godt som ingen reagerte med mer enn et oppgitt «jaja, det er vel en sånn verden vi lever i nå», sier enda mer. For et tiår siden hadde en slik kåring blitt sett på som problematisk populistisk. For tjue år siden ville den vært utenkelig. I 2010 virket den bare altfor rimelig. På grunn av filmbransjens produksjonsmodeller og komplekse økonomi, er filmkritikken den kritiske disiplin som i størst grad har blitt påvirket av internetts inntog i medieverdenen.1 Ettersom filmer er dyre og tidkrevende å produsere, og lanseringen av dem gjerne skal samkjøres med en rekke mer eller mindre integritetsutslettende spinoffprodukter i en rekke land, har Hollywood det siste tiåret etablert et system hvor de mer kostbare langfilmprosjektene har en tilstedeværelse i underholdningsnyhetene i flere år før de får premiere. Og ettersom internettøkonomien har bidratt til å viske ut grensen mellom underholdningsnyheter og kritikk, har dette i tur ført til en ny type filmjournalistikk bestående av en evigvarende strøm av artikler og blogginnlegg i kjølvannet av hver minste lille flik av informasjon som offentliggjøres om en kommende storfilm. Brorparten av disse

skriveriene er flortynn forventingsjournalistikk – håpefulle spekulasjoner om hva som kan komme, ispedd én og annen faktaopplysning pluss et vell av skribentens egne mer og mindre relevante faktakunnskaper – en blanding av spesialisert ønsketenkning og fantasering på andres premisser. Første gang dette slo meg som påfallende var da jeg høsten 2010 tok meg å spørre en venn av meg om han hadde fått med seg at de hadde kunngjort tittelen på den kommende Batman-filmen. For ordens skyld bør det understrekes at denne mannen er en av mine favorittmennesker i hele verden og at vi aldri er i beit for samtaleemner. Det hadde seg rett og slett sånn at vi begge var såpass spente på Christopher Nolans tredje Batman-film at vi ikke så noe galt i å ha en liten samtale om tittelen snaue to år før den skulle ha premiere. Med de klisjémessig verdensvante minene på plass diskuterte vi så klokheten av tittelen The Dark Knight Rises og sannsynligheten for at filmen ville nå opp på samme nivå som forgjengeren. Vi kom aldri til noen konklusjon, men maktet begge å presse ut av oss en anselig mengde faktaopplysninger og betraktninger som ellers bare ville ligget og støvet ned våre respektive venstre hjernehalvdeler. I tiden som har gått siden dette har jeg til sammen brukt flere timer på å lese lekkede plottdetaljer og bekymringsmeldinger om den utydelige lydmiksen, samt studere offisielle pressebilder, trailere og lengre piratkopierte utdrag, avfilmet med mobiltelefon i en kinosal. Når jeg til sommeren omsider får satt meg ned og sett filmen blir det med andre ord konklusjonen på en prosess som har vart i bortimot to år, og timene jeg tilbringer i kinosalen vil i så måte kun utgjøre en brøkdel av den tiden jeg har brukt på prosjektet The Dark Knight Rises. Under arbeidet med denne artikkelen har jeg lest et blogginnlegg om et nytt pressebilde til Ridley Scotts kommende Prometheus, hvor skribenten nok en gang understreker at det er Space Jockeys vi ser på disse bildene, og at filmen dermed på tross av alt vi har blitt fortalt fra offisielt hold faktisk er en Alien-film. Jeg har lest det blogginnlegget to ganger, og jeg er ikke engang Alien-fan. Når artikkelens overskrift likevel ikke er Gratisavisskribent kaster bort livet sitt, er det fordi dette ikke er noe jeg er alene om. Stadig flere mennesker bruker en stadig større del av sin filminteresserte tid på å lese nyheter, rykter og spekulasjoner om kommende filmer. Man diskuterer castingvalg, plott og hypotetiske prosjekter. Man sier at den og den obskure karakterskuespilleren hadde vært perfekt for den og den rollen; man sier at hovedrolleinnehaverens mindre anerkjente filmer faktisk er å foretrekke framfor hans kanoniserte hovedverk; man sier at tegneserien er bedre. Kort sagt: Man venter. Venter og gleder seg.

Timene jeg tilbringer i kinosalen vil kun utgjøre en brøkdel av den tiden jeg har brukt på prosjektet The Dark Knight Rises.” Men denne ventingen er ikke noe publikum gjør i et vakuum. Idag bruker alle Hollywoods større sjangerfilmproduksjoner betydelige ressurser på å opprettholde nærvær og interesse hele veien fra filmprosjektet først blir kunngjort fram til filmen så har premiere. Denne tiden fylles med stadig snedigere markedsføringstriks – ofte markedsføringstriks som er såpass lite kommunikative at de i seg selv ikke kan sees som markedsføring. Det er først når et entusiastisk publikum tar tak i dem, og denne interessen så gjøres til en nyhetssak, at markedsføringen effektueres. Dersom fremtidens filmhistorikere gjør jobben sin, vil 00- og 10-tallets filmproduksjon bli husket vel så mye for sine markedsføringskampanjer som for sine filmer. Selve filmene blir ofte en skuffende og sørgelig ordinær slutt på en ellers innovativ og mesterlig håndtert prosess, som i realiteten har utspunnet seg over mangfoldige måneder og en rekke ulike medier. I denne vedvarende prosessen er publikums forestillinger, fantasier og idealbilder av hva filmen skal være det viktigste. Det er et spill med et visst rom for improvisasjon innenfor klart definerte grenser, og som i alle andre spill skapt av store kommersielle aktører, er den innbilte interaktiviteten nøye kontrollert, slik at det kun ytterst sjelden er snakk om noen virkelig dialog. Grunnen til at dette har blitt en såpass viktig del av både filmpromotering og nettbasert sosialisering er at publikums meddiktning er et uvurderlig markedsføringsverktøy, samt at det lar filminteresserte sitte og øse av triviakunnskaper de ellers aldri får bruk for. En av bivirkningene av å se mye film er jo nettopp at man ender opp med en stor ansamling av faktakunnskaper som i det store og hele er ubrukelige i det virkelige liv. Før internett var dette noe folk flest brant inne med i ensomhet, idag er det en sentral del av en films liv både før og etter premieren. Ikke bare har denne typen interaktive reklamekampanjer for lengst blitt en egen kunstform, i mange tilfeller er det umulig å sette opp et absolutt skille mellom filmen og det innfløkte og kunstferdige flettverket av fordekt markedsføring. Markedsføringen og informasjonsarbeidet antar karakter av et slags gesamtkunstwerk (enda et par hakk gesamtere enn filmmediet) som kulminerer i selve filmen. Likevel er det kun den halvannen til tre timer lange filmen som gjøres til gjenstand for kritisk oppmerksomhet.

Matt Reeves’ Cloverfield var en høyst forglemmelig monsterfilm, men promoteringsforestillingen som gikk forut for den var intet annet enn mesterlig. David R. Ellis’ Snakes on a Plane var på sin side formodentlig den mest hypede filmen i internettets tidsalder, og når man idag ser Snakes on a Plane og lar seg frustrere og irritere av det forbløffende usmarte manuset og de ukarismatiske antagonistene, er det lett å glemme hva som var det viktige med dette filmprosjektet. I begge disse tilfellene er det vanskelig å si hvor markedsføringen sluttet og kunstverket begynte, men det er ganske åpenbart at produsentene løp tom for kunstneriske kvaliteter et par minutter inn i filmen. Den kommende The Dark Knight Rises er ikke bare en film, det er en kompleks multimediaproduksjon som ved siden av tegneserier, dataspill, fastfoodinnpakning og stygge klær innebefatter et imponerende fantasifullt spill med publikum og media. Uansett hvor vellykket The Dark Knight Rises enn ender opp, er det tvilsomt om den kommer til å inneholde noe mer nyskapende enn den første kryptiske promolydfilen som stavet ’#TheFireRises’ når den ble omgjort til grafikk. Kritikerens viktigste oppgave er å beskrive og analysere – dernest kvalitetsbedømme – det han eller hun ser. Uansett hvordan man vrir og vender på det, fremstår det derfor som et problem at disse sentrale aspektene ved moderne filmproduksjon ytterst sjelden gjøres til gjenstand for kritikk. Både den nye, nettbaserte filmjournalistikken (fundert som den er på nostalgisk entusiasme og et altomfattende fravær av kritisk grunnholdning) og den gamle filmkritiske tradisjonen – med sitt vel så nostalgiske forhold til de kritiske idealene som for over et halvt århundre siden ble etablert av en gjeng franskmenn med en patologisk mistenksomhet mot amerikansk kulturindustri – er i praksis like dårlig rustet til å si noe fornuftig om dette fenomenet. Og inntil noen bestemmer seg for ta markedsføringens gullalder på alvor, er både kritikere og publikum – for ikke å snakke om den stadig større gruppen mennesker som befinner seg et sted midt imellom – henvist til å sitte innsauset i en materie man i beste fall anerkjenner med den ulidelige anglisismen «guilty pleasure». Med andre ord: Vente og glede seg, mens man fantaserer om hvilke avdøde filmkritikere – «tenk så fett det hadde vært med Pauline Kael» – som hadde vært ideelle for jobben.

1. Musikkritikken har riktignok fått en annen rolle enn den hadde i tiden før alle kunne streame lydklipp og laste ned album på et par minutter, men det finnes idag mer interessant kritikk av populærmusikk – også innenfor den rent deskriptive sjangeren – enn noensinne. 54

2/2012


2/2012

55



Leie: 1. feb. 2012 Kjøp: 8. feb. 2012

Leie: 15. feb. 2012 Kjøp: 22. feb. 2012

Leie: 15. feb. 2012 Kjøp: 29. feb. 2012

Leie: 22. feb. 2012 Kjøp: 22. feb. 2012

Leie: 25. jan. 2012 Kjøp: 1. feb. 2012

Leie: 8. feb. 2012 Kjøp: 15. feb. 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på


en film av

ROMAN POLANSKI

FILM

«one of the funniest and most intelligent films of the year» - daily mail

jodie

kate

christoph

FOSTER WINSLET WALTZ

john c.

REILLY

VARG VEUM – DE DØDE HAR DET GODT Regi: Erik Richter Strand Med: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Lene Nystrøm, Jørgen Langhelle, Bintu Sakor, Eindride Eidsvoll Dusinvare. Så var det på’an igjen. I ellevte og nest siste kapittel (vi kan formelig høre Seim puste lettet ut nå) i Veums filmhistorie, tar regissør Erik Richter Strand helten tilbake til Bergen etter Jason Bourneflørten i Budapest i forrige runde. Betyr det at skoene passer litt bedre denne gangen? Ja og nei. Det fine er at vi er tilbake i Bergen og regissørens tilforlatelige omgang med byens rekvisitter, enten det dreier seg om å fremstille De store hagers herreklubber eller rivaliseringen mellom buekorps (henholdsvis Dræggens og Skansen). Det er også påfallende lite brosteinsjarme og postkortmotiv (enkelte av Veum-filmene har vært litt for mye beregnet på tyske bobilturister), og ditto mye striregn, kontorrekvisita og nedslitte

havnelager. Fargetonen er grå, grå og gul-grå, og den eneste gangen vi får se den gule og røde fasaden på Bryggen er når et lik flyter i havn rett utenfor (hvorfor den skyldige valgte å dumpe det her, er imidlertid helt uforståelig). Resultatet er kanskje den mest bergenske filmen så langt i Veum-serien. Regissøren har imidlertid ikke klart å forvalte mysteriet like godt – en ganske viktig ingrediens i krimsjangeren. Tilbake står en skjematisk opprulling der skurken(e) røper seg altfor tidlig og rollekartoteket er opplagt fra første scene. Et annet problem er ondskapens dimensjon, den er enkelt og greit ikke plausibel nok. Om regissøren vil ha oss til tro at Bergens beste borgere (og toppledere i kommunal sektor), ser seg berettiget til å bedrive systematisk trafficking for å mette sine smått perverse lyster, vel, da må han litt lenger ut på landet. Sadismen som settes i spill her blir elleve nummer for stor for vesle Bergen. For øvrig er intet nytt i forholdet mellom Trond Espen

Seims detektivfigur og Bjørn Floberg politiskikkelse. Og takk for det. Elleve filmer inn er denne dynamikken stadig seriens fremste kjennetegn og beste feature. Varg Veums kjærlighetsliv har det imidlertid aldri blitt skikkelig dreis på. Lene Nystrøm fungerer gudskjelov bedre enn sin forgjenger (stakkars Kathrine Fagerland, som måtte skrives ut av serien), men ikke så veeeldig mye bedre. Selv om Nystrøm åpenbart prøver veldig hardt, har samboerforholdet til Varg stadig behov for akutt opptining. PS: Filmens tittel, De døde har det godt (etter en novelle av Gunnar Staalesen, som ikke har noe som helst med filmens handling å gjøre), framstår som uformidlet og med liten resonans. PPS: Eindride Eidsvoll er deilig usympatisk i rollen som obduserende lege. PPPS: Falne Engler (regi: Morten Tyldum, 2008) fremstår som bedre og bedre jo lengre ut i Veum-rekken vi kommer. Se den på ny! Håvard Nyhus Premiere 20. januar

THIS MUST BE THE PLACE Regi: Paolo Sorrentino Med: Sean Penn, Frances McDormand, Judd Hirch, Harry Dean Stanton, David Byrne, Shea Whigham Så absurd at det er vakkert. En mann i begynnelsen av femtiårene står og smører på seg et nytt lag av svart eyeliner utenpå restlaget fra dagen i forveien. Han legger den burgunderrøde leppestiften med innøvd ekspertise – og han bruker hårspray for å få så mye volum i håret at selv den mest skandaløse av 80-tallets glamrockere ville vært imponert. Hvor han skal? Han skal i butikken for å handle inn matvarer for uken. Vi befinner oss i hverdagen til Cheyenne, en tidligere popstjerne som ikke har hatt noe

med musikkbransjen å gjøre på flere tiår. I stedet lever han det late liv i Dublin ved hjelp av royalties. Dagene brukes på å gjøre så lite som mulig; med sin tenårige bestevenninne kontemplerer han stadig og vemodig over øyeblikket da to unge brødre tok livet av seg på grunn av musikken hans. Likevel: fra den distinktive adferd som tilhører de som har hatt et liv med overdreven narkotikabruk og til den påtatte naiviteten i stemmen, så oppviser Cheyenne en ubestridelig humor og kløkt. Tematikken er noe flyktig og tilsier at man må være klar for å se en film som ikke kan sammenlignes med annet enn en full mann som prøver å gå i en rett linje. En dag får Cheyenne beskjed om at hans far ligger for døden hjemme i USA. Cheyenne kommer fram etter sin fars død.

Ettersom han ikke har snakket med faren på tretti år, tar han avskjed ved å gjøre seg kjent med deres tapte tid og farens ukjente fortid. Faren ble torturert i fangeleiren Auschwitz under annen verdenskrig. En gjenlevende nazist hadde blitt farens besettelse og Cheyenne bestemmer seg for å finne denne nazisten. Sorrentinos’ fortellermåte er uberegnelig, men hans filmatiske ekspertise utdyper kontrasten mellom det vakre i hverdagens absurditet og den kneblende depresjonen i søken etter svar. Selv om jeg gikk ut av kinosalen med følelsen av å ha sett tre separate, men overlappende filmer i overveldende tempo, var det en fornøyelse for både kropp og sjel. God film! Siren Løkaas Premiere 24. februar

3

“le dieU dU carnaGe”av YASMINA REZA

basert på teaterstykket

«replikkvekslinger på et frydefullt høyt nivå» - filmmagasinet se trailer her:

58

2/2012

På KINO 10. febRuAR

5


FILM

på kino 24. februar

CRUISE-KONTROLL? MISSION IMPOSSIBLE – GHOST PROTOCOL Regi: Brad Bird Med: Tom Cruise, Jeremy Renner, Simon Pegg, Paula Patton, Michael Nyqvist Til sommeren fyller Tom Cruise 50 år. Femti år. Tenk litt på det. Det er imidlertid et vannskille som kanskje kommer aller mest overraskende på hovedpersonen selv, i den grad han velger å ta det inn over seg, da. «Jeg, femti? Pøh! Se på denne overkroppen som jeg velger å flashe påfallende lenge i en actionsekvens i Moskvas gater. Skal denne tilhøre en femtiåring, kanskje? Trukke det». Så, har Tom Cruise vunnet igjen? Tar han siste stikk enda en gang? Har verktøyet Mission Impossible – som aldri har sviktet ham, men kanskje holdt ham kunstig i live blant Hollywoods mest ettertraktede selv etter at hans tid (gitt alle konvensjonelle parameter) skulle være ute – kommet ham til unnsetning enda en gang? (Cruise har ikke hatt en eneste hit siden M:I-treeren fra 2005; Valkyrie og Knight And Day er best tjent med å forbigås i stillhet). Hvem gliser bredest denne gangen? Tom Cruise-haterne? Mr. Pepsodent himself? Vel, slik det alltid er, alle finner vel sine egne grunner til å innkassere seieren. En gal professor med usunn høy IQ, Hendricks (gestaltet av vår svenske venn Michael Nyqvist, jeg skriver «gestaltet» og ikke «spilt» for det er sannelig ikke mye han får å spille på her) har lyst til å bombe verden for å få litt fart på evolusjonsprosessen som i hans øyne går så altfor, altfor sakte. Det eneste han mangler er noen russiske atombombekoder. Ethan Hunt drar til Kremlin for å stoppe ham. Oh shit, hele greia går i lufta. Ethan og

3

J. EDGAR Regi: Clint Eastwood Med: Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Armie Hammer, Judi Dench, Dermot Mulroney, Lea Thompson En engstelig mann. Clint Eastwood forteller biopicen J. Edgar som et barn: konstaterende snarere enn analyserende, malende snarere enn dybdeborende. Men der barnehistorier gjerne nyter godt av ville innfall og destabiliserende avstikkere, er J. Edgar like seig og humørløs som hovedpersonen selv. J. Edgar Hoover, grunnleggeren av FBI og byråsjef i 37 år; en farlig mann, en fryktet mann og ikke minst: en fryktsom mann.

3

gjengen hans – enerverende comic relief Benji (Simon Pegg), eye candy Jane (Paula Patton) og mystisk fyr med indre demoner Brandt (Jeremy Renner) – er i trøbbel og trer inn i spøkelsesmodus: Ghost Protocol iverksettes. All støtte og kommunikasjon med departementet der hjemme opphører, og om noe skulle gå til helvete vil ingen vedkjenne seg problembarnet. Siden går turen til Dubai (der filmen foregår en times tid uten at filmskaperne ser seg beføyet til å introdusere én eneste arabisk karakter) og til Mumbai, en by som tidligere het Bomb-day. Denne harelabb-metoden, der byene – eksteriøret – ikke utnyttes, men bare er kulisse for et hotell (Dubai), en hjemmefest (Mumbai) eller et partikontor (Moskva), er dessverre symptomatisk for regiformelen til Brad Bird. Byer og karakterer introduseres på løfterikt vis, men ingenting følges opp. Hvorfor skal vi bli kjent med familien til den polske atomkodeprogrammereren om vi aldri får se dem igjen? Hvorfor setter Ethan livet på spill for å redde en ganske tilfeldig russer ut av fengsel? Om Bird utviser en klønete omgang med livets mer delikate sider (scenen der Brandt drikker seg til mots og betror seg til kollegene er med dette nominert til neste års Razzies), har han imidlertid et godt øye for actionsekvenser, det skal sies. Siste ankepunkt: Som enhver Jason Bourne-fan vet, det kuleste med disse filmene er jo hvordan de foregår i fete, europeiske kulturbyer der transporten dem imellom utføres langs skinner. Utslaget på indeksen «Budapest+togvogn» er i denne filmen altfor lavt. Håvard Nyhus Premiere 27. januar

En kortvokst, intens sannhetssøker med klokketro på egen politisk intuisjon og byråets stadig lengre tentakler. Skal vi tro regissør Clint Eastwood. Men hvordan formidle et komplekst bilde av en notorisk sfinx? Ugift, tilnærmet udødelig og sågar kanskje homofil? Istedenfor å legge hovedtrykket på én av de underliggende forholdene som produserte Hoover – familie, seksualitet, politisk klima – velger Eastwood heller å fortelle «alt». Det vil si: litt om alt. Litt om en mor som minst av alt ville ha en skeiv sønn, litt om en trå, men bratt karriereklatring, litt om byråets innstiftelse og litt mer om det livslange forholdet

til FBI-høyrehånd, Clyde Tolson. Et profesjonelt, intimt og kanskjekonsumert partnerskap. Slik står samtlige dører på klem, mens livshistorien fortelles og gjenfortelles i det uendelige: av regissøren, av Hoover (memoarnotater til ulike sekretærer) og endelig, av partneren, Clyde som kommer med milde innsigelser mot en kjær venns selektive og angstbiterske erindringer. Legg til at hovedrolleinnehaverne tynges ned av tregt manus og mimikkløse aldringsmasker (er dette seriøst de beste maskene dere fikk til?), og ørkenvandringen er komplett. Ragnhild Brochmann Premiere 20. januar

se trailer her:

2/2012

59


FILM WAR HORSE Regi: Steven Spielberg Skuespillere: Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis Ut å slakte hester. Er du en supersentimental bondefjott med overdreven interesse for hester? Hvis ikke bør du holde deg langt unna Spielbergs siste smørje. Basert på en barnebok ribbet for metaforer og symbolikk, summerer tittelen godt opp de over to timene som denne kalkunen varer: Det handler om en krig og en hest. Snipp, snapp, snute. Det hele fortalt med så tykke lag av klissete sukkersødme at det saboterer lavkarbodietten din. Hesten blir sendt rundt i første verdenskrig og møter tyskere

1

og belgiere, som alle snakker engelsk med påtatte aksenter selv når de snakker med hverandre. Spielberg liker som vanlig å zoome inn og ut på ansikter samtidig som han løfter kamera opp og ned med kran, et triks han denne gang melker til det gjør vondt. Gang på gang får vi hestefjes forstørret og forminsket, som om dyret har vrinsket «I’m ready for my close-up» mellom tagningene. De scenene som ikke utspiller seg i krigen, viser diverse gårdsdrift. Da hesten lærer seg å pløye et jorde blir det fremstilt som det mest fantastiske siden karate kid smørte inn biler med turtle wax. En gås jager en pengeinnkrever ut en gårdsport og får filmen til å virke som en fjern oppfølger til

Heldiggrisen Babe. Kvalmende banal dialog, overdramatisk musikk og karakterer som ikke har annet fore enn å titte på hester med tårer i øynene, fungerer som fill-in-materiale. En kulissepreget krigsfremstilling så forenklet og voldsfattig at målgruppen ikke kan være annet enn småjenter med årsabonnement på hestemagasinet Penny, får en til å undre hvem som har fått for seg at prepubertale jenteskrotter også interesserer seg for krigshistorikk? Det føles som om Spielberg har laget filmen bare for å stilne en masete datter, noe som faktisk viser seg å stemme. 2men1horse er mindre kvalmende enn denne møkka. Torgeir Blok Premiere 3. februar

ELLE MELLE DEG FORTELLE MULDVARPEN (ENG. TINKER TAILOR SOLDIER SPY) Regi: Tomas Alfredson. Skuespillere: Gary Oldman, Colin Firth ++ Under et foredrag på Forsvarets Stabsskole fortalte Sir David Omand, tidligere toppsjef i britisk etterretning, om hovedskillet blant folkene i MI6 – mellom «camel drivers» og «chess masters». Kamelkjørerne er en lang tradisjon i britisk hemmelig tjeneste, fra Alexander «Bokhara» Burnes i Afghanistan og T.E. Lawrence i Midtøsten til Fitzroy MacLean i Øst-Europa. Det var eventyrere, womanizers og villmenn, omgitt av fiendtlige mennesker i det britiske imperiets ugjestmilde utkanter, og kom seg unna med sjarm, trickery og flaks. James Bond og de fleste moderne agenter slekter fra denne typen senvictorianske menn. Sjakkspillerne var derimot en gruppe som kanskje har sitt opphav i Enigmadeschiffreringen i Bletchley Park under annen verdenskrig, men som for mange er identisk med «the spy game» under den kalde krigen. Det var et spill uten glamour, uten vakre damer, uten helter og klare fiendebilder. Det var denne virkeligheten John le Carré skapte seg et navn på å skildre. Helt fra The Spy Who Came in From the Cold (finnes det en bedre tittel, dere?) – der hovedpersonen Leamas innleder et forhold til en grå bibliotekar – vil le Carré bryte med Ian Flemings action-helter. Le Carrés storhetstid kulminerer med den episke Karla-triologien, om kampen mot den russiske spionmesteren med samme navn. Og det er første bind i denne som nå er filmatisert. Riktignok finnes en fabelaktig BBC-serieversjon av Tinker Tailor Soldier Spy, med Alec

6

60

2/2012

Guinness som hovedpersonen Smiley. Regissør Tomas Alfredson (La Den Rette Komme Inn, 2008) har brukt den samme gråbrune fargekoloritten som i serien, som maner fram en mørk og illevarslende følelse av Storbritannia mellom imperiets oppløsning og Thatcher. I begynnelsen av filmen bytter Gary Oldman til Smileys karakteristiske briller (tenk Herbjørn Sørebø fra 80-tallet). Da kan vi liksom begynne. Det handler om å avsløre en muldvarp i toppen av britisk etterretning, derav den ganske flate norske tittelen. Muldvarp-plottet er såpass komplisert at det er vanskelig å gjengi, men kretser rundt to mislykkede britiske operasjoner i utlandet: Operatøren Jim Prideaux blir avslørt i Ungarn, og villmannen Ricki Tarr (det nærmeste vi kommer en camel driver her) havner i en masse trøbbel i Istanbul. Under ligger spørsmålet: Hvem er the mole? Er det tinker, tailor …? Både le Carrés romaner og BBC-serien kan være utsøkt langsom og kjedelig. Filmen er faktisk ikke det, selv om det kan virke slik, på grunn av de fabelaktig introverte skuespillerprestasjonene. Det tar tjue minutter før Smiley sier et ord, før det går han taus og dyster rundt. De britiske og amerikanske anmelderne har vært over seg over hans prestasjon, men også biroller som Colin Firth og John Hurt samt unge hotshots som Benedict Cumberbatch og Tom Hardy overbeviser stort. Jeg og et par andre le Carré-entusiaster irriterte oss dog noe over at Cumberbatchs rollefigur Peter Guillam er homo i filmen, til tross for at han er den omtrent eneste helt streite skikkelsen i boka. Men det understreker et kjent poeng fra britisk etterretning:

Nyinnspillingen av John le Carrés klassiske kaldkrigsthriller leverer” – Aslak Nore (OP-5) Ingen er bedre rustet til å leve et spionliv basert på løgn og bedrag enn skaphomser. Alfredsons regi er det også lite å utsette på. I en så lite actionspekket film blir de bærende symbolene ekstra viktige, og du verden så effektiv Alfredson er. Briller, sjakkbrikker, dokumentmapper, lightere: du har aldri viet dem mer oppmerksomhet som kinogjenger enn her. Anyway: Jeg skal ikke røpe hvem muldvarpen er. Men jeg har lest at skuespilleren studerte intervjuene med dobbeltagenten og «the spy of the century» Kim Philby, som gav den tidligere MI-6-etterretningsmannen le Carrés navn til russerne, og hvis biografi muldvarpen her er løselig basert på. Og det er mange likhetstrekk mellom desillusjonen som Philby og de andre Cambridge-spionene følte, og den muldvarpen i Tinker Tailor bærer på. En følelse av at Storbritannia er et for-

dums imperium, en følelse av moralsk likhet mellom det kapitalistiske vest og kommunistiske øst. Men i alle fall var denne filmen virkelig bra. Jeg satt og humret første halvtimen av den nitidig tidskoloritten. Så ble det bare veldig spennende, selv om jeg kjenner historien fra før. Det gleder meg stort at Hollywood fremdeles er i stand til å lage intelligente thrillere av denne typen. La oss håpe det innevarsler en trend? Ingenting ville gledet meg mer enn om remakes av le Carrés fortellinger blir fashionable nå. Neste bok i Karla-triologien, The Honourable Schoolboy, er faktisk aldri filmatisert. Og Smiley’s People er det endelige oppgjøret med Karla … The Little Drummer Girl hadde også fortjent en bedre filmversjon enn denne fra 1984. Aslak Nore Premiere 27. januar

Anmeldelsen er hentet fra den nye bloggen OP-5 som drives av parhestene Aslak Nore og Asbjørn Slettemark. Bloggen er i sin helhet viet krimlitteratur, spionfilmer og true crime (og litt Zlatan Ibrahimovic). Flere stikkord? «Ideen til OP-5 dukket opp da Asbjørn og jeg møttes for første gang, under en fancy middag på Manhattan», sa Nore til Dagbladet FREDAG her forleden. «Midt i forretten kom samtalen inn på Jason Bourne og Carl Gustaf Gilbert Hamilton. (…) Etter to flasker og en halv forrett var vi dypt inne i diskusjoner om Michael Connelly (…) og 70-talls spionklassikere som Three Days Of The Condor.» Det skulle være et sett markører som viser hvor landet ligger. Andre stemmer som bidrar på bloggen teller blant annet Inger Merete Hobbelstad og Christian Finnskog. www.op-5.no


Kommer 24. februar på Bergen Kino Følg oss på www.facebook.com/bergenkino



FILM MONEYBALL Regi: Bennett Miller Skuespillere: Brad Pitt, Chris Pratt, Jonah Hill, Robin Wright, Philip Seymour Hoffman, Kathryn Morris World Series, du liksom. Idrettsfilm er en sjanger skadeskutt av klisjeer. Enten det er fotball, snowboard, boksing eller bowling – handlingen er alltid tåpelig opplagt. Og det er en god grunn til at det er slik: for formelen fungerer unektelig. Det er simpelthen oppløftende å følge en underdog som kjemper med et obligatorisk problem som vokser seg så stort at det etter 70 minutter virker som alt har vært forgjeves, før en trener kommer inn i garderoben og holder en preken som gjør at alt løser seg. Det som avgjør om en sportsfilm blir husket er altså ikke spillet, men spillerne. Enten de er morsomme, tragiske, tøffe eller innestengte, er det vitalt at de har sterk appell. Dette har skaperne av Moneyball tilegnet seg. Slik har de gjort filmen til et reinspikka karakterstudie med ditto lite fokus på selve idretten. Den ytre handlingen er fortsatt balltre og homeruns og

4

alt det der, men det er bare for å bygge en scene hvor den beinharde manageren Billy Beane, spilt av Brad Pitt, skal få skinne. Med en no-bullshit-attitude administrerer han sulamitten ved hjelp av en statistikknørd, spilt av den elskverdige tjukkasen Jonah Hill. Som idrettsfilmenes Glengarry Glen Ross, skyter pistolkjeften til Pitt vidunderlige seanser av flytende replikker, så schi-schnu-snappy at det bare er en beat som hindrer det fra å bli årets hip-hop låt. Dessverre tar filmen for gitt at publikum har ustoppelig interesse og forståelse for baseball, en sport hvis amerikanske sluttspillfinale kalles World Series, helt uten ironisk klang. Filmen vil derfor være av like stor interesse for de moderat sportsinteresserte som Social Network var for dem uten facebookprofil. Begge filmer er forøvrig skrevet av samme person, Alan Sorkin. Han har også fått jobben med å skrive manus til filmen om Steve Jobbs, et prosjekt som antakeligvis vil høste større jubel i vårt epleinfiserte land. Torgeir Blok Premiere 6. januar

hungersdød. Fassbender spilte også den gang hovedrollen, og nå er superduoen tilbake for å fortelle at mannlig seksualitet er en forbannelse. Som en blanding mellom Patrick Bateman og Hank Moody, forsøker den sosiopatiske hovedpersonen å knulle bort all bevissthet, fanget i et dilemma der mangelen på følelser er både spinat og kryptonitt. Temaet skal være sexavhengighet, men istedenfor å sjokkere får vi malt et portrett av en mannemann som skammer seg over å være en vandrende penis, uten egentlig å forklare hvorfor. Da hans patetiske søster dukker opp og gråter om å bli tatt vare på, er kravet om varme som en kastrering. «I love you» har aldri hørt så stusselig ut og hennes behov for å bli verdsatt er like smertefullt som hans lengsel etter å forsvinne. Fortellerstilen er fremragende, med kunstneriske sceneoppbygninger der hvert bilde pirrer det neste med perfekt pacing. Intime nærbilder og lange tagninger skaper en styrkeprøve av en film, som dro dype sukk fra kinosalen da rulleteksten endelig kom. Det var tungt å reise seg fra kinosetet, men etter en postkopulativ sigg fristet det likevel til gjentagelse. Torgeir Blok Premiere 13. januar MAKTENS MENN Regi: George Clooney Med: Ryan Gosling, Evan Rachel Woods, George Clooney, Philip Seymour Hoffman, Paul Giamatti I like Mike. «Beware the Ides of March», advarer en spåmann i Shakespeares verk ved samme navn. Det er Julius Cæsar som får advarselen: «Pass deg for midten av mars». 15. mars i året 44 før Kristus ble Julius Cæsar forrådt og drept av medlemmene i sitt eget senat. I Maktens menn (eng. The Ides of March) kastes vi inn i den moderne amerikanske politikken. Shakespeare og måneden mars lurer i bakgrunnen. Vi følger Stephen Meyers, den unge pressesekretæren til Guvernør Mike Morris, en av Demokratenes presidentkandidater, under det viktige primærvalget i delstaten Ohio. Her vikles Meyers inn i kandidatens seksuelle intriger og lobbyist-konglomeratets uendelige konspirasjoner. En formidabel liste over USAs beste og mest etablerte skuespillere – og to av de peneste! – viser oss presidentløpets udemokratiske bakside med kløkt og overbevisning. Den unge pressesekretæren starter et forhold til en av presidentkandidatens 19 år gamle praktikanter. Det viser seg imidlertid at han ikke er førstemann til fatet; hun har også rukket å ha sex med selveste presidentkandidaten, og – du gjettet riktig – blitt gravid. «The shit just hit the fan», som de sier og unge Meyers må ordne opp. Regissør George Clooney bruker den seksuelle intrigen til å belyse de interne kreftene som stadig forandrer på reglene og lokker presidentkandidatene til å handle mot sin egentlige vilje og uttalte overbevisninger. Umuligheten av å opptre ærlig i spillet som er amerikansk toppolitikk hadde imidlertid vært mer spennende om det ikke var for de langdryge kjærlighetsscenene som hele tiden skal kontrasteres mot mediekjøret. For øvrig er det fascinerende å se hvordan Hollywood fremstiller Republikanerne; i det fjerne castes de i en slags dennesidig Voldemort-rolle, en uuttalt ondskap hvis navn ikke engang kan nevnes. Siren Løkaas Premiere 24. februar

4

SHERLOCK HOLMES: A GAME OF SHADOWS Regi: Guy Ritchie Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Stephen Fry, Jared Harris, Rachel McAdams Kan alt, vet alt, ser alt. I år som i forfjor er Robert Downey Jr.s multisensoriske Sherlock en udelt fornøyelse. Vakker, fryktløs, kokett og vittig. Passe manisk, passe heroisk og akkurat passe ulik alle andre enn seg selv. Nok en gang lar jeg meg begeistre over Guy Ritchies overraskende tro Holmes-inkarnasjon – reformuleringen av Sir Arthur Conan Doyles moderne helteskikkelse. Genial – selvfølgelig – men først og fremst høyst partikulær og høyst severdig. En teatral MacGyver med et rikt arsenal av påfuglske fakter. Også Jude Laws Watson er i like godt humør som før. Om ikke enig, så tro til Holmes faller. En sjarmerende sidekick med et ømt blikk og varme følelser. Igjen ligger de homoerotiske vibrasjonene som en mild og smigrende understrøm, og det er alltid tilfredsstillende – slik det skal være – når paret møtes igjen, kvitter seg med kvinnelig drivgods og gir seg vennskapet og eventyret i vold. Hørte vi Butch Cassidy and the Sundance Kid? Men så var det eventyret. Der den første filmen hadde en stram oppbygning med klar intrige, markante topper og bratte fall, er det mindre engasjerende turterreng denne gangen. Som før tangerer filmstilen friskt og effektivt Sherlocks rastløse sanseapparat, men skurken, Professor Moriarty

4

– velspilt og godt castet til tross – rekker aldri å bli en verdige nemesis idet det stramme plottet mangler. Heller ikke den Jack Sparrow-stylede sigøynerkvinnen, Sim (Rapace), blir mer enn et reservedekk. Nyttig, men uvesentlig for fremdriften. Med andre ord – underholdende kino først og fremst på grunn av Holmes, Watson, og en Downey Jr. med nok levd liv til å sette krutt i kjernematerialet. Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember SHAME Regi: Steve McQueen Skuespillere: Michael Fassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale Fuck the pain away. En mann står opp uten å vekke dama som ligger ved siden av ham. Han rusler naken rundt i en steril leilighet og ignorerer en desperat kvinnestemme på telefonsvareren som tigger om å få prate med ham. Han runker i dusjen. Vi befinner oss i den følelsesløse verdenen til en mann, hvis hvert sekund handler om å balansere på randen av ejakulasjon. Han ser på porno, kjøper horer og har en anonym kontorjobb hvor han runker mer på dassen enn han arbeider. Når han får orgasme uttrykker ansiktet hans derimot alt annet enn nytelse. Tung musikk forteller at han skammer seg. Regissør Steve McQueen gjorde brakgjennombrudd med det mektige dramaet Hunger, hvor han med gnagende stillhet og en visuell høvel torturerte publikum mot en uforglemmelig

6

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

FILM: HÅVARD NYHUS

2/2012

63


FILM

Filmregissør Aleksander Nordaas foretrekker stramme budsjett. TEKST TORGEIR BLOK FOTO PER CHRISTIAN HOLM Trolljegeren har skapt presedens for at det er okay å kødde med overnatur lige, norske vesener, og timingen kunne ikke vært bedre for Aleksander Nordaas sin kommersielle spillefilmdebut, Thale: en moderne fabel om en hulder i et badekar. Nordaas synes selv det er heslig å bli tatt bilde av. Det kan kanskje ha sammenheng med at han gjør det såpass godt på den andre siden av kamera, så godt at han headhuntes av hollywoodagenter. Som representant for vårt lands nyoppdagede exploitation-talent har han derfor mulighet til å vise at Norge kan kappete med resten av filmverdenen. NATT&DAG fikk audiens hos Alexander mens han satt i studio og la siste hånd på Thale-klippen. – Det handler om to åstedsvaskere som kommer over en skjult kjeller hvor de finner en hulder, sier Aleksander. – Vi snakker om sjangeren fantasy/ thriller. En naken dame med langt hår og hale? – Det er en kjent sak at huldra ikke går i kjeledress. Aner vi en ny tendens? Har Asbjørnsen og Moe blitt sexy? – Det har nok vært en del erotikk i folkeeventyra, ja, og i mange sagn er huldra 64

2/2012

forførerisk. Men vi har gjort huldra til vår egen skikkelse og skapt et nytt eventyr. Vil publikum le, skrike eller gråte? – Litt av alt. Forhåpentligvis har jeg klart å balansere det. Det begynte som et lite prosjekt, og vi gikk muligens veldig ambisiøst til verks, men samtidig var målet hele tiden at det skulle bli så bra at det ikke ville bli betraktet som en lavbudsjettsfilm. Budsjettet er rundt syv millioner kroner. Du har tidligere laget spillefilm uten budsjett, som du ga bort gratis på nettet? – Ja. I 2005 ga vi ut Sirkel. Nå har jeg ikke vært inne og sjekka på en del år, men sist hadde den rundt 30.000 downloads. Det åpnet veldig mange dører. Som å bli headhunta av Hollywood? – Ja, det er mye å fordøye om dagen. Jeg har blitt knyttet til 3 Arts Entertainment som blant annet har Sandra Bullock og Keanu Reeves i stallen. Det er en surrealistisk greie, men betyr kanskje også at vi har fått til noe som funker. Hvordan er det å gå over til en verden der det handler mer om penger? – Det har jo slått oss for lenge siden at vi ikke kunne holde på gratis i evigheter uten å miste både hus og hode, men den dagen det slutter å være artig å lage film og det kun handler om penger, da finner jeg på noe annet.

Og hvis Thale havner på piratebay? – HVIS den gjør det? Den kommer jo ut der, det er jo ikke til å stoppe. Heldigvis er bransjen kommet så langt at den ser potensialet i å streame film og slik gjøre dem lettere tilgjengelig for publikum, noe som vil redusere piratvirksomheten. Men jo da, det hadde selvfølgelig vært artigere om folk betaler for den. Vi må jo tjene til livets opphold vi óg. Med filmer som Rovdyr, Fritt Vilt, Trolljegeren, kan det virke som Norge er i ferd med å bli Skandinavias Tromaville. En fabrikk for mindre selvhøytidelige sjangerfilmer som setter underholdningsverdi over kunstnerisk vidløftighet? Er vi inne på noe? – Jeg er veldig glad for at det har blitt stuereint å gjøre sånn film i Norge. Det er veldig folkelig, og Euforia Film skal ha mye kred for at de tør å satse på det. Publikumstallene viser jo at interessen er der. Utlandet har også blitt interessert i hva som rører seg her til lands, og det er rikelig med stoff å ta av. Vi har bare såvidt begynt å skrape i overflaten. Blir Goddag mann økseskaft en norsk Texas Chainsaw Massacre, eller er det mulig å gjøre Den syvende far i huset sexy? – Det kan funke. Norske folkeeventyr er en stor godtepose å ta av. En bra oppgave for filmstudenter, men det er ikke mitt neste prosjekt.

Hva blir det da? – Jeg har skrevet en bok som heter Kadaver, som jeg har veldig lyst å lage film av. Samtidig har vi et animasjonsfilmprosjekt om barneboken i Morgentåkedalen. Men det er et enormt prosjekt, for animasjon koster jo penger og man må jo klatre stigen. Vi utvikler noen prosjekter i Hollywood som også kan komme på banen. 2012 blir et ekstremt spennende år, men vi må ha is i magen for å se an hva som er gunstig. Jeg er jo bare 29 år og har laget to spillefilmer. Hva kan jeg egentlig om å lage film? Det er viktig for meg å ikke gape over et prosjekt som jeg kan gjøre mye bedre om fem år, istedenfor å kaste meg ut i det nå. Hvis du legger vekk tvilen på egen kyndighet, hva ville du gjort dersom du disponerte budsjettet til Avatar? Gira eller helt paralysert? – Akkurat nå ville jeg følt et stort ubehag ved å ha et sånt budsjett. Jeg er så vant med å jobbe med små historier at jeg bare hadde blitt overveldet av hva som ble tilgjengelig. Men det kommer kanskje til å bli forandret etterhvert. Kanskje om ti år, kanskje aldri. Men for meg er det alltid historien som er viktig, og ikke hvor mye penger man bruker. Thale har kinopremiere 17. februar. www.facebook.com/thalemovie


Calling All Change Makers! Berghs School of Communication was voted world’s best communication school at the Future Lions in Cannes 2009 and 2010. Now the time has come for the world to take part in our Interactive Communication program, where we turn digital natives into change makers with an expertise in communication and innovation. Our students learn the basics of how to turn insights on technology and consumer behavior into successful communication. Professionals hold all lectures and every course is subject to a real-life case-project, meaning all theory is constantly mixed with the tasks of solving sharp problems for world

leading brands and companies. At the same time, our students interact and cooperate with other programs at the school, to create strategies and concepts that maximize the power of interactive and analogue media. The second year of the program is an optional year devoted to an advanced internship. Successful students accepted into the second year spend up to a year at one of the world’s best agencies. Berghs is now recruiting students from all corners of the world! Check out the dates when we come to your town and register at www.berghs.se.


TV

SKJERPINGS, IDDIOTER! TEKST AKSEL KIELLAND NRK har gitt opp. Alle tegn tyder på at Charlo Halvorsen & Co. har gitt opp håpet om at det norske fjernsynspublikummet noensinne skal omfavne andre humorprogrammer enn Nytt på Nytt. Og man kan forstå logikken: TV 2 har – hvor utrolig det enn måtte høres ut – landets suverent beste og mest komplekse komiserie på sendeplanen (Dag), mens det for statskanalens del begynner å bli frøktelig lenge siden suksessene med Team Antonsen og Borettslaget.

Nytt på nytt har på sin side levert jevnt og trutt år ut og år inn. Det er kanskje ikke morsomt, men det både lukter, ser og høres ut som humor, og et publikum som har blitt alet opp til å le på kommando krever ikke så veldig mye mer. Jon Almås gjør seg godt på TV, Knut Nærum glimter fortsatt til innimellom, og når Jan Åge Fjørtoft iblant dukker opp i panelet koker man faktisk med gass. Med en sånn suksessformel for hånden kan man trygt skrinlegge Trygdekontoret og alle andre forsøk på intelligent humor og humoristisk intelligens.

Enkelt Raskt Billig

Nytt på nytt er faktisk så vellykket at NRKs største bekymringer handler om hva de skal gjøre når programlederne dør av alderdom. Derfor lanserte de nylig Tweet4tweet – et program som er så likt Nytt på nytt at programskaperne ser seg nødt til å presse inn et ordspill på Beat for beat, i et desperat forsøk på å trekke oppmerksomheten i en annen retning (programmets navn skulle selvfølgelig vært Nytt på nytt Jr., til nøds Nytt på nett), – og Brille, sin egen, behørig neddummede versjon av Stephen Frys ærverdige QI. Riksavisene slaktet Tweet4tweet, men satte pris på den fjasete, gubbeaktige tonen i Brille. NRK tok notis. Men Tweet4tweet var ikke egentlig så galt. Riktignok hadde den relativt ukjente griserapperen Vågard Unstad i første sending bedre timing og TV-tekke enn programlederne, og riktignok kunne programmet ha hatt godt av strammere manus og/eller et knippe gudbenådede improvisatorer, men hovedproblemet koker ned til et aspekt norsk TV har vanskjøttet i flere år nå – nemlig publikum. De to første sendingene av Tweet4tweet hadde tilsynelatende et publikum bestående av tolv mennesker, hvorav to var døvstumme, én manglet hender og én tenkte på noe annet. De resterende åtte gjorde sitt beste for å lage lyd når de fikk beskjed om det, mens de resten av tiden satt der som en gjeng lemfeldig sammenraskede alzheimerspasienter på utflukt, uten snev av evne til å gjøre den eneste jobben et studiopublikum er til for å gjøre: Å heve stemningen. Å se Tweet4tweet er som å se et humorprogram hvor lattersporet er lagt på i etterkant av en person som ikke forstod et ord av hva som ble sagt. Verken Øyvind Vogts nennsomt strukturerte vitser (enkelte av dem så bløte at man er redd for å bli vogtskadet) eller Hasse Hopes imploderende antihumor (hit-to-shit-ratio: 50%) passer inn i den trauste formelen som Nytt på Nytt har brukt 13 år (!) på å etablere. Jenny Skavlans Jon Almås-imitasjon gjør det, men hvorfor skal en 25 år gammel kvinne

LONDON BREMEN

PISA

MALAGA ALICANTE 66

2/2012

sitte og lese scriptede vitser på en måte som var gammeldags da en 35 år gammel mann gjorde det for ti år siden? For å tekkes et publikum som ikke ville gjenkjent en morsom vits om de fikk den levert på døra? Mangelen på kjemi mellom programdeltakerne og publikum er et tegn på at Tweet4tweet bringer til torgs en ny sensibilitet, men det er likevel et problem som ikke er en profesjonell kringkaster verdig. Derfor bør produsentene vurdere å ty til teknikken NRK i mange år gjorde stor suksess med i Du skal høre mye: På grunn av bordoppsettet i Rorbua var omlag halvparten av publikum henvist til å sitte med ryggen til programlederne og gjestene, og måtte dermed vri hodet over skulderen gjennom hele programmet dersom de skulle ha noe håp om å se hva som foregikk. Dette resulterte i sin tur i ugunstig spente muskler og svekket blodtilførsel til hodet, hvilket fikk denne delen av publikum til å gapskratte dersom noen bare så mye som ymtet frempå om mulighetene for at det var en hestpeis i omløp. I frykt for å bli sett på som humørløse tørrpinner – alle nordlendingers største frykt – hang resten av publikum seg på, og vips så hadde man skapt såpass god stemning i Nord-Norge at man kunne merke det også sør for Dombås. Noe må i alle fall gjøres. NRK har med pavloviansk systematikk gjort sitt ypperste for å avle vekk sitt publikums humoristiske sans, og bør derfor ikke være forundret over at det ikke ler når kanalen igjen omsider forsøker seg på humor som ikke passer inn i den vante Nytt på nytt/Eia–Johansen/Robert Stoltenberg-malen. Kanskje burde man bare gi opp nordmennene og busse inn publikum fra andre siden av svenskegrensa – muligens vil det være tilstrekkelig å saumfare Oslos utesteder med en hundefangerhov. Eventuelt kan man forsøke å forsyne sitt studiopublikum med en vegg av skjermer hvor teksten «SKJERPINGS, IDDIOTER!» kontinuerlig blinker gjennom hele innspillingen. Det er i alle fall verdt å prøve.

MALLORCA


SPILL

Radarparet Matt Lucas og David Walliams følger opp sin suksess“Little Britain” med nok en ellevill serie. Denne gangen får vi innblikk i livene til de ansatte på en av Englands travleste flyplasser.

SÆDDRYPPANDE SERVIETTAR TEKST RASMUS HUNGNES Postal-serien er eit viktig innslag i det valdelige spelet si historie. Postal sjokkerte i 1997 ved å vere ein valdsorgie utan mål og meining, der du kontrollerer The Postal Dude, ein person som går postal. Uttrykket «going postal» stammar frå det sørgjelege faktum at sidan 80-talet har ei lang rekke postarbeidarar i USA gjennomført massedrap som konsekvens av stress på arbeidsplassen. Oppfølgjaren Postal² frå 2003 gav spelaren meir fridom til å vele kven han ville urinere på medan han kjøpte mjølk eller gjekk i banken, og var ein interessant liten sak som framleis framstår som ganske ellevill. No er The Postal Dude tilbake, blakk og på utkikk etter inntektsgivande arbeid, og ein kan slik sett kalle Postal III ein arbeidslivsimulator. Ein av dei første, absurde jobbane han gjer, fekk meg til å minnast den gongen eg jobba som toalettvaskar på campingplass. Ah, kva eg ikkje lærte om livet den sumaren … Postal-duden blir sett til å rydde opp samankrølla runkeserviettar frå pornosjappegolvet med ein reverserbar støvsugar, for seinare å forsvare dei stakkars pornokonsumentane frå ein gjeng militante feministar med dei same sæddryppande klutane. Dette er eit spel der dei fleste får gjennomgå – miljøaktivistar, islamistiske terroristar, Segway – og på grunn av sitt kyniske livssyn har spelet eit enormt subversivt potensiale. Satire kan vere eit effektivt våpen. Diverre framstår spelet som uferdig, både teknisk og kunstnarisk. Det sparkar ukontrollert og ureflektert i alle retningar, som ein sutrande unge i trassalderen. Dessutan er det fullt av plagsame bugs, og ikkje ein gong kontrollsystemet fungerer som det skal. Dette trass (eller kanskje på grunn av; det er noko

som kjenst passé med å gjere narr av Sarah Palin og Osama Bin Laden,) at spelet har vore i utvikling i årevis. Det er kan hende ikkje utan grunn at spelet kom ut rundt juletider utan stor ståhei. Snarare verka det nesten som om utgivarane sjølv gjekk inn for å hysje ned kaoset som er Postal III: Det er berre nyleg at Running With Scissors erstatta førehandsbestillingsbanneret frå toppen av nettsidene sine med informasjon om at spelet er tilgjengelig, medan Steam-sida for spelet har forsvunne frå Internettet si overflate. Det gjer ikkje så mykje: Postal III er nok berre for spesielt interesserte, medan barn og andre folk heller kan leike reinhaldar i indie-spelet Dustforce, spelet som let deg koste medan du utfører spektakulære parkour-moves i 2D. Eller du kan juice opp fjorårets saftigaste politisk ukorrekte spel, Saint’s Row: The Third, med utvidingspakka Genkibowl VII. Viss du vil. Medan Postal III er den typen spel som bekreftar alle fordommar folk som trur dei ikkje likar spel har mot spel, er Dear Esther er ein fottursimulator i førsteperson-perspektiv. Det er ein digital indre monolog, eit semi-interaktivt landskapsmaleri. Dessutan inneheld det holemaleri i stort tal. Dear Esther er så lite spelaktig at det vanskeleg kan kallast eit spel. Originalt utvikla som ein Half Life 2-mod, no, etter eit utal nominasjonar og utmerkingar, har thechineseroom sett sitt snitt til å tene litt pengar til mat på bordet og laga ein polert kommersiell versjon, med oppdatert grafikkmotor og ny-innspelt musikk og forteljarstemme. Men det er framleis billeg. Dear Esther er eit eksempel på eksperimentell historieforteljing som ein bør utsetjast for. Litt creepy, men på ein annan, meir subtil måte enn spel som følgjer hovudstraumen, slik som Resident Evil Revelations som nyleg kom ut på 3DS: Absolutt underhaldande sidan du ikkje har noko betre å gjere.

I SALG 22. FEBRUAR

For tilhengere av SONS OF ANARCHY. En Motorsykkelbande forsøker å ekspandere, men interne problemer, uventet rivalisering og politiet står i veien.

i salg 15. februar

Postal III er ute no, PC // Dustforce er ute no, PC // Genkibowl VII er ute no, DLC til Saints Row: The Third PS3, Xbox360 og PC // Dear Esther kjem ut 14. februar, PC // Resident Evil Revelations er ute no, 3DS. 2/2012

67



ARKITEKTUR

Du kan sette fra deg bilen gratis, men kjøpesenteret gjør hva de kan for at du ikke skal sette deg ned. TEKST HARALD BRYNLUND-LIMA – Hey, her kan dere ikke sitte!, sier vekteren bryskt. Noen ungdommer har «okkupert» trappesatsen. – Om dere ikke har noe bedre å gjøre får dere pelle dere et annet sted. En vanlig scene fra Exhibition en ruskete ettermiddag i januar. Eller var det på Galleriet? Kanskje det var på Sundt? Jeg husker ikke, men det kan være det samme. Det skjer overalt, hele tiden: Folk som har forbrutt seg mot kjøpesenterets første regel. Deres forbrytelse? De … vel, de sitter. Først en liten historisk introduksjon: Dagens kjøpesentre er resultat av en tilpassing til to forskjellige måter å drive storskala varehandel på. Det er et skille mellom store varehus som IKEA Nyborg i Åsane og sentre med et annet konsept og plassering, som Galleriet. Gjennom det siste hundreåret har disse to tradisjonene for varehandel utviklet seg til moderne kapitalmaskiner. Enhetene har nå armer også inn i andre bransjer, men deres bruk av virkemidler har ikke forandret seg nevneverdig. Abraham Maslow påpekte og kategoriserte enkeltmenneskets behov. De som har planlagt og i flere tiår har administrert kjøpesentre, kjenner veldig godt til dette. På sentrene kan du få tilfredsstilt flere av dine behov, særlig knyttet til matauk, næringsinntak, selvfølelse og sosial omgang.

Jeg nevnte to tradisjoner. Disse er nå mikset sammen til det noen ynder å kalle «opplevelsessoner» eller «destinasjoner» – andre kaller det fremdeles kjøpesentre. For over hundre år siden ble de store magasinene etablert i europeiske hovedsteder: «Harrods» i London og «KaDeWe» i Berlin er to eksempler. Disse bød på et veldig utvalg av varer, særlig til den kjøpesterke delen av befolkningen. Både bygningens ytre og indre var sjenerøst ornamentert og påkostet. VAREHANDELENS JANUSANSIKT På andre siden av dammen utviklet det seg en annen tradisjon. Etterkrigstidens malls i Nord-Amerika: store haller av enkel, industriell karakter innredet med faste rektangler der ulike leietakere drev forretning – som den spartanske halvdelen av varehandelens janusansikt. Og ja, selvfølgelig med en grå ørken for bilparkering som omsluttet bygningen. Enkelt sagt ble disse «handlefabrikkene» ofte plassert utenfor eksisterende bysentre og bidro slik til å spre bosetning, endre transportmønstre og stimulere privatbilisme. Av disse to nevnte tradisjonene havner IKEA Nyborg i den nord-amerikanske, mens Galleriet lener seg på den europeiske og mer urbane tradisjonen. Hvilke virkemidler står så til rådighet for å øke trivselen i disse relativt enkle omgivelsene? La oss begynne ytterst. Vegger både inne og på fasaden har i hovedsak én funksjon: det er en flate for

reklame. På IKEA-bygget på Nyborg veier hver bokstav et tonn og du kan se bygget på lang avstand. Dette er klassisk typologi fra etterkrigstidens Nord-Amerika. Men også veggene inne på Galleriet er en flate som det er viktig å nå kundene på. Den er ofte av glass, både for å invitere inn nysgjerrige blikk og for å gi inntrykk av større romlighet. En glassflate gir inntrykk av eksklusivitet – vel og merke hvis den er nyvasket og ikke har fettete fingeravtrykk på. Et annet og viktig virkemiddel er belysning, både varene og kundene i butikken belyses med egne små spotlamper. Også lukter og musikk en del av pakken som skal få kunden til å trives. Virkemidlene bidrar til å øke kundenes trivsel og velvære. Men bare til et visst nivå. Dersom kundene skulle finne det for trivelig – kan de nemlig oppta setet til en kommende kunde, og slik hindre gjennomstrømmingen i lokalene. Og gjennomstrømming er det samme som pengeflyt til forretningene. Nettopp derfor er disse sentrene gjerne sparsomt utstyrt med sitteplasser – for at kundene hele tiden skal stimuleres til bevegelse. TIPP-TOPP TRIPP-TRAPP Har du tenkt på at du ofte må betale for å få sitte på et senter? I større grad enn i andre aldersgrupper er det viktig for ungdom å se andre og å bli sett. Derfor tiltrekkes de gjerne av sittegrupper som er noe utradisjonelle, som trappetrinn. Trappetrinnene har et ekte

urbant tilsnitt og kan nesten være som en tribune for passerende mennesker, som på et italiensk torg. De er plassert i ytterkanten av rommet og de sittende kan velge å ta del eller å ikke ta del i rommet foran. Riktignok er det også en passasje bak «okkupantene», men den urbane scene er initiert her. Og her kommer vi inn på en trist affære med dagens kjøpesentre. Ikke bare det opplagte: Hvor kan jeg sitte? Også det kontrollerende, nesten-militære aspektet ved vektere og overvåkningsteknologi som kan jage bort mennesker hvis eneste forbrytelse er at sitter, er problematisk. Hvis jeg som kunde, potensiell kunde eller fotgjenger velger å sette rompa mi ned et sted, burde jeg vel få lov til dette? Situasjonen er bare litt bedre om du velger å betale for å sitte. Dersom du setter deg på en kafé begynner taksameteret å dure avgårde med forventet ut-kvittering etter cirka 30 minutter. Det beste, slik cafeeieren ser det, er å få folk til å sitte kortest mulig. Det betyr flere cappuccino-kunder og større omsetning. Et slikt eksempel understreker det gamle kommersielle credoet om at «tid er penger». Men tid er også noe individuelt, noe som innebærer ulike hastigheter. Hvor lenge skal vi finne oss i at sentrene prøver å påføre samme rytme på oss alle? Harald Brynlund-Lima er arkitekt og jobber som byplanlegger. 2/2012

69


Frank Mauritz Rossavik (født 21. desember 1965 i Stavanger) er journalist og forfatter. Han er statsviter med bachelor fra Universitetet i Bergen og har en master fra CERIS i Brussel. Rossavik har tidligere vært journalist og kommentator i Bergens Tidende (1996-2008) og samfunnsredaktør i Morgenbladet (2009-2010). Han har også vært pressesekretær i SV (1988-90) og informasjonssjef i Europabevegelsen i Norge (1992-95). Han har gitt ut fire bøker, blant annet biografien om Einar Førde.

Det har vært mye sex i det siste, ja.”

70

2/2012


BT har den aller beste kommentaravdelingen i Norge, sier den hjemvendte kommentatoren. Det virker som han forventer å bli trodd. FOTO ÅSE HOLTE Når Smilegubben og Gifttrynet ringer den fra Morgenbladet-eksil tilbakevendte BT-kommentatoren Frank Rossavik, lyder stemmen hans metallisk og hul – det skurrer på linjen. Rikssynseren (en merkelapp som med god grunn kan heftes ved en figur av Rossaviks støpning) sitter i lesesalen på Universitetsbiblioteket i Oslo. «Hva sa du?», sier han, «jeg hører deg ikke». En twitterstatus før nyttår – «Før dere kjøper en masse fyrverkeri, tenk litt på oss som er hørselshemmede eller hunder. Takk.» – gjør det rimelig å anta at mannen ikke hører så godt, men her skyldes kommunikasjonsproblemene utelukkende dårlig dekning, og ting blir straks bedre når vi ringer ham opp igjen noen minutter senere.

1

Gratulerer med ny jobb. Etter hva vi forstår går du fra å jobbe i Morgenbladet til å begynne som kommentator i Bergens Tidende?

6

Fra Morgenbladet til BT – er ikke det litt feil vei? – De siste to årene har jeg vært frilanser og forfatter, og jeg har hatt en avtale om å skrive for Morgenbladet jevnlig. Men det har vært som frilanser, ikke som fast ansatt. Jeg har skrevet én gang i måneden, og den siste måneden har jeg også hatt en fast spalte. Begge deler vil jeg fortsette med selv om jeg nå begynner i BT.

1

Det er omtrent tre år siden du forlot Bergen og Bergens Tidende til fordel for jobben som samfunnsredaktør i Morgenbladet. Hva er det som gjør avisen attraktiv nok til at du velger å returnere til den? – BT har kanskje den aller beste kommentaravdelingen i Norge. Dette både i politisk tilnærming og når det gjelder faglig innsikt. Avisen har mange dyktige kommentatorer, blant andre Hilde Sandvik, Sjur Holsen, Frode Bjerkestrand, Trine Eilertsen. Det finnes jo andre norske aviser som har enkeltkommentatorer som er kanskje vel så gode, men ikke som har så mange dyktige folk som BT.

6

Hvem er i dine øyne den fremste norske kommentatoren? – Erling Rimehaug i Vårt Land er en god kommentator. Det er også Aslak Bonde fra Morgenbladet, og Dagsavisens Hege Ulstein. Sånn, der har du tre stykker.

6

I den norske partipolitikken har man fra begge skanser – blant annet gjennom Høyres Torbjørn Røe Isaksen og SVs Audun Lysbakken – kritisert den norske kommentatorjournalistikkens tilstand. Røe Isaksen har sagt at man på kommentatorplass i norske aviser har gått fra å kommentere politikk til å gi terningkast. – Du kan jo se til NRK og Dagsrevyen. Der har de to veldig forskjellige kommentatorer i Magnus Takvam og Kyrre Nakkim. På den ene siden har du Takvam med veldig, hva skal vi si … saklige analyser, rolige analyser. På den andre siden Kyrre Nakkim, en veldig tabloid kommentator som kommer med poengterte og raske konklusjoner. De to illustrerer forskjelligheten mellom kommentatorene i Norge idag. Det finnes selvfølgelig både gode og dårlige kommentatorer – med forskjellige stiler – på samme måte som det finnes gode og dårlige politikere.

6

Men Røe Isaksen treffer med kritikken sin? – Det er all grunn til å ta denne debatten, i alle fall. Norske aviser har jo satset mye mer på kommentarstoff. Da jeg begynte som kommentator i 2000 – for tolv år siden – var det langt færre kommentatorer. Da var vi faktisk relativt få. Kommentarstoff er noe som avisene satser på i den nye konkurransesituasjonen som er forårsaket av internett. Av den grunn alene er det en viktig debatt. Så jeg hilser utspillet til Torbjørn Røe Isaksen velkommen.

1

Thomas Seltzer skrev noe som kunne ligne en nekrolog over 00-tallet i nettopp Morgenbladet for en stund siden. I dette tiåret vokste «kommentatortyranniet» frem, skriver han, «befolket av dem som står ved siden av og kommenterer frisyren til frisøren. Der står de og synes og mener ditt og datt, og krever å bli hørt i meningsmangfoldets og demokratiets navn.» – Vel, Seltzer har sin måte å se det på, jeg ser det på en annen måte. Grunnen til at det er blitt så mange flere aviskommentatorer er at papiravisene har blitt utfordret av internett. Og det er nettet som vinner kampen om hendelsesnyhetene, det løpende nyhetsbildet. Kommentarer skal gi folk en type innsikt man ikke kan få gjennom vanlig nyhetsdekning. Og det er dét det handler om, sett fra mitt ståsted.

6

Da vi googlet «Frank Rossavik» fant vi ett Frank Rossavik-sitat på Wikipedia-siden Wikiquote: «Religion er makt forkledd som følelser.» Er det ditt beste sitat, eller har ikke Wikipedia gjort grundig nok research? – Altså, en dag ble jeg ble ringt opp fra en fyr fra Wikipedia. Han spurte meg om jeg hadde tatt det sitatet fra noen andre eller om det virkelig var mitt.

1

Såpass! – Så vidt jeg vet har jeg ikke stjålet det, sa jeg til ham. Det er vel ingressen eller tittelen fra en eller annen kommentar som jeg har skrevet i Morgenbladet. Og når en eller annen fyr ringer og spør om det er greit at han legger det ut på Wikiquote, sier jeg jo ja.

1

I samme kommentar skriver du: «Trenden mot å behandle religion, særlig islam, mer høflig enn andre typer makt, er ikke brutt, verken her i landet eller andre steder.» Eksempel? – Okei: hele debatten i kjølvannet av Muhammedkarikaturen i 2005-2006 og fremover, hvor enkelte muslimer reagerte veldig sterkt på den form for karikering som ble utført av enkelte tegnere i Jyllandsposten. Denne karikeringen har jo jødedommen og kristendommen måttet leve med i mange tiår!

6

6 1 6

På Twitter skriver du politiske analyser i tweet-format …

… og om samliv og piffikrydder. – Det har vært mye sex i det siste, ja.

Ikke oppsiktsvekkende følger du toneangivende kolleger innen journalistikken, og en del politikere og akademikere av forskjellig

slag.

1 6 1 6

Selvfølgelig.

Men også den såkalte Alexander L. Kielland, eks-Se&Hør-redaktør Knut Haavik, og Lillebjørn Nilsen! Hold an, er Lillebjørn Nilsen på Twitter?!

Hvem er høydepunktet? – Ingen av kjendisene, for å si det sånn: Høydepunktene er sånne folk som du ikke har hørt om.

Redaktøren ba oss spørre deg hvorfor du er den kommentatoren i Norge som henviser mest til partneren din. «Kjæresten min ditt og kjæresten min datt,» skriver han. – Ja, det må du gjerne spørre om. Det har vært et varemerke for meg alltid, helt tilbake fra da jeg begynte å skrive kommentarer. Jeg bruker mange anekdoter, til dels også anekdoter fra eget liv. I den grad jeg har et omdømme eller en posisjon som kommentator, tror jeg det er mye på grunn av at jeg har et blikk for den typen anekdoter som kan bidra til å illustrere poenger. En del av disse er også humoristiske.

1

«Kjæresten min ditt og kjæresten min datt» … han har et poeng der, altså? – Jo, men altså, det er ikke bare kjæresten. Men det har vært en del av det i det siste, det har det. Og det kan man mene er bra eller dårlig.

… eller bare latskap? – Det kan være begge deler. Noen ganger har jeg veldig lite tid og kanskje ingen klar idé om hva jeg skal skrive om. Da er de sosiale mediene en redning. Folk sitter jo der ute og tenker på og følger med på alle mulige ting, så dukker det opp en god idé. Flere ganger har jeg brukt en idé eller en variant av en idé som jeg har funnet på Twitter. Det er jo også bra å ha kontakt med leserne, og det er en mate å ha kontakt med dem på, gjennom sosiale medier.

6

1

I en av dine siste kommentarer i Morgenbladet spekulerer du om hvorvidt kronprinsen er i glupeste laget. Her snakker du om hans koblinger til politikken og næringsliv, blant annet. Hvordan ser fremtiden ut for det norske monarkiet? – Poenget er at jeg ikke er sikker på at Haakon Magnus vil forvalte sin arv godt nok, jeg tror han kan være litt for smart og litt for aktiv og sette monarkiet i fare ved å være for politisk. Dette er jo selvsagt en rent hypotetisk diskusjon.

6

Får vi se kronprins Haakon Magnus som konge? – Ja, men jeg er slett ikke sikker på om vi får se hans datter prinsesse Ingrid Alexandra på tronen.

6 1 1

Så hører vi at du liker John McCain?! – Han har jeg hilst på to ganger, han er en bra fyr.

6 1

Som leder av Bergen SU, i 1986, er du sitert: «Bondevik stammer fra apene».

Har du sett det bildet av han der han står bak ryggen til Obama og geiper? – Nei, det har jeg ikke sett. Men det er alvorlig ment det, altså – John McCain er en bra fyr. Og hvis du tviler på det kan du gå på Youtube og se på talen han holdt i 2008 etter at han tapte det amerikanske presidentvalget. Selv håper jeg på Hillary Clinton som president, og jeg mener at Barack Obama er en tom tønne.

Haha! Dét sitatet er du vel fornøyd med! Burde vært på Wikiquote, jo! – Verken fornøyd eller misfornøyd, egentlig. Jeg husker ikke lenger konteksten det ble sagt i, men jeg antar at det må ha vært sagt i forbindelse med en diskusjon om evolusjon – hvorvidt man er skapt av gud eller stammer fra apene. Dette er bare noe jeg antar. Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at det er det eldste oppslaget som finnes av meg på Retriever. («Nordens ledende leverandør av blant annet medieovervåking, verktøy for redaksjonell research og medieanalyse», jou. anm.) I forrige utgave av denne spalten ble ordfører i Bergen Trude Drevland konfrontert med sine disputter med deg på Twitter. Hva går disse kranglene ut på? – Skal jeg ha vært i Twitter-krangler med Trude Drevland? Ikke som jeg kan huske.

6

Uten disse hersens doble negasjonene: du er FOR røyking og FOR prostitusjon! – Det stemmer. Og så er jeg for porno, det må du også få med. Du kan identifisere deg med Per Inge Torkelsen, som er en av røykernes store forkjempere? – Ja! Det er ham og meg.

6 6 1

Du ber stadig om tips til kommentartema på Twitter. Er dette et smart journalisttriks …

Vi sitter jo i Bergen, mens du er i Oslo. Hvordan får vi tatt bilde av deg – skal du til Bergen i nærmeste fremtid? – Jeg reiser til Gran Canaria om et par dager. Så prøv heller å kjøpe bilder gjennom et eller annet greier.

6

Et eller annet greier? – Det finnes vel bilder av meg som man kan kjøpe i et eller annet … altså … Scanpix, for eksempel. Så finnes det jo også noen bilder rundtomkring. På Wikipedia er det et fotografi av meg tatt på en litteraturfestival, det er vel til og med gratis. Der er jeg riktignok 15 kilo tyngre enn nå, men det er det samme for meg.

1

En ting som du skriver litt om på Twitter er jo akkurat Playa del Ingles og Gran Canaria. – Altså, det har kanskje vært to ganger i det siste. Så dét er ikke akkurat noen big deal. Og grunnen til at jeg har skrevet om det er bare fordi jeg skal til Gran Canaria nå på fredag. Jeg skal ned dit for å jobbe. Skrive hele dagen, kanskje ta en tur i bassenget iblant.

1

Noe helt annet: Et hett debattemne i hovedstaden den siste tiden har vært saksgangen rundt det planlagte Munch-museet i Bjørvika. Hva tenker du om Lambda-saken? – Jeg synes Lambda er fint, jeg. Det hadde vært fint å ha den i Bjørvika. Jeg har sett en annen bygning av Lambda-arkitekten Juan Herreros som var flott.

6 6 1

Hvor da? – Det var i Gran Canaria det også, faktisk.

[Rossaviks siste twitter-oppdatering fra Gran Canaria: «Kort rapport fra Playa del Inglés: Parogtyve grader, sval vind, jeg sitter på balkongen og jobber. Nedenfor ligger folket og soler seg.»]

Drevland kunne heller ikke huske helt: «Næh, nei. Ja, det var vel noe. Jeg kan ikke huske helt hva det var, bare at Frank var litt skarp i kanten», sa hun. – Jaja, akkurat dét er jo sikkert.

1 6

Etter hva jeg kan forstå – du er mot røykeloven, og mot loven mot sexkjøp.

2/2012

71


mmmmmmm Myrkdalen!

Lyst på villsnø? Myrkdalen er ein av landets desidert mest snørike vinterdestinasjonar

Logolink AS. Foto: Sverre Hjørnevik

www.vossfjellandsby.no


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.